Det er ikke så skrekkelig mange dagene siden jeg var sånn passe provosert og oppgitt over det som i ettertid kan vise seg å ha vært en pitte liten endags forkjølelse for Instagram-kontoen min og jeg like så godt bestemte meg for å skjelle ut Instagram i sin store og fulle helhet, eller vel, nesten.. Men HELDIGVIS er jeg ikke lengre så altfor langsint, og dessuten funker hashtag-systemet til Instagram igjen for meg nå, så hva er det da egentlig igjen å være sint for?
For jada, jeg har latt det gro og vokse også denne måneden. Bildesamlingen min har nok en gang blitt større, og tilhengerne har takk og lov ihvertfall ikke blitt særlig færre (for å si det sånn). Og man skulle kanskje tro at jeg hadde fått mitt nå, men den gang ikke. Ryktene sier at det fremdeles finnes de av dere som enda ikke har tatt til vett, og så lenge de av dere tror dere kan fortsette med deres ikke-beste her på denne jord må onkel Kuklinski fremdeles ta grep om pung og salamander. DETTE er noe av hva jeg har publisert på Instagram den siste måneden:
Alt i alt nok en herlig og eventyrlig Instagram-måned. Og alt i alt en veldig grei måned sånn generelt også, en måned som kort fortalt kan oppsummeres som ganske innholdsrik og fornyende. Jeg ser rett og slett frem til hva desember har i vente for meg som eventuelt kan bidra med å toppe det som har vært nå i det siste. Og selvfølgelig – NOE av det skal jeg nok dele ganske så eksklusivt med de av dere som altså har vett nok til å ha joinet Insta-banden min.. Eller vil dere kanskje heller løpe hjem igjen til a mor? Ho-ho-ho!! – @aylarkuklinski
Vakre mennesker, stygge mennesker, hvor enn hen jeg sover.
Vakre mennesker, stygge mennesker, hvor enn hen jeg ser.
De vakre bygger den opp, de stygge river den ned.
Hvor er verden egentlig på vei, undrer jeg.
Hvordan skal dette egentlig kunne gå?
Vi har bare dette ene livet, denne ene sjansen.
De vakre kaster ballen videre, de stygge sparker den bort.
Det begynner å bli varmt nå, svært varmt, snart koker det over.
Kan de vakre mennesker få det stygge til å forsvinne?
Kan de stygge mennesker få det vakre til å bli?
Vakre mennesker, stygge mennesker, jeg sier det igjen:
– vakre, stygge mennesker – vær en livets venn!
I skrivende stund er jeg akkurat sånn passe oppgitt og irritert. I godt over en time nå har jeg forsøkt å legge ut et nytt bilde på Instagram, noe som forsåvidt ikke er noe problem. Det som derimot har vist seg å være mer problematisk er at bildet mitt forsvinner etter en liten stund med tanke på hashtagene. Altså hashtagene i seg selv forsvinner ikke, men når man klikker seg inn på noen av de, ja så finner man av en eller annen grunn ikke bildet mitt der. Og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lagt inn og slettet det samme bildet om og om igjen nå i håp om å få det til å funke, men det har blitt en del forsøk – for å si det sånn.
Visstnok så har Instagram bannet en del hashtags som har blitt misbrukt litt for ofte som spam, så etter en stund bestemte jeg meg for å gjøre litt reasearch og fant vel egentlig ut at INGEN av de jeg hadde valgt å bruke sto på noen av de listene jeg har klart å finne. Ved det aller siste forsøket mitt ble jeg til slutt så desperat at jeg valgte å BARE bruke norske ord, men resultatet skulle vise seg å bli det samme som de 140 andre gangene: Bildet vises under de forskjellige hashtagene en liten stund, men så forsvinner det.
Og i denne ikke lengre så muntre stund kommer jeg ikke på noe som helst logisk i hele universet som tilsier at JA, DET MÅ VÆRE GRUNNEN!… For HVIS det foreksempel hadde vært tilfelle at samtlige hadde rapportert profilen min for å være søppel så hadde jeg vel neppe kommet meg inn og kunne lagt ut noe i hele tatt.. DESSUTEN så ser det ihvertfall ut som alle hashtagene på alle de “gamle” bildene mine enda virker som de skal.. Så ja, nei, jeg vet virkelig ikke. Det eneste jeg vet akkurat nå er at jeg er lei, sulten, oppgitt og lei..
– Voksne barn slutter aldri å være små barn, var det ingen som noen gang har sagt i hele verdenshistorien før noen som en dag kom over denne setningen tok seg til å lese den, forså å si det høyt for seg selv sånn aller mest på pur f. Måneder har nå gått siden forrige gang den lenge herjede Kuklinski våget å gjøre en video sammen med sin svært fryktede venn – Rune den høredøve. Nå har de spisset sablene sine nok en gang, og sitter herved klar i samme sofa, klar for mer lek.. Og bittelitt moro.
GUD, SATAN OG DEN HELLIGE ROSINPØLSA skal vite at jeg har tatt mer enn nok bilder opp gjennom årene som jeg ABSOLUTT IKKE bare har vært helt fornøyd med. Og når jeg først føler jeg tar blinkskuddet, og jeg FAKTISK har gjort det også så klarer alltids blogg.no å legge en aldri så liten demper ved det hele ved å IKKE la meg få legge ut bildene mine i den fulle, opprinnelige oppløsningen vi alle fortjener å få sett dem i. På tide å bytte plattform snart? Tja.. Kanskje.
Men hey!! – her har dere et par bilder jeg ikke egentlig tenkte dere skulle få se i hele tatt helt uavhengig av hvor drittsekk blogg.no måtte være når det kommer til oppløsningen på de også videre, sånn rett og slett fordi jeg har ikke så mye annet å legge ut akkurat just nu! xD
Sånn. Det var det beste av det verste jeg klarte å finne fra arkivet januar til tidlig april. Ikke de aller “morsomste” bildene i verden dessverre da jeg har en lei uvane av å slette de aller mest “ubrukelige” bildene rimelige fort.. Må kanskje bli flinkere på å IKKE gjøre det i fremtiden.. Men ja, hva sier dere? Noen som vil at jeg skal grave frem litt flere slike bilder, eller syns dere at det holder med de ti dere fikk servert her og nå?
Det skal jeg ha. Jeg husker ikke alltid hva jeg har å stå opp for, men jeg står likevel opp – som regel. Og jeg vet ikke alltid hva jeg har å fylle bloggen med, men på en aller annen måte klarer jeg alltids å holde liv i den likevel.. Aller helst skulle jeg sett at dette var et litt mindre seriøst innlegg, noe som attpåtil kunne være litt underholdende, men jeg er “redd” vi får nøye oss med litt 50 shades of hverdagskost igjen – enn så lenge. Ja, så får vi se da om jeg ikke klarer (eventuelt gidder) å feie opp noen gull og diamanter igjen. Om et lite øyeblikk. Men ikke nå, nei.
I skrivende stund er det HELDIGVIS ikke så lenge igjen til den lenge etterlengtede tannlegetimen min er et unnagjort kapittel. Bare to døgn igjen nå og så kan jeg lettere begynne å fokusere mer på helt andre ting igjen. Hehe, i og med at jeg personlig syns jeg har hatt NOK med distraheringer nå i det siste så var det egentlig meningen at denne tannlegetimen skulle bli det siste innbroderte i kalenderen på en god stund nå, men selvfølgelig klarte jeg å snike inn enda en ekstra “avtale” her forleden. Riktignok en noe mindre “viktig” “deal” – noe jeg lettere kan utsette – ja til og med kansellere helt. Men jeg får nok bare ta og gjennomføre det også, først som sist. Alt i alt så er jeg jo ihvertfall STORT SETT en som fullfører det jeg har påbegynt.
Funfaqt om meg: Jeg hater å vente. Eller nei, det gjør jeg ikke. Jeg HATER det!! Caps Lock på og hele pakka. Jeg kan virkelig ikke fordra det. Og da særlig om det er noe jeg bare ser sånn helt okei frem til, eller ikke ser frem til i hele tatt. Dere skal få et eksempel, ikke at dere trenger det, men dere skal få det nå likevel. Like før månedsskiftet hadde jeg omsider mottatt et blåaktig papirark i postkassa. Innkallelse til ny tannlegetime. Noe jeg faktisk ble litt glad for, for der og da hadde jeg gått og ventet på dette en stund og nesten vært litt redd for at tannlegen hadde glemt meg, eller at det fra og med nå av var meningen at jeg skulle bestille meg tannlegetimer selv.. Men neida, det er fortsatt sånn at jeg skal få innkallelse en eller annen gang hvert halvannen år.
Men så tok jeg en nærmere titt på datoen.. “Niks.. Ikke denne uken her.. Og ikke neste uke heller gitt, men om.. TRE UKER!?”. For noen så høres sikkert dette helt greit ut. For jeg vet at det finnes nok av de som tenker at desto lengre uti slike ting ligger, desto bedre. Men jeg er så absolutt ikke sånn. Jeg vil være hos tannlegen min NÅ. Jeg har ikke noe spesielt med tannlege-skrekk så jeg gruer meg ikke eller noe sånn, og det er heller ikke slik at jeg liker det spesielt godt heller. Jeg vil ganske enkelt bare ha det unnagjort, enklere er det ikke. Og nå i denne saktens stund er det heldigvis ikke 3 uker igjen, men en liten en. Torsdag 16. november skal det skje, og når jeg er da er blitt ferdig, ja så kan jeg forhåpentligvis lese bøker, se filmer, spille spill, gå turer og ta meg en runk igjen UTEN at alle disse uoppgjorte, fremtidige “aktivitetene” ligger og hvisker meg i bakhodet.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg HATER å vente!.. Jeg blir faktisk litt depressiv av det, på vippet til å si gal, si, men det er jeg jo allerede. Faen, vet dere hva jeg akkurat kom på nå?.. I begynnelsen av desember har jeg igjen en ny hos terepeuten. Blæh.. Og igjen, jeg har INGEN TING i mot verken terapeuten min, tannlegen min eller noen andre som jeg har ventet på i en eller annen sammenheng det siste året. Saken er bare den at jeg HATER å vente. Jeg vil stort sett helst at ting skal foregå impulsivt, at ting skal skje her og nå med en eneste gang. Planlegging og diverse gjør meg bare til et stygt, lite nervevrak.. Ikke greit.
I dag er en sånn dag hvor alt bare føles feil samme hva jeg enn velger å ta for meg. I løpet av særlig det aller siste døgnet har jeg igjen klart å rote meg ned i søppelkjelleren forså å dra frem det ene etter det andre av dritt og giftigheter som verken jeg eller de “rundt meg” på noen måte har noe godt av. Og nå får jeg bare ikke til å vaske bort den fordømte stanken, den etsende syren, eller den mildt sagt kvelende atmosfæren. Samme hvilke gjenstander jeg nå måtte forsøke å dra frem fra den langt mer sunne og oppbyggende delen av sinnet så skjer alltid det samme – de giftige stoffene rundt fingrene mine gjør at det bare etser opp, og blir borte.
Det er så fordømt fortvilende, for dette skulle jo ikke skje denne måneden her. November skulle jo bli nok en slik måned som jeg utelukkende skulle forbinde med gode opplevelser, positive følelser og hyggelige tanker. Men i stede så sitter jeg her med skam og et passe aggressivt hat rettet ene og alene mot meg selv. En følelse av å ikke strekke til. En følelse av å være en belastning for de jeg er glad i. En følelse av at de jeg er glad i ikke EGENTLIG er glad i meg, men først og fremst bare føler seg “tvunget” til å være ihvertfall sånn noen lunde høflig og vennlig mot meg fordi de innerst inne synes mest synd i meg. En følelse av at samme hva samme jeg enn foretar meg så er det galt. Feil.
Og som vanlig har jeg ingen å klandre. For det er ikke slik at noen har vært “slemme” mot meg eller noe sånt. Det er ingen som direkte har sagt til meg at jeg er en vandrende katastrofe. Det er ingen som foreløpig har innrømmet at de blir flau av å være i nærheten av meg. Og det er forsåvidt heller ingen som sånn egentlig har gitt meg en særlig god grunn til å føle og tenke som jeg gjør her akkurat nå. Så HVORFOR sitter jeg nå da med alle disse forråtne tankene, alle disse altoppslukende følelsene? Med tanke på alt det flotte og hyggelige jeg faktisk har opplevd den siste tiden.. Med tanke på alt det potensielt awesome jeg enda har i vente – HVORFOR er alt jeg kan føle her og nå bare så uutholdelig dritt? Hva er det egentlig som er galt med meg?
Med STOR fare for å gjenta meg selv: Du store lille verden så fort som tiden går. I skrivende stund er det jammen meg blitt tirsdag og det er nesten allerede en uke siden jeg satt på NØYAKTIG samme sted som jeg sitter akkurat nå klar for å reise til Bergen. For det er akkurat DET som har oppholdt meg fra å være aktiv her inne de siste dagene. Jeg har nemlig vært ute i den store, skumle verden og opplevd, sett og hørt ting jeg ikke vanligvis ser så alt for mye av her hjemme i Oppdal.
For på torsdag hadde jeg omsider nok en gang pakket både reisekoffert og sekk, og sånn like ved midnatt stresset jeg som en gal for å rekke bussen som nok ville ha kjørt fra meg ca. klokken 00.32 om jeg hadde kommet to-tre minutter senere. Men jeg rakk det heldigvis i siste liten, og jeg kom meg faktisk gjennom turen rimelig smertefritt. Den første 11 timers bussturen føltes faktisk ikke som 11 timer i det hele tatt denne gangen, for før jeg visste ordet av det var jeg fremme. Jippi!
Men så kom jeg til den ene delen jeg da hadde gått rundt og gruet meg litt til i en ukes tid… Jeg hadde denne gangen ingen å møte med en gang jeg var kommet frem, så jeg måtte da enten ringe og bestille en taxi, ELLER finne frem til hotellet jeg hadde bestilt rom på helt på egenhånd, dvs. med litt (les mye) hjelp fra Google Maps. Vel, det endte med at jeg bestemte meg for å forsøke det siste først, altså å finne frem “selv”, og jeg skal være helt ærlig nå; jeg rotet litt i starten.. Klarte først å gå litt feil siden det var et eller annet jeg tydeligvis hadde misforstått, men jeg greide likevel å hente meg inn igjen rimelig kvikt, og før jeg visste ordene av det var jeg altså fremme ved hotellet.
Når jeg så hadde kommet meg inn ble jeg med en gang møtt av det jeg TROR er hotellets sjef, i tillegg til resepsjonist. Først så ønsket han meg velkommen på engelsk, noe som gjorde meg litt stressa siden MIN engelsk ikke er så god når det kommer til den muntlige delen. Men jeg tok heldigvis sjansen med å bare svare han på norsk, og da viste det seg heldigvis til min lettelse at han også kunne snakke norsk, SELV OM han åpenbart mestret det engelsktalende språket noe bedre. Så ja, vi sto og snakket litt ved resepsjonen i noen minutter. Han fortalte meg det aller meste som var verdt å vite om hvordan man bruker nøkkelkortene, hvor de nærmeste spisestedene er og alt sånn, og etter enda litt mer hyggelig chat oss imellom var det altså bare å ta heisen opp i fjerde etasje hvor jeg hadde et søtt lite rom som bare lå der og ventet på meg.
Og det første jeg gjorde når jeg så hadde ankommet rommet mitt var stort sett å gjøre ingenting annet enn å legge fra meg tingene mine, ta en dusj, filme noen videosnutter, og vente, og vente, og vente. For det gikk fort noen timer før Sara (bestevenninna mi, hun jeg i hovedsak var der før å besøke) også var i Bergen. Og nå er det sikkert noen av dere som lurer på hvorfor jeg ikke bare gikk ut og fant på noe for meg selv? Vel, jeg vurderte det, masse. Men jeg lot være å gå ut en god stund fordi først så ble jeg litt usikker på hvordan jeg skulle låse døra til rommet, og for det andre så hadde jeg greid å fylle hodet mitt med masse “hva om” og “tenk hvis”, som f.eks: hva gjør jeg HVIS og OM jeg roter meg bort og Google Maps av en eller annen grunn skulle svikte? Men ehm, jeg klarte heldigvis å samle mot til meg også der helt til slutt. Jeg gikk til slutt ut, fant lett ut hvordan man skulle låse rommet, og gikk så ut i Bergen sentrum for å handle litt på en av de nærmeste Kiwi-butikkene som var i nærheten. Og når jeg først hadde gjort det satt jeg egentlig bare og var litt fortvilet over at jeg ikke hadde gjort det MYE tidligere.. DAMN YOU ASPERGER!! xD
Når jeg så var kommet tilbake til hotellet og hadde satt meg i den gule stolen foran tven igjen tok det heldigvis ikke så mye lengre tid før Sara også var der. Så da var det bare å gå ut igjen, forså å ta oss en velfortjent og hyggelig “lunsj” på Burger King, og deretter bare gå rundt omkring i Bergen sentrum til vi bli lei (eller kald), og vi så bestemte oss for å returnere til hotellet igjen og deretter tilbringe resten av kvelden med å prate om alt og ingenting mens vi for det meste så og tittet på randome ting vi kom over på Youtube. Alt i alt en ganske allright førstedag som jeg heldigvis ikke har så mye å utsette på, annet enn at jeg HATER å vente, og *kremt* det ble en del venting denne turen her, både på torsdag og de andre dagene, men sånn utenom akkurat det så har ihvertfall jeg hatt en ganske okei Bergen- og bestevennopplevelse! ^^
Forhåpentligvis blir det nok ikke sånn kjempelenge til jeg får møte Sara igjen. Om det blir så hun reiser ned til Oppdal igjen, eller om det blir sånn at jeg reiser ned til Bergen igjen vet ingen av oss helt akkurat nå, men at det ikke blir så lenge til neste gang, vel det er ihvertfall noe jeg verken tror eller håper kommer til å skje. Før vi begge vet ordet av det er vi nok atter en gang gjenforent igjen, og DET er noe jeg virkelig gleder meg til. ^^ Hmm, ja det var vel alt jeg hadde å skrive til dere for nå. Har dessverre ikke så alt for mye å fortelle dere denne gangen da vi stort sett holdt oss på rommet til Sara og så på film eller spilte kort eller noe, ELLER var ute og spiste, ELLER var ute og shoppet. Men sånn utenom det, ja så er det ikke noe nevneverdig mer å nevne for akkurat denne gang. Men det tenker jeg bør og vil gå helt fint – for ikke ALT trenger å være tusen og en nye opplevelser og aktiviteter hele forbanna tiden, gjør det vel?
