Det er ikke svært ofte at temaet asperger syndrom popper opp. For alt jeg vet har jeg flere venner som kanskje ikke engang vet at jeg har diagnosen. Likevel, det hender noen spør.

At folk spør syns jeg er en bra ting. Ikke så flott med folk som bare tror, uten å spørre for å være sikker.
Utenomom «Hva er egentlig asperger syndrom for noe?», så er spørsmålet «Hva er de mest vanlige trekkene hos en med asperger?», mest spurt.

(For dere som vil høre og se meg snakke om de mest vanlige trekkene ved asperger syndrom kan dere se denne)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ja, la oss begynne. Jeg har ikke hele dagen på meg skal dere vite. (Ok, jeg har).
Asperger syndrom er en tilstand eller diagnose om du vil, som man er født med. Det er ikke en farlig tilstand i den forstand, men det er en funksjonshemning som gjør at vi som har det får en rekke utfordringer med ting i hverdagen som “folk flest” kan ta forgitt. Det er ikke noe som er smittsomt, og i de fleste tilfeller er det noe man lærer å beherske bedre når man har blitt eldre.

Så skal jeg rul(l)e videre til det som jeg ser på som de mest vanlige trekkene for folk med autisme. I hvertfall er de punktene under de jeg selv har mest å stri med en dag i dag.

Mangel på sosial interesse/forståelse
Felles med oss aspergere er en viss mangel for sosial interesse eller sosial forståelse.
Det er ofte sånn at vi ikke føler det helt store behovet for å omgi oss med andre mennesker, og for min del opplever jeg stadig at jeg vil at samtaler flest skal avsluttes fortest mulig. Jeg syns folk flest er drit kjedelige, og totalt ikke verdt min tid.

Om jeg ikke synes sosial kontakt er kjedelig, så er det oftest noe jeg rett og slett ikke føler store behovet eller vitsen med.
Kort oppsummert: Mangel på sosial interesse og forståelse er noe av det mest typiske ved asperger.

Det skal OGSÅ sies at selv de beste vennene mine har til tendens å være uinteressante. Men da merker de det som regel fort selv, tror jeg. Og helt til slutt fungerer de fleste av oss veldig dårlig dersom vi har flere mennesker rundt oss, altså takler i hvertfall jeg mennesker i flokk VELDIG DÅRLIG.

Jeg blir nervøs og urolig, fysisk og psykisk, når mennesker blir til mengder, store eller små grupper, skal jeg forholde meg til noen bør det helst være toppen to om gangen. Men det kommer litt ann på HVEM de personene er, hvor nære de er, og hvor gode venner vi er. Når jeg bodde hjemme var det som regel sånn at jeg etterhvert ikke spiste middag eller lunsj sammen med foreldrene mine og mine to søsken. Mens de satt og spiste sammen, satt jeg som regel helst alene på rommet mitt. Jeg hater som regel å spise i lag med andre, noe foreldrene mine ikke alltid har aktseptert som igjen har ført til krangler og slik. Men de forsto at de måtte bare gi opp etter det var gått noen år. Man bør absolutt ikke tvinge folk med autisme til å spise ilag med andre, om det ikke er hundre prosent NØDVENDIG/KRISE.

Panikk ved forandringer
Det skal for min del ikke mye til for at jeg skal freake ut av noe som jeg plutselig oppdager er forandret på. Jeg er foreksempel en person som er veldig dårlig på å fjerne gamle innlegg her på bloggen, med mindre det ikke er noe jeg har publisert som jeg virkelig finner veldig elendig eller uinteressant i dag.

Blir noe generelt borte for meg så kan jeg låse meg helt, og bli et veldig vanskelig menneske å få kontakt med. Hvis noe er flyttet på innenfor min arena, altså mitt hjem, som jeg IKKE har flyttet på / forandret på selv, så er det ukult for å si det sånn.

Jeg kan også finne det noe vanskelig dersom nære venner plutselig skulle få seg noen nye venner eller kjæreste som jeg er redd for kan ta min plass.

Avtaler som endres på eller kanselleres er bare enda flere eksempler på ting jeg kan ta ille opp.

Smale interesseområder
Her kommer vel punktet som flest av dere har merket best.
Med mennesker med asperger finner man som regel et noe smalt interesseområde.

Det er ikke så veldig mye som er interessant og som fenger, derimot er interessene våre noe vi er som oftest er mer enn bare litt over gjennomsnittet opptatt av.

Hos meg er det for det meste bare horror-relaterte ting som gjelder, i tillegg til bloggen og film. Jeg ser veldig mye film, og jeg bruker de fleste timene jeg er våken på ting som har med horror eller andre makabre ting å gjøre. Jeg tenker gjerne på horror om dagen, og det kan også følge meg til sengs.

Jeg kan få en ide til bloggen som blir så sterk at jeg ikke klarer å legge den fra meg før jeg har gjort ideen om til virkelighet.

Jeg anser meg selv som en levende leksikon på spesielt Hotel Cæsar (som er noe av det få jeg brenner for utenfor horror-stadiet). Og det av den grunn at Hotel Cæsar er den interessen jeg har beholdt lengst av de jeg har hatt. Jeg kan masse folk flest ikke kan om hvem som har vært med, hvem som har vært sammen med hvem, hvem som døde i hvilket årstall, også videre.

De smale interesseområdene har også for meg ført til at jeg nå har søkt om ung uføre, da jeg helt har gitt opp å kunne fungere med å jobbe med noe av det som er av tilbud i Oppdal. Yrkes- og interessemessig skulle jeg ikke bodd i Norge i hele tatt. Motivasjon er ikke-eksisterende om jeg ikke får fokusere på det jeg virkelig brenner for. Jeg er selverklært perfeksjonist innen det jeg brenner for, og en null innen det jeg ikke bryr meg om.

Kort fortalt: Interessene våre er som regel noe vi er veldig INTENST opptatt av, og de er også veldig smale. Og; hva enhver person med asperger interesserer seg for er UTROLIG INDIVIDUELT, slik som hos andre mennesker uten diagnosen.

Misforståelse ved ironi, sarkasme, spøk og billedlig tale
Ironi, spøker, sarkasme, og folk som snakker i bilder er enda en ting som oftest er en stor utfordring å forholde seg til.
Jeg kan forstå noe av det som har med ironi, men jeg skal innrømme at jeg sliter kanskje mer enn mange av dere har hørt meg innrømme. Asperger tar som regel ting veldig bokstavelig, og det gjelder å være klar og tydelig for å unngå misforståelser.

Hm, ja. Har ikke stort mer å si om akkurat den saken.

Helt til slutt vil jeg legge til at mennesker med as har en tendens til å virke klossete, og misforståtte. Mange kan også ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet sitt, og til å kunne forklare seg til å gjøre seg forstått.

Skal også legge til at de forskjellige vanskene varieres i grader fra person til person. Jeg har ofte fått høre fra folk som har jobbet med autister at jeg er en av de best fungerende med diagnosen som de har vært borti. Så, hvor store de forskjellige utfordringene er varierer VELDIG fra person til person.