Disaster (2005)

Man skal ikke dømme en bukk etter dens utseende, heter det. Vel, dessverre er det noe i det, og litt dessverre, og litt heldigvis, var ikke jeg smart nok til å skjønne det i en alder av 14, 15, 16, 17, 18 år. For måtte gud tilgi meg, men jeg har brukt SÅ MYE penger på film opp gjennom åra som jeg først og fremst har kjøpt på grunn av dets cover. Og den gang da var det noe med at jo mer vulgært og “utfordrende” et filmcover var, desto mer “verdt det” ville de 69-199 kronene være..

I de siste par ukene er det særlig en film fra den gang da som har tittet opp igjen fra hukommelsen, og klistret seg fast til tankene mine som “et par” sider i et godt brukt voksenblad, nemlig den SVÆRT så politisk ukorrekte dukkefilmen “Disaster” som jeg tror jeg kjøpte på den gamle Mix-kiosken i Oppdal sommerferien 2006, eventuelt engang i 2007. En dukkefilm jeg husker at jeg likte meget godt da jeg SKYHØY på snop og brus fråtset meg gjennom den DEN GANGEN, og som jeg nå de siste par ukene altså har gått rundt og tenkt at “det KUNNE jo vært interessant med en liten reprise”.

Og okei, før vi nå scroller videre til hva den i dag 27 år gamle meg måtte mene kontra det som en gang var en langt mindre sunn, langt mer kvisete (og generelt noe klissete..), og SÅ mindre erfaren 16/17(?)-åring.. – la oss ta en aldri så liten titt på hva som faktisk står skrevet BAK på det “berømmelige” dvd-coveret, og som neppe gjorde det vanskeligere for tenårings-meg å gi denne oransje dvden sitt endelige “JA!!”, den gangen.

Med andre ord.. Dette er en film som lover en HEL DEL! Og som kjent i både land og på strand er det fort gjort å bli sittende fast med møkk langt opp til hengepungen dersom man har lovet mer enn man strengt talt kan holde. Og etter min mening er det nettopp det “Disaster” her har gjort. Okei, nå har jeg ikke sett så veldig mye av “Beavis & Butthead” så den sammenligningen kan jeg ikke analysere for dere i kveld. Det jeg derimot har sett PLENTY FØKKING MØTSJ fra tid til annen er South Park, og vel.. Det er mulig at “Disaster” sparker mer rumpe enn South Park og Team America, men for å si det sånn.. South Park og Team America sparker langt BEDRE og langt HARDERE når de først gidder å sparke rumpe.

Greit.. Kanskje jeg skal prøve å si litt om handlingen også mens jeg er så godt i gang. Kort fortalt: Helt siden de første menneskene penetrerte hverandre som noen kåte og forvirrede FRP-pensjonister på ferie i Gran Canaria har det vært en evig kamp mellom “mannen” og moder jord. I “Disaster” er denne kampen dog blitt fremstilt som en nokså fysisk SLÅSSKAMP mellom klode og ja, mennesket, for bare i åpningsekvensen får vi se en fjellklatrer bli slått halvt ihjel av fjellet han forsøker å bestige. Ah, ja.. Også truer Sean Connery med å banke livskiten ut av oss alle.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Dvs. ikke SKUEspilleren Sean Connery, men PLANETOIDEN Sean Connery. En svær stein i verdensrommet som stadig nærmer seg jorden for hver dag som går. Og ja, du gjettet helt riktig, det er selvfølgelig amerikanerne som skal redde oss fra den skjebnesvangerte katastrofen. Og vet dere hva.. Vanligvis holder jeg meg for god til å spoile filmer for dere, men denne filmen her er kind off så “forutsigbar” fra FØRSTE STUND at det neppe er noen som vil bli overrasket over at amerikanerne faktisk klarer å redde oss til slutt også. Og jaggu greier en av (de litt mer kjipe) hovedrollene å true med en oppfølger like før rulleteksten begynner å ru(l)le..

Om “toeren” faktisk ble laget til slutt har jeg ikke giddet å google enda, MEN med tanke på hvor mange enda “dårligere” filmer som faktisk har fått FLERE oppfølgere der ute (*kremt* “MAMMA MIA”-filmen..), ja så ville jeg ihvertfall ikke bli sjokkert om toeren også har blitt laget, og deretter penetrert av SAMTLIGE der ute.

Men greit, NÅ er det på tide at jeg straks begynner å skrike med litt andre toner. For selv om jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å kose meg like mye nå i kveld som jeg gjorde da både filmen, og meg selv, var relativt fersk og nyklekket fra hver våre skapere, ja så er det likevel ikke slik at jeg HATER “Disaster” i 2019. Den har fremdeles noen sekvenser som får meg til å trekke på smilebåndet, dukke-animasjonene er stygge som fy (på en OKEI måte), og SELV OM humoren er like billig og forstyrrende som han ene onkelen til bestevennen din.. Ja, så er faktisk ikke manuset så hakkende gæernt, tatt i betrakning hva filmen faktisk forsøker å være.

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Bildet tilhører Scanbox Entertainment

Og skal jeg nå være 110% (apropoooos: filmen har faktisk KIND OFF en Paradise Hotel-“referanse” i seg, sånn nesten helt mot slutten xD) rettferdig, ja så er det i bunn og grunn ikke filmens skyld at jeg nå sitter her og er litt mer lunken enn hva jeg skulle ønske at jeg var. Og jeg antar at ihvertfall FLESTEPARTEN av dere har hørt om party-spillet “Cards against humanity” nå. Og vel.. Jeg tror denne filmen lett kan sammenlignes med nettopp det. For greia er.. Når jeg nå så denne filmen igjen på nytt, ja så så jeg den alene. Hadde jeg derimot sett den sammen med en god venn, ja så kunne det fort ha vært at jeg hadde endt opp med å gi den en svak terningkast 5, dvs. HVIS jeg fremdeles hadde gitt terningkast på filmer jeg anmelder.

Men ehm, ja. Skal man først og fremst ta og anmelde en film for nettopp hva den prøver å være – i dette tilfelle en meget vulgær dukkefilm fra 2005 med STORE mengder politisk ukorrekt humor, store doser blod (og avføring), og ikke så rent få “kleine” sex-scener som til tider er mer enn bare “litt” pornografiske av seg – ja, så er ikke denne filmen så verst. Problemet er vel egentlig bare at det har kommet så mye bedre “sjokkfilmer” av denne typen i ettertid fra blant andre.. Ja, Sacha Baron Cohen.. Men også, *kremt* skaperne av South Park, både før, men også etter.

PS: Tanken var egentlig at denne anmeldsen skulle vært helt finito nå, men jeg tok akkurat en liten titt på rollelista inne på IMDB og det er faktisk de FAKTISKE medlemmene av Mötley Crüe som har stemmen til de FAKTISKE (eks-)medlemmene av Mötley Crüe (R.I.P), og.. Eli Roth, Isaac C. Singleton Jr., Jim Cummings og Glenn Morshower står også på lista, så hvis det skulle være noen fans av disse der ute, så.. Ja, så er kanskje en liten katastrofe-date kanskje ikke det mest katastrofale dere kan gjøre i helgen likevel.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

Jeg liker bare ting hvis de er grønne!

God helg!!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin! <3

5 ting som gir meg energi!!

Man skulle kanskje tro at jeg KUN ladet batteriene mine på kaffe og elektriske duppeditter, men den gang ei. Jeg er nok fremdeles, tro det eller la vær, en litt mer sammensatt og komplisert dilledo enn som så.

Hvilke ting gir DEG energi?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Utkast, oppkast, reprise!

Jeg er ikke helt som klukken, ei heller helt som Fantomet.

Jeg kommer og går, men jeg er ikke han som tikser og takser.

Jeg kommer og går, men jeg er aldri han som bare går.

 

Folk flest vet sjeldent hvor man har meg, men sannheten er at jeg er litt her og litt der hele tiden konstant.

Og det kjære venner, DET er den spinkle, lille “hemmeligheten” – stort sett.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Oh, its just my bittersweet Pærra-tears!..

Bildet er tatt fra viafree.no

Altså, hva skal man si liksom.. Jeg har akkurat sett ferdig kveldens Paradise Hotel (på Viaplay), og NOK EN GANG har årets FANTASTISKE(!!) sesong klart å få meg til å felle noen tårer. Og igjen, hva skal jeg egentlig si?.. Sånn med tanke på at det neppe er alle som har tenkt å se episoden som har fått gjort det enda, så tror jeg at jeg gjør lurest i å ikke si noe særlig i hele tatt. Joooo, jeg kunne alltids lagt igjen noen spoilere lengre nede som jeg hadde advart dere “kraftig” mot på forhånd med kjempestore bokstaver og gud↓ vet ikke hva, men jeg har igrunn ikke så veldig behov for akkurat det heller her jeg sitter nå.

Men det jeg derimot VIL si er.. Herregud↓ for noen flotte mennesker som har vært med i år. Joda, det har jo vært noen i år også som jeg ikke har hatt like mye til overs for, men stort sett har årets deltagere simpelthen bare vært en sann drøm å følge med på. Og de som jeg ikke har likt har jeg stort sett elsket å hate.

Bildet er tatt fra: TV3.no

Og i kveld vil jeg særlig ta av meg hatten for Henrik, Thea og Andreas/TIX – tre kjempeflotte mennesker som jeg både har heiet litt for og i mot nå og da (Pærra er sånn sett litt som Game of Thrones), men som jeg til syvende og sist ikke kan gjøre annet enn å bare klemme HARDT inntil hjertet, og som jeg håper jeg får muligheten til å følge en god stund til, selv om årets sesong nå nærmer seg slutten..

Elsk!!! <3 <3

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

I dagslys er alle katter..

Har ikke så veldig mye å melde om dagen så DERFOR kliner jeg nå atter en gang heller til med noen dagsferske bilder. Og bare sånn for ordens skyld; nei, katten på sjette og siste bilde er altså ikke min.

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Renate Lande: – Jeg ble voksen ganske tidlig!

Vet dere hva jeg elsker aller mest i livet ved siden av en god kopp kaffe, et godt og adrenalinpumpende spill, samt en og annen tv-serie som får fansen til å brenne inne med en dragekomisk overdose av sinne, sorg og frustrasjon? NYE BEKJENTSKAP SELVFØLGELIG!!

Like rundt nyttår en gang, jeg husker ikke helt om det var før eller etter SMELLET, så kom jeg over en blogg jeg bestemte meg for å begynne å følge litt brennkvikt. Som oftest er jeg en fyr som “legger ned” nye blogger jeg akkurat har kommet inn på så og si FØR jeg i hele tatt har rukket å åpne dem, men inne på rla.blogg.no var det noe som raskt skulle gripe tak i min skjøre nysgjerrighet, og som har klart å holde ganske greit fast i den en dag i dag.

Nå har det snart gått et halvt år, og siden den gang vil ihvertfall jeg si at jeg og den herlige skapningen bak denne bloggen rett og slett har blitt ganske gode venner. MEN til tross for at vi nå chatter litt neeeesten hver dag, ja så er det stadig noe med dette herrrrrrrlige vesenet jeg lurer på. Så her om dagen stilte jeg meg i speilet og spurte meg selv følgende spørsmål: – Hvorfor ikke spørre vår kjære Renate om hun er keen på å la seg intervjue?

Og ja, svaret på det spørsmålet, pluss ti til har vi altså HER! 😀 :

Foto: rla.blogg.no

First of all, how are you doin today?
– Same ol’, same ol’. Preget av mentale greier, men gjør mitt beste

Vi to har ikke kjent hverandre sånn kjempelenge enda, men er det EN ting jeg har registrert at vi har til felles så er det noen felles gleder som en del u(ten)forstående dessverre vil anse som noe “barnslige”. Hva tror du er grunnen til at du fremdeles har klart å beholde barnet i deg i såpass stor grad? Og hvor viktig er for deg personlig å holde på alle disse barnlige gledene og interessene?
– Jeg ble voksen ganske tidlig. Gikk igjennom en del tøffe situasjoner og hadde det ganske vanskelig. Så da jeg først kom i voksen alder ville jeg bare være barn igjen, for å gjøre opp for alt det vanskelige. Og ting som f.eks pokémon var en av de tingene jeg elsket som barn, så det ble viktig for meg i voksen alder da det var noe som ga meg trygghet. Man merker også når man blir eldre at verden ikke er så lys, gøy og positiv som man gjerne tror som liten. Det ble derfor viktig for meg å skape noe lys i min egen hverdag. Jeg trengte å ha noe som bare var uskyldig, gøy og trygt. 

I dagens samfunn snakkes det en del om forskjellige former for press. Så og si overalt eksisterer det miljøer som vil ha det til at du helst skal gjøre slik og slik, og se sånn og sånn ut. Er det noe spesielt type press fra samfunnet i dag du kjenner litt ekstra godt på om dagen?
– Absolutt! Jeg har alltid vært en person som heller har villet skille meg ut fra mengden. Gjøre det motsatte av alle andre. Jeg har heller aldri vært så ekstremt opptatt av utseendet. Ikke på den måten at jeg har sittet foran speilet og poengtert til meg selv hvilken feil jeg har. Men jeg har jo villet se oppegående og bra ut også. Og jeg merker det nå mer enn før at det er vanskeligere å ikke bli påvirket av andre. Spesielt nå når det kommer inn fra alle kanter i sosiale medier. Jeg kan føle på at neglene mine burde vært profesjonelt fikset, at jeg burde ha vippe extensions, og på en dårlig dag selv på det at leppene mine burde vært større. Selvom den siste er vanskelig å innrømme. 

En annen ting vi mennesker gjerne kjenner litt på nå og da er en eller annen form for fobi vi gjerne har klart å “pådra” oss. Jeg feks har litt noia for plaster og sår, farving av hår, ferske tatoveringer, avklipte negler, og piercings. Har du noen litt spesifikke fobier som du kjenner på nå og da?
– Agorafobi. Noe man kan utvikle i sammenheng med angst/panikk lidelse. Dette gjør det vanskelig å dra steder eller oppholde seg andre steder enn trygghetssonen. 

La oss holde oss litt i fryktens rike for en liten stund. Og la oss si at du skulle deltatt i en firestjerners middag. Du fikk selv velge fritt blant hvem dine tre gjester skulle vært, eneste regel er at det må være fiktive skikkelser fra horror-verdenen. Hvem ville du invitert, og HVA skulle dere helst ha snakket om?
– Spike fra Buffy, Damon fra The vampire Dairies og Melinda Gordon fra Ghost Whisperer. To vampyrer og en som snakker med ånder, blir en interessant samtale for å si det mildt. Hva vi hadde snakket om er ikke et lett spørsmål. Men det hadde nok blitt mye om hvordan måltidene deres ikke får noe toppkarakterer fra meg… 

Foto: rla.blogg.no

Som barn er man gjerne litt engstelig for mye rart man (stort sett) “vokser ifra” når man har blitt “voksen”. Hva, eventuelt hvem, skremte DEG mest da DU var liten?
– Jeg vet faktisk ikke. Kan ikke huske å ha hatt noen spesielle frykter som liten. Edderkopper har vært noe jeg alltid har vært redd for, men det er noe som skremmer meg den dag i dag også.

Hvis du hadde hatt muligheten til å reise tilbake i tid, la oss si… 15 år. På denne reisen skulle du blant annet møtt en yngre utgave av deg selv. Hva ville du helst ha sagt?
– “Ta vare på deg selv. De er ikke verd det.”

La oss så snu litt om på det siste spørsmålet.. Du skal nå reise 15 år frem i tid, og la oss nå bare krysse bein og marg for at jorden fremdeles er et noen lunde beboelig sted, og at vi begge fremdeles er i livet og i hele tatt.. Hva ville du helst sagt i dag til en 15 år ELDRE utgave av deg selv?
– Håper du har det bra og fortsett med å gjøre ting som gjør deg glad!

Hvor tror du forresten at du er hen om 15 år? Og HVA tror du er de største forskjellene på verden i dag, kontra verden der og da?
– Hvor jeg er om 15år har jeg ingen anelse om. Men forhåpentligvis i en bedre situasjon enn i dag. Og forhåpentligvis driver på med det jeg har lyst til å drive på med. Jeg håper jeg har bedre kontroll hvor det kreves og mindre kontroll hvor det er begrensende. Noe mer nøyaktig vil jeg ikke si da ting sjeldent blir som man selv tror det vil bli. Jeg kan plutselig finne ut at jeg vil gjøre noe helt annet enn det jeg tenker i dag. Så lenge jeg har det bra og har gode mennesker i livet mitt er det alt som betyr noe. 

Og helt til slutt – du får plutselig muligheten til å overnatte inne i hvilken som helst bygning i hele verden. Du får ta med deg maks fem ting hvor spesifikke mennesker og dyr også telles som “ting”. Hvem eller hva ville du hatt med, og HVOR skulle du/dere ha vært?
– Jeg ville definitivt overnattet i et slott. Hvilket slott vet jeg ikke, men et ordentlig slott som fortsatt var i bruk og med mye historie. 

Jeg hadde nok tatt med meg et ordentlig kamera og macbooken min (medisiner og tannkost og slikt regner jeg er automatisk med og ikke en del av spm). Mobilen hadde nok også fulgt med. Av personer hadde jeg tatt med meg Jaclyn Hill og en venninne som heter Antonie. Meg og Antonie har hatt en del opplevelser sammen så det hadde skapt noe trygghet.
Foto: rla.blogg.no

TUSEN, TUUUUUUUSEN TAKK til verdens herligste, eventyrrrrrrlige og superduperprrrrrroduktive berrrgenser, medblogger og bestevenn – det har vært en SANN GLEDE å få intervjue deg, og jeg GLEDER MEG til vi forhåpentligvis om ikke alt for lenge kan gjøre noe bloggrelatert sammen igjen! 😀

Og kjære alle dere andre flotte og skjønne medskapninger i det ganske inn og utland; ja, dette er vel strengt talt ikke særlig nødvendig å legge til da mesteparten av dere sikkert åpnet opp Renates blogg like etter at dere hadde klikket dere inn her – men ta og UNN DERE en aldri så liten tur innom bloggen hennes HER og NÅ (hæsjtag: ikke sponset), det syns ihvertfall JEG at den fortjener – REPRISE-LINK!!!!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

En eventyrlig jakt-mandag!

Flere som fremdeles er ute på Pokémon-jakt?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

KRISE med verdens største “KVISE”!

ADVARSEL: DETTE INNLEGGET INNEHOLDER BILDER AV EN NOE ØDELAGT VANNBLEMME SOM NOK KAN VIRKE SOM EN NOE RØFF, OG FOR IKKE Å SNAKKE OM EKKEL KOST FOR ENKELTE – SÅ ER DU LITT VAR FOR DEN SLAGS BØR DU KANSKJE IKKE SCROLLE LENGRE VIDERE NED PÅ DETTE, LILLE FINE INNLEGGET SOM DU LESER FRA NÅ!!

Her om dagen så fikk jeg aldri så lite panikk. IGJEN!!.. For, for noen dager siden nevnte jeg såvidt at jeg hadde en episode hvor jeg ble noe svimmel og kvalm da jeg etter mye frem og tilbake bestemte meg for at jeg skulle legge plaster på den største vannblemma jeg har klart å pådra meg de siste par ukene. Vel.. For å si det sånn – den vannblemmen FINNES IKKE lengre. For nå på tirsdag så hadde jeg et lite svakt øyeblikk hvor jeg bestemte meg for å kverke den helt. Hull hadde jeg allerede stukket så da kunne det vel ikke gjøre noe at jeg bare, litt forsiktig, tok og rev av resten av huden som så lenge hadde dekket for og beskyttet den noe oransje-aktige plageånden?..

Og så fort det var gjort, og jeg begynte å studere innsiden av det hele, ja så fikk jeg så til de grader panikk!!.. Det bekymret meg brått hvor lilla det hele så ut, og den lille blodrød-aktige “prikken” på toppen gjorde ikke akkurat magen min mindre kvalm og stram. Men SÅ kom det en liten demon på den ene skuldra mi som begynte å hviske: “Bare ta det helt med ro. Du har opplevd verre før uten å ta kontakt med noen. Det gikk jo over da, og du kan bare ta det helt chill denne gangen også, så vil nok dette gå over av seg selv om noen uker”. Men TRO IKKE at den ene broren hadde forlatt DEN ANDRE skulderen min selv om dens kjære motpart nå hadde “poppet opp”.. “Du bør helt klart ringe til noen som vet mer om sår og sånt no enn deg selv. Det er ALLTID bedre å spørre om hjelp et par ganger for mye, enn for lite. I verste fall, og dette er nok ikke så sannsynlig, men likevel, TENK OM konsekvensene av at du ikke ringer nå blir at du må AMPUTERE foten senere i sommer!..”

Ja.. Og sånn holdt de to brødrene på å diskutere tvers over hodet på meg en liten, god stund før jeg endelig hadde klart å psyke meg opp til å gjøre noe jeg har kviet meg for ganske lenge.. Jeg RINGTE faktisk til de jævla legekontoret. Og for meg som har såpass til “telefonskrekk”, og som er SÅ lite glad i legebesøk, og den slags.. Som LENGE har droppet å gå til lege ved så mange tidligere anledninger, som i bunn og grunn har vært enda skumlere og alvorlige enn denne ene og nå terroriserte vannblemma.. Ja, det at jeg nå på tirsdag etter SÅ mye frem og tilbake faktisk tok opp telefonen og RINGTE etter legehjelp.. Det sier “litt” om hvor jævlig jeg freaket ut der og da.

Heldigvis tok det ikke lang tid før noen svarte i den andre enden. Jeg forklarte situasjonen, hvor lenge jeg hadde hatt blemmen, sånn ca hvor stor den var, at jeg hadde revet av all huden, at jeg nå satt og angret som bare fy, hvordan det så ut på innsiden, og at jeg nå var usikker på om jeg burde ta og legge over plaster ELLER om jeg heller burde gjøre noe helt annet. Men OGSÅ at jeg følte meg nokså fanget i mitt eget hus pga av.. Ja, altså det jeg skrev i ste om at jeg ikke ante hva jeg eventuelt burde, eller ikke burde dekke til denne dritten med. Jeg fikk raskt beskjed om at dette i bunn og grunn var nokså ufarlig, men at HVIS jeg ville så kunne jeg komme og få time hos en lege med en eneste gang. Og tre kvarter senere lå jeg plutselig på en benk inne på Oppdal legesenter, og fikk fastlegen min til å se på det hele.. Og om jeg var flau over meg selv? Tja..

Og eh.. Hva skal jeg egentlig si.. Jo. 1. Dette er uten tvil det kjappeste legebesøket jeg noen sinne har vært på. Jeg var nesten ute igjen før jeg hadde rukket å komme meg inn. 2. Det er absolutt ingen fare for noen amputasjon, for å si det sånn. Alt det lilla som hadde freaket meg sånn ut er heldigvis ikke kjøtt slik jeg først hadde fryktet, men et ekstra lag med hud. 3. Det øverste laget med hud som jeg på tirsdag hadde revet vekk, og fremdeles mangler for å si det sånn, DET vil komme tilbake med tiden.

Så ja.. Det ble altså 200-ognoe kroner “rett ut av vinduet” som jeg godt heller kunne ha brukt på helt andre ting. Eller, nei ikke for det.. Hadde det ikke vært for dette ene panikkanfallet nå, så hadde jeg fremdeles gått rundt og vært småbekymra litt sånn nå og da, så ja.. For å gjenta det samme jeg skrev til den ene bestevenninna mi denne dagen: Ingenting er SÅ gæernt at det ei er godt for noe!!

Og NOK EN GANG – når det kommer til helse, kropp og hud, ja så er det bedre å være littegrann for forsiktig, og føre var, enn å alt for tidlig måtte stå ovenfor sin… “Gud”.

Håper dere ikke ble alt for kvalme her nå, til tross for advarselen dere fikk helt i starten! xD

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Vi tar for mye plass!!

Jeg kan kjenne hvordan pulsen slår, når jeg spør deg hvor du var i går. For nå må du velge side, blir du her på mitt parti? Det er opp til deg om vi skal bli.. Skal vi være venner? – venner eller fiender? Vi KAN være venner, venner eller fiender.

For akkurat nå føler jeg at hodet mitt er noe delt i to. Jeg liker deg, men jeg mener samtidig at du har tatt litt i overkant mye plass i livet mitt. Ja, jeg føler vi har kjent hverandre såpass lenge nå at jeg godt kan si at det simpelthen har blitt i overkant mye av deg den siste tiden.

Og slik som ting er i dag mener jeg helt oppriktig at forholdet vi har ikke akkurat er av det aller sunneste. Og klart, det kunne vært verre. I motsetning til andre vennskap jeg har hatt oppgjennom er ikke du en av de som blir så lett sjalu om jeg først skulle prioritere noe som ikke involverer å ha med deg.

Og for å komme med en aldri så liten klisje, som du forøvrig er stappfull av, så er det vel EGENTLIG ikke deg som er problemet, men MEG. For skal jeg være helt ærlig ovenfor meg selv her nå så har du aldri krevd noe særlig av meg noen gang, vel ikke annet enn litt billig energi fra tid til annen.

Så alt i alt er det jo til syvende og sist meg selv jeg bør ta litt i skinnet her nå. Jeg har blitt for avhengig av deg, nærmest til det sykelige. Men tja, for å vende tilbake til spørsmålet jeg stilte oss begge i ste. Vi kan vel fortsette å være venner en god stund til. For igjen, det er jo først og fremst JEG som må lære meg å ikke være så på DEG, hele forbanna tiden..

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!