13.06.2017, 16:07



Det er nå bare noen snaue minutter siden sto jeg ved klesstativet og tenkte: "...Liker jeg egentlig å dele seng med noen?". Og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at når alt kommer til alt så ender opp med et svar som er noe sammenspleiset. Så ikke et ja, heller ikke noe nei, men kanskje heller det vi får når vi kaster disse to inn i en og samme tørketrommel forså å ta de ut igjen, noe sammenklistret - Et ganske så velkjent: Tja...

Før jeg nå går særlig mer i detalj på hva som ligger og drar i nei-enden så vil jeg bare få sagt følgende: Det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å dele seng med en og annen tidligere. For det å slippe å våkne opp alene noen få dager i året må jeg bare si har vært veldig hyggelig stort sett, de få gangene det har skjedd.  Og det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å bare ligge i senga og snakke tull i flere timer med en og annen venninne de gangene det har skjedd heller, for ikke å snakke om det som har med kos å gjøre. Nam.



Nei, når sant skal sies så er det egentlig mer den delen som ligger mellom disse tingene jeg har hatt litt mer trøbbel med, altså selve sove-delen. Og jeg tenker litt nå: de få gangene jeg har hatt problemer med å sove under overnatting kan godt i bunn og grunn skyldes at disse gangene rett og slett har vært så.. Ja, rett og slett så FÅ. At det simpelthen er det velkjente dyret "vanen" (som for all del ikke må forveksles med sin kjære svoger fra Moss - svanen!) som ligger å klør litt i hjernebarken.

Og mest sannsynlig så er det nok det. Men jeg er samtidig ikke helt sikker. For jeg tenker.. Dersom jeg hadde fått meg en samboer en gang (det skjer ikke!!), hadde jeg da kommet til å sette pris på den sove sammen-delen etterhvert I TILLEGG til at jeg hadde vendt meg til det, eller hadde jeg først og fremst bare vendt meg til det? For hovedproblemet mitt når det kommer til å sove sammen med noen er at jeg plutselig nesten ikke tør å bevege en finger en gang. Rett og slett fordi jeg så absolutt ikke ønsker å komme borti den som legger ved siden av meg, og aller minst være den som faktisk vekker vedkommende. Uansett hvor langt inni drømmeriket (også kjent som Vagina-land) h*n er eller ikke.



Og det at nettopp disse tingene lammer meg såpass som det gjør nesten hver eneste gang er jo egentlig litt rart. For jeg har jo f.eks aldri funnet det særlig plagsomt når den andre halvparten selv har snudd seg i senga. Og det har også skjedd at jeg såvidt det er har fått en og annen albue i fjeset, men heller det har egentlig aldri gjort meg noe særlig. Så HVORFOR blir likevel JEG liggende da og tenke at disse tingene skulle plage den andre om JEG mot all formodning skulle være den som gjorde noen av de?

Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett bare skulle betale en eller annen venninne av meg til å komme til Oppdal og sove over fast i noen måneder? For desto mer jeg tenker over det nå, desto mer sikker blir jeg på at det først og fremst er SOVE-delen jeg sliter litt med, og altså ikke "før-spillet" eller "oppvåkningen". Akkurat nå, i denne skrivende stund tenker jeg at det å dele seng med noen rett og slett er som en god, iskald kartong iskfaffe fra Tine. Var ikke sånn superkeen på det heller i starten, men i dag kan jeg nesten ikke klare meg uten.



Noe som igjen fører meg inn på en annen tanke - Kanskje er det like greit at jeg ikke har blitt alt for vandt til å ha noen liggende ved siden av meg enda.. For med tanke på hvor avhengig jeg fort kan bli av ting når jeg virkelig "faller for det" så.. Jeg mener.. Jeg vil jo ikke risikere å ende opp som en slitsom overnattings-junkie heller? Og jeg tror ihvertfall IKKE at vennene mine ønsker at jeg skal ende opp som akkurat det.. Så igjen, jeg vet ikke helt jeg. VIL JEG sånn egentlig dele seng med noen? Tørketrommelen sier fortsatt tja..

Og dere!: - Det er vel ikke blitt forbudt å betale folk for å bare sove ved siden av seg enda, eller har K. Ottar og SV fucket det til for resten av norge der også?.. Noen som vet? :-)

Hvor mange har du delt seng med?

stay goregeous 



#seng #rompartner #sengekos #soverom #søvn #komfort #natt #dag #overnatting #venn #venner #vennskap #samboer #samboerskap #rammemadrass #sove #våken #forstyrrelse #sensitiv



0
05.05.2017, 22:58

Vi mennesker har alltid vært og kommer nok også alltid til å være ganske forskjellige fra hverandre. Noen av oss er litt som erteris, men selv to bittesmå erteris er aldri klin kokos like, og det er heller ikke kokosen sånn apropos.

Mens noen av oss syns at dagen er den beste delen av døgnet, finnes det også de av oss som mye heller foretrekker natten. Også finnes det faktisk de som hater den ene delen, og elsker den andre. Og ja, så finnes det de som ikke hater eller elsker noen av delene, men som simpelthen bare foretrekker den ene fremfor den andre uten videre komplikasjoner.



Ah, og så må jeg ikke glemme å nevne de som aldri helt får bestemt seg. Jeg er en sånn person. Stort sett så er jeg ganske trofast mot natten, men så hender det en gang i blant at utroskapen blir et faktum og jeg heller har lyst til å stifte giftemål med dagen da det blant annet er flere av vennene mine som er tilgjengelig for chat og diverse da.

Så, når alt koker til alt (hva nå enn det måtte bety); jeg er først og fremst et nattmenneske, si 80%. Og så tipper jeg at ca. 15% av meg er kvelds- og tidlig morgen-menneske mens de resterende 5 altså tilhører dagen da jeg rett og slett slapper mer av om natten når det ikke er noen butikker som er åpne slik at jeg blir sittende og tenke på at jeg burde vært innom sånn NÅ, og da er det også ytterst få individer oppe som bråker, lader lyger og er til generelt bry xD

Så, hva foretrekker du: Natt eller dag?

Stay goregeous!


24.02.2017, 17:08



Noen ganger er det ikke alltid like lett å svare på hvor mange venner man har, sånn egentlig. For jeg mener, skal man kun telle de som virkelig står ved din side uansett hvor sterkt det blåser, skal man telle med de man aldri har møtt, men foreløpig kun kommunisert med over nettet? Og kanskje viktigst av alt, skal man ta med alle fantasivennene?

For jeg mener, er ikke også et vært menneskes fantasi også en del av virkeligheten. Jeg mener, hvis ekte individer av kjøtt og blod har en drøm så har jo den drømmen faktisk skjedd i virkeligheten på en eller annen måte. For selv om den "bare" har foregått i noens hode så er jo likevel det hodet forhåpentligvis en virkelig ting?

Eller kan det tenkes at alt det de fleste av oss tenker er virkelig faktisk er det som egentlig er en drøm, mens det vi tror vi bare drømmer og fantaserer om faktisk er den egentlige virkeligheten. At vi er våken når vi tror vi sover, og omvendt, og at vi eventuelt lider av en eller annen form for amnesia de gangene vi ikke husker det vi tror vi egentlig bare har drømt? Eller at de såkalte drømmene vi ikke husker er av så viktig materiale at noen øvrige makter har valgt å tilintetgjøre de fra bevisstheten vår for at de ikke skal få fatale utslag for den realiteten vi tror vi lever i her og nå?



Jeg tror jeg skal gi meg der jeg for denne gang. Men før jeg runder av dette innlegget vil jeg først fortelle dere litt om noe som jeg ihvertfall TROR tilhører den delen av "livet" som kun er drømt (det vil si, hvis det faktisk finnes noe i denne verden som en drøm da - for alt vi vet KAN vi faktisk leve flere forskjellige fysiske liv på en og samme tid), og som altså ihvertfall forhåpentligvis ikke tilhører det jeg i dag stort sett tar forgitt er den "egentlige virkeligheten".

For når jeg lå i senga mi og (forhåpentligvis) drømte i natt så møtte jeg på en mann jeg ikke har sett på veldig lenge. Av det jeg kan komme på har vi bare møttes en gang før og det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har foreløpig ikke så veldig mye å fortelle dere da vi ikke har utvekslet så mye informasjon enda, men det jeg kan si er at det er snakk om en veldig hyggelig og blid, mørkhudet mann som ihvertfall innimellom rengjør offentlige bad og toaletter.

Og i tilfelle noen måtte være litt usikker nå, dette er IKKE en person jeg har møtt i den delen av livet vi aller fleste kaller for "virkeligheten". Denne mannen har jeg foreløpig kun møtt i to deler av livet som vi liker å kalle "drømmer". Årsaken til at jeg nå vil fortelle dere om dere mannen er at da vi møttes i natt så var noe av det første han sa til meg "hei, takk for sist". Med andre ord hadde jeg gjort et eller annet inntrykk på han siden forrige drøm, og han på meg.



Nå sitter jeg bare å håper at vi får muligheten til å møtes igjen om ikke alt for lenge i en ny drøm, for selv om dette nok kan virke ganske sært så er jeg nysgjerrig på å finne ut mer om denne skapningen. Men samtidig vil jeg ikke finne ut for mye, for jeg må ærlig innrømme at jeg også liker det faktum at han her og nå er et såpass stort mysterium for meg som det han faktisk er.

En veldig hyggelig og blid herremann med så mange og så få ord på en gang. Det er alt jeg vet om han, foreløpig. Og sært som det sikkert høres ut, han er min venn.

Har du noen mystiske drømmevenner?

Stay goregeous!



0
07.02.2017, 14:33




Vær hilset kjære godtfolk, mitt navn er såvisst ikke Johannes, likevel har jeg nettopp fått en aldri så liten åpenbaring som jeg nå vil dele med dere som gidder å "høre på".

Eller, åpenbaring var vel å ta litt hardt i da tanken som streifet meg i går kveld tross alt har vært innom hjernebarken et par ganger tidligere også. Men jeg tror likevel ikke at jeg har skrevet noe om det før da jeg ikke var like sikker sist jeg tenkte den samme tanken som jeg gjør nå.

Og temaet jeg tenkte å lufte for dere nå i kveld er "det å bevist være inni seg selv". For er det et sted jeg virkelig har vært, så er det inni meg selv. Bevist både med og uten u. Men samme hvor opptatt man måtte være av seg selv så trenger ikke det nødvendigvis i alt for stor grad påvirke hvor selvreflektert man er, *host, host* Donald Trump!

Men når det igjen er sagt så syns ihvertfall jeg selv at jeg er ganske flink på akkurat det der, og at jeg stort sett har vært det. Det hender at jeg både over- og undervurderer meg selv, men stort sett så er jeg ihvertfall inne på noe. Også var det nettopp det da.. For dessverre er det ikke alltid man gidder å ta tak i årsaken til en eventuell depresjon, selv om man vet hvor den ligger, hvordan den ser ut, eller hva den er.

For ja, det var en gang en blogger som kalte seg Aylar og som skulle være så mørk, hard og morbid, kostet hva det kostet ville. En fyr som nærmest klandret seg til et image som i lengden skulle vise seg å være litt for tøft, og som ettersom tiden gikk funket mer og mer som en giftig syre som rant ned over det som eksisterte av selvfølelse, tilværelse og generelt evnen til å tenke positivt.

Det var flere av dere den gang som hintet til at dere ikke trodde jeg innerst inne var så mørk og "ondskapsfull" som det jeg tidvis ville gi uttrykk for, og det var enda litt flere som påpekte at for mye mørke ikke bare vil påvirke hvordan jeg ser ut på utsiden, men også hvordan jeg etterhvert vil føle det på innsiden.

Dessverre hadde mange av disse menneskene litt rett. For med tanke på den dosen jeg skulle ha fra alle kanter etterhvert, og fikk, så ble det stadig vanskeligere og vanskeligere å spille den rollen jeg så gjerne ville ha. Og desto lengre jeg lot det foregå, desto verre ble det å komme ut av det.

På et visst tidspunkt var godt over 60% av de jeg så på som venner og bekjente folk som hadde kommet inn i livet mitt etter at jeg bestemte å kjøre det knallmørke og "ondskapsfulle" imaget jeg så gjerne ville ha. Og desto flere jeg ble kjent med under denne "fasen", desto flere ble jeg redd for å skuffe om jeg til slutt skulle bryte med denne "skikkelsen" jeg satt og tegnet bilder av inni hodet mitt, forså å innrømme at... Jeg er ikke EGENTLIG så mørk og dyster som jeg later som.

For jeg hører ikke BARE på Marilyn Manson, Slipknot og satans orkester når det kommer til musikk, jeg kan også fint nyte et og annet i popgata også.. Hits 4 Kids 4 foreksempel er et album jeg har en del kjære minner fra. Og det er ikke sånn at jeg bare elsker det verste av det verste når det kommer til film, tv og spill.. Jeg syns også at den første Toy Story er en knakende fin og god film (og toern er heller ikke så verst, kremtet brura). Og selv om jeg ikke bryr meg så mye om hva folk måtte mene om meg, så kan jeg bli lei meg og såret en gang i blant det også. Faktisk.



Dette er erkjennelser jeg har kommet fram til de 2-3 siste årene. Men for lenge, lenge siden på en blogg ikke så alt for langt borte, så var denslags innrømmelser milevis langt unna. Kraftig slått sønder og sammen av både en god dose fornektelse og frykt, og ja, tidvis også en grenseløs stahet.

I dag vet jeg heldigvis bedre. Jeg kan fortsatt sette stor pris på hard og "bråkete" musikk, morbide og skumle filmer, voldelige og "lite hyggelige" tv-spill, og en og annen forstyrret kompis med mørke interesser og dystre tanker om fremtiden. Men det går ikke bare i det lengre. En del av meg vil alltid være noe sort som natten, ikke alt jeg har skrevet og gjort for et par år tilbake har bare vært skuespill, men igjen, jeg er så mye mer enn "bare" han gutten i kullsvarte klær som liker å kaste glans over død og elendighet.

Så når vi nå plukker dette innlegget fra hverandre som en evneveik høne forså å legge vært eneste ord og vær eneste setning oppi en kokende varm gryte, så blir til slutt det forhåpentligvis appetittelige poenget mitt at det er viktig å være sånn noen lunde bevist på valgene man tar i livet og hvordan de påvirker deg, og de rundt.

Hvor bevist er du på eget image kontra din selvfølelse?

Stay goregeous!


14.01.2017, 13:41


- Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Det var en gang for ikke så alt for mange år siden hvor det helt klart rant litt for mye klaging ned de såkalte blogg-veggene. En tid hvor det aller meste føltes skrekkelig meningsløst i en alt for lang periode. En tid hvor hodet mitt var skremmende forurenset med giftige tanker om at alt og alle misliker meg STERKT og ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre, og hvor jeg mer eller mindre hadde lagt meg selv og det aller meste rundt omkring for hat.

