30.10.2012, 23:33

Usunn fokus
Utvilsomt har jeg til tider vært noe krass mot mennesker med en eller annen form for religion.
Jeg har kommet med utspill som jeg egentlig kunne latt vær å bruke, da en del av de har vært ord og setninger som kan virke veldig krenkende og sårende.

Ved flere enn bare en anledning har jeg kommet med linjer som "tilbakestående idioter" og lignende om både kristne og muslimer. Har ikke skrevet noe om andre type religioner enn akkurat de to.

Nå for tiden er det en del nyheter om radikale muslimer, og Farmen-deltageren Andreas Nørsterud. En mann med gamledagse holdninger og meninger som ikke hører hjemme noen sted i dag.
Selv har jeg ikke sett noe på Farmen i år, rett og slett fordi jeg eier ikke interesse. Men jeg har likevel sett noen enkeltklipp på nett som holder mer enn nok.

Farmen-Andreas har blant annet kritisert det at menn og kvinner sover på samme rom uten å være gift, han har kritisert at kvinner ikke kler seg sømmelig nok og at de da ikke respekterer tilværelsen rundt.. Og før han deltok på Farmen skal han ha skrevet en kommentar et sted på nettet hvor han har uttalt at homofil praksis burde vært straffet.

Det har også kommet frem at denne "mannen" hadde en baktanke med deltagelsen, nemlig å bli kjent nok til å øke sjansen i å lykkes med å starte en ny type sekt som mener noe av det samme som han selv.

Jeg trodde verden hadde nok sekter, og at vi var kommet lengre i 2012, men nei da.

HELDIGVIS finnes det en god del religiøse mennesker som IKKE har samme holdninger som denne "mannen".
Nå kjenner jeg ikke til mange religiøse mennesker, da de fleste av mine venner er enten humanetikere eller satanister, men jeg vet av noen. Faktisk har jeg ei god venninne som tror på Jesus, som bærer det kristne korset rundt halsen sin daglig, og som anser seg selv som kristen.

Når jeg nå tenker over det håper jeg ikke hun har lest noen av de sterkeste innleggene mine hvor jeg har kommet med utsagn som "tilbakestående idioter" om folk med religiøs tro. For det er forskjell på å være troende, og å være fanatiker.

Denne venninna jeg trekker frem nå er ikke den jeg har mest kontakt med, men vi har hatt våre samtaler på telefon, på nett, og vi har møttes så vidt i virkeligheten. Hun er en jente man kan si og mene mye om, men hun er verken tilbakestående, eller en idiot. Hun er ikke fanatisk, hun er til og med lesbisk kristen! Så igjen, ikke alle kristne skal draes under samme kam, selv om jeg fort glemmer meg og har til tendens til å nettopp dra alle religiøse under samme kam.

Et av de største årsakene til at jeg har har noen ganske sterke fordommer til religion er først og fremst at jeg aldri har hatt noen skikkelig nære forhold til noen med religiøs tilknytting, verken familie eller venner. Når jeg har lest eller hørt om religion har det som regel vært via blogger til fanatikere, artikler om fanatikere (nå for tiden har det blitt usunt mye lesning om muslimske ekstremister), YouTube-videoer av fanatiske mennesker med holdninger og tanker som jeg ikke har mye til overs for.

Jeg har lest en del innpå enkelte kristen-fanatiker-blogger. Både funnet jenter og gutter i veldig forskjellige aldre, men med veldig like, skremmende holdninger.

Ja, jeg bruker når sant skal sies alt for mye energi på å bekymre meg over at fanatiske mennesker skal ta for mye plass i samfunnet (noe de forsåvidt alt gjør). At de en gang skal ta over makten, og at det vil ta livet av veldig mange rettigheter folk har i dag, forså å totalforandre samfunnet til et strengt sted å være der folk ikke lenger skal få si nøyaktig hva vi vil og mener.

Jeg er redd for at ytringsfriheten skal kveles enda mer enn den alerede har blitt, jeg er redd for at sensuren vil vokse mer enn den alerede har vokst. Jeg føler meg personlig truet av mange religiøse holdninger, og nettopp fordi jeg har følt at fremtidens frihet er såpass truet, så har jeg til slutt låst meg sånn inn i den frykten at det kommer ut som hat veldig ofte når jeg skal utale meg om noe som har med religion å gjøre.

Jeg sliter rett og slett å tenke på religion uten at det vekkes negative følelser i meg.
For tiden er jeg veldig innestengt i min egen verden. I hele dag har jeg totalignorert når folk har forsøkt å fått kontakt med meg.

Det har kort fortalt blitt for mye av en del ting i det siste. Jeg har blant annet lest den ene artiklen etter den andre, sett den ene repotasjen etter den andre, og frykten for det jeg nevnte over, ELLER at det snart vil forekomme nye terrorangrep igjen har tatt alt for mye fokus og energi hos meg nå. I det siste har det vært for det meste om Islam, som sagt. Jeg syns ikke vil trenger slippe inn flere muslimer inn i landet vårt nå, og det faktum at flere "norske" Islamister nå har dratt til utlandet for en eller annen trening, skremmer!

Og nå kommer en av de grunnene til at jeg har vært mer fraværende de siste dagene.
At jeg ikke har bloggen noe stort i det siste er som jeg har nevnt før at jeg har bestemt meg for å satse mer på kvalitet enn kvantitet. Men når det er sagt har jeg samtidlig ikke motivert meg noe i hele tatt for å finne noe å skrive om, og når jeg først har kommet med en ide har jeg tenkt som følger: At det ikke er noe vits i å gjøre noe lengre, før eller siden vil alt bli sensurert og fjernet, og glemt uansett!



"På krigsstien" med tidligere "venn"
I tillegg har jeg vært truet av en tidligere "venninne" til å slette to videoer jeg har lagt ut. Denne såkalte "eks-venninna" er ikke noen jeg har laget videoer med. Derimot har jeg laget to videoer til henne, hvor den første snakket jeg varmt om henne og utalte en del om hvor mye jeg digget henne og bloggen hennes, og den andre var en video jeg la ut kreditert til henne julaften i fjor da hun ble nummer 24 i adventskalenderen jeg hadde her på bloggen. Dette var videoer hun viste hun ble glad for da, noe jeg skjønte på forhånd siden vi snakker om en tidligere blogger som er over gjennomsnittet opptatt av seg selv, og som tydelig elsker oppmerksomhet.

I januar skrev jeg et innlegg om arrangert utroskap, hvor jeg skrev mine meninger om temaet.
Vedkommende som har andre meninger om utroskap enn meg mente jeg var dømmende og fant det forkastelig at jeg hadde skrevet det innlegget hvor jeg var i mot konseptet. På hennes fanside/tilhenger-side på facebook hadde vi samme dagen en liten diskusjon om temaet utroskap, og da jeg følte at hun var veldig keen på å nedverge meg dersom jeg skrev noe som ikke var riktig faktamessig, eller noe hun var uenig i så begynte jeg å miste mer og mer respekt. Og jeg skrev et eller annet til henne på privat melding om at jeg syntes hun var en dårlig eller falsk venn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men jeg mener å huske at jeg skrev at hun enten var en falsk eller dårlig venn.

I og med at jeg fra før visste at hun er kjent for å nedverge folk som tråkker henne på tærne, og at hun er veldig kvass og spydig når noen ikke er enig med henne, så kunne jeg kanskje latt vær å kommentere i første omgang da det hele startet med at jeg leste en status på fansiden hennes der hun gikk litt til angrep mot en jente/dame som vistnok var fordømmende mot utroskap. Da jeg selv heller ikke syntes så særlig om utroskap, arrangert eller ikke, så valgte jeg å skrive litt om hva jeg mente, følte og trodde, og det falt som dere skjønner ikke helt i god jord.

Samme dagen kuttet hun totalt kontakt med meg, slettet meg både som venn på facebook og blogg.no.
Først for to dager siden ringte hun meg og truet med å gå til politiet dersom jeg ikke fjernet de to videobloggene jeg hadde spilt inn i fjor høst/vinter. Jeg vil igjen få minne om at dette er videoer jeg laget på et tidspunkt jeg enda hadde respekt for henne, og at det ikke er noe i noen av de videoene som virker krenkende, eller som er laget for å håne henne på noe som helst vis. Uansett, hun har bestemt seg for at de skulle fjernes, så det har jeg altså gjort.

Dagen før hun ringte hadde hun postet en kommentar på bloggen min hvor hun ba om dette, samtidlig som hun også hadde fått en av våre fellesvenner på facebook til å gi en beskjed til meg. Årsaken til at hun hadde brukt en fellesvenn av oss er at det ikke går ann å sende meldinger til meg på facebook, med mindre man er venn med meg. Uansett, jeg svarte til denne fellesvennen at jeg skulle fjerne de to videoene dersom hun fjernet en video hun har laget om meg.

I løpet av den telefonsamtalen med denne eks-bloggeren fikk jeg klar beskjed om at det ikke har eksistert noen video hvor hun snakker om meg. Videoen hadde noen sekunder som var om meg var en video som i utgangspunktet handler om det faktumet at jenter ofte blir kalt for horer, mens gutter ikke blir. Så hadde hun tatt frem en gutt med en blogg som et eksempel, som jeg trodde kunne være meg. Hun beskrev i denne videoen gutten som over 18 år, at han er jomfru, at han skriver bare om sex, at det har vært lagt ut nakenbilder med erigert penis og at han ved flere anledninger hadde sutret over at han vil føle seg elsket også videre.

Rundt den tiden hun kuttet kontakt med meg var en tid hvor jeg av en del andre fikk høre at det hadde blitt veldig mye fokus på sex her inne. Jeg er 21 år, altså over 18 år, og jeg er fortsatt en dag i dag jomfru. Jeg har som mange av dere vet skrevet en del deprissive innlegg hvor folk lett kan ha trodd at jeg satt å gråt bak tastaturet, mens jeg har skrevet om hvordan jeg skulle ønske jeg var mer elsket og hadde en kjæreste til tider. OG jeg har lagt ut bilder av meg selv hvor man kan se alt, det eneste som ikke stemte med de beskrivelsene hennes var det med erigert penis. Jeg har ikke lagt ut bilde av min erigerte penis, derimot har jeg lagt ut bilde hvor SKYGGEN av min erigerte penis har kommet frem gjennom noe toalettpapir. Den gutten hun snakket om snakket hun om på en noe slem og kynisk måte, og jeg trodde altså at det var meg - Og jeg håper det er flere enn meg som mener at jeg hadde gode grunner til å mistenke det uten at jeg blir sett på som innbilsk eller ustabil av den grunn.

Da jeg tok opp at jeg trodde hun snakket om meg i denne videoen, da hun ringte meg søndag, fikk jeg høre at jeg var så utrolig ustabil og at jeg måtte stikke hodet ut av medisinskapet. Hun la også på så fort hun hadde kommet med sin ordre, uten at jeg skulle få si noe som helst. Fikk også en melding hvor hun skrev noe om at jeg hadde et problem og at dette var mine farger og ikke hennes.


Foto: Jannike Grøtte Warberg.

Poenget er (for å gjøre det kort): De to videoene hun har bedt meg om å slette, de er fjernet. Det holdt ikke å skrive om overskriftene og sånt på de, de skulle totalfjernes!

I og med at den ene videoen altså tilhørte innlegg nummer 24 i julekalenderen jeg hadde på bloggen i fjor, har jeg like så godt slettet alle 24 innleggene, samt kategorien "Julekalender 2011", siden jeg ikke ser stor mening i at det innlegget skal være på nettet når ikke videoen jeg laget kan det. Og når jeg da følte at innlegg nummer 24 ikke kunne ligge der lenger, så ble det også litt rart med en julekalender hvor siste innlegg manglet, derfor har jeg altså fjernet hele 24 innlegg fra bloggen.

Jeg har som dere vet asperger syndrom. Når man har den diagnosen er det veldig vanskelig å takle det å bli kritisert såpass som jeg føler jeg har blitt av hun, uten at jeg føler jeg har gjort noe galt. Og nesten like ille for en autist som meg er det med forandringer, spesiellt når de forekommer i så stor grad innenfor noe av det jeg brenner og engasjerer meg mest for.

Så helt til slutt vil jeg komme med hovedårsaken til hele dette innlegget!
De største årsakene til at jeg har manglet motivasjon til både å blogge, snakke med noen som helst, og i hele tatt stå opp, har vært overdose med bekymring for fremtiden med tanke på det jeg har skrevet om religion og kveling av ytringsfrihet ovenfor, men det som faktisk har gått mest innpå meg de siste dagene har vært nettopp denne, tidligere "venninna".

Jeg er en person som takler forandringer svært dårlig, og jeg bruker generellt en god del tid på å bekymre meg for fremtiden med tanke på skumle forandringer. Jeg er en person som kort sagt faller veldig fort ut av kontroll dersom noe uforutsigbart forekommer.

Så helt til slutt til dere som har vært bekymret for meg, og forsøkt å fått kontakt uten å lykkes. Jeg beklager...
Det er fortsatt stor sannsynlighet for at jeg blir vond å få kontakt med, men nå vet dere som har lest dette i alle fall hvorfor.

Vi reblogges!


28.10.2012, 10:32

Så sitter jeg her igjen, i den kvelende tåken.
Ikke lett å skille, mellom venner og fiender.
Alt jeg gjør føles så meningsløst, så dumt.
Mine tanker om døden blir igjen et tema.

Når andres godhet blir til for godhetens skyld
føler jeg at jeg like gjerne kan holde alt inn.
Jeg tror ikke lenger at noen egentlig vil forstå,
jeg tror ikke engang jeg vil bry meg om de gjør.

Hva vet vel andre om hva som brenner her inne?
Hva godt vil føre med seg å dra dem mot samme bål?
Jeg skulle slippet taket fra heksedama da jeg kunne,
nå okkuperer hun meg, og destruerer bare mer og mer.

Mine hender står i flammer, de er ikke lenger kreative.
Mine bilder om håp og forbedring har blitt til aske.
Jeg kunne like gjerne dødd akkurat nå.
Men jeg innser en ting.

For å kunne dø, må man kunne leve.
Akkurat nå er jeg verken levende eller død.
Jeg er ikke en gang i koma, jeg er ingen!
Min identitet eksisterer ikke, den er borte.

Jeg må kunne stå opp igjen for å ta grep.
Rart hvor vondt det føles å være ingenting...



1
27.10.2012, 10:00

Jeg er misfornøyd!
Rett og slett, vanskeligere var det ikke å starte dette innlegget. Nå kan jeg fokusere om fortsettelsen.

Ja, jeg er misfornøyd.
Faktisk har jeg vært litt i dårlig humør i de siste dagene.

Spesielt var jeg ikke så jævlig fylt av glede i går.
Følte på en måte at dagen i går var en dag hvor jeg sløste bort tiden min.
Skulle jeg i hele tatt stått opp i går?

Ok, så forferdelig ille var det ikke.
Men likevel, jeg er misfornøyd.

Derfor tenkte jeg her og nå at jeg skal sette opp en liste over ting med forbedringspotensiale, eller rett og slett bare ting jeg er misfornøyd med. Med eller uten håp for forbedring.




I. Kontakt med venner
Først og fremst er jeg misfornøyd med min egen evne til å kommunisere med mine venner på. Jeg er misfornøyd med innsatsen min på en del måter. Jeg har aldri vært flink til å holde på noen lenge. De fleste vennene mine snakker jeg med en sjelden gang, og da blir det gjerne sånn at en av partene (jeg eller den andre) skriver "Hei", så skriver vi litt.. Også er det plutselig ingen som har noe mer å skrive. Samtale slutt.

Jeg er dårlig på å motivere meg til å være en god venn i lengden.
Det jeg er god på er å trøste og muntre folk når noen har det vanskelig. Det er virkelig en god egenskap jeg vet jeg har, som jeg har fått høre en del ganger at jeg har. Men det å være interessant i lengden, det å kunne snakke ofte med en og samme person over tid, og den slags.. Det er for meg et problem, tydeligvis.

Jeg er mer flink til å rote det til..

II. Kvalitet på hobbyene mine
Nest etter mine lave evner til å sosialisere med andre, og å være en god venn i lengden så er jeg misfornøyd med kvaliteten min angående hobbyene mine. Først og fremst bloggen min.

Når det er sagt så skal jeg legge til at jeg selv føler jeg har overgått meg selv litt i det siste, på en positiv måte.
Alle som har fulgt meg en stund har sikkert latt merke til at jeg skrev flere innlegg i uken for litt siden, enn jeg har gjort i de siste ukene.

Rett og slett har jeg følt at mange av de innleggene jeg har skrevet, har vært søppel. Og hvorfor det?
Jo, først og fremst for at jeg ofte har tvunget frem innlegg, kun for å ha noe å oppdatere bloggen med daglig.

For det andre; Jeg har stresset med å få til x antall innlegg pr. dag.
Har lenge hatt som mål å ha 3 innlegg daglig, og da har det blitt mer kvantitet fremfor kvalitet! I tillegg har det ført til at jeg fortere har gått lei hele bloggen.

Nå har jeg derimot utfordret meg selv i å være mer tålmodig. Jeg tar meg mer tid på hvert enkelt innlegg før publisering. Og jeg legger kun ut det som jeg er fornøyd med. Og jeg ser nå at det har lønt seg. Har alltid hatt et veldig godt tall med lesere. Har alltid hatt hundrevis med lesere. Men etter at jeg nå har fokusert på kvalitet fremfor kvantiteten, så har jeg faktisk gått enda litt mer opp i populæritet!



III. Klesstilen min
Egentlig blir det litt feil å skrive om klesstilen min på en liste over ting jeg er misfornøyd med. Jeg er ikke misfornøyd med den, det er jeg aldeles ikke! Sannheten er mer den at jeg skulle ønske at den var anderledes. Det som er så innmari kjipt er at de type klærne jeg har mest lyst på i hele verden er klær som ikke finnes på norske butikker. Norge har kort fortalt et alt for smalt og ensformig marked.

Så, hvorfor ikke bestille fra utlandet?
Jo, det skal jeg forklare kort. Årsaken til det er at når man bestiller fra andre land enn det landet man befinner seg i får man fort det som kalles for toll. Toll er dyrt! Eller, det kan fort bli det.

I tillegg til at toll gjerne er dyrt, er det ikke sånn at jeg får vite den eksakte prise totalprisen på forhånd. Toll er noe som kommer i ettertid.. Og jeg er en person som mildt sagt takler usikkerhet, overraskelser og denslags veldig dårlig. Derfor holder jeg meg (dessverre) kun til det jeg finner i Norge.

Ha, angående klær så får jeg nesten et punkt til å føre opp; Jeg er misfornøyd med å være gutt da man finner bredere utvalg for jenter, også innenfor den stilen jeg brenner for! Urettferdig..

Og når vi er inne på det; Dette gjelder ikke bare i forhold til klær, men også ting generelt!

IV. Kostholdet
I motsetning til punktet over er dette et punkt jeg er misfornøyd med.
Jeg spiser sjelden. Jeg spiser lite variert. Dvs; Jeg har forbedret meg en del, sammenlignet med hvordan jeg var før.

Jeg har blitt noe mer forfengelig de siste åra.
Jeg har lært meg at kvisene er ikke lenger min venn, men de er som noen uønskede, nye landsmenn som snikerobrer trynet mitt.

Jeg forsøker foreksempel å spise mindre pølse med brød, da ketsjup blant annet er noe jeg har lært er fy-fy for huden. Jeg har så og si sluttet å spise potetgull. Rent sukker er noe jeg holder meg mest mulig unna. Jeg vil fortsette å leve livet, og man SKAL falle ut noen ganger. Men ikke daglig.

Men det er først og fremst ikke hva jeg spiser som er mitt største problem for tiden, men hvor sjelden jeg spiser. Jeg spiser som sagt alt for lite, noe som resulterer i lav energi og at jeg blir lettere sint, frustrert og irritert.. Ikke bra.


Sånn. Da skal jeg finne meg noe frokost og forhåpentligvis bygge opp litt mer positivitet rundt meg.
Vi reblogges!


26.10.2012, 18:52

Kjære alle mine disipler!
Vi lever i en verden full av bedrageri, løgn, svik og misbruk. En verden full av respektløse, uvitende og ulojale mennesker som tapper andre for tid, energi og kraft. Uten å gi stort tilbake.

Det er ikke slik vi skal ha det.
Det som er så synd er at dere fleste der ute lar folk få holde på. Har dere virkelig så lav selvrespekt?
Naivitet er en skummel fiende. Å la noen tråkke på deg en gang, er invitasjon til å la det skje igjen.
Lar du det skje en andre gang lar du det også skje en tredje, og mest sannsynlig en fjerde, femte og sjette også.

Når det så har blitt en vane er det vanskelig å kutte den.
Har du latt noen skuffe deg etter x antall ganger har du en eneste idiot å takke. Deg selv!

Det handler om å kjenne sin begrensning, og å respektere den.
Det handler om å våge å kutte ut slike mennesker som sløser tid livstid.
Dessverre er det typisk norsk å være både naiv, dumsnill og det å ha en alt for stor uvane til å tilgi, selv når man burde gjøre seg selv den tjenesten å ikke gjøre det. Det at folk lar seg skuffe ser likevel ikke til å være en grunn til at folk tørr å gjøre det tilbake, selv om det hadde vært som fortjent.



Hva glemmer du da?
Jo, du glemmer for det første at du ikke lever evig.
Du glemmer også at du hadde gjort vedkommende en forbedrende lærepenge når han/hun/de da hadde lært at man kan ikke ta folk like forgitt lenger - Da du i såfall er en av de som har latt det frøet spire og gro, enda du visste at det ikke var sunt!

Folk som gang på gang beviser at de ikke kan holde avtaler. Folk som gang på gang bruker din tid, uten at du får stort tilbake. Folk som sløser med tiden din.. Slike mennesker fortjener ikke å bli sett på noe annet enn et patetisk menneske.
Menneskeheten er en skam, for det meste!

Det finnes noen sjeler som er lojale, gode, ærlige og varige.
De er det dessverre ikke mange av. Men det gjelder å finne de veldig få menneskene som faktisk er verdt tiden din, fremfor å menge seg med den gjengen av sauer som fremdeles veldig mange av oss tilgir gang på gang av en usunn uvane, eller fordi vi har så liten tro på oss selv at vi ikke tror vi vil finne noen bedre. Og til slutt, uansett hvor irriterende slike mennesker kan være: Ikke hat dem, for da har du igjen latt tiden til gå til spille på borkastede krefter.

Dessuten, hvorfor skal man hate sauer?

Vi reblogges!


25.10.2012, 16:52

Eksperter, leger, foreldre, lærere og "folk flest" diskuterer det.
Så fort noen får en diagnose eller sykdom er det gjerne sånn at vi skal medisinere det bort.
Vi har i dag medisner mot nesten alt. Noe av det "lille" vi sitter igjen med, som vi enda ikke har fått utryddet er kreft og religion.

Men hva med autisme? Hva med aspergers syndrom?
Er det noe vi som har det bør ta medisiner mot?
Nei! Nei, nei og atter nei!

Jeg mener personlig at det skal man ikke.
En ting er at asperger syndrom gjerne byr på en del utfordringer for oss som har det. Ting som andre folk tar forgitt, som for oss er veldig vanskelig å få til, forstå, eller takle.
Hva de forskjellige utfordringene er, varierer fra individ til individ.

Og ja, det å gi medisiner til noen med asperger kan gjøre at vedkommende får bedre livskvalitet på enkelte områder. At man kan få sove bedre, at man kan takle bedre å være ut blant andre... Osv.
Men når man medisinerer bort det "negative" tar man også vekk mye av det positive som diagnosen gir!

En med asperger har ofte høyere motivasjonsvansker enn ikke-autister på ting som ikke ligger hjertet nærmest. Dersom det ikke er noe man brenner så og si over gjennomsnittet normalt for, så er det ofte et helvete å motivere seg til det.

Derimot er vi ekstremt gode og konsentrerte om vi bare får holde på med det vi aller helst vil. Det er nemlig det vi er til for, i tillegg til mye annet fint.
Hvis vi får bearbeide og dyrke det vi brenner for, så er vi i stand til å gjøre en god del store og unike underverker. Mozart hadde asperger syndrom, han skrev sin første symfoni som 8 år gammel. Hadde han tatt medisiner hadde han mest sannsynlig ikke vært kjent en dag i dag.

Vi med asperger er veldig perfeksjonister på våre områder. Jeg er foreksempel veldig perfeksjonistisk på hvordan jeg skal ha det her hjemme. Og hvordan jeg IKKE skal ha det.

Jeg er veldig kresen på hva jeg skal skrive om, og ikke skrive om.
Og jeg ser veldig gode resultater i bloggingen min som er en av mine største interesser i dag.

Enda jeg har publisert veldig lite her inne i de siste ukene, så har jeg hundretalls med faste lesere hver dag. Så noe må jeg gjøre rett! :-)



Før jeg begynte med bloggingen laget jeg laaange amatørfilmer, gjennom 5 år (2006-2012) har jeg ene og alene fått med godt over 200 forskjellige mennesker til å medvirke i filmene mine som det har blitt 60 stykker av.
Før filmingen laget jeg tegneserier konstant mellom perioden 2002-2006.

Og allerede før 2002 (da var jeg 11 år) var jeg hyppig etterspurt av HELE klassen på rundt 15-20 stk om å skrive en historie eller lignende som læreren vår kunne lese i matpausen.

Hadde jeg medisinert meg så hadde jeg ikke kunne fullført de prosjektene jeg er mest stolt av med like gode resultater. Jeg tviler i alle fall på det!

Til tross for alle utfordringene som kommer med på kjøpet, er det verdt det!
Jeg har asperger syndrom, og jeg er stolt av å ha det.
Det jeg er stolt av, vil jeg verken dempe eller drepe!

Vi reblogges!


22.10.2012, 14:03

Jeg vil ikke være en av de som har virket for overtroisk etter min død, likevel er det enkelte ting som noen ganger virker for gjentagende til å være tilfeldig.

Var nettopp ute og trakk litt "frisk luft" i lungene. På vei hjem igjen kjørte min far forbi meg noen meter unna. Han så ikke meg, på grunn av at det var en del trær mellom oss, og en vei. Så jeg tenkte at jeg skulle se på klokka. Hvis jeg kommer på å si at jeg har vinket til han uten at han har sett meg så er det typisk han å spørre om tidspunktet.

Ja, hva var egentlig tidspunktet?
Jeg sjekket altså klokken på mobilen; 12.21.
Det bakerste tallet blir det fremste tallet baklengs, og omvendt.

Ok, det skjer igjen. I skrivende stund skulle jeg nettopp nå tilfeldig sjekke ut klokken... Hva er den når jeg skriver denne linjen? 13.14!

Nå har det altså skjedd to ganger på en dag at når jeg har sjekket klokken tilfeldig, så har tallene enten hvert speilvendte fra hverandre.. Eller så har det fremste tallet vært det tallet som i tallrekken kommer før det andre tallet, eller omvendt.

Dette er ikke bare i dag. Jeg sjekker ikke klokken så veldig ofte. Veldig sjelden. Poenget er at det så og si alltid har vært slike tall som nettopp 12.21, 13.14, 00.00 PRESIS, 01.10, 21.12, 11.11... Ja.. Dere skjønner?


Fotograf: Jannike Grøtte Warberg


Så kall meg gjerne gæern.
Men jeg lurer på om det er noe mening med dette?
Dette er ikke bevist. Kan jeg ha en sånn ubevist evne til å sjekke klokken på spesielle tidspunkter?

Det finnes folk som påstår de er synske. Det finnes folk som påstår de kan gjøre andre friske med tankekraft... Så hvorfor kan ikke jeg ha en ukjent evne, et forhold til tall som jeg ikke har oppdaget før? For alt jeg vet så kan det være en makt jeg sitter på som jeg ikke har fått brukt enda, en makt som består av veldig sjeldne evner som bare venter på å bli oppdaget. Evner som venter på å vekkes til live.

Jeg tror ikke på noen guder. Jeg tror ikke på noe øvre makter da slikt får være noe som tilhører de mer mentalt tilbakestående. Når alt kommer til alt tror jeg ikke at det er noe andre enn en større rekke tilfeldigheter. Men det er litt gøy å tenke over likevel. Hadde jeg tatt opp dette temaet i forrige uke hadde jeg vel hatt større sjanser for meningsfulle svar da tallet 42 er svaret på alt, altså var forrige uke, uke 42.

Vi reblogges!


21.10.2012, 12:15

Candyman,
Candyman,
Candyman,
Candyman...
Candyman!



Den blonde, unge studenten Helen Lyle (spilt av Virginia Madsen) er tydelig fascinert av fenomenet rundt Candyman. Men er det bare et fenomen? Originalt skal Candyman ha vært en mann som var sønn av en slave. Han var en mørk mann, en god kunstner. Da han en dag fikk barn med en hvit kvinne ble han forfulgt, fanget. Hånden hans ble kappet av, han ble smurt inn i honning og deretter stukket ihjel av veps.

Helen får også høre om en kvinne som ble drept kort tid etter at hun så inn i speilet på badet, mens hun sa hans navn fem ganger, forså å slå av lyset.

Helen blir så fascinert av historien at hun bestemmer seg for å trosse alle advarslene hun får rundt den. Hun etterforsker saken, og trår så langt inn i den at hun ikke kommer ut igjen.
En rekke nye, barbariske mord blir begått. Helen blir pågrepet fordi hun tilfeldigvis ender opp på åstedene idet politiet har kommet frem forså å finne henne i svært uheldige situasjoner som er umulige å forklare seg ut av.

Utenom bestevenninnen Bernie (spilt av Kasi Lemmons) er det bare mannen hennes Trevor (spilt av Xander Berkeley) som tror henne når hun påstår sin uskyld.

Candyman kommer stadig tettere og oftere innpå, og samme hva så blir hun ikke trodd. Alle tror hun er blitt gal.

Dette er en av de gode horror-filmene som virkelig har overrasket meg positivt!
Den er grotesk slik jeg forventer at horror-filmer skal være. Men den er langt mer enn bare det. Historien i denne filmen er utrolig fangende. Dette er virkelig en av de bedre horror-fortellingene som er laget.

Den er ikke fæl bare for å være fæl, den er så mye mer. Du blir virkelig grepet hardt av Candymans krok, og han lar deg ikke puste ut før etter rulleteksten!


© Bildet tatt fra thisgirldigshorror.blogspot.com


© Bildet tatt fra thisgirldigshorror.blogspot.com

Slutten på denne filmen er en overraskende twist. Alt i alt har regissøren Bernard Rose gjort en sjelden god jobb med denne. Tony Todd kunne etter min mening spilt rollen som Candyman enda litt mer vemmelig, men det får bare være når filmen ellers er så god.

Til slutt vil jeg også gi et honnør til Philip Glass som har produsert den magiske musikken til dette verket av en stor bølge sort tilfredsstillelse!

Terningkast

Vi reblogges!


21.10.2012, 08:38

Frykt og fobier finner vi i et hvert menneske.
Frykt og fobier finner du om i veldig mange av mine innlegg her inne.

Det har gjennom de siste to årene blitt en del skriverier om ting som uroer og skremmer andre.
Men hva er det egentlig jeg har av frykter?

Jeg har sagt til de fleste vennene mine at det ikke er veldig mye jeg egentlig lar meg skremme over, og det er fremdeles sant.
Likevel skal jeg ikke si (eller skrive) at jeg er helt uten angst for noe, jeg heller. Jeg har ingen Freddy Kruger som forfølger meg i marerittene mine når jeg har falt i søvn. Nei, om natta er jeg egentlig veldig lite belastet for ting som plager meg, må heller innrømme at jeg hadde blitt mer tilfredsstilt enn plaget om jeg kunne få være jaktofret til Freddy.



Men ja, hva er det egentlig jeg er redd for?

I. At menneskerettigheter fjernes og det å være seg selv skal bli ulovlig
Det jeg bruker mest tid på å bekymre meg over er at menneskerettighetene skal viskes ut av religiøse fanatikere, nazister, rasister og andre idioter. Når jeg foreksempel leser at den britiske islamisten Anjem Choudary har en visjon om å innføre sharia-lovene over hele verden som gjør at blant annet homofile skal henrettes og at utukt skal straffes med piskeslag så blir jeg oppgitt, provosert og jeg kan fort bruke alt for mye tid på slike fanatiske idioter. Generelt kjenner jeg en oppgitt følelse hver gang en eller annen idiot prøver å kjempe i mot noe som er helt menneskelig og naturlig.

Det er ikke bare religiøse fanatikere som forsøker å forby helt vanlige, menneskelige ting. Jeg er heller ingen tilhenger av huleboerne i Kvinnegruppa Ottar heller, selv om de ikke akkurat er farlige for noen sånn sett, og dessuten er de i tillegg veldig ufrivillig underholdende. Kort fortalt, jeg misliker alt som er i mot at folk skal få leve, og være seg selv. Jeg misliker fordommer, jeg misliker janteloven, jeg misliker ekstremister, fanatikere, nazisme, rasisme.. Ja, dere har forstått poenget. Kort sagt/skrevet er jeg redd for det som vil hindre folk i å leve, det som forsøker legge lokk på menneskelig natur!

II. Sykdom
En annen ting jeg frykter er å bli alvorlig syk. Jeg tenker ikke nå på forkjølelse og innfluensa, men heller mer alvorlige sykdommer. Jeg er redd for å foreksempel bli så hjelpesløs at jeg er totalt avhengig av andre. Jeg er redd for å bli lam fra topp til tå, jeg er redd for å få en eller annen kreftsvulst som skal spise meg opp sakte og smertefullt. Kort fortalt, jeg er redd for alvorlige sykdommer, og da regner jeg også som langvarig depresjon som en sykdom, bare sånn at jeg også har skrevet det!

III. At noe fælt skal skje med mine nærmeste
Det som nå er blitt punkt nummer tre er kanskje det som mange forventer skulle vært det første jeg skulle nevnt. Jeg snakker nå om frykter for at det skal skje mine nærmeste noe galt. Årsaken til at dette ikke ligger lengre opp er fordi at de overnevnte fryktene vekkes oftere til live, fordi det er så mye saker i media for tiden som jeg leser, og som gjør at det er de som hjernen min rett og slett husker best å bruke mest mulig tid på..

Men selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe forferdelig med noen av mine nærmeste. Jeg er redd for at vennene mine skal bli voldtatt og seksuelt missbrukt. Jeg er redd for at vennene mine skal forelske seg i en voldelig drittsekk og havne i et forhold som de vil få vanskeligheter med å komme ut av. Jeg er redd for at noen av mine nærmeste skal bli alvorlig syk. Jeg er redd for at noen av mine nærmeste skal dø, og at jeg må leve et langt liv uten å få snakke med de igjen.

IV. Frykten selv
En god venninne, et godt forbilde og en god inspirasjon skrev for en stund siden til meg at man skal ikke frykte annet enn frykten selv. Det er jeg veldig enig i! For farligst av alt er nettopp frykt! Mange mener at frykt er det som gjør at vi overlever bedre da vi er mer forbredt på ting. Og ja, det er bra å være skeptisk til ting, men lar vi frykten overta så spiser den opp oss helt!

Den verste demperen for å leve ut sine drømmer og verdier er frykten! Den verste kreften som kan spise oss opp er frykten! Den verste fiender til oss selv og våre venner er... Frykten! Frykten har helt siden universets fødsel vært med på å skape tragiske hendelser. Mennesker har drept andre mennesker i frykt, rett og slett fordi de har vært anderledes! Folk har drept seg selv på grunn av frykt for morgendagen..

Frykt har gjort at uendelige mange individer har begått katastrofale avgjørelser. Så mest av alt burde den frykten jeg bærer mest på være nettopp det å ha andre frykter. Likevel er det faktisk bare på fjerdeplass av hva jeg bruker mest tid på å bekymre meg over.

Nå, hva er det så du frykter?
Vi reblogges!



0
19.10.2012, 01:23

Vi befinner oss på en av de mørkeste sidene av 2. verdenskrig. Adolf Hitler herjer i verden og mennesker i naziuniform jakter på mennesker som noen sadistiske udyr.

En gruppe unge kvinner ankommer konsentrasjonsleir nr. 5. Det de har til felles er en fortid som prostituerte.
Kvinnene blir delt opp i to grupper. Den ene gruppen skal underholde og tilfredstille nazistene seksuelt, den andre gruppen skal brukes til forsking. Forsking som går utover kvinnenes liv dersom noe ikke går riktig vei.



I åpningscenen får vi servert ekte sorthvitt bilder som ikke er for de svakeste sjelene. Vi får se bilder fra virkeligheten av utellelige mange kropper. Tynne jøder som er blitt filmet før døden. Kort fortalt er introen til filmen en serie med harde bilder av lik, død og forferdeligheter.

Selve filmen er dog ikke en dokumentarfilm, men introen er da brukt for å forsterke virkelighetsinntrykket av historien. Vi blir minnet om at krigen faktisk har funnet sted, for nå 70 år siden.

En av mine favorittkarakterer i denne filmen er den mørkhudede dama Alina (spilt av Rita Manna). Man skulle kanskje tro at hun er en av de nazistene ville kvitte seg med fortest mulig grunnet hudfargen, men i stede ender hun opp som en av de faste elskerinnene til en av nazistene, som forøvrig driver med et dobbeltspill selv. Alina blir bedt av de andre jentene om å hjelpe de ut. De innser at de trolig vil dø likevel, så spørsmålet er om de vil dø i forsøket på å faktisk komme ut i det fri, eller om de vil bli drept når nazijævlene går lei de, eller når de ikke lengre er atraktive nok.


© Bildet tatt fra mubi.com

Når et rømningsforsøk mislykkes og jentene som prøvde seg på rømmen blir brent ihjel i et kammer, er nazistene snar med å fatte at de har fått hjelp av noen av de andre. Samtlige av jentene blir så lenket fast, og torturert på det mest smertelige. Blant annet har vi en scene hvor en av kvinnene får neglene sine revet av.

Heldigvis er det håp så lenge det enda finnes liv. Jentene er ikke helt alene om å ville komme seg til et bedre sted. En av jentene i leiren har nemlig en far som jobber blant forskerne. Med litt hell og hjelp får de gitt nazistene sin egen medisin med at noen av de blir gasset ihjel, men det er fremdeles nok å ta av før de er trygge og kan komme seg fri.

På slutten av denne filmen kommer det opp en tekst som vil vi skal huske hva som skjedde på den tiden. Til tross for at filmen ikke er en dokumentar er det en historie som godt kunne vært sann. Filmen får virkelig frem for umenneskelig og grotesk mennesker kan bli, og hvordan vi jakter på hverandre som dyr. Til å være såpass gammel som fra 1977 så er dette en film som virkelig overrasker i hvertfall meg positivt. Man kan selvfølgelig finne mange filmer som minner, både før og etter, men det gjør ikke filmen mindre verdt et øyekast for den del.


© Bildet tatt fra cinema-italiano.de


© Bildet tatt fra forum.dead-donkey.com

Jeg likte filmen. Musikken skal heller ikke klages på da den er både melodiøs, stemningsfull og vakker på sin passende måte.
Dette er ikke en av de horrible filmene man nødvendigvis får sånn gladvold-følelse av, da den er forhåndsvis ganske mørk og trist så og si hele veien, men det får så være. Ikke alle filmer skal være sånn heller, selv om det er noe som hadde hjulpet på et høyere terningkast for min del.

Terningkast

Vi reblogges!


18.10.2012, 09:00

Jeg håper virkelig at vi aldri helt slutter å la oss provosere og sjokkere av film. Vi tåler stadig mer enn før, men likevel dukker det opp en og annen film som provoserer. Man trenger ikke være ekstrem-Islamist for å la seg provosere eller følelsesmessig bli berørt av en, eller flere filmer.

Jeg har bestemt meg for å skrive litt kort om noen filmer som har brent seg fast i meg. Til dere som nå ikke er så glad i kjøtt, involler og blod, som vurderer å klikke dere ut av dette innlegget fordi dere tror jeg kun har tatt med slike filmer kan jeg berolige dere med at jeg har ikke det. Jeg har lage en liten liste over filmer av forskjellige sjangre og som av ulike årsaker har brent seg fast.

Til dere som ikke har sett disse filmene vil jeg på forhånd advare mot en rekke avsløringer av filmenes handlinger som kan ødelegge noen overraskelser dere ellers ville fått, om dere ikke visste om de på forhånd.


Cannibal Holocaust (1980)

© Bildet er tatt fra sandgent.co.uk

Handling: Når fire filmskapere blir meldt savnet etter å ha dratt til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer bestemmer professor Harold seg for å ta med seg et team i håp om å finne igjen disse ungdommene. Etter å ha lett litt med livet på spill finner de til slutt rester av disse unge menneskene, i tillegg til en filmopptakene. Harold reiser så hjem igjen og ser gjennom det som er filmet. Etter å sett gjennom filmen blir det bestemt at den skal brennes, og ikke vises til folket.

Derfor husker jeg den:
Cannibal Holocaust er en kontroversiell film med sterke bilder og scener som virker svært realistiske, provoserende og groteske. Noe de også er. En av de sterkeste scenene i denne filmen er scenen hvor disse fire ungdommene har jaget de innfødte i Amazonas-jungelen inn i stråhusene sine, forså å tenne på. Barn, kvinner og menn blir levende brent ihjel. I tillegg er dette en film som du vil huske spesiellt godt dersom du er en dyreelsker. Dyr ble nemlig slaktet, plaget, torturert og drept i virkeligheten under opptakene. Og til slutt den scenen som kanskje er best husket av "folk flest; scenen hvor en kvinne blir voldtatt av noen gutter, hvor vi etterpå får se at de har plassert kroppen hennes på et spyd.

Tidligere skrevet en anmeldelse om denne filmen som kan leses her!

American History X (1998)

© Bildet tatt fra thisdistractedglobe.com

Handling: Etter tre år i fengsel slipper omsider Derek Vinyard ut for drapet på to mørkhudede menn. Han får fort vite at hans lillebror Danny har blitt aktiv i nynazist-gruppen som han selv ledet før han ble fengslet. Han forsøker så godt han kan å holde familien sammen, holde en viss idyll oppe, og samtidlig få broren ut av nazimiljøet. Det skal selvfølgelig ikke være bare-bare.

Derfor husker jeg den:
I tillegg til at denne filmen har en trist slutt hvor Dereks lillebror blir funnet drept så har denne filmen en del scener som faktisk var så voldelige at den i starten var ulovlig å vise. Scenen som har vekket mest avsky eller begeistring (alt etter som) hos folk er scenen hvor Derek holder en mørk mann nede mot fortauet, tvinger han til å bite rundt fortauskanten og deretter sparke han i bakhodet.

Carrie (1976)

© Bildet er tatt fra dbcovers.com

Handling: Carrie er en ung, pen jente som er oppvokst uten noen far, men derimot med en ekstremt fanatisk og psykotisk mor. Når hun en dag får sin første menstruasjon i skolens dusjrom freaker hun ut. Hun løper mot de andre jentene og ber sårt om hjelp. Med tanke på sin religiøse, overbeskyttede mor vet hun ikke en gang at mensen finnes, og derfor blir hun naturligvis svært redd. De andre jentene på skolen håner henne og mobber henne på det grovestet. Det nærmer seg skoleball, og når Carrie til sin overraskelse blir invitert er hun naturligvis veldig skeptisk, spesielt med tanke på at gutten som inviterer er en gutt som kan velge hvem han vil, enda han har dame. Det viser seg at noen av jentene på skolen har koket sammen en djevelsk, umenneskelig plan for å offentlig ydmyke Carrie på det mest forsvarsløse - På ballet blir nemlig en større bøtte griseblod tømt over vakre, nypyntede Carrie, og den fineste kvelden i hennes liv ender opp med å bli den verste.

Derfor husker jeg den:
Først og fremst er dette en veldig provoserende film, spesielt for de som opplever eller har opplevd mobbing selv. Hovedpersonen Carrie blir psykisk og fysisk terrorisert på det groveste, selvtilliten hennes skal rives ned av det lille som finnes. Scenen jeg husker som mest nervepirrende er slow-motion-scenen hvor hun går opp mot scenen for å motta en pris, forså å få bøtta med griseblod over hele seg. I tillegg til alt blodet fra bøtta utvikler scenen seg til å bli enda mer amper når Carries sinne koker over, og med sine psykiske og overnaturlige evner dreper absolutt alle som ikke klarer å komme seg ut av skolen, også den personen som har vært hennes eneste og beste støtte - Nemlig lærerinnen hennes. Sluttscenen hvor en av de få overlevende går mot Carries grav mot slutten (ja, Carrie dør), full av dårlig samvittighet er også med på å tatovere seg inn i hjernen din.

Tidligere skrevet en anmeldelse på denne filmen som kan leses her!

Brødrene Løvehjerte (1977)

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Handling: Unge Karl Løvehjerte er alvorlig syk og vet selv at han om ikke lenge skal dø. Hans beste venn og støtte er storebroren Jonatan som forteller at når han dør vil han ende opp i en vakker eventyrdal som heter Nangijala, og at tiden i Nangijala er helt anderledes enn verdenen de nå lever i. Han forteller også at det vil føles som bare noen få dager for Karl uten Jonatan i Nangijala, mens for Jonatan vil det vare et helt liv før han skal få se broren igjen når han selv skal dø som en gammel mann. Ting blir derimot ikke som de tror og under en dramatisk brann ender det opp med at eldstebroren er den som dør først når han ofrer livet for å redde Karl. Noen dager etter Jonatans heltemodige død, dør også som forventet Karl av sykdommen. Brødrene treffes så igjen i Nangijala, og Karl er ikke lenger syk. Likevel skal det vise seg at ikke alt av bekymringer, lidelser og motgang er over. I dalen herjer og styrer nemlig den onde, maktsyke Tengil - En mann som tar menn fra sine familier, og tvinger dem til å jobbe til de til slutt ikke orker mer, forså å fôre dragen Katla med dem!

Derfor husker jeg den: Først og fremst fordi det første vi møter er en dødssyk gutt som knapt kan være rundt 11 år. Denne filmen har karakterer som har et veldig nært og sterkt vennskap, i tillegg til at vi blir knyttet tett til karakterene selv. I tillegg til scenen hvor unge Karl ligger i sengen å hoster og venter på å dø, har filmen scener som også vekker sinne i tillegg til tristhet. Scenen hvor Tengil peker ut menn i landsbyen Nangijala som skal være hans slaver til døden, sees gjerne med et tungt sukk. Det er vondt å se når disse mennene blir revet fra de enslige kvinnene og barna de har. Det gjør også noe med meg når en av mennene som protesterer mot Tengil blir henrettet forran hele byen etter å ha spyttet Tengil i ansiktet. Sluttscenen hvor brødrene Løvehjerte endelig har beseiret ondskapen i byen, men likevel møter på motgang når Jonatan er blitt lam av Katlas flammer, er også sterk. Spesielt når Karl forteller at han ikke lenger er redd for døden, og tilbyr seg å hoppe utfor kanten med Jonatan på ryggen, som da Jonatan ofret seg for han først. De velger altså å dø på nytt, forså å reise inn i enda en ny verden som skal være enda bedre enn Nangijala og den verden vi lever i.

Saw (2004)

© Bildet tatt fra barparblog.wordpress.com

Handling: Når to menn våkner opp i en og samme kjeller med en død mann mellom seg skjønner de at noe alvorlig har skjedd, og at noe er i ferd med å skje. Adam Faulkner har jobbet med å snike seg innpå folk for å ta bilder av de, bilder som kan brukes mot disse menneskene i ettertid. Dr. Lawrence Gordon er kirurg og jobber på et sykehus hvor de for en tid tilbake hadde en kreftsyk pasient ved navn John Kramer. Gordon mistenker at John kan ha noe med situasjonen deres å gjøre. Fastlenket prøver de så godt de kan å komme seg ut, evnen til å samarbeide settes på prøve, og de spiller et spill på liv og død. Når de kommer over èn kassetspiller og hver sin kasset får de hver sin beskjed om hva de skal gjøre for å overleve. Det viser seg at de har blitt plassert i kjelleren på bakgrunn av sine feil/uvaner i livet, og at mye av det som venter dem de neste timene er svært symbolsk med hva de har gjort av dårlige/umoralske valg.

Derfor husker jeg den:
Utvilsomt er dette en film som var svært original med sitt konsept da den kom ut. Dette er ikke en typisk vold-film som mange uvitne tror. I motsetning til mange andre filmer i samme sjanger har denne filmen en mer original historie med uventede twister. Moralske spørsmål taes opp. Men selvfølgelig, i tillegg til de moralske eller umoralske spørsmålene filmen stiller, så er dette også en skrekkfilm med morbide bilder og hendelser. Blant annet når en overvektig mann med fortid som selvskader ironisk nok må gjennom en jungel med piggtråder for å kunne fødes på ny.

Den scenen folk flest husker best er likevel når Dr. Gordon tar den skjebnesvangerte avgjørelsen om å skjære av seg foten forså å krabbe ut og hente hjelp til Adam som fremdeles er lenket fast. Heller ikke skal vi glemme den uventede twisten helt på slutten hvor mannen som har ligget helt stille i blod gjennom hele natten plutselig reiser seg, forså å rive av noe påklistret make up-blod som tyder på at han bare har vært dopet, forså å spilt død hele tiden - Og ja, den døde mannen midt på gulvet John Kramer.

Be - Skitne, syndige meg (2001)

© Bildet er tatt fra kjellemann.wordpress.com

Handling / Derfor husker jeg den: Til slutt skal jeg faktisk skrive litt om en norsk film som i motsetning til de overnevnte filmene ikke er fiksjon, men faktisk en dokumentarfilm fra virkeligheten. Filmen tar utgangspunkt i Bjørn Erik Andersens liv som kristen, men også homofil. Den 20. oktober 1992 forsvant Bjørn Erik fra der han bodde, og det tyder på at han tok sitt eget liv. Filmen inneholder intervjuer med hans beste venninne, hans foreldre og andre nære. Vi får også innblikk i sterke sitater fra Bjørn Eriks dagbok, og det er tydelig at han har slitt veldig sterkt med den han var, og ikke minst hvordan folk rundt ville takle at han var homofil.

Filmen er sterk på flere måter, blant annet fordi produsenten bak denne filmen har fått kommet så tett innpå de etterlatte, og fått såpass ærlige intervjuer og kommentarer fra dem. I tillegg er det de færreste normale som ikke vil bli provosert spesielt av flere utalelser som en kristen prest i filmen kommer med som går ut på at homofili er en synd som skal slås ned på og bekjempes. Filmen avsluttes med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland sine syn på homofili om at de aksepterer homofili, men at vi ikke skal akseptere homofil praksis. Dette er en film jeg vil ambefale alle uansett religion og legning å se, til tross for at den er noen år gammel.

Har tidligere skrevet om denne filmen i dette innlegget!

Vi reblogges!


16.10.2012, 23:05

Det er lett å tro at vi lever som udødelige.
Om ikke udødelige, så skal vi i hvertfall leve lenge enda.
De fleste av oss.

Hvordan tørr vi egentlig ta det forgitt?
Du utsetter å gjøre noe morsomt med en av dine nærmeste, fordi det kan vente med til etter helga.
Mest sannsynlig vil det ikke skje noe, men hva vet vel du?

Ingen garanti finnes for at det skjer noe uforutsigbart.
Noe alvorlig noe. Noe fælt. Noe som kan endre alt!

Å tenke at det verste kan skje,
forså å gjøre mest mulig i frykt for "noe" er ikke sunt.
Du skal ikke stresse, stress er få tjent med.
I 2010 foreksempel var det registrert at 15110 menn var rammet av kreft.
Og 13161 kvinner, totalt var det registrert 28271 krefttilfeller, og det bare i Norge.

Til tross for at i mange tilfeller av kreft er det mange ganger helbredelig kreft.
Men vi har også uhelbredelig kreft, i Norge, og over alt.

Selvfølgelig, flere av oss skal gå gjennom livet uten å få diagnosen også.
Men det er ikke "bare" kreften som kan ta fra oss det vi eier og har.
Daglig blir også drap og selvmord begått i Norge.

Så skal vi heller ikke glemme alle de mer vanlige dødsårsakene.
Ulykker, hjemme eller andre steder.
Og det hjelper ikke å ikke bo i Nord-Norge for å unngå å dø i f.eks brann.
Døden kommer og tar deg når den vil'

Du kan løpe så mye du vil på en tredemølle.
Du kan trene så mye du vil.
Døden finner deg alltid, uansett.

Jeg har ikke lyst å stappe noen full av triste tanker, bekymringer og paranoia.
Men derimot vil jeg heller ikke dere skal leve i den naive forrestillingen om at det er helt trygt å vente, vente og utsette!

Elsker du noen, vis det.
Brenner du for noe, tørr å gjør det.
Ingen av oss har en garanti for evig liv.
Det hjelper ikke hva du tror på, eller ikke tror.

Tørr du virkelig leve på utsettelser, venting og 100 000 fornuftige vaner og regler, tørr du å satse på at du kommer til himmelen etter døden? Eller et paradis med flere jomfruer enn du kan telle?

Du vet en ting, det er at du lever nå.
Føles det ikke som om du lever, må du gjøre noe med det.
Etter helga kan det være for sent.
Har du tenkt på det?


© Foto: Jannike Grøtte Warberg



1
16.10.2012, 19:05

Folk går skole for å bli noe. Man tar utdanning for å bli noe. Man pugger, puster og peser for å bli noe.
Du går også skole for å lære noe. Utvikle noe. Finne ut av noe. Og igjen, bli noe.

Først skal man gjennom 7 år med barneskole.
I førsteklassen er det mest lek, ute og innestund, kos og morro.
I andre klassen skal vi bli flinkere til å lese, lære bokstaver. Lære å regne til 100.
I 6. og 7. klassen hører vi så smått om karakterer, men det er likevel ikke noe vi får før ungdomskolen.


© Foto: Jannike Grøtte Warberg

Så er barneskolen etter 7 år slutt. Nå skal du gjennom 3 år til med skole, på ungdomskolen.
Ungdomskolen har du kanskje grudd deg litt til på forhånd, du var kanskje redd for at du ikke skulle få nye venner, mange av de du gikk med på barneskolen mister du kanskje litt kontakt med... Men ungdomskolen går likevel fortere unna, enn man forutser.

Nå er du ferdig med de påtvungne-skoleårene som alle norske barn skal ta. Du fullfører 10ende klasse og du kan nå gå videre på videregående om du vil det. Du velger å følge strømmen, hva skal du ellers gjøre når alle andre går på skole?
Etter kanskje 1, 2 eller 3 år på videregående kjenner du deg noe skolelei og vurderer et friår. Nei, du bor fortsatt hjemme og der er det mor som bestemmer, eller kanskje du ikke gikk videregående? Hva vet vel jeg? Ikke har det noe med poenget mitt å gjøre uansett.

Det er klart, alt du går til, opplever, går gjennom er med på å forme deg mer eller mindre. Alle du snakker med gjennom årene, alt du leser, alt du gjør, hører og opplever er med på å påvirke hvem du er i ferd med å bli.
Men er det virkelig sånn at man blir det man blir mest takket være skole?

Igjen kommer det selvsagt ann på fra skjebne til skjebne. Individ fra individ. Hvor mye skole man går, eller ikke.
Men mitt budskap og mine tanker går i dette innlegget mer til oss som kanskje ikke gikk så mye skole. Vi som forsåvidt har gått barneskole, ungdomskole og videregående, men likevel kanskje ikke var så veldig til stede.
Har ikke vi blitt noe også?

Se på meg! Møter du meg personlig møter du en person som har gått tilsammen 13 år skole, på papiret. Du møter også en person som spesielt de siste årene fikk så mange brev i posten grunnet fravær at vi sikkert snakker 3-4 brev hvert år, de siste 5-6 årene. Siste året hadde jeg godt over 50 prosent fravær, om ikke mer.
Og så er det også et spørsmål hvor tilstede jeg var på skolen når jeg var det fysisk.. Jeg tipper at psykisk har jeg kanskje vært på skole sånn i 5-6 år.. De andre tilfellene var jeg enten hjemme, eller så var jeg på skolen men psykisk i en helt annen verden, en verden som jeg lever mest mulig i nå som jeg har kommet meg utenfor de teite murene, kalt skole.

Jeg skal ikke lage et innlegg for jeg på noen som helst måte oppfordrer til å gi faen i skole. Det er absolutt ikke det jeg prøver å si. Men det jeg sier at jeg har vært veldig lite tilstede i skoleundervisningen, både fysisk og psykisk, likevel føler jeg selv at jeg har blitt noe mer enn mange som faktisk har gått skole, har blitt.

Foreksempel er jeg en dyktig tegner, det var aldri noe jeg lærte på skolen. Jeg anser meg som en dyktig blogger når jeg virkelig gidder å ta bloggingen seriøst nok. Jeg har blitt en av de beste vennene du kan få dersom du først kommer gjennom og inn i min verden (kilde: det er det mine venner i alle fall sier, selv om de er få).


© Foto: Jannike Grøtte Warberg

Nei, man trenger ikke skolegang for å bli noe.
Den personligheten jeg har blitt er ikke den skolen har forsøkt å lage til meg. Jeg kan gå så langt å skrive at jeg egentlig nesten kunne stoppet å gå skole i 2./3.klassen med tanke på fag og den slags. Det eneste jeg kommer på som jeg har hatt bruk for, som jeg lærte på skolen var faktisk å skrive å lese. Alt det andre har jeg så og si glemt! Alt det andre jeg har av kunnskap og evner, har jeg plukket fra bøker de senere årene ETTER jeg var ferdig på skolen.

Ikke fikk jeg noen venner på skolen jeg har beholdt i senere tid. De vennene jeg har, som jeg holder på nå, de har jeg funnet helt på egen hånd over blogg.no, facebook og tilfeldige bekjentskapelser i bygda. Igjen noe skolen ikke har hatt noe med.

Så tørr å gå dine veier, innse at det er ikke nødvendig å gå mil etter mil med skolegang for å bli noe. Jeg anser meg som en kjempeperson innenfor de sjeldne verdiene og evnene jeg har.
Livet handler om å finne seg selv, og det er noe du som individ må finne på egen hånd. I alle fall i de fleste tilfeller.

Gå med deg selv, ikke la andre finne opp dine verdier og egenskaper.
Bli noe, bli noe individuelt! Ikke omgi deg i flokk!
Individuel hilsen fra meg! ^^


15.10.2012, 17:27

Uansett hvor mye man ender opp med å drømme om den perfekte drømmekjæresten, ender de fleste opp med et individ som ikke en gang kunne vært tremeninngen til den personen man hadde i tankene.
Livet er minst like fylt av overraskelser, forandringer og twister som kroppen til Davy Wathne er fylt av Coca Cola og uggen kroppsveske.

Det er flere som før meg har skrevet om sin såkalte drømmepartner. Mange av dere er 16 år og har alerede hatt 1-2 kjærester. Denne lista kommer derimot fra en 21-åring som har vært jomfru og singel hele livet.



Jeg tenkte at listen min skal inneholde fire punkter som vedkommende ha for at det i hele tatt skal være aktuelt med et forhold. Pluss fem punkter som hadde vært veldig flott om vedkommende hadde, altså såkalte bør ha-punkter.

Min kjæreste/samboer MÅ:

1. Være noen lunde sexy
... Hvem vil egentlig ha en partner som ser ut som en potetsekk?
Utseendet er ikke alt, og jeg er virkelig en av dem som syns at det er alt for mye fokus på utseende og kropp.
Men på en annen side, er du ikke pen nok så er det helt utenkelig med et forhold. Hvis vi skal være kjærester må jeg i alle fall ha sett deg først, sånn at jeg vet du ikke er stygg..

2. Ikke være en kleptoman
... Alt jeg eier og har er jeg grådig redd for.
Hvis du er kleptoman kan du ikke bare glemme et forhold med meg, men mest sannsynlig også å være venn med meg i hele tatt. Har dui hele tatt en fortid med stjeling kommer jeg til å bruke alt for mye energi på å bekymre meg for at du skal ta noe under nesa på meg... Og da tenker jeg først og fremst ikke på at du skal nappe ut nesehårene mine mens jeg sover, forså å legge de ut på Ebay...

3. Være tålmodig, forståelsesfull og rettferdig
... Alle som skal ha noe med meg å gjøre er bare nødt til å være tålmodig.
Det er en god del ting med meg som enkelte synes går noe treigt, ting som mange andre tar forgitt..
Jeg kan aldri i livet leve med noen som ikke forstår meg eller i det minste aksepterer meg for den jeg er. Jeg er en tålmodighetstest å være i lag med.. Samtidlig kan du bare glemme å være i nærheten av meg dersom du er en kjip og urettferdig person!

4. Like små dyr og insekter
... Jeg har pr dags dato fire rotter og en chilean rose hair tarantella.
Du MÅ ikke elske edderkopper og rotter, men det er et must at du takler å leve med en som har den slags kjæledyr! Hvis ikke kan du se deg om etter en annen, jeg dropper ikke dyra mine til fordel for en kjæreste.

Min kjæreste bør:

5. Kunne elske seg selv
... Jeg er selv et menneske som prøver å prioritere meg selv fremfor andre.
Jeg elsker å ta bilder av meg selv og andre, og dersom du er et menneske som ikke unngår å bli tatt bilder av, filmet også videre, så er det et MEGAPLUSS - Dersom du er et menneske med stort elskov for deg selv, et menneske som elsker å bli tatt bilder av, bli filmet også videre - Da tror jeg vi kan passe bra sammen. Janteloven er noe dritt, og mennesker med lav selvtillit er slitsomt i lengden, og usexy...

6. Være et horribelt, morbid menneske
... Du har kanskje merket at jeg er over "normalen" glad i skrekkfilmer, horror, zombier, morbide dukker og andre mørke, morbide ting. For å si det sånn, dersom du HATER sånne ting er det bare å glemme at vi noen gang skal være sammen. Du må ikke være en like stor fan som meg når det kommer til død og groteskheter, men hils Satan og han skal si det er en stor fordel!

7. Være glad i sex
... Og når det er sagt, ikke sex hele tiden. Hadde du vært nymfoman så hadde ikke jeg taklet det. Men likevel, min kjæreste bør være glad i å ha sex. Hun bør ha baller, det vil si... Jeg ønsker ikke nødvendigvis en dame som tidligere har vært mann (selv om det skulle gått bra), men jeg ønsker en dame som tørr å prøve MYE innen for det sexuelle. Som har få grenser, og som foreksempel ikke er redd for å ha seg på et offentlig sted der det er fare for å bli tatt på fersken. Så kan heller noen ta meg på bananen :-D

8. Ikke elske barn
... Jeg kommer ikke til å gi deg et barn.
Jeg skal ikke si at jeg hater barn, men det er ikke langt unna. Jeg elsker barsnlige mennesker, men jeg takler ikke sånne ekte barn (bare falske barn, haha... eh, nei)... Jeg har mest lyst til å ta vært barn jeg finner, mose de sammen til en ball, forså å skyte de langt avgårde med en gedigen kanon! Sååååå, min drømmekjæreste har en fordel om hun er steril og ikke ønsker seg barn.

9. Ikke være religiøs
... Jeg ser på de fleste religiøse som noen tullinger.
Jeg er personlig LaVeyansk satanist, noe som vil si at jeg IKKE tror på Satan, men tror på og dyrker meg selv.
På en annen side, dersom du generelt er en kul person som oppfyller de fleste av punktene over så skal det gå bra om du tror på en eller annen Gud, så lenge du bare er litt normalt religiøs og ikke fanatisk religiøs..

Sånn. Jeg gidder ikke melde meg på sånne datingsider. For min del kan jeg sikkert leve livet ut som singel. Men samtidlig så skal jeg ikke fornekte at jeg ønsker noen å leve med, men da MÅ vedkommende oppfylle alle de fire øverste punktene, og bør oppfylle flest av de fem siste! Hehe, sånn inn med t-skje..

Vi reblogges!



14.10.2012, 19:54

Jeg kan som mange andre der ute helt sikkert skrive flere bind med årlange bøker om ting jeg synes er irriterende.
Det er så utrolig mye uvaner, ufolk, uting, usteder og udotter omkring i vår verden som jeg kunne vært foruten at halelujah... Sånn, da fikk jeg sikkert irritert noen med at jeg smelte inn blasfemi å..

For første gang, kanskje ikke i historien, men i alle fall på lenge skal jeg nå lage et innlegg som inneholder tre alternativer.
Innlegget handler for dere som ikke har skjønt det enda om ti ting som faller meg irriterende.
Dere kan enten velge å se og høre meg si det i min nyeste video, eller dere kan velge å lese det, ellller dere kan være så elskverdige å gjøre begge delene... Eller drite i å gjøre noe av delene, ok, dere får faktisk fire alternativer.. Bortskjemte rasshøl..

Uansett, her har dere meg i videoversion som syter ut om ti ting jeg synes kan være enten litt, jævlig, eller ekstremt irriterende!

Og her har dere tekstnarkomane de samme tingene i tekstversion:

1. Når folk tar min tid forgitt

... Jeg er for dere som ikke vet det enda, ikke udødelig. Jeg har ikke allverden med tid før jeg dør, og jeg setter stor pris på folk som ikke kuler den alt for mye, og tror det. Det jeg snakker om nå er i tilfeller når jeg og en andrepart avtaler at vi skal møtes på en bestemt dato, men at vedkommende ikke klarer/gidder å komme med noe konkret tidspunkt og heller sier at hun/han ringer meg eller sender meg melding når det passer... Sist gang det skjedde ble jeg sittende hjemme/inne hele dagen å bare vente... Jeg ble veldig irritert, og vurderte å bare sende melding til vedkommende om at hun bare kunne drite i den avtalen likevel, fordi jeg har et liv jeg også - Og at hvis vi skal møtes får vi heller komme med KONKRET tidspunkt, og da skal også folk holde seg til det, og ikke komme 10-20 minutter eller i verste fall 1-4 timer forsent!

2. Barn!
... De barna, de barna...
For å sitere en venninne av meg, barn er som små levende dukker! Jeg har ikke noe i mot dukker egentlig, ikke babydukker heller.. Men jeg forakter det meste som puster og peser av barn. Spesielt de barna som stopper deg og skal spørre og snakke med deg om alt og ingenting, også kjenner de deg ikke - Men av en eller annen irriterende grunn har de såpass mye selvtillit, eller så er de bare for dum til å skjønne at man ikke stanser fremmede og tapper dem for tid, på svært irriterende samtaler, som regel smaltalk-temaer.. Når jeg bruker tid på andre vil jeg gjerne ha noe utav det, det eneste jeg lærer og får utav barn er at jeg innser at jeg bare kan hate dem mer og mer..

3. Når blogg.no er fucka - På feil tidspunkt..
... Dette har skjedd en del ganger;
Jeg har skrevet et innlegg, og når jeg trykker på publisering-knappen blir det ikke publisert fordi blogg.no har en eller annen feil, og jeg får enten opp en feilmelding, eller så viser det seg at jeg plutselig er blitt logget ut..

4. Ikke-venner som tror de er mine venner
... Det er kanskje vanskelig for enkelte å skjønne, men ikke hele verden er min venn!
Jeg liker nesten generelt ikke at folk kommer bort til meg for å snakke, spesielt ikke hvis det ikke er en av mine NÆRMESTE venner! Merk dere at det er forskjell på mine venner, NÆRMESTE venner og bekjente! Dere fleste er ikke noe problem da flertallet av dere bor milevis unna.. Men det finnes enkelte i Oppdalområdet som har litt vondt for det, og som er rammet av det overtrivelige Oppdalsyndromet som tilsier at man skal stoppe opp og ta seg en prat.. Om så jeg allerede står å snakker med noen, så er ikke det et klarsignal for at flere kan komme bort til meg, med mindre den personen jeg snakker med er en av dine nære da..

5. Nettbankens trege oppdateringer
... Det er mulig dette ikke gjelder alle nettbanker, men min nettbank (Oppdalsbanken) funker fra tid til annen svært tregt.
Problemet oppstår som verst når det tar så lang tid fra jeg har kjøpt noe, til pengene på det jeg har kjøpt omsider blir trekt i fra på saldoen min. Ofte ser det ut til at jeg i perioder har noen kroner mer, enn jeg egentlig har, noe som igjen kan resultere i at jeg da bruker penger jeg ikke skulle ha brukt, da det omsider viser seg at jeg har mindre enn jeg trodde. Ene og alene fordi banken er treig med å oppdatere den egentlige summen med penger som jeg har å rutte med..

6. Venner som "rømmer"/tilgjør seg på bilder
... Innser nesten at jeg i fremtiden bør ha en huskeregel for hver gang jeg stifter nye bekjentskapelser. Det første jeg bør fortelle nye venner i fremtiden er at jeg elsker å ta bilder med folk, og hvis de ikke er glad i å bli tatt bilder av så bør de si ifra nå, sånn at jeg kan revurdere å ha vedkommende som venn, hehe...

Faktumet er at jeg missliker sterkt når jeg vil ta bilder med noen, og den andre ikke vil. Dersom vedkommende har en veldig dårlig dag eller noe sånt er det forståelig. Det er ikke sånn at jeg vil ta bilder hele tiden jeg heller.. Men nå snakker jeg om folk som generelt ikke vil ta bilder med andre. Problemet mitt er at jeg er såpass ego at jeg fort tror at det har noe med meg å gjøre når folk prøver å unngå å ta bilder med meg, i hele tatt..

7. Masete personligheter
... Masete personligheter.. Huff!
Lite er mer frustrerende med personligheter, spesielt på nettet som tror jeg er bestevennen deres kun fordi vi foreksempel er venner på facebook og kanskje har vært det en stund.. Folk som skriver til meg på chatten, og som skriver gjerne langt.. Det KAN være koselig, men jeg er veldig sær på hvem jeg vil sløse bort det hellige tidevannet mitt på. Det har vært noen som jeg har advart og sagt at jeg synes er masete, da jeg er en veldig ærlig person som ikke er redd for å si hva jeg mener.. Da det viser seg å ikke hjelpe, og folk etter en stund igjen fortsetter som før, DAAAAAAA!!!! Grr..

8. Feige venner som er ikke-venner
... Det har opp gjennom historien vært en del venner som jeg misstenker egentlig er redd for å såre meg, og derfor ikke helt tørr å si ting som de egentlig er. Jeg synes det er veldig stygt gjort av folk når de vet at jeg liker dem godt som venner, og de ikke tørr eller gidder å si det rett ut som det er at de kanskje ikke er helt likesinnede.. F.eks gamle venner som en gang bodde i Oppdal som flere gang har vært innom bygda, folk som har sagt/skrevet at vi sikkert kan møtes igjen og bla bla bla, også har jeg ikke hørt snurten av de når det har gjeldt.. Dersom noen synes jeg er kjedelig, teit eller av andre grunner egentlig ikke har behov for å være venn med meg, snakke med meg, skrive med meg også videre er det bedre å si det rett ut til meg, fremfor å gang på gang la meg håpe at ting kan bli som før (dersom det var bedre før), eller lignende.. Igjen, min tid er ikke uendelig!

9. Posten!!!
... Dette trenger jeg neppe skrive mye om, men gjør det likevel for dere som ikke helt skjønner hvorfor jeg har posten på listen min.. Posten må være noe av det mest trege og minst fornuftige du kan komme borti, i Norge i dag, etter Nav så klart.. (Årsaken til at jeg ikke selv har Nav på listen er at jeg har så lite med de å gjøre at det gjør meg egentlig ikke så mye)..

Posten kan være supertrege med sine leveringer etter at noe er sendt fra avsender... Og poster tar sakte og sikkert selvmord med at de på unevnelige mange punkter er dyre!!

10. Høye, uønskede lyder
... Dette er som regel noe jeg merker verst når jeg er hjemme.. Jeg har også naboer, og andre mennesker å ta hensyn til, folk som dermed også burde ta hensyn til meg tilbake! Ja, jeg synes det er litt irriterende med andres høye lyder, enten det er musikk, motorsag, snekring, eller helt andre ting som jeg hører irriterende godt!



Forresten, er du en skapning som leter etter positive innlegg så er vel ikke dette innlegget noe for deg. Og nå kan det hende jeg har irritert deg ved å ikke fortelle deg det på forhånd - Isåfall irriterer det meg at du er såpass treg i nøtta at du ikke klarte å forstå det selv før du har kommet helt til denne linja. Ok, egentlig så gir jeg faen! ^^

Vi reblogges!



1
14.10.2012, 05:06

Hittil har vel familien min vært svært fraværende i mitt mørke bloggunivers.
Men bare så det er sagt - De finns!

Man skulle vel helst håpet på at jeg er en engangsoppfinnelse, en eneste robot eller noe som ble laget på en forskrudd, morbid fabrikk i Japan (der alt kommer fra), men nei.. Jeg er dessverre et menneske av kjøtt og blod. Og jeg har også familie, noe som tilsier at jeg "deler" mitt blod med andre, hehe..

Jeg tenkte at jeg i slutten av uken skulle presentere dere for min søster. Dere har så smått sett noen bilder av henne tidligere, nå får dere henne i levende bilder da jeg har gjort et lite intervju for at dere skal bli bedre kjent med min eneste søster. Hehe.

Se mitt videointervju med søss her:


Og her har dere som eventuelt er interessert bloggen hennes:
deepcomatose.blogg.no





Rock`n roll bitches!
Vi reblogges!



0
07.10.2012, 16:59

Av ganske mange sære spill viser Lollipop Chainsaw seg til å være en av de beste, og særeste jeg har vært borti noen gang!
I natt satt jeg oppe til klokken var nesten fem, jeg har omsider fullført spillet på det letteste vanskelighetsnivået. Nå vil jeg skrive litt smått om spillet i håp om at jeg skal friste flere av dere til å teste samme skjebne.

Først og fremst, hva slags spill er Lollipop Chainsaw! Kan for dere eldre lesere legge til at vi ikke nå snakker om Ludo eller andre brettspill, Lollipop Chainsaw er et konsoll-spill. Et veldig, veldig underholdende, fjasete, smågrotesk, mannsjåvenistisk, morsomt, rosa spill. I spillet styrer vi karakteren Julie Starling (som Tara Strong har stemmen til) som helt tilfeldig fyller 18 år på den dagen spillet tar utgangspunkt i. Hun er en cheerleader, en godtemoms og en skikkelig gladjente, med en bitte liten, mørk hemmelighet. Hun er også zombiejeger, da hun drepte sin første zombie som bare noen måneder gammel.



I starten av spillet er det tidlig morgen, Julie har 18 årsdag og mens hun presenterer spillerne for hvem hun er og den slags så oppdager hun at hun er i ferd med å komme for sent til skolen. Hun kaster seg over sykkelen sin og trår det hun kan for å komme frem. Når hun er fremme oppdager hun at hun skal få helt andre ting å tenke på, enn å delta i skoleundervisningen denne bursdagen.. Skolen er nemlig angrepet av zombier, noe som også viser seg at hele byen er i løpet av dagen.
Hun åpner opp baggen hun har med, hvor det ligger en rosa motorsag. Det som gjelder fra og med nå er å slakte ned det hun kommer over av zombier, og samtidlig redde flest mulig mennesker fra en zombie-skjebne.

Første brett i dette spillet foregår altså på Julie sin skole. Det første som slår meg er hvor lett spillet er på det letteste nivået. Det andre som slår meg er hvor tegneserieaktig spillet er, noe jeg skal innrømme at jeg liker. Nå snakker jeg ikke bare om grafikken, men hele settingen. Dersom noen foreksempel er i nødfare, så er det som regel en firkantet tekstboks som signaliserer SOS, altså at folk er i nød. Det skal også nevnes at dette spillet er fylt opp med masse forskjellig god musikk, alt fra heavy rock, til mer tenåringspop! I menyen på spillet hører vi foreksempel The Runaways-låten Cherry Bomb. Spillet gir det også jevnlige muligheter til å oppgradere ting og tang. På veien får du nemlig ofte anledning til å kjøpe nye ting for pengene du har tjent underveis. Du kan kjøpe nye antrekk for sølvpenger, eller du kan kjøpe f.eks nye kamptriks/kampbevegelser og andre saftige ting med gullmyntene dine. I shoppingsmenyen hører vi forresten Chordettes-låten "Lollipop", en sang man kan bli litt lei av dersom man er den som ofte benytter seg av sjansen til å shoppe i spillet.


© Bildet tatt fra pixelperfectmag.com


© Bildet tatt fravideogamer.com

Julie har forresten en såkalt boylover, eller kjæreste om du vil. Ganske tidlig i spillet skjer det noe tragisk med han som gjør at Julie bestemmer seg for å ta en noe original avgjørelse for å redde hans liv. Hva hun faktisk gjør, vil jeg overlate til dere andre å finne ut. Det vil ikke jeg ødelegge ved å fortelle nå.
Det skal også legges til at hvert brett i spillet har en egen person eller et monster som du må nedkjempe på slutten, før du kan gå videre til nytt brett. Disse skapningene er de vanskeligste utfordringene i spillet, men heller ikke de er spesielt vanskelig i min mening, i alle fall ikke på vanskelighetsgraden "Easy".
Spillet er stappfylt med en del sexuelt relaterte replikker mellom Julie og kjæresten (som du på en eller annen måte klarer å ha med deg, selv etter at han teoretisk sett skulle vært død). Og i tillegg til alle zombiene og bossene vi skal nedkjempe er det også andre utfordringer som dukker opp. Blant annet er det et spill i gymsalen på skolen hvor vi skal kappe av 100 zombiehoder som i løpet av en viss tid skal lande i basketball-kurv, noe som ikke er bare-bare med tanke på at det jevnlig dukker opp en keeper som også er zombie.

Alt i alt er det veldig mye hopp og sprett i spillet, og sykelig mye energi. Julie lever forresten på godterier, eller kjærlighet på pinne. Det er det som gir henne energi til å overleve! Julie sin familie er også tett innpakket i spillet da vi får god assistanse fra hennes to søstre og hennes far i løpet av dagen. Vi hører også fra Julies mor der og da, men det er kun via telefon, og en snutt på slutten av spillet etter vi har sett ferdig rulleteksten.


© Bildet tatt fra 4logpc.com


© Bildet tatt fra gorepress.com

Jeg synes Lollipop Chainsaw er så underholdende, så blodig frekt og så unikt at jeg bare måtte dele det med dere. Det er mulig å få kjøpt på både Play Station 3 og Xbox 360, absolutt ikke et angrekjøp dersom du har sansen for slasher-sjangeren, pop-musikk, zombier, pervers humor, tegneserier, heavy rock og Commandore 64, hehe.. Sistnevnte vil jeg ikke avsløre hva jeg mente med, før dere spiller det selv.

SPILL DET!

Vi reblogges!


06.10.2012, 21:46

Tenkte å slå til med et litt originalt innlegg her, igjen!
Aldersforskjell har jeg så tynt blogget om før. Jeg har tidligere blogget om foreksempel de å ha eldre og yngre venner, og det å ha aldersforskjell i forhold.
Denne gangen kan vi starte med et mindre generellt og mer presis eksempel.

La oss si at jeg, ja meg ja.. La oss si at jeg møter på en dame på 40 år. Jeg er for dere som ikke vet det 21 år.
Faktumet er at vi begge er kåte, og vi vil knulle nå! Dersom jeg synes hun er flott, og hun heller ikke synes jeg er så alt for ille - Er det da noe galt med at vi skal ha oss? Unntaket er selvfølgelig at den eldre kvinnen er min egen mor eller noe sånt.

Mens jeg enda gikk ungdomskolen enda husker jeg godt enkelte samtaler vi gutta kunna ha. Der ble det fortalt at en gutt som er 2-3 år eldre enn meg, som bodde på et slags borettslag tilfeldig hadde fått over nabokjærringa rundt 40 år og at de hadde pult som to kaniner, og kort fortalt latt følsene få leve ut.

Jeg er ikke ute etter å oppfordre modne kvinner til å feie over alle kompisene til sønnen sin på 18 år, men jeg bare stiller spørsmål her.
At jeg snakker om frivillighet her, tar jeg som en selvfølge at dere skjønner!


© Bildet tatt fra signsbypost.com

Modne kvinner har så gjerne mer å gi enn kvinner på foreksempel min alder. Desto eldre partnere man finner seg, desto bedre kan de gjerne være av sine seksuelle erfaringer. Minuset kan jo fort oppleves for den som er eldre å ha en som er flere hakk mindre erfaren.
Men for å igjen snu det positivt: Tenk så fint felleskap det er at eldre kan lære opp de unge! Det kaller jeg for magi i hverdagen! <3

Men la oss til slutt si som følger...
Vi har et menneske på 18 år og et annet menneske på 40 år. Den på 18 år så og si like sterke seksuelle erfaringer som den på 40, de begge har lyst på et knull nå - Er det egentlig noe i veien for at de skal gjøre det, så fremt vi HELST ikke snakker f.eks mor og sønn, datter og far, sønn og far, sønn og tante, eller andre eksempler som går under incest!

Så lenge man ikke begår voldtekt i noen form, og ikke gjør pedofile handlinger syns jeg folk skal knulle hvem de vil, når de vil!

Man sier at man skal elske og sette pris på den yngre generasjon. Man skal bare ikke fortelle det høyt at man har elsket? ^^


06.10.2012, 20:30

Hvis noen skulle stoppe meg på gata og spørre hva jeg personlig synes er galt med nordmenn flest, så hadde jeg satt pris på om jeg var synsk sånn at jeg på forhånd kunne fått tid til å skrive en liste som jeg kunne lese opp fra.
Ikke at man trenger noe liste for å huske at det er mye jeg syns vi i Norge har å bli bedre på. Men det er faen så mye å ta av når man egentlig tenker over det, og jeg skulle gjerne fått med ALT!

Jeg vil starte med å utpeke at Norge fremdeles er et wannabe-land. Jeg-vil-men-får-det-ikke-til-mennesker er så og si overalt, og i veldig stort flertall. I alt for mange steder i landet vårt blir man sett rart på om man foreksempel spaserer ned til Bunnpris en tidlig tirsdag i nattbuksa og et par tøfler. Bor man i en av storbyene våre derimot driter man mer i det, heldigvis. Jeg er født i en bygd, som vasser over av tilbakestående wannabees.
Vi vil så gjerne lage bra musikk, vi vil så gjerne lage legendariske filmer, vi vil så gjerne provosere, overaske, sjokkere, og gjøre noe helt fantastisk.
Vi vil, men får det ikke til, rett og slett fordi veldig få i Norge har baller!

Ta skrekkfilmproduksjonene i Norge foreksempel. De fleste forsøkene på å lage skrekkfilm her til lands har mer endt opp som karakter-drama-thriller, ikke det jeg personlig kaller for skrekkfilm... Vi er rett og slett for beskjedne, for feige og alllllllt for selvhøytidelige!
Kle deg anderledes, kle deg ekstremt og folk vil se rart på deg øyeblikkelig. Har du ikke en klestil som henger sammen er det galt, har du alt for sterke farger er det galt, er du alt for mørkkledd er det også galt.

Hva skjer dersom du er åpen om problemer, mørke tanker, og faktisk også til og med forteller at du faktisk tenker på selvmord? OPPMERKSOMHETSSJUK!
Jeg har vært der, folk dømmer deg øyeblikkelig for å bare være ute etter oppmerksomhet dersom du faktisk er ærlig og skriver hyppig og usensurert om hva som faktisk foregår oppe i tankene dine, følsene dine og livet ditt. "Noe skal man holde privat, også"-holdningen er som kreft!

Jeg personlig beundrer de som tørr å gi såpass faen, at de heller velger å skrive om sine depressive, mørke tanker, fremfor å "ignorere de".
Det er selvfølgelig at venner av folk som sliter kan føle seg såret dersom vedkommende f.eks skriver at de føler seg ensom, at de ikke har venner, at ingen bryr seg også videre. Selv om dette ikke NØDVENDIGVIS er sant, så er det likevel gjerne en grunn til at noen føler det, og fremdeles har overlevd med disse holdningene og ordene uten at man til slutt har begått selvmord. Man er ikke nødvendigvis en løgner selv om man skriver hyppig om selvmordstanker, og likevel ikke enda har begått dem, til tross for om det har vært sånn kanskje i 10 år!

Folk som sier at slike folk er løgnere, og trenger å skjerpe seg... Etter min mening er det heller slike som trenger å skjerpe seg!
Ingen får det i hvertfall bedre av at folk dømmer andre for å være "oppmerksomhetssyk", "løgnere" osv...

Helt til slutt vil jeg skrive litt om folk som foreksempel har et prosjekt eller noe de driver med.
Og i den sammenheng kan jeg foreksempel ta utgangspunkt i en del bloggere. Det er så mange som vil skrive noe, lage noe, mene noe. Problemet er at veldig mange her egentlig ikke har noe spesielt å formidle. Veldig mye blir produsert rett og slett bare fordi noen vil lage noe. Dersom man ender opp med å foreksempel lage en sang for å lage en sang, lage en film for å lage en film, drive en blogg kun for bloggingens skyld... Da mener jeg heller man burde gjort noe annet. For all del, folk skal få gjøre det de vil, det gjør vi uansett, og det er også det vi SKAL! For friheten skal vi beholde, av det som vi har igjen, av det som ikke overmaktsfolka har spist opp og fråtset til seg enda..

Men for å komme til poenget i de siste linjene: Dersom du kun blogger for å blogge, lager en film KUN for å lage en film... Da burde du heller ta deg en pause, og heller gjøre noe annet. For det er virkelig få av oss som lager gode blogger uten å legge noe personlig i det. Der har vi problemet, de fleste av oss legger gjerne ikke sjelen vår oppi det vi gjør. Enten gjør vi det ikke fordi vi har funnet på å gjøre noe som egentlig ikke er noe for oss, eller så tørr vi rett og slett ikke. Fordi vi er redd for hva andre vil si, vi er redd for å mislykkes.. Hvordan skal vi noen gang markere oss godt nok og vokse, dersom vi er redd for ha andre måtte mene?

Såå... Når du spør meg om hva jeg personlig mener feiler nordmenn flest:
Vi er for dømmende, for selvhøytidelige og for feige!



Vi er redd for å være selvopptatt, fordi janteloven sier det er gæernt!
Vi er redd for å tøye grensene, for da får vi høre det!
Vi er redd for å motsi flertallet, for da kan vi bli knust...
Vi er redd for å vise oss nakne, rett og slett, fordi nordmenn flest er opptatt av at noe skal man holde privat også...
Og når jeg snakker om nakenhet, mener jeg ikke nødvendigvis utseendemessig, men også det å blotte meningene og tankene sine!

Jeg er i mot veldig mange av de holdningene vi fleste har, som bare er med på å holde oss selv nede.
Vi skal tørre å skyve oss høyt oppe, vi skal tørre å være våre egne guder, vi skal få lov til å se ut AKKURAT SOM VI VIL, vi skal kunne tørre å vise innvoller på kino, vi skal kunne tørre å gå ut av huset; uten å frykte hva andre måtte mene, og hva det måtte gjøre med oss som den vi egentlig er skapt til å være!

Vi reblogges!



1
06.10.2012, 17:31

Eaten Alive er en av flere kannibalfilmer som setter en sær bismak i kjeften på de fleste.
Da den kom ut ble den straks forbudt i flere land, blant annet her i Norge. For de som har sett Mountain Of The Cannibal God, så er det en god del bilder derifra som er tatt og klippet rett inn i denne, enda denne filmen ikke er en oppfølger på MOTCG, og ikke en gang laget av samme folkene.



I hovedrollene finner vi den svenske skjønnheten Janet Agren i rollen som Sheila Morris, amerikaneren Robert Kerman i rollen som Mark Butler og Ivan Rassimov i rollen som Jonas Melvyn.

Filmen er regissert av Umberto Lenzi, samme mannen som også laget Cannibal Ferox.

I starten av denne filmen vitner vi til at en mann dreper flere mennesker ved å blåse kobragift-piler mot dem på åpen gate. Til slutt blir han avslørt, og i det han skal løpe fra politiet ender han opp med å bli påkjørt, og han dør. Politiet finner ingen id på han, og dermed vet de ingen andre ting enn at han nettopp har blitt påkjørt, og at han drepte et par mennesker før han selv døde.


© Bildet tatt fra videotapeswapshop.co.uk


© Bildet tatt fra monsterhunter.coldfusionvideo.com

Den amerikanske kvinnen Sheila (spilt av Janet Agren) blir etter denne mannens død tilkalt av politiet, og det viser seg han mannen har vært i nærheten av Sheilas forsvunnede søster Diana (spilt av Paola Senatore). Sheila bestemmer seg for å lete etter søsteren sin og får overtalt den noe vålgale mannen Mark Butler til å hjelpe henne, mot et klekkelig beløp. Når han blir lovet alt i kontanter setter de så kurs mot Ny-Guinea-jungelen.

Tidlig skal det vise seg at de har et svært tøft, hardt og grotesk eventyr forran seg. En ting er at de blir vitne til måten dyrene i jungelen dreper og spiser hverandre på, men noe som skal bli verre etterhvert er synet av andre mennesker som begår svært groteske handlinger mot hverandre.
Til slutt blir de tatt til fange av den sadistiske, maktsyke og religiøse fanatikeren Jonas (spilt av Ivan Rassivmov). Det viser seg at Sheilas søster Diana befinner seg der, i live, men noe fjern. Vi finner fort ut at hun har blitt dopet, da dop er noe som går i ett i denne gale, gale religiøse sekten.

Etterhvert lures også Diana til å drikke det samme som søsteren har fått i seg. Stoffet gjør at hun plutselig føler seg veldig tiltrukket av Jonas, og er villig til å gå med på alt han vil. Når stoffet igjen slutter å virke føler de igjen hat og skam ovenfor han.
En hver god eventyr og horror-film har sin matchoe helt, og i denne filmen er det Robert som er helten som skal kjempe med guts og blod for at ting skal gå godt før rulleteksen kommer.

Eaten Alive har sine grunner til at den har vært forbudt, da den er fylt med en rekke scener som inneholder detaljerte, usensurerte og grove voldscener. Den inneholder voldtekt, drap, kannibalisme, narkotika og masseselvmord.
Filmens historien kan også minne en del om den sanne historien om pastoren Jim Jones som i 1978 fikk hele sin hjernevaskede, religiøse sekt til å begå selvmord, samt at han begikk også sitt eget liv selv.


© Bildet tatt fra bt.eutorrents.me


© Bildet tatt fra grotesqueinfestation.blogspot.com

For meg er dette atter en god kannibalfilm, men det trekker noe ned at den har "stjelt" bilder fra andre kannibalfilmer som The Last Cannibal World og Mountain Of The Cannibal World, attpå til har den også tatt noe av den samme bakgrunnsmusikken som ble brukt i sistnevnte..
Likevel er dette heller ingen dårlig film. Igjen er også faktumet at filmen inneholder dyredrap med på å ikke gi full terning.

Av de fire kannibal-filmene jeg har skrevet om denne uke er dette kanskje den som er mest spennende og nervepirrende, i alle fall mot slutten. Vi håper at våre venner skal klare seg og komme seg helskinnet hjem igjen, og spenningen er der absolutt.

Alt i alt en god film, i mine øyne!

Terningkast

Vi reblogges!



0
05.10.2012, 23:27

Da var stunden omsider kommet til å skrive om kannibal-filmen som selveste Ursula Andress spilte hovedrollen i, i 1978.
Mountain Of The Cannibal God er en italiensk horrorfilm, regissert av Sergio Martino. Dette er en film som også er kjent som Prisoner Of The Cannibal God og Slave Of The Cannibal God.

Ursula Andress er for dere som ikke vet det den kvinnen som er regnet som den aller første James Bond-piken som spilte mot Sean Connery i den første Bond-filmen "Dr. No".



Susan Stevenson (spilt av Ursula Andress) har ikke hørt fra mannen sin, siden etter han la ut på en reise i Ny-Guinea. Hun bestemmer seg for å lete etter han, og får med seg sin bror Arthur (spilt av Antonio Marsina). De får også med seg et knippe til med hjelp.

Dette er den tredje filmen jeg anmelder denne uken som inneholder dyremisshandling, kannibalisme, grove drap og usensurerte scener, også på det sexuelle da vi blant annet får servert en scene hvor Ursula Andress sin karakter blir forsøkt voldtatt, og en scene hvor en mann har sex med en større gris.


© Bildet tatt fra cultandexploitation.blogspot.com

Til slutt finner blir de funnet og tatt av en gjeng med kannibaler oppe i fjellet. Susan får se igjen sin man, men ikke på den måten hun hadde ønsket seg. Det viser seg at han er død, og grunnet noe han hadde på seg trodde altså disse huleboer-kannibalene at han var en Gud, og grunnet et fotografi de har funnet i lommen til Susans mann av han og henne, tror nå kannibalene at Susan er en Gudinne. Hun blir hengt opp på et slags kors av pinner, og pyntet til hun ser ut som en slags gud.

I tillegg til at hun og venne er vitne til en sexorgie hvor kannibalene har sex med hverandre og også dyr, blir de også vitne til groteske og uprovoserte drap på dyr, og også mennesker. Organer rives ut fra magesekken på de som spises, og de spiser akkurat som de skulle vært noen barn som er veldig glad i kjøttkaker..

Mountain Of The Cannibal God er igjen en noe sterk kannibalfilm, en kult-klassiker som bl.a "Cannibal Holocaust" og "Cannibal Ferox" som jeg altså har anmeldt tidligere. I motsetning til disse filmene er denne filmen bittebitte litt mindre grotesk, og mer en eventyr-film i tillegg til at den også er en grotesk horror-film.

Historien er god, skuespillerne leverer også. Musikken duger, og igjen har jeg slått ihjel halvannen time på en kannibalfilm som var verdt tiden. Også denne filmen har vært forbudt i Norge i en årrekke, noe som ikke er veldig uforståelig for de som tar en titt.


© Bildet tatt fra fromblacktoredfilmreviews.blogspot.com


© Bildet tatt fra b-masters.com

Alt i alt sitter jeg igjen med blandede følelser. Det som igjen trekker ned er nok en gang de scenene som inneholder dyredrap, noe jeg fremdeles ikke liker. I denne filmen er det også en edderkopp som blir spiddet, som er skummelt lik min Belle-tarantell, som i denne filmen kryper seg innpå en fanget Ursula Andress. Apropo Ursula er jeg ganske fornøyd med å endelig ha fått sett hennes helt nakne vagina og pupper i en yngre, usensurert utgave. Sånt setter man pris på (uten at det påvirker terningresultatet).

Så var det klart for terningkast!

Terningkast

Vi reblogges!


05.10.2012, 19:57

Etter man har fylt 21 år burde man kanskje begynne å bli voksen nok til å slutte å nedverge andre idioter offentlig på sin egen blogg. Men jeg kan bare ikke dy meg. Det finnes enkelte mennesker på denne jorda som fremdeles er såpass tilbakestående i hodet at de tror de er kul hvis de roper krenkende, stygge og nedvergende ting til folk som er annerledes og kanskje ikke så populær blant alle i bygda. Jeg er utvilsomt en som en del i nærheten synes er noe i særeste laget, gjerne negativt. Spesielt er det en del yngre mennesker som er yngre enn meg selv som ikke vet bedre enn å rope ting som "forbanna homsejævel" og sånn, noe som har skjedd rundt det året jeg brukte mest sminke for 2 år siden.



Jeg så ei jente i dag som er sånn ca. på ungdomskole-nivået (i hodet et lite, lite ynkelig barn), og hun har tøffet seg ovenfor meg noen ganger for en stund tilbake. Som regel hvis jeg går og hun sykler raskt forbi. Har aldri opplevd henne noe tøff i kjeften de gangene hun går, liksom ikke like lett å komme seg fort unna etter å kastet ord-bombene da. Hehe. Jeg så henne, med en gjeng venninner nettopp mens jeg var ute å handlet. Da så det egentlig mer ut som hun fikk litt hastverk med å komme seg lengst mulig unna og greier. Igjen et ynkelig eksempel på at de som prøver å være tøffest og bråest i kjeften som regel kan være en av de feigeste vi kan komme over på denne jorda.

Jeg elsker rett og slett slike mennesker. Det er slike ynkelige folk som får meg til å tenke at det finnes de som har et par hakk mindre oppe i hodet enn meg. Og jeg vet når det kommer til alt at jeg faktisk har en hel del oppe i hodet! Til bursdagen min skal jeg skaffe meg et bur med slike "mobbere", jeg skal lene meg tilbake i sofaen mens jeg lar de skrike ut de verste ordene de kommer på til meg, mens jeg bare ler meg skakk og kanskje tryner i pop-corn-skåla, rett og slett fordi jeg klarer ikke holde meg!

Det er rett og slett tusenvis ydmyke tapere i verden. Vi har alle vært borti sånne avskum som sliter såpass at de må oppføre seg bedritent mot andre for å selv føle at de duger. Og så lenge de orker så skal de få holde på for min del, for det er ingen som klarer å rive meg av min høye hest, i hvertfall ikke med ord og kommentarer.
Dersom noen skulle tråkke meg på tåen slår jeg uansett bare så hardt tilbake at de skulle ønske de lot vær med å gjøre noe i utgangspunktet. Hevn er ikke alltid nødvendig, som regel unødvendig, men enkelte ganger skal man slå fingrene av sine fiender.



Men i dette tilfelle er det virkelig ikke noe vits i å bruke tid på å hevne seg, i hvertfall ikke på den gruppa mennesker jeg sikter til nå. Til syvende og sist er det bare synd på dem, og burde fått hjelp med å skru på plass hodet sitt litt ^^
Slike mennesker er som sauer. De går i flokk. Og man kan egentlig ikke hate sauer, kan man vel? ^^

Ønsker alle sammen en satans god kveld!

Vi reblogges!


05.10.2012, 14:53

Cannibal Ferox er bare en av flere filmer fra 80-tallet som ble forbudt i Norge i sin tid, som har vært forbudt helt til senere tid.
I filmen møter vi tre antrepologer som drar til regnskogen i Amazonas for å bevise for verden, en gang for alle at kannibalisme ikke eksisterer, og at heller er en ondsinnet mye som noen har skapt. Tidlig må de innse at de er nødt til å spasere til fots da bilen deres blir sittende fast i gjørme.
Man skulle kanskje tro at de innfødte i nærheten, samt giftslangene og alle de andre farlige dyrene skulle bli deres største hovedbekymring og fiende, men der tar de feil.



Det som derimot skaper de verste problemene for dem er når de møter på kokainvraket Mike Logan (spilt av Giavanni Lombardo Radice) som har med seg sin skadde venn Joe (spilt av Walter Lucchini). Mike forteller en skekkelig historie om at de har blitt torturert og lidd på det groveste av de såkalt kannibalene, og de blir trodd.
Ettersom tiden går svimer Joe av på grunn av skaden i armen, og mye tyder på at han vil blø ihjel med tiden.

Det viser seg at Mike er en veldig forstyrret person, noe våre antrepologvenner snart fatter mistanke om, og også får bekreftet av Joe kort tid får han dør. Det viser seg nemlig at Mike har lurt de innfødte på det groveste, han har stjelt fra de og attpå til torturert en av de ved å kjære ut øye og penis, samtidlig som de andre innfødte var stengt inne i trange bur i vann med blodsugende innsekter og dyr.
Det var også Mike som skal ha skadet Joe.. Antopologene forstår nå hvorfor de innfødte reagerte med frykt og hat da de kom, inntil Mike dukket opp i bildet hadde de trodd at hvite mennesker var rettferdige og snille vesener..

De får til slutt en hevn, en hevn som går utover flere enn bare verstingen Mike.
Antropologen Rudy forsøker å flykte, men gjemmer seg på feil sted da han prøver å skjule seg i vannet, noe som resulterer i at han blir spist av fiskene, mens det som dreper han til slutt er når han får en nål inn i kroppen av de innfødte som har hørt han skrike. Den skjønne kvinnen Pat Johnson (spilt av Zora Kerova) er ikke hakket heldigere når hun blir hengt opp etter puppene i noen kroker til hun blør ihjel, samtidlig som hennes venninne Gloria (spilt av Lorraine De Selle) blir tvunget til å se på. Gloria er den eneste som klarer å flykte, forså å komme tilbake til der hun kommer fra.

Til tross for alt hun har sett og opplevd velger hun å lyve for resten av menneskeheten, og gir ut en bok som dokumenterer at kannibalisme ikke vinnes. Faktumet er at kannibalismen i Amazonas kun ble vekket i live igjen etter uhandlingene til Mike. For å sitere Gloria selv; vold avler vold..


© Bildet tatt fra goregirl.wordpress.com


© Bildet tatt fra monsterhunter.coldfusionvideo.com

Filmen er på flere måter noe lik filmen jeg skrev om i natt, "Cannibal Holocaust". Den har mye av de samme budskapene. I tillegg har også denne filmen enkelte scener hvor dyr lider og slaktes. Blant annet en skillpadde som vi får se slaktes. Ellers er det også en del scener i denne filmen hvor det ikke er mennesker som slakter dyrene, men heller oppgjør mellom dyrene selv. Foreksempel er det en scene hvor en slange tar livet av en mindre ape. Dette er ikke en like bra film som Cannibal Holocaust (som dette forøvrig IKKE er noe oppfølger av), men likevel scorer heller ikke denne filmen lavt hos meg.
Musikken i denne filmen er også god, stemningen er der og igjen har jeg kommet over en film som etter min mening har bedre kvalitet enn mye av det som produseres i dag.

Før jeg ruller terning skal jeg legge til at denne filmen har vært forbudt i Norge helt til filmtilsynet omsider bestemte seg for å tillate den i 2005, mot at den fikk aldersgrense 18 år. For meg var det faktum at den har vært totalforbudt så lenge en god nok grunn til å se den. Og jeg angrer ikke.

Terningkast

Vi reblogges!



1
05.10.2012, 11:57

Selv kalde mennesker som meg har evnen til å ha mareritt i blant. Fortsatt er ikke jeg den som er så heldig å drømme om maniacer, motorsagmassakere, kannibaler, zombier, de døde, monstre, tortur også videre.. Det jeg vil drømme om får jeg ikke lov til.
I stede for drømmer jeg slike mareritt som plager meg, deprimerer og skremmer.

Marerittet mitt var tredelt og veldig basert på to typiske ting som folk med asperger syndrom liker dårlig; overbefolkning og forandringer.
For det første var hele Oppdal totalomgjort til en enda stor by. Bygda var plutselig fylt av gondoler som kjørte over bakken, store skyskrapere av glass også videre... Noe som også har resultert i at Oppdals befolkning hadde vokst uendelig mye mer enn jeg håper noen gang skjer..

I tillegg hadde Islam tatt mer eller mindre over Norge. Jeg drømte noe om at det var to muslimske soldater med langt skjegg og gevær som sto og bevåktet diversje bygninger og at de hadde rettighet til å skyte de som eventuelt måtte gjøre noe som er galt i deres verden..
Og sist, men ikke minst drømte jeg at min beste venninne Sara skrev til meg over facebook-chatten dagen før hun skal besøke meg i Oppdal, at hun ikke kan komme likevel. Det verste av det mest realistiske jeg kan tenke meg nå er å gå gjennom en lang uke i uka som kommer, uten at jeg får sett snurten av henne her likevel...

Var noe gretten og ikke superhappy da jeg sto opp i dag. Da jeg hadde våknet hadde jeg glemt det med overbefolking, byforandring og muslimmakt.. Derimot lå jeg og tenkte som om det marerittet med Sara var realitet, det tok meg faktisk en stund fra etter jeg hadde våknet til jeg forsto at det bare var noe jeg drømte, og at hun ikke i virkeligheten hadde skrevet det til meg i natt..



Såå, ja. Hvorfor kan ikke jeg få drømme de koselige tingene... De drømmene om kannibaler, zombier, seriemordere, kirkebranner, verdens undergang, Jack The Ripper, Slender Man, osv?
Og hvis du leser denne linja Sarapusen min; du kan bare glemme å ikke komme til Oppdal likevel, såfall vil Norge snart høre om enda en bortføring :P Neida...

Blæh, for en start på dagen..

Vi reblogges med mindre jeg ikke henger meg i en tanntråd..


04.10.2012, 23:55

Da har jeg nettopp sett ferdig en av de mest makabre, sinnsyke, barbariske og kompromisløse filmene som jeg noen, noen gang har sett. Helt siden filmen kom ut i 1980 har den vært kjent for sin nådeløse, usensurerte og svært provoserende kost.

Etter premieren på denne filmen ble faktisk regissøren Ruggero Deodato arrestert fordi folk trodde skuespillerne på filmen ble drept i virkeligheten. Etter å selv sett denne filmen med egne øyne faller det ikke meg som noe rart over hodet.



Filmen er så stygg og heselig, og spesielt med tanke på at filmen nå er såpass gammel så er det for meg nesten et mysterium hvordan de laget de verste scenene til filmen. For ting ser så ekte ut, måten alt er filmet på og laget. Det finnes ikke en eneste scene der man tenker at det kan være animert, at det er dukker eller noe sånt.

Det som derimot er ekte i denne filmen er slakting av diverse dyr. Før vi har sett ferdig filmen vitner vi til virkelige slakt på blant annet en ung ape, en slange, en større edderkopp (på størrelsen av den jeg eier), et villsvin, en skilpadde og en nesebjørn. Alle disse dyrene var dyr de kom over på stedet.. Og heller ikke disse scenene har sine tendenser til å være raske, fort ferdige eller pene. Spesielt scenen hvor en ung apeunge får halve hodet kappet vekk er sterk kost for de fleste.

Vel, så til handlingen.
I begynnelsen av filmen får vi vite at et filmteam er meldt savnet. Etter at fire unge ungdommer reiste til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer har verden siden ikke sett eller hørt fra dem. Professoren Harold Monroe (spilt av Robert Kerman) tar med seg et team for å lete etter dem. Når de møter på de såkalt kannibalene/ de innfødte, blir Monroe og teamet mottat med fiendtlig velkomst. Til tross skepsisen de møter, klarer de å bygge opp en tillit til folket rundt, og alt går til forholdene ganske smertefritt. Harold og gjengen klarer omsider å finne det savnede filmteamet, det vil si restene av dem. De finner også filmrullene deres, og tar med de hjem igjen til New York.


 Bildet tatt fra merovingien.canalblog.com

Det filmrullene inneholder er altså materialle som man ikke titter på mens mann spiser.
Ettersom rullene ruller og går får man se stadig mer og mer at de fire ungdommene viser seg å være de verste djevlene. I stede for å lage en seriøs og ærlig dokumentarfilm får vi bevist at de plaget de innfødte på det mest utenkelige, grove vis. Selvfølgelig, det som de har filmet som beviser at de har gjort fæle ting for å lage film hadde de vel tenkt å klippe vekk, for å selv fremstå mer som helter...

Det Harold og noen andre får sett er at mens de fire unge filmskaperne enda levde begikk grove, umenneskelige handliner, som strider i mot alt som loven tillater.

En av de sterkeste scenene er når de jager de innfødte i et stråhus, forså å tenne på de. For å skremme de til å holde seg innenfor strøhuset bruker de høye geværlyder siden dette er oppfinnelser som de innfødte ikke har sett og hørt før. Scenen hvor flere av de innfødte blir brent levende er sterk, og det er både menn, kvinner og også barn som blir brent ihjel av de pr-kåte, egoistiske og umenneskelige ungdommene.


© Bildet tatt fra listal.com


© Bildet tatt fra lifefunctionsterminated.blogspot.com

Sterk er også en scene hvor en av jomfruene blant de innfødte blir holdt ned i gjørma av to av gutta, mens tredjemann filmer, og jenta i teamet reagerer på at de kaster bort film på "pornofilm". Den innfødte jomfruen blir voldtatt, og senere får vi se at hun har blitt drept da kroppen hennes har blitt plassert på et spyd. Etter å ha plassert henne på et spyd spiller de som om de ikke kan forstå hvem som har gjort dette, og hvem som i hele tatt kan gjøre noe så ondt.

Jeg går utifra at jeg ikke trenger å fortelle hvorfor de fire ungdommene ble funnet drept til slutt?
Professor Harold nekter at han vil være med å utgi denne filmen, og at det er helt uakseptabelt og respektløst ovenfor de innfødte på Amazonas, og også ovenfor publikum dersom de hadde valgt å klippet den slik at folk skulle tro noe annet enn hva som egentlig skjedde.

Det blir bestemt at filmen brennes, og etter det er gjort spaserer Harold noe oppgitt, og stiller spørsmålet; hvem er de ekte kannibalene?

Cannibal Holocaust er etter min personlig mening noe av det mest fantastiske jeg har sett.
Det jeg selvfølgelig ikke liker med denne filmen er at dyreslakt-scenene er virkelige. Ser vi bort fra det så er dette en veldig, veldig god film. Den provoserer og setter et sterkt preg, selv på meg. Likevel er det godt å vite at i hvertfall menneskedrapene i filmen er fiksjon, altså skuespill og veldig godt tilgjort juks!

Musikken er også så stemningsfull at det kan ikke beskrives. Cannibal Holocaust har brent seg inn i sinnet mitt, mest sannsynlig for all tid. Dette er en film man ikke glemmer at man har sett, uansett hvor mye jævlig man har sett fra før. For de som klarer horror-sjangeren, og har en sans for grindhouse-sjangeren er denne filmen et must man ikke kan ignorere.


© Bildet tatt fra wagthemovie.net


© Bildet tatt fra sandgent.co.uk

Vi skal forresten ikke glemme å nevne at denne filmen har vært totalforbudt i mange land, blant annet vårt eget land Norge. Den har vært sentral i videovold-diskusjoner helt siden den kom ut. Dette er en sterk kult-klassiker og det som skiller den mest ut fra andre kannibal-filmer på 70- og 80-tallet er filmens realisme og uvanlige vakre stemningsmusikk som er laget av Riz Ortolani.

Terningkast
Skulle sårt likt å gitt denne full pott, men med tanke på at disse dyrene måtte lide, og attpåtil dø for denne filmen så får jeg meg likevel ikke til å gi en sekser. Det skal også sies det er utgitt en annen version da disse scenene er klipt vekk.

Vi reblogges!




03.10.2012, 19:38

Insekter er noe som ville fått mange av oss til å freake ut som de freakene vi menneskene er.
Men for den vakre jenta Corvino (spilt av Jennifer Connelly) er insekter og dyr venner av henne. Corvino har nettopp kommet inn på en sveitsisk internatskole, og det meste virker til å være normalt og idyllisk i starten. Alerede første natta får hun vite at det går en gal morder rundt på stedet som har drept flere jenter på hennes alder.



Det er ikke bare en evne til å være venn med insekter hun har fått, hun har også en evne til å gå i søvne. Når det forekommer dukker hun opp på steder hvor det foregår umenneskelige ting. Når hun så våkner opp igjen husker hun ingenting av hva hun har følt, opplevd, sett eller hørt.

De danske medelevene er smålig redd henne, og visker og tisker bak hennes rygg. Hun blir mer og mer et mobbeoffer, av den grunn at hun er anderledes. Lærerne, legene og de andre ansatte på skolen ser heller ikke ut til å være stort klokere enn elevene. Derimot noen gamledagse, trangsynte naut.


© Bildet tatt fra daily.greencine.com


© Bildet tatt fra myspace.com

Corvino får seg heldigvis en venn i nærheten også, en entomolog ved navn John McGregor (spilt av Donald Pleasence), samt den litt smågale apen hans.
John ender etterhvert med å være den eneste som ikke tror at Corvino er noe djevel, slik de andre tror grunnet at hun kan kontrollere insekter. Han er utvilsomt en av de mer smarte i området. Etter at hun får en rekke tips tar hun med seg en meddetektiv for å løse drapsgåtene, detektiven hun får med seg er en flue..

Drapene foregår ofte og hurtig, og hun begynner å bli stresset i frykt for å dø selv.
Med litt hjelp av en gammel entomolog, en flue og en ape skal hun trå inn i sitt mest morbide og verste mareritt noen sinne.
Det viser seg at en av de voksne på skolen hennes har betydelig større kontakt med morderen, og at noen hun har møtt flere ganger er rav, sprute gal.


© Bildet tatt fra girlmeetsfreak.com

Phenomena er en italiensk-amerikansk horror-film av beste sort. Det som derimot er noe fortvilende er når karakterene som snakker amerikansk for det meste, plutselig går over til italiensk, og når det går over til italiensk er det alt for tydelig at det er dubbet.
Til tross for smådubbingen, og en del andre snåle valg filmskaperne har gjort er dette en sjelden god film innen den rette sjangeren.


Jeg er såpass fornøyd med filmen at jeg har hengt opp en plakat på kjøleskapet som fulgte med ^^

Filmen er skapt av geniet Dario Argento som også har jobbet med filmer som Deep Red, Dawn Of The Dead, Suspiria og Masters Of Horror-tv-serien.
Dette er også et horribelt kunstverk med gyldent soundtrack. I tillegg til en uforglemmelig kjenningsmelodi har vi også musikk fra både Iron Maiden, Andi Sexgang, Motörhead og Bill Wyman. Filmen er et must for alle skrekkfilm-fanatister!

Terningkast

Vi reblogges!



0
03.10.2012, 16:17

Jeg er han de kaller for en særing.
Jeg er han de kaller for lat og daff.
Jeg er han de lo av som barn.
Jeg er han de ler av nå.

Mine planer er svært klare.
Mitt budskap er veldig lett.

Jeg vender ikke kinnet til, jeg hevner.
Jeg ignorer ikke dumskap, jeg knuser.
Jeg lar ikke noe gå tvers gjennom, jeg er som stein.

Du kan prøve å knuse meg.
Du kan prøve å ruinere meg.
Du kan prøve å ta fra meg alt.

Men til syvende og sist sitter jeg med djevelens joker.
Jeg har en kraft dine kryp bare kan misunne.
Jeg har en evne dere aldri kan få.

Min herre skaper sine evige flammer.
Jeg vil sette ild på alt du hadde nært.
Jeg vil spre smerte i alt du hadde kjært.

Til syvende og sist er det djevelens barn som vinner.
Du dømte meg, og det var jeg helt ok med.
Men da du tråkket på mine sorte tær, sparket jeg tilbake.

Jeg er hevnerens blomst.
Jeg representerer sinne, hat og frykt.

Kun noen utplukkede røtter skal jeg gro til en blomst.
Dere som vil hindre meg, vil bli revet opp som rottent gress.
Verden er min hage, jeg er den dominante gartner.

Hor deg ikke i livet mitt uten at jeg får noe tilbake!
Ta ikke min tid som din, forgitt.



Redd er jeg ikke for skitt på mine fingre.
Redd er jeg ikke for blod på mine hender.

Trå varsomt.
Hvis ikke, du vil angre du i hele tatt åpnet porten.
Så du ikke skiltet jeg hang opp?
Hvis ikke, jeg advarer dere nå.
Bli min venn, eller la vær.
Du vil ikke være min fiende!



1
03.10.2012, 15:30

Året er 1939. Andre verdenskrig har så vidt startet.
Unge Danny (spilt av Levi Fiehler) jobber det han kan for å lage trestoler, da det er det han kan.
Hadde det ikke vært for at han haltet skulle han deltatt i krigen, og han mener at han er så og si nytteløs.



Onkelen hans er ikke enig i at nevøen er nytteløs, og trekker frem en av stolene han har laget som bevis på at hendene hans er en gave.
En dag finner Danny den eldre mannen Andre Toulon død i sitt eget hjem, selvskutt.
Toulon etterlot seg noen dukker som Danny tar vare på, dukker han har hørt skal være levende, noe han får bekreftet fort.
Årsaken til at Toulun begikk selvmord var da to nazister var på vei inn til han. Danny klarte så vidt å få et glimt til ansiktene deres i det de dro ut igjen.

Danny bestemmre seg for å gjøre noe, og bestemmer seg for å spionere på disse to nazistene.
Han finner ut at de sammen med den japanske kvinnen Ozy (spilt av Ada Chao) har planer om en eksplosjon som må stoppes.

Sammen med de levende dukkene bestemmer Danny seg for å hindre at de lykkes.
Spesielt når hans bror og mor blir drept, og hans kjæreste Elma (spilt av Erica Shaffer) er blitt kidnappet, begynner det å bli personlig.


© Bildet tatt fra blu-ray.com

Personlig synes jeg denne filmen var noe kjedelig. Heldigvis ikke lengre enn 1 time og 21 minutter, da denne filmen hadde for mye dialog for min del. Den var ikke spesielt underholdende på noen måter. Puppet Master: Axis Of Evil er verken veldig morsom, spennende eller nyskapende.

Skuespillerinnsatsen er også noe amatørmessig, og det er lite som er med å holder denne filmen oppe.
Jeg liker dukker, jeg liker horror. Det at denne filmen delvis kaller seg en horror-film er for meg bare rart.
Det skal forresten legges til at dette er film nummer 10 i "Puppet Master"-serien.

En film som dette funker kanskje dersom du absolutt kjeder deg, men føler ikke stor trang for å se den igjen - Med det første.

Terningkast

Vi reblogges!





03.10.2012, 01:26

Det var ikke meningen å såre deg da jeg ikke dukket opp.
Dere satt å ventet på meg alle sammen der dere satt.
Kledd for anledningen, alt grunnet meg.
Men jeg dukket ikke opp som du skulle ønske.
Du gråt der du satt, du følte deg så alene.
Jeg kunne ikke holde rundt deg, jeg kom ikke.
Ikke fysisk, ikke synbart.

Alle andre rundt hadde nok med sitt.
Du satt der med folket, du var helt alene.
Jeg var i tankene dine, men ikke i rommet.
Ikke fysisk, ikke synbart.

Jeg befant meg et annet sted,
på et vis...
Og du satt der på benken.

Jeg tittet mot dere, på avstand.
Jeg skulle gjerne vært der,
men jeg var forhindret.

Du har hatt problemer med å se meg før.
Du hadde problemer med å se meg da.
Du skjønte det ikke før det var for sent.
Det ble aldri deg og meg, ble det vel?

Jeg er lei meg for at jeg ikke kom da.
Eller, jeg er lei du ikke så meg,
selv om jeg på en måte var på stedet.
Bare ikke synlig.



Det var vondt å se deg gråte i begravelsen.
Fint å høre deg tale ved min kiste.
Fint at du brydde deg akkurat da.

Men om en uke er jeg glemt igjen.
Men uansett,
takk for at du kom i begravelsen min <3


02.10.2012, 19:39

Har lite å blogge om i dag, da jeg er litt nede. Så jeg har bestemt meg for å lage en liten liste over theme-låter til horror-filmer jeg liker <3

Halloween theme:

Saw theme:


Dead Silence theme:

Poltergeist theme:


Cannibal Holocaust theme:


Phenomena theme:


IT theme:


Masters Of Horror theme:


Ønsker alle en horribel kveld!
Vi reblogges!


01.10.2012, 19:38

Hallooooooo! Weeeen!
Min falne engel av en bestevenninne (Sara) fortalte meg nemlig noe deilig tilfredstillende i dag:
Nille har endelig begynt å fått inn Halloween-ting!
Hvilket betyr at lommeboka mi kommer til å slite som om den skulle være utsatt for syreangrep nå.

Det skal sies, det er ikke akkurat det samme som man finner på nettbutikker. Det er mye plasttull og slik... Kvalitetsmessig er det bedre ting å finne andre steder, men likevel!

Jeg er ganske happy nå, det er nesten blitt perverst.
For en ting er at jeg har fråtset meg for nøyaktig 381 kroner på Nille, men da jeg kom ut av butikken så møtte jeg igjen ei venninne jeg ikke har møtt på 2 år (da hun ikke bor i Oppdal). Så det var to kjempeflotte ting med denne dagen, det som toppet alt var at en pakke fra cdon som ble sendt torsdag, den 20. september endelig kom i dag. Har dagevis vært redd for at pakken har blitt rota bort i posten, noe som også kan ha vært tilfelle siden det tok så lang tid. Men nå er den i alle fall kommet!


Snopet jeg kjøpte fra Nille ^^








Med dette hodet fulgte det faktisk med batterier. Øyene blinker i forskjellige farger når man skrur det på.

Det var alt jeg kjøpte på Nille for i dag!
Kommer garangtert til å være en heavy gjenganger der denne oktobermåneden.

Og sist, men ikke minst; spillene fra cdon som jeg har venta på i ca.2 uker ETTER at jeg fikk melding om at de var sendt!



Ha en forskrekkende aften!
Vi reblogges!



1
01.10.2012, 15:00



Da var det omsider klart for meg til å legge ut et intervju jeg gjorde for noen få timer siden i natt/kveld.
Denne gangen har jeg intervjuet min lokalnære venninne Ann Kristin. Hun er utvilsomt storfan av Johnny Depp, da spesiellt captain Jack Sparrow, noe som vil komme nokså tydelig frem enkelte steder i intervjuet.

Uten mye videre introduksjon så er dette en venn jeg har kjent til siden vi gikk på barneskolen sammen.
Og her har dere altså det ferske intervjuet, som jeg må ta noe selvkritikk for at det ble noe tynt og kanskje en del uintresangt da jeg ikke hadde laget noen konkrete spørsmål på forhånd. Kort sagt et impuls"intervju".

Ja, det var visst jeg som blogget om at man skal prioritere kvalitet fremfor kvantitet, kanskje burde tenke mer på det fremfor å skrive det. Uansett, her har dere intervjuet:

Ønsker alle en god mandag!


Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits