Livet er en ensom marsj mot døden.
Akkurat nå sitter jeg alene i min båt, seiler helt ensom. Forbi meg passerer det nå og da hyggelige mennesker som stopper, og vil være en venn. Etter en stund finner de ut at jeg er ikke så særlig å snakke med, så de ror videre og lar meg bli igjen. Jeg gidder ikke ro etter, gidder ikke være til bry.
“Ikke ro mot strømmen”, skriker folk. Det er det jeg gjør. Mens folk flest seiler med strømmer, seiler jeg mot den.
Helt alene. Metervis unna ser jeg noen få andre som gjør som meg, men de er så langt unna at jeg ikke har sjans til å komme i deres båt. Og det er synd, vi er av samme ulla, og kunne varmet hverandre, hadde det ikke vært for avstanden som er så skrekkelig.
Vinden kommer, det blir kaldere. Mørket kommer, det blir mørkere, jeg har nå enda større problemer enn noen gang med å se klart. Jeg vil mest av alt stikke hode i vannet og drukne, eller satse på at pirajaene dreper meg. Jeg orker snart ikke ro lenger. Skulle jeg altså rodd sammen med de andre, eller skal jeg drukne meg. Å ro mot strømmen klarer jeg ikke lenger, ikke alene, ikke for meg selv.
Hm, jeg ser meg bak. Det er fortsatt litt fisk igjen i luka bak. Jeg vil sikkert dø snart uansett… Hvorfor ikke prøve litt til? Det kan jo hende at jeg faktisk får kontakt med de andre som ror samme vei som meg, selv om de er så langt unna at selv i kikkerten blir de som fluer i mørke, nesten helt usynlig. La gå… Jeg få ta tak, og ro noen tak til. Er jeg heldig kommer det en stor flodbølge og tar meg av dage snart. Orker ikke denne ensomme kampen lenger, kampen om å komme vekk fra ensomheten sammen med alle de andre. Jeg vil på den øya der 50 likesinnede har kommet seg, ikke på den øya hvor 10 000 mennesker, helt ulik meg bor, da vil jeg heller falle i havet og dø!
Hei min kjæreste venn:)
Håper jeg kan muntre oss opp litt med innlegget jeg nettopp la ut…hehe
Enten ingen svar eller så lager jeg kaos igjen haha:):)
Massegodeklemmiser til deg min beste kjæreste venn:):)
Veldig godt og dypt skrevet, imponerende symbolikk, og jeg føler med deg. Er akkurat som deg, på noen måter er det kjempebra. Oss mot strømmen lærer oss å like hva vi vil, mene og tenke hva vi vil. Ja til og med kle oss som vi vil. Men det har sin pris, og det er ensomheten.
Lykke til videre, øya er nærmere enn du tror. 😉
Intrige: Tusen takk for kommentaren Ingrige, og takk for venneforespørselen. Ja, jeg vet det der om at jeg ikke er alene og at “øya” er nærmere enn det kan virke innimellom. Men det er veldig sjelden lett å tenke og føle det. Tusen takk for kommentaren din nok en gang. Glad for at du finnes! 🙂
bra skrevet:)
Vær så god ^ ^