30.11.2013, 21:07

Tenkte jeg skulle vise dere noen flotte ting jeg fikk i posten i går. Først vil jeg starte med å vise det flotte maleriet som min gode venninne Catzy har laget som hun begynte på i april 2010, og ble ferdig med i november 2013. Da hun startet med det var det i utgangspunktet et oppdrag fra en annen person, som etterhvert fant ut ikke ville ha det likevel...

Siden da har det ikke blitt malt videre på inntil jeg spurte om hun ville fullføre bildet og selge til meg. Bildet er på 60 cm x 50 cm og er malt i akryl. For dere som ikke kjenner igjen personene på det er det Morticia og Gomez Addams fra tv-serien "The Addams Family". Jeg er fornøyd for å si det sånn ^^ Vil nok en gang råde dere til å ta turen innom både Facebook-siden hennes, bloggen og hjemmesiden hun har.


Og ja, kommenterer du det faktum at jeg har hengt opp bildet noe skjevt så kommer jeg og lemlester deg...

Det andre jeg tenker å skryte litt av er at jeg fikk fire "nye" Girls and Corpses-blader i postkassa mi i går, hvor tre av dem er signert av diverse skuespillere, pornostjerner og modeller. Selvsagt hadde de ikke igjen flere signerte utgaver av det bladet jeg helst kunne tenkt meg var signert, men fornøyd bare jeg fikk tak i bladet likevel.



Som dere med øyne kan se er det blad nummer 3 i bildet jeg ikke har fått tak i signert. Som noen kanskje ser er coveret av Sid Haig og Scout Taylor-Compton. To fuckings gode skuespillere fra noen jævlig gode filmer! Føler det ikke være nødvendig med noen presentasjon her, så da går jeg videre.

De tre bladene som derimot er med signatur er signert av Rikki Six, Shawna Kenney, Hollis Ireland, Corpsy (redaktøren for Girls and Corpses), Tera Patrick,
Quina Feldstein, Liana Mendoza, scream Queen Victoria De Mare og Laume Conroy.

Og så fikk jeg også en film igjen i posten i går, nemlig "Motel Hell" på Blu Ray ^^

Ønsker dere en morbid kveld videre.
Vi reblogges!




0
29.11.2013, 23:59

Klikk her for å ta turen innom min søsters blogg.
Ønsker forøvrig alle en helvetes god helg!

Vi reblogges.



29.11.2013, 04:09

For første gang i mitt "liv på Facebook" har det nå blitt fjernet et bilde av Facebook selv på min profil. Bildet ble rapportert fordi noen har funnet det "støtende", på en pornografisk måte. Er kort fortalt snakk om et eldre bilde jeg la ut av en erotisk årskalender jeg hadde for en stund tilbake, som jeg ville vise frem da jeg hadde fått den. Og jeg har selv sensurert det som måtte være "støtende". Man ser ingen kjønnsorganer. Man så ikke en gang noe som ser ut som noen som penetrerer en annen. Det eneste støtende man kunne se var noen puppper jeg ikke hadde sensurert...

Jeg finner det veldig ironisk at dette bildet er det eneste som er rapportert med tanke på at man skal ikke lete lenge før man finner en del bilder av både meg selv og andre som viser det som kan minne om selvskading, tortur og det som verre er. Igjen er sex verre enn volden. Forstå det den som kan, jeg kan ikke. Ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt. Da jeg for rundt to år tilbake hadde et blogginnlegg som tok for seg det at folk reagerer ofte sterkere på nakenhet enn vold så ble det full baluba fordi jeg hadde lagt til et usensurert bilde av meg selv for å lage et eksempel. Et eksempel som da ble veldig sterkt bekreftet da folk gikk noe amok med kommentarene, noe som ALDRI har skjedd når jeg har lagt ut mer voldelige og groteske bilder... Enkelte er og blir idioter.

Helt til slutt har jeg en enkel melding. Dersom du ikke liker det jeg skriver og publiserer. Enten det er her på bloggen, på Facebook eller andre steder jeg er aktiv; det er virkelig ingen som tvinger deg til å være inne på mine sider. Finner du det jeg legger ut så støtende, fjern meg gjerne som venn. La vær å se på det jeg lager, deler og publiserer. Ikke vær en sånn jævla drittunge.

Og en ting til. Meg og mitt blir dere ikke kvitt uansett, dere må bare leve med det!

Vi reblogges!


28.11.2013, 03:34

Har de siste timene vært en viss debatt på Facebook-siden min etter at jeg delte et blogginnlegg fra den flotte bloggeren Jane Teland. Innlegget dreier seg kort fortalt om innvandrere som ikke kan å oppføre seg i Norge. Her har dere en link!

Så fort jeg hadde delt det på min Facebook begynte det å renne inn med kritikk mot dette innlegget. De første tingene folk begynte å kritisere var noe så smålig som at hun har to "selfies" mot slutten. Altså to bilder av seg seg. Virkelig, har det noe som helst å si? Altså bildene har ikke noe særlig med teksten å gjøre, men jeg har en anelse av en viss misunnelse da de som har kommentert dette kun er jenter. Samme med de som har likt disse kommentarene.

Ellers har den aller største kritikken gått ut på at hun ikke har noen kilder for det hun skriver... Og selvfølgelig, det at hun "drar folk under en og samme kam". At hun skriver rasistisk.

Og det er akkurat det resten av dette innlegget skal dreie seg om. Jeg tror jeg har skrevet om hvor raske folk er med å ta opp rasismekortet før, men siden dette er en sak som jeg brenner såpass for kan det godt skrives om igjen.

Etter min mening er det ingenting i noen av innleggene jeg har lest fra Jane Teland hittil jeg finner rasistisk. For meg er en rasist en (innvendig) stygg person som hater en eller flere bestemte grupper mennesker, og som ikke har noe toleranse eller respekt for en eller annen gruppe, kultur, etc.

Det unge Teland skriver er at vi må kaste ut de innvandrerne som ikke kan oppføre seg. De som ikke klarer å respektere norsk lov! De og KUN de er det hun sikter til! Og om det skulle være noen tvil, jeg er 100% enig med henne i hvert jævla ord som står i det overnevnte innlegget.

Setninger som "Jeg har mange utenlandske venner, som jeg elsker at jeg har i livet mitt, med forskjellige religioner og opphav enn hva jeg har.", "Nå snakker jeg ikke om alle, men enkelte. Jeg sier heller ikke at vi nordmenn er bedre og at det er ingenting galt på oss, NEI!" og "Selvfølgelig, de utlendingene som virkelig oppfører seg som normale personer, og som faktisk ønsker å jobbe er hjertelig velkommene i mine øyner." virker det som en større del av de som har kommentert rett og slett har ignorert...

Er man er rasist fordi man vil at de utlendingene vi har i Norge som ikke klarer å oppføre seg mot andre og som bryter med norsk lov skal sendes tilbake dit de kommer fra? Er man rasistisk for at man vil at norske og utenlandske innsatte skal plasseres hver for seg? I såfall er jeg nemlig rasist. For jeg er for begge disse tingene jeg nevnte nå. Jeg er OGSÅ for LUKKET asylmottak om noen måtte lure.

Mot slutten vil jeg nevne en ting til som ble skrevet på Facebook etter jeg delte innlegget hennes. Kommentaren gikk ut på at det å skrive "er ikke rasist, men..." blir som "no offence, men" eller "jeg mener ikke å blande meg". Og jeg vil nå gjenta det jeg svarte på denne kommentaren.

Eller... Siden jeg er litt lat nå skal jeg kopiere det jeg har skrevet tidligere:
"Eller så kan det faktisk hende at hun er såpass vandt med å bli kalt rasist. Jeg kjenner mange, inkludert meg selv som ofte kan starte en setning med "Jeg er ikke rasist, men", rett og slett fordi det er en del som har slengt "rasist" etter meg.

Når det er sagt hjelper det selvfølgelig lite å si/ skrive dette, hvis folk har bestemt seg uansett for at man er rasist, men..."'

Helt til slutt. Slutt å misbruk rasisme-ordet! Det må gå an å kunne være kritisk til innvandring og faktisk også kunne skrive at man vil umiddelbart kaste ut enkelte av de for godt, uten å bli kalt rasist...

Har dessverre ikke noen bilder akkurat nå som passer til innlegget. Eller, jeg kan alltids bruke noe fra Google, men prøver å unngå å bruke andres bilder så mye som mulig, pluss at jeg synes innlegg uten et eneste bilde er kjedelig. Så:




Jeg er uansett gutt så jeg kommer vel lettere unna...

Vi reblogges!




27.11.2013, 05:07

Akk, det er så frustrerende når jeg blir opphengt i det ene etter det andre på en sånn måte at jeg ikke får gjort noe. Nå foreksempel har jeg sittet flere timer og vekslet mellom to nettbutikker, sammenlignet priser og varer. Deretter har jeg klart å dryge ut tid på å bestemme meg for om jeg skal sende en bestilling på de varene jeg har lagt til i handlekurven eller ikke. Eventuelt om jeg skulle sette meg ned med en film eller et spill og heller gå tilbake til nettsiden og se om jeg har gjort meg opp en endelig beslutning senere. Det hele resulterer i at jeg blir sittende helt stille og ikke gjøre noe. Bare veie frem og tilbake i tankene, skal, skal ikke, skal, skal ikke. Bruke pengene på noe annet, eller ikke... Endte selvfølgelig opp med å sende bestillingen. Om jeg bare hadde gjort det med det samme, så hadde jeg kanskje kunne brukt to timer eller mer på noe annet. Vi lever alle på lånt tid...

Det er så frustrerende når jeg blir sittende og tenke såpass mye at det utgjør det faktum at jeg ikke får gjort noe. Igjen, jeg blir bare "sittende fast"... Er så utrolig vandt til dette nå, har tross alt levd med dette i 22 år... Vet ikke hva jeg skal kalle det. Eneste jeg vet er at dette er en av de flere utfordringene som kommer med den ene diagnosen min (aspergers syndrom). Jeg blir rett og slett så sugd fast til tankene at jeg får ikke utredet noen handlinger. Sånn er det med så mye. Det verste er når det går utover maten. Altså at jeg sitter her uten at jeg klarer å bestemme om jeg skal ut på butikken å handle noe mat, eller om jeg bare skal fikse meg noe av det jeg allerede har... Nå antar jeg at flertallet av dere stemmer for å spise det man alt har, men... Uansett, denne greia med at jeg ikke klarer å bestemme meg resulterer ofte i at det drøyer veldig lenge mellom vært måltid, som igjen resulterer i en del andre ting som ikke er helt bra i lengden... Konsentrasjonsproblemer, sinne, svimmelhet, etc.

Utenom det som har med mat å gjøre så er det nest verst når det gjelder venner eller i hele tatt det sosiale. At jeg foreksempel tenker veldig mye frem og tilbake på noe så simpelt som om jeg skal sende en liten melding til noen eller ikke. Har vedkommende lyst til å snakke med meg, eller er vedkommende for opptatt nå og har mer enn nok med sitt? Skal jeg i hele tatt skrive "hei" til noen i chatten på Facebook, eller over Skype? Eller skal jeg bare fortsette å holde meg for meg selv en stund til å se om noen heller tar kontakt med meg? Ja, sånne tanker sitter jeg som regel "fast i", lenge... Det kan være at jeg sitter og KUN veier frem og tilbake på disse tingene i timesvis, uten at jeg gjør noe som helst annet...

Før så var det verste når jeg skulle stå opp. Altså mens jeg enda hadde en jobb å gå til, eller skole. Særlig mens jeg enda bodde hjemme da mamma og pappa har gått og vært frustrert, skuffet, og innimellom sint og irritert over visse tregheter og fravær med meg i mange, mange år. Da var jeg stadig i diskusjon med meg selv om jeg skulle gå på jobben/ skolen eller ikke. Eller så kan det hende hodet mitt var et helt annet sted, at jeg lå i senga og tenkte på helt andre ting og dermed ikke kom meg avsted. Om ikke dette er det aller mest slitsomme og mest utfordrende ved å ha aspergers syndrom, så er det i alle fall noe av det verste med diagnosen. Det synes i alle fall jeg. Og jo, både mamma og pappa har virkelig prøvd å fått meg opp og ut lenge før jeg flyttet for meg selv og etterhvert ble uføre. De har virkelig prøvd, og maset lenge, men mange ganger uten stort hell. Særlig de siste årene før uførepernsjonen ble realitet. Og igjen, de har virkelig forsøkt.



Det å forsvinne litt mentalt inn i sine egne tanker, eller det å diskutere litt med seg selv høyt eller lavt er ikke nødvendigvis negativt... Men når det blir såpass intenst som jeg ofte opplever daglig... Da er det ganske utmattende og faktisk også deprimerende etter en stund... Samtidig ønsker jeg heller ikke at jeg skulle vært mer spontan, fordi det føler jeg allerede at jeg er mer enn nok også...

Du tror kanskje du forstår, men jeg tror ikke det. Prøv først å forestille deg hvordan et gjennomsnittelig kvinnemenneske kan være når det gjelder å tenke for mye, ta deretter og gang det med 10!

Vi reblogges!


21.11.2013, 01:22

Den unge gladjenta Katie har nylig flyttet til New York. Som de fleste på hennes alder trenger hun penger og forsøker å forsørge seg så godt hun kan som modell. Hun har ikke de helt store oppdragene og særlig mange er de heller ikke. En venninne av henne mener at hun må sprite opp portofolien da den hittil kan minne om en kvinne fra Midtøsten.



Katie bestemmer seg for å ringe et firma som kan hjelpe henne og raskt bedt om å ta et bilde av seg selv som hun sender som MMS. Etter hun har sendt et bilde får hun raskt en melding om at de ønsker å møte henne. Når hun ankommer studio viser deg seg tidlig at fotografen og de andre mennene i rommet ønsker et par noe mer utfordrende bilder enn hun har sett for seg. Katie er en bestemt kvinne og setter foten ned, forså å gå sin vei.

Når det så har blitt natt og hun har lagt seg får hun etter en stund en ubehagelig overraskelse. Hun får ikke helt sove og slår på lyset igjen forså å oppdage at en av mennene fra fotosessionen sitter og filmer henne med en mobiltelefon. Hun reagerer med å skyte han med en strømpistol forså å løpe etter hjelp. Dessverre lykkes hun ikke. Hun blir tatt igjen og lagt ned på gulvet hvor hun blir bundet fast og deretter voldtatt.


© Bildet er tatt fra s11.postimg.org

Etter akten ringer overgriperen til noen kompiser, blant annet hans bror som kommer for å hjelpe til med å rydde opp i det han har stelt i stand. Katie blir dopet ned og når hun så våkner igjen våkner hun opp (i Bulgaria!) i en mindre hyggelig kjeller hun ikke kjenner til. Nok en gang blir hun voldtatt, men denne gang av en av de andre mennene. Man skjønner fort at helvete så vidt har begynt!

De neste minuttene i filmen blir hun både tisset på, banket opp, og kort fortalt torturert på den ene etter den andre måter før hun til slutt blir lagt i en kiste og begravd levende. Men alt er dog ikke over. Katie klarer nemlig å komme seg opp og ut igjen. Og hun er SÅ klar for hevn!


© Bildet er tatt fra alienbee.net

En etter en oppsøker hun de som er skyldig i smerten og frykten hun har følt både psykisk og fysisk, nå skal hennes overgripere få oppleve det samme helvete, og det til gangs. Allerede tidlig i denne filmen kommer det frem at hun kan å sette opp feller for små kryp, og hun har så aldeles ikke glemt sine kunster.

I Spit On Your Grave 2 er oppfølgeren til I Spit On Your Grave fra 2010, som altså er remaken av den første I Spit On Your Grave fra 1978. Altså er dette IKKE en remake, men ganske enkelt oppfølgeren til en remake.


© Bildet er tatt fra img.moviepilot.com


© Bildet er tatt fra cdn.bloody-disgusting.com


© Bildet er tatt fra filmracket.com

Etter min personlig mening er denne filmen absolutt ikke noe dårligere enn de to andre som nå er nevnt. Man får det man skal forvente av en rape and revenge-film. Filmen er i begynnelsen stort sett bare ubehagelig og provoserende på flere måter. Mens slutten er både ubehagelig og tilfredsstillende.

Akkurat som med 2010-versionen er det også denne gang Steven R. Monroe som har regi. Først som sist sitter man igjen med en film som er godt klippet, bra filmet og godt produsert. Soundtracket er som en kameleon, det går i takt med resten av filmen og er med på å prege den stemningen hver enkelt scene ønsker å gi.


© Bildet er tatt fra horror-asylum.com

Det er lite selvfølgelig også lite som er overlatt til fantasien. Torturscenene er svært lite sensurerte og på de verste scenene får vi selvfølgelig ganske detaljerte nærbilder av det vi gjerne vil se. Eller ikke se. Jemma Dallender gjør en svært imponerende jobb som både et livredd, skrikende offer, men også som en til slutt svært hevngjerrig, nådeløs og kald bitch.

Det burde ikke eksistere noe tvil om min dom. I Spit On Your Grave 2 er ganske enkelt et groteskt mesterverk, og heldigvis på ingen måte en blodig fornærmelse i hensyn til verken de to andre filmene i denne serien, eller andre gode rape and revenge-filmer!

Terningkast

Vi reblogges!


17.11.2013, 21:36

Det har nå gått over et halvår siden jeg så den fantastiske post-apokalyptiske skrekkfilmen 28 Days Later fra 2002. Så er det selvfølgelig lov å spørre seg hvorfor jeg ikke har sett oppfølgeren til denne perlen nå før i kveld? Helvete, jeg aner virkelig ikke.



Det har gått seks måneder siden Storbritannia ble rammet av et virus som gjør at alle som får det i seg dør og forvandles til zombier. I denne filmen blir vi bedre kjent med familiefaren Don og hans to barn Tammy og Andy som han har vært adskilt fra en stund etter at viruset slår til. Når han møter de igjen og får spørsmål om hva som har skjedd med deres mor forteller Don at han så henne bli drept og at det var ingenting han kunne gjøre.


© Bildet er tatt fra thecinemamonster.com

Når Tammy og Andy uten farens tillatelse bestemmer seg for å oppsøke huset de en gang bodde i finner de moren i andre etasje og det viser seg at hun lever, men er blitt bitt. Til tross for bittet er hun ikke forvandlet til noe zombie og de menneskelige sidene er fortsatt til stede hos henne. Militæret er raske med å finne igjen de to barna og tar dem og moren med tilbake til et sikrere sted. Moren blir det så tatt en rekke prøver av og militærlegen Scarlet slår fast at kvinnen er unik og kan være nøkkelen til en motgift.

Når Don møter igjen sin kone beklager han for at han bare løp den gangen og ender opp med å kysse henne. Kysset viser seg å være av det mest skjebnesvangerte da han i løpet av sekunder blir infisert og det hele ender med at han dreper henne på en ganske brutal og umenneskelig måte.


© Bildet er tatt fra mlbpark.donga.com

Så fort det blir kjent hva som har skjedd slår militæret kode rød og bestemmer seg for å skyte ned absolutt alt og alle som rører på seg. En rekke sivile, friske mennesker blir slaktet ned, sammen med de som er smittet. Marerittet som folk har håpet på var over er igjen blitt blodig alvor og absolutt ingen er trygge.

Som dere kanskje allerede har forstått så elsket jeg 28 Days Later, og vet dere hva, jeg kan nå si at jeg også elsker 28 Weeks Later. Dette er ikke en av de oppfølgerne som har skuffet, heller tvert i mot. Akkurat som den opprinnelige filmen får vi også her servert en adrenalinpreget historie som vi ikke gir slipp på før det er over. Filmen får meg til å bry meg om det som skjer og jeg opplever at jeg sitter og nærmest BER om at det går bra med Tammy og Andy, jeg vil ikke se søskenparet bli adskilt, jeg vil ikke se noen av de dø.

Man blir brått gjort oppmerksom på at i likhet med den første filmen så kan også denne gang hvem som helst dø, når som helst. Filmen er brutal, det er noe som skjer stort sett hele tiden og du kan bare glemme å slappe av. Musikken er først som sist både emosjonell, dramatisk og moderne.


© Bildet er tatt fra thedoublevision.wordpress.com


© Bildet er tatt fra fanpop.com

Etter min mening er 28 Weeks Later nærmest perfeksjonistisk. Men det er en liten ting jeg må nevne mot slutten likevel som kunne vært litt bedre. Enkelte av de pålagte effektene kunne vært jobbet litt bedre med. De er absolutt ikke dårlige, men særlig når man sitter foran en skjerm på 55" så ser det i alle fall ut som om foreksempel enkelte røykskyer er litt animerte, og det er en nattscene jeg mistenker er filmet på et noe lysere tidspunkt av døgnet. Men igjen, de visuelle effektene er absolutt verken dårligere eller bare helt ok, jeg bare ser at de likevel kunne vært litt mer jobbet med.

Alt i alt er dette en jævlig fettbra film. Jeg tror på historien, jeg glemmer at det er en film jeg faktisk ser på og nå sitter jeg bare og vil se den på nytt!

Terningkast

Vi reblogges!


16.11.2013, 21:56

Antonio Bay. Et fredelig fiskesamfunn med sine stolte innbyggere, et sted som ble grunnlagt for 100 år siden. Jubileet skal selvfølgelig feires, men en snikende tåke skal etterhvert sørge for at dagen ikke bare blir like idyllisk som håpet på.



The Fog er et av John Carpenters mest kjente verk. Inntil i dag hadde jeg bare sett 2005-remaken og jeg må dessverre si at denne er noe kjedelig i forhold. Historien er grei nok, og at filmen er original særlig med tanke på når den ble laget, er det lite å si på. Som de fleste andre filmer jeg har sett fra Carpenters verden er også dette en film med et godt soundtrack som er med på å sette den rette stemningen.

Skuespillerstaben i denne er ikke den mest beskjedne. På rollelisten finner vi blant annet Adrienne Barbeau. Jamie Lee Curtis, Tom Atkins og Janet Leigh. Skuespillermessig er det ikke noe å si på verken staben eller prestasjonene.


© Bildet er tatt fra joblo.com


© Bildet er tatt fra moviesaredamngood.files.wordpress.com

Men dessverre har ikke denne filmen klart å gjort meg til like stor fan som jeg er foreksempel Halloween-filmene. The Fog er først og fremst kjedelig etter min mening. Jeg kan skjønne de som syntes filmen var spennende da den kom ut i sin tid, men nå er det vel og merke år 2013, og da bør og skal det også være med 2013-øynene denne filmen nå skal dømmes utifra.

Effektene vi får servert er helt greie, det vil si. God til å være fra 1980, men i dag føles de bare ikke spesielt overbevisende. Jeg får meg rett og slett ikke til å kjøpe det, jeg får ikke til å leve meg spesielt inn og tenker hele veien at dette bare er en film. Noe det også forsåvidt er...


© Bildet er tatt fra lightriderjournals.wordpress.com

Jeg føler nå jeg har fått sagt det som er å si for min del. John Carpenter, du er en stor man, et stort talent. The Fog var helt sikkert en veldig bra film på mange måter i sin tid, men jeg tror mange med meg vil si at i dag føles The Fog heller mer kjedelig sammenlignet med nyere filmer i denne sjangeren. Jeg vil heller anbefale 2005-versionen med samme navn.

Terningkast

Vi reblogges!


16.11.2013, 17:23



15.11.2013, 14:36

Jeg vet jeg kanskje ikke burde, men enkelte tankeløse kommentarer er likevel ikke så lett å unngå å hisse seg opp over. Særlig når man allerede har noen tøffe dager som jeg har nå. Det jeg snakker om denne gang er en kommentar jeg fikk på Facebook rett etter jeg postet det forrige blogginnlegget som jeg publiserte for en times tid siden.

Kommentaren låt som følger:
"Prøvd å tenke positivt noen gang??"

Først og fremst så vet ikke vedkommende om hva han snakker om, for det andre, han vet VIRKELIG ikke hva han snakker om.
Hadde vedkommende lest bloggen min litt oftere, vært mer inne på Facebooken min eller kjent meg personlig så hadde han visst at jeg til tider kan være veldig god på å fokusere positivt. Det er liksom som om jeg med vilje fokuserer negativt og VIL ha det vanskelig?

Jeg må bare spørre... Er det noen som helst der ute som på ramme alvor faktisk TROR at det finnes noen som innerst inne vil ha det jævlig og som ikke vil ha det bra? Eller, vet dere, det er faen meg likegyldig om noen tror det... Jeg VIL i alle fall IKKE ha det som jeg har det nå.

Spesielt siden idioten bak denne kommentaren er en person som bruker såpass mye tid på å ruse seg for å ha det gøy burde jeg i alle fall ikke tatt den kommentaren seriøst... Men jeg har klart å gjøre det nå likevel. Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive dette innlegget er rett og slett for å få ut frustrasjonen mot slike ignorante og uvitende mennesker som dette. Folk som ikke vet hva de snakker om.


© Bildet er tatt fra safeblogshopper.com

Jeg kjenner jeg virkelig blir provosert av mennesker som har en sånn holdning om at folk som sliter bare må ta seg mer sammen så blir alt så mye bedre... Jeg sliter og prøver hver eneste dag. Jeg vil ikke være deprimert... Jeg prøver hver dag så godt jeg kan å få ting til å forandre seg. Jeg har mer og mer utfordret meg selv ved å gjøre nye ting, mestre ting jeg ikke har vært like god på før, eller ikke gjort i hele tatt. Generelt føler jeg selv at jeg faktisk gjør en del for å få det bedre, men enkelte dager er det dessverre lettere sagt/skrevet enn gjort.

Sånn som nå har jeg skrevet et innlegg igjen, og jeg kjenner allerede nå at det hjelper. I alle fall mot den ene frustrasjonen som den ene kommentaren fra den ene uvitende idioten klarte å komme med...

Vi reblogges..




0
15.11.2013, 13:05

Jeg har igjen begynt å "frykte natten". Når man er så lett mottakelig for depressive tanker som jeg er, er det gjerne natten som er verst. Eller, i alle fall om det er om natten jeg legger meg. Kommer an på døgnrytmen min. Men akkurat nå er døgnrytmen sånn at jeg sover om natten og da forholder jeg meg til å si natten fremfor andre ting....

Som sagt sliter jeg en del. Sliter med selvfølelsen, sliter med troen på at ting skal ordne seg, sliter med generell sjalusi, sliter med paranoia... Sliter med så mye... Om dagen går det som regel litt bedre da jeg har mer å distrahere meg bort med. Spill, film, musikk... Ja, dere vet. Men om natta så blir vanskelighetsgradene satt opp et par hakk. Det er jo meningen at jeg ikke skal gjøre noe om natten, bare ligge i senga og sovne.

Jeg har før hatt en teknikk som har gått ut på at jeg ikke har lagt meg uansett før jeg har vært skikkelig sliten og trett sånn at det er mer sikkert at jeg sovner tvert uten å bli liggende der og få for god tid til å tenke på ting som bryter meg mer og mer ned... Det er ingen hemmelighet at den teknikken har gjort at døgnrytmen min har blitt meget ustabil... Og det å ikke eie døgnrytme er heller ikke bra for psyken i lengden.

Det det går mest i er en sak jeg egentlig burde lagt fra meg nå... Noe jeg fikk vite av ei venninne av meg for et år siden, som har vært så jævlig vanskelig for meg å takle etterpå... Et jævla år har nå gått, og det burde virkelig ikke være noe som har påvirket meg så jævlig som det har gjort... Men jeg antar at det har sine grunner at det har gjort nettopp det... Altså, jeg har så og si alltid slitt med depresjon og selvmordstanker... Men det siste året har rett og slett vært følelsesmessig vanskeligere enn de fleste perioder jeg kan huske. Det har vært perioder før som har vært enda verre enn denne endeløse episoden her som jeg aldri blir ferdig men, men likevel....

Jeg har brukt så mange timer det siste året på å bare vurdere å gi slipp på alt... Jeg orker ikke alle disse paranoide tankene og sjalusien og ikke minst de millioner av tanker om at jeg er til bry for folk og visa versa lenger... Er så sliten av å være så sint og nedbrutt hele tiden. Sint på meg selv først og fremst. Sint på meg selv for å være så svak og så lite mandig. Jeg føler at jeg takler nesten ingen fuckings ting...

Har tenkt en del at det som har vært verst for meg det siste året sikkert går over dersom jeg finner noe helt spesielt å sette fokus på. Jeg har gått mer og mer over til spill i det siste, det har hjulpet litt, men langt i fra nok. Ja, jeg har til og med meldt meg på en datingside i håp om at jeg finner noen der... Men hva hjelper det når det eneste jeg gjør er å registrere meg?


© Bildet er tatt fra undisclosedstudio.com

Var også en dag jeg spurte sikkert ti av de på Facebook og Skype-lista mi om noen visste om en blogger i Trøndelag-området som jeg kanskje hadde noe felles med. Altså en blogg som jeg kunne utforske litt først, og hvis jeg likte det jeg så så kunne jeg eventuellt ta kontakt med vedkommende og høre om h*n vil bli bedre kjent. Og i dette tilfelle var/ER jeg ikke ut etter noe spesielt kjønn. Er først og fremst ute etter en ny VENN... Noen jeg kan møte der og da i det VIRKELIGE LIV. Men har ikke funnet noe. Funnet en del kule bloggere, men enten så virker det som om de er så opptatt at jeg ikke ser vitsen i å ta kontakt, eller så bor de så jævlig langt unna...

Siden så og si alle jeg har kontakt med bor så mange timer unna, og jeg har ikke hatt noe særlig med noen av de jeg virkelig trives med siden fuckings MARS.... Jeg har vært så klar til å motta besøk eller til å reise hos noen så lenge nå. Men det er dessverre ingen av vennene mine som har hatt anledning til å ta meg i mot et sted eller å reise hit. Så jeg venter fortsatt på grønt lys, og ventinga får meg til å se rødt snart...

Sånn, da anser jeg dagens bloggsyt for avsluttet...

Vi reblogges.


14.11.2013, 11:27

I dag er det den dagen igjen. Den dagen hvor jeg føler at ting bare er vanskelig. Den dagen hvor jeg føler at alt bare er tungt og meningsløst. Jeg føler at jeg ikke egentlig har noen å snakke med. Joda, jeg har noen å snakke med, men jeg har ingen å snakke med... Jeg sliter med tillit til folk, av mange årsaker. Jeg sliter med tiltro til meg selv. Har ikke noe tro på at ting vil bli bedre for meg. At jeg nå gjentar masse ting som er skrevet en del ganger tidligere føler jeg bare bekrefter at jeg kommer meg ikke videre...

Slik jeg ser det har jeg ingen nære venner. Verken geografisk eller på andre måter. Jeg har flere jeg bryr meg om, men jeg er ikke lenger sikker på om det er gjensidig noe sted. Jeg føler ikke at det er de andre som har sviktet meg først og fremst, men jeg som har sviktet meg selv... Og de jeg engang så på som nære, enten på ene eller andre måten. Jeg antar at det er slik det skal være. De gangene jeg har hatt noen har det aldri vart særlig lenge uansett.


© Bildet er tatt fra wallpaperup.com

Jeg har aldri tolket sosiale normer og spilleregler spesielt godt. Jeg har ofte tråkket i salaten, og sjelden kommet alt for godt ut av det. Jeg er et freakshow som ingen egentlig liker. Folk kan være nysgjerrige på meg, men det blir som regel bare med det. Jeg kommer alltid til å være alene, jeg kommer aldri til å bli gammel og lykkelig... Så ensom, og så jævla patetisk.

Ja, da tenker jeg at det var nok for denne gang...

Vi reblogges.


13.11.2013, 10:16

Ofte har jeg uttalt at jeg ikke tror på noe liv etter døden, verken en himmel eller et helvete. Men i det siste har jeg kommet innpå en tanke som er noe annerledes enn hva jeg har snakket om før. Jeg har mer og mer fått min egen tro, og jeg vil dele den med dere her og nå.

Det er litt vanskelig å begynne, men jeg tror jeg bare får starte med å si at vi mennesker er alle plassert på feil sted. Jordkloden skulle først og fremst tilhørt dyra og vi menneskene skulle aldri vært her. Slik som jorda er nå er den utvilsomt et fullstendig kaos. Engler og demoner har havnet på samme sted, slik jeg ser det er dyra rundt oss de gode englene som kun dreper for å forsvare seg eller for å få mat. Mens det er vi menneskene som er de egoistiske djevlene djevlene. Absolutt alle av oss, med ikke et eneste unntak.

Når det er sagt finnes det en verden for oss også. Vi mennesker skal være til, men kun i vår egen verden. Det er ikke sånn at vi alle skal og vil havne i et og samme sted. Hver eneste av oss vil nemlig havne på hvert vår eget individuelle drømmested. Et sted som er tilpasset våre drømmer, våre behov og ikke minst vår tro. Og det er nettopp fordi absolutt alle av oss er forskjellige at ingen av oss vil havne på nøyaktig samme sted.

Vi vil ikke bli alene i den nye drømmeverdenen, med mindre det er det vi ønsker. I MIN VERDEN vil jeg finne igjen de menneskene jeg har møtt her på jorda som jeg er glad i og som lever nå. Jeg vil også finne igjen de menneskene som jeg har kjent og vært glad i, som ikke er i denne verdenen lenger. I tillegg vil det også finnes personer jeg har drømt om når jeg har sovet, personer som hodet mitt altså JEG har diktet opp på en eller annen måte.

Utenom dette er jeg ikke 100% sikker på hvordan min neste verden vil se ut etter jeg endelig har forsvunnet herifra. Det kan hende jeg havner i en verden hvor det ikke finnes alkohol, konserter, festivaler, rasisme og generelt ting jeg ikke liker i hele tatt. For det er jo noe jeg har brukt en del energi på å ønske ikke fantes. Samtidig har jeg jo også ønsket at jeg heller ikke hadde de enorme psykiske utfordringene som gjør at jeg sliter så enormt bare noe av disse tingene blir nevnt.

En ting jeg er sikker på. Alkohol, konserter, festivaler også videre eller ikke, de psykiske problemene mine finnes i alle fall ikke i min verden. I min verden finnes det forresten sminke og sånn, men ingen som foreksempel MÅ ha sminke på for å kunne vise seg for andre. Altså, de psykiske problemene mine venner måtte ha med sitt eget selvbilde vil være tilintetgjort i det stedet jeg havner i med illusjonene av de menneskene jeg ønsker å ha med.

En annen ting jeg tror på er at det livet jeg har levd nå er mitt første av totalt to liv. Jeg har aldri levd før dette livet. Har aldri vært et annet menneske, har aldri vært et annet dyr. Likevel var det meg selv som skapte meg selv, og som de aller fleste av oss mennesker (altså ALLE som finnes i det universet vi levende av oss kjenner i dag) så skjedde det en feil da jeg ble skapt. Jeg ble ved en "teknisk feil" plasser i dyras verden. Ja, når det er sagt, det finnes dyr i den drømmeverdenen som jeg kommer i etter min død også. Eneste forskjellen er altså at den verdenen jeg lever på nå finnes, mens den jeg havner i etterhvert en en illusjon, eller hva jeg skal kalle det. Skjønner dere hvor jeg vil hen?

Så til det siste som er verdt å vite. Jeg er ikke sikker på om alle av oss vil havne et sted etter vi har dødd her. Når det er sagt, det er ikke handlingene våre her på jorden som avgjør dette. Du kan være verdens verste og ondeste menneskedjevel her på jorden, eller du kan være verdens godeste menneskedjevel her på jorden, det er uansett helt likegyldig i denne sammenheng. Det som avgjør det hele er at du tror på det selv, at du tror på at det finnes et annet sted etter døden som er tilpasset etter de drømmene og forventningene du har. De av oss som eventuelt må ha glemt dette i løpet av sitt liv ender bare med å forsvinne i det store intet.

Det beste vi mennesker kunne gjort i dette livet så fort vi har fått troen på det jeg nå har beskrevet er å forlate den virkelige verdenen vi lever i nå, og altså la dyra og naturen være i fred. Selvmord vil nemlig ikke bli straffet, så lenge vi tror sterkt nok på dette vil vi havne i dette universet vi har skapt oppi hodene våres uansett! Så hvorfor har ikke jeg forlatt denne verdenen enda? Først og fremst fordi jeg er feig i denne verdenen, men også fordi jeg fremdeles er litt usikker og trenger å få meg selv til å tro enda sterkere på dette før jeg forlater det som jeg lever på og puster i nå.



La meg oppsummere det hele svært kort. Tror jeg på noen Gud? Ja! Vi ser Gud hver eneste dag. Vi er alle guder over vårt eget liv. JEG er Gud!

Alt vil bli perfekt på vår egen individuelle måte når er ferdig her. Det er i dag mange som sier det er meningsløst å drømme seg bort og fantasere og at det er å kaste bort tiden, men tenk på det... Det er vår individuelle tro som vil bli virkelighet i vårt neste og siste, men da eviglange liv!

Skulle det være noen spørsmål, så er det bare å spørre om noe skulle være uklart.

Vi reblogges!


09.11.2013, 09:35

Den unge 20-åringen Janet har fått nok av å bo hjemme sammen med sin alkoholiserte og stadig mer ustabile mor. Hun har nettopp funnet et nytt sted å bo og føler seg rimelig trygg på at ting vil bli mye bedre nå. Men det viser seg at hun har forflyttet seg fra ille til verre.



Fra første stund møter hun en liten jente som ikke har stort mer å si enn at Janet må komme seg vekk. Hun møter også på vaktmesteren i bygget som trakkaserer henne ved å tilby at han hjelper henne med å betale for leien av leiligheten, mot at hun blant annet blotter puppene for han. Janet blir skremt og smeller bokstavelig talt døra i trynet på han.

Men det skal selvfølgelig vise seg at det finnes noen enda mer uhyggelige vesener i nærheten, i Janets nye leilighet befinner deg seg nemlig en mor og en datter som ikke har de helt store behovene for å dele stedet med noen.


© Bildet er tatt fra rapidmoviez.com

Når Janet allerede etter to døgn faller ned fra balkongen og ender som dårlig blandet pizza på fortauet er politiet raske med å konstantere at hun tok sitt eget liv. Den eneste som ser ut til å ikke dele denne teorien er hennes eldre søster Lara som bestemmer seg for å flytte inn i denne skumle leiligheten, i håp om å oppklare hva som faktisk har skjedd. Hun får også overtalt Janets kjæreste Mark til å ligge på sofaen og passe på henne, noe som burde gjøre det mer trygt da han jobber i politiet som spaner.

Men ting har så vidt begynt. Marerittet blir bare verre og verre for Lara, samtidig som de rundt blir mer og mer sikker på at hun bare innbiller seg ting som bivirkning av et og annet rusmiddel.

Apartment 1303 er en av flere filmer som ikke helt har oppfylt de forventningene jeg har hatt på forhånd. Særlig med tanke på at jeg likte originalen ganske godt da jeg så den for noen år tilbake, altså er dette en remake. Selv om det stadig skjer uhyggelige ting for karakterene i filmen føles den likevel for det meste noe kjedelig. Jeg klarer ikke helt å bry meg om hva som skjer og føler i en viss grad en likegyldighet for hvem som eventuelt måtte klare seg eller ikke.


© Bildet er tatt fra lifebetweenframes.blogspot.no


© Bildet er tatt fra ultraimg.com

Når det kommer til skuespillet er det helt greit, det er ikke spesielt dårlig på noen måte. Det er mer karakterene som er problemet, føler jeg. Jeg klarer med litt godvilje til å tenke at det er noe synd på enkelte, men samtidig så klarer jeg ikke bry meg...

Og la oss snakke litt om det som skal virke skummelt og skremmende. For å ta det positive først, filmen har en del kule effekter og jeg liker måten enkelte av scenene er filmet på. Men det er likevel ikke godt nok. Mye føles så alt for halvveis, noe som er synd for dette er en film med et plot som KUNNE ha vært så mye bedre. Det største problemet her er at filmen snubler gang etter gang i klisjeer. Klisjeer trenger ikke være negativt i seg selv, men denne gang har det i alle fall ikke vært en betydelig fordel.


© Bildet er tatt fra regarderladiffusiondefilms.blogspot.no

Når dette er sagt vil jeg avslutte med å legge til at Apartment 1303 fra 2012 ikke er en dårlig film, men den er ikke særlig god heller. For å avslutte med noe positivt så er skuespillerne helt ok, soundtracket skaper en uhyggelig stemning og effektene er til tider kule. Men utenom det, njæh... Jeg kunne laget en mer kreativ og hakket bedre film.

Terningkast

Vi reblogges!


06.11.2013, 04:04

Har en trist nyhet å meddele. Belle forlot oss i går. Hun virket som hun var i noen lunde grei form sist jeg tok henne ut en liten stund, som bare er tre dager siden, altså søndag. Men nå er hun dessverre borte. Årsaken er ikke helt sikkert, men det er helst sult, dehydrering eller forgiftning.

Gjennom et nettforum jeg er medlem på i har jeg funnet ut at 2 måneder mellom hver fôring normalt ikke er et problem for en tarantell, men at det likevel er ambefalt at hun hadde fått det oftere, helst hver 14 dag. Da jeg fikk Belle var det like før dyrebutikken i Oppdal ble nedlagt, bare få måneder etter kjøpet. Da jeg kjøpte henne visste jeg ingen ting om butikkens nedleggingsplaner, hadde jeg gjort det hadde jeg kanskje ikke gått for kjøpet da siden jeg har vært avhengig av at noen har hatt et ærend i Trondheim. Jeg har som kjent ikke noe mange venner i nærheten, så det har alltid vært avhengig av familien da jeg ikke har turt å dra til byen på egen hånd, mest i frykt for å ikke finne frem til buss/ tog på veien hjem igjen...

En annen ting jeg har funnet ut er at svampen som har ligget i drikkeskålen aldri skulle ha ligget der i utgangspunktet da den skaper mye bakterier på uhyre kort tid. Blir skålen for forurenset resulterer det raskt i at taranteller ikke vil drikke fra den, før den er gjort ren. Dessverre har jeg i tillegg ikke vært særlig flink med å rengjøre den, bare fylle på nytt vann. Så har vi altså alternativ tre i forhold til utsultning eller dehydrering, altså; Forgiftning... Grunnen til at jeg har latt svampen ligge der er fordi da jeg kjøpte henne sa de på dyrebutikken at det skulle ligge noe i den for å forhindre at hun ikke falt uti skålen og druknet. Men nå har jeg fått vite at det ikke hadde vært noen fare med tanke på skålens størrelse. Eventuelt hadde det vært bedre med en stein..

Bakenden har vært veldig innskrumpet og liten en god stund, noe som altå tyder på enten sult eller helst dehydrering... I det minste er jeg en ærfaring sterkere nå...



Uansett... Min lille Belle Virginia har spinnet sine siste tråder.. Døde alt for ung. Hun ble cirka 3 år, så alderdom var i alle fall ikke en årsak da taranteller kan bli opp til 8-10-15 år.

R.I.P...



0
04.11.2013, 00:00



Vi reblogges!


03.11.2013, 20:52















Sånn da er det natta for det lille nurket mitt! ^^
Jeg får eventuelt sove på sofaen i natt, hehe..

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits