hits

17.01.2012, 12:43



Fullstendigkaos raser i kjærlighetens blodårer (igjen)

En strøm av følelser renner inn i mitt sarte, dype hjerte.
I går var i går, nå er nå, og nå er gårdagens nå i går.
Enten vi snakker nå eller i går, følelsene er der fortsatt, alle tankene.
Ja, tankene, de jeg hadde så klart for meg i går, som jeg skal skrive nå.

Ydmykhet sies å ofte være en svakhet, for mange.
Men ydmykhet kan også være en god ting, tenker jeg.
Jeg er ikke helt bløt enda, bare lettere mild og rar.
Forelsket? Jeg vet ikke, men avblåse det, skal jeg ikke.

Ja, jo.. Jeg er nok forelsket, skal jeg si det?
Fortelle det til den det gjelder? Hva vil da skje?
Kanskje er det best å la det ligge, ikke følsene, men ordene.
Venner varer jo helst lengst uansett, ikke sant?

Åh ja, jeg savner noe jeg aldri har opplevd før.
Savner å holde rundt en annens kropp når det er natt.
Savner å våkne opp, med andre enn meg selv, ikke alene.
Savner å ha en som bytter på å knuse vekkerklokka. Den jeg ikke har.

Det er ei som jeg liker veldig godt, men likevel...
Er det verdt det, tenk om hun blir skremt?
Tenk om hun ikke lenger vil se meg, ikke lenger være min venn.
Tror ikke det vil hende, men bedre føre var enn rumpa bar.

Hun er vakker som en brennende flamme, søt som en liten Satan.
Varm som helvete, og like vennlig og god som en vennlig klem.
Hun har tent min ild, blodet mitt bruser for henne, både opp og ned.
Hele gata tenner sine lys når hun er i nærheten, når hun drar blir alt slukket.

Absolutt hele meg brenner for henne, noen ganger føler jeg smerte.
Mens andre ganger, kjenner jeg mest på tilfredstillelse og lykkelys.
Hodet mitt kan være fullstendigkaos, det har det jo alltid vært.
Men når jeg er i nærheten av henne, kan uroen holde fint kjeft.

Hun er seg selv, og har sine hemmeligheter og fortid.
Sånn sett er hun som alle andre, men likevel, hun er ikke det.
For jeg har ikke falt for absolutt alle andre, og takk Gud for det.
Hun er hammeren som slår humøret mitt oppover, spikeren som holder det der.

En så uvanlig, vennlig stemme har hun også, "Hei, det er meg her!".
Når hun ringer blir jeg glad, nesten uavhengig av årsak og grunn.
Skulle kanskje ringt mer selv, men jeg er så usikker på meg selv.
Folk sier at kjærlighet er vanskelig, det er mangelen på det som er hard.

Uansett, det viktigste er ikke meg eller henne, eller henne og en annen.
Joda, det siste kan være vanskelig og tøft å tenke på, for meg nå.
Men, samtidlig, unner jeg henne noen som er bedre enn meg.
Ja, der har jeg enda en grunn til å holde fint kjeft.

Jeg burde ikke si det, trenger ikke rote til enda et liv.
Hun finner uansett noen som er bedre enn meg, det vet jeg.
Det er det hun fortjener, som alle andre, noe bedre og mer stabilt.
Fullstendigkaos raser igjen, men stenger vinden inne i seg selv.
(Aylar Von Kuklinski, 17. januar 2012)


Catrine aka Cakki

17.01.2012 kl.22:05

go for it :) nydelig skrevet :)

Aylar Von Kuklinski

17.01.2012 kl.22:10

Catrine aka Cakki: tusen takk, endelig noen som tørr å kommentere dette innlegget :)

vaniljeogpepper

18.01.2012 kl.09:58

Man må jo bare nyte følelsene,som du er så god på å uttrykke!!De fleste er ganske usikre når det kommer til slike ting som forelskelse,man burde ihvertfall være det.

Fordi,om man allerede vet hva den andre syntes om deg, ville det ikke vært like spennende eller jhverfall ikke grunnlag for alle disse sommerfugler og torner..

Den eneste måten man kan finne ut av hva den andre føler er jo faktisk ved å tilbringe tid med eller rett og slett spørre....

Om dette er en person som ikke har vært så lenge i livet ditt,ville jeg brukt litt mer tid på 'finne ut' av det å nyti tiden jeg hadde enn å forte seg i redsel for å miste.

Doner en dråpe blod

Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...