Du tror det er over, at du har kommet deg ut.
Naivt har du glemt alt du har blitt fortalt.
Marerittet som du tror du har våknet opp fra,
helvete som du tror omsider er tilbakelagt,
smerten som du tror er helt, helt borte,
har bare så vidt begynt.
En storm av dine frykter trekker deg mot seg.
Alt du noen gang har foraktet suger deg inn.
Du suges tilbake dit du var, det tar aldri slutt.
Selvmord er for sent å tenke på nå.
Ingenting kan redde deg fra dette.
Alt du forrakter griper tak i dine såre føtter,
drar deg gjennom tåken av sinne og frykt.
Du kan skrike så mye du bare orker.
Ingen kan høre deg i marerittenes univers.
Du klorer deg til bakken, neglene dine rustes opp.
Alt som du noen gang har vært redd for,
har nå tatt deg, du er for evigheten fanget.
Din mor er ikke i stand til å høre deg skrike.
Din far kan ikke se dine smerter vokse.
Fra den trygge verden du er tatt fra.
Dit du er nå, finnes intet kart.
Velkommen til marerittenes rike!
Sterkt !