Syndens hotell
For noen dager siden postet jeg et lengre innlegg som tok for seg Hotel Cæsars eventuelle nedleggelse og hva vi fans kan gjøre for å redde serien fra å bli tatt av lufta. Enten man bare har lest litt av det innlegget eller alt så burde det uansett ikke hvile noe tvil om at denne serien betyr en del for meg. Men det som dessverre ikke kom like godt frem er hva den betyr for meg, og hvorfor.

I årevis har det hendt at jeg har fått spørsmål om hva som er så bra med nettopp Hotel Cæsar, og det er nettopp det jeg skal prøve å komme litt nærmere inn på nå.

© Bildet er tatt fra tv2.no

I starten var Hotel Cæsar først og fremst noe som halvveis var forbudt i heimen. Det vi si, mamma så på serien i starten og det hendte det var greit at vi barna også fikk se på sammen med henne (og pappa, som ifølge han selv “bare så på fordi mamma gjorde det”.. Saklig..) så lenge det ikke var noen mer spesielle episoder som de mente ikke var bra for oss å se. Husker spesielt fra da Linn Fylke var med og terroriserte Juni og Victoria at det ikke var like greit at vi fikk med oss alt..

Man kan si det hele startet som en spenning i hverdagen, og da tenker jeg ikke først og fremst på innholdet i samtlige episoder, men mest det faktum at jeg titt og ofte trosset mine foreldre og prøvde å få med meg episoder de ikke ville jeg skulle se. For jeg hadde jo min egen lille sort-hvitt-tv på rommet en stund som jeg så Hotel Cæsar på, selv om jeg ikke egentlig hadde lov.

© Bildet er tatt fra tv2.no

© Bildet er tatt fra tv2.no

Etterhvert skjønte de at det ikke hjalp med noe forbud lengre og jeg fikk omsider lov til å se på Hotel Cæsar som jeg ville. Husker fremdeles godt den dagen mamma fortalte meg dette, jeg var så utrolig happy. Det var vel bare snakk om et tidsspørsmål, de visste jo at det var mange andre på min alder som fikk lov til å se på og at jeg var en av de som da heller ble litt mer utenfor fordi jeg hadde noen overbeskyttende foreldre som sa nei.

Dessuten.. Selv om de delvis kunne kontrollere hva jeg gjorde og ikke hjemme kunne de likevel ikke styre hva jeg gjorde når jeg var hos andre, som foreksempel hos farmor som var den jeg som oftest så på det hos når jeg ikke gjorde det hjemme.

Men ja, Hotel Cæsar var vel først og fremst noe nytt, ukjent og delvis “forbudt” da det kom. Men i tillegg til det var det selvfølgelig også snakk om en serie jeg syntes var spennende å følge med på, ikke bare fordi mamma og pappa sa nei. Det bør jo egentlig si seg selv, hadde jeg ikke syntes at Hotel Cæsar var noe bra hadde jeg heller funnet noe annet “kult og hipt” å følge med på.

© Bildet er tatt fra tv2.no

I gode og onde dager inntil…
Siden den gang er det selvfølgelig mye som har forandret seg, både i serien og i mitt virkelige liv. Som med alt annet man har kjent til et helt liv har det også vært opp og ned-turer, og det har også vært perioder hvor jeg knapt har sett på, og jeg skal til og med innrømme det var en periode hvor jeg snakket dritt om serien enkelte steder og var mer opptatt av å fortelle folk for teit jeg syntes serien var blitt fremfor å beskytte den (Tror det var rundt 2007-2009-sesongen).

På mange måter kan man se på Hotel Cæsar som en slags bestevenn jeg har hatt i tre fjerdedeler av livet mitt. Det har vært utrolig mange gode stunder hvor alle de andre fikk mene og si hva de ville uten at det gjorde så masse fordi vi var uadskillelige og sammen best i verden UANSETT. Samtidig som det også har vært perioder hvor vennskapet har vært satt på prøve, men samme hva så har vi alltid funnet tilbake til hverandre til slutt. Akkurat slik som et ekte vennskap skal være.

© Bildet er tatt fra tv2.no

I starten var det altså først og fremst en serie som jeg syntes var kul å se på fordi det skjedde en del action, serien hadde en rekke flotte damer (som jeg hadde mine våtere drømmer om), i tillegg som jeg stadig syntes det var spennende å følge med for å se hva som skjer videre etter den ene og den andre nervepirrende cliffhangeren.

“Det vil helst gå bra – Loddet er kastet”
I dag er det ikke først og fremst fordi jeg lengre syns at serien er så vanvittig spennende som er årsaken til at jeg fremdeles følger med. Når det er sagt, jeg sier ikke at jeg IKKE synes serien er spennende lengre, for det syns jeg den er, men som jeg skrev i ste; ikke først og fremst derfor.

I tillegg til spenningen som er fra tid til annen så er Hotel Cæsar først og fremst i dag et fristed hvor jeg kan koble litt av. For selv om serien til tider har vært og fremdeles har sine mørkere sider så er den også fylt med en rekke goodfeel-øyeblikk. Hotel Cæsar er også et sted som er hyggelig å være på.

© Bildet tatt fra tv2.no

Hotel Cæsar er for meg et sted som veldig ekte, et sted hvor jeg har flere gode venner jeg faktisk bryr meg om og vil godt. Selv hvor dystert ting har vært til tider så går det som regel bra til slutt, akkurat som i den virkelige verden. Men for meg som ikke har så mange nære venner og som aldri har hatt det så er det som oftest på Hotel Cæsar jeg har fått disse påminnelsene, disse oppmuntringene, alle håpene og troen på ting.

© Bildet er tatt fra tv2.no

Hotel Cæsar er ikke lengre “bare” skummelt, spennende og hot, det er også blitt noe mer oppmuntrende, godt og vennlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av de siste årene har vært ganske nede, forså å sette på dagens episode og igjen bli minnet om at: “Vi er flere som har det vanskelig, men nok en gang så skal vi igjen klare å komme oss ut av elendighetene”.

© Bildet tatt fra tv2.no

Jeg kan forstå om en del av dere som nå leser dette innlegget tenker at det er veldig sært og kanskje også noe tragisk at en tv-serie kan bety alle disse tingene i så stor grad som det gjør for meg. Jeg kan forstå at noen kanskje reagerer litt på at jeg gjentatte ganger omtaler serien som en nær venn og at jeg kanskje i litt for stor grad til tider lever meg inn i den. Men på en annen side. Selv om det som gir meg disse følelsene “bare” er fiksjon så er i hvertfall følelsene jeg føler ekte, og for meg er det det viktigste.

Sånn. Da håper jeg i hvertfall at noen har blitt litt klokere når det kommer til mitt livslange forhold til det som etter min mening er blant de desidert beste, fineste og mest spennende kvalitetseriene som noen sinne er laget. Må Hotel Cæsar leve i mange år til, både i gode og onde dager.

© Bildet er tatt fra tv2.no

Vi reblogges!

Folk og jegere i Slangeby
Etter å ha kjempet i Vietnam velger den unge mannen Tim Ochopee (spilt av Chris Robinson) å ha litt avstand fra menneskeheten. Sammen med bestevennen Stanley, som er en klapperslange, har han valgt å livsette seg i en liten hytte i sumpene omkring Everglades.

Slanger ser ut til å ha blitt Tims store lidenskap og besettelse. For Tim er ikke slanger bare noen fascinerende dyr – de er hans nærmeste familie, hans “kjøtt og blod”. Han spiser middag med dem. Han snakker med dem. Han sover med dem.. Kødder noen med Tims slanger kødder man også med Tim, og omvendt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

En dag blir idyllen i området brutt når noen ondskapsfulle jegere dukker opp i håp om å finne noe slangeskinn de kan selge. Tim og Stanley derimot har andre planer og særlig Stanley får bitt fra seg, bokstavelig talt.

Ifølge uttrykket kommer en “ulykke” sjeldent alene og det skal vise seg å også være tilfelle denne gang. For ubehagelighetene har så vidt startet. Når jegerne så kommer tilbake en andre gang forså å brutalt drepe Tims slanger har både han og Stanley fått nok og bestemmer seg for å ta hevn for å rettferdiggjøre de iskalde grusomhetene.

“Rambo” møter “Cannibal Holocaust”
Det første inntrykket jeg fikk av denne filmen var at dette er litt som “Rambo” møter “Cannibal Holocaust“, og etter at jeg nå har fått sett filmen ferdig sitter jeg fremdeles med det samme inntrykket dersom vi ser bort ifra alle kannibalene.

© Bildet er tatt fra californiaherps.com

For i likhet med Rambo-filmene møter vi også her en ensom, sint og misforstått einstøing (Tim) som har vært i Vietnam. Vi møter en mann som sliter med mye nag, men som samtidig ikke egentlig vil noen noe vondt, men som likevel blir tvunget til å gjøre sitt når han blir angrepet av idioter.

Det både “Rambo”-filmene, “Cannibal Holocaust” og “Stanley” særlig har til felles er at vi som seer blir sittende igjen med ikke alt for positive tanker når det kommer til menneskeheten generelt og vår uspiselige natur. Og i likhet med “Cannibal Holocaust” inneholder dessverre også “Stanley” virkelige dyredrap-scener.

© Bildet er tatt fra californiaherps.com

Snik, snikere, snikest!
Som en thriller er “Stanley” et greit filmvalg å tilbringe litt tid med. Jeg ser filmen utgir seg for å være en skrekkfilm, men etter min mening er det altså mer en thriller- og en dramafilm. De fleste “skumle” og “grusomme” scenene vi får se blir heller litt ufrivillig komiske enn noe annet, og det er bare litt av det som her er med å trekke “Stanley” ned i sumpen.

De scenene som derimot kan defineres som nevneverdig grusomme er de scenene med virkelige dyredrap, og de er først og fremst grusomme fordi man altså drepte slanger i virkeligheten for å skyte de spesifikke scenene, egentlig kun derfor.

© Bildet er tatt fra sweatrecordsmiami.com

© Bildet er tatt fra campmoviecamp.blogspot.no

Når det så kommer til de scenene hvor mennesker får gjennomgå så er det med en større likegyldighet jeg sitter og observerer. Ingen av disse scenene klarer jeg å finne spesielt spektakulære, underholdende eller tilfredsstillende. Jeg finner de altså ikke mettende verken på den ene eller andre måten. Ok, ja, jeg er klar over at denne filmen er fra begynnelsen av 70-tallet, men det forandrer samtidig ikke det faktum at denne anmeldelsen er fra 2014.

Normalt er det midtparten og slutten i slike filmer jeg pleier å sette mest pris på, men i dette tilfelle er det stort sett filmens første del jeg likte best. For det som trekker denne filmen mest opp for min del er de sære, men dog koselige øyeblikkene mellom Tim, Stanley og resten av “familien”.

© Bildet er tatt fra campmoviecamp.blogspot.no

Konklusjon:
Det er først og fremst filmens mer idylliske øyeblikk jeg syns man har lyktes mest med. Filmen har absolutt en flott atmosfære til tider, men særlig skremmende på noen måte, det er den ikke. “Attack” og “revenge”-scenene blir altså litt kjedelige.

Det skal også sies at filmen kan føles litt langdryg da den blant annet kunne vært 20 minutter kortere, men ellers er “Stanley” en helt ok film å ta en titt på om man kjeder seg og samtidig ikke lider av ophidiophobia, ekstrem klaustrofobi eller misantrophy.

Man kan si mye rart om “Stanley”, men den gjør i hvertfall sitt ved å gå i et snikende tempo.

Terningkast

Vi reblogges!

Vi har alle tatt noe som tilhører andre en gang i livet. Kom igjen, det er bare å innrømme det. Vi har alle vært “tyver” på et eller annet tidspunkt. Da jeg var liten stjal jeg begge husnøklene til farmor og farfar forså å kaste dem langt uti skogen i håp om at de skulle være hjemme hele tiden slik at jeg kunne besøke dem akkurat når jeg ville. Jeg har også lastet musikk og hele pornofilmer ulovlig fra nett… Noen husker kanskje at jeg for noen år siden stjal en tyggis fra Kiwi?.. Og fra tid til annen har jeg vel også tatt en og annens hjerte… Det er bare å tilstå.

I dag derimot har jeg vokst fra meg de verste uvanene. I dag laster jeg ikke ned musikk en gang uten å være sikker på at den som har produsert produktet får noe igjen for det. Men det er likevel et punkt jeg ikke har perfeksjonert meg på riktig enda og det er andres bilder på nett.

Som en hver fast og oppegående leser har merket seg hender det at jeg bruker et og annet bilde som jeg ikke har rettighetene på, og jeg skal også innrømme at det er veldig sjeldent jeg spør om tillatelse… Når det igjen er sagt så tar jeg likevel å oppgir HVOR/ HVEM jeg har tatt de fra, jeg gjør det klart og tydelig at bildene jeg bruker IKKE er mine.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er litt mer enn man kan si om en liten drittunge på Instagram som jeg akkurat har oppdaget har tatt et av mine bilder og brukt det som sitt. Helt uten å spørre om lov, helt uten å oppgi hvor han har tatt det fra. Slikt kjenner jeg at jeg blir litt irritert av. Det minste man kan gjøre når man bruker andres bilder er å faktisk oppgi hvor de opprinnelig kommer fra. Men tydeligvis er det ikke alle som deler den oppfatningen.

Kjenner jeg har litt lyst til å banke på døren til vedkommende nå forså å kappe av han hendene.. Men samtidig er det tross alt bare snakk om en liten dum guttunge, og jeg har selv vært en uvitende, naiv, liten tyv en gang.. Så.. Derfor nøyer jeg meg med å skrive dette blogginnlegget denne gangen.

Har du brukt andres bilder uten deres samtykke eller uten å engang oppgi hvor de kommer fra?
Har du opplevd at dine bilder har blitt brukt av andre uten ditt samtykke?

Vi reblogges!

Nei, vent! Nå holdt jeg nesten på å glemme noe… Bildet jeg har brukt i dette innlegget har jeg funnet og tatt fra cw.no. Pjo, der holdt jeg nesten på å falle i dobbeltmoral-gruva..

Da forsøker jeg en gang til.

Vi reblogges!

Sesongen er tilbake
Så nærmer det seg jul igjen. Julebordsesongen har allerede startet enkelte steder omkring i landet og det begynner å bli en stund siden nisser, griser og andre julevennlige skapninger og produkter igjen tok sitt inntok i butikkene.

© Bildet er tatt fra dvdbeaver.com.

Ja, så har vi meg da som nå skriver mitt årlige innlegg om at jeg gruer meg til jul. Det har jo også begynt å blitt en tradisjon. For på den kanten er det ikke blitt særlig forandringer i år heller. Jeg har fremdeles ikke klart å få meg noen særlig nære venner og jeg har fremdeles ingen på flere mils omkrets jeg vil feire julen med…

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Akkurat som før har jeg også nå flere jeg kunne tenkt meg å møte i jula, men det er neppe noen av de som kommer til å ha anledning til å treffe meg. Så igjen en trist og ensom jul som jeg så godt jeg kan vil prøve å late som ikke finnes, men som jeg kommer til å tydelig kjenne på kroppen likevel..

Midlertidig julevrede?
Jeg prøver å tenke på at jeg har faktisk vært litt flink dette året og spart slik at dette forhåpentligvis ikke trenger å vare i alt for mange år til. I går var jeg kjempeflink og overførte 2500 kroner til flyttekontoen. Men, jeg vet ikke jeg…

Til tross for at jeg har vært flink innimellom å spare til å en gang få flytte, så har jeg ikke helt troen på at jeg får det til likevel. Jeg skal jo tross alt sjekke ut det stedet jeg skal bo på også før jeg skriver kontrakt og sånn… Og med tanke på hvor sjeldent folk har anledning til å ha meg på besøk så har jeg ikke helt troa på at det en gang er noe vits i lengre.

Har ikke noe tro på at noen i nærheten av Oppdal gidder å kjøre meg såpass langt som jeg har tanker om å flytte bare for at jeg skal sjekke ut en leilighet forså å kjøre hjem igjen og vente på svar på om jeg “får” stedet eller ikke….

Mest sannsynlig blir det vel så jeg må sjekke inn på hotell den dagen jeg eventuelt finner et sted som kan være aktuelt å sjekke ut… Slik ting er nå har jeg ikke noe særlig håp eller tro på noe, bare at jeg aldri kommer til å bli verken særlig lykkelig eller gammel i livet.

© Bildet er tatt fra cnn.com.

“God jul”
Vel, tilbake til den jævla juletiden… Jeg har egentlig ikke mer å si, annet enn at jeg akkurat som tidligere ikke vil høre noe “god jul” fra noen. Jeg skjønner at mesteparten av dere kanskje ikke mener noe vondt med det(?), men hos meg vekker disse ordene mer et sinne og et hat enn noe annet. 

Så vær så snill, dere trenger ikke prøve å forstå, men ta likevel å aksepter at ikke alle blir glad for noe “god jul”….

Sånn. Da har jeg ikke mer å skrive for denne gang.

Vi reblogges!

Da var spørsmålene i den nye spørsmålsrunden jammen meg besvart. Flink, flink gutt ^^

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Stadig flere sjekker ut..
Det er mandag og betyr atter en Cæsar-uke fylt med intriger, drama, hat og elsk. I en årrekke har dette nå vært en større selvfølge, noe jeg nærmest har tatt forgitt. Likevel vet jeg innerst inne at intet varer evig, selv ikke Hotel Cæsar.

Onsdag forrige uke postet Nettavisen en artikkel som ikke akkurat har vært noe hyggelig lesning for meg og andre trofaste fans rundt omkring. Slik ting er nå ser det ut som den berømte tv-såpa snart vil felle sin siste dråpe. Seertallene har falt til et historisk bunnivå og det ser ganske enkelt noe mørkt ut.

© Bildet er tatt fra Tv2.no

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Til våren er det meldt produksjonsstopp og i følge de som lager serien er det rett og slett fordi det er for stor avstand mellom episodene som blir produsert og de som vises på tv. Man ønsker med andre ord at serien skal bli mer aktuell. Likevel er det nå flere fans der ute som er bekymret for at det kan ligge noe mer bak det hele og at de siste episodene som blir filmet før denne stoppen også blir de aller siste noen sinne.

Personlig velger jeg å håpe og tro at dette ikke er tilfelle, men etter forrige ukes mediaoppslag er jeg ikke lengre like sikker. Inntil nå nylig har jeg valgt å tro at denne innspillingstoppen kun skyldes at man ønsker serien mer aktuell slik som de har sagt, og at årsaken til at det nå er færre som følger serien når den vises “direkte” på tv er at flere og flere heller velger å se Cæsar på Tv2 Sumo, eller at folk heller tar opp episodene på boks.

© Bildet er tatt fra varden.no

Likevel har jeg jo merket at det er ganske mange som er misfornøyd for tiden. Særlig Hotel Cæsars offisielle Facebook-side har rent over av misfornøyde seere som hevder de har vært trofaste i mange år, men som nå ikke gidder lengre. Noen av de som har klaget har valgt å være saklig og konstruktiv og skrevet hva de ikke liker og hvorfor, mens mange andre har derimot heller valgt å være litt usaklige og ikke fult så konstruktiv. “Få vekk Edvin!” er kanskje rett på sak, men ikke særlig konstruktivt.

Jepp, for det er særlig seriens nåværende skurk “Edvin Holte” som får gjennomgå. Personlig har jeg sans for denne karen og jeg mener det faktisk er han som skaper mest spenning nå for tiden. Selvfølgelig, han er ikke like perfekt som Scott var i sin tid, men sammenlignet med det meste andre som skjer nå mener jeg han er seriens nåværende høydepunkt.

© Bildene er tatt fra kjentfolk.no og hcfan.blogg.no – I motsetning til Hotel Cæsars tidligere skurk Scott Wallace har ikke fansen like mye til overs for seriens nåværende skurk, “Edvin Holte”.

Hvis jeg skal fortsette å nevne litt om mine egen personlige meninger så vil jeg også legge til at jeg er en av de som faktisk liker de nye episodene som vises nå. Jeg synes særlig historien til “Edvin” er veldig spennende og jeg syns særlig nå i de siste episodene at han har tatt seg enda noen hakk opp. PERSONLIG (som ser ut til å være dagens ord i tillegg til “konstruktiv”) syns jeg at storyen til Pelle og Hilde til tider også er underholdende om ikke så veldig spennende.

Når det igjen er sagt er jeg enig i at serien gått kunne gått i et annet tempo enn den gjør i dag. For ja, det går litt tregere med Arne Berggren sine episoder enn det gjorde med de som Tom Sterri produserte, og ja, serien hadde ikke hatt vondt av å gi samtlige karakterer visse oppturer snart i stede for stort sett bare uendelig med motgang og nedturer. Jeg skjønner de som syns det blir litt i det mørkeste laget, selv om det er nettopp det JEG liker så godt her og nå xD

Etter hva jeg har hørt fra enkelte kanter skal det til våren avgjøres om Hotel Cæsar skal få fortsette eller om man skal stoppe serien for godt. Dette er det flere (igjen inkludert meg selv) som syns blir noe urettferdig og feil i og med at seriens nåværende sjef Marie Hafting da så vidt får vist hva hun er god for før de eventuelt velger å legge noe hode på en blokk.

© Bildet er tatt fra dramatiker.no – Hotel Cæsars nye sjef Marie Hafting.

Hafting sine episoder kommer ikke på tv før i mars (ifølge tv2.no) og da sier det seg selv at det blir for dumt hvis det faktisk er sånn at Tv2 skal avgjøre seriens skjebne til våren. Jeg sier som Ole Johannes bak hcfan.blogg.no: Gi serien litt mer tid! Såpass syns jeg Tv2 skylder oss, og at serien fortjener..

Vær med å redd Hotel Cæsar, før det er for sent!
Ok, jeg skal nå gå på rett på sak. Kjære alle fans der ute som fremdeles følger med eller som har fulgt med på et tidspunkt. Jeg oppfordrer ALLE som noen sinne har brydd seg om Hotel Cæsar til å komme med innspill til de som lager serien om hva man kan gjøre for å løfte serien opp igjen. Fortell hva dere eventuelt liker med det som vises i dag, og fortell hva dere ikke liker og HVORFOR.

Det er nå viktigere enn noen gang at vi ALLE står sammen for å redde dette fantastiske, enestående såpehotellet som vi har elsket og hatet og elsket å hate i 16 år. Og det trenger ikke være så vanskelig, man trenger ikke ha mailadressen til noen som helst i Tv2 eller Metronome Spartacus, det holder rett og slett at flest mulig klikker oss inn på Hotel Cæsars offisielle Facebook-side og skriver en saklig kommentar om nettopp hvordan vi ønsker at serien skal være. La dine meninger og ønsker være synlige, VIS AT DERE BRYR DERE!

© Bildet er tatt fra tv2.no – “Hotel Cæsar gjør noe med deg!”

Vi må alle nå stå samlet for å redde Hotel Cæsars skjebne før det er for sent. Den dagen Hotel Cæsar forsvinner fra tv-skjermen mister Norge mye av sin sjel, mange nordmenn vil komme til å få en betydelig kjedeligere hverdag og livskvaliteten til det norske folk vil komme til å synke betraktelig!

Vi reblogges!

PS: Tv2, hvis dere ønsker å få serien mer aktuell kan dere godt begynne med å vise Hotel Cæsar på fredager igjen sånn at man får 5 episoder ukentlig slik som før. Ikke rart det blir et mellomrom når man bare viser 4 episoder ukentlig, men fortsetter å produsere 5.

Spill og leker går aldri av moten, i hvertfall ikke i dette galehuset.

I dag kom endelig en pakke jeg har gledet meg til å få en stund. Vel, det tok ikke spesielt lang tid fra den ble bestilt den den kom, for den ble bestilt på mandag og ankom i dag. Men greia er at jeg har tenkt et par uker på å kjøpe et par spill samt en lekefigur nå.

Jeg har fremdeles ikke fått penger på konto igjen, men på mandag valgte jeg likevel å sende en bestilling til Gamezone så får jeg heller betale en faktura når jeg faktisk får penger neste uke ^^

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel, ja, blablabla.
Pakken som til min begeistring endelig ble MIN i dag inneholder tre legendariske Batman-spill en rålekker lekefigur av selveste Harley Quinn! Den dama er så sexy at selv som leketøy ser hun lekende deilig ut.

Kan vel egentlig bare slutte å skrive nå og heller legge ut et par bilder, så tar det kortere tid til jeg kan kaste meg uti spilluniverset igjen også.  ^^

Skal innrømme en ting og det er at jeg brukte litt tid på å få satt sammen de delene som skal holde Harley “i rute”. De delene som følger med er utrolig små (fuckings hater sånt xD), så det var en liten utfordring, men når jeg etter litt tid med fortvilelse og forvirring endelig fikk det til så føltes det veldig verdt det!

Hva slags forhold har du til Batman-universet?

Vi reblogges!

Et lite eksklusivt innblikk i hva jeg gjør på mens jeg lager mat!

Vi reblogges!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Husker du første gangen du så Tobe Hoopers kult-klassiker The Texas Chain Saw Massacre? Husker du hvor utrolig voldelig og blodig den var?

Kan du huske hvor utrolig ekte alt føltes, for ikke å snakke om at man faktisk var i tvil om det man ble presentert ikke bare var en “vanlig film”, men ekte vare?

Vel.. Om ikke alt man trodde den gang og har tenkt i ettertid av å sett filmen ikke nødvendigvis stemmer 100% så kan man i hvertfall si én ting ganske sikkert. Få filmer har hatt like mange myter rundt seg som nettopp The Texas Chain Saw Massacre. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dette innlegget skal vi ta for oss noen av de mest kjente mytene rundt den udødelige klassikeren som feiret 40 år den 1. oktober tidligere i høst.

“FILMEN ER BASERT PÅ EN SANN HISTORIE”
Allerede før filmen hadde premiere ble det skapt rykter om at filmen var ekte vare. Og det er kanskje ikke så rart at såpass mange faktisk trodde det på blodig alvor.

Personlig tror jeg at jeg aldri hadde vært blant de som ville trodd det da samtlige scener er litt overspilte etter min mening. Men på en annen side kan jeg forstå de som var i tvil, eller til og med var overbevist om det motsatte av det som viser seg å være fakta i dag.

© Bildet er tatt fra texaschainsawmassacre.wikia.com – Familien “Sawyer” fra The Texas Chain Saw Massacre.

For til tross for litt overspilling innimellom er skuespillet samtidig ganske bra sånn ellers. I tillegg er jo flere av filmens scener filmet med håndholdt kamera, med andre ord, ikke stativ – Noe som også var med å gjøre at det hele føles mer ekte.

Det som derimot skapte disse mytene var vel likevel ikke hvordan filmen ble produsert, men hvordan den ble markedsført. Jepp, filmen ble faktisk markedsført som om det var en sann historie.

Vel, uansett. “Motorsagmassakeren i Texas” (som mange kaller den i Norge) er verken ekte og heller ikke basert på en sann historie. Men INSPIRERT av en sann historie derimot, det er den. Om ikke veldig inspirert så er den i alle fall lettere inspirert av historien til en av tidenes mest beryktede seriemordere, Ed Gein.

© Bildet er tatt fra galleryhip.com – Gunnar Hansen her i rollen som “Leatherface” i The Texas Chain Saw Massacre.

© Bildet er tatt fra myepsilon.org – Edward Theodore Gein – Den ekte “Leatherface”.

Ed Gein var en mentalt forstyrret mann som blant annet gravde opp lik fra graver forså å lage seg møbler, klær og masker. Skurken i The Texas Chain Saw Massacre-filmene “Leatherface” har flere ganske klare likheter med Ed Gein, blant annet at de begge laget masker av menneskehud. Attpåtil er også huset som Leatherface og hans forskrudde familiemedlemmer bodde i i den første filmen nesten identisk med det Ed Gein holdt til i. Bare for å nevne noe.

Det er riktignok ikke “bare” Tobe Hooper som har hentet inspirasjon fra den grufulle historien til Ed Gein da filmer som “Psycho” og “The Silence of the Lambs” også fant denne forstyrrede mannens ugjerninger som ganske fascinerende, hvilket de også er.

“HUSKER DU HVOR BLODIG DEN VAR?”
Nesten hver gang videovold-debatten har “poppet opp” i media er det særlig The Texas Chain Saw Massacre som har blitt trukket frem som blant de verste eksemplene.

Joda, den har absolutt et par ubehagelige øyeblikk og særlig hvis man sammenligner filmen med det meste folk flest var vandt til eller ikke vandt til å se da den kom ut i 1974 så er TTCSM utvilsomt en av de mer brutale filmene man den gang kunne se.

Filmen ble bannlyst i flere land deriblant vårt eget lille Norge. Ok, volden i filmen er en ting, men hva med alt blodet for ikke å snakke om gørret filmen har å by på? Jeg mener.. Hvilket blod, hvilket gørr?

For det er jo mange som mener å huske at filmen hadde en del av nettopp disse ingrediensene, mens faktumet er at filmen har ganske minimalt av begge delene. Det er faktisk overraskende lite blod og gørr i The Texas Chain Saw Massacre. Så hvorfor er det så mange som mener å huske det motsatte?

© Bildet er tatt fra ww3.hdnux.com – Karakteren “Sally” (spilt av Marilyn Burns som døde tidligere i høst, 5. august 2014) blir plaget av familien Sawyer.

Jeg tror at svaret på dette er ganske enkelt. Vi mennesker er utrolig flinke til å skape våre egne bilder oppi hodet som igjen gjør at vi sitter igjen med et litt annet etterinntrykk om ting som ikke nødvendigvis stemmer med hvordan ting faktisk var.

De aller verste bildene og minnene folk flest har fra The Texas Chain Saw Massacre er ikke de man så på lerretet/ skjermen, men de vi skapte i vårt eget hode.

Hvilke minner har du fra The Texas Chain Saw Massacre? Hva synes du er den mest interessante myten rundt klassikeren?

Vi reblogges!

God natt ^^