Verdiløsheten blomstrer, livsgnistens lys er truet av en kald vind i de mørke og traumatiske gangene populært kalt livet.
En ustabil og patetisk fyr opplever at helgen igjen er et tema. Han kunne gjort noe mer for å ignorere de vanskelige følelsene om ensomhet og sjalusi, men han er ikke i form til å gidde. Han vet om flere venner som skal ditten og datten også denne helgen, noen skal tilbringe tid med en flørt, kjæreste eller veldig god venn. Andre skal drikke seg fulle som noen hodeløse høns, og andre skal noe annet han ikke skal, eller ikke er invitert til å være en del av.

Sjalusi er en stygg uting, sjalusi er en svakhet, tenker han for seg selv. Han sitter alene i en sofa, og blogger i håp om å om at noen skal ta kontakt med han, slik at han kanskje kan snakke med noen over nettet, eller i bestefall finne på noe med noen ansikt til ansikt, så han slipper smerten og ensomheten som nesten har syret bort de menneskelige godsidene han en gang hadde mer av.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De siste årene har det blitt en større og større uvane å skjule seg, trekke seg unna, og ikke tørre noe. Han er redd for hva andre tror om han, og han tror veldig mye om hva andre folk tenker og synes om han. Selv de nærmeste og beste vennene hans er han livredd for skal tenke nedsettende om han og kanskje til og med baksnakke han.
Innerst inne tror han egentlig ikke det, problemet ligger i noen svært få venner i fortiden som han en gang hadde sterkt og godt knyttet bånd til, noen han trodde var venner, men senere fikk vite var noe helt annet, noen som baksnakket han og hadde kalt han for dum, stygg, ekkel, taper og det som verre er. De hadde fortalt videre ting som han trodde de skulle holde hemmelig, ikke rart han har så problemer med seg selv, selvtilliten og troen på verden.

For han er det tryggeste i livet isolasjon. For han er det best å ikke vite noe, fremfor å vite noe eller alt. Mest sannsynlig vil bare sannheten såre han og gjøre han deprimert uansett. Det man ikke vet har man ikke vondt av, sånn sett skulle han levd i en mørk hule og aldri visst at det fantes andre liv på den gråe og forurenset planeten. Da hadde han ikke kunne lære seg ordet ensomhet en gang. Og i beste fall hadde han ikke klart å overlevd, og dermed også sluppet det smertefulle helvete kalt livet. Han tenker på å kutte trådene som henger han fast til livet, men han vet at da vil han såre noen få, noen få som betyr alt for han. Han vil heller leve i smerten, fremfor å påføre andre tåredammer og ufortjent skyldfølelse.

Han er nå en gang satt til denne verden, helt ufrivillig, uten invitasjon. Han ble på tvang presset ut av noen og presset inn på jordens kalde og kyniske stein. Han føler seg alene, selv med venner. Ingen kan lenger redde han, ingen. Bare han selv, men han finner ikke noe lys å gå etter. Alt er bare mørkt, ensomt og fortapt. Livet er en hoffsnarr som elsker å se deg falle, skrubbe på deg 1000 sår, og helt til slutt dø, forså å bli glemt og ikke lenger husket på godt eller vondt. Slik er livet, slik er fortapelsens bitre sannhet.

Vi reblogges.