Vi befinner oss på en av de mørkeste sidene av 2. verdenskrig. Adolf Hitler herjer i verden og mennesker i naziuniform jakter på mennesker som noen sadistiske udyr.

En gruppe unge kvinner ankommer konsentrasjonsleir nr. 5. Det de har til felles er en fortid som prostituerte.
Kvinnene blir delt opp i to grupper. Den ene gruppen skal underholde og tilfredstille nazistene seksuelt, den andre gruppen skal brukes til forsking. Forsking som går utover kvinnenes liv dersom noe ikke går riktig vei.

I åpningscenen får vi servert ekte sorthvitt bilder som ikke er for de svakeste sjelene. Vi får se bilder fra virkeligheten av utellelige mange kropper. Tynne jøder som er blitt filmet før døden. Kort fortalt er introen til filmen en serie med harde bilder av lik, død og forferdeligheter.

Selve filmen er dog ikke en dokumentarfilm, men introen er da brukt for å forsterke virkelighetsinntrykket av historien. Vi blir minnet om at krigen faktisk har funnet sted, for nå 70 år siden.

En av mine favorittkarakterer i denne filmen er den mørkhudede dama Alina (spilt av Rita Manna). Man skulle kanskje tro at hun er en av de nazistene ville kvitte seg med fortest mulig grunnet hudfargen, men i stede ender hun opp som en av de faste elskerinnene til en av nazistene, som forøvrig driver med et dobbeltspill selv. Alina blir bedt av de andre jentene om å hjelpe de ut. De innser at de trolig vil dø likevel, så spørsmålet er om de vil dø i forsøket på å faktisk komme ut i det fri, eller om de vil bli drept når nazijævlene går lei de, eller når de ikke lengre er atraktive nok.

© Bildet tatt fra mubi.com

Når et rømningsforsøk mislykkes og jentene som prøvde seg på rømmen blir brent ihjel i et kammer, er nazistene snar med å fatte at de har fått hjelp av noen av de andre. Samtlige av jentene blir så lenket fast, og torturert på det mest smertelige. Blant annet har vi en scene hvor en av kvinnene får neglene sine revet av.

Heldigvis er det håp så lenge det enda finnes liv. Jentene er ikke helt alene om å ville komme seg til et bedre sted. En av jentene i leiren har nemlig en far som jobber blant forskerne. Med litt hell og hjelp får de gitt nazistene sin egen medisin med at noen av de blir gasset ihjel, men det er fremdeles nok å ta av før de er trygge og kan komme seg fri.

På slutten av denne filmen kommer det opp en tekst som vil vi skal huske hva som skjedde på den tiden. Til tross for at filmen ikke er en dokumentar er det en historie som godt kunne vært sann. Filmen får virkelig frem for umenneskelig og grotesk mennesker kan bli, og hvordan vi jakter på hverandre som dyr. Til å være såpass gammel som fra 1977 så er dette en film som virkelig overrasker i hvertfall meg positivt. Man kan selvfølgelig finne mange filmer som minner, både før og etter, men det gjør ikke filmen mindre verdt et øyekast for den del.

© Bildet tatt fra cinema-italiano.de

© Bildet tatt fra forum.dead-donkey.com

Jeg likte filmen. Musikken skal heller ikke klages på da den er både melodiøs, stemningsfull og vakker på sin passende måte.
Dette er ikke en av de horrible filmene man nødvendigvis får sånn gladvold-følelse av, da den er forhåndsvis ganske mørk og trist så og si hele veien, men det får så være. Ikke alle filmer skal være sånn heller, selv om det er noe som hadde hjulpet på et høyere terningkast for min del.

Terningkast

Vi reblogges!