Sånn er det heldigvis ikke lengre i dag (med unntak av en veldig sjelden og kort enkelt-periode en gang i blant), og jeg håper at det aldri i verdens land og rike blir så ille igjen. Men selv om jeg egentlig er ganske fornøyd med det aller meste nå så er det alltids NOE som kan bedre seg likevel. Men akkurat sånn her og nå er det heller noe annet som preger mine tanker litt mer enn ting som kan og bør forandres på.

For i skrivende stund føler jeg det er en stund siden sist jeg følte på noe særlig til mestringsfølelse igjen. En følelse som for oss mennesker faktisk er ganske mye viktigere enn det mange der ute skulle tro. Jeg har lyst til å oppleve noe litt utenfor det som stort sett er min normale hverdag igjen. Det trenger ikke nødvendigvis være en ny vane, det kan godt være en en-gangs-opplevelse. Men hva? DET er det store spørsmålet.


- Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Heldigvis så er jeg ikke lengre den personen som stort sett holder meg innenfor komfortsona (eller asperger-land som man også skal få lov å kalle det) i frykt for alt det skumle som KAN dukke opp dersom jeg beveger meg litt på utsiden. Det føler jeg at jeg har bevist mange nok ganger nå for både dere, og ikke minst meg selv. Så samme hva jeg måtte finne på etterhvert, så skal nok ikke det bli noe særlig til hinder. Den største utfordringen her og nå er egentlig bare å finne ut hva jeg har mest lyst til. For jeg kan oppnå absolutt hva jeg vil her i livet, bare jeg gidder å motivere meg godt nok.

Og sånn umiddelbart så dukker det faktisk opp et par potensielle planer, ting jeg både håper og tror kan bli realitet om ikke alt for kjempelenge. Ikke riktig enda, men snart. Må "bare" spare bittelitt penger først, samt forhøre meg litt her og der. Og ja, jeg snakker om å ta meg en tur til et eller annet sted jeg-vet-ikke-helt-hvor igjen. Men av en og annen grunn så føler jeg at jeg fortsatt kan legge til ihvertfall en eller annen ting til nå på listen over et og annet jeg håper på at jeg SKAL oppleve i løpet av dette året. For å reise bort har jeg jo allerede gjort et par ganger nå. Det er jo ikke noe som er helt nytt for meg lengre. Og det er først og fremst DET som er greia, jeg vil oppleve noe helt splitter nytt igjen nå!!!

Ah, og mens vi/ jeg er sånn noen lunde inne på det - Dersom jeg hadde hatt noe splitter pine superkonkret i tankene nå hadde det kanskje vært lurest å ikke fortelle noen om det før jeg hadde vært mer eller mindre skråsikker på at det faktisk blir gjennomført. For, jeg mener, det har jo vært tilfeller et par ganger for mye nå at jeg har snakket litt for høyt og litt for lenge om et eller annet jeg har tenkt å fikse, men som inntil videre ikke har blitt noe av i praksis. Noen som husker den boka jeg skrev om for et par år siden, liksom?


- Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Men en ting kan jeg love. Ikke først og fremst love dere, men meg selv. Jeg er langt i fra ferdig med å utfordre meg selv og livets rariteter enda. Jeg vet ikke helt hvor neste tog stopper, men det jeg derimot kan fortelle med en høyst sikkerhet, denne karen har ikke tenkt å bli værende på denne stasjonen stort lengre nå. Så da kokes alt til syvende og sist ned til følgende spørsmål - hvor går veien videre?

Har du noe du ønsker å få oppleve i løpet av en ikke alt for fjern fremtid?

Stay goregeous!



0
23.12.2016, 09:15



Det sies at det er ikke hvordan man har det som først og fremst betyr noe, men hvordan man tar det. Det sies at det er ikke hvor mange ganger man faller som virkelig teller, men hvor mange ganger man klarer å reise seg igjen. I løpet av et levd liv skal du høre så mye at det nesten er like før øra faller av. Klisjeer. Ord og uttrykk som til tider kan virke så latterlige at man vet ikke hva.

I løpet av 25 år har jeg støtt på mange forskjellige mennesker. Mennesker jeg først og fremst har fryktet, og/ eller på et eller annet tidspunkt mislikt så intenst at jeg på mitt verste har ønsket dem død. Mennesker jeg en eller annen gang så på som ekte venner, men som senere skulle vise seg å være den giftige slangen i paradiset. Mennesker som en gang sto meg ganske nær, men likevel ikke nær nok til at de står ved min side i dag. Mennesker som en gang sto meg alt for nær, faktisk så nær at brente seg på det forså å rømme sin vei.

Men.. På veien har jeg også støtt borti noen få som til tross for hvor varmt det har blitt, til tross for hvor urimelig mitt innerste inferno har vært til tider likevel ikke har "stukket av". Folk som har holdt ut mine demoner i langt mer enn "bare" et års tid nå, av årsaker jeg ikke helt vet hva er. Men jeg antar at det ikke har så mye å si i det store bildet. At det viktigste er ikke hvorfor de har valgt å bli, men at de tross alt er mine venner. Venner jeg aldri har tatt forgitt, men likevel er så heldig å ha. Mot alle odds.

For drøyt et år siden lå jeg for det meste rett ut i sofaen, syk for første gang på lenge. Ikke noe alvorlig, selv om det det føltes som jeg skulle dø der og da. Forkjølelse er ingen spøk. Selv om.. Jeg kan godt le litt av det i dag. Uansett.. Bitter og angrende lå jeg der og så tilbake på året som hadde vært. Alt jeg skulle gjort, men som heller ikke denne gangen ble noe av. Tenkte tilbake på alle gangene jeg burde holdt meg for god for noe, men ikke helt hadde klart å holde igjen. Alle feilene, alle tabbene. Og vips så føltes det ut som det som egentlig alt i alt var et helt okei år var blitt et av de verste på lenge, til tross for at det faktisk var mye bra det året også. Sammenlignet med andre år hadde jeg lang færre alvorlige deppe-dager. Bare for å nevne noe.



Og nå sitter jeg her igjen. Alene i min egen sofa, alene i en viss dose av ensomhet. Og når sant skal sies kunne vel også 2016 ha vært bedre på en del måter. Gud og hvermann skal vite at jeg ikke er helt fornøyd med alt nå heller. I løpet av det siste året har jeg hatt en rekke planer som aldri ble noe av, ene og alene fordi jeg ikke har vært sterk nok til å gjennomføre de når diverse fristelser har dukket opp og distrahert meg. Jeg har også hatt dager hvor jeg mildt sagt har vært sint og frustrert fordi jeg igjen har følt på svik fra enda et par som gjentatte ganger har sagt "at de ikke lar seg skremme så lett", men som likevel endte opp med å smelle igjen døra, forså låse og kaste nøkkelen når jeg på et tidspunkt klarte å tråkke dem litt på tærne.

Men det som nok har preget meg mest likevel dette året var da jeg fikk høre at et av de snilleste menneskene jeg noen gang har vært borti ever ikke er blant oss lengre. Et medmenneske som jeg i motsetning til... Vel, faktisk alle andre jeg kan komme på å ha støtt borti på livets vei aldri kom med ren klaging. Og joda, hun kunne klage om et og annet hun også, så absolutt, men på en eller annen måte klarte hun alltid å følge opp med et og annet spøkefullt sånn ikke veldig lenge etterpå. Et medmenneske som i motsetning til meg selv faktisk ønsket å bli gammel i denne verden. Denne syke, syke verden. Men som likevel, til tross for all verdens livsglede.. Til tross for en uendelig mengde godhet og varme likevel knapt ble 20 år ung.

Siden Camilla gikk bort har jeg prøvd å finne svar på hvorfor dette skjedde. Så brått, så utav det blå. Jeg føler enda ikke at jeg sitter med noe endelig svar, men når det igjen er sagt sitter jeg ikke her uten noen formeninger i hele tatt. Det kan hende jeg tar feil. Det kan hende det faktisk er en mening med alt som skjer. Men per dags dato så er det eneste jeg klarer å føle meg mest sikker på følgende - Livet er random. Man kan aldri vite når man snakker med noen for aller siste gang. Det som er hverdag for noen i dag kan i løpet av et millisekund bli byttet ut med noe helt annet dagen etter. Alt forandrer seg, samtidig som det forblir det samme. Vel, mer, eller mindre.

Og nå skal jeg atter en gang være helt ærlige med dere. Jeg er spent på hva fremtiden bringer med seg. Det er flere ting der fremme jeg frykter, men samtidig så vil jeg ikke dømme den uten at den har fått en sjanse. Og apropos de klisjeene jeg kom til å nevne lengre oppe... Her har dere en til: Livet! For ja, sammenlignet med klisjeer er også livet noe vi kan bli mektig lei av til tider. Noen ganger kan det være så latterlig teit at man ikke vet om man skal grine eller le. Eventuelt le til man griner.. Eventuelt det motsatte.



Og akkurat som livet vet jeg akkurat her og nå ikke helt hvordan dette innlegget skal ende. For å være ærlig så hadde jeg opprinnelig "ingenting" å skrive om når jeg i ste åpnet blogg.no, i håp om å skrive det som nå skal vise seg å bli årets innlegg nummer 100! Og akkurat som det siste året som nå snart er over så er det også et og annet med dette innlegget jeg helt sikkert kunne ha gjort bedre. Men likevel, til tross for alt kaoset så føler jeg at det ikke har blitt så aller verst. Og vil dere forresten høre om en ting til som er random? Leverpostei.

Jeg skal straks ta og takke for meg, sånn for denne gang. Når jeg igjen måtte finne på å blogge vet jeg akkurat like lite om som hva som venter seg de neste dagene rent generelt. Jeg har en følelse på at dette kan bli mitt aller siste innlegg for i år, og jeg kan selvfølgelig ta feil, men i tilfelle jeg nå har rett for en gangs skyld så vil jeg herved benytte muligheten til å takke alle sammen som ikke bare har giddet å lese dette ene innlegget, men som generelt har fulgt med på meg og støttet bloggen gjennom gode og mindre gode innlegg. Tusen takk skal dere ha, og jeg håper dere vil titte innom neste år også :)

Sånn. Da var det nesten helt slutt for denne gang, men.. For et par linjer siden innså jeg omsider hva som ville vært en passelig måte å avslutte på. Kjære Camilla, hvor enn du måtte være akkurat nå, denne er til deg:


Til vi "sees igjen" - takk for denne gang! :-)

Stay goregeous!


12.07.2016, 13:00

Okei, helt ærlig. Per dags dato har jeg ingen venner ved navn Ky, men hvis du derimot skulle kjenne en (eller flere), trenger du ikke be vedkommende om å ringe meg xD Men hvis du absolutt vil, be my guest. Ikke at jeg kommer til å ta telefonen likevel.

Såå.. Bekymringer, bekymringer, bekymringer. Jadda, jeg har fremdeles noen av de jeg også. De er heldigvis som regel ikke så veldig sterkt til stede, men de FINNES. 


© Bildet er tatt fra jenniferjuan.wordpress.com

Akkurat nå for tiden hender det en gang i blant at jeg bekymrer meg for følgende:
- At flere av mine beste venner plutselig bare dør.. Eller blir alvorlig syk..
- At pcen skal ta kvelden.. (den begynner å bli noen år..)
- At viktige evner som særlig hørsel, syn eller hukommelse skal svekkes..
- At jeg må begynne å bruke briller eller linser.. (ja, det er faktisk en egen bekymring!)
- At jeg skal klare å ødelegge noe i leiligheten av en viss verdi..
- At Hotel Cæsar skal ta slutt..
- At jeg ikke skal få besøkt noen (utenfor bygda) før senest etter nyttår..
- At de mer mørke impulsene mine skal ta i for stor grad overhånd igjen..
- At Play Station-trophyene mine skal gå tapt..
- At de 4-5 beste venninnene mine ikke skal vite at jeg er glad i dem..
- At folk faktisk begynner, eller har begynt å gå lei av meg..
- At de kommende Star Wars-filmene skal bli en nedtur..

Hva er det du er bekymret for for tiden?

Vi reblogges!



0
30.05.2016, 16:29



Hadde jeg bare visst.... Da jeg var 15 år.... Da skulle jeg ikke ha....

For en ukes tid siden havnet jeg i en samtale med en kompis om hva vi ville sagt til en yngre utgave av oss selv om vi fikk muligheten. Vel, det var strengt talt jeg som sto for det meste av den samtalen, men..

Uansett. Siden forrige mandag har jeg tenkt litt mer på dette og jeg har kommet frem til at det sånn egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på lengre i livet. Likevel er det et par ting jeg godt kunne sett var annerledes.

Så.. Hvis jeg hadde fått muligheten til å møte en yngre utgave av meg selv. Hva ville jeg ha sagt? Hvilke råd, av- og anbefalinger ville jeg ha kommet med? Jeg setter meg herved inn i krystallrommet, skrur tiden tilbake til 30. mai 2006, og shzwopp!!!

- Bruk mer tid på kvalitet fremfor kvantitet! -

© Bildet er tatt fra universitetsavisa.no

Per dags dato (30. mai 2016) har jeg laget opptil 61 filmer som selv de aller færreste som kjenner meg i dag har sett snurten til. Om bare 2-3 uker er det akkurat 10 år siden jeg og småsøsknene mine filmet den aller første scenen til det som skulle bli en filmserie på totalt 58 episoder, en filmserie med den kanskje ikke så veldig kule tittelen "Ken og Morten".

Det skal sies, de aller siste filmene jeg laget ble ikke så ille. Og det er forsåvidt noe igjen i de eldste filmene jeg kan være ihvertfall litt stolt av en dag i dag, men likevel... Det meste av det som ble produsert anser jeg nærmest som dritt nå.

Hovedårsaken til dette er klar som i måneskinn. Jeg har i alt for mange tilfeller produsert for å produsere. Kort fortalt så har jeg aldri vært en veldig tålmodig sjel. Ting skal helst skje med en gang, og det skal gjerne gjøres så fort som mulig. Jeg har heldigvis blitt flinkere på å prioritere kvalitet ovenfor kvantitet i dag, jeg tar meg mer tid til ting, jeg stresser mindre, og jeg har blitt flinkere til å planlegge litt før jeg setter sånn ordentlig i gang.

Særlig i oppstartfasen av de rundt 61 filmene jeg produserte for Oppdal Movie Makers ("filmselskapet" jeg "hadde" før i tiden), så var det oftest sånn at jeg inviterte et par folk til å møtes et eller annet sted i Oppdal sentrum, så skulle vi når vi møttes bestemme oss for hvor vi skulle gå for å filme, også bare filmet vi noe som vi fant på der og da. Okei, jeg hadde skrevet noen stikkord som vi skulle forholde oss til, men mesteparten var altså bare noe veldig impulsivt tull.

Dette har ikke bare vært i forbindelse med de filmene jeg har laget (og nei, de ligger ikke på Youtube xD), men i veldig stor grad en del andre ting også. Bloggen. Shopping. Tegneserie-produksjon. Venner. Så, et av de aller første rådene jeg kunne gitt til en yngre meg ville med andre ord være å investere mer tid til vært enkelt prosjekt jeg på et eller annet tidspunkt setter i gang. Ikke forhaste meg så veldig. Jeg vet ikke om jeg ville ha hørt så veldig etter, men det ville ihvertfall vært verdt forsøket.

- Pass deg for Pink Helsy! -

© Bildet er tatt fra Sexydevil

Som folk flest har også jeg støtt borti en del blodtørstige vampyrer som ikke evner å gjøre stort annet enn å tappe livskraften ut av deg. "Pink Helsy" er definitivt en av dem..

Høsten 2010 var for meg en ganske sort og dyster høst. Jeg hadde tidenes verste kjærlighetssorg etter at jeg utrolig nok hadde klart å forelske meg i en bilfanatiker av alt i hele verden. Det meste jeg kjente av følelser på et viss tidspunkt var hat, fortvilelse og sjalusi. Men.. En dag dukket det opp en rosablogger fra Kristiansand som ihvertfall for en stund skulle fargelegge tilværelsen litt, altså Pink Helsy.

Jeg husker en dag i dag små glimt fra en drøm jeg hadde den høsten mens jeg enda var på mitt aller mest suicidale. I denne drømmen var det mye klatring opp langs en nærmest endeløs stige som gikk helt opp i himmelen, om ikke lengre. Den dagen følte jeg meg klar. Klar til å dø. I ukevis hadde jeg tenkt på det, men nå var tiden endelig kommet for å forlate alt og alle.

Ironisk nok skulle også dette vise seg å være den eksakt samme dagen Pink dukket opp. Pink hadde fulgt med på meg en stund, for det meste fra avstand, men nå følte hun for å bryte inn, og gjøre noe med det. Og det gjorde hun også, mildt sagt.

Etter bare noen timer var det aller meste jeg hadde av følelser som sinne og hat byttet ut med glede. Glede, og grenseløs naivitet. I begynnelsen føltes alt veldig bra. Men dessverre... Når ting synes å være for godt til å være sant, ja, så er de som regel det.

For en ting var at Pink Helsy ga en god del av seg selv (for å si det litt forsiktig), men hun tok også med seg en del etterhvert. Okei, nå skal jeg ikke gi dere hele denne historien akkurat her iom at jeg faktisk har skrevet om dette forholdet tidligere, men poenget er at hvis jeg hadde hatt muligheten i dag så ville jeg altså advart meg selv om blant annet dette grenseløst frekke kvinnemennesket som hun etterhvert skulle vise seg å være.

Ønsker du å lese mer om min historie med Pink Helsy, kan det la seg gjøre ved å trykke her.

- Vær snill med Sjiraffen! -

© Bildet er tatt fra opplevafrika.no

Og ja, så var det en ting til. Alt i alt tror jeg at jeg ville holdt meg for god til å fortelle for mye til meg selv da det er vel en grunn til at de tingene man opplever i livet faktisk skjer.. Så kort fortalt har jeg sittet jeg med en viss skepsis under hele skriveprosessen av dette blogginnlegget hvor jeg fra tid til annen nå har tenkt at selv de aller verste tingene jeg har gjort i livet likevel har ført noe bra med seg, som de erfaringene jeg har nå som jeg kanskje ikke ville hatt ellers om livslinjen min generelt hadde sett annerledes ut.

Likevel, når jeg først er inne på temaet "hva ville jeg sagt til mitt yngre jeg?". Det er fremdeles en ting til jeg nå føler for å legge til. I innledningen skrev jeg noe om at det egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på, men en del jeg ville skulle vært annerledes, og det er ikke et påstand jeg vil endre på, for det er helt sant.

Faktisk er det egentlig bare EN eneste ting jeg fremdeles angrer noe særlig på en dag i dag. Eller, det er ihvertfall en ting som fortsatt plager meg litt mer enn noe annet, og det er hvordan jeg for noen år tilbake behandlet det beste vesenet som noen gang har vært i livet mitt. Min gode venninne Sjiraffen.

Sjiraffen er utvilsomt den beste vennen jeg noen gang har hatt, ever. En utrolig god venninne som har stilt opp og vært der for meg, og som har valgt å fortsette med det selv om jeg overhode ikke har fortjent det. Hva var det egentlig som skjedde? Oh, kort fortalt: Følelsene i meg tok nok en gang overhånd. Jeg forelsket meg på et tidspunkt i Sjiraffen og den snille, "harmløse" bamsen i meg ble sakte, men sikkert forvandlet til en sint og farlig gorilla.

Jeg har ikke tall på hvor mange dumme ting jeg i den gloheite fortvilelsen klarte å gjøre mens jungelen brant som verst, men det har rett og slett blitt en del... Heldigvis endte denne historien ihvertfall noen lunde bra til slutt, vi er fortsatt venner en dag i dag, men det er absolutt ikke en selvfølge.

Så skulle jeg av en eller annen årsak bare ha mulighet til å gi meg selv et eneste råd hadde jeg nok valgt å droppe de to øverste ganske fort, og forholdt meg ene og alene til dette: Vær god og snill med Sjiraffen!

Hvilke råd ville du gitt til en yngre utgave av deg selv?

Vi reblogges!


25.04.2015, 17:48


© Bildet er tatt fra 101horrormovies.com

De aller fleste av oss har gjerne gjort oss opp en mening på et eller annet tidspunkt om hvordan drømmepartneren vår skal se ut og ikke minst være. Og selvfølgelig ender vi gjerne opp med noen som, vel, ikke akkurat er sånn som vi så for oss på forhånd. Hvor mange gutter der ute har vel ikke drømt om en Lara Croft-lignende ting forså å endt opp med en Willow Rosenberg i stede?

I det siste har jeg sittet ved en dam og fisket. Foreløpig har det ikke vært mye liv i snøret og det ser ut som jeg må sitte her en stund til før jeg eventuelt får napp, men uansett.. Mens jeg venter tenkte jeg nå å gi dere et lite bilde. Jeg har det ikke på meg for øyeblikket, så fint om dere delvis klarer å skape et bilde oppi hodene deres selv, basert på diverse beskrivelser jeg nå skal komme med.

Jeg skal hær og nu beskrive en av de mest klisjefylte kvinnene som mennesket noen sinne har skapt. Drømmedama.

100% kvinne!

© Bildet er tatt fra adabasini.com

Først og fremst. Det må være en kvinne. Ikke bare nå, men helt fra fødselen av. Jeg har ikke noe i mot folk som har skiftet kjønn på et eller annet tidspunkt, jeg kunne sikkert hatt en bestevenn(inne) som har byttet kropp en eller annen gang... Hmm, og jeg kunne kanskje også klart å hatt en kjæreste som har gjort det også, men da skulle jeg virkelig vært forelsket i vedkommende. Spesielt mens vi hadde hatt sex tror jeg at hjernen hadde lurt meg til å tenke at jeg egentlig hadde hatt meg med en mann, og det tror jeg hadde vært litt turn off for min del. Det samme gjelder også bodybuildere. Kvinner som ser ut som menn - Ikke veldig tiltrekkende!

Ok, litt mann er greit.

© Bildet er tatt fra 7-themes.com

Når vi derimot legger kroppen litt til siden så skal det sies at jeg likevel ikke ønsker meg en kvinne som er kvinne 100%. For selv om hun skal se ut som en kvinne så kan hun samtidig godt tenke delvis som en mann. Jeg er foreksempel ikke interessert i en kjæreste som er alt for dramatisk av seg (altså - IKKE EN FUCKINGS DRAMAQUEEN!). Hun skal heller ikke være så redd for å si hva hun tenker, og hun skal ikke være en av de nekene dere ute som sier det hun tror at andre vil høre om det ikke er det hun faktisk mener. Noe av det mest irriterende jeg vet om er falske folk, og sier man det man tror folk vil høre fremfor sin egentlige mening, ja, så er man per definisjon FALSK! Eller søppel for å bruke et litt bedre ord..

Interessemessig hadde det vært en stor fordel om dama hadde en viss interesse for gaming. Hun verken trenger eller bør heller ikke være en fanatiker, men det hadde vært flott om hun ihvertfall var i stand til å nevne minst åtte spill som kommer ut i løpet av 2015. Også hadde det vært flott om hun ikke først og fremst bare var interessert i en spesifikk sjanger, men at hun er i stand til å prøve seg på litt av hvert. Ehm, og alt det jeg nå har skrevet angående gaming vil jeg også påpeke at jeg også mener når det kommer til film.

Hmm.. Hun KAN forresten være feminist (men trenger absolutt ikke), bare hun ikke kommer fra Ottar liksom xD Sånn, da har jeg fått med det også.

Gal, men normal!

© Bildet er tatt fra wallpaperup.com

Ah, og ja. Hvis man skal være sammen med meg sier det seg selv at man trenger å være litte granne gal. Man trenger ikke nødvendigvis være det for å være venn med meg (men det er en fordel), men som dama mi er det et must. Og med gal så mener jeg ikke Breivik-gal, men gal på en litt mer "normal" og sunn måte.. Om det gir mening.

Altså. Hun skal foreksempel ikke være livredd for å prøve nye ting (men en viss skepsis skal hun selvfølgelig ha hun også), hun skal i likhet med meg selv være ganske spontan til tider og kort fortalt ikke ta seg selv og sitt alt for selvhøytidelig. Med andre ord - Gal på en kul måte.

Ehm, ja, så var det en ting til jeg gjerne ville legge til i denne kategorien. Jeg er jo som dere kanskje har skjønt ganske glad i å vise meg frem over sosiale media. Det hadde ikke vært noen bakdel om hun også var sånn, for å si det sånn, men akkurat det er ikke lengre et like stort must for meg lengre som for en stund siden. Altså, det er jo først og fremst en kjæreste jeg ønsker meg, ikke nødvendigvis en bloggpartner. Så dersom hun ønsker å være mer anonym og ikke nødvendigvis vil poppe opp i videoene mine og sånn "hele tiden" så er det helt greit for meg.

Og når jeg skrev at jeg hadde en ting til å legge til under denne overskriften i ste så mente jeg TO. For jeg må også legge til at drømmedama må ikke være 100% avholds, men er hun som gjennomsnittet av de på min alder når det kommer til alkohol, festing og sånt drit så hadde det vært like greit om hun fant seg en annen.

Ut-se-endet!

© Bildet er tatt fra forwallpaper.com

Helt til slutt skal jeg skrive litt om utseendet. Det sier vel seg selv at jeg ikke først og fremst leter etter en ork, eller et troll for den saks skyld. Når det er sagt så skal ikke jeg være sååå kresen akkurat der, men noen formeninger har jeg selvfølgelig. Om hun foreksempel har noen kilo ekstra så gjør ikke det noe, bare hun ikke er en flodhest (eller troll som jeg var inne på i ste xD). Jeg tror forresten at jeg heller ville vært sammen med noen som hadde var bittelitt "tykk" fremfor ei som er alt for tynn. Altså beinrangel, liksom.

Når det kommer til håret så er jeg heller ikke så kresen akkurat der, men for å si det sånn... Hun bør ha noe hår. Når vi snakker om kvinner uten hår så kommer jeg igjen litt tilbake til det med "kvinner som ser ut som menn", og... Ja ok, jeg kunne kanskje vært sammen med ei som var skalla, men fy Sants Petersburg! - da skulle hun ha vært bra søt.

Da er det slik jeg ser det bare en ting som gjenstår. KLÆRNE. Og det er nå jeg nok en gang skal si "at akkurat på den fronten er jeg ikke så kresen". Øverst på ønskelista mi har jeg ei som helst bare går i mørke og mer alternative klær, men om hun hadde handlet garderoben sin på Kappahl eller Cubus så skulle jeg klart å sett gjennom fingrene på akkurat det. Cubus selger i hvertfall heldigvis IKKE så mye burka at det gjør noe, sist jeg (ikke) sjekket.

Hvordan ser din drømmepartner ut?

Vi reblogges!


17.03.2015, 13:36

Der og da hører vi om folk som forteller åpent om stemmer de har i hode og vi sier gjerne til oss selv "Det må være slitsom å ha det sånn", men sannheten er at vi aller fleste har dem. Det kalles å tenke..

I går tillot jeg meg selv å ikke gjøre like mye som jeg har gjort de siste ukene. Tillot meg selv simpelthen å sitte mer "i ro", men det er ikke det samme som at jeg slappet av. Det tok nemlig ikke lang tid før stemmene igjen begynte å tale.

«Du kaster bort tiden, tid du aldri får tilbake!»
«De ler av deg, du er ikke i nærheten av å vise dem!»
«Kom deg opp, vis dem hva du er god for. Eller er du kanskje den taperen de tenker at du er?»
«Ikke rart at de driter i deg så ynkelig som du er!»



Hver dag er en kamp. En kamp om å seire. En kamp om ære. En kamp om respekt og om å bli latt merke til. En kamp om å vise dere at selv om jeg er ganske så annerledes så kan jeg faktisk være mildt sagt awesome jeg også. En person folk vil snakke med. En person folk vil ta kontakt med. En person folk vil reise en galakse for å se.

Jeg tenkte som så... De siste ukene har jeg jobbet såpass med å gjøre mitt aller beste. Jeg har vasket og holdt det ganske renslig i leiligheten så og si hver dag i tilfelle jeg skal få besøk. Jeg har jobbet timer med å ha noe å legge ut på bloggen, Youtube eller andre steder. Noe jeg kan være stolt av. Noe som folk kan like, noe folk synes fenger, noe annerledes, noe bra.

Men når jeg setter meg ned skjønner jeg fort at jeg langt ifra er i nærheten av å gjøre det bra nok.

«Det finnes verken tid eller sted for pause. Du er en GUD Aylar, guder tar ikke pause!»
«Tillater du bare et sekund til å svikte deg selv vil alt du har kjempet for gå til grunne!»
«Hva faen er det du venter på? KJEMP FOR FAEN! KJEMP»





Jeg er ingen taper. Dere tar alle feil. Snart skal dere alle sammen se hva jeg er god for, hva jeg kan. Alle dere som har forlatt meg og sviktet meg gjennom årene skal få angre bittert. Alle dere som har vært med på å mobbe meg skal brenne. Jeg er i ferd med å reise meg og da er det best at alle ser opp, hvis ikke er det deres tur til å falle.

Så kom igjen nå brødre og søstre. Knel!!!!!!

Vi reblogges!



0
08.02.2015, 16:08

Det er mulig du bør stoppe å lese særlig mer av dette innlegget nå dersom du spiser eller har planer om å ete ganske snart. Det er også mulig du gjør lurt i å krysse ut dersom du er belastet med en litt for høy dose moral.. Og dersom du er idiot og har en uvane for å tolke ting veldig bokstavelig og tar ting veldig seriøst kan det også hende dette innlegget ikke er det beste du kan bruke de neste minuttene dine på.

Sånn, da burde dere være advart så det jodler etter!

For noen dager siden var jeg i en av mine ganske randome samtaler med Rune over Skype da hjernen min plutselig klarte å finne opp et nytt ultimatum. Jeg er som kjent ganske glad i å forsøke å sette ut folk på forskjellige vis, og jeg har sansen for å gi folk diverse ultimatum. Spesielt tilfredsstillende er det når jeg faktisk har klart å finne på dem selv. 

Så ultimatumet låter som følger.. Ville du:
a. Druknet langsomt i ditt eget oppkast?
Eller:
b. Slikket din fars sæd fra din mors mage?


© Bildet er tatt fra galleryhip.com

Nå regner jeg med at det er de færreste som faktisk ønsker å måtte gjøre noen av disse tingene, og det er forsåvidt også litt av poenget.. Men dersom det foreksempel sto om liv og jeg måtte gjøre en av disse tingene for at mine nærmeste venner ikke skulle bli lemlestet, skalpert, torturert, flådd og drept... DA hadde jeg trolig endt opp med å gjennomføre alternativ b.

Ja, det er incest, men likevel syns jeg personlig ikke det er SÅ ille sammenlignet med å drukne i eget spy. For alternativ a er jo en smertefull død. Ironisk nok har ikke jeg så høye dødsønsker for tiden. DESSUTEN syns jeg oppkast er hakket eklere enn sperm likevel, samme hvem det måtte komme fra...

Og ja... Jeg hadde neppe kunne forholdt meg til foreldrene mine på samme måte i ettertid som nå, og det er mulig jeg på ingen måte hadde klart å tenke på seksuelle ting igjen uten at jeg hadde følt på en sterk ydmykhet, flauhet og kvalme... Men fremdeles ville jeg likevel gått for min fars sæd fremfor mitt eget oppkast.

Hva ville du valgt?

Vi reblogges!



23.05.2014, 15:38

Plutselig akkurat nå var det en tanke som streifet meg. Jeg begynte å tenke litt tilbake på forskjellige drømmer jeg har hatt gjennom årene. Først skal det sies at jeg har hatt et par gode (men merkelige) drømmer. Jeg har foreksempel drømt at jeg nærmest har fløyet fra min fars skorsteinspipe til mine besteforeldres. Altså hoppet fra tak til tak. Det er cirka 120 meter å hoppe fra disse husene i følge Google Maps.

Så ja. Jeg har hatt noen mer positive drømmer. Men de aller fleste jeg kan komme på er drømmer som kanskje ikke er av den veldig positive typen. Som veldig liten drømte jeg blant annet at min filleonkel fra Nord-Norge helt tilfeldig ba meg om å rekke ut hendene før han så strødde noe som kunne minne om bakepulver på dem, forså å sette på meg håndjern, plassere meg inn i en politibil og kjøre bort. Det eneste som ikke er veldig tilfeldig med dette er at han faktisk var politi på dette tidspunktet. I dag har han nok gått av pensjon.

Det skal sies at jeg ikke var veldig uskyldig som barn, blant annet stjal jeg begge husnøklene til farfar og farmor forså å gå langt oppi skogen kaste dem i håp om at de alltid skulle være hjemme sånn at jeg kunne besøke dem akkurat når jeg ville. Mye på grunn av at jeg aldri hadde noe særlig til venner ellers i livet før jeg ble rundt 15 år gammel...

Ellers har jeg også hatt mer brutale drømmer som at min mor stakk meg ned bak sofaen med en kjøkkenkniv. Jeg har hatt drømmer om at hele Norge har vært fullstendig bombet i stykker, at jeg har gått rundt blant masse nedbrente hus og bare funnet den ene utbrente kroppen etter den andre, gjerne rester av familie og bekjente.. Og på den tiden fikk jeg ikke lov til å se slike filmer som jeg ser en del av i dag. Det jeg så på den tiden var ganske uskyldige filmer, som regel rettet mot barn.

Jeg kan fortsette å fortelle om mørke drømmer, men jeg føler egentlig det ikke er nødvendig. I stede vil jeg heller gå rett til poenget. Kan det tenkes at folk med en noe lav selvtillit gjerne har mer depressive og negative drømmer (også kalt mareritt) enn folk med ganske godt selvbilde?



De siste årene har de fleste drømmene mine nemlig vært mer av de positive, til tross for at jeg ser mye verre, mer brutale og skumlere filmer og serier nå enn noen gang. Poenget mitt er at jeg har fått en litt bedre selvtillit nå enn da jeg var barn og hadde de mest hyppige marerittene. Jeg har fremdeles problemer med meg selv, men de ligger på en litt annen skala nå. Jeg gikk veldig ofte rundt med store, vonde skyldfølelser som barn, samtidig som jeg var ofte veldig nervøs, usikker og redd.

Hva tror dere, kan selvbildet ha en betydning for hvor lyse eller mørke drømmer hjernen vår produserer? Hva er deres drømmeerfaringer? 

Vi reblogges!


04.05.2014, 17:29

Det er en ting jeg har tenkt på i det siste angående pene mennesker. Jeg har ikke så mange venner, men de aller fleste av de jeg har vil jeg si er veldig pene folk med vakkert utseende. Ikke at utseendet skal bety noe i en venneflokk, men jeg bare sier det som det er. De aller fleste i vennegjengen min er veldig pene mennesker, også er det noen få som ikke er like heldige med den biten. Men de er selvfølgelig gode mennesker og ikke minst venner for det.

Uansett. Er det flere enn meg som har opplevd at diverse mennesker dere har hatt kontakt med en lengre periode har blitt penere nå enn de var da dere ble kjent? Mener ikke at de i utgangspunktet nødvendigvis var mindre pen. Man kan gjerne ha vært veldig pen allerede i starten, men av diverse grunner så synes du at de(n) det gjelder har blitt enda penere nå enn da, uten at vedkommende ikke nødvendigvis har blitt det sånn egentlig.

Poenget mitt er at gode venner du har hatt kontakt med i en lengre periode automatisk virker som de har blitt penere på utsiden også etter at du har blitt kjent med den gode innsiden deres en stund. Altså etter at du har funnet ut hvor herlig og snill vedkommende virkelig er å ha.


© Bildet er tatt fra stylonica.com

Jeg skal komme med et konkret eksempel. Jeg har spesifikt to venninner som jeg uten å lyve kan si at jeg synes er de vakreste menneskene i verden. Og nå snakker vi fortsatt om det ytre. Men det jeg lurer på er om jeg hadde syntes det om jeg bare hadde sett de der og da uten å faktisk ha kjent de slik som jeg gjør i dag. Altså her snakker vi to venninner av meg som jeg per dags dato synes ser enda bedre ut enn Angelina Jolie og det skal faen hakke meg en del til.

Sånn, da skal jeg stoppe før jeg tilføyer masse unødvendige gjentagelser og ditten og fnatten.

Vi reblogges!



0
19.04.2014, 16:48

Vi to har ikke kjent hverandre så alt for lenge, likevel er du en av de vennene jeg fremdeles har klart å beholde som jeg har hatt lengst av de jeg har i dag. Sånn egentlig kjenner vi kanskje ikke hverandre sånn alt for godt enda... Spesielt derfor skremmer det meg det som har skjedd i det siste. Jeg tror jeg har vært flink til å skjule det så selv om jeg skriver dette innlegget tviler jeg på at du skjønner at det faktisk er deg dette handler om. Saken er nemlig at jeg ikke bare ser på deg som en venn.

Jeg har prøvd å spørre meg selv mange ganger. Hvorfor akkurat du? Deretter blir jeg sittende og lure på hva som er galt med meg, hvordan kan jeg stille et sånt spørsmål? Du er et veldig vakkert menneske, sexy, du bryr deg om andre, du virker rettferdig, du har en god sans for humor, og vi har til og med en del til felles. Ja, ikke det at lista stopper der, men skal jeg skrive alt vil jeg passere den maksimale grensen som blogg.no har for hvor mange ord et enkelt innlegg kan ha.

Saken er ganske grei, jeg liker deg jævlig godt. "Saken er grei" skrev jeg. Vel, ja og nei. På mange måter føles det ikke helt greit nå. Selvfølgelig kan det hende at det for en gangs skyld ikke er ensidig, men sjansen for det anser jeg som minimal. Aldri har noen jeg har likt sånn likt meg slik tilbake. Har for lenge siden innsett at kjærligheten aldri vil bli min. Dessuten, hvorfor skulle en så pen, snill og god jente som deg like meg på den måten? Nei, det er for urealistisk!

Som du skjønner så har jeg mine grunner til å verken fortelle deg eller noen andre om hvem du er. Desto mindre jeg snakker om det, desto fortere håper jeg at disse følelsene bare skal forbli midlertidige og forsvinne. Jeg kan ikke ha disse følelsene for deg, jeg kan ikke ha slike følelser for noen!!! Spesielt uheldig er det at jeg fortsatt har slike følelser for ei til som jeg nå har gått rundt og subbet etter i snart to år. Dette går bare ikke, jeg kan ikke like deg, jeg kan ikke like henne, jeg kan ikke like noen på den måten.

Egentlig skulle jeg ikke bli født en gang. Egentlig skulle mine foreldre ha et annet eldstebarn, men det døde. Så prøvde de igjen litt senere og da kom jeg i stede for det barnet som egentlig skulle komme. Mye av mine alltid ikke-gjensidige forelskelser gjennom livet mistenker jeg har kommet av at noen høyere oppe ønsker å straffe meg fordi jeg ble født og ikke det andre barnet. Og jeg er ikke religiøs eller noe, men... Jeg er ikke den som fortjener å ha det bra på den måten. Jeg kjenner mine begrensninger. Jeg kjenner min straff.



Så hver så snill. Slutt å vær en såpass utrolig herlig og snill person. Slutt å gjør sånn at jeg liker deg så alt for godt. Jeg sier det igjen, jeg er ikke sikker, men hvorfor skulle noen som deg like meg på samme måte som jeg liker deg? Det er ikke logisk. Det er som om 4 + 4 skal bli 11, men vi vet alle som kan å telle at det bare blir 8...

Dette vil bli den eneste gangen du vil lese dette. Jeg elsker deg. Jeg kan skrive det her og nå, fordi trolig vil det ikke falle deg inn at det er deg jeg skriver om en gang. Men jeg gjør virkelig det, jeg elsker deg... Dessverre.


16.01.2014, 21:40

Det kan hende noen vil bli litt overrasket over det jeg har å komme med nå, eller ikke. Man burde egentlig ikke bli det, men. Saken er at jeg i det siste har begynt å tenke en del på å flytte herifra. Og nå snakker jeg ikke om å bare flytte fra denne sokkelleiligheten jeg bor på nå og til et annet sted i bygda. For når sant skal sies så trives jeg veldig godt i denne leiligheten. Den har god plass, jeg får gjøre stort sett som jeg vil, og det er ikke så skrekkelig dyrt å leie her.

Når jeg nå snakker om at jeg har lyst til å flytte så mener jeg denne gangen til et helt annet sted. Til et annet distrikt, et annet fylke. Et sted lengre sør. Hvor jeg eventuelt skal flytte har jeg ikke funnet ut av enda. Det eneste jeg vet er at jeg vil flytte et stykke sørover. Ikke nødvendigvis et sted hvor jeg kjenner noen. Bare sørover som uansett gjør at jeg kommer en del nærmere de aller fleste jeg har kontakt med over nett.

Det er også dette jeg vurderer å bruke en større del av neste terapitime til. Jeg skal høre om terapeuten min kan hjelpe meg med å sette opp budsjett på hvor mye jeg bør spare, og hvor lenge. Hun vet sikkert også om jeg i min situasjon har rett på rabatt eller ikke, altså på flyttebil. Men til da så kommer jeg til å gjøre meg en del tanker om hvor jeg altså vil bosette meg. Det er tross alt det jeg bør starte med å finne ut av.

Siden planen er å flytte et stykke så er jeg forberedt på at det vil ta noe tid. Jeg tror jeg kan være realistisk og si at det ikke vil skje dette året, men kanskje til våren eller en gang til sommeren i 2015?

Utover det at jeg vil flytte et godt stykke sørover så er jeg også bestemt på at jeg ikke skal flytte til noe storby. Det blir foreksempel uaktuelt for meg å flytte rett inn i Oslo. Det gjør jeg bare ikke. Jeg vil flytte til et litt mindre sted, både fordi jeg ser for meg at det vil bli billigere samtidig som jeg ikke ville følt meg veldig trygg i en større by. Også en ting til, jeg vil ikke flytte et sted som er alt for preget av religion. Bibelbeltet i Kristiansand foreksempel, nei takk!

Så håper jeg også på å få meg en leilighet som er omtrent like stor og omtrent like dyr/ billig som der jeg bor nå. I dag bor jeg på 79 kvadratmeter til 5000 kroner i måneden pluss strøm, og jeg håper å få til noe av det samme der jeg eventuelt måtte flytte i fremtiden også.



Jeg håper det finnes noen som kan hjelpe meg med å flytte når den tid kommer så det ikke blir alt for dyrt. Men jeg er forberedt på at jeg må klare mest mulig på egenhånd da foreksempel min far har en veldig liten knøttebil. Et annet alternativ er å leie en flyttebil og få noen til å kjøre. Men så spørs det også om folk har tid og gidder å kjøre et par ganger frem og tilbake til foreksempel Sogn og Fjordane. Altså bare et eksempel.

Her i Oppdal har jeg i hvertfall ikke noe som holder meg igjen lengre. Ok, jo, nå kan det hende noen blir fornærmet om de leser her... Jeg har en far, jeg har en mor, jeg har en søster og jeg har en bror. Jeg har også EN person jeg kan kategoriseres som en venn her, men vi har ikke så mye felles så den meste kontakten vi helst har når vi i hele tatt har kontakt er gaming online. Jeg har så mye mer å vinne på å flytte, enn det jeg har å tape.

Vi reblogges!


09.11.2012, 16:45

Det er noe jeg har innsett angående fremtiden min når det kommer til forhold og den slags, og det er at jeg ser sannsynligheten for noe som grotesk minimal.

Det er ikke det at jeg ikke ser på meg selv som for lite attraktiv, kjekk, at jeg ikke er god nok for noen, eller noe sånn.
Hvis det virkelig hadde betydd nok for meg så hadde jeg mest sannsynlig ikke vært singel nå.
For det er først og fremst ikke noe selvtillitsrelatert som er årsaken til at jeg tror det jeg tror i dag.

Slik jeg ser det nå, så må jeg eventuelt legge bort veldig mye av det jeg brenner for, hvis det skal være aktuelt.
De fleste vennene mine, er jenter, noen litt mer enn andre. Så det er ikke det at jeg ikke er akseptert hos individer av det motsatte kjønn.

Saken er rett og slett at jeg anser meg selv som alt for spesiell. Det å finne noen som jeg kan være i fast forhold med, som deler nok av de samme meningene og interessene som jeg har til at det skal fungere i lengden, ser jeg på som veeeeldig mikroskopisk liten.

Jeg bor som kjent i Oppdal. At jeg finner noen her jeg kan elske og leve sammen med - Er like sannsynlig som at den rødgrønne regjeringen vil slutte med landsforræderi.
Slik jeg ser det, finnes det kun tre alternativer for et eventuelt forhold i fremtiden:

A. Jeg havner i et avstandsforhold.
B. Jeg flytter til en venninne som jeg skulle få såpass god kontakt med.
C. Ei venninne jeg får såpass god kontakt med flytter til meg.

La oss ta for oss avstandforholdet først!
Det jeg ser på som et problem her er at når vi skulle bo såpass langt unna hverandre er det fort at sjalusi dukker opp fra en eller kanskje til og med begge parter da det er fort gjort å gjøre seg opp tanker om hva den andre driver med når man selv ikke er til stede. Jeg personlig er en person som - og jeg hater å innrømme det - fort blir sjalu!

Ok, så har vi alternativ B!
Dersom det skulle finnes et individ som er såpass lik meg selv, at vi skulle gå bra sammen i lengden, så kan det hende det er motivasjon nok for meg til å ignorere de fordommene jeg har mot forandringer.

Jeg har aldri reist utenfor bygda alene, da jeg har veldig angst for alt som kan gå gæernt ved det nye og ukjente. Men, sannsynligheten for at jeg finner noen som er såpass lik meg selv, som jeg trives såpass godt i lag med at jeg forlater hjemstedet mitt og alt jeg har her hjemme, er liten!

Så sitter vi igjen med alternativ C.
Dersom noen er såpass lik meg interessemessig, så er det IKKE ET SJAKKTREKK Å FLYTTE TIL OPPDAL!

Oppdal er et sted som har ingenting å by på for slike som meg selv! Ja, jeg har fått med meg at Oppdal Kulturhus har det Ramaskrik-prosjektet sitt, men de skrekkfilmene som ble vist i den forbinnelse er ikke helt i den horrorsjangeren jeg foretrekker.



Alt i alt har jeg lite tro på både a, b og c, som dere kan se.
For meg som er såpass særegen som jeg faktisk er, er det veldig viktig at den jeg skulle være i lag med har en såpass stor forståelse for det jeg liker å gjøre. At hun elsker det fleste av de samme tingene selv. Og, ja.. I stede for å ramse opp mine kriterier på nytt for hvordan jeg mener at en parner for meg må være, så er det bedre at dere KLIKKER HER, så kan dere lese det på et innlegg jeg altså har skrevet før.

Slik det er i dag så har jeg ikke vært borti noen som jeg ser for meg at jeg vil få et overlevbart forhold med i lengre tid. Det er flere mennesker jeg synes veldig mye godt om, men alle mine nærmeste venninner har for store forskjelligheter fra meg selv til at jeg nettopp tror det vil funke. Igjen, jeg er en veldig særegen person, og selv de tre nærmeste vennene mine har en tenntens til å snakke litt for mye om ting jeg ikke er like opptatt av dem. Og jeg regner med at det samme også går andre veien.

Så helt til slutt vil jeg stille meg selv noen spørsmål.
Er det egentlig nødvendig å ha noen å være i forhold med?
Nei, i hvertfall ikke for forholdets skyld. Så lenge det ikke finnes noen jeg kan leve med godt nok i lengden, er det bedre å være alene.

Har jeg lyst til å dele livet med noen?
Ja, hadde jeg vært likegyldig hadde ikke dette innlegget vært skrevet. Men igjen, skulle det bli aktuelt med noe, må jeg være overbevist nok om at vedkommende deler nok felles interesser, meninger og følelser som meg selv. Hvis ikke vil det ikke fungere. Og for meg som er såpass original og sær, vil det fortsatt være et veldig vanskelig funn å komme over!

Jeg vet at det finnes dere som mener at ulikheter tiltrekker hverandre.
Det er godt mulig. Og dersom man kun skal lete etter folk som er lik nok seg selv, ender man opp som helt alene på alle fronter. I venneflokken derimot skal man gjerne ha litt av hvert. Men når man skal finne noen man skal leve såpass tett med, i lengden, så er det viktig at vedkommende er såpass lik som en tvillingsjel kan være - Det er en grunn at at flere og flere stadig skiller lag! Og jeg er ikke interessert i noe som er såpass midlertidlig.

Jeg er ikke en person som er ute etter å finne noen, kun for at jeg skal ha noen å leve med. Jeg er ikke en person som leter etter noen for å kunne danne egen familie, spre arv og gener videre.

Jeg er i mot konseptet å finne noen å dele livet med, for å ha noen å leve sammen med, fordi det er noe som folk rundt krever. Jeg tror mer på at mennesker på sikt blir lykkelig dersom vi faktisk får fokusert mer på det vi brenner mest for. Er det familie og den slags, så er det greit. Men for meg er det ikke sånn!

Alt i alt, så lenge min partner ikke matcher mine interesser, så lever jeg heller alene.

Vi reblogges!


24.07.2012, 18:24

For noen dager siden blogget jeg om de 10 mest utbredte fobiene i Norge. I kveld skal vi ta oss for 10 andre fobier, som ikke er like normal, men som likevel finnes!

Balloonphobia

Balloonphobia er for dere som ikke klarte gjette det en fobi for ballonger. For mange kan denne fobiene være ekstremt hemmende, traumatisk og skremmende. Årsaker til at denne fobien kan dukke opp kan foreksempel være traumatiske opplevelser som ved høye lyder når de sprekker. Ballongfrykt er også et annet navn for denne lidelsen.

Flatusaphobia
Bare vent et lite øyeblikk før jeg skriver videre... Må bare... Ja, dere får unnskylde meg, altså.... Ahhhhh, der ja...
Sånn, da skal jeg komme til saken. Flatusaphobia er rett og slett angsten for fising. Det vil si, spessielt frykter for andres fis. Dette er også en fobi som enda ikke har en vitenskapelig beskrivelse, men den er i alle fall eksplisitt.

Ageladaphobia
Møøø! Ageladaphobia er fobien mot kuer. Tamme kuer er som regel harmløse, men for mennesker med denne fobien er de fortsatt veldig ubehagelige å være i nærheten av. Kyr oppleves ofte som en gedigen stor trussel for de med denne lidelsen, og årsaken til denne fobien kan foreksempel være tidligere dramatiske hendelser knyttet til dyret.

Automatonophobia

Realistiske dukker, buktalerdukker, voksdukker, realistiske masker og animerte gjenstander er med på å gjøre livet for automatonophobia til et mareritt uten like. Dukker er en stor trussel, en stor skrekk for de som lider. Personlig tror jeg at jeg vet om sånn rundt tre personer for øyeblikket som ble sendt i ubehagenes land da jeg publiserte bilder av min dukke Fluffy for litt siden.

Coulrophobia
Hva er den den mannen driver på med? Sminker han seg? Javisst gjør han det! Hva sminker han seg til da tro?..... Å faen... LØP!!!! HAN FORMERER SEG TIL EN KLOOOOOVN!
Neida, jeg løper ikke jeg, men jeg tror andre gjør det nå. Coulrophobia er nemlig lidelser for klovner. Ja, slike morsomme folk med rød nese og rart hår som dummer seg ut på sirkus, slike søtinger fins det noen som altså er redd for. Noen som vil bli med å lunsje på Mac Donalds i kveld?

Sitiophobia

For dere som nå har joinet meg til Mac Donalds, kan det hende at enkete av dere løper av gårde snart. For snart kommer nemlig... MATEN!
Sitiophobia er faktisk frykten for mat. Eller angsten for å spise, drikke eller å svelge eller tygge. BØØØØØ; jeg er en stor farlig brunost, og jeg skal ta med meg hele familien min for å ta over ditt liv!

Muslimophobia
Her er det kanskje ikke vanskelig å gjette. Dette skulle man nesten tro at 80 prosent av Norges rene nordmenn lider av. Nemlig en angst for muslimer. Enhver som har fått bekreftet og diagnosert seg med denne fobien har et problematisk, innviklet og problemfylt angst for muslimer. Vi snakker ikke om rasisme nødvendigvis her. For det trenger ikke ligge hat i bildet, men som sagt; frykt! Ikke nødvendigvis bare frykten for at disse nissene en gang skal ta over Norge, men frykter bare for å se en levende muslim på flere mils avstand.

Verbophobia
Og nå skal vi innom et ord som kanskje vil komme som noe pussig; verbophobia. Det er rett og slett angsten for ord. Igjen har vi kommet bort på en fobi som for de fleste er vanskelig å finne ut årsaken til, men en ting er sikkert. Denne fobien gjør at de som lider holder seg unna bloggen min...

Arrhenophobia

Nå skal vi innom den eneste grunnen til at Kvinnegruppa Ottar har medlemmer. Arrhenophobia er nemlig angsten, lidelsen og fobien for menn. Årsaken kan være nedbrydende opplevelser tidligere, knyttet til det mannlige kjønn. Om dette er en fobi som kan komme medfødt er heller lite trolig, i de fleste tilfeller denne fobien har funnet sted i noens hjerne.

Theresaphobia
Vi skal runne av med en siste fobi. Nemlig fobien som gjør moder Theresa så fryktelig motbydelig og skummel. Moder Theresa er kvinnen som grunnla Missionaries of Charity, og hun har også motatt Nobels fredspris, Templetonprisen og Bharat Ratna. Enda en fobi som er vanskelig å kaste lys over, men den har i mange tilfeller oppstått av feilaktige tanker eller selvfølgelig traumatiske opplevelser.

Dekker noen av disse diagnosene dine angster? Har du fortsatt noen frykter som jeg ikke har tatt opp? <3
Vi reblogges!


23.07.2012, 01:31

For dere er det kanskje en skremmende tanke, men jeg vet hva dere tenker.
"Nå burde han ha lagt seg", tenker du, uten at du er noe mye bedre.

Jeg skal ikke legge meg, men det er også urelevant.
Skal snart slå av pcen for å spise nattmaten jeg har samlet sammen, og se en film.
Men først så er det noe jeg vil be dere om.

Hva dere enn måtte gjøre. Ikke tenk på skilt! Det er ganske enkel oppgave, er det ikke?
Du skal for all del i hele verden IKKE tenke på skilt! Hodet ditt trenger ikke tenke på skilt akkurat nå!
Hva var det du ikke skulle tenke på igjen? Jeg har alerede glemt det jeg, men.. Har du? :-))))





En liten vits som jeg nettopp fant opp selv før jeg skiller meg fra befolkningen en stund:
Har du hørt om han som jobbet i Statens Vegvesen som ble skilt og dermed måtte stå i veien for folk resten av livet?

Ok, men tilbake til poenget!
Gjør deres beste, for min skyld: IKKE TENK PÅ SKILT. Skilt! Skilt! Skilt!
Kom innom bloggen igjen etter det har gått en time, og fortell hvordan det gikk!
Og heller ikke kom å si at jeg ikke er genial for da blir det skiltmisse mellom meg og leserne, som altså er deg, og de andre som leser.

Vi reblogges!


22.07.2012, 04:13

Livet skal ikke være så forbanna lettvint hele tiden. Akkurat nå, akkurat nå som jeg var så nærme, så utrolig nærme.
Finnes det ingen nåde i verden lenger? Det var en tid hvor alt var anderledes, en tid hvor alle var flere enn de er nå.
Antallet mennesker som har støttet meg har dalt litt i det siste. Ikke alle skulle vise seg å være den jeg håpte på at de var, egentlig bare reprise. Gang på gang.

Det er lite tvil i at dette er noe Gud ikke er stor tilhenger av, dersom han hadde eksistert. For det virker til tider som om det er en gigantisk overmann som ser det på sin plikt å ta fra meg motivasjonen til å drive dette noe lengre. Jeg driver et syndig pervers spill, og jeg kunne godt tenkt meg å kommet lengre enn jeg har klart å få til akkurat nå. For å nå mitt mål er jeg avhengig av venner, jeg har hatt noen som har bidratt å motivere min drøm fremover. Men det har selvfølgelig gått i bølger.



Nå er jeg sliten, lei. Det som før var for morro skyld har jeg begynt å tatt mer alvorlig. Jeg har blitt betatt. For meg er dette skitten kjærlighet som jeg sliter med å gi slipp på. Det er ikke bare noe jeg føler, det er også noe jeg tror på. Noe mitt hjerte banker for, og desto flere støttespillere jeg får, desto sterkere blir jeg til å faktisk få knust min grense som hindrer meg i å gjøre det jeg enda ikke har klart i dag. Tørr jeg å si det? Klarer jeg å skrive de magiske ordene som skal til for at drømmeporten skal åpne seg for fult, sånn at jeg endelig får tak i det jeg lengter etter.

Så lenge jeg fremdeles har noen som leser dette innlegget nå, fins det håp. For dette er avsnitt fire i dette innlegget. Og de tre andre avsnittene var bare skrevet i håp om å sluke nettopp din oppmerksomhet. Desto flere som bruker tid på min blogg, desto flottere blir statisikken. Min drøm er å fange mest mulig menneskers oppmerksomhet, vil forvandle mest mulig mennesker om til mine fans! 150 trofaste venner har jeg sånn cirka i dag, hva de magiske, lokkende ordene er for at jeg skal få flere, vet jeg ikke. Men jeg jobber med saken! For det som før var en hobby for å slakte kjedsomheten på fritiden med en blogg, har nå blitt en oppslukende ting for meg. Denne bloggen er ikke lengre bare en ekstra venn på fritiden! Den er blitt så alvorlig mye mer, og mine grenser skal tråkkes på for å komme dit jeg vil. Jeg er bare et menneske, og jeg kan gå jævla lange steg for å komme dit jeg akter, selv om jeg må tråkke på millioner av spiker og knuste glasskår på vegen. Man lager ikke blodpudding uten å slakte et dyr, man legger ikke merker i folk hukomelse og interesse uten å såre noen!

Til jeg en dag blir fornøyd! Takk for den tiden jeg fikk tatt fra dere på dette lille innlegget, som egentlig ikke er så utrolig spennende. Men som tydeligvisk fanget noen hoders blikk siden du fremdeles leser det jeg har skrevet i natt! :-) Hehe ;-)

Vi reblogges!


19.07.2012, 19:44

Det er fortsatt en del som innbiller seg at man kan bli lykkeligere desto flere venner man får grefset tak i på facebook.
Faktisk har det gått så langt at det finnes egne grupper og applikasjoner som skal gi folk uendelig mange facebook-forespørsler på kort tid.

Jeg skal være den siste til å nekte for at jeg liker å få venneforespørsler selv. Det er liksom alltid spennende når man ser at det er noen som vil legge deg til. Og jeg tar alltid og godkjenner jeg, så lenge det ikke er noen jeg vet jeg ikke liker.



De fleste som har sendt meg forespørsler den siste tiden har faktisk vært ukjente mennesker jeg ikke vet av. Finnes ikke skeptisk i hele tatt, jeg bare godkjenner. Jeg godkjenner av en årsak: Desto flere venner jeg har på facebook, desto større sjanse er det for at flere får med seg oppdateringer fra nettopp denne bloggen!

Men så er det noe som kommer som helt naturlig. Uansett hvor mange venner man har på facebook, vil man alltid oppleve å miste noen med tiden.
Enten fordi at vedkommende har funnet ut at dere har så lite til felles at han/hun ikke ser vitsen, eller at han/hun har slettet seg selv fra facebook.

Som sagt, jeg godkjenner de som måtte ønske å legge til meg. Men jeg har vokst fra den tiden jeg sendte masse venneforespørsler til vilt fremmede, for morro skyld. Mange godtar, for veldig mange er nokså lite skeptisk, slik som meg.
Men selv om mange godtar, betyr det slettes ikke at de beholder deg så lenge.
Min erfaring er at det er de med mest felles interesser, stil og meninger som beholder meg.

Spessielt en del voksne damer, som ikke har helt den store forståelsen for mine interesser for morbide og også perverse interesser, har slettet meg fra det voksne og seriøse livet sitt. Helt greit det, for det var uansett personer jeg aldri har brydd meg om å følge videre.

Så kommer jeg til det kritiske spørsmålet!
Hva er poenget med å legge til utellelige mange venner på facebook? Hva er meningen med å melde seg inn i uendelige mange grupper og lignende som skal gi deg 100 forespørsler på en dag?

Mest sannsynlig er den største funksjonen den at flere vil forstå hvor stor tosk du er, etterhvert! De fleste som driver på med slik, er idiotiske, unge fjols med hjerneceller lagt i syre. De få aktive hjernecellene på slike mennesker er kun ute etter en ting: Oppmerksomhet!

Bruk heller tid på å finne de menneskene som virkelig gir deg noe bra utover lengre tid, ikke stress med å få uendelige mange venner, som før eller senere du vil finne ut bare gir deg mer ensomhet uansett; Rett og slett av den grunn av at dere er så forskjellige. Hastverk er lastverk. Og lastverk er noe jævla dritt.

Når du blir mer voksen vil du mest sannsynlig foreta en opprydding på facebooken din uansett, og da vil du komme til å slette de fleste 4000 "vennene" du en gang la til for gøy.

Med fare for å tråkke meg selv for hardt over den ene foten, avslutter jeg det hele her!
Og jeg håper jeg har klart å irritere noen med dette innlegget, da det i alle fall beviser at jeg faktisk har rett!

Vi reblogges!


16.07.2012, 19:36

En felles forbannelse vi alle er rammet av er foreldring. Mennesket eldres hver dag, hele tiden - Totalt umulig å stoppe!
Jeg tror faktisk at noe av det som er mest tabu for folk i dag, er faktisk det faktumet. De færreste liker å tenke på å bli eldre.

Jo, de på 12 og 15 år vil jo bli eldre, alle unge mennesker vil jo gjerne bli 21 sånn at de kan kjøpe det de vil på polet, sånn at de kan leie de verste grøsserne, ta senge-lappen, bil-lappen, også videre. Men så skal det helst stoppe i 20-åra.
Sannheten er at du slutter ikke å eldres selv om du har fylt 20. Det er ingen som forblir 20 inn i evigheten.



Med årene skal vi merke at kroppen skal svikte mer og mer. Hukommelsen skal begynne å svekke deg. Håret mister mer farge, og hodet mister mer og mer hår. Noen er tidligere utsatt enn andre utifra hvor god helse man har unnet seg.
For meg føles det ut som alderprosessen har startet å tikke nedover alerede. Skal jeg være ærlig med dere, og meg selv så er det ikke noe som bare føles som, det er sånn!

For etter å ha fylt 20 går det bare nedover. De fleste slutter å vokse. Og det er nå man kan begynne å legge på seg, dersom man ikke er godt trenet fra før. De som fra før aldri kunne legge på seg grunnet stor forbrenning vil merke at forbrenningen ikke er like god som den var. Og fettet vil bli tydeligere med åra. Før man vet ordet av det er man en krokete, utrent Bjarne Brøndbo som sitter alene og glemt - Og da er det ikke lenger noe rai rai.

Vel, jeg er fortsatt ung til å nettopp ha trukket billett inn i alderdomnedtellingen. Men jeg har merket enkelte nedturer alerede. Foreksempel hadde jeg en noe bedre fantasi som 15 år, enn jeg har nå. I dag må jeg bruke mer tid på å få til de helt gode historiene som jeg skal skrive og dele med omverden, om det i hele tatt blir noe av. God og aktiv fantasi har jeg fortsatt, for all del, det er ikke det - Den var bare bedre før. Bedre, raskere, mer original og mer spektakuler.
Nå har jeg begynt å "stjele" mer fra andres eventyrverden, når jeg skaper noe.

Ikke alt er bare en sorgprosess heldigvis.
Før så skulle alt gjøre i en kanonfart. Selv om jeg foreksempel hadde bedre hukommelse og fantasi før enn nå, så har jeg likevel en bedre tålmodighetsevne og evne til å se gjennom ting og utføre ting litt mer, enn før. Før så bare løp jeg mot mine mål, og på veien ble det veldig mange ting jeg ignorerte av småfeil. Nå har jeg en bedre evne til å se mer mellom fingrene, og se at det er tid for å faktisk gå tilbake og forbedre det jeg har gjort tidligere - Fremfor å bare løpe fra det ene prosjektet til det andre, og ikke ta meg tid nok til å gjøre det beste. Hastverk er lastverk.

Men utenom det så kan jeg ikke si at det er så mye mer positivt jeg har vokst på, utenom at jeg har blitt flinkere til å gjøre noe med problemer og ikke bare sette meg ned og deppe. Jeg har blitt flinkere til å foreksempel fokusere på positive ting i negative perioder, ved å foreksempel gjøre ting jeg liker, fremfor ting som jeg ikke kommer noen vei med uansett som å foreksempel sutre og klage og tro at ting skal bli bedre av det.

Ja, og der sa det også stopp på de positive tingene med å gå nedover alderdommens mørke trapp, som en dag skal ende i døden.



Det er ikke noe hyggelig, men det er i alle fall et faktum at tiden flyr. For hvert eneste sekund mister vi langsomt den ene muligheten etter den andre. For hver dag er det noe helt fantastisk vi kunne ha gjort, i stede for det vi valgte å gjøre i stede. Tiden flyr ikke med vinger, men likevel tar den stadig noe fra oss av sjanser vi ikke får igjen. Hver eneste dag har en helt unik mulighet vi ikke får i like sterk grad den neste. Alderen blir høyere, evnene våre skal sakte, men sikkert bli lavere.
Individuelt er det når nedtelligen begynner. Men den kommer en dag for alle. Det er det eneste sikre i alt det usikre!

Lev nå, for en dag sitter du der alene rundt ei potte med piss - Og ingen av vennene dine husker lenger hvem du er, og de som er yngre vil ikke ha noe med deg å gjøre, bare de som må tørke rævva di hver dag fordi det er jobben deres!

Vi reblogges!


12.07.2012, 14:43

Navnelapp kan for noen være en spennende sak.
For meg var det det før. Nettopp ankommet hybelen igjen etter å handlet frokost på Kiwi.
Har egentlig nok materialle til frokost hjemme, men det er mat jeg ikke hæler akkurat nå med tanke på doseringen av candy fra gårdagen.

Var altså ute og handlet. Sto i kassa, i kø med headsettet mitt på begge ørene som vanlig da jeg så at en fot med sandaler. Han plasserte foten sin så nært mine som mulig, og jeg trodde han gjorde det for å sammenligne størrelsen på skoene.

Jeg tok av meg headsettet for jeg merket at den fremmede fyren bak meg snakket, og skjønte at det var til meg.
«Er det ikke varmt å gå med sånne sko nå?», lød spørsmålet. Vedkommende misstenker jeg forresten for å bare være her på ferie eller noe, siden jeg aldri har sett han før, og dessuten hadde han en helt annen dialekt enn noe som helst som minte om trøndelag.

«Jo egentlig, men jeg velger å gå med de likevel, på grunn av stilen», låt svaret mitt.
Da svarte han noe i denne dur: «Aha, så du synes stil er viktig». Jeg svarte at jeg velger å "lide" for stilen, noe i den retning.. Heldigvis så jeg at kassen på andre siden nå ble tatt over av ei søt mørkhåret dame, så jeg kunne gå bort dit. Mannen var ikke ekkel, negativ eller noe sånn. Han var faktisk veldig hyggelig og alt det der, det er bare at jeg er ikke superbegeistret for å kommunisere med så mange andre enn absolutt nærmeste, spessielt ikke vilt fremmede på en butikk.

«Forresten, det er en ting til jeg lurer på..», hørte jeg ved siden av meg, etter det hadde gått en stund.
«Hva heter den stilen du kjører?».

Svaret mitt endte på det ærlige faktum at jeg ikke har noen spessiel stil. Jeg fikk betalt for meg, den hyggelige sorthårete, unge damen i kassa spurte som vanlig om jeg ville ha med kvittering og pose, noe jeg valgte å svare ja på, og så gikk jeg ærlig ut igjen. Med ærlig ut igjen, mener jeg at jeg ikke gikk ut uten å betale for meg, altså, jeg er ingen tyv! Hehe.



Mannen i køen, virket som han kan ha fylt 40 år, kanskje litt mer, men ikke over 60 i alle fall. Han var egentlig ikke veldig gammel, men er godt mulig han har rundet 50. Ganske høfflig forsåvidt, og veldig nysjerrig.

Så kommer det JEG funderer på, hvorfor er det som regel barn i barnehagen og eldre familiefedre som stopper meg for å leke 20 Spørsmål? ^^

Jeg er rett og slett ute etter å vite noe, som dere må hjelpe meg med. Nysjerrig på hvem de fleste av fansen min er. Så kan alle dere som leser bloggen min fast, eller innimellom kommentere med hvilket kjønn dere er og hvor gammel dere er?

Setter pris på om ALLE gjør det, selv dere som ikke har blogg! Om dere vil være anonym i dette tilfellet er det ok, jeg vil bare vite hvem folk flest er. Hvor gamle mine fleste lesere er og sånn. Ikke at det har noe å si, på ingen måte, jeg er bare nysjerrig, akkurat som han turisten!

Vi reblogges!


06.07.2012, 11:14

«Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.» sa en Karl Ove Knasgård en gang.

Kjære levninger, velkommen til nok et innlegg om døden.
Alt som blomstrer opp på jorden skal en gang visne bort igjen. Døden er det eneste rettferdige ordet i hele verden, for mange er også døden enda det mest tabulagte og skremmende ordet også.
For mange er døden en mørk straff, for andre en lys frigjørelse.



Jeg tror at den gangen jeg ble presentert for døden sånn at jeg tenkte over det for første gang, var via Astrid Lindgrens film "Brødrene Løvehjertet". Filmen om den dødssyke lille gutten som ligger i sengen og hoster, venter på at han snart skal dø. Så står en gang huset i brann, og det ender med at storebroren i stede er den første som skal omkomme når han ofrer sitt eget liv for minstemann. Noen dager etterpå dør ikke uventet minstemann, av sykdommen.

Uten å være redd for å ta feil så tror jeg det var den filmen jeg lånte hyppigst på biblioteket som barn. Det var noe med filmen som jeg elsket. Til tross for at det er en veldig trist film, fikk ikke hjelpe, jeg elsket den. Nettopp fordi den var så tankevekkende, engasjerende, og ikke minst; dyster!
Dere som kjenner meg vet nok at det har blitt en god del mer døden-fanatikk på meg også de senere årene. Jeg rett og slett er dypt fasinert av det mørkeste av det mørke.
Som jeg skrev i et innlegg tidligere så ser jeg frem til døden, for da er jeg endelig fri fra alle de psykiske forfølgelsene av plager livet har å by på. Da slipper jeg aldri leve ensom igjen, på samme måte jeg gjør i dag.

Samtidlig er jeg redd for å dø for tidlig, til tross for depresjoner. Mye av dette har med min beste venn å gjøre. Det er så jævlig mye jeg vil si til henne, og gjøre med henne før jeg lar noen sende kroppen min i en varm ovn, og kremerer meg bort. Ironisk nok er døden noe som hindrer mange i å leve. Mange tørr ikke leve livet rett og slett fordi de er redd for følgene det kan få.

Av å ha tilfeldig sex kan man få en eller annen farlig kjønnsykdom, av alkohol og tobakk kan man på dra seg kreft (noe man kan få samme faen man gjør), av å se på Hotel Cæsar kan man dø av paranoia, av å gå uten for døra kan man få en murstein i hode, av å gå på fest kan man bli voldtatt og drept, eller ranet og drept, eller bare torturert og drept, eller bare drept...
Av å svare på telefonselgere kan man dø av kjedsomhet, av å åpne døren for Jehovas Vitne kan man dø av latterkrampe. Av å ha sex med hageslangen kan man dø av vanntrykket... Av å lage mat kan man skjære seg ihjel, av å tenne lys i juletreet kan man brenne opp... Av å stå opp kan man dø av alt... Om man legger seg for å sove kan man risikere å aldri våkne igjen.... Faen, er det rart at folk flest går på noe? Det kan man også dø av... Bare av å lese Dagbladet kan man dø av angst! Det er ingen ting som er trygt! Ikke en gang å tenke selv, det er i alle fall utrygt, og å la andre tenke for seg er enda farligere...



Hvor kommer forresten folks fasinasjon for døden fra? For selv om det er tabu for noen å snakke om, er det noe som blir mer og mer utbredt i bøker, bladet, film, tv... Etc.
Det er egentlig litt teit at så mange faktisk bruker så mye tid på å spekulere i døden mens man lever, med tanke på at døden varer utrolig mye lengre enn selve livet. Logisk sett hadde det vært mer fornuftig å bruke livet på å utforske mest mulig om hvordan det er å leve, for de døde vil aldri gi oss levende svarene vi lurer på uansett før vi er en av dem selv! Av alle spørsmål knyttet til døden er det faktisk bare et todelt spørsmål som jeg finner mening i å spekulere i, her og nå: Fins det noen mulighet å vekke de døde, i såfall hvordan?

For verdensfreden håper jeg det aldri vil la seg gjøre, uansett hvor langt vitenskapen måtte fare. Tenk om vi kommer så langt en gang at de hadde klart å gjennoppleve Hitler eller Saddam Hussein, eller Osama Bin Laden? Eller enda verre, om vi i tillegg kunne gjøre oss udødelige! Jeg vil ikke leve i en verden med udødelighet, eller rom for gjennopplivning.

Jeg kan for underholdningens skyld tenke meg en verden med zombier. For de er egentlig ikke noen big deal uansett. Vampyrer er jeg heller skeptisk til. Liker tanken på å gjøre meg selv om til vampyr, også skulle jeg likt å bite bestevenninna mi slik at hun for alltid ville vært tiltrukket av meg, så skulle jeg gjort oss begge udødelig. Men i såfall ville jeg at vi skulle vært nesten de eneste... Ok, det var litt stygt sagt i forhold til mange av dere som leser nå..



Faktisk så ser vi gjenferd daglig alle sammen, når jeg tenker meg om. For veldig mange prosent av kroppen vår består jo av celler, døde som levende. Og ganske stor prosent av DEG er faktisk døde celler... Kort sagt, en større del av deg er alerede død. Og du dør bare mer og mer for hver eneste dag. Snart er det over. Vel, i det store perspektivet så har du i alle fall kort leve tid uavhengig av alder eller helse.
Så til slutt har vi det med himmel og/eller helvete, da... Nei, vet dere... Det gidder jeg ikke ta opp akkurat nå. For det finner jeg ikke vits i å skrive om uansett, siden det er noe vi ikke finner ut av nå uansett.

Til slutt vil jeg avslutte dette innlegget med et sitat fra Woody Allen..
«Det største problemet med døden er frykten for at det ikke skal være noe liv etterpå - en deprimerende tanke, særlig for dem som har tatt bryet med å barbere seg.»

- Dead end -


04.07.2012, 14:25

Jeg er ingen superhelt, men jeg har deffinitivt noen krefter jeg som alle andre ikke-superhelter!
Jeg er kanskje ikke veldig god i matlaging. På en annen side er jeg heller ikke dårlig i det.
Det vil si, de mest grunnleggende tingene enhver 20-åring burde klare, kan jeg. Koke pølser, steke pizza, stelle brødskiver, lage en spaggetirett... Kan til og med lage risenrynsgrøt på en veldig forstyrra dag.



Ok, så står vi fast på at jeg er helt vanlig ok på å lage mat. Punktum, lite mer å skrive om det.
Men jeg tror jeg kan slå fast på at det er noe jeg er litt bedre enn gjennomsnittmennesket på.
Godt mulig det er en ønsketenkning, men jeg tror jeg har en superevne når det kommer til fantasi. Kapp gjerne hendene av meg om dere er uenige, men jeg får i alle fall høre at jeg har en i overkant aktiv fantasi til tider, og noen har også vært så redd for at fantasien skal utvikle seg for langt, ehm... Hva nå enn det vil si.

Det er helt sikkert ingen som med hånden på hjertet som kan påstå uten å lyve at man aldri drømmer seg bort noen ganger. Og jeg tror overbevist at alle innimellom drømmer om å ha en eller annen superevne de ikke har. Enten det eller en manglende muskler. Som foreksempel når man akkurat ikke rekker opp til den øverste hylla på butikken hadde det vært greit med litt lengre bein. Jeg tror forresten at jeg skal være forsiktig med å ønske meg lengre bein, kan risikere å få ønsket oppfylt!

Men tilbake til de superevnene man har. Som JEG har! For det er faktisk MEG, MEG, MEG dette innlegget og denne bloggen skal fortsette å helst handle om. Hva slags andre evner har jeg? Er det en evne å prompe lydløst? For det er noe jeg føler jeg faktisk er god på. Det er ikke stort å skryte av, men jeg føler i en del sosiale situasjoner at jeg har vært god på å lage en diskè fjert! Det er jo i alle fall en egenskap! Det er selvfølgelig veldig vanlig å prompe, og i de fleste tilfeller gir jeg faen, men hvis man står der med ei dame man helst vil pule fra Sandodden til Jupiter så er ikke det som står øverst på smart-lista å slå på høytaleranlegget for prompe-festivalen i Gokk?



Ok, prompelyddemper og fantasiproduksjon, dette er jo uten tvil de beste egenskapene et individ har beskrevet om seg selv på lenge.. Jeg er også god i å bekymre meg unødig, hva nå enn som er unødig.. Men det er ikke noe jeg ser på som evner jeg har, heller onde kryptonitter som kommer svevende der og da.
Ha, jeg kom faktisk på en siste superevne jeg har! Men den skal jeg faktisk la vær å dele offesielt, tror det er lurt for min egen del! Ok; Jeg kan få ståpikk av å se Hotel Cæsar, sånn, ferdig med det..

Hvilken "super"evner med deg selv er du mest fornøyd med ditt mårratryne?

Vi reblogges!


04.07.2012, 08:39

Vår verden stinker. Ikke mye mer å si på akkurat det.
Jeg er lei. Rett og slett lei. Drømmer meg mer og mer bort til den andre verden som jeg opprinnelig har stor tro på at den finnes. Men det er en verden de levende på denne planeten ikke kommer seg til.



Oppdal er og blir en liten skitbygd. Verden er og blir en skitplass. Full av arrogante, kjedelige mennesker, parasitter.
Jeg er lei av voksne mennesker. Sånne folk som er så ordentlig på; gjør ditt, huske datt, få til ditt, passe på datt...
Hver morgen er en ensom morgen, ingen å våkne opp med på siden. Og i de fleste tilfeller er det jævlig bra.
For dere fleste der ute vil jeg ikke våkne opp med. Det har ikke noe med utseende å gjøre. Eller kjønnet. Det vil si, det har noe med det å gjøre også, for jeg vil ikke dele seng med en annen mann, jeg orker så vidt å klemme andre menn eller gutter.
Men saken er virkelig at det er få mennesker jeg vil våkne opp med, som ikke får meg til å føle meg mer ensom enn om jeg hadde våknet opp alene.

Er det ikke typisk. Her i Oppdal vet jeg bare av parasitter. Og den jeg helst kunne ønsket å leve hver eneste dag med, og natt.. Er en fantastisk blodsugende vampyr som holder til i Sogn og Fjordane...

Ok, men tilbake til saken.
Jeg er trøtt på livet. Og lever mer og mer på en drøm om å ta med de svært få menneskene som er igjen på planeten, som er verdt å bry seg om. Det er så mange mennesker jeg utvilsomt gir en kald faen i, folk som rett og slett ikke raker meg lenger.
Forbanna lei er jeg av de som mener jeg burde leve sunnere, de som snakker om at jeg skulle gått mer ut, de som mener jeg burde hatt godt av å oppsøke flere mennesker...

Jeg tror ikke det er mulig å bli lykkelig nok på denne planeten. Et hvert menneske er en syk person som fra og med fødselen blir født for å dø, og mest sannsynlig leve et eller annet kjipt liv som ikke er mye verdt å nevne. Det er de færreste av oss som i hele tatt har baller til å tenke selv. Baller til å gi faen i flasketuthjernenes forbunn som daglig sier; gjør sånn, tenk sånn!

Det vakreste jeg kan tenke meg, er å stå hånd i hånd med verdens skjønneste. På en kant i solnedgang mens vi ser ned i en magisk portal som skal sende oss til en annen verden, et annet univers. Det stedet hvor det ikke finnes voksne mennesker. Hvor alle er som barn. Jeg tror på en bedre verden, og den er ikke skapt for de levende. Et sted uten forpliktelser. Jeg vil aldri gjøre noe som å reise dit alene, jeg vil veldig gjerne ta med meg den beste venn jeg har.

Før var det veldig mange mennesker jeg kunne si at jeg virkelig brydde meg om. I dag er det tallet grundig falt ned. Det er flere mennesker jeg fortsatt elsker, og håper får det beste livet man kan få. Og jeg håper også at det er mennesker jeg får leve uendelig med, selv etter at vår uendelige lange tålmodighetstest på jorden er over.

De få menneskene det gjelder har jeg beskrevet tidligere, og jeg håper dere fortsatt vet hvem dere er.
Ønsker alle sammen en ok dag.

Vi reblogges!


29.06.2012, 06:54

Grusomheter skjer hele tiden. Hver eneste dag blir mennesker bortført, stengt inne i en kjeller, mens de våkner opp i en kjeller, med et lik mellom seg, sammen med en kassetspiller og en kasset med forferdelige meldinger om hva de må gjøre for å overleve seks timer med nådeløst helvete.



Norske kvinneblader forteller Norges kvinner og bøger hvordan de finner ut om kjæresten/elskeren er utro. Dagbladet forteller deg hvordan du helt sikkert kan finne ut at du selv og alle skolekameratene dine har kreft og sesam stasjon-syndromet. Vi Menn forteller deg hvordan du best mulig skal havne inn i pikachuen til den rødhårede venninna til dama di, og jeg forteller deg i denne usløselige stund hvordan du avslører at dine nærmeste har gått helt av skaftet, og utvikler et psykopat-syndrom som i følge Norske lover er forbudt og kan straffes med 5 år fengsel hvis den dømte er maks uheldig med dommen.. Ja, Norge er streng på sånt!

Ok, la oss ikke kaste den verdifulle tiden vår til hundene i Texas, her har du en (graaaaaaatis) sjekk-liste for om dine nærmeste er blitt helt splitter pine gal!

1. Klipping av aviser/magasiner/blader
Ikke funnet det misstenkelig at h*n der og da sitter å klipper i et eller annet blad? Det er meget mulig at du har fått sett at vedkommende klipper ut bilder av sitt forbilde, men det er bare for å dekke over det faktum at h*n egentlig sitter å klipper ut bokstaver og ord! For Guds skyld, dersom noen av dine venner har for gode til å klippe i noe som helst blad, ring politiet og hør om noen i nærheten er meldt savnet!

2. Firmabil i garasjen
Kanskje det heller ikke har falt deg inn at det er en smule merkelig at noen du kjenner plutselig har begynt å parkere firmabilen sin i garasjen, fremfor å la den stå i garasjen på jobben?
Den er kanskje litt stor også? Igjen, sjekk ut hvor mange som er meldt savnet i nærheten.

3. Klassisk musikk om natten
For Guds skyld! Ring politiet! Hvis du noen gang hører at noen spiller klassisk musikk, opera eller blues på svarte natta betyr det at vedkommende mest sannsynlig har et eller flere offer hengende opp ned i taket etter piggtråd, mens h*n grotesk åpner sine ofres kropper på utenkelige 18-års grense vis! Psykopater hører alltid på høy klassisk musikk eller opera mens de opererer med å oppfylle drømmen som kirurg som de aldri fikk fordi de har problemer med skjelvinger i musklene.

4. Tiltaler seg selv som andreperson
Enda et punkt den naive hjernebollen din kanskje ikke har funnet mistenkelig. Men her er sannheten; Dersom noen du kjenner har til uvane å snakke om seg selv som en andre eller tredjeperson betyr det at vedkommende har fått kroppen sin stjelt av onde makter som h*n så godt som mulig prøver å skjule. Det er ikke godt å vite hva den andre sjelen i din bekjentes kropp har som mål, men det er i alle fall ikke at vennen din skal bli flinkere i matte! Ring politiet, eller gjør verden en tjeneste selv ved å tilintetgjøre den gale morderen!

5. Impulsiv oppussing
Jo, det finnes mange impulsive mennesker i verden, men ingen ved sine fulle fem pusser helt uten videre opp bostedet sitt sånn omtrent over natta! Dette er det mest sikre tegnet på at noe alvorlig galt har skjedd. Blod har blitt renset bort, lem og involler har blitt ryddet opp, og det var en forferdelig årsak til at din venn "plutselig" har pusset opp stedet sitt "uten videre"... Sannheten er knallhard!

Sånn, med dette blogginnlegget regner jeg med at verden er blitt et litt tryggere sted! Psykoene skal ikke slippe unna! (strøk det siste, fordi jeg egentlig syns litt synd på mange seriemordere, siden i alle fall Jigsaw var veldig søt i dukkeversion <3)

Vi reblogges!


28.06.2012, 03:40

Selvrespekt er ikke medfødt, det er innøvd
Selvrespekt er noe en hver enkel jævel på denne jordkloden bør ha for å komme et hvis sted.
Tolk det ikke på den måten at man skal digge seg selv så sterkt, at man ser på alle andre som undermennesker. For da har du misforstått meg.

Det finnes de som er så jævla våte at de finner seg i mer enn de hadde trengt fra andre medfostre, noe som ikke er nødvendig.
Vet dere hva folkens, jeg har vært en naiv, bløthjertede tosk jeg! Skal jeg fortelle dere noe artig? Det svir!
Kan dere gjette hva slags personer jeg synes mest synd på av de mest vanlige krypa som finnes i Norge? Jeg tenker på de som er så redd for at å bli alene at de alltid må ha noe som foregår hele tiden, de som alltid må være sosial helst med flere på en gang, for å føle seg i live.



Også har vi de stakkarne som lider av ballesvikt og ikke klarer å kjøre foten ned i gulvet, og bare lar seg selv bli personlig overkjørt av at de selv gang på gang sier ja til ting de kunne sagt nei til!

Forrige onsdag - Gryta som rant over
Vet dere hva som skjedde meg forrige onsdag? Onsdag 20. mai 2012 for å være konkret!
Hva synes dere egentlig om at andre inviterer noen inn i ditt hjem, uten din godkjennelse, eller uten å i hele tatt spørre?
Onsdag, forrige uke var det nemlig et faktum i mitt liv. Jeg hadde besøk av ei venninne som forsåvidt har vært ganske nær en stund..

Vedkommende tar etter en stund og ringer til en kompis, av henne. Ikke av meg, men med henne.
Jeg sitter egentlig bare å venter på at hun skal bli ferdig i telefonen, da jeg plutselig hører at hun inviterer han med en tone som lyder at det er en selvfølge for meg at han hun snakker med bare kan komme. Det er enkelte mennesker som lever i den verden at det som er ok for en selv, er greit for andre også. Folk som nesten ikke har forståelse for at andre har andre følser enn seg selv.

Han som ble invitert har aldri stått meg nær. Det kan jeg ikke si. Ikke at jeg har noe personlig mot gutten, men jeg stoler ikke på han. Skal jeg fortelle dere den største og mest selvfølgelige grunnen til det? Jeg aner ikke hvordan han er i dag, men fortiden hans er ikke spessielt tiltrukkende for min del. Han har dårlige uvaner innenfor det å stjele. Blitt tatt for å stjele på et kjøpesenter, minst en gang av meg bekjent. Ja, jeg skal ikke gå dypere inn i beskrivelser nå, i fare for at hele Oppdal ender opp med å hviske navnet på han jeg tenker på...

Uansett, han kom innom.
Jeg hadde ikke noe sterkt i mot det sånn egentlig. Men irritasjonen går mer utover energien min enn jeg fortjener, når faktumet er at hun bare overkjørte meg og tok meg forgitt! Jeg kan virkelig ikke forakte når folk tar meg forgitt, spesielt ikke på sånne ting! Jeg vil bestemme hvem jeg selv skal ha innen dørstokken til en hver tid. Helvete, jeg er så irritert nå for min dumsnillhet! Jeg skal helt seriøst bli klarere på enkelte områder sånn at jeg ikke føler meg så utrolig idiotisk til grunns igjen!

Ok, nå skal jeg fortsette på historien fra onsdag.
Han kom som sagt. Aldri vært noen stor fan av flørtekonserter. Begeistringen vokste heller ikke på tre da de satt og klemte rundt hverandre som om de begge var noen bamser hvor den ene kanskje luktet litt bedre i håret enn den andre. De snakket rolig og lavt til hverandre, Jeg Er Glad I Deg, også videre...
Og nei, de er ikke kjærester! Begge vedkommende, spessielt hun er en veldig intens og kosesyk person..



Vel, dette er bare småe fluer i suppa mi, for nå skal jeg komme sporens straks til poenget! De gikk til slutt...
Dere vet kanskje at jeg har mistet det forrige lommekameraet mitt... Skal jeg fortelle dere noe jævla rart? Det kameraet forsvant tilfeldigvis nøyaktig samme dag som jeg hadde en kis inn på hybelen min, som for det første jeg ikke inviterte selv, og som det andre har flere kjente uvaner på nettopp stjeling!

Et hvert beråttent menneske på denne jorda burde ha respekt nok for seg selv til å si når nok er nok. Ellers har man fortkjent kassa med drit man får igjen senere!
Jeg ønsker bare å knytte noen never, løpe ut i skogen og håpe at Gud har hengt opp noen boksesekker i svarte sommernatta!

Jeg er så irritert, og først og fremst på meg selv! Jeg kunne i det minste gjort meg selv en demontjeneste ved å ikke si ja til alt for mye som enkelte blodsugere spørr om, maser og smisker seg til! Nikkedukkesesongen er over! Nå skal kursen byttes om, fra nord til vest!

Bløthjertighet er en synd.
Hva ville dere gjort?

Vi reblogges!


29.03.2012, 01:51

Uansett hvor surrete og frem og tilbake jeg kan virke, så skal du vite en ting;
Om jeg sier at jeg er glad i deg for den du er, så er jeg det.
Jeg er ikke den som strør folk i håret med koseord, komplemanger og støtte, bare glem det!

Hvis jeg mener noe, så sier jeg det. Og det er en grunn til at jeg aldri har vært en av de som ikke har sagt noe negativt til deg. Det er rett og slett ikke noe i hele verden med deg som jeg annser som "feil".



Har sagt hva jeg mener om utseende ditt flere ganger. Jeg mente aldri noe annet enn det jeg skrev. For meg er du utrolig god, veldig pen, og uansett så har jeg aldri brydd meg spessielt om det ytre, se på meg da!

Kunne aldri falle meg inn å bruke et eneste minutt på noe(n) jeg ikke bryr meg om. Det er veldig mange jeg har valgt å rett å slett ikke ha kontakt med, og mange av de har faktisk veldig, veldig godt utseende, faktisk over gjennomsnittet bra utseende, folk jeg kunne snakket med i stede. Men for meg er det til pokkers med det, så lenge jeg ikke har noe felles med dem.

Vi to, vi snakker vi.. Enige er vi jo ikke om alt, alltid. Men da er vi i det minste enige om at vi er uenige.
Til tider og steder hender det at jeg kan være ukonsentrert, rastløs og litt vekk. Lettere sagt enn gjort; men det er ikke grunn til å få panikk av, eller grunn til å tenke at du har gjort noe galt. For har du gjort det, så kan du faen meg signere pannahuden din på at jeg hadde latt deg få vite det!

Usikkerhet forstår jeg at du er preget og fjernstyrt av, det er jeg selv og det.
Det er så jævlig mange folk som ikke sier det de mener, også kommer sannheten for en dag, og da ønsker vi at de bare kunne komme med den ubehagelige sannheten, fremfor den behagelige løynen, som ble ekstra ubehagelig når sannheten enn dag ikke klarte å holde seg innestengt lenger.

Har jeg ikke noe tro på noe(n), så sier jeg det.
Du trenger ikke være redd for at jeg sier noe annet enn hva jeg mener. Jeg er glad i deg for svarte fittesatan! Jeg er høyt og hellig faktisk det! Det er ikke for å være slem at jeg sier skriver alt dette. For igjen, jeg også liker ikke at folk skal se meg på mine mindre gode dager, men samtidlig har jeg lært meg å bare kjøre på og gi faen i det.



Kan ikke kreve at alle gjør som meg, absolutt ikke. Men etter all denne tiden, alle samtalene våre, så hadde jeg i alle fall håpet at når jeg virkelig gir faen i om du mot all for moding skulle se mindre representabel ut, at jeg faktisk mener det. For jeg er glad i deg uansett, jeg dømmer ikke med bare øynene, som alle andre fugleskremslene i dette slimsnedspytta gåsehudlandet.

Hvordan tror du forresten det er for meg når du mener at du ikke er verdt noe og sånn etter all tiden vi har snakket. Da kan jo det også tolkes som meg som om jeg har dårlig smak, og som du faktisk snakker nedvergende om meg også?

Hehe, tenkte meg det.
Vi reblogges!


27.03.2012, 16:02

Selvanalyse, bare en rar ting, eller noe som flere kunne prøvd ut?
For senest før jeg senket med til sengs i natt så tenkte jeg på å faktisk skrive om hvordan jeg selv ser på meg.
Og det er akkurat det jeg har tenkt å fylle dette innlegget med, rett og slett en beskrivelse om meg selv som om jeg er en andreperson.




Aylar Von Kuklinski
er en fyr som bruker veldig mye tid på å sitte stille og tenke. I de siste månedene har han kommet seg en del mer ut for å møte andre. Han er veldig opptatt av å vise at han er der for andre, og at han bryr seg. Til tross for en litt lite fargerik og særegen kleskode så har han et mer utbredt samtalefelt enn mange kan tro. Han kan snakke om alt, så lenge det ikke går ut på frisørting, piercing og tattoveringer, det trenger sjelden være en såkalt pinlig stillhet rundt denne gutten, med mindre noen andre i nærheten selv ønsker det.

Spessielt synlig er det ikke at han sliter med de tingene han påstår han gjør i den grad han påstår at han sliter med dem. Men det beste tegnet er hvis han blir veldig stille. Skulle han mot all formodning svare at det ikke er noe, når han er veldig stille, så er det som regel ikke sant. Han har med tiden gjort seg lettere sårbar ved enkelte felt, blant annet da han legger ut veldig mye om seg selv i det offentlige rom.

Gutten er langt mer følsom enn øyet først kan bedømme utifra hva man ofte kan lese fra/om/av han, og utifra hvordan han ser ut. Mens klærne hans ofte kan si "Hei, jeg er en kynisk, mørk og kald gutt som gir faen" så er han egentlig en veldig følsom, snill og mer rolig, urebelsk gutt som slettes ikke gir faen, og som bryr seg veldig mye om andre, enn han gjør om seg selv.

På hobbybasis har han flere baller i luften. Han er glad i å skrive, og tar man seg tid så kan man fort se at han har en god del tanker om ting. Mindre glad er han i å lese, da han blant annet sliter med større konsentrasjonsvansker og evne til å konsentrere seg. Mye av årsakene til dette er knyttet til asbergerdiagnosen hans som gjør at han er veldig opptatt av som regel en ting om gangen. Mye ironi og såkalte koder er det i dagens samfunn, noe han sliter med å tolke utenom når han selv bruker det, og han bruker det ofte selv, noe som kan virke forvirrende for de som vet han ikke tolker andres ironi så godt.

Han har forresten en noe dårlig forhold til rusmidler generelt, noe som gjør at det med årene er blitt noe redusert med ting han kan delta i sosialt i og med at nesten alle vennene hans drikker alkohol, oftere enn han skulle ønske de gjorde. Når det kommer til rusmidler, trekker han seg unna, og det er ikke vanskelig å se at dette er noe han setter lite pris på.

Kort oppsummert er han kreativ, snill, vennlig, som regel rett på sak, påståelig, rastløs, pen, original, lettere sårbar, ærlig og trygg til å stole på.

Vi reblogges!


21.03.2012, 22:05

Å DREPE NOEN!!
Du skal drepe noen! Du har en årsak, og den er irellevant i dette blogginnlegget! Du skal kaste noen på dødens dør, og aldri la de komme ut igjen! "Once you go black, you never go back".

Personlig har jeg kun latt mine midlertidlige mord forbli ved fantasi og dataspilling/filminnspilling. Men jeg har en del tanker og tips å dele ut dersom det er noen av dere som planlegger et drap om aldri så lenge.



1. Svigermors drøm
Du hater svigermor, det er det ingen tvil om. Knepet er å verken spille for mye, eller være for ærlig. Du skal verken vise hvor mye du hater henne, og du bør helst ikke overspille hvor mye du elsker henne, da det er en sjanse for at din andre halvpart går fra deg, med mindre h*n vil ha trekant...
Svigermødre er noen terrorister på å invitere dere hjem på middager, mest for å forsikre seg om at dere får dårlige samvittighet og ikke sier nei til å passe på rævva hennes når hun blir for gammel og ikke lenger er i stand til å passe på seg selv.

Dette kan du gjøre: Du kan slippe løs den hyperaktive hundevalpen som hun ikke har hatt krefter til å tatt med ut på luftetur. Hunden vil dermed forsvinne, og hennes hjerte vil sakte bryte sammen, som resten av vraket.
Dersom gamle folk mister de kjæreste vennene i livet, så er det gjerne starten på det absolutte dommedagshelvete for dem.

Dette kan du la være: Jadda, svigermor har mange bananer i fruktskålen, og ingen vil merke om du fjerner en av de, tar ut bananen og dermed legger igjen skallet der hun ferdes som verst. De fleste forfaller bare på oppskrytte tegneseriestriiper.
Unntak; Hvis du legger et bananskal i dusjen, og slår av lyset mens hun er der! Din perversje gris..


2. Sjefens mareritt
Du jobber dagen av deg for å få uken til å ikke henge seg.
Sjefen din er en hykler av verste sort, og det gjelder å komme seg unna fortest mulig.
Men er det rett at du slutter i jobben bare fordi at sjefen din er en arrogant apekatt som ikke helt har lest arbeidsmoralloven og kort sagt resserer sitt eget løp.

Dette kan du gjøre: Ta sjefen på fersken når han/hun som et rovdyr knuller noen andre enn den personen som bor hjemme hos h*n med en ring på ene hånda. Ta med videokamera og er du heldig har sjefen skrytt litt for mye av nyrene sine når noen en gang finner h*n hengende i taket med slipset rundt halsen.

Dette kan du la være: Spander på en fjernstyrt kontorstol til h*n som passer hans/hennes stil. Du spiller hyggelig og sier at du er kjempetakknemelig for å ha akkuret han/henne som sjef og at han/hun er aller tiders og fortjener en påkjennelse.. Det som er feil med dette er alt! Vedkommende vil mest sannsynlig gå rundt og skryte av deg en stund, noe som gjør at alle vet hvem som kjøpte stolen. Med andre ord, da hjelper det lite hvor godt du styrer den stolen på speed ut ut og gjennom nærmeste lettknuselige vindu, når alle vet hvem som kjøpte den stolen som politiet til slutt fant ut var fjernstyrt etter at sjefen har falt 50 meter og blitt pizza på fortauet. Til syvende og sist er det du som taper!




3. Barna i nabolaget

Det er disse krekene som renner ned dørene til folk hver Halloween og peprer hus med egg og menseninnlegg dersom de ikke får oppfylt sine bortskjemte tilfredstillelser om noe munnsøtt i kjeften. Og du har fått nok, for det er Halloween bare en gang i året, men de monsterne farer rundt året rundt. Det er alltid noe føkk med dem, og du er lei.

Dette kan du gjøre: Tjuvlån den alltid ulåste bilen til gamle fordrukne Erik. Tjuvlån også frakken hans fra kleshengeren og vri om nøklene. Grisekjør som en fylikk fra helvete og sats på å treff mest mulig småbarn! Du får en bedre grunn til å smile for hvert blinkskudd! Men vær rask, med å forsvinne igjen. Dette her er garangtert sukse dermed du er sjapp, og tar den en dag du vet at de fleste barna er samlet på ett sted. Ingen vil en gang gidde å etterforske saken, den gamle fyllefanten vil bli pågrepet uansett! Umulig å feile!

Dette kan du også gjøre: Det er en del barn i gaten, men samtidlig ikke så mange. Du kan fint spandere på dem en trailer med godteri for ett par lønninger du har spart sammen. Da er det ikke du som dreper dem en gang, men de selv som bedriver et sagte kaloriselvmord, først vil de ikke komme seg ut lenger fordi de er for opptatt av det langsomme selvmordet, og om et eller to år ligger de gravlagd på hver sin plass der de fikk plass på en eller annen gård.

Dette kan du la være å gjøre: Kle deg ut som MacDonalds-klovnen, napp de opp og ned i en sekk på offentlig gate forså å dumpe sekken med avkom nede i mosermaskinen på søppelplassen. Årsaken til hvorfor dette er dumt burde være unødvendig å nevne.



4. Kristne fanatikere
Jehovas vitne og andre religiøse fanatikere som alerede er død på innsiden kan være forbanna plagsomme. De kommer på døra til folk og vil prekke på deg sin tro. Jesus er den eneste veien til himmelen - Ta imot han eller gi faen!

Dette kan du gjøre: Lei et helikopter og en Jesus-dukke. Når den kristne bedreviterfanatiker-jævelen i øverste etasje henger opp de hvite tøyene på værandaen er det viktig å være rask. Slipp ned Jesus-dukken fra himmelen og håp at fanatikeren ser hvem dukken ligner. Alle kristne avskum føler seg så takknemlige for hva Jesus "gjorde" for menneskeheten for cirka 2000 år siden at de ser på det som sin plikt å redde han dersom han skulle falle ut fra et helikopter. H*n slenger seg ut fra værandaen i håp om å få tak i Jesusen sin, h*n knuses som et egg på asfalten, og dukken du har leid inn er fortsatt like hel. Du sparer penger på å slippe erstatning, og fanatikeren tar sitt stup ned dit alle plagsomme plagånder til syvende og siste dødssynd havner uansett hvor godtroende de er; helvete!

Dette kan du la være: Aldri fortell Gud om planene dine, aldri be Gud om rådgivning. Gud hater også kristne fanatikere som ødelegger hans rykte ved å fremstå han som den strenge diktatoren som de fremstår han som, men Gud er likevel ikke åpen for å slippe gale mordere som deg inn i himmelen selv om han innser at samfunnet tjente på innsatsen din. Du vil bli belønnet av vår herre med mange gode ting på jorden mens du lever, men etter på blir det avhør i helvete..



Noen som ble noe klokere på dette? :-)
Noen som har noen mordplaner for øyeblikket? Hvem skal dere i såfall senke ned i jordens store potteplante som et korn til nytt liv, håp og glede?

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits