30.06.2013, 20:12

Det sies at ingenting varer evig, og dessverre er jeg ikke overrasket over hvordan ting har blitt nå. Saken er rett og slett at hun som har vært min beste bestevenn i snart to år har jeg mer og mer mistet godkontakten med. Det smalt skikkelig for første gang for et halvår siden da jeg fikk vite noe jeg siden ikke har klart å legge fra meg, som for min del har vært det som har ødelagt mest. Siden da har vi hatt få samtaler som ikke har endt dårlig. Jeg har en veldig lei tendens til å henge meg opp i ting, og brenne meg fast der. Og når det først er gjort blir det nesten umulig å fokusere på noe annet rundt den personen eller tingen det er snakk om.

Det som jeg syns er mest kjipt utenom at jeg har mer og mer støtt fra meg en veldig god venn er det faktum at jeg aldri har hatt noen før som har vært så god, snill, vennlig og tålmodig med meg... Hun har ofret mye for min skyld. Hun har alltid stilt opp så mye som overhode mulig når jeg har trengt det, og hun har ikke en gang vært kjip mot meg noe særlig når jeg har vært det mot henne alt for mange ganger. Alle gangene har hun så absolutt ikke fortjent det... Sjalusi og paranoia er det som for min del har vært aller vanskeligst det siste halvåret...

Det har vært så ille at jeg igjen har begynt å tenke på å ta mitt eget liv. Det igjen har fått henne til å føle at hun ødelegger for meg, noe som igjen er veldig trist da hun igjen absolutt ikke har gjort noe mot meg... Kort sagt har dette blitt en veldig vanskelig og nesten umulig situasjon for min del. Jeg skulle så ønske jeg ikke var så jævlig sjalu og at jeg ikke har blitt så grusomt paranoid som jeg har blitt... I tillegg så har jeg også fått en uvane jeg ikke klarer å legge fra meg som har ødelagt mye... Flere ganger om dagen er jeg innom Tumblren hennes, hvor det er en del bilder av folk som elsker, en del bilder av kjente mennesker som er nakne og kort sagt mye der inne som spiller på sex. Det har igjen gjort at jeg har fått et mer "horete" og "billig" bilde av henne, spesielt siden vi bor så langt unna og snakker så lite sammen...

Hver gang jeg nå ser en film med noen som kliner eller noe så får jeg bilder oppi hodet av henne og en eller flere gutter, som regel bare en... Jeg takler nesten ikke porno lenger en gang, fordi da får jeg sjalusifremkallende tanker om henne og noen andre... Og bare så det er klart, hun er ikke sånn som i de bildene og tankene jeg ofte kan få på mitt aller verste. Hun er riktignok noe intim blant de nærmeste vennene, men hun er samtidig noe sjenert og sånn blant fremmede... Jeg vil IKKE være inne på Tumblren hennes, jeg vet at det ikke er sunt for meg og at det er med på å lage et feilaktig bilde av henne, likevel klarer jeg bare ikke å slutte.. Jeg har blitt avhengig liksom, noe som er veldig typisk om man den diagnosen som jeg har. Begynner man først med noe, så er det veldig vanskelig å kutte ut sine vaner. Forandringer generelt er en veldig vanskelig utfordring... Men nok om det.

Som jeg skrev tidligere har det blitt veldig mange samtaler det siste halvåret som har vært veldig kjipe. Det har ikke blitt mange av de hyggelige og mer randome samtalene som vi hadde før jeg fikk vite om denne ene tingen som gjorde meg veldig sjalu og som rett og slett gjorde at jeg planla å ta mitt eget liv igjen i høst... Den siste måneden har det riktignok blitt bedre igjen. Men så dukket det opp en samtale denne uken som atter en gang ble veldig mørk og dyster, som endte med at jeg slettet henne fra Facebook for andre gang... Siden da har vi ikke snakket med hverandre utenom at hun dagen etter sendte meg noen meldinger og gjerne ville vite om jeg hadde slettet henne for godt denne gangen, da jeg har gjort det en gang før...

Dette er som dere kan tenke dere, noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Skal jeg gi slipp på henne? Eller skal jeg forsøke å kjempe? Det jeg tror vil skje hvis vi fortsetter å prøve å være venner er at det bare blir enda verre igjen... For det er stort sett det som har skjedd den siste tiden, det har for det meste bare blitt verre og verre, utenom de to siste månedene...



Kutter jeg henne ut blir hun den andre venninnen jeg gjør det med dette året. Men sammenlignet med hun jeg kuttet i januar så er dette et vennskap som på flere måter er verre for meg å "kaste". Hun jeg kuttet ut i vår hadde jeg for det første aldri noen spesielle følelser til utenom at hun var en venn. Vi var bare gode venner i et år, inntil hun ble mer og mer nevrotisk, sytete og også veldig barnslig og litt urimelig til tider, som var årsaken til at jeg fikk nok... Da jeg kuttet ut den personen så var det ikke noe som var vanskelig eller som virket feil verken da eller i ettertid. Men med hun som har vært bestevenninna mi såpass lenge blir ting veldig annerledes på så mange måter.

Jeg er fremdeles veldig, veldig, veldig glad i henne. Jeg er mer enn bare det også, for faktumet er at jeg fremdeles elsker henne, til tross for alle forandringene de siste seks månedene. Jeg vet at OM jeg skulle kutte henne ut vil hun fremdeles være i tankene mine lenge etter, ja selv om jeg også hadde kuttet alle de felles vennene vi har... Noe jeg heller ikke har noe lyst til. På en annen side vil jeg heller ikke at hun skal fortsette å føle dårlig samvittighet for ting som hun egentlig ikke kan noe for. Og jeg vil heller ikke fortsette å være sjalu, paranoid, sinna og frustrert... Jeg vet ikke engang lenger om det hadde hjulpet om vi snakket ordentlig ut om ting ansikt til ansikt. For det er egentlig lite som nå er usagt, i hvertfall fra min side. Og igjen, man kan ikke ta vare på noe bare fordi at det en gang har vært veldig mye fint heller...

musicnodes
Elton John: Sorry Seems To Be The Hardest Word


Hadde det ikke vært for at jeg nylig har fått veldig god kontakt med en veldig likesinnede person i det siste så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort akkurat nå.


25.06.2013, 15:56

Tenkte å vise dere et veldig kult maleri som ankom Oppdal i dag som har reist hele veien helt fra Askim. Det har seg nemlig sånn at ei veldig kul og god venninne av meg for noen år tilbake malte et bilde med motiv fra filmen "Brides of Chucky" som jeg bare måtte ha når jeg fikk se det. Jeg er nemlig stor fan av alle Childs Play-filmene og "Brides of Chucky" er en av mine absolutte favoritter. Bildet ble påbegynt av min venninne Catzy Munster i 2008 og ble omsider ferdig i 2010.







Er det ikke mildt sagt blodig fantastisk? Det er malt i akryl, noe som skal være umulig å fjerne i følge kunstneren. Mål: 60 cm x 80 cm. Er forresten klar over at bildet henger litt skeivt, men det er ikke jeg som har satt inn spikerne i veggen som det henger på. Hadde det vært meg hadde det blitt perfekt. Hehe..

Må forresten legge til at Catzy har sommersalg på flere bilder for tiden. Hun tar også i mot bestillinger utifra hva dere ønsker å få tegnet eller malt.

Ønsker du å sjekke ut hvilke malerier hun har lagt ut for sommersalg kan du gjøre det ved å trykke her!

I tillegg vil jeg også linke dere til alle de tre bloggene hun har aktiv til dags dato da hun har en Frankenblogg, en Tales of The Unexplained-blogg og altså en egen kunstblogg.

Sjekk ut, sjekk ut, og ikke minst sjekk inn!
Vi reblogges!





25.06.2013, 09:30

Igjen befinner jeg meg i fremmed terreng. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut, aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Er for meg selv her ute, ingen å spørre etter hjelp. Den eneste jeg kan stole på er meg selv. Hittil har jeg ikke fortalt noen om hvor jeg befinner meg. For hvert skritt jeg tar risikerer jeg å tråkke ut i et minefelt. Om noe går galt er det bare meg selv som stryker med, det er slik det må bli.

Det kan hende alt går over med et smell, brått og smertefritt. Det kan hende jeg faller ned under dypt vann og sakte, men sikkert drukner. Hjelpesløs og ikke helt uten smerter. Jeg sliter med å se helt klart. Til tider skulle jeg ønske jeg i det minste hadde med meg noen. Men igjen, jeg kan ikke risikere at noen som står meg nær blir skadet, i tillegg til meg selv.

Opp i all usikkerheten om hvor jeg skal gå har jeg attpåtil fått en fiende. En fiende som kan knuse meg, ødelegge meg totalt og komme overlegent unna med det. Enda en grunn til å ikke drar inn andre. Jeg må bare fokusere dag for dag på å gjøre det rette. Ikke gi opp håpet om at det kan ordne seg. Fortsette å tro at jeg kan klare det. Det sies at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg bare håper det stemmer...

Det hele kan kort fortalt ende svært brutalt, blodig og etterlate dype, uhelbredelige sår. Ja, det kan til og med bringe med seg død. Men jeg har selv gått inn i det, da må jeg selv gå ut igjen. Med eller uten skinnet i behold. Hvis jeg er heldig og overlever, og samtidig får til å eliminert fienden vil jeg trolig også finne en styrke jeg aldri før har hatt. En unik styrke, og ikke minst en fantastisk følelse som jeg aldri trodde jeg skulle få. En følelse jeg ikke tørr å håpe på jeg vil oppleve her og nå.



Fra nåværende ståsted ser jeg ikke mye lys. Men det er ikke skrekkelig mørkt heller, enda... Allerede har det kommet noen slag jeg har måtte tatt. Hvis det er en ting jeg vet sikkert, det er ingen vei tilbake. Det er enten eller. Overlevelse eller undergang. Ikke seier eller nederlag. Føler ingen frykt nå, jeg er ikke lenger redd for å dø. Samme hva som skjer skal jeg akseptere det, uansett skjebne. Fornektelse har aldri hjulpet, det er enda en ting jeg vet for sikkert.

Så til det store spørsmålet. Hvilken vei skal jeg gå, og i hvilket tempo?


24.06.2013, 20:48

Noen av dere har sikkert fått med dere saken om Siw og Georg Ulvehøj på 49 og 67 år som nylig har blitt foreldre til intet mer enn et tvillingpar. Kort stund etter disse artiklene ble publisert fulgte det også etter en sak hvor en spesialist rådet spesielt kvinner til å ikke vente stort lenger når de har fylt 30 hvis de har en drøm om å bli mor.

Vi alle vet at kvinner har et mer begrenset timeglass for muligheten til å bli gravid. Det forekommer at kvinner blir gravid nær 50, men da er det absolutt i siste liten. Å bli gravid i en alder av 70 år foreksempel, er ganske urealistisk. Men går det like vel an å være gravid hvis man er... Ja, la oss si foreksempel 92 år? Du tenker sikkert at dette ikke gir noen mening. Men det gjør det.

Man kan gå med et foster etter å ha fylt 90 år. Huang Yijun som i dag er 96 år gammel ble mot slutten på 40-tallet gravid, men hun "fødte" ikke før for 4 år siden, altså i 2009. Hun har helt siden 1948 gått rundt med et dødt foster som hun ikke har hatt økonomi til å ta bort.

Det er altså svært tvilsomt at man blir gravid etter å ha fylt 90-år, men å være det blir noe annet. Uansett er dette rimelig spesielt, og samtidig litt creepy. Muligens.


© Bildet tatt fra aftonbladet.se

Vi reblogges!



0
24.06.2013, 02:02

Jeg har vært så uendelig blind. Det har vært der hele tiden.

Hvorfor har jeg bare ikke sett det, før nå?



1
23.06.2013, 21:15

Akkurat nå sitter jeg med tanker som er et blandet resultat av suicidalitet, lengsel og sjalusi. En oppskrift jeg er godt vant med. Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å være hjemme alene, dag ut og dag inn. Det faktum at det er sommer får meg til å klikke. Dagene føles så ekstra lange og treige. Sommeren er en tid hvor folk gjerne har mer sex, drikker og stifter hyggelig bekjentskap... For øyeblikket er det INGEN og da mener jeg INGEN av mine venner som jeg kan dra på besøk til, og heller ingen som har anledning til å komme hit.

Jeg har både lyst, økonomi og motivasjon til å reise bort, men det er altså ingen for øyeblikket som har anledning til å ha meg noe sted. Mine nærmeste venner befinner seg cirka 5 timer unna. Det er en jævlig stor avstand det, spesielt for en som har så begrenset med venner og absolutt ikke noe å gå til av verken skole, jobb eller andre ting. Forsøker å gjøre det beste ut av det, for det må jo komme en dag igjen hvor jeg kan få møtt noen igjen.. Jeg prøver å tenke mest mulig positivt og holde ut uke etter uke ved å fokusere på mine hobbyer og interesser... Men jeg merker at det ikke er nok.

Folk som kjenner meg vet at jeg blir fort irritabel og deprimert bare folk nevner fest eller alkohol på noen måte. I det siste har det også begynt å gjelde det som har med sex å gjøre. Foreksempel har jeg mer og mer lagt stjerner som Lady Gaga for hat fordi hun spiller så mye på sex, fordi hun er en som en veldig nær venn av meg beundrer mer enn meg og fordi hun med all sin seksualitet er bare en av mye her i verden som minner meg om min jomfrudom. Mine såre punkter har bare blitt flere, og sterkere. Jeg sitter her nå og skulle ønske jeg var tøff nok til å bare kutte ut alt, gi opp livet som jeg aldri kommer til å få.

Generelt kan jeg fort begynne å frese om jeg leser eller kommer over noe som har skjedd i livene til andre som for dem er positivt. I går var det den dagen i året hvor et antall frivillige syklet Trondheim-Oslo. Jeg synes sånt er noe unødvendig, da i den forstand at de kan være i veien for de som kjører bil. Akkurat dette er ikke noe jeg gidder å irritere meg særlig over, spesielt siden jeg selv ikke har lappen. Men poenget er at da jeg så at en av syklistene hadde fått nok utenfor Shell i går og sto og kastet ganske bra opp, da ble jeg i utrolig godt humør en god stund etterpå. Jeg har ganske raskt for å kose meg på bekostning av andre, særlig om det er selvforskyldt.



Jeg er ekstremt skadefro og jeg har blitt mer og mer sånn "har du ikke noe negativt å si komme med kan du holde kjeft"!.

Ok, akkurat det siste er ikke helt sant. Og det er ikke sånn at jeg ønsker folks verste akkurat heller, spesielt ikke vennene mine. Men jeg bare takler så jævlig dårlig å høre og lese om hva alle andre opplever og føler og gjør av koselige og gode ting, når jeg selv er dømt til å leve alene hver eneste dag i leiligheten uten at noe skjer.

Og til slutt vil jeg bare si at jeg er skrekkelig klar over at den eneste som kan gjøre noe for å få det bra er meg selv... Jeg vet bare virkelig ikke hva jeg skal gjøre for noe som hjelper. Jeg vet bare om en del ting jeg bør holde meg unna...



0
23.06.2013, 16:48



Vi reblogges!



0
21.06.2013, 22:47

Falske mennesker virker som å være like smittsomt som en kjønnsykdom. Ikke alle blir smittet, men for enkelte får det en viss effekt å være blant feil mennesker for lenge. Jeg vet ikke hva som er problemet til ei tidligere "venninne" av meg, om hun ble smittet av noen på et tidspunkt, eller om hun rett og slett bare er dum, paranoid, sytete og selvopptatt. Nei, jeg er ikke bitter eller noe, jeg bare legger frem fakta.

Dette kvinnemennesket har på et og annet tidspunkt vært en person jeg har snakket mye med. For noen år siden var hun den jeg snakket mest med i en lengre periode, natt og dag. Vi ble venner først og fremst på grunn av hverandres blogger som vi beundret. Begge to var og er veldig sort til sinns og ja, vi har tydeligvis noe til felles siden vi har vært "venner" så lenge.

For noen dager siden oppdaget jeg at vedkommende hadde fjernet meg fra vennelisten på Facebook. Helt uten et ord. Ikke at det gjorde noe, det siste året har vi egentlig ikke hatt noe kontakt. Men det er ikke det som er årsaken til at jeg ble fjernet, årsaken er rett og slett at jeg fjernet en eneste kommentar hun skrev under en status hos meg. Hennes kommentar, samt en til som jeg mente var upassende og litt respektløs med tanke på hva den statusen gikk ut på. En kommentar hadde jeg fjernet, dagen etter jeg hadde gjort det oppdaget jeg at hun hadde fjernet meg som sin venn. Det hele bare tragikomisk.

Jeg burde kanskje heller synes synd på henne fremfor noe annet, men jeg klarer det ikke. For det første har sympati aldri vært en særlig stor del av meg. For det andre fortjener hun det ikke. Hun har fremdeles bloggen sin, og større deler av den blir fylt opp av paranoide innlegg om hvor sterkt blogg.no (og folk flest) er ute etter henne. Aner ikke hvor mange innlegg jeg har sett om hvor diskriminerende hun synes blogg.no er, og hvor mange innlegg hun har om falske mennesker og om folk som sprer gift om andre. Saken er mine kjære kuksugere, at hun på ingen måte er bedre enn de hun skriver om! Tvert om, hun er blitt minst like ille selv med årene.

Vet at dette ikke akkurat er noe som angår meg, spesielt etter at hun kuttet meg ut til tross for at hun i lengre tid har kalt meg både for sin bestevenn og sin "lillebror". Men, jeg må samtidig være ærlig å si at jeg blir litt frustrert.

Det er alt for mange unødvendige individer på denne planeten som ikke gjør annet enn å lage kvalme og kort sagt ta opp plass. Det er så uendelig mange som bare skulle vært lagt i en plastpose den dagen de ble født, forså å bli dumpet i en og annen kvern. Så lenge jeg ikke har økonomi til å få fjernet disse gnagerne fra overflaten får jeg bare gjøre som folk flest, bare gi faen. Og nok en gang, er det rart jeg ikke liker mennesker?



Vi reblogges!



0
19.06.2013, 23:19

Takk for at du lot meg bli, jeg vil ikke være lenge.
Takk for at du tok meg inn, selv om jeg aldri slapp noe ut.

Når jeg nå ligger ved deg føles alt trygt.
Ikke tenk på å vekk meg ved daggry, da er jeg allerede borte.
Jeg føler ikke for å bli, bare her og nå en siste natt.

Den lille røde var aldri ment som en gave
Bare min transportør til frihet.

En siste reise for meg selv.
Ikke noe piknik, ikke noe kos.
Bare en tur jeg må ta - Du kan ikke være med, denne gang.

Når vi en gang møtes igjen.
Ja, da lover jeg å aldri mer forlate deg.

Men til da, hver sterk.
Vær tålmodig.
Vær tapper.
Vær deg.

Vi sees på den andre siden.


17.06.2013, 23:18

For to år siden skrev jeg hyppig om ting som hadde med mobbing å gjøre. Det ble også en del innlegg om falske vennskap og en del andre aktuelle emner som alt for mange kan kjenne seg igjen i. Spesielt mye av den sorten har det ikke blitt det siste året. Men i kveld satt jeg å tenkte litt tilbake på ting, fra da jeg var han bloggeren som slo så hardt mot mobbingen. For et halv år siden fikk jeg et spørsmål mens jeg var med på en direktesendt Youtube-sending fra en som ble mobbet på skolen og fisket etter råd.

Så slo det meg i kveld at det kunne være greit å gjøre et innlegg igjen, om nettopp hva man kan gjøre. Det finnes ikke en fasit som tilsier at dette er feil og dette er rett, men se på det som råd som i alle fall har funket for enkelte.


Synes jeg fortjener cred for dette bildet, laget det selv nå i kveld..

Forsøk å ignorer de som plager deg
Som alt annet finnes mobbing i forskjellige grader og typer. Likevel, mobbing er mobbing akkurat det tillater jeg meg å male litt sort-hvitt. Det er alvorlig uansett, og det skal ikke være tillatt. Jeg er ikke en psykolog på noen måte, så jeg kan ikke si helt sikkert hva som står i hodet på en hver idiot som mobber. Eller, kan jeg det? Som jeg har innrømmet selv jeg vært både overgriper og offer. Offer først, senere overgriper. På et svakt tidspunkt angrep jeg andre for å selv føle meg bedre. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var kortvarig, men ikke kort nok for de det gjaldt.

Uansett om en mobber for å skjule sin egen svakhet, for at man er sjalu eller for at man "blir tvunget til det" av andre så har absolutt ALLE mobbere verden over noe til felles. Nemlig et større usikkerhet rundt seg selv. En person som har det godt nok med seg selv og som kort fortalt har god selvtillitt mobber ikke folk verken på skolen, jobben, over nett, via andre digitale media eller noe som helst annet.

Så kommer jeg til kveldens første råd. Forsøk å gi mobberne minst mulig oppmerksomhet. Det er vanskelig å plage en som man føler ikke bryr seg. Tragisk nok så finnes det skrekkelig mange mennesker der ute som liker å se andre bli både provosert, lei seg, redd og sint. Når det er sagt, det er ikke lett, men hva har du å tape på å i alle fall gi det et forsøk?

Desto mer sinne, frustrasjon, tårer og frykt de får se, desto mer tenner de på sine plugger for å fortsette.
Ikke skriv uendelige kommentarer på Facebook om hvor kjipt du synes alt er, ikke skriv innlegg etter innlegg på bloggen din om hvor vanskelig du har det. Dette liker mobbere! Det er viktig å få følelser og tanker ut, og det er der/nå vi kommer inn på kveldens andre råd.

Si fra! - Snakk med noen
Nå skal det igjen sies at jeg er smertelig klar over at å ignorere de som mobber deg er veldig lettere skrevet og sagt enn gjort. Heldigvis finnes det flere ting du kan gjøre. En av de andre tingene man kan gjøre er å si ifra til noen. Heller det er ikke alltid lett, for det er slettes ikke alle som vet hvem man kan stole på. Tro meg, jeg vet ikke hvem her i verden jeg kan stole på selv. Men igjen, hva har man å tape? Jeg ble mobbet i store deler av barneskolen, svært jevnlig så og si daglig i flere år. Jeg var ikke en av de som var tøff nok til å ignorere og late som jeg ikke brydde meg.

Jeg ble sint og redd og det syntes, bare ikke godt nok for alle andre enn nettopp de som plaget meg. Men etter en hendelse i sjetteklassa fikk jeg nok og nærmest gråtkvalt fortalte jeg noen av lærerne om hva jeg ble utsatt for. Etter at jeg først fortalte om hvem som plaget meg og hvordan de plaget meg ble jeg ikke mobbet igjen mer på akkurat den skolen. Jeg ble derimot mobbet igjen av helt andre elever på ungdomskolen, og det foregikk helt til de voksne på skolen fikk vite det, slik som på barneskolen, bare at de fikk vite det på en litt annen måte. Da mobbingen på ungdomskolen ble oppdaget i 9. klasse ble jeg ikke mobbet mer i ettertid på den skolen heller.

Dessverre så er det ikke på alle skoler at alle lærere tar like harde grep. Mange er redd for å si fra nettopp i frykt for at det skal bli verre, og det hender dessverre at det er nettopp det som skjer. Men som i veldig mange andre situasjoner i livet handler det også her om å gi det en sjanse. Man vinner ikke noe uten å ofre noe!

En annen ting som hjelper for en del er å ha noen å snakke med. Det kan være hvem som helst, bare ikke hvem som helst. Det kan være noen i familien, det kan være vaktmesteren der du jobber eller går skole, det kan være en terapeut eller psykolog, det kan være noen i klassen din, eller naboen om du vil. Det viktigste er selvfølgelig at du stoler nok på vedkommende. Det føles ofte godt å prate ut om ting. Det hjelper ikke alltid på selve situasjonen, men det kan bidra til at du i alle fall føler deg bedre på en eller annen måte. Og det er langt bedre enn ingen ting.

Vis at du ikke er en man kødder med
Siste råd tenker jeg er noe de færreste tørr, nemlig å si tydelig nok i fra til de som mobber deg at man finner seg ikke i det. Det kan faktisk hjelpe å si litt bestemt at dette finner du deg ikke, eller faktisk rette fokuset mot den som mobber deg ved å tydeliggjøre en av mobbernes største svakheter. Som jeg var inne på tidligere, alle mobbere i hele verden har til felles at de har en svekket selvtillitt! Hvis du har noe på de som mobber deg kan du foreksempel oppsøke vedkommende og si at hvis han/hun/de ikke slutter å plage deg så avslører du en av deres større svakheter. Det kan hende at det er nok til at de lar deg være i fred og får nok med å tenke på seg selv heretter!

En ting er sikkert! Du er unik, alle andre bare usikker, som jeg har skrevet i et eldre innlegg! Du er spesiell og det burde ikke være noen i verden som kødder det til for deg. Siste tips i kveld er å forsøke å snu mobbingen om til noe positivt. Kanskje ikke som et kompliment, men forsøk å aldri glem følgende: Du blir i utgangspunktet mobbet fordi andre er usikker på seg selv og ønsker å dra deg på ditt nivå. Hadde ikke du vært bedre enn dem så hadde de heller ikke brukt energien sin på å mobbe nettopp deg! Så sånn sett kan man vel i hvertfall enkelte ganger ta mobbingen som et kompliment, selv om det IKKE ER ET OK OG AKSEPTABELT KOMPLIMENT.

Vi reblogges!


17.06.2013, 17:39

A Serbian Film, totalforbudt i flere land, blant annet her i Norge. Men jeg vil stille meg spørsmålet, hvor lenge vil det vare? Det er ikke noe nytt at det å forby noe som regel går mot sin hensikt. Ønsker man virkelig å sjekke ut The Serbian Film så er det like lett sagt som gjort for i tillegg til at det er veldig lett å bestille den fra en og annen utenlandsk nettbutikk som undertegnende har gjort, kan den også streames på nett. Gratis til og med. Etter min mening er A Serbian Film IKKE verre enn Cannibal Holocaust fra 1980 som var ulovlig her til lands frem til den usensurerte versjonen til slutt ble tillatt i 2006. Og hvorfor er Cannibal Holocaust på flere vis verre, først og fremst er det scener i den filmen som ikke er fake, da først og fremst dyremisshandlingen som var helt unødvendig. I A Serbian Film er det som har gjort filmen ulovlig å selge i det minste skuespill, effekter og juks.



Da den kom ble den i slutten av april 2011 sendt ut på det norske markedet, men ble veldig fort trukket tilbake da medietilsynet ble tipset av både politiet og vanlige folk som hadde sett filmen. Mediatilsynet så dermed filmen og gikk inn for å forby den da den vistnok bryter med noen paragrafer i Norges lover:
«Med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler straffes den som utgir eller frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre film, videogram eller lignende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.» - Utdrag fra paragraf 382...

Men hva er egentlig plottet her? Milos er en av verdens største pornostjerner som nylig har sluttet i bransjen og satt fokuset på familien. Han har en nydelig kone og en fem år gammel sønn som han elsker over alt på jord. En dag blir han tilbudt å gjøre et lite comeback innenfor pornoen, i tillegg til en betaling som sørger for at han ikke trenger å bekymre seg for det økonomiske resten av hans liv. Milos har som folk flest noe gjeld her og der han skulle blitt kvitt, i tillegg til at han og familien har ikke verdens beste råd. Det ender med at han signerer en kontrakt, til tross for at det ikke står et ord om hva filmen han snart skal medvirke i, skal inneholde.

Nilos aner tidlig at ting ikke er som det skal og ringer sin bror som jobber i politiet i håp om å få vite mest mulig om crewet på denne filmen. Researchen broren gjør ender ikke opp med de alt for oppsiktsvekkende avsløringene. Nilos fortsetter å gjøre det han blir bedt om, til tross for at oppgavene stadig blir verre og verre. Opptakene foregår på et nedlagt barnehjem, noe også Nilos kone stusser over når hun får vite om det.


© Bildet tatt fra images.myreviewer.co.uk

De mer uhyggeligere partene starter når han får en avsugning av en gråtende kvinne som han får beskjed om å slå i hodet. Senere i denne filmen kommer den en scene hvor han noe dopet knuller en kvinne bakfra mens han slår henne i ryggen flere ganger med knyttede never. Det er fort gjort å tenke at man har kommet over det verste i det han får et sverd i hånden som han kutter hodet av henne på, mens han fremdeles tar henne bakfra og herved har debutert som nekrofil. Har du derimot lest deg litt opp på denne filmen vet du at det kommer flere scener som får selv dette til å virke som en sekvens fra Sesam Stasjon.


© Bildet tatt fra images1.myreviewer.co.uk

Den scenen som kanskje har støtt folk flest er nemlig når Nilos kommer inn i et rom hvor det ligger to mennesker han ikke får sett fordi det ligger laken over dem. Hans jobb er å knulle, uten å vite hva han stikker kjønnsorganet sitt inn i. Etter hvert kommer det en maskert mann og holder han med selskap. Til slutt tar den "fremmede" mannen" av seg masken og Nilos får se at det er hans egen bror som knuller det det som ligger ved siden av det han selv holder på med. Regissøren kommer bort til de og fjerner lakenet fra den personen hans egen bror knuller som viser seg å være Nilos kone. Nilos blir naturligvis sjokkert og sint over dette, men det blir absolutt ikke bedre når han til slutt innser det er hans 5 år gamle sønn som han selv har gitt en seksuell omgang i noen minutter nå.

Filmen ender svært brutalt i en del blod, drap og raseri. Til tross for at A Serbian Film inneholder en rekke voldtekter og penetreringer av både et nyfødt spedbarn, en 5 år gammel gutt samt en rekke mishandlede og drepte kvinner er dette likevel en film jeg ikke forstår hvorfor den er forbudt. Dette er på ingen måte en hyggelig film, heller ikke veldig underholdende, men det finnes en rekke lovlige filmer som jeg fremdeles synes er verre, blant annet Cannibal Holocaust med alle sine realistiske og virkelige scener med tortur av uskyldige dyr.


© Bildet tatt fra horrorpedia.com

Det som kanskje er det verste med denne filmen er at den speiler en virkelighet som ikke alt for mange vet om, eller helst ignorerer at den finnes. Det er ikke bare en sjokkerende film med en rekke morbide, perverse, groteske og banebrytende scener, A Serbian Film er også en viktig film med et sterkt budskap. Det er selvfølgelig lett å glemme det oppi alt man får servert i løpet av en og halv time, men først og fremst mener jeg at dette er en viktig film. Sånn sett er det kanskje bra at den er forbudt, for hadde den ikke vært det tror jeg færre hadde brydd seg om å se den. Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, skrev en gang Thorbjørn Egner.

Så til dagens dom. Etter min mening er dette en meget god film på flere måter. Den er veldig godt regissert og man skulle ikke tro at dette faktisk er debuttfilmen til Srdjan Spasojevic, noe det faktisk er. Spasojevic har gjort en briljant god jobb og er en film vi kan vente oss å høre mer fra i fremtiden. Filmen har et utvilsomt godt og dystert soundtrack. Skuespillerne er alt annet enn noen amatører og da er det bare å rulle terning som gjenstår!

Terningkast

Vi reblogges!



0
17.06.2013, 12:01

Skulle verden gå i knas på denne dag er det så mye jeg skulle fortalt deg.
Vi befinner oss på hver ende av spekteret, hver vår side av kloden.
Avstanden har vokst, det har grodd så mye torner i mellom.
Alle våre planer og vår urørlige harmoni, hvor tok de veien?
Blødende ender jeg opp i desperasjon etter å komme nær igjen.
Alle nålene skårer opp min skjøre hud, jeg sitter fast i krattet.

Men mitt hjerte har enda ikke sluttet å slå.
Med arr over alt kjemper jeg fremdeles over en pøl av blod.
Skulle vi aldri finne igjen vår gamle nærhet, så vit en ting;
Til tross for den enorme avstand mellom alle torner og sår, jeg elsker deg.


16.06.2013, 20:21

Mitt aller første kallenavn som jeg husker er Bassen.

Da jeg var barn var Sesam Stasjon det beste på tv.

I et av mine få bursdagsselskap da jeg gikk barneskolen var jeg og ei jente jeg hadde et godt øye til mer opptatt av å plukke blomster til min mor, enn å feire min dag.

Som barn ble jeg fortalt at min farfar var tidligere sjørøver, og at min farmor jobbet som heks på si. (Var farmor selv som plantet de fleste historiene i barndommen, som jeg trodde blindt på lenge)

Jeg var på et tidspunkt betatt av alle jentene i Spice Girls.

Jeg har bestått gangeprøven på barneskolen èn gang, da fordi jeg klarte å stjele et eksemplar av prøven dagen før og fylte ut alt på forhånd.

I går var det akkurat 11 år siden jeg var til frisøren for siste gang, på 11-årsdagen min.

Da jeg skulle vaksineres i sjetteklassa prompet jeg da nålen ble satt.

Min største drøm var en gang å bli en av Kaptein Sabeltanns menn, på ungdomskolen ble det endret til å enten bli pikkolo på Hotel Cæsar, eller stuntman i helt syke actionfilmer.

Jeg HATET skrekkfilmer og unngikk de best mulig frem til slutten av ungdomskolen.




16.06.2013, 14:23

Melanie Daniels er en blond, vakker og rik kvinne som en dag er innom dyrebutikken for å hente en fugl. Fuglen hun har avtalt å hente er ikke kommet for øyeblikket og mens kvinnen i butikken går for å ta en telefon møter Melanie på den kjekke advokaten Mitch Brenner. Mitch later med vilje som han tror Melanie jobber i butikken og ber om hjelp til å finne lovebirds (som på norsk er oversatt til dvergpapegøyer). I stede for å fortelle at hun er en kunde som venter på fugler selv lar Melanie Mitch tro at hun jobber der og bestemmer for å finne de etterspurte fuglene.



Det går ikke helt til planen og først da innrømmer Mitch at han latet som han trodde hun jobbet der. Han mener han har sett henne før, i retten, og at han vil at hun skulle føle hvordan det er å bli spøkt med.

Neste dag bestemmer Melanie seg for å oppsøke Mitch hvor han holder til i Bodega Bay, først og fremst for å gi Mitch sin søster disse kjærlighetsfuglene (igjen tekstet til dvergpapegøyer i oversettelsen) etter at Mitch har fortalt at det var noe hun ønsket seg. Melanie får hjelp av andre beboere på Bodega Bay til å finne ut hvor Mitch bor og hva hans søsters navn er da hun også vil at det skal følge med et lite kort med fuglene.

Etter å ha sneket seg inn til Mitchs hjem og levert fuglene ligger hun spent i båten hun har leid for anledningen for å se at Mitch finner søsterens fugler. Når Mitch så kommer ut av huset igjen får han øye på Melanie i det hun drar avgårde. Han bestemmer seg for å kjøre etter med bilen. Når de så møtes igjen i byen blir Melanie angrepet av en større fugl. Hun får et kutt i panna, men ikke noe alvorlig.


© Bildet tatt fra borgdotcom.files.wordpress.com

Dette viser seg å bare være begynnelsen på en terror som ikke bare Melanie blir utsatt for, men etter hvert hele landsbyen.
"The Birds" er den neste filmen som Alfred Hitchcock gjorde etter "Psycho" fra 1960. "Psycho" er etter min mening en helt grei film, men "The Birds" enda bedre.

I tillegg til en god del godt skrevne dialogscener byr denne også på en rekke spektakulære scener hvor innbyggerne blir angrepet av disse blodtørstige og hissige fuglene som først ikke skåner noen når de bestemmer seg for å angripe. Det er ikke snakk om noen fugler, men mange. Spesielt med tanke på at denne klassikeren er såpass gammel som 50 år er det veldig beundringsverdig det man får se i løpet av de to timene. Alt for mange gamle filmer, spesielt så langt tilbake som 60-tallet byr på alt for mange sekvenser som ser tåpelig utroverdige ut. "The Birds" er her et sjeldent og overraskende unntak.


© Bildet tatt fra 1.bp.blogspot.com


© Bilde tatt fra blogs.canoe.ca

Selvfølgelig, det er ting som kunne gjort også denne filmen mer troverdig, men det blir egentlig småplukk i det store bildet. Skuespillerne leverer, selv barna her har gjort en bedre jobb. I rollene finner vi blant annet Tippi Hedren, Suzanne Pleshette, Rob Taylor og Jessica Tandy. Verdt å nevne er det at det ikke er noe særlig soundtrack, faktