Marilyn Manson blir anklaget for å være parodi på seg selv i nyere tid
Sitter og kjeder meg, får ikke sove og noe tilfeldig sitter jeg i sovesofaen min og leser gamle anmeldelser av Marilyn Manson-plater alt fra debattplaten fra 1996 “Portrait of an American family” til “The high end of low” fra 2009.
Det skal sies at dette er to forskjellige album, som jeg begge elsker svert sterkt, virkelig mye!

Personlig liker jeg alle albumene, singlene og også de fleste remixene av denne fantastiske fyren. Ikke alle som interesserer meg like mye, men det er heller ikke meningen. For man kan ikke like alt og alle like sterkt! Det går ikke.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Leste nylig en anmeldelse om “The high end of low”, som fikk terningkast to. Noe jeg syns er høyst ufortjent. Anmelderen kaller seg selv gammel Marilyn Manson-fan som har fulgt Manson fra plate 1, og det kan jeg tro på, for vedkommende skriver om noe han/hun kan. Likevel vil jeg påstreke at jeg syns terningkast to er ufortjent, virkelig. Min personlige mening er at Marilyn Mansons “The high end of low” ikke er den BESTE platen, det er den ikke. Men den er heller ikke dårlig, og det sier jeg ikke kun fordi jeg er helfrelst Manson-fan fra kneskåla til mitt øverste anushull også kalt kjeften!

Jepp, Marilyn Manson forandrer seg kanskje ikke så mye og ofte som før, men Jesus da! Mannen er 42 år! Og det er faen meg ikke mange over 40 som klarer å holde koken og tempoen som denne mannen enda gjør! Det er kun tre artister over 40 som jeg virkelig mener stråler til tross for alderen og det er Marilyn Manson, Ozzy Osbourne og Alice Cooper!

Rolling Stones og slik pappa-spiller-i-garasjen-band er ikke helt meg, men har respekt for Stones også!

På “The high end of low” hører vi blant annet låter som “Leave a scar”, “Arma-Goddamn-motherfucking-geddon” (x2), “Running to the edge of the world”, “15”, Into the fire” og “We`re from america”. Dette er de låtene jeg personlig liker best av de totalt 16 låtene på platen. Å si at dette er den svakeste platen av alle Manson-platene er jeg ikke enig i, men hver sin smak. Det er riktignok flere av låtene som ligner litt, og ikke like stor variasjon som før, greit nok. Og det er mulig han graver litt sin egen grav med låten “Four rusted horses” hvor han synger at folk kommer i begravelsen hans kun for å være sikker på at han er død. Det er tydelig at Manson er med deprimert enn tidligere, låtene blir mer personlig, mindre varierte fra hverandre, og mørkere, men det syns jeg nesten gjør Manson bedre jeg! Liker personlighet, at han går helt i bunn på seg selv ser jeg på som en toppting! Er kanskje ikke like mye låter mot kirken, kristendommen og om ting som nekrofili, barnedrap, dop og andre tabulagte temaer som før, og savner litt mer av de type sjokklåtene. Likevel syns jeg denne platen er en veldig sterk ting, liker hans personlige, suicidale “syns-synd-på-meg-selv”-låter nesten like sterkt som sjokkerende oppgjørslåter som feks “God, Guns and gouverment”.

Om folk generelt som sliter psykisk/fysisk og skriver om det
Hvis det er en større svakhet enn styrke å vise seg svak, så syns jeg at verden virkelig er i ferd med å falle fra.
I 2011 syns jeg alle skal ha rett til å stå frem med sine personlige mørkemørketanker. Uansett om folk skriver på facebook at de tenker på selvmord, så syns jeg ikke det er grunn til at andre skal hakke ned på de! Heller tilby de hjelp og kjærlighet. De bloggene jeg leser mest for tiden er faktisk av folk som lider med foreksempel fortid som voldtektsoffer, selvmordstanker, spiseforestyrrelser, selvskading, flere besøk på sykehus og “galehus” enn skole eller jobb, og lignende. Jeg liker ikke at folk sliter, men jeg har stor sansen for de som tørr å fortelle om det, og det gjør ikke disse menneskene svakere, men heller sterkere og enda mer respektabel, fremfor de som skjuler seg. Og med det mener jeg ikke de som skriver anonyme deppeblogger, men de som ikke skriver eller snakker om noe uansett om ting er lyst eller mørkt, uansett om de skriver anonym eller svært ikke-anonym!

Vet jeg skiftet litt tema nå; fra Marilyn Manson, til personlige deppere generelt, men det er litt av den jeg er 🙂 Så til alle som skriver om sine vanskeligheter og får ofte høre at de er oppmerksomhetssyke, at dere klager også videre: Ikke bry dere! Skriv det dere vil, og jeg tror nemlig at mange faktisk er missunelige for at dere tørr å skrive så personlig til tross for mørkt og eventuelt suicidalt dere måtte skrive.

Det er bedre å være dønn ærlig og suicidalt mørk, fremfor å være falsk og uendelig usann lys!
Jeg foreksempel har forandret meg, og det er det en del som ser på negativt. Jeg er riktignok blitt mørkere, mer depressiv og det mange kaller “emo”. For det første, emo er en musikksjanger, og for det andre, uansett hvor mørk eller lys jeg er så er jeg alltid meg selv, og har folk problemer med det så hver så god, har dere tid til å irritere dere over det så er det et komplemang for meg det! 😉 Jeg kliner til ansiktet med så mye sort sminke jeg vil, hvis jeg vil det, kler meg så mørkt jeg vil, og tørker rumpa mi daglig med kommentarer fra folk som dømmer og ikke forstår, forså å tappe det ned og ikke tenke mer over det! Så det så! 🙂

Ønsker alle sammen en riktig god og fin onsdag! Ta vare på dere selv, aksepter den dere er, og den andre er! Ikke hver redd for å hver dere selv, si hva dere tenker og mener, og de som ikke tåler det trenger dere ikke gi deres tid eller oppmerksomhet til! De er ikke verdt det! Ærlighet varer lengst på godt og vondt, og det er bedre å syns synd på seg selv, fremfor å ikke bry seg om noe overhode!

Vi blogges!