0
23.08.2016, 12:54


© Bildet er tatt fra torilla.org

Humor. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. De siste tusen åra har det kommet og gått såpass mange forskjellige individer, at skulle jeg lagt ut på en tidsreise-tulle-turne forså å få alt og alle som noen gang har satt sine lem på denne jord til å le så hadde jeg endt opp en nærmest umulig oppgave.

For hva vi mennesker ler av er som nevnt i ste, veldig, veldig individuelt. I tillegg så har jo tid og sted noe å si også, men nå begynner jeg å bli hakket dypere enn jeg opprinnelig tenkte å bli for denne gang. Sa brura.. For det dette innlegget opprinnelig skulle dreie seg om er ikke hva vi ler av, men hva som er greit, og eventuelt ikke burde vært lov å spøke med.

Før jeg nå går sånn skikkelig løs på dette spørsmålet med både balletak og kløpulver, JA kjære veteraner av denne blogg, jeg har tatt opp dette temaet minst en gang tidligere. Men siden det begynner å bli en liten stund siden sist så tenkte jeg nå å trekke frem denne rota igjen forså å minne dere på hvordan den ser ut. Eventuelt blottlegge den for aller første gang til helt nye lesere.

Sånn. Nå skal jeg gå rett på sak. Jeg har skrevet det før og jeg mener det fortsatt: ALT skal, bør og vil kunne tulles med. Men selvfølgelig, ingen regler uten unntak. For selv om det etter min mening ikke bør finnes noen regler om ting man ikke kan berøre i humorens ånd (med humoristens hånd) sånn i hele tatt, kan man selvfølgelig likevel passe seg litt for HVEM man forteller de forskjellige vitsene til.


© Bildet er tatt fra fr.memedroid.com

Foreksempel mener jeg at det er helt greit å tulle med den gode, gamle kreften. Jeg ser ikke noe galt i å legge ut en kreft-vits på f.eks Facebook-siden min i og med at den begynner å bli såpass mørk fra før av nå, og den var i utgangspunktet aldri opprettet for at hvem som helst skal like den heller, heller tvert i mot. 

MEN jeg ville derimot vært mer forsiktig med å fortelle en kreft-vits direkte til en person jeg vet enten er diagnostisert med denne sykdommen selv, eller som f.eks nylig har mistet noen på grunn av kreft. Med mindre jeg eventuelt kjenner vedkommende såpass godt at jeg vet at han/ hun ikke ville tatt seg nær av det, men kanskje heller satt litt mer pris på det rett og slett følt at det hadde bidratt til å løfte opp stemningen.

Eller for å si det på en annen måte. Så lenge du ikke med viten og velvilje går inn for å bruke humor som personangrep så syns jeg at absolutt ALT enten det er kreft, spiseforstyrrelser, religion, voldtekt, terror, rasisme, fattigdom, kvinnemishandling, pedofili, incest også videre bør og SKAL være helt greit å spøke med. Igjen, så lenge hensikten er å støte noen du vet sliter med det spesifikke emnet.


© Bildet er tatt fra worldwideinterweb.com

Men hvis man spøker med foreksempel kreft og har over 500 venner på Facebook som du jo har (snart 600 ^^) er det jo nesten garantert at noen kommer til å føle seg støtt, tenker du? Ja, det er det.. Men nå er menneskeheten engang sånn at det alltid vil være NOEN som vil slippe en fis uansett hva. Det er så utrolig mye rart som vi mennesker på en eller annen måte vil finne støtende at skal vi sette oss som mål å ikke støte noen så kan vi rett og slett ikke åpne kjeften i hele tatt.

Hvis vi ikke vil at noen skal bli lei seg, snurt, provosert også videre kan vi like så greit slutte å leve over hodet. For samme hva man gjør her i verden så vil det alltids finnes noen som vil finne handlingen din provoserende. Så derfor mine kjære venner mener jeg at man heller altså bør kunne gjøre hva man vil her i verden, så fremt hensikten ikke er å gjøre noen lei seg. Lær ditt publikum å kjenne, men vit også din besøkstid.


© Bildet er tatt fra olaughingpress.org

Helt til slutt vil jeg nå legge til en aldri så liten vits for å understreke at jeg også har mitt, som jeg syns man helt fint kan spøke med. Eller forresten, ikke akkurat nå. Jeg tar meg heller en tur til Mac Donalds. Har hørt noen rykter om at de ganske nylig har fått inn noen saftige Ass Burgers.

Hvilke grenser har du når det kommer til humor?

Vi reblogges!



0
22.08.2016, 09:49


© Bildet er tatt fra wallpaperswide.com

Sånn! Da har jeg omsider fått sett den jeg også. Har tenkt på å gjøre det i et par år nå, men så har det alltid vært et eller annet som har gjort at jeg rett og slett bare ikke har tatt den ut fra kjøla. Fordommer etc. etc. Men NÅ har jeg endelig fått skjerpet meg, nå har endelig også jeg sett Burlesque - og pris den søte, nusselige synder for det.

For ja, jeg har hatt noen smålige fordommer: "Næh, jeg tror bare ikke den er meg", "jeg er egentlig ikke så fan av hun derre Cher, jeg", "filmen passer ikke helt til det mørke imaget (les fasaden) jeg prøver å opprettholde", og bla, bla, bla. For det første - det finnes vel egentlig ingen ting som er 100% meg. 2: Jeg er fortsatt ikke Chers ivrigste tilhenger, men jeg har samtidig ikke EGENTLIG noe i mot henne, pluss at hun faktisk var kul i denne filmen her. Og for det tredje - fasader er for feiginger som har noe å skjule. Jeg har strengt talt ikke det, og jeg vil ikke være en feiging.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Deeeerfor sier jeg det nå rett ut som det er. Jeg liker Burlesque. Når jeg først hadde fått satt på filmen tok det meg ikke lang tid å komme til denne erkjennelsen i hele tatt. For jeg mener.. Hva er det å ikke like? Filmen er stappfull av pene jenter. Den byr på det ene fortreffelige musikknummeret etter det andre, og sangene er også ganske likbare. En av de er forresten en slags remix av Marilyn Mansons tidløse "The Beautiful People". Historien er sånn helt grei, den målbandt meg ikke fast til limpinnen, men den funket. Cher skal jeg innrømme at jeg faktisk syns var både flott og kul, og Christina Aguilera klarte nesten å bli mitt aller nyeste crush. Åh, ja, også er filmen attpå til morsom fra tid til annen. Og gøyal, og fin, og koselig, romantisk, awesome, og ja, generelt ganske bra.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Dette burde være kjent for de aller fleste som nå har hatt den minste lille interesse til å lese helt ned til denne linjen av anmeldelsen, men i tilfelle noen likevel ikke skulle vite det eller være inne på tanken - Burlesque er en musikal. Og for dere som har fulgt meg en stund er jeg ikke helt fremmed for denne sjangeren selv om det neppe er det første folk flest forbinder meg med. Jeg har foreksempel sett The Rocky Horror Picture Show (1975) hele ti ganger, og samtlige av låtene fra den (altså Rocky Horror) er faktisk blant de 20 mest spilte sangene på ipoden min hvor det i skrivende stund ligger totalt.. 8851 sanger. Såeh, jeg kan absolutt like en og annen musikal, hvis jeg bare vil.. Og attpåtil våger å innrømme det.

Nå skal det sies. Til tross for at jeg nå altså liker Burlesque ganske godt og mest sannsynlig kommer til å høre gjennom flere av sangene fra filmen når jeg om ikke alt for lenge tar meg en tur utenfor huset har den likevel ikke klart å toppe denne sjanger-listen helt da Rocky Horror fortsatt erobrer den etterlengtede tronen. Men vi skal ikke se bort i fra at hvis den gode gamle rockemusikalen fra de gode, gamle 70-årene av en eller grunn skulle "dø ut", at Burlesque da en eller annen gang KANSKJE skulle klare å ta over. Eller for å si det rett ut, uten litt færre, sære metaforer. Burlesque er nå på en god tredjeplass av alle musikaler jeg har sett til per dags dato (Hotel Cæsar - episode 3000 ligger på 2. plass).


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Så ja, jeg likte filmen ganske godt. Jeg koste meg gjennom nesten hele, jeg hadde knapt blikket rettet mot andre steder enn tv-skjermen i begge de knappe to timene filmen varte, og muligheten for at jeg kommer til å unne meg et par gjensyn med den i en ikke så alt for fjern fremtid er regnet som ganske stor. Sånn, da har jeg fått det ut av verden. Nå har jeg nok en gang en dirty, liten hemmelighet mindre, og min lille, rosa verden er atter en gang litt lettere å puste i.



Vi reblogges!


20.08.2016, 20:08

Jeg har stort sett uttalt at jeg ikke er så skrekkelig glad i hår generelt som kommer fra min egen kropp. Jeg barberer hode og ansikt regelmessig en-to ganger i uken. Og til nå har jeg en god stund tatt alt, bortsett fra øyebryn og vipper.

Men i løpet av de to siste ukene har jeg faktisk begynt å spare et spesifikt område. Nemlig bartepartiet. Jeg har ikke hatt bart siden tidenes morgen, så her en dag bestemte jeg meg bare for å la det spire litt til igjen, og sånn har det nå altså blitt etter ca 14 dager sparing:





Ser jo selv at den kanskje er det enkelte vil kalle litt "pjuskete", men alt i alt er jeg faktisk ikke så alt for misfornøyd nå. Det eneste som er er bare at jeg har en uvane av at jeg liksom må fingre borti den hele tiden, klappe og stryke den sånn åtte-tolv ganger i minuttet... Det må jeg innrømme er litt irriterende, at jeg ikke helt klarer å la bikkja være i fred...

Dette er altså en av årsakene til at jeg generelt ikke er så glad i å spare noe sted sånn ellers heller. Jeg har veldig lett for å begynne å "kose med meg selv", enten det eller så syns jeg hår blir litt som de flekkene på speilet: De er der, det gjør egentlig ikke noe, annet enn at jeg blir sittende og tenke at jeg egentlig bør gjøre noe med det snart. Pluss at den mest sannsynlig begynner å klø om en stund xD

Men nå kommer det store spørsmålet:
Syns dere jeg kler bart? Burde jeg spare litt til, eller skal jeg enkelt og greit bare fjerne jævelskapen?

Vi reblogges!
 


20.08.2016, 15:23


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Det begynner å bli en stund siden jeg ble noe særlig "skremt" av en skrekkfilm nå. Med mindre vi trekker i fra It Follows i det store regnestykket kan det se ut antallet filmer som har påvirket meg på andre måter enn at de bare har fått meg til å skvette litt rett og slett har vært på 0 de siste 2-3 årene.

Men nå i natt (denne linjen blir/ ble skrevet 20. august 2016 kl. 05.15) har det skjedd igjen. Jeg har akkurat sett Unfriended, og selv om jeg har en følelse av at den vil gå noe i glemmeboka om et par uker så er det likevel en film som fikk meg til å tenke og føle på litt andre måter enn hva jeg ellers har gjort mens jeg har sett andre filmer fra denne sjangeren de siste årene.

Noe av det som for min del gjør at denne filmen nå har klart å påvirke meg litt ekstra enn hva jeg normalt ville blitt er det faktum at så og si hele sulamitten foregår på en dataskjerm, særlig Facebook, Spotify og Skype er blitt meget godt reklamert for denne gangen. Og er det et sted jeg har tilbragt en god del tid med venner på for en tid tilbake så er det Skype. 


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

I løpet av de aller første minuttene får vi sett en ganske så uhyggelig video fra LiveLeak av ei ung jente ved navn Laura Barns (spilt av Heather Sossaman) som begår selvmord med hele skolegården som vitne. Like etterpå får vi opp en annen video som trolig skal ha vært årsaken til at Laura ikke orket å leve lengre - en ganske så stygg fyllevideo hvor Laura har blitt hengt ut av sine "venner" på det groveste.

Ellers holder stort sett resten av denne filmen seg til Facebook og Skype. Så og si 80% av denne filmen (om ikke mer) er en Skype-samtale mellom en vennegjeng som starter ganske avslappende og rolig, men som etter en veldig liten stund bare blir mer og mer creepy.

For vennegjengen er nemlig ikke alene. Bak i kulissene gjemmer det seg en mystisk, ubuden "gjest" som mer eller mindre klarer å skremme livskiten ut av de små marionette-dukkene som en etter en skal få sine tråder klippet av. Her er det mer enn nok ubehag i vente.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Alt i alt syns jeg Unfriended er en ganske så god film. Ikke den beste jeg har sett. Jeg vil heller ikke kategorisere den som "dritbra". Men likevel så har den klart å klatre litt høyere opp enn bare "midt på treet". Jeg liker veldig godt virkemidlene som er tatt i bruk denne gangen for å fortelle den historien vi får servert. Skuespillerne syns jeg leverer, og alt i alt er dette en ganske så ubehagelig, og til tider en litt skremmende film.

Det er selvfølgelig noen ting man kan hakke på også her, foreksempel er det dessverre som regel er ganske åpenbart når vi kan forvente oss å bli "jump-scared", litt sånne ting.. Men alt i alt syns jeg altså likevel at Unfriended er en ganske grei, ubehagelig greie. Skulle jeg bli utilgjengelig på Facebook eller Skype de neste dagene vet dere nå hvorfor..




Vi reblogges!


18.08.2016, 13:37

For godt over fem og et halvt år siden publiserte jeg et aldri så lite ikke-høytidelig og ganske så lite forberedt MSN-intervju med min gode venn Rune. I og med at det var det aller første intervjuet jeg faktisk gjorde for denne bloggen, og at det nå har et slags jubileum (hvis man godtar tall i fem-gangen ikke blander seg oppi ti-gangen som jubileumstall) så tenkte vi, dvs. jeg at det var på høy tid å trekke tilbake naustet og se hva som har boltret seg i denne unghingsten siden den gang.



Håper dere likte dette såkalte "intervjuportrettet", og som sagt så skulle jeg jo linke dere til det forrige intervjuet også sånn at den av dere som gidder og har tid kan sjekke ut det i tillegg mens dere først er så godt i gang, og det intervjuet finner dere ved å antaste musa deres ved å klikke helt i vinkel her.

Og sist, og kanskje for en gangs skyld også minst?.. Her har dere den veldig inaktive Youtube-profilen til Rune xD

Vi reblogges!



0
09.08.2016, 20:28

Du vet at dommedagen er nær når både Doom og Ghostbusters plutselig kommer ranglende tilbake som om de aldri har vært borte. Kjære mennesker, kjære dyr - Jeg har igjen vært og sjekket opp, og sjekket ned min kjære postkasse, og ja, der var det jammen meg to pakkesanger. En litt middels tykk en fra Cdon og en litt tynnere utgave fra Platekompaniet.

Og dette var det som viste seg å gjemme seg inni. Pjo.. Ingen pornofilmer med fokus på de som har såkalt fot-fetisj i dag heller.. ;-p



Har du fått noe kult i posten de siste dagene?

Vi reblogges!


08.08.2016, 22:38


Foto: Rune Heggvoll

Jeg har aldri vært sånn super-flink til å gjøre flere ting samtidig. Foreksempel er jeg en av de som stort sett foretrekker å kun ha en samtale gående i Facebook-chatten om gangen. Selvfølgelig, om det skulle være snakk om et par stykker som knapt er til stede, altså hvis det er noen som ikke er sånn veldig aktiv der og da, ja da skal det som regel gå fint med, vel 3-4 åpne vinduer om gangen. Så får jeg heller lukke et par av dem om det skulle bli gjennomtrekk, hehe.

Utfordringen her ligger i at det som hos mange andre også er sånn med meg at det er veldig begrenset hvor godt jeg klarer å fokusere på flere ting om gangen. Og en annen ting er at flere samtaler samtidig gjerne gjør meg stresset, samtidig som sjansen for at et svar som egentlig skulle vært sendt til Lars i stede for havner hos Kjell-Bente blir større og større desto flere jeg prater med.

Men så er det en annen ting som kanskje ikke dekker ordet multitasking like godt som jeg nå føler mitt forrige eksempel gjorde, men som ihvertfall ligger i samme "skuffe".. Når jeg spiser så drikker jeg nesten aldri før etter at jeg har fått i meg all maten. Har jeg mekket meg fire brødskiver så venter jeg som regel til alle fire skivene er nede, før jeg så "skyller ned" med et eller annet drikkbart. Riktignok så hender det en sjelden gang at jeg klarer å variere litt, men som regel så er all mat borte før jeg i hele tatt har rørt det glasset jeg måtte ha ved siden av.

Også har vi kommet til det aller siste eksempelet for i dag. Når jeg en sjelden gang er ute og reiser vil jeg helst forholde meg den/ de jeg er på besøk hos der og da. Hvis jeg foreksempel besøker et vennepar jeg har i Bergen så møter jeg helst ingen andre under den turen, selv om jeg kanskje kjenner flere i det samme området som jeg er minst like gode venner med som de jeg er hos akkurat da.


Foto: Rune Heggvoll

Når jeg først er hos noen syns jeg blant annet det er ubehagelig og kleint å spørre de om de vil være med å møte noen andre som de kanskje ikke aner hvem er en gang. Og det samme gjelder også hvis jeg skulle dratt ut for å møte noen på egenhånd mens jeg allerede overnatter hos noen spesifikke. Haken ved å la være å møte de andre jeg vet av innenfor samme region er at jeg kan få litt dårlig samvittighet. Men det føler jeg nesten alltid uansett når slike ultimatum blir en realitet.

Uansett, det var alt jeg hadde for denne gang, kjøkken og stue. Det skal sies at det nok er flere ting hvor jeg, vel, helst foretrekker å forholde meg til den ene "tingen" før jeg eventuelt fokuserer på eller gjør noe annet også, men det er først og fremst de tre eksemplene jeg har skrevet om til nå som jeg føler er mest relevant å nevne, som sagt, for denne gang.

Hvordan er ditt forhold til såkalt multitasking?

Vi reblogges!



0
06.08.2016, 08:30


© Bildet er tatt fra mirror.co.uk

Det var en våt og fuktig morgen. Og våtere skulle den bli. Magnus satt alene og nøyt sin deilige, daglige kopp med kaffe. Det fantes nesten ikke noe bedre enn det. Denne morgenen var nesten helt perfekt. Himmelen var rosa og rett og slett bare flott, nesten like flott som hun han lenge hadde hatt et meget våkent øye til. Fuglene på taket sang de mest idylliske toner. Ah, hvor livet var herlig.

Sola var i likhet med han selv i ferd med å reise seg. Hadde han bare hatt noen å dele denne soloppgangen med. Magnus dyttet forsiktig den ene hånden ned i boksershortsen, grep tak i lemmets skjøre skinn og dro det sakte frem og tilbake. Frem og tilbake.. Frem og tilbake.. Sakte, men sikkert begynte hun å skimte til. Ingrid Therese, den vakreste jenta i verden.

Etter en liten stund kvakk plutselig Magnus til da han omsider hørte en stemme han kjente meget godt. Der, rett foran han sto hun med et lite, forsiktig smil. Et ekte stykke godt kjøtt, med en herlig dose fresende blod. Ingrid Therese, den deiligste jenta i hele galaksen, med den våteste, skjønneste musa i universet.

Hun sto der i ført en lang, vidåpen morgenkåpe av glatt og myk ull. Håret hennes hang som vanlig meget avslappet nedover hennes fantastiske vakre rygg. Det deilige, vakre og noe rufsete håret til den deilige, vakre og litt rufsete jenta han så lenge knapt hadde turt å hilse på.

De så på hverandre og visste at de begge hadde sto i med den samme tanken. Denne morgenen var simpelthen for fin til at de to, unge lovende ikke skulle få heise flagget sammen. De følte seg begge meget yr og klar for å kjenne og føle på hverandres klamme bris. Ingrid tok to skritt frem og spurte høflig om å få sette seg ned. Magnus svarte med et lite smil som ikke kunne tolkes som noe annet enn et endelig ja.

Han tok så boksershortsen av seg og lot henne få sette seg. Dette hadde han drømt om lenge. Ingrid snudde seg og satte seg sakte og forsiktig ned. Langsomt og forsiktig. Lot den gli ordentlig på plass, der den så lenge hadde hørt hjemme. Følelsen de nå begge kunne føle var nærmest helt ubeskrivelig.

Magnus festet så sine klamme hender mot Ingrids silkeglatte hud. Strøk henne rolig og varsomt mens han kunne kjenne hennes våte Kleopatra berøre hans nest beste venn Tyholt. Frem og tilbake.. Frem og tilbake..

Det som i utgangspunktet var en deilig, fuktig høstmorgen hadde nå nådd sitt absolutte klimaks. Den harde, mellomstore pitbullen hadde omsider fått stifte et meget intimt og tilfredsstillende "vennskap" med den myke og litt trange kattepusen, med den glatte og kjærlige høstpelsen. Frem og tilbake. Opp og ned. Sakte og forsiktig. Dette var en dag ingen av dem skulle glemme. Denne morgenen var perfekt.



03.08.2016, 20:27



De aller siste dagene har jeg rett og slett ikke hatt matlyst. Jeg har fått i meg et og annet sånn der og da. Jeg klarte faktisk å få i meg en ganske stor bolle med pastaskruer, kjøttboller og saus for noen dager siden, noe som i seg selv egentlig er litt rart siden jeg stort sett har slitt ganske hardt med å få i meg langt mindre porsjoner den siste tiden.

I dag hadde jeg foreksempel knapt matlyst i hele tatt når jeg skulle bryne meg på denne såkalte frokosten. Brødmat? Huff, nei... Det var nesten så jeg droppet frokosten totalt i dag, men jeg klarte likevel SÅVIDT DET VAR å få i meg sånne kinesiske nudler man får i en frossen-pose fra Findus.

Og det at jeg såvidt fikk det i meg føler jeg er en veldig passende beskrivelse, for jeg mener... Det er ikke skrekkelig mye i en slik pose. 600 gram. Det tok meg nesten en og en halv time å fullføre, normalt sett ville det gått mye fortere..

Så hva er det egentlig som står på for tiden? Jeg vet sødermeg ikke. Med unntak av den pastabollen for noen dager siden har jeg virkelig slitt med denne såkalte etinga en stund nå. Det skal ikke så mye til før jeg rett og slett kjenner at jeg ikke orker mer, og ja, det har vært tilfelle et par ganger i det siste at jeg bare har gitt opp, blitt lei, og kastet det jeg har påbegynt.



Jeg håper virkelig at dette går over snart, for dette er ikke akkurat særlig bra på noen som helst annen måte annet enn for vekta. Men på en annen side - det er ikke akkurat sånn at jeg trenger å slanke meg, enda.. Såeh, nei.. Jeg orker rett og slett nesten ikke mat lengre. Det å drikke går heldigvis ganske okey, men spise.. Niks.

Så kommer det store spørsmålet. Er det noen som har noen ideer og tanker om hva som kan være årsaken til denne noe leie situasjonen jeg nå har havnet i? Eller kanskje enda bedre.. Er det noen som har noen gode tips til hvordan jeg kan "lure" meg selv til å få i meg noe mer enn det bitte lille jeg nå klarer å orke på stående fot?

Alle mulige tips og råd taes i mot med stor takk!

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits