hits


0
02.03.2018, 20:57


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Nå skal jeg fortelle dere en aldri så liten historie om en ensom, eldre mann og hans hund som pleide å ta seg en tur utenfor sitt forfallne hjem hver natt klokken nøyaktig to, hele syv år på rad. Av forskjellige årsaker har jeg under skrivingen av dette innlegget nå valgt å anonymisere de få individene som vil bli nevnt i denne historien ved å gi de andre navn, med hensyn til eventuelle pårørende og familie.

Alle i bygda visste godt hvem Lasse og Rolf var, men ingen kjente de personlig. Det hadde lenge vandret en og annen historie som ihvertfall de aller fleste hadde hørt, men ingen kunne si helt sikkert hva som var sant, og hva som eventuelt bare var løse rykter. Oppspinn. Og mye av det folk har pratet om gjennom tidenes lange løp er fremdeles ikke i nærheten av å ha blitt bekreftet - eller avkreftet.. Men EN ting er i dag helt sikkert: Lasse var ikke som folk flest, og Rolf var ikke en hvilken som helst hund..

Historien dere nå skal få lese begynte for drøyt tre uker siden. Som vanlig hadde de begge valgt å holde seg for seg selv en sen og iskald kveld da Rolf plutselig spratt opp fra sofahjørnet sitt, og begynte å ule. "Hva er det kompis?" utbrøt Lasse. Lasse ante ikke hva som sto på, men han VISSTE at den gamle bikkja ikke var av den typen som begynte å ule uten en veldig god grunn, noe var på fære. Før verken den ene eller den andre rakk å gjøre noe som helst hørte de et forferdelig leven fra etasjen over. Rolf bykset så opp trappen, med Lasse litt haltende like etter. Det var et forferdelig syn som ventet dem den natten. For det som lå på gulvet omringet av knuste glasskår innerst inne på det møkkete og gudsforlatte roteloftet var intet mer enn hodet til det som en gang hadde vært en kvinne. Trolig i sin beste alder.

Til tross for at hodet manglet en kropp å henge på så det ellers ut som det var nokså "intakt", men EN ting var borte. For der man under litt mer normale omstendigheter ville kunne sett et venstre øye var det i stede et hull såpass stort og så dypt at selv den nokså så svaksynte Lasse ikke hadde noe problem med å se gjennom det. Rolf ga fra seg et par bjeff. Lasse tok noen skritt tilbake og ristet oppgitt på hodet. "Det er ikke mulig". Han satte seg ned på en krakk som sto temmelig nedstøvet like ved døra de akkurat hadde brast inn gjennom. "Nellie døde for såpass mange år siden. Det er ikke mulig at det er henne. Det kan ikke være henne. Å nei kjære Rolf - jeg er redd Nellie bare er luft og dritt nå.". Han så på kameraten sin, og ingen trengte å si noe som helst. De visste begge at ingen av de var helt overbevist om hverandres eventuelle teorier.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Etter en liten stund reiste Lasse seg langsomt og forsvant ut døra. Rolf ble igjen på åstedet i noen minutter, sniffet litt på det kroppsløse hodet, og fartet så ned igjen til bestekompisen sin. Natten gikk. En ny dag kom, og ble sakte, men sikkert igjen erstattet av en ny, og bekmørk natt. Det hadde nå gått et helt døgn siden det mystiske kvinnehodet braste gjennom det ene loftsvinduet i etasjen over, og verken Rolf eller Lasse hadde gitt en eneste lyd fra seg siden de valgte forlate dette rommet. Begge hadde holdt seg for seg selv i etasjen under, og ikke sagt et pip. Verken til hverandre, eller til seg selv. Timene gikk og nok en urørt dag tittet beskjedent frem. Rolf hadde akkurat gått og lagt seg og Lasse var på vei til å gjøre det da det plutselig banket på døren.

Selv om han hadde svært lite lyst uffet Lasse seg mot døren, tittet gjennom tittehullet og fikk øye på to uniformerte kvinner som trolig bare ventet på å få slippe inn. Lasse skjønte svært godt hva som ville skje om han nå åpnet. Han ville bli arrestert, og Rolf ville blitt tatt av dage. Nå var gode råd dyre. Han stakk den ene hånden ned i jakkelommen sin og fisket etter noe å beskytte seg og bestevennen sin med mens han brukte den andre hånden til å låse opp. Når døren omsider sto på vidt gap var begge de uniformerte kvinnene sporløst forsvunnet. "Hmm, merkelig", gryntet Lasse og smelte så døren igjen, akkurat høyt nok til at Rolf våknet litt, blunket litt med det ene øyet, forså å falle tilbake i en dyp, dyp søvn.

Dagene gikk og timene fartet forbi. Og før verken mann eller hund hadde rukket å få gjort eller sagt noe særlig mer var det brått gått en hel uke siden det kroppløse hodet og de uniformerte kvinnene hadde dukket opp, forså å forsvinne igjen. Men var det en ting som virkelig ikke hadde forduftet så var det den stadig så motbydelige lukten som nå hadde blitt så ille at ikke en gang Rolf maktet det mer. Han forsvant så opp trappen - og ble borte. For Lasse tok det ikke lang tid å skjønne at noe var galt, for igjen, han kjente vennen sin svært godt nå. For som først, og sist; han VISSTE når noe var liv røskende galt.

Han samlet sammen det han hadde av mot og krefter, og gikk så opp for å se hvor eller hva det hadde blitt av hunden sin. Og det han så så når han endelig hadde kommet seg opp fikk den stakkars, gamle gubben til å bryte fullstendig sammen i gråt, og forferdelse. For rett ved siden av dørkarmen kunne han se levningene til det som i alle år hadde vært hans beste venn. Hodet svevde opp og ned i luften, med et tomt og nitrist blikk. Men hvor hadde egentlig dette kvinnehodet tatt av veien? Lasse var helt knust, og brydde seg ikke noe om hvilken kvinnekropp dette hodet tilhørte lengre, eller hvor det enn befant seg nå.  Alt han virkelig brydde seg om var at bestekompisen var blitt revet fra han på bestialsk vis.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

De siste timene som nå gjensto før de to vennene igjen skulle gjenforenes i en helt annen, og forhåpentligvis bedre verden var lange og smertefulle. Lasse var ikke av den typen som hadde for vane å vise følelser. Og mange vil nok si han nærmest var det man kan kalle for en psykopat da han svært sjelden, eller aldri viste særlig til verken sympati eller empati ovenfor de få menneskene han hadde støtt borti på livets vei. Men var det noe som virkelig betydde en hel verden for Lasse, så var det Rolf. Og det jeg nå skal fortelle dere vil nok bare de færreste av dere kunne tro på, om noen overhode, men jeg velger likevel å ta det med, for en hver historie fortjener å ha med sin ordentlige og ærlige slutt, samme hvor absurd den enn måtte være.

Klokken tikket og takket for seg. Lasse hadde ingen aning om verken tid eller sted lengre, men klokken var likevel nå blitt to - to midt på natta. Helt uten å merke det selv lå han ikke lengre på det øverste, triste åstedet av et helvetesloft, han befant seg midt i en gedigen blomstereng. Det regnet og blåste noe aldeles forferdelig, men Lasse var altså alt for nedbrutt til å være i stand til å ta dette innover seg. Han gråt og gråt inn i det uendelige, og himmelen med han. Aldri hadde det regnet så mye før i dette området, aldri hadde den lille, åndsforlatte bygda sett så mange mørke skyer, og så mange vakre blomster på en gang. Og aldri, ALDRI man noen sinne kunne høre et så digert smell som til slutt braket løs da lynet omsider bestemte seg for å slå ned i den stakkarslige kroppen som bare lå der og helt hadde gitt opp alt som var.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Men utrolig nok, Lasse var fortsatt i bevegelse. Til tross for at lynet hadde boltret han rett ned i ryggmargen og lagt igjen enorme brannskader virket det ihvertfall ikke som den gamle, forkrøpla mannen enda var død. For i stede for å bli liggende reiste han seg opp, snudde seg et par ganger i alle mulige retninger, og tørket så sin aller siste tåre i det han fikk øye på noe som endelig kunne trekke opp igjen det ellers så nitriste smilet. Foran han sto en naken og delvis forbrent kvinnekropp han bare såvidt det var klarte å dra kjensel på - der sto kvinnen han en gang hadde elsket som sin eneste ene - der sto Rolf.



#fortelling #krim #grøsser #novelle #drama #fiksjon #hund #død #tap #kjærlighet #vennskap #bygda #bygdeoriginal #horror #fantasi #gammel #dyr #skjebnen #hjemsøkt #trist #sorg #smerte #håp


Doner en dråpe blod

Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...