30.11.2012, 16:30

Se videoversion av et dikt jeg har skrevet i dag ↑
Diktet er dog fremført på dialekt.

For dere som foretrekker bokmål, kan det heller leses der ↓


Hvis jeg ble borte, ville du...
Gledene er så kort. Smertene så lange.
Jeg vandrer rundt i mitt eget løp,
alt jeg kan tenke på er bare deg.

Ville du tenne et lys for meg,
dersom mitt lys slukner?
Ville du huske meg for det gode?

Tiden har gått så alt for fort.
Avstanden blir bare større,
hvem vet hva fremtiden bringer?

Ville du felle en tåre for meg,
dersom min tid hadde rent ut?
Ville du huske meg som den jeg var?

Ensomhet er en smertelig ting,
ikke til å unne noen.
Likevel er det så mange som lider.

Ville du savnet min stemme
dersom min røst engang ble stum?
Ville du huske alt jeg sa til deg?

Du er den beste venn jeg har hatt.
Har aldri elsket ei som deg.
Har aldri savnet ei som deg.

Ville du fremdeles vært glad i meg,
selv 10 år etter at jeg ble borte?
Kunne noen erstattet min plass?

Kjærlighet er ingen lett sak.
Kjærlighet koblet med usikkerhet
skaper sjalusi, sjalusien skaper sår.

Du vil alltid være i mitt hjerte,
uansett hvor jeg befinner meg,
jeg vil alltid elske deg.

Men helt ved enden av mine ord.
Du er sterkt i mine tanker,
men akkurat nå kan vi ikke kobles.

Følelsene er for sterke.
Og jeg er alt for svak.
Men, jeg elsker deg.



28.11.2012, 17:07

Jeg føler meg så utrolig hjelpesløs og alene akkurat nå. I dag var det nok en dag hvor det var veldig tungt og ikke minst vanskelig å stå opp. Tanker jeg har klart å holdt bort en stund har sakte, men sikkert begynt å snike seg inn igjen i livet mitt. Jeg føler meg så grusomt ensom, jeg har lyst til å bare gråte, men det får jeg ikke til. Alle vennene mine bor liksom bare på internett... Det føles sånn. I virkeligheten bor de jo på forskjellige steder rundt i landet... Jeg har ikke lyst til å være alene mer. Jeg har lyst til å se mer til likesinnede venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste... Skulle ønske jeg slapp å leve hver eneste dag helt alene....

Har INGEN likesinnede igjen i hjembygda... Og jeg har heller ingen jeg kan spørre om å se til dyrene mine mens jeg eventuelt skulle reist og besøkt noen. Jeg har ingen å gå til... Ingen jeg føler jeg kan snakke med... Alt har blitt så tungt nå at jeg føler at det blir for heavy til at jeg kan snakke med noen... Selvmordstankene mine har kommet tilbake... I dag tidlig lå jeg i sengen og bare ønsket at jeg var død... For det er så uendelig vondt å leve så ensom som jeg er nå. Jeg føler meg ensom blant familien min her hjemme, jeg føler meg ensom blant de bekjente jeg har her i Oppdal.

Og igjen kan jeg heller ikke reise og besøke de jeg føler jeg har noe til felles med... Fordi jeg ikke har noen som er aktuell på noen plan til å passe på de fire rottene mine og tarantellaen. Og jeg er bare ikke et sånt ansvarsløst menneske som reiser i fra dyrene mine... Hvis det kun hadde vært for tarantellaen min kunne jeg spurt flere, for der er det bare å være innom en gang dagen for å fylla opp vannskåla. Men med rottene er det altså mer ansvar... I tillegg til det så er rottene mine ikke veldig vant med mennesker dessverre, de vil absolutt ikke bli holdt, så det er umulig å legge de inn i buret etter at det er renset og maten er byttet ut og sånn... De har bodd hele sitt liv så og si i butikk, og jeg har heller ikke gjort det jeg kan for at de skal bli vant til å bli holdt... De vrir seg unna, og kan fort bite.

Hele livet mitt føles nå som en meningsløs vits.. Jeg lever svært ensformige, kjedelige, lange og nå også depressive dager. I tillegg til alt dette er jeg ulykkelig forelsket, og sjalu... Det har igjen blitt et mareritt å lese inn på enkeltpersoners blogger og facebooksider. Jeg får vondt inni meg av å lese om andre som har besøk, er på besøk hos noen, folk som skal på fest, folk som har fått kjærste... Det minner meg om masse ting jeg føler er et stort mangel i min hverdag, og det gjør meg igjen svært trist. Akkurat nå har jeg bare lyst til å forsvinne fra alt. Det er uansett ikke så mye å forlate lenger, føler jeg...

Jeg har rett og slett begynt å gi opp.
Og det å motivere meg til noe.... Det funker ikke...

Unnskyld for at jeg deler dette.
Jeg vet at jeg ikke burde.
Men bloggen min er av en eller annen det eneste stedet jeg føler jeg kan skrive ut om ting... Da føler jeg meg liksom ikke så slem, som om jeg hadde skrevet direkte til en venn... Enda jeg vet flere av mine venner leser bloggen min...........

Igjen, jeg er en idiot.. Og snart er det jul å...


27.11.2012, 17:45

Unike, kreative ildsjeler i Norge er en utryddelsetruet art.
Men, de finnes så vidt det er. Villkatten bak Devil Dolls er en slik sjel, som jeg nå synes fortjener noe ekstra oppmerksomhet for sitt enestående, perfeksjonistiske arbeid.

Har tidligere vist dere mine dukker Fluffy, Bloody Mary og Candy.
Har veldig nylig blitt den veldig heldige eier av tre helt nye dukker som jeg bare må vise dere.
Men før jeg viser dere noen bilder av de, vil jeg gjerne vise dere alle seks dukkene mine i en video som jeg laget i dag. Alle dukkene er altså laget av en og samme person, og for å komme til facebooksiden hennes trykker du her!



Og her har dere noen helt ferske bilder av både de nyeste og de "gamle" dukkene mine.
All the family. Rett og slett <3




Immortals <3








Daeva <3




Og her er nykomlingene mine samlet <3




Og helt på slutten er hele gjengen samlet til et stort familiebilde.
The Kuklinski family. Portrait of an doll family. <3

Hvem sier egentlig at jeg er ensom?

Da vil jeg ønske alle en strålende tirsdagskveld.
Og du, SJEKK UT DEVIL DOLLS PÅ FACEBOOK! (hvis ikke dreper jeg deg) (kødda).. (Neida, jeg mente det!).

Vi reblogges!


26.11.2012, 13:55

Grodd fast i mitt eget hull
De som sier at livet bare er deilig skal jeg personlig trå en stein langt opp i rumpa på.
Livet er ikke bare bra, hærlig, deilig og godt. Se til helvete å bare innse det med det samme.

Jeg har rett og slett fått nok. Fått nok av folk. Fått nok av omverdenen.
Mest av alt er jeg lei av meg selv, om jeg skal være ærlig.

Når man begynner å føle at ting blir bra, så raser alt sammen foran øynene på deg.
I natt har jeg igjen hatt problemer med å sove umiddelbart. Jeg har fått såpass nok akkurat nå at jeg i det siste har vurderte å kutte ut absolutt alt! Mitt største problem er at jeg blir alt for fort knyttet til enkelte mennesker. Og når det dukker opp noe som jeg ikke liker, da blir jeg en veldig usmakelig, arrogant og dårlig venn å ha med å gjøre. Ikke at jeg er en så utrolig kul og bra venn ellers heller, egentlig... Det er en ting jeg vet at jeg er god på, og det har jeg fått hørt en del også, og det er at jeg som regel er en ganske snill og vennlig person.. Men utenom det så er jeg ikke en spesielt god venn..

Jeg foreksempel har aldri reist og besøkt noen utenfor Oppdal... Og det har jeg lyst til, men jeg har aldri spart noe særlig til å reise, og nå er situasjonen den at jeg ikke trenger å spare til hotell eller hytte som jeg måtte før, siden folk har kommet seg på egen hybel og slik der det er lov med besøk... Så nå er det kun billett til tog/buss jeg trenger penger til, og det er easy match... Men neida, jeg får ikke reist nå heller, og da grunnet et annet problem jeg ikke hadde før i august.

Nå er situasjonen sånn at jeg har fire rotter jeg ikke kan reise fra. Jeg elsker rottene mine, og jeg kan ikke la det skje noe med dem. Jeg har INGEN til å passe de... Hadde jeg kun hatt Belle (tarantellaen) så hadde det gått bra, for der er det bare å stikke hånda inn med vann til skålen en gang om dagen. Men med rottene så er det litt mer å gjøre. Også kan jeg ikke ta de med heller. Jeg har absolutt ingen venner eller bekjente her som tørr eller kan se til de noen dager..

Dessuten så er jeg sånn at om jeg hadde funnet noen så kommer jeg til å tenke alt for mye på hva som kan gå gæernt når jeg selv ikke har 100% kontroll. Skulle det skje dem noe mens jeg er borte så er det bare min feil uansett! Sååå, så lenge jeg har de så sitter jeg fast i denne bygda... Og jeg får ikke besøkt de vennene jeg skulle besøkt for lenge siden... Når jeg ikke er på et bestemt sted og har helt kontroll over noe selv, så freaker jeg ut. Det å være autist og ha asperger suger akkurat nå, merker jeg..

Innerst inne i den jævla nøtta mi vet jeg at det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Nettopp derfor har jeg også tatt det valget å ikke ha kontakt med noen nå.

Sjalusien dreper meg snart..
Det eneste jeg klarer å tenke på er en ting som for meg føles ekstremt vanskelig nå. Og det er samtidlig en privatsak som ikke egentlig gjelder meg.. Hadde jeg ikke hatt såpass problemer med enkelte deler av selvtilliten min så hadde det sikkert gått litt bedre enn det gjør nå...

Det er aldri noen som kommer til å forstå. Jeg lever i en verden der jeg er den eneste som er jomfru av alle mine venner, og det er ikke uten grunn! Jeg er ikke en god person, og jeg er sykelig sjalu. Hvis jeg uheldigvis får vite at noen jeg er noe betatt av foreksempel har hatt sex med, eller kysset eller gått hånd i hånd med noen andre, da mørkner det for meg. Og det har skjedd egentlig flere ganger, ved flere forskjellige venninner jeg har likt oppover åra.. FML.

Den JÆVLA jula...
Så er det snart jul.. Gleder jeg meg til det? Nei, jeg gjør ikke det!
Jeg hater jula, intenst og hardt! Jeg har blogget om dette i fjor, og sikkert året før der også, så jeg skal drite i å gjenta tidligere skriverier så alt for mye...

Generelt har jeg det bedre om jeg er alene, fremfor at jeg er med noen som får meg til å føle meg mer ensom. Her i nærheten finnes det ingen verken av venner eller familie jeg gidder å feire jul med, rett og slett fordi jeg er så forskjellig fra de.. Bare for å gjøre det kort.

Derimot finnes det mennesker som jeg kunne feiret jul med om det var det om å gjøre. Men de bor alt for langt unna, og i motsetning til meg så har de andre av enten familie eller venner å være i lag med. Jeg har altså familie jeg KAN feire jul med, men grunnet at jeg er så forskjellig på så mange måter så går det bare ikke for meg...

Meget kort fortalt føler jeg meg veldig ensom... Jeg føler meg så anderledes på så mange måter... Og jeg sliter med å gjøre meg forstått, til og med hos mine nærmeste venner... Føler jeg.

Har jeg fått tømt meg nå?
Nei, jeg har ikke det.... Det er så mye hat, depressivitet, usikkerhet og smertelige følelser i sinnet mitt, at jeg umulig kan skrive ut eller snakke ut... En annen ting... Jeg vil ikke snakke med folk, rett og slett fordi jeg er redd for å virke sytete om jeg snakker til noen. Og jeg er også redd for at jeg plutselig skal bli avhengig av å snakke, om jeg først starter. Det har faen meg hendt før, og det har også kostet meg vennskap... Fordi det til slutt bekket det over, og jeg snakket bare om negative ting som jeg opplever og tenker på. Derfor kan jeg ikke snakke med folk lenger... Jeg ønsker ikke være en belastning for noen.. Dessuten føler jeg ikke at noen bryr seg lenger uansett...

Så var det en ting til... Men det har jeg laget en liten video om...
Et lite hint om hva denne videoen handler om er posten...



Helt på tampen.
Det er trolig lite vits i å ringe meg. Jeg har telefonen på lydløs, og har stengt så og si verden ute...
Da kan den i hvertfall ikke skade meg lenger.

Vi reblogges!



0
23.11.2012, 15:00


© Bilde tatt fra lovehurtshemant.blogspot.com
Ikke orket å finne noe eget denne gangen..

Hvem faen er du?
Hvem er du som har gjort meg forlegen?
Hva er det du hadde som ikke jeg har?
Snakker vi langt hår og stilfult skjegg?
Snakker vi lang, kjekk og romantisk?
Snakker vi elegant, morsom og snill?
Generelt bedre kar enn meg?
Ikke at så mye skal til,
jeg bare spør...

For hvert minutt som går føler jeg på hatet.
Hatet mot deg jeg aldri har møtt.
Jeg hater deg så mye at det får meg til å hate meg selv.
Kjenner nå ingen skam for mitt hat, jeg bare hater.

Ikke er det din feil egentlig at jeg hater deg så mye.
I teorien kunne det hvert hvem som helst,
så ikke ta mitt hat mot deg personlig...

Men nå er situasjonen engang slik den er.
Jeg burde helst hate meg selv, men velger deg.

Så hvem er du egentlig?
Hva har du som ikke jeg har?
Har du mer spennende interesser?
Bærer du på finere klær?
Hvor mye kjekkere er du enn meg selv?
Og, hvorfor er ikke jeg deg?

Jeg skjønner nå at jeg ikke har en sjanse.
Ikke mulighet til å måle meg med deg.
Hun valgte deg, og det må jeg leve med.
Faen skal vite at det svir, føler for å grine.
Men tanken er like tom som resten.

Jeg har opplevd dette før, burde forutsett det.
Du er ikke den første, og sikkert ikke den siste.
Skulle ønske du aldri eksisterte.

Kanskje hadde jeg hatt en sjans om du var død.
Kanskje hadde det vært meg og henne nå.

Hvis det bare ikke var for deg.
Hvis det bare ikke var for meg.
Men jeg skal trekke meg vekk.
Du må uansett bo nærmere enn meg.

Og uansett hva jeg skriver.
Jeg antar du har vunnet.

Uansett hva jeg gjør.
Vil nok du alltid være et kryp i mitt sinn.
Men det var altså krypet som ble valgt.
Jeg føler for å knuse deg.
Tråkke deg i stykker med mine sko.
Tørke deg opp og kaste deg i do.
Men da antar jeg at jeg i alle fall aldri har sjans.

Jeg får bare rusle videre.
Alene, i en blytung verden.

Jeg ber deg om en siste ting.
Ta godt vare på henne.
Hun er alt jeg elsker i hele verden.
Jeg håper du fortjener din plass.

Det gjør åpenbart ikke jeg.



0
23.11.2012, 12:07



En hatefull mann og hans spilledåse.
En hatefull mann og hans spilledåse.
Han sitter der i kroken sin.
Han sitter der i mørkets lys.
Spilledåsa går om igjen.
Litt slitt, men den virker.

Han kjenner låta så godt.
Repeat hele livet.
Det mørke refreng har igjen startet.
Han vet hvordan alt vil ende.
Han har hørt det mange ganger før.
En dyster melodi går igjen og igjen.
En hatefull mann og hans spilledåse.

Dåsas magi er så forutsigbar.
Det dukker opp folk der og da.
De blir i hjertet, og forlater han igjen.
Hele visa kjenner han så godt.
Så godt, på en så vond måte.

Alt er gjort før, bare med andre instrumenter.
Han sitter igjen å venter på refrenget.
Refrenget av ensomhet.
Regrenget av forrakt.
Refrenget av egoisme.
Refrenget av sjalusi.
Refrenget av tap.

En hatefull mann og hans spilledåse.
Visa er snart ved sin ende.
Han trekker den opp igjen.
Alt starter så på nytt.
Han vet igjen hvordan det vil gå.
Han har hørt den samme visa mange ganger.
Likevel fortsetter han i det samme, gamle spor.

En ensom mann og hans liv på repeat.



0
22.11.2012, 10:00

Det er noen som irriterer meg.
Dersom det finnes lesere der ute som har fulgt bloggen min en stund uten å fatte det råder jeg til å oppsøke lege.

Så hva er det som irriterer meg nå?
Det er ikke til å legge et lokk over det faktum at de siste dagene ikke helt er tilpasset meg.
Jeg har gjort meg utilgjengelig på mobilen da den står på lydløs for det meste, noe den ikke gjør i så stor grad til vanlig. Attpåtil sørger jeg også for at Skype og facebook-chatten står som avkoblet, da jeg ikke er interessert i kontakt med omverden.

Er alt dette på grunn av den kjærlighets-krasjen jeg blogget om i forrige innlegg?
Nope. Man kan vel si at min lave selvtillit når det kommer til damer, samt en konkret sak som har utløst en høyst ønsket sjalusifølelse har vært hovednøkkelen til at jeg har "låst meg inne" nå.. Men det er også andre tanker og irritasjonsmomenter som preger mitt sinn nå.

Sånn som en viss person som jeg kjenner ganske godt.
En person som man kan si jeg har kjent en del år nå. Faktisk hele livet.
Det er en type personlighet som virkelig skulle vært forbudt...

Det er spesielt en person jeg kjenner veldig godt som har veldig irriterende uvaner om å bestemme seg på forhånd om at h*n ikke liker ditt og datt, som regel fordi h*n har hørt ting fra noen bekjente som så har gjort at h*n har bestemt seg for at det og det er noe som ikke er noe for h*n. Misforstå meg rett, vi har alle fordommer. Og vi SKAL ha fordommer, og vi SKAL være skeptiske.. Men å bare bestemme seg for at noe er sånn og sånn fordi det er hva man har hørt fra andre, er idioti. Og ikke minst en YNKELIG SVAKHET! Dessverre gjelder dette for så alt for mange... (Heldigvis ikke alle, men igjen; mange..)

Verden er jo sånn at hvert eneste individ har hver sin unike mening om alt.
Vi finner INGEN som har en helt identisk mening om noe!



Det er en av mange grunner til at jeg er i mot at folk skal bygge sine meninger om noe utifra en annens oppfatning av noe. Vedkommende har i alle de årene jeg har kjent h*n hatt til uvane å være veldig skeptisk til mye. Skepsis er sundt. Jeg er som sagt selv skeptisk til en god del. Men jeg har er i alle fall i stand til å bedømme noe utifra mine egne erfaringer, ETTER at jeg eventuelt har sett den og den filmen, hørt på det og det bandet.. Møtt den og den personen.

Personen jeg beskriver er snart statistisk sett kommet halvveis i livet.
Så lenge jeg har kjent vedkommende, har vedkommende alltid vært veldig flink til å synse om ting og folk h*n engang aldri har møtt eller sett/hørt selv.. Og det har også ved flere anledninger vært tilfelle at etter jeg har vist denne personen foreksempel en film så har personen faktisk funnet ut at filmen var veldig bra, og til og med gått for å eie den selv.. Tiltross for at h*n har uttalt fordommsfulle, trangsynte kommentarer på forhånd, som altså KUN har vært bassert på noe skvip h*n har fått hørt fra noen andre.

Det som for meg er enda mer uforståelig er at selv etter alle disse årene er h*n fortsatt like rask til på forhånd mene at ting er sånn og sånn, mens det som regel igjen kun er den individuelle oppfatningen til noen andre hun har bygget sin mening på.
Så det er tydeligvis ikke håp for alle, når det finnes de som beviser at de er like ille selv om de har blitt eldre..

Jeg mener.. Kort og enkelt;
Hvorfor gjøre som de andre i flokken din? Trenger du å mene det samme som de andre?
Selv om mange andre mener at en person er teit, trenger nødvendigvis DU å mene det samme, enda du ikke en gang har blitt kjent med den det gjelder? Må du nødvendigvis høre på den samme artisten og det samme bandet som de andre vennene dine hører på? Og må du foreksempel røyke bare fordi det er vanlig at mange andre røyker? Jeg blir så oppgitt av enkelte mennesker! FAEN ALTSÅ, FAEN, FAEN FAEN!

Jeg blir så provosert av mennesker som gjør og mener som andre..
Jeg synes det er trist når andre henger seg på en mote av den grunn at det kanskje er mer sosialt.

FUCK YOU, FUCK YOUR FRIENDS, FUCK THE WORLD!



Sauementaliteten er så og si i ferd med å ta over verden.
Det er en sykdom som er mer utbredt enn kreft, det er tydeligvis ikke lov å tenke selv lenger uten at man skal være upopulær, usosial og utstøtt!..

Det er greit at folk hater en film.
Det er greit at folk hater en tv-serie.
Det er greit at folk ikke liker en person.
Det er greit at folk ikke liker et miljø.
Det er greit at folk ikke liker et spill.
Det er greit at folk kler seg i et bestemt antrekk.
Det er greit at folk ikke kler seg i et bestemt antrekk.

Men jeg liker IKKE at man ikke liker noe KUN fordi noen andre ikke liker det.
Jeg liker IKKE at noen gjør noe KUN fordi at mange andre gjør det.
Jeg liker IKKE at man unngår å gjøre noe, KUN fordi noen mener det er dust.

Dessverre er det mange som gjør nettopp slike ting, og gjerne velger venner fremfor egen identitet og egne valg.
Det er faen meg trist! RYGGRAD FOLKENS, RYGGRAD!!!!!!!

Vi reblogges!


20.11.2012, 08:37

Tilskuerklovnen på livets benk
Det skal ikke alltid være lett å være til.
For meg føles enkelte ting vanskelig og tunge akkurat nå.

Hvis jeg skal beskrive meg selv med et bilde om hvordan jeg ser på meg selv nå, så vil jeg beskrive meg selv som en klovn med påsminket smil. En klovn med på sminket glede. En klovn som er kledd i trygge og romslige farger, men som innerst inne føler seg deprimert, usikker og veldig ensom i en stor verden med klovner som er lykkeligere enn han selv.

Jeg føler meg som en tilskuer. En tilskuer som bare får se. Se men ikke gjøre noe selv.
Opplever at jeg ser hva andre får til, hva andre gjør, hva andre mestrer, hva andre opplever.
Selv er jeg bundet til et større handycap. Jeg ligger langt etter på mange måter. Det føles ut som om så mange har gjort så mye som jeg også har lyst til å kjenne på, føle og begå. Ting som man er to om, og jeg er bare en.

Et sårbar punkt jeg ofte spøker bort og ofte bagatelliserer er jomfrudommen min, samt det faktum at jeg alltid har vært ungkar. Det faktum at så mange andre har hatt minst eller eller flere kjærester, er vanskelig for meg som nå er 21 år og aldri engang har fått et ekte kyss.



Ultimatumet smerter
Det føles som jeg er tvunget til å ta et valg.
Et valg som gjør meg ulykkelig, da jeg ikke kan velge begge deler.

Jeg blir et dårlig menneske om jeg ikke får gjøre det jeg vil. Når man er i forhold og kanskje bor sammen som mange i forhold velger, så gjør man plutselig alt sammen. Man ser film sammen, man ser tv sammen, man lager mat sammen. I det hele tatt, man gjør veldig mye sammen.

Mange som skiller lag gjør det ofte fordi man føler man ikke får være seg selv i forholdet, eller at man kan være det, men at man opplever at begge to er såpass forskjellige at det ikke funker likevel. Dersom jeg skal finne noen å bo sammen med er jeg redd jeg ikke kan være meg selv om forholdet, hvis jeg vil beholde vedkommende. For igjen, jeg er så alt for sær og smal at jeg ikke ser for meg det mennesket som kan forelske seg i meg, og attpåtil leve sammen med meg i lengre tid.

I mine tanker nå så tror jeg at jeg ikke noen gang vil få oppleve disse tingene med de smale særinteressene mine.
Jeg er for smal på hva jeg liker til at jeg vil fungere med noen på sikt. Det jeg skriver nå er selvsagt bare bassert på en lavere selvtillitt, men den dårlige selvtillitten er også bassert på erfaringer som har oppstått fordi jeg alltid har vært meg selv.
Jeg har angst for nye ting som det å flytte andre steder. Innerst inne tror jeg ikke Oppdal er det stedet som vil gi meg den maksimale lykken.

- Flytt, sier folk.
- Det er bare å flytte.
- Du er ikke den eneste som har vansker med forandringer, men hvis du virkelig vil, så får du det til.

Dette er ting folk har skrevet til meg, eller sagt en del ganger.
Ja, jeg vet at det er flere som sliter med forandringer og nye ting. Jeg vet at de som har hatt forandringer som sin aller verste fiende, har vunnet til slutt.

Samtidlig vet jeg også en av grunnene til at jeg aldri får det til.
Jeg er så ustabil i hva jeg vil. Akkurat i natt har jeg ligget våken, det har vært vondt å være meg i min verden i natt. Tankene har rettet seg mot en ting, og det er at jeg først og fremst er forelska eller betatt, akkurat nå skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde en spesiell person i nærheten som jeg levde under samme tak med 24/7.

Jeg elsker deg, men elsker du meg?
Problemene kan beskrives med to forskjellige ord; Avstand og ulikheter.
Hun jeg virkelig er veldig glad i bor så skrekkelig langt unna, det er èn ting.

Det andre er at selv om vi er gode venner, så tror jeg ikke hun har de følelsene som jeg har til henne. Hun vet hva jeg føler for henne, det har liksom aldri vært noen hemmelighet. Men jeg tror jeg kan si at jeg vet at hun ikke føler det på den måten for meg. For, vi har absolutt snakket om det, og jeg har nevnt det flere ganger, at jeg elsker henne mer enn "bare" en god venn.



Jeg vet hun er glad i meg, ellers hadde hun ikke brukt den tiden i livet sitt på å snakke med meg og finne på ting de gangene vi har møttes utenfor den virtuelle verden. Men jeg tror ikke jeg er den typen som hun vil leve sånn med, at jeg ikke er en av de hun kan bli betatt av på den måten. Og det gjør meg nå ulykkelig. Det som gjør det verre er at jeg er redd for at hun skal føle dårlig samvittighet ovenfor meg. Og det er en ting jeg absolutt ikke ønsker hun skal føle.

Hun er virkelig verdens hærligste jente, jeg unner henne den beste kjæresten hun kan få. Uansett kjønn, uansett hvem det er, så lenge det er en person som ser henne for den hun er, og som behandler henne på en god og respektfull, varm måte.. For hvis ikke skal jeg personlig ta tak i vedkommende å henge han i en kjeller opp ned over en bøtte, stikke et lite hull i hodet hans med ett borr, så skal jeg sette meg i en sofa å se på mens alt blodet sakte renner ut mot gulvet, og ned gjennom et hull i gulvet. Ingen skal få gjøre bestejenta mi noe vondt!

Det fine i det fæle
Oppi alt det negative så er jeg selvfølgelig überheldig som i hele tatt har fått lov til å bli kjent med henne. Jeg er veldig heldig som i hele tatt får brukt såpass mye av tiden hennes, og jeg er heldig som også har fått være i nærheten av henne, og bli bedre kjent med henne i den virkelige verden, ikke bare over nesten daglige samtaler på Skype eller facebook.

Så kommer vi tilbake til det som for meg er negativt.
Samtidlig som jeg innerst inne vet at det er veldig, veldig heldig at jeg har en så god venn som hun, så er det også vanskelig med tanke på disse omgivelsene, følelsene og tankene.

For en dag dukker det opp en person i hennes liv som hun får et forhold med. Det vet jeg kommer til å bli tøft. Min verste utfordring er en konsekvenser av min sjalusi, jeg er et ekstremt dårlig menneske som sjalu, og jeg blir det veldig lett. Hva kommer til å skje da?

Jeg har hatt to erfaringer tidligere med felles slutt.
Det som har skjedd hittil med tidligere venninner jeg har hatt ugjensidige følelser til, er for å gjøre to lengre historier kort; Vi har så og si ikke kontakt lenger i dag.. Dvs. vi har kontakt, men bare såvidt gjennom nettet, og disse to kvinnene er kvinner som faktisk har bodd eller som bor veldig nært/i Oppdal.

Frem og tilbake, og frem igjen...
Vel, dette er akkurat nå. Kjenner jeg meg selv og mitt hode godt nok vil jeg være nede følelsesmessig kanskje i noen dager... Men om en liten stund vil min andre kjærlighet få såpass fokus igjen at det jeg har skrevet om nå blir ignorert, og ikke betyr like mye igjen. Når jeg sier min andre kjærlighet så tenker jeg på hobbyene og interessene mine.

Min første kjærlighet er av kjøtt og blod, et menneske med puls.
Min andre kjærlighet består av flere forskjellige ting jeg kan holde på med her jeg bor, og da blir jeg så opptatt av det igjen at jeg ikke lenger gidder å bry meg om ting som f.eks å flytte.. Frem til fokuset igjen vingler seg tilbake til den mykere siden igjen, og jeg igjen føler meg deprimert fordi ting er som de er på den fronten med meg og andre mennesker.

Kort oppsummert;
Jeg føler at jeg er tvunget til å velge mellom disse to tingene mine.
Interessene eller kjærligheten. Det gjør meg virkelig ulykkelig at jeg ikke er bygget slik at jeg kan kombinere de uten at noe kolliderer og eksploderer på sikt..

Vi reblogges!


19.11.2012, 20:45

En snau måned har gått siden jeg fortalte om 10 ting som irriterer meg.
Alt i alt blir det en del negativitet og mørk fokus når man kommer nær mitt nærvær.
Jeg er som kjent ikke veldig glad i optimisme, snillisme og overdrevne positive mennesker, derfor er det også naturlig at jeg oftest liker å presentere de mørkere sidene ved livet som hva man irriterer seg over.

En annen ting er at det ofte er lettere å komme på hva man misliker fremfor hva man liker.
Det er lettere å komme på negative ting ved seg selv, fremfor positive.
I alle fall så fremt vedkommende er en smule "normal".

Men en sjelden gang kan man gjøre det omvendte av hva man pleier til vanlig.
Jeg har derfor tenkt å gi dere et lite innblikk i samtlige ting som jeg blir glad av.

For videoversion av listen, sjekk ut denne:

Besøk av fittevennene mine
Først og fremst vil jeg understreke at jeg ikke er en supersosial person som blir glad for å få besøk nesten uansett hvem det er.
Jeg er utrolig sær, og som regel syns jeg det er bedre å være en loner, fremfor å omgå mennesker jeg har bare litt eller middels til felles med.

MEN, det er noen ytterst få mennesker som jeg virkelig ELSKER å få besøk av.
Selvfølgelig er det ingen av de jeg nærmest DØR ETTER å få se som bor i nærheten av meg. Mine to beste venner Sara og Kim holder foreksempel til i Sogn og Fjordane, og Oslo. Det er et langt stykke unna Oppdal, det.
Som kanskje samtilige har fått med seg gråt jeg ganske bra da Sara dro tilbake etter to døgn med overnatting i mai, og det var også et helvete for meg å ta farvel da hun dro igjen etter å ha vært her noen døgn i oktober.

Nå sitter jeg å venter på nytt besøk igjen, Kim (som tidligere het Kirsten, frem til hun skiftet navn denne måneden i registeret) kommer nemlig her like etter jul og blir her i et par dager. 27. desember til 1. januar for å være konkret.
Så det er noe jeg ser frem til siden Kim også er en av få mennesker jeg virkelig, liker å ha kontakt med!

Ja, så må jeg vel forklare overskriften på dette punktet før jeg går videre på neste. Når jeg nå har skrevet fittevennene mine er det kun en mer oppfinnsom omskrivning av jentevenner. Det er ikke elskere, eller noe sånt, og ingen av de som er mine fittevenner er venner jeg har hatt sex med (i alle fall ikke enda), det er bare at de har en vagina i stede for kuk, altså er de jenter. Og de beste vennene mine er tilfeldigvis jenter, eller fittevenner som jeg liker å kalle dem fra og med nå. Hehe..

Oppmerksomhet på nett
Den viktigste personen i et hvert menneske sitt liv er seg selv. Derfor er det for meg også lite som er mer normalt enn mennesker som vil fremheve seg selv, folk som vil dyrke seg selv, sine talenter, egoer og behov.

Når folk sier at de ikke bryr seg om seg selv i hele tatt er det løgn. Intet mer enn løgn.
Selvfølgelig finnes det mindre egoistiske mennesker enn meg, men det finnes INGEN som overhode ikke bryr seg om seg selv. Slik er det i alle fall i min verden.

En ting egoet mitt virkelig liker er når jeg ser at jeg virkelig har gjort noe riktig med noe jeg har publisert. Det kan være så enkelt som en facebook-status på 3-5 ord, eller et blogginnlegg som jeg har jobbet med en stund. Eller, når jeg legger ut en sang eller en video jeg har funnet på Youtube, som jeg deler på min vegg, og den får mange likes, så er det noe som tilfredstiller meg selvom produktet kun er delt, og ikke er noe jeg har laget selv.

Så lenge det er noe jeg har lagt ut på MIN VEGG, eller MIN BLOGG, og det får likes/kommentarer (negativt eller positivt er revne likegyldig så lenge det har noe med tingen å gjøre, og jeg føler jeg får oppmerksomhet), så faller deg meg tilfredstillende uansett om det er noe eget, eller om det er deling av noe andre har lagt ut. Men eget mel er alltid best å få kred for..

Pakke i posten
Dette er heller ingen hemmelighet, men jeg liker utvilsomt når jeg har bestilt noe jeg har lyst på og når det ENDELIG ankommer.
Denne følelsen varierer i grad utifra hva det er. Det skal heller ikke fornektes at det har blitt noen bestillinger som har vært spontan og som jeg nesten ikke har brydd meg om i ettertid.

Likevel har jeg blitt flinkere til å unngå spontane kjøp på ting jeg ikke har mye følelser for, og blitt flinkere til å heller spare til de virkelige tingene jeg kan elske i laaang tid. Sånn som nå er det tre jævlig hærlige dukkeskikkelser som jeg venter på fra Devil Dolls-butikken til min gode venninne Lillith.

Jeg kjenner at det også skal bli veldig hærlig når jeg får råd til å kjøpe et par Arch Enemy-cdeer og annet stuff, et band jeg har fått hekta på de to siste ukene. Et jævla fantastisk death metal-band fra Sverige, med tysk, kvinnelig vokalist som growler <33

Kort fortalt, jeg elsker å motta nye ting til min mørke, morbide hule.
Jeg elsker å eie og kjøpe ting som er morbidt, rocka, horribelt og grotesk, og det er en veldig grei følelse når jegmottar hentelapp på pakker som er for stor til postkassa mi.

Penger
Penger, penger, penger.
Jeg elsker penger, kan ikke noe for det.

Man kan ikke måle hele min lykke i penger, men man kan tro at dersom jeg er over normalen glad en stund, så har jeg en del penger å rutte med. Folk sier at man ikke kan bli lykkelig av å være rik, vel, man blir i alle fall IKKE lykkelig av å være fattig heller.

Så ja, jeg elsker penger. Ikke å se på andres penger. Men Å HA PENGER!! <3

Å vinne!
La oss ikke ignorere at jeg kan være en like dårlig taper som vinner.
Jeg elsker å ha rett. Jeg elsker å nedverge mennesker dersom vi blir uenige i noe, eller hvis noen har irritert meg på et punkt.

Jeg har en egoistisk lyst til å slå andre ganske så mye.
Jeg vil ha flere facebookvenner enn alle de andre vennene mine, jeg vil ha en mer besøkt blogg enn de andre jeg vet av..

Jeg HATER å tape når jeg spiller tv og data-spill. Har jeg ikke god nok tro på at jeg vil få til noe, så deltar jeg heller ikke. Når jeg går inn for noe vil jeg gjøre det maksimalt, ingen mellomting helst!

Som barn jukset jeg flittig mot min egen farfar i ludo, og jeg kunne laga drama dersom jeg ikke vant.
Som barn tok jeg seieren på forskudd en gang jeg og min far kjørte om kapp på en bilbane jeg hadde på rommet mitt en periode. Jeg skjøt hendene i været da jeg trodde jeg hadde vunnet, men faktumet var at jeg hadde stoppet rett ved målstreken, og sekunder etterpå vant altså min far over meg fordi jeg hadde stoppet rett ved målstreken for å vise at jeg hadde "vunnet", noe jeg altså ikke gjorde. Dette er mer enn ti år siden, og det henger ved meg enda. Litt.

Det viktigste er IKKE å delta, men å VINNE! Pronto!

Musikk
Er det noe energien min brukes i veldig stor grad på så er det å høre på musikk.
Jeg har alltid på musikk om jeg ikke er hos terapauten, legen min eller hos venner som ikke har på musikk der og da. Jeg går jo ikke å krever at folk skal ha på en viss type musikk når jeg er hos andre heller..

Men når jeg er ute å går alene, så har jeg ALLTID musikk på. Når jeg er på butikken, når jeg går i skogen, går i sentrum, er hjemme. Alltid på musikk da! Og som regel det enkelte sauer der ute vil kalle for bråk.
Jeg er ikke lengre en fyr som kan høre på nesten alt.

Det har virkelig blitt et noe smalere spekter for hva jeg tillater meg å høre på, men når jeg hører den musikken jeg virkelig forretrekker, så er det veldig hærlig. Ja, nesten hellig faktisk.

For tiden går det mest i Arch Enemy, Marilyn Manson, The Cumshots, Rob Zombie og Ozzy Osbourne.



En god film / tv-serie
En annen ting jeg virkelig elsker er når jeg en sjelden gang ser en seriøst bra film eller tv-serie.
Jeg ser mye på film og litt på forskjellige serier. Men det er også her ting å finne som er bedre enn andre.

Elsker horror, men det betyr ikke at ALLE horrorfilmene er like bra.
Når jeg derimot ser de filmene eller seriene som er over gjennomsnittet uberfantastisk, da er det godt å være Aylar.

De filmene som har gjort best inntrykk på meg det siste året må være Candyman, Phenomena, Cannibal Holocaust, Carrie, Nightmare On Elm Street-serien og Chucky-filmene. Av serier holder det å bare nevne to som virkelig er bra uansett episode; The Walking Dead og True Blood.

En god runk
Sist, men ikke minst; en god runk.
Jeg skulle likt å skrive et godt knull, en god blow-job, eller lignende. Men saken er fremdeles den at jeg er jomfru, og for dere som har lest innlegget helt ned til nå så faller vel ikke det som så veldig rart.

Vel, jeg elsker den følelsen som er like før jeg får orgasme. Når jeg virkelig konsentrerer meg og klarer å nyte de sexuelle bildene, tankene og følelsene så er det ubeskrivelig deilig. En dag uten en god runk, er en litt fattigere dag i mitt sære liv.
Seksuell tilfredstillelse er 100% normalt, enten det er med seg selv eller andre, og det eneste som kan gjøre meg litt sær her er at jeg skriver om det mens "dere fleste" holder kjeft.


Vet ikke om dette innlegget var tilfredstillende nok for dere, men.
Hva er det som tilfredstiller og gleder deg?

Vi reblogges!



1
18.11.2012, 08:46

For en stund siden slapp George Lucas nyheten om at han hadde solgt Star Wars-rettighetene til Walt Disney.
Han har sagt at han lenge har visst at Star Wars vil overleve han, noe han har rett i.

Samtidlig som det ble fortalt at Disney har kjøpt opp Star Wars for 4.05 milliarder dollar som tilsvarer 23.3 milliarder norske kroner, ble det også lansert en nyhet om en tredje trilogi.

Disse filmene vil foregå ETTER "Return of the jedi" fra 1983, og i den forbinnelse er det håp om et gjensyn med både Harrison Ford, Mark Hamill og Carrie Fisher som Han Solo, Luke Skywalker og prinsesse Leia.


© Bildet tatt fra screenrant.com

Som den trofaste, gamle Star Wars-likeren og som den filmelskede autisten jeg er har jeg selvfølgelig scannet nettet litt mer enn "vanlige" folk gidder rundt denne saken.

Jeg har lest gjennom så og si alle de norske nettavis-artiklene om nyheten. Det mest interessante er til syvende og sist å gå gjennom diversje filmforum og videoblogger, da en del nyhetsartikler er noe identiske.

Tankene og reaksjonene rundt denne nyheten (som uten overdrivelse må sies å være en av de største filmnyhetene i det 20. århundre) har vært veldig individuelle og forskjellige. Mens noen håper på at film 7, 8 og 9 skal inneholde bl.a Luke, Leia og Han fra den opprinnelige triologien, så er det andre som ønsker seg at de kommende kapitlene heller skal foregå minst 100 år etter ROTJ, da samtlige ikke er keen på nye stjernekrig med gamlinger.

Ikke er det å legge skjul på at utrolig mange er skeptiske til hva Lucas egentlig har gjort nå som han ikke lengre har makt over hjertebarnet sitt. En kjent (u)ting med Disney er at de i nesten alle filmene sine sniker inn et symbol eller en skygge som ligner på Mikke Mus, og at vi på slutten av filmen får spørsmål om vi så Mikke.


© Bildet tatt fra mashable.com

Det er også de som frykter at Disney nå vil gjøre de kommende filmene utrolig barnevennlige, samt at vi også risikerer dubbede versioner der de yngste kan velge å høre heltene snakke norsk. Når det kommer til dubbingen er det jo uansett frivillig om man vil høre den.

Heller er det ikke alle som har lagt skjul på at de konsekvent hater Disney, slik det er nå. Ser det er flere som er mildt sagt veldig skeptisk til alt Disney har laget etter at 90-tallet tok slutt. Det ikke så mange har nevnt er at Pirates Of The Carribean-serien faktisk lages under dette selskapet, og volden i de filmene er faktisk på noe lik linje som SW.

Men når det er sagt, så er POTC en av ytterst få filmer Disney har kommet med etter år 2000 som er av særlig god kvalitet. For ja, det meste av andre ting de har skapt har etter min mening vært søppel sammenlignet med udødelige klassikere fra 80- og 90-tallet da vi snakker om filmer som The Lion King, Toy Story, Tarzan, Aladdin og The Little Mermaid. Så skal vi heller ikke glemme de enda eldre klassikerne som Mikke Mus, Langbein, Pluto og Donald-filmene, og heller ikke The Jungle Book, Lady and the Tramp, Peter Pan, Dumbo, Bambi, Snow White og Cindarella. Dette er min mening, men jeg syns ikke Cars, Hannah Montana, The Incredibles, Dinosaur, Finding Nemo, G-Force, High School Musical eller Monsters er i nærheten av så bra som de virkelige gamle filmene. Igjen, Pirates Of Carribean er virkelig et av FÅ eksempler som har god kvalitet fra senere tids Disney.

Kort fortalt skjønner jeg av flere årsaker den enorme skepsisen til at LucasArts nå eies av Disney.
Litt beroligende er det at Michael Arndt trolig er den som skal skrive manuset for filmene, mannen som jobbet med "Toy Story 3", for å nevne noe.

Allerede er det også spekuleringer rundt tittelen på den neste filmen, og det kan hende at i alle fall en av de neste filmene vil hete Dark Empire, som også var navnet på en tegneserie som ble utgitt på 90-tallet, som fortalte om hva som hendte etter at film 6, Return Of The Jedi tok slutt.


© Bildet tatt fra cnn.com


© Bildet tatt fra amog.com

Til 2015 er det bare å spekulere og undre seg.
En trøst med det hele er at Disney forhåpentligvis ikke vil lage like dårlige Star Wars filmer som "The Phantom Menace", "Attach of the clones" og "Revenge of the Sith", da Lucas stakk hånda litt for dypt inn i lekekassa. Men vi kan ikke si noe før vi får sett resultatene selv. Vil Disney lage de neste filmene til en forverrelse eller forbedring sammenlignet med de tre siste, nevnte? I dont know!

Men en ting er i alle fall sikkert...
Jeg vil ikke at langbein skal dukke opp som broren til Chewbacca, og jeg ber om at verken Donald, Minni, Mikke, Snipp og Snakk, Ole, Dole og Doffen, bestemor Duck, Onkel Skrue eller B-Gjengen ender opp som verken opprørere, jedier eller noe som helst annet.

Hva tror dere?
Vi reblogges!


15.11.2012, 11:35

Å måtte skrive en filmanmeldelse på en film ved navn Inside The Whore er som å villede en turist til et sted som ikke eksisterer.
For hva er egentlig Inside The Whore? Jo, det er en falsk "bak om"-film som ikke eksisterer.

Vi snakker om en film som utgir seg for å være en bakomfilm til en film som ikke eksisterer, og bakomfilmen er falsk.
La oss i hvertfall håpe at denne filmen er falsk, for ellers har jeg kontakt med en død Caroline Andersen på facebook, og en kaldblodig seriemorder ved navn Reinert Kiil.



Denne filmen er også kjent under navnet Hora 2, kort sagt oppfølger til en film som jeg syntes var så dårlig at den ikke engang var verdt en blogganmeldelse. Hora var rett og slett så dårlig at den var ikke verdt å slakte.

Så, hvorfor skriver jeg nå om denne filmen?
Når sant skal sies er denne filmen noen hakk bedre enn Hora.
Konseptet er ikke originalt, men i motsetning til Hora så er ikke dette en dårlig blåkopi av en annen film (I Spit On Your Grave).
Sammenlignet med filmer som Cannibal Holocaust prøver denne å gi inntrykk av at dette er en ekte film, der også skuespillerne ble drept i virkeligheten, og ikke bare i fiksjonen.

Men sammenlignet med CH så er denne filmen ikke en fremtidlig klassiker, den er ikke nyskapende, og den kommer ALDRI til å bli noen stor hit! At Reinert i hele tatt har baller til å lage noe for et så syltynt marked er for meg en underlig sak. Hvorfor lager man filmer som dette? Når det så kommer til ballene, så får han brukt de. For det er ikke måte på hva jentene skal gå gjennom. Ikke bare skal de drepes "in the real life", de blir også voldtatt på settet i tillegg.


© Bildet tatt fra nordicfantasy.wordpress.com


© Bildet tatt fra dagbladet.no

Det er også lov å spørre seg hva slags rusmidler Reinert har gitt til skuespilleren Jørgen Langhelle for at han skulle si ja til å medvirke i denne filmen. Langhelle er riktignok ikke Aksel Hennie-stor, men han er likevel en anerkjent skuespiller fra blant annet Olsenbanden Junior (julekalenderen på Tv2), Torpedo og The Thing. Hvorfor voldta sitt eget rykte med å stappe hodet sitt inn i denne skitne, skitne tingen?

JEG kunne lett vært med i denne filmen om jeg ble spurt. Jeg har ingen fremtid i sammenligning, men hvorfor JØRGEN LANGHELLE, eller den koselig Gråtass-jenta Dagrun Anholt stikker kroppshårene sine inn i denne "tingen" (det kan ikke kalles for en film), forstår jeg ikke. Jeg begynner nesten å tenke mer på hva som har skjedd i privatlivene til disse nevnte skuespillerne, fremfor det som har med "filmen" å gjøre.

Og det er ikke bare det som forstyrrer meg i konsentrasjonen her.
Filmen.. Den har også en en undertekst som lyver. Det er ikke alltid at det står det som blir sagt i undertekstingen.
For ofte kan undertekstingen være som "Ja, stikk den kniven inn i meg. Jeg er din lille hore, og jeg fortjener å bli behandlet deretter", mens det jenta egentlig sier er; "Nei, hver så snill. Jeg vil ikke være med på dette lengre, du er sinnsyk!!".


© Bildet tatt fra insidethewhore.com

Så hva er det som nettopp har sugd 86 minutter ut av livet mitt?
Jeg aner ikke! La oss håpe at de falske skuespillerne som ble drept på fake, kommer tilbake fra den fake døden, til det fake livet, og avliver den fake, fake Reinert Kiil!

Ikke mer filmer fra den fronten nå!

Ja, en siste ting skal skrives. På noen merkelige punkter kom det noen merkelige, uvirkelige øyeblikk som ikke var så ille.
For på en måte virker det som om noe har tilfredstilt meg? Kan det være det innbilte soundtracket? Eller den volden jeg har trodd jeg har sett? I dont know. Å være vitne til "dette" er som å få lurt i seg et narkotisk stoff, du TROR du ser på en eller annen film der og da, men det er tydelig bare en av flere hallusinasjoner!

Terningkast...
Ja, denne gangen kaster jeg terning bare for morro skyld, siden det ikke er noe å kaste terning for..

"Terningkast"

Og Reinert.. Du er en kuk med alt for stort ego. Sånn sett er vi litt like :-)

Vi reblogges!


14.11.2012, 20:13

Pornodebattene vil aldri finne en ende å legge seg i.
Det samme gjelder også debattene om, for og mot prostitusjon.

Er det greit å forby kjøp og salg av sex?
Vil samfunnet bli bedre av det, eller vil det være bedre om det får være lov?
Spørsmålene som kan diskuteres er uendelige som hos mye annet.



Personlig er jeg en forkjemper for prostitusjon både på gate, hjem og nett.
Når jeg skriver hjem, mener jeg ikke at prostituerte skal gå fra hjem til hjem som noen julebukker, men at det er greit at prostituerte er hjemme og tilfredstiller kunder som har bestilt tjenester over telefon eller nett. Bakdelen med at de prostituerte er hjemme hos en kunde, fremfor å tilfredstille vedkommende på et horehus er at man ikke kan vite 100% hvor gode hensikter kunden har. Men som med alt annet finnes det også løsninger for forhåndsregler også der!

Og når jeg skriver på gata, så mener jeg ikke at prostituerte skal tilby sex og jakte på kunder overalt.
Derimot synes jeg det er helt greit at det skal finnes egne steder hvor staten tillater prostituerte å være på, så lenge man har en viss folkeskikk noe som skal gjelde alle uansett yrke, kjønn og bakgrunn. Folk uten folkeskikk egner seg jo uansett ingen steder.
Så er det også viktig at de ikke går bort til mindreårige, eller voksne med barn rundt seg. Igjen, noe jeg synes er et selvfølge.

Jeg mener rett og slett at vi trenger prostitusjon og porno.
Ja, det finnes mørke sider ved disse tingene, men vær ærlige med dere selv;
Hva er det vel som byr på positive sider som også ikke har negative?

Salg av sex tror jeg er med på å forminske overgrep i samfunnet.
Og det at folk skal kunne ha noe å runke til er også bedre enn at man legger lokk på sine menneskelige behover og følelser som et hvert menneske burde ha rett til å leve ut!

Angående porno er vi såklart ikke nødt til å ha det for å tilfredstille oss selv dersom vi ikke har en partner.
En av de negative sidene ved å runke for mye til porno fremfor å bruke andre virkemidler er at man blant annet bruker hodet mindre i den forstand at man får en dårligere fantasi, og folk som runker for mye til porno får som kjent litt feil inntrykk av hva sex er. Når det er sagt, så er det igjen ikke noe rett eller galt innenfor sex, utenom det som går på tvang og det som mangler fri vilje.


Tidligere mykpornoredaktør og nakenmodell Anniken Valstad mener porno kan være både viktig og riktig.
© Bildet er tatt av Lars Boyesen

Det beste er jo heller å fantasere om noen man liker uten å ha noe konkret å se på mens man koser seg. Samtidlig vet jeg selv godt at det ikke alltid er så lett om man har en del andre ting oppe i hodet, og da opplever jeg at det kan gå raskere og bedre dersom jeg i stede har en film eller et bilde som kan hjelpe meg med utblåsningen.

Har man en kjæreste, elsker eller en sexvenn så trenger man ikke porno eller prostituerte. Men så er jo verden sånn at ikke alle har en partner eller sexvenn. Verden er også slik at noen har lett for å få seg ny elsker eller kjæreste, mens andre sliter mer med det og går ensom i lang, lang tid. Det kan variere i alt fra timer, til dager til årevis. Selv er jeg 21 år gammel jomfru som ikke vet hvordan jeg hadde vært i dag om jeg ikke skulle tilfredstilt meg selv.

Så, skal vi som går ensomme uten en fast sex-partner da gå utilfredsstilte og uten noe form for seksuell nytelse?

Det er absolutt ingen ting som er galt med seksuell omgang, enten det kommer til andre eller med seg selv. Vel, så fremt man ikke er hjernevasket av religion da.
I 2012 vet de fleste av oss at man verken blir blind eller får hår i hendene av å onanere.
Derimot hjelper onani med å rense opp kropp og sinn på flere positive måter, og faktisk ingen negative.
Man får i tillegg beveget seg mer, om ikke mye, så i alle fall litt. Så onani er også trening på flere måter.

Alt i alt kan man beskrive onani med tre ord: Rensende, sunt og godt!
Hva er vel ikke bedre enn nettopp det?

For å oppsummere meg selv kort og enkelt.
Jeg er for pornografi, jeg er for prostitusjon, jeg er for selvtukt og jeg er for alt som går ut på at vi mennesker skal få leve ut våre drømmer og behov, så fremt vi ikke gjør noen andre noe vondt. Ingen skal være nødt til å stenge noe inne i 2012. Ingen skal føle seg nødt til å holde noe skjult, et slikt samfunn vil jeg ikke leve i. For når man går med noe inne i seg, og når man ignorerer den man er, det man har lyst til og det man vil, så blir man fort også et dårligere menneske. Man kan bli fortere sint, fortvilt og deprissiv. Da er det heller bedre om vi får utløp for våre drømmer, og at vi får lov til å være oss selv - FULLT UT!
(Så fremt det ikke innebærer pedofili eller overgrep mot dyr)

Viktig er det også at prostituerte ikke blir tvunget til noe de ikke vil, akkurat som andre mennesker.
Selv om man er prostituert og i arbeid så mener jeg at dersom det er noen man ikke vil ha som kunde, eller noe man ikke vil gjøre, så skal det aksepteres hos kunden!

Et lite sitat av Thorbjørn Egner skal få avslutte dette innlegget.

"Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill.
Og forøvrig kan man gjøre hva man vil!".

Thorbjørn Egner var en flott og klok mann <3.

Vi reblogges!


12.11.2012, 21:21

Vi vet aldri når zombie apocalypse vil bryte ut for ramme alvor.
Vi kan aldri forbrede oss nok!

Før vi vet ordet av det blir vi forsøkt spist levende av våre venner, brødre, søstre, foreldre og barn.
Det gjelder å være beredt, og å ta for seg enkelte forhåndsregler.
En smart ting er å alltid ha rikelig med ammunisjon og våpen tilgjengelig.
Sov alltid med minst en gunner under puta.

Har du ikke skytevåpen, så se i alle fall til å ha et slagvåpen. Balltre, f.eks.
Motorsag er også en flott ting. I teorien kan nesten alt brukes til å avlive en fiende i selvforsvar.

En av de mest vanlige feilene som blir begått er å avfyre skudd mot magen, det hjelper lite, så fremt du ikke bruker et eksplosivt våpen.


Dette er et fiksjonbilde fra tv-serien "The Walking Dead".
© Bildet tatt fra theofantastique.com

Zombier er allerede døde vesener, også populært kalt "vandrende døde", eller "the walking dead", det mest sikre du kan gjøre er som følger; Gå for hodet!

Opprinnelig er zombier ikke veldig raske til fots, og ikke ekstremt intelligente.
Likevel, det finnes unntak, så aldri undervurder de.

Selv om det er mer sjeldent så har zombier likevel gjennom historien klart å kapre fly, så igjen, aldri undervurder deres intelligens!

Desto høyere intelligens et menneske eller et dyr har, desto større grunn har det til å føle seg truet.
Zombier er som kjent på jakt etter hjernen, i tillegg til at de også forsyner seg av de andre organene en kropp har å by på.
Det finnes metoder som kan fungere for å holde de på avstand en stund. Ild blant andre.

Skulle du være så uheldig at du er omringet av flere zombier enn du kan nedkjempe finnes det likevel enda håp.
Det beste å gjøre i en slik situasjon er å "bli en av de". Med det mener jeg ikke at du skal la deg bite, for da har du tapt. Dersom du oppførerer deg som en zombie, går som en zombie, LUKTER som en zombie, kan det hende du klarer å komme deg vekk.

Det beste tipset her er hvis det ligger et lik godt nok tilgjengelig i nærheten. Grav ut det som graves kan av innvoller, og dekk deg og dine best mulig med de illeluktene organene. Og for guds skyld, håp på at det ikke blir regnvær, i så fall vil ikke rømningsplanen veldig mye verdt i lang tid.

Mange tror selvfølgelig i dag at dette kun er et fenomen fra filmer, bøker, tegneserier, tv-serier osv, men jeg tror det er en mulighet for at et zombieepedemi faktisk kan bli realitet en dag. Dvs. vi har allerede vært vitne til noen episoder som bør tenkes over.


Dette er et virkelig bilde av en mann som har blitt angrepet av en mann som hadde tilstander som minner veldig om det vi forbinner med zombier..
© Bildet tatt fra rickey.org

En av de mest kjente virkelighetshistoriene i nyere tid er utvilsomt da en 31-år gammel mann forsøkte å spise ansiktet til en annen mann i Miami i år. Ja, mange tenker sikkert at dette har med dop å gjøre, og til tross for at vedkommende skal å brukt Cloud Nine (såkalt "designer"dop), så vil jeg igjen ikke utelukke at fenomenet rundt zombier kan bli en alvorlig, ekte realitet, om det ikke allerede er det! Det er i hvertfall hva jeg tror, og mener.

Med dagens vitenskap skal det ikke mye til for at det skal vekkes en aktivitet inn i hjernen til de døde. For bare noen hundre år tilbake trodde vi aldri at vi skulle kunne bevege oss fra Oslo til Trondheim på 2-3 timer, i dag vet vi bedre. Og er det mulig, så burde det også være veldig stor sannsynlighet for at et virus vil ramme hele verden, et virus som vil bringe de døde tilbake som vandrende kannibaler.

De tipsene jeg har kommet med i dette innlegget er hentet fra film og tv-serier. Men for å si det sånn; Et hvert fenomen i en fiksjonell verden må være tatt fra noe som man har sett og hørt i den VIRKELIGE verden. Tror alvorlig talt ikke at ideen om zombier er en helt tilfeldig idee som noen fant på en gang, den må komme fra noe mer konkret, noe mer virkelig.

Så, man skal aldri si noe for sikkert!

Vi reblogges!


09.11.2012, 16:45

Det er noe jeg har innsett angående fremtiden min når det kommer til forhold og den slags, og det er at jeg ser sannsynligheten for noe som grotesk minimal.

Det er ikke det at jeg ikke ser på meg selv som for lite attraktiv, kjekk, at jeg ikke er god nok for noen, eller noe sånn.
Hvis det virkelig hadde betydd nok for meg så hadde jeg mest sannsynlig ikke vært singel nå.
For det er først og fremst ikke noe selvtillitsrelatert som er årsaken til at jeg tror det jeg tror i dag.

Slik jeg ser det nå, så må jeg eventuelt legge bort veldig mye av det jeg brenner for, hvis det skal være aktuelt.
De fleste vennene mine, er jenter, noen litt mer enn andre. Så det er ikke det at jeg ikke er akseptert hos individer av det motsatte kjønn.

Saken er rett og slett at jeg anser meg selv som alt for spesiell. Det å finne noen som jeg kan være i fast forhold med, som deler nok av de samme meningene og interessene som jeg har til at det skal fungere i lengden, ser jeg på som veeeeldig mikroskopisk liten.

Jeg bor som kjent i Oppdal. At jeg finner noen her jeg kan elske og leve sammen med - Er like sannsynlig som at den rødgrønne regjeringen vil slutte med landsforræderi.
Slik jeg ser det, finnes det kun tre alternativer for et eventuelt forhold i fremtiden:

A. Jeg havner i et avstandsforhold.
B. Jeg flytter til en venninne som jeg skulle få såpass god kontakt med.
C. Ei venninne jeg får såpass god kontakt med flytter til meg.

La oss ta for oss avstandforholdet først!
Det jeg ser på som et problem her er at når vi skulle bo såpass langt unna hverandre er det fort at sjalusi dukker opp fra en eller kanskje til og med begge parter da det er fort gjort å gjøre seg opp tanker om hva den andre driver med når man selv ikke er til stede. Jeg personlig er en person som - og jeg hater å innrømme det - fort blir sjalu!

Ok, så har vi alternativ B!
Dersom det skulle finnes et individ som er såpass lik meg selv, at vi skulle gå bra sammen i lengden, så kan det hende det er motivasjon nok for meg til å ignorere de fordommene jeg har mot forandringer.

Jeg har aldri reist utenfor bygda alene, da jeg har veldig angst for alt som kan gå gæernt ved det nye og ukjente. Men, sannsynligheten for at jeg finner noen som er såpass lik meg selv, som jeg trives såpass godt i lag med at jeg forlater hjemstedet mitt og alt jeg har her hjemme, er liten!

Så sitter vi igjen med alternativ C.
Dersom noen er såpass lik meg interessemessig, så er det IKKE ET SJAKKTREKK Å FLYTTE TIL OPPDAL!

Oppdal er et sted som har ingenting å by på for slike som meg selv! Ja, jeg har fått med meg at Oppdal Kulturhus har det Ramaskrik-prosjektet sitt, men de skrekkfilmene som ble vist i den forbinnelse er ikke helt i den horrorsjangeren jeg foretrekker.



Alt i alt har jeg lite tro på både a, b og c, som dere kan se.
For meg som er såpass særegen som jeg faktisk er, er det veldig viktig at den jeg skulle være i lag med har en såpass stor forståelse for det jeg liker å gjøre. At hun elsker det fleste av de samme tingene selv. Og, ja.. I stede for å ramse opp mine kriterier på nytt for hvordan jeg mener at en parner for meg må være, så er det bedre at dere KLIKKER HER, så kan dere lese det på et innlegg jeg altså har skrevet før.

Slik det er i dag så har jeg ikke vært borti noen som jeg ser for meg at jeg vil få et overlevbart forhold med i lengre tid. Det er flere mennesker jeg synes veldig mye godt om, men alle mine nærmeste venninner har for store forskjelligheter fra meg selv til at jeg nettopp tror det vil funke. Igjen, jeg er en veldig særegen person, og selv de tre nærmeste vennene mine har en tenntens til å snakke litt for mye om ting jeg ikke er like opptatt av dem. Og jeg regner med at det samme også går andre veien.

Så helt til slutt vil jeg stille meg selv noen spørsmål.
Er det egentlig nødvendig å ha noen å være i forhold med?
Nei, i hvertfall ikke for forholdets skyld. Så lenge det ikke finnes noen jeg kan leve med godt nok i lengden, er det bedre å være alene.

Har jeg lyst til å dele livet med noen?
Ja, hadde jeg vært likegyldig hadde ikke dette innlegget vært skrevet. Men igjen, skulle det bli aktuelt med noe, må jeg være overbevist nok om at vedkommende deler nok felles interesser, meninger og følelser som meg selv. Hvis ikke vil det ikke fungere. Og for meg som er såpass original og sær, vil det fortsatt være et veldig vanskelig funn å komme over!

Jeg vet at det finnes dere som mener at ulikheter tiltrekker hverandre.
Det er godt mulig. Og dersom man kun skal lete etter folk som er lik nok seg selv, ender man opp som helt alene på alle fronter. I venneflokken derimot skal man gjerne ha litt av hvert. Men når man skal finne noen man skal leve såpass tett med, i lengden, så er det viktig at vedkommende er såpass lik som en tvillingsjel kan være - Det er en grunn at at flere og flere stadig skiller lag! Og jeg er ikke interessert i noe som er såpass midlertidlig.

Jeg er ikke en person som er ute etter å finne noen, kun for at jeg skal ha noen å leve med. Jeg er ikke en person som leter etter noen for å kunne danne egen familie, spre arv og gener videre.

Jeg er i mot konseptet å finne noen å dele livet med, for å ha noen å leve sammen med, fordi det er noe som folk rundt krever. Jeg tror mer på at mennesker på sikt blir lykkelig dersom vi faktisk får fokusert mer på det vi brenner mest for. Er det familie og den slags, så er det greit. Men for meg er det ikke sånn!

Alt i alt, så lenge min partner ikke matcher mine interesser, så lever jeg heller alene.

Vi reblogges!



0
08.11.2012, 15:23

Craig (spilt av Jesse Metcalfe) og Elise Landry (spilt av Erika Christensen) opplever alle foreldres absolutte verste mareritt.
Sammen har de en ung sønn på 6 år, Ben (spilt av Thomas Greenwood). Når Ben en dag blir kidnappet av en syk, syk mann blir foreldrene naturligvis veldig opprørt, redd, sint og deprimerte.

Etter kort tid blir kidnapperen funnet av politiet. De finner også Ben, men ikke i den tilstanden man hadde håpet på, heller den man hadde fryktet. Den onde gjerningsmannen John Kozlowski (spilt av Bill Moseley) har i sinne og raseri torturert og drept den 6 år unge gutten til døde, da gutten ropte på sin mor og ikke ville tie stille.



I Kozlowskis hjem finner politiet også en rekke dyr i kjelleren som har vært plaget. Det med dyrene har vel og merke ikke noe mer med historien å gjøre, men er mer med på å gi et viss bilde av hvor utrolig mentalt skadd denne mannen er.

Rettsaken mot han ender ikke helt som foreldrene hadde håpet på. I stede for å gi mannen som brutalt og nådeløst tok fra dem sønnen livsvarig fengsel, får han en strafferabatt, og må sone 25 år.

Foreldrene er sjokkert, og for alt de vet kan han komme ut om allerede 10 år. Mor Elise sliter, og hun trenger en syndebukk, noen å legge skylden på. I og med at det var Craig som skulle se til sønnen da han ble kidnappet er det lett å legge skylden på han. Enda hun innerst inne vet det like gjerne kunne skjedd henne.


© Bildet tatt fra filmaffinity.com

I tillegg til at hun delvis klandrer Craig har hun også et voldsomt behov for hevn mot John.
Er det rettferdig at en godt voksen, høy mann som nødeløst drepte en liten, uskyldig seksåring, skal få 25 år fengsel? Hva er 25 år mot det han gjorde mot Craig og Elise som må leve med smertene resten av livet? Hva er 25 år mot de grusomme, siste timene han utsatte lille Ben for?

Etter noen diskusjoner bestemmer foreldrene seg for å gi han det helvete han fortjener. De klarer så vidt å kapre en politibil hvor Kozlowski sitter bak. Dessverre klarer Craig som kjører politibilen å kjøre utfor en bro, og bilen ruller noen meter.
Elise som til da har fulgt etter bilen i deres egen bil frykter det verste.

Heldigvis klarer Craig å krabbe ut av bilen i god behold. Kozlowski derimot har falt ut av bilen og ligger noe hardere skadd litt lengre unna. Likevel er det ikke verre enn at han klarer seg.

De frakter han til en kjeller i et hus som har stått tomt en stund. Craig som er godt utdannet lege har på forhånd sørget for at de har det som skal til for å holde jævelen i live lengst mulig, samtidlig som han skal lide på verst tenkelig måte. Med sprøyter, legemidler, verktøy og andre uhyggelige utstyr setter de i gang rettferdigheten mot han som tok fra dem deres alt for unge sønn.

Ettersom dagene går vaier de litt frem og tilbake om hvor rett det er det de nå har begynt med. Samtidlig som de torturer mannen i kjelleren er politiet på jakt etter Kozlowski etter at de da ikke fant han i den knuste bilen...

Filmen har en overraskende slutt som virkelig fører filmen opp et ekstra nivå.
Ikke bare har denne filmen hærlige horrorsekvenser som jeg har lært å elske, men den tar også opp en rekke moralske spørsmål. Filmen er aldri kjedelig, da handlingen stadig tar nye retninger. Dette er altså ikke bare en torturfilm, men også en spenningsfilm med flere varierte høydepunkter som gjør at hvert minutt føles verdt tiden!


© Bildet tatt fra planetofterror.com


© Bildet tatt fra coveringmedia.com

Denne filmen er vel og merke ikke den eneste horrible filmen med Bill Moseley. Det skal nevnes at han har medvirket i filmer som "The Evil Dead 3 - Army Of Darkness", "The Texas Chainsaw Massacre 2" (1986), "Halloween" (2007), "Night Of The Living Dead" og Quantin Tarantinos "Grindhouse".

Verdt å nevne er det også at en betydelig del av filmens produsenter har jobbet tett med "Saw"-filmene.

"The Tortured" er en film som leverer på både skuespillerprestasjoner, spenning, overraskelser, blod og gørr, musikk og stemning. Det som derimot trekker litt ned er at filmen føles litt for kort. Den er på knappe en og halv time, og kunne godt vært på to timer, uten at det har vært for lenge.

Til tross over at vi som publikum allerede i starten blir gjort oppmerksom på hvor utrolig fæle handlinger psykopaten har begått, klarer den ikke å få oss til å hate han nok.

Fra filmen starter tar det kort tid til rettsaken er ferdig, til foreldrene reagerer på dommen, og dermed kidnapper han. Det er for få klipp som provoserer oss nok til å hate han hardt nok, og det gjør også at vi ikke får den samme begeistringen av hevnen som vi kunne ha hatt, dersom filmen hadde brukt mer tid på å provosere oss før vi kommer til punktet hvor hevnens dager er et faktum. Likevel er dette noe som kan sees mellom fingrene når vi blir gjort obs på twisten som kommer helt på slutten.

Alt i alt kommer "The Tortured" ut som en god horrorfilm innenfor den sjangeren den er! Helt originalt er riktignok ikke dette hevn-konseptet, men det er også en grunn til!

Terningkast

Vi reblogges!


07.11.2012, 22:17

Beach partys are to dies for!
Til alle som før hadde angst for vann, med tanke på frykten for å bli haimat - Nå kan haiene ta deg til lands også!
Sand Sharks er en snål horrorfilm for spesielt interesserte.

Den egoistiske ordførersønnen Jimmy Green (spilt av Corin Nemec) har tre ting oppi hodet; Sandparty, sandparty.. Og sandparty.



Da det ble holdt sandparty for en stund tilbake, døde flere mennesker av haiangrep.
Jimmy Green er derimot fanatisk når det kommer til at the show must go on.
Folk blir spist av haier, hva så?

Han får selvsagt motgang da ikke alle på White Sands er like begeistret for opplegget, med tanke på forrige gang.
Det blir bestemt at så lenge haiene ikke er tatt, så er det uansvarlig og uaktuelt å arrangere noe som helst på stede.

Jimmy vet råd, og ringer noen kompiser som har erfaring med å produsere noen døve haifilmer.
Etter litt blir det kjent at en hai er fanget. Befolkningen kommer for å se på den døde haien, som Jimmy forteller er fanget og drept nå nettopp. Det han ikke hadde regnet med er at en av blondinene på øya har nok vett i skallen til å avsløre at haien har allerede vært død i en ukes tid. Dermed forfaller også troverdigheten i hans historie.

Vel, jeg skal ikke gå gjennom hele historien..
Til sist blir det så han får holde den festen han har lovet sin far, ordføreren, som skal redde øyas rykte. Og dermed vil befolkningen igjen begynne å øke og det at folk flytter vekk, skal ta slutt. Eller ikke?

Festen starter, og med politiet som barnevakt ser det ut til å virke "trygt", enn så lenge.


© Bildet tatt fra comoyo.com

Når Jimmys lille flørt Amanda Gore (spilt av Gina Holden) blir slukt levende rett forran øynene på han, bestemmer han seg for å late som ingen ting. Ingen må få vite noe, ingen må få panikk, og the show must go on! Uansett hva!
Nei, det faktum at både Amanda, ordføreren (hans far) og en rekke ungdommer på kort tid har blitt spist av haier som har kommet opp fra sanden får altså ikke denne syrehjernen til å avblåse noe som helst.

Selvfølgelig går ikke festen like knirkefritt som han håper på da haiene omsider dukker opp blant de partyglade ungdommene, og eter de en etter en. Folk får panikk, og løper avgårde. Og resten av historen får dere egentlig finne ut av selv.

Så, hvorfor se Sand Sharks?
Jeg vil først og fremst starte med at skuespillerprestasjonene i denne filmen har lavere troverdighet enn en rekke pornofilmer jeg har sett. Og når den forsøker å være morsom, så feiler den, igjen. Humoren minner mer om en litt stakkarslig foreldre som prøver det de kan for å få ungene sine til å le. Det hele blir mer pinlig, og filmen finnes ikke morsom - Med mindre man enten er noe beruset eller temmelig overtrett.


© Bildet tatt fra imcdb.org

Jeg hadde også på forhånd sett for meg noe sadistiske scener, men også her skuffes vi så det holder etter.
De scenene som inneholder horror er såpass sensurerte, raske og uskyldige at det absolutt ikke tilfredstiller horrorelskeren i deg. Verken haiene eller fansen blir mett eller tilfredstilt denne runden..

Så har vi effektene.. Det er ikke bare noen billige skuespillere som er castet til denne filmen, men også effektene faller en god del under det vi håper på.

Det som er synd med denne filmen er at den har et ganske alright cover, et cover som ikke fortjener resten av filmen.
I hvertfall fikk coveret meg til å bli nysjerrig på denne, og det skapte også noen forventninger som falt ganske tidlig. Men jeg skal ikke være bare negativ. For selv om filmen er overtydelig dataanimert, så kunne det vært verre. Ja, det var egentlig det jeg hadde å si om det.

Det som utvilsomt scorer høyest for mitt vedkommende er og blir konseptet med haier som lever og svømmer i tørr sand, metervis unna havet. Dette er et konsept som hadde fortjent så mye bedre. For jeg skal ikke nekte det et sekund, JEG LIKER KONSEPTET! Bare så synd at det har blitt tatt såpass useriøst av crewet som laget nettopp denne filmen.

Terningkast

Vi reblogges!


06.11.2012, 17:30

Det er ikke svært ofte at temaet asperger syndrom popper opp. For alt jeg vet har jeg flere venner som kanskje ikke engang vet at jeg har diagnosen. Likevel, det hender noen spør.

At folk spør syns jeg er en bra ting. Ikke så flott med folk som bare tror, uten å spørre for å være sikker.
Utenomom «Hva er egentlig asperger syndrom for noe?», så er spørsmålet «Hva er de mest vanlige trekkene hos en med asperger?», mest spurt.

(For dere som vil høre og se meg snakke om de mest vanlige trekkene ved asperger syndrom kan dere se denne)


Ja, la oss begynne. Jeg har ikke hele dagen på meg skal dere vite. (Ok, jeg har).
Asperger syndrom er en tilstand eller diagnose om du vil, som man er født med. Det er ikke en farlig tilstand i den forstand, men det er en funksjonshemning som gjør at vi som har det får en rekke utfordringer med ting i hverdagen som "folk flest" kan ta forgitt. Det er ikke noe som er smittsomt, og i de fleste tilfeller er det noe man lærer å beherske bedre når man har blitt eldre.

Så skal jeg rul(l)e videre til det som jeg ser på som de mest vanlige trekkene for folk med autisme. I hvertfall er de punktene under de jeg selv har mest å stri med en dag i dag.

Mangel på sosial interesse/forståelse
Felles med oss aspergere er en viss mangel for sosial interesse eller sosial forståelse.
Det er ofte sånn at vi ikke føler det helt store behovet for å omgi oss med andre mennesker, og for min del opplever jeg stadig at jeg vil at samtaler flest skal avsluttes fortest mulig. Jeg syns folk flest er drit kjedelige, og totalt ikke verdt min tid.

Om jeg ikke synes sosial kontakt er kjedelig, så er det oftest noe jeg rett og slett ikke føler store behovet eller vitsen med.
Kort oppsummert: Mangel på sosial interesse og forståelse er noe av det mest typiske ved asperger.

Det skal OGSÅ sies at selv de beste vennene mine har til tendens å være uinteressante. Men da merker de det som regel fort selv, tror jeg. Og helt til slutt fungerer de fleste av oss veldig dårlig dersom vi har flere mennesker rundt oss, altså takler i hvertfall jeg mennesker i flokk VELDIG DÅRLIG.

Jeg blir nervøs og urolig, fysisk og psykisk, når mennesker blir til mengder, store eller små grupper, skal jeg forholde meg til noen bør det helst være toppen to om gangen. Men det kommer litt ann på HVEM de personene er, hvor nære de er, og hvor gode venner vi er. Når jeg bodde hjemme var det som regel sånn at jeg etterhvert ikke spiste middag eller lunsj sammen med foreldrene mine og mine to søsken. Mens de satt og spiste sammen, satt jeg som regel helst alene på rommet mitt. Jeg hater som regel å spise i lag med andre, noe foreldrene mine ikke alltid har aktseptert som igjen har ført til krangler og slik. Men de forsto at de måtte bare gi opp etter det var gått noen år. Man bør absolutt ikke tvinge folk med autisme til å spise ilag med andre, om det ikke er hundre prosent NØDVENDIG/KRISE.

Panikk ved forandringer
Det skal for min del ikke mye til for at jeg skal freake ut av noe som jeg plutselig oppdager er forandret på. Jeg er foreksempel en person som er veldig dårlig på å fjerne gamle innlegg her på bloggen, med mindre det ikke er noe jeg har publisert som jeg virkelig finner veldig elendig eller uinteressant i dag.

Blir noe generelt borte for meg så kan jeg låse meg helt, og bli et veldig vanskelig menneske å få kontakt med. Hvis noe er flyttet på innenfor min arena, altså mitt hjem, som jeg IKKE har flyttet på / forandret på selv, så er det ukult for å si det sånn.

Jeg kan også finne det noe vanskelig dersom nære venner plutselig skulle få seg noen nye venner eller kjæreste som jeg er redd for kan ta min plass.

Avtaler som endres på eller kanselleres er bare enda flere eksempler på ting jeg kan ta ille opp.

Smale interesseområder
Her kommer vel punktet som flest av dere har merket best.
Med mennesker med asperger finner man som regel et noe smalt interesseområde.

Det er ikke så veldig mye som er interessant og som fenger, derimot er interessene våre noe vi er som oftest er mer enn bare litt over gjennomsnittet opptatt av.

Hos meg er det for det meste bare horror-relaterte ting som gjelder, i tillegg til bloggen og film. Jeg ser veldig mye film, og jeg bruker de fleste timene jeg er våken på ting som har med horror eller andre makabre ting å gjøre. Jeg tenker gjerne på horror om dagen, og det kan også følge meg til sengs.

Jeg kan få en ide til bloggen som blir så sterk at jeg ikke klarer å legge den fra meg før jeg har gjort ideen om til virkelighet.

Jeg anser meg selv som en levende leksikon på spesielt Hotel Cæsar (som er noe av det få jeg brenner for utenfor horror-stadiet). Og det av den grunn at Hotel Cæsar er den interessen jeg har beholdt lengst av de jeg har hatt. Jeg kan masse folk flest ikke kan om hvem som har vært med, hvem som har vært sammen med hvem, hvem som døde i hvilket årstall, også videre.

De smale interesseområdene har også for meg ført til at jeg nå har søkt om ung uføre, da jeg helt har gitt opp å kunne fungere med å jobbe med noe av det som er av tilbud i Oppdal. Yrkes- og interessemessig skulle jeg ikke bodd i Norge i hele tatt. Motivasjon er ikke-eksisterende om jeg ikke får fokusere på det jeg virkelig brenner for. Jeg er selverklært perfeksjonist innen det jeg brenner for, og en null innen det jeg ikke bryr meg om.

Kort fortalt: Interessene våre er som regel noe vi er veldig INTENST opptatt av, og de er også veldig smale. Og; hva enhver person med asperger interesserer seg for er UTROLIG INDIVIDUELT, slik som hos andre mennesker uten diagnosen.

Misforståelse ved ironi, sarkasme, spøk og billedlig tale
Ironi, spøker, sarkasme, og folk som snakker i bilder er enda en ting som oftest er en stor utfordring å forholde seg til.
Jeg kan forstå noe av det som har med ironi, men jeg skal innrømme at jeg sliter kanskje mer enn mange av dere har hørt meg innrømme. Asperger tar som regel ting veldig bokstavelig, og det gjelder å være klar og tydelig for å unngå misforståelser.

Hm, ja. Har ikke stort mer å si om akkurat den saken.



Helt til slutt vil jeg legge til at mennesker med as har en tendens til å virke klossete, og misforståtte. Mange kan også ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet sitt, og til å kunne forklare seg til å gjøre seg forstått.

Skal også legge til at de forskjellige vanskene varieres i grader fra person til person. Jeg har ofte fått høre fra folk som har jobbet med autister at jeg er en av de best fungerende med diagnosen som de har vært borti. Så, hvor store de forskjellige utfordringene er varierer VELDIG fra person til person.


03.11.2012, 18:00

Uten det onde ville vi ikke hatt det gode.
Og uten det gode ville vi ikke hatt det onde.

Ja, for hva er vel godhet uten ondskap?
Hvordan kan vi vite hva som er godt, hvis vi vet hva som er ondt?

Dette er et spørsmål som har svermet litt i tankene mine en god stund.
Jeg er uten tvil bestemt på at disse to tingene skaper hverandre.

Hadde det ikke vært for at verden er full av forferdelige ting, så hadde vi brydd oss mindre om oss selv, og hverandre.
Når vi hører om og vitner til fæle hendelser blir vi minnet om at det kunne ha skjedd oss selv, eller noen av de vi er glade i. Dermed blir vi også mer bevisst på at vi skal passe godt på de vi er glade i, vise at vi bryr oss om hverandre, og forsøke å gi oss selv og hverandre et best mulig liv.

Etter 22. juli i fjor gikk det opp for oss at det er ikke bare utenlands at umenneskelige ting skjer.
Det er ikke bare alle andre steder at folk blir drept, det er ikke bare alle andre steder at terror skjer, det kan også skje på norsk jord.

Jeg tror at denne massakeren gjorde at i hvertfall noen av oss ble mer bevisst på å elske de vi har rundt oss best mulig mens vi enda har sjansen. Likevel ble ikke Norge et bedre land å bo i. Selv etter 22.07.11 hører vi stadig om nye drap, voldtekter, diskrimineringer, utestengelser, tilfeller av mobbing, også videre.

Jeg frykter at jeg har alvorlig rett når jeg nå skriver at vi vil oppleve lignende igjen, om ikke flere ganger verre.

Likevel, noen av oss ble mer bevisste på at vi ikke skal ta våre venner forgitt.
Generelt vet jeg om en del mennesker som har blitt varmere av de mer de vonde opplevelsene livet har kommet med. En av de mest omtenksomme, fornuftige og gode menneskene jeg vet av er de som har vært borti veldig mye forjævlige ting.
Folk som har opplevd mye selv, blir smarte nok til å ikke dømme og plage andre like lett.

De vennene av meg som derimot ikke har opplevd like mye, opplever jeg kan være raskere til å dømme, og kanskje ikke er like bevisste på å ta like godt vare på seg selv og folk rundt, som de som altså har opplevd mer på kortere tid.



Ondskap former godhet.
Selvfølgelig skaper ondskap ondskap også.
Men uten ondskap ville vi igjen ikke ha hatt godheter på samme måte som vi har i dag.

Vi trenger å bli minnet på fæle ting.
Vi trenger å se og høre om ting mange av oss helst ikke vil tenke på.
Nettopp fordi vi på den måten blir mer bevisste på å passe på de vi har, med kjærlighet, forståelse, respekt og vennlighet.

Fjerner vi det onde, fjerner vi også oss selv.
Uten ondskap ville vi ikke vært her i dag.
Uten ondskap ville verdens befolkning rett og slett vært tilintetgjort!

Så, takk Satan (vår indre demon) for den ondskapen han gir oss, sånn at de gode menneskene kan leve og formere seg videre.

På en annen side, hva vet vi egentlig om hva som er godt og ondt?

Vi reblogges!


01.11.2012, 18:28

God ettermiddag kjære omverden.
Dere, dere, meg selv og meg selv!

En del av dere er med på å bryte meg ned. Stå i veien for mine drømmer. Knuse det jeg står for.
Som en slave for deres makt har jeg latt meg piskes, nesten ihjel. Dere kan ikke se noe blod, ikke enda.
Men det dere kan se, om dere ser etter, er et blikk av angst og hat.

Det virker som dere har festet et band til min hals. Det virker som dere gir meg nødeløst støt når jeg bryter deres lover.
Dere er over alt. Deres tanker kan lett overføres til andre, som et virus som ingen ende vil ta.
Alt jeg noen gang har bygget opp kan dere rive ned med arroganse, med deres uevner for å produsere frykt.
Helvetes lenker strammer seg rundt mine marg og bein. Med et lite grep kan dere knuse mine involler når dere vil det.

Dere kan få meg innlagt. Dere kan si at det er jeg som er syk, fordi dere gjorde meg svak. Fordi dere rev ned mine drømmer. Hat avler intet mer enn hat, og hat er frøet som får vold og masseødeleggelser til å spire opp.

Psykisk terrorisme er den verste henrettelsen av alle.
Jeg kan kjenne deres blikk av stikkende nåler skrape nedover huden min. Inn mot mitt hjerte.
Alt jeg kan føle nå er en svakhet. Energien har dere slitt ut av meg, forså å stange mitt selvbilde så hardt ned mot fortauet at det gikk i knas.



Dere er verden!
Dere er alle dere rundt!
Dere er du som nå leser!

Dere er meg. Dere er mitt!
Dere er alt, og ingen - Intet konkret er Dere!

Dere er meg selv!
Min verste fiende, og min beste venn!

Skulle jeg blåse alle Dere dere,
skulle jeg blåse kun Dere meg selv?

Den jeg må leve med, og den jeg må overleve.

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits