Jeg har en viss anelse av at jeg kanskje, men bare KANSKJE kan ha skrevet noe lignende før, men; De fleste av dere har nok nå fått med dere at jeg får en viss rytme i hjertepumpa når det først blir snakk om film, og da særlig filmer av den litt mørke og obskure typen. Helt siden jeg kom over skrekkfilm-fobien min (yes, det var en tid hvor jeg hadde det også) første året på videregående, ja så har jeg simpelthen vært megafrelst. Og jeg har også unektelig vært “sånn passe” glad i Youtube i noen år nå, så sånn sett kommer det nok heller ikke som en saftig ørefik at kveldens intervjuobjekt er en fyr jeg har tenkt på og vurdert om jeg skulle tørre å spørre en god stund nå
Og det HAR tatt tid, men omsider, for en knapp uke siden tok jeg mot til meg og spurte. Og til min store begeistring så ble min nevrotiske forespørsel besvart følgende:
“Hei Aylar. Takk for hyggelig forespørsel. Det blir jeg gjerne med på.”.
Så mine kvinner og herremenn, små og store – i kveld har jeg den STORE glede av å presentere dere for Aleksander U. Serigstad, kanskje best kjent som “han ene” fra den meget episke Youtube-kanalen “Filmjunkiene” som fra 2009, og helt frem til (foreløpig) siste opplasting i 2016 har hatt fokus på å anmelde og snakke om en rekke skumle og merksnodige b-filmer fra (stort sett) en noe svullen tid.
Foto: Lilly Christin Persson
Aller først – VELDIG hyggelig at du ville stille til dette intervjuet!! Hvordan går det med deg for tiden, og HVA går mesteparten av tiden egentlig din til?
– Hyggelig å bli spurt! Det går bra. De siste månedene har mye av tiden gått til musikkvideoen Tøyens hemmelighet som jeg laget for Tusmørke. Videoen hadde premiere nå i oktober og gjester flere kjente fjes fra norske filmklassikere, blant annet skuespiller Per Tofte som gjentar rollen sin som doppusheren Zatek fra Himmel og helvete (1969). Ellers holder jeg til i Oslo, jobber som klipper i TV-bransjen og spiller i horror metal bandet The Devils Rejects. Vi har forøvrig konsert på Vaterland i Oslo 22. desember, kom, kom, kom!
Om jeg ikke husker helt feil så begynner det å bli noen år siden at du og Ivar startet opp med Filmjunkiene. Men hvordan startet egentlig dette eventyret?
– Filmjunkiene-eventyret startet i 2009. Jeg ble kjent med Ivar i 2008 da vi begge studerte Film- og fjernsynsvitenskap på Høgskolen i Lillehammer. Vi ble raskt gode venner da jeg skjønte at Ivar også var godt over gjennomsnittlig interessert i b-filmer, da spesielt skrekkfilm. Da jeg også skjønte at han var en jeg kunne se de virkelige dårlige slasherfilmene med (bare sånn i tilfelle filmen viste seg til å være en skjult skatt) ble vi skikkelig gode venner. Vi så mildt sagt en god del film sammen og snakket masse om film. På samme tid hadde også YouTube utviklet seg enormt.
Det var kommet til et punkt der jeg hadde gått mer over til å se på uavhengig produserte serier på YouTube enn vanlig lineær TV. Jeg slukte alt av Angry Video Game Nerd, Cinemassacres Monster Madness og The Cinema Snob. Disse viste at det var mulig å lage engasjerende egenproduserte serier som var tilgjengelig for hele verden. De var også våre hovedinspirasjoner da vi i sommeren 2009 bestemte oss for å lage Filmjunkiene, som om jeg ikke tar helt dundrende feil er den første norske webserien på YouTube med fokus på b-film.
I juni 2009 spilte vi inn det som skulle bli de to første episodene: Dont Answer the Phone og Nightmares in a Damaged Brain. Begge ble spilt inn på en dag like etter vi hadde sett filmene, så alt vi sier og gjør er i stor grad improvisert. Noen dager senere spilte vi inn Of Unknown Origin og C. H. U. D, sistnevnte hadde til og med manus! Vi la dem ut som episoder ukentlig i juli, deretter tok det av. I episodene som fulgte ble det mer og mer manus, research og struktur, og derav mer tidkrevende arbeid. Men alt med roten i vår fascinasjon for b-film.
Foto: Filmjunkiene
Når du ser deg tilbake i dag, hva er du aller mest stolt av fra denne tiden, og hva vil du trekke frem som det absolutte høydepunktet?
– Jeg er stolt av at vi fikk produsert så mange episoder mens vi studerte. Februar/mars 2011 var vel den mest produktive perioden da vi hadde en ny episode i uka, samtidig som jeg skrev på min mastergrad og Ivar på sin bachelor. Vanskelig å kun velge et høydepunkt, men må nok trekke frem episoden om Blodrød jul der vi lurte seerne til å tro at vi hadde kommet over en glemt norsk slasher film fra 1985, men i realiteten hadde vi filmet den selv.
Det var også stas med An American Hippie in Israel episoden som ble plukket opp av Bob Murawski i Grindhouse releasing, og nå følger med som en easter egg på Blu-ray-utgivelsen av filmen. Vi gjorde jo også Filmjunkiene om til et produksjonsselskap i 2011 med Adrian Ophus, og laget dokumentarfilmen Bredo Greve – Filmrebell, som hadde premiere i 2014, og kom ut på DVD i 2016 fra Another World Entertainment. Var faktisk på Kveldsnytt og snakket om filmen. Det var litt absurd.
Ellers har jeg gode minner fra innspillingene av Topp 10 Post-apokalyptiske filmer og Italienske kannibalfilmer. Begge la vi enormt mye arbeid i med både manus, locations, effekter og kostymer. Stor kudos til fotowizard Sean Fulton som hjalp til med foto og lys på disse episodene. Skulle jeg velge en personlig favoritt er det nok VHS-junkier der vi møter VHS-samleren Carl August (som spiller seg selv). Føler vi fikk sagt mye essensielt i den episoden om hvorfor vi er så opptatt av obskur film.
Jeg vet ikke med deg, men når jeg en sjelden gang ser meg tilbake har jeg en viss tendens til å henge meg opp i ting jeg gjerne skulle ønske var gjort annerledes. Hvordan er egentlig du der? Er det noe spesielt fra tiden i Filmjunkiene du gjerne skulle gjort om, om det var mulig?
– Det er alltid ting som kunne vært gjort annerledes. Tekniske aspekter som kunne vært bedre. Måten en formulerer seg som kunne vært bedre. Men jeg mener det er best å akseptere ting slik det ble, ta med seg det en har lært og gjøre ting bedre eller annerledes neste gang. Som Ed Wood optimistisk sa: The next one will be better! Man lærer best av å feile. Det er da man soleklart ser hva som gikk galt, og lettere kan se hva som må forbedres. Dessuten har publikum et helt annet syn på det du lager enn det du har selv. De vet ikke hva dine ambisjoner var.
Jeg tror neppe at jeg overdriver noe særlig når jeg nå sier at det er en hel del der ute, inkludert meg selv, som hadde blitt veldig glad om Filmjunkiene en dag gjorde comeback. Men hvordan ligger egentlig landet? Er det noen sjanse for at Filmjunkiene vil vende tilbake?
– Nå bor Ivar i Bergen og jeg i Oslo, men jeg vil ikke utelukke flere episoder en gang i fremtiden. Det blir nok neppe like jevnlig som vi en gang hadde det, ved mindre vi får penger kastet etter oss til å lage Filmjunkiene på fulltid. Jeg har utallige idéer som jeg har lyst til å realisere, blant annet en episode som heter Carl August, gjengen og VHS-bandittene, der VHS-junkie Carl August får VHS-samlingen sin stjålet og vi må hjelpe ham med å finne synderne. (Tittelen er en referanse til den norske barnefilmen Carl Gustav, gjengen og parkeringsbandittene (1982)).
Selv om vi ikke har hatt ute Filmjunkiene episoder siden 2016, så har jeg og Ivar stadig samarbeidet med kreative prosjekter. Vi lager fremdeles musikk sammen i punkbandet Puke for Breakfast og tidligere i år fremførte vi vårt selvkomponerte soundtrack til stumfilmen Troll-elgen (1927) på Cinema Neuf i Oslo. Ivar er forresten også med som selveste Satan i ovennevnte Tusmørke musikkvideo. Så vi holder stadig vekk det kreative samarbeidet i live.
Foto: Frida Bertine Nygaard
For folk som har fulgt med på deg og dine prosjekter en stund er det neppe noen stor overraskelse at du har en viss forkjærlighet for særlig litt eldre filmer. Men hvilket forhold har du til film og serier som blir laget i dag?
– Jeg synes det lages langt mer interessante filmer og TV-serier nå enn det gjorde for f.eks. 10-15 år siden. Mange av den nye generasjonen filmskapere er inspirert av og vokste opp med filmene fra 70/ 80-tallet. Det synes. Av filmer jeg har sett i det siste vil jeg spesielt trekke frem Mandy, nye Suspiria og One Cut of the Dead. Elsker alle tre! Jeg ser nok mindre på TV-serier enn folk flest, men for tiden har jeg sansen for The Haunting of Hill House og Lisenskontrolløren.
En annen ting som neppe er noe nytt for folk flest er det faktum at film stadig kjøpes mindre og mindre i fysisk form. Hvilke tanker og følelser har du rundt denne utviklingen?
– Streaming er mer praktisk enn fysisk format, men jeg føler samtidig man mister mye med streaming. Med streaming scroller man gjennom et endeløst, men samtidig svært begrenset utvalg av filmer. Det er mye lettere å sette på en film, for så å skru den av og lete etter noe annet, hvis humøret ikke er riktig. Du gir filmen mer oppmerksomhet med med fysisk format. Man har først gått ut for å få tak i filmen, satt den i hylla, tatt den frem, lest på coveret, bivånet coveret, saumfart ekstramaterialet. Har man først satt på en VHS, BluRay eller for den saks skyld en Laserdisc, er det som regel for å se filmen fra start til slutt. Det er lettere å kikke passivt noen minutter her og der på en film en streamer på Netflix. Kort sagt; jeg ser fordelen med streaming, men det er mye mer sjel i fysisk format.
Hva er ditt favoritt fiktive monster gjennom alle tider, menneskelig eller ei, og hvilket fiktivt uhyre ville du helst blitt myrdet av selv, om du måtte velge?
– Har alltid hatt sansen for Leatherface i Tobe Hoopers The Texas Chainsaw Massacre. Han virker like så skremt og forvirret, som han er klin kokko og farlig. Samtidig føles han langt mer realistisk enn slasherkompisene han fikk på 80-tallet. Og hvis jeg virkelig måtte velge å bli myrdet, så tja en klassisk motorsaghalshugging av selveste Leatherface hadde jo vært stas?
Når man tar en titt i nyhetene så skal det ikke så mye til før de fleste av oss gjerne blir litt skremt, og kan begynne å kjenne på den ene etter den andre ikke fult så hyggelige følelsen. Men hva er det som skremmer eller uroer deg mest når det kommer til dagens verdensbilde?
– Klimaet. Noe er riv ruskende galt. Bare å forberede seg med Post-apokalyptiske filmer. Lære seg et par triks. Også begynner jo verden å likne mer og mer på Mike Judge-klassikeren Idiocracy. Det er litt skummelt. (Aleksander sammenlikner bare verden med filmer han).
Foto: Sean Fulton
Og mens vi har våre bare føtter så godt plantet inn i fryktens rike – har du noen fobier?
– Nei, jeg kan dessverre ikke skryte på meg noen fete fobier.
Hvis du en gang skulle stille til en 4-stjernes middag, og du selv fikk velge hvem dine tre gjester skulle være, død eller levende, hvem hadde du bedt til bords, hva hadde du servert dem, og hva hadde dere skulle snakket om?
– Morsomt spørsmål. Siden denne sesongen av 4-stjerners middag faktisk har mulighet til å ha med døde personer må jeg jo gå for en all dead cast, og da hadde jeg gått for Boris Karloff, Bela Lugosi og Lon Chaney Jr., alle iført respektiv Dracula, Frankensteins monster og Wolfman-kostyme. Jeg hadde servert den erkenorske retten fredagstaco og ikke minst hadde jeg fått Boris Karloff til å lage hans beryktede guacamole som tilbehør. (Her er oppskriften sånn forøvrig: https://www.lataco.com/boris-karloffs-guacamole-recipe/) Guacamole-seansen blir nøysommelig dokumentert og klippet sammen i en klønemontasje der Karloff dirigerer meg, Lugosi og Chaney som grapser i sammen oppskriften med hver vårt fyldige cherryglass i hånden. Selvsagt iscenesatt til låta Monster Mash. Samtaleemnene skulle blant annet dreid seg om Mario Bava, Ed Wood, heroin og irriterende, kløende monstersminke.
Du får tidenes mulighet til å lage den mer klassiske splatterfilmen om en vennegjeng på seks som skal ut på tur, forså å bli jaktet på og slaktet ned en etter en. Nok en gang får du velge helt fritt blant både levende og døde – HVEM skal spille de seks, lykkelige uvitende, HVEM skal spille den snåle bygdeoriginalen som advarer dem, men som ikke blir tatt seriøst, og HVEM får gleden av å spille den morderiske?
– De lykkelige uvitende er Leatherface, Michael Myers, Jason Voorhees, Freddy Krueger, Cropsy og Madman Martz, ikonene fra 80-tallets videovoldsfilmer, som skal på kollegatur til Roligheden camping i Kristiansand. De skal ha seminarer som What weapon are you?, The challenging part. 5 og How to handle fan backlash. Den snåle bygdeoriginalen som advarer dem er spilt av Bredo Greve og morderen er Kjell Magne Bondevik slik vi kjenner han fra 1980-tallets videovoldsdebatter. Det vil si. Vi tror morderen er Bondevik, men det hele viser seg til å være Pål Bang-Hansen i forkledning. Motivet: Han er lei av at Cannesfestivalen blir invadert av slike ekle, fæle, ikke-vellagede slasherfilmer.
Og helt til slutt: Hvordan tror du at livet ditt ser ut om ti år?
– Bor på en tropisk øy, trolig bebrillet med grått hår og skjegg, og med noen flere IMDB credits og en bok eller to ute.
Foto: Filmjunkiene
Tusen, tusen takk til Aleksander for en herlig innsats med å stille såpass sporty opp på dette intervjuet . Det har vært en skrekkblandet fryd å få lov til å intervjue deg, og takket være deg føler jeg nå nesten at jeg blant annet sånn neeesten har rundet denne bloggen, det har vært en ære!
Og til alle dere andre: Sjekk så mer enn gjerne ut Filmjunkiene på Youtube, og sist, men ikke minst så vil jeg også varmt anbefale dere å ta en aldri så liten titt på musikkvideoen Tøyens hemmelighet, som ihvertfall fikk frem et og annet ansiktsuttrykk i meg da jeg først så den her for leden ^^
Stay goregeous!
