De dødes klingparade
Langs en tåkelagt landsby går en opprustet vei. En stille, kald luft dekker det som før var liv og varme.
I en by hvor alt er sort og rødt – Trommeslag fra de dødes dal høres fjernt i økende tempo.
Menn, kvinner, barn og dyr går i natt de dødes marsj av en likvidert parade.

En lys melodi går igjen i instrumentalt orkester, de dødes klang høres i natt.
Sammholdet har gjort denne paraden mulig – De vandrer hand i hand.
De glemte holde hand med de som enda er husket blant de levendes imperium.
Fine har de gjort seg for dennne anledningen, kremerte og begravede – Alle mot samme måne!
Millioner av lystige håp er tent på mange fakler små – Et håp for de som ble etterlatt på jorden.

Nå venter de på å møte igjen sine kjære, de som enda ikke har tatt reisen de selv fant sted.
De friville og ufrivillige er samlet i paradens pulsløse takt – Død alle som en.
Hvis du en gang skulle motta deres budskap, ikke hver redd. Lytt med ditt hjerte.
Kjenn på din puls, men ikke tell slaga. I natt våker de døde din trygghet og harmoni.
Til minne for det som før en gang var vil historiens forfall spille sin melodi.
Fjernt i det bakerste ytre kan vi bare føle sangen vi alle kan, den vi lærer i døden.

Dødens paradetog vil spre sitt budskap til de levendes verden – Frykt ikke deres!
Alle som har endt opp der har blitt tatt vel i mot, deres rike vil aldri forfylles.
Kroppene har de lagt igjen til meg og det, for at vi skal gro en ny og bedre jord,
for det kommer de etter oss, som vi engang i dødens dal skal forsørge.
Våres kropp er fremtidens jord og rike – På en planet av kollapsens matrialle.
Stig frem i livets nå – Se deg ikke tilbake – Og frykt ikke de dødes parade i den kaputte ånd,

Til minne for de som en gang var, skal vi hedre deres respekt!
Allsangen de fremfører forfaller aldri – Kom og bli med, når tiden er omme,
men forhast deg ikke, din tid i den levendes liv har enda sine utømte verdier.
Drømmenes verdi klinger en lett melodi, verdighetens allvinnelige kors!
Tid er tid som renner der det får rant håp som nå gror opp igjen til morgendagens liljer.
(Aylar Von Kuklinski, 29. mars 2012)