Fallet
Jeg husker det som om det var i går. 25 årsdagen min. Den dagen da jeg gjorde noe jeg hadde tenkt mer eller mindre på fra og til hver måned, hvert eneste år helt siden jeg var veldig liten. Det hadde tatt meg så lang tid å endelig gjøre det. Før hadde det bare vært tanker, den dagen ble alle tankene knust og omgjort til en handling.

Det var torsdag. Klokka hadde ikke rukket å bli så alt for mye. Sola hadde så vidt begynt å titte frem. Natta før hadde jeg sittet oppe i noen timer, skrevet brev. Jeg kan ikke lengre huske hva jeg skrev, ikke en gang hvor jeg la brevene. Men jeg husker meget godt fallet. Ikke selve landingen, men fallet.

I et helt liv hadde jeg levd med så mye tungt som jeg ikke lengre kunne leve med. Noe av det som hadde vært verst, spesielt mot slutten var den intense sjalusien. Ja, så skal vi ikke glemme ensomhetsfølelsen. Alt hatet, sinnet. Flere hadde der og da sagt at de forsto meg, men jeg visste bedre. Menneskeheten er sånn at man gjerne sier det man vet den andre vil høre. Til syvende og sist er menneskeheten de største selvbedragerne og hyklerne som noen gang har spasert på jorda. Som barn kunne jeg til en viss grad like andre mennesker, enkeltmennesker vel og merke, men aldri når de ble til grupper.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter som jeg ble eldre ble ting bare mørkere og mørkere. Jo, det gikk opp og ned. Jeg har jo hatt mine lyse stunder jeg også. Men mot slutten ble de sjeldnere og sjeldnere. Livet er egentlig som ei plate. Ren og vakker i starten, men det er bare et tidsspørsmål før alt slår hakk. Og selvfølgelig, noen raskere enn andre. Jeg klarte ikke lengre ta vare på meg selv, og hadde heller ingen til å rense lakken for meg heller. Så da gikk det som det gjorde til slutt.

Det var som sagt veldig tidlig på dagen. Det var sommer, jeg er utrolig nok et sommerbarn, selv om jeg aldri har følt meg som et. Jeg hadde tatt meg en aller siste runde i sentrum. Tenkt tilbake på diverse hendelser. Runden gikk egentlig rimelig raskt. Jeg hadde uansett fått mer enn nok tid til å tenke tilbake de siste årene uansett, noe jeg også gjorde. Det bare ble slik siden jeg ikke lenger var i stand til å se frem, og siden jeg også hadde overlegent mye tid å tenke på. Kanskje var det derfor alt ble som det ble, i tillegg til alt det andre? I tillegg til at jeg aldri ble født sterk nok, i tillegg til at jeg aldri har klart å henge meg på de sosiale spillereglene som alltid hadde stått i veien for at jeg skulle klare å beholde venner i lengden.

Alt gikk plutselig så veldig fort. Omsider bare var jeg der, på stedet der det egentlig ikke var lov å være, spesielt ikke å klatre. Jeg hadde jo klatret der før, spesielt da jeg var sånn 16-17 år. Du vet hvordan gutter i den alderen er, jeg var ikke ulik de andre på akkurat den fronten. Men ja, omsider var jeg der. Jeg smug meg gjennom noen skifersteiner, forså å klatre opp en stige, gå noen meter bortover et tak, forså å klatre opp to stiger til.

Utsikten var så vakker. Skyene hadde begynt å blåse bort til et annet sted. Himmelen var ikke helt ren enda, men snart. Snart. Jeg så ned, meterne ned var mange. Det var vel derfor jeg hadde valgt nettopp dette stedet. Jeg tenkte i grunn ikke noe spesielt. Jeg kunne kjenne at en tåre eller to kom litt beskjedent nedover kinnet, men jeg ante ikke hvorfor. Jeg følte meg ikke trist, jeg var veldig sikker på at det var dette jeg skulle gjøre. Denne gangen skulle jeg lykkes, denne gangen skulle ikke bli som de andre. Noe jeg også hadde rett i. Tørr å gjette at jeg kanskje sto der i sånn fem minutter før jeg løftet den ene foten over, så den andre. Alt jeg trengte nå var bare å slippe taket, bøye meg fremover og bare vente i noen sekunder på å bli helt fri.

Så jeg bøyde meg fremover, og falt. De siste sekundene føltes som i en film, sakte film. De tankene jeg helt sikkert skulle tenkt der oppe fikk jeg heller mens jeg stupte mot bakken i en brutal fart. Jeg rakk å tenke på de få menneskene jeg hadde hatt kontakt med de siste åra, de jeg ikke lengre hadde kontakt med enten fordi jeg hadde kuttet kontakten for å spare meg selv for sjalusi og unødvendig krangling, eller fordi de ikke hadde orket min personlige tragedie lengre. Men jeg var ikke redd, jeg fikk aldri tid.

Om jeg angrer? Ja, men ikke på det aller siste. Jeg angrer på at jeg ikke ga mer faen tidligere. Jeg angrer på at jeg ikke var flinkere til å bruke mer tid på de som virkelig betydde noe, fremfor de psykiske vampyrene som ikke egentlig fortjente min kjærlighet, sympati og energi. Jeg angrer på de gangene jeg ikke hadde sagt hva jeg mente, fordi jeg var for feig. Jeg angrer på de tingene jeg sa nei til. Men mest på at jeg såret hun jeg skulle elske mest i løpet av livet. Den jeg skulle elske mest ble også den jeg skulle såre mest, selv om det aldri var med vilje.

Men om jeg angrer på selvdrapet? Jeg vet ikke… Jo, når du spør, litt. For nå er alt slutt. Nå kan jeg aldri gjøre godt igjen det jeg gjorde vondt for andre mens jeg var i livet. Nå får jeg aldri reist de stedene jeg hadde drømt om, som jeg aldri rakk. Nå får jeg aldri sett de millioner av splatterfilmer som jeg engang hadde bestemt meg for at jeg skulle. Heller får jeg ikke vite alt jeg ikke fikk svar på. Og alt det andre.

Men når det først ble som det ble, så er jeg i hvertfall veldig glad for at jeg alltid var så åpen. Selv om jeg ofte følte at de tingene jeg åpnet meg om til folk var ting de skulle ønske de ikke visste, så er jeg i hvertfall glad nå for at de vet, og dermed slipper å lure så alt for mye nå som jeg er borte…

Fotograf: Jannike Grøtte Warberg.

Hva synes du?
Er en god stund siden jeg har skrevet en historie nå. Og man kan vel si at denne her skiller seg litt ut i fra det jeg har skrevet tidligere. Kan også innrømme at faktisk alle tankene er virkelige tanker jeg egentlig tenker hver dag, men at jeg ikke tror at det vil gå helt sånn som med jeg-personen i denne teksten. Håper dere liker den selv om dere kanskje ikke liker den.

Vi reblogges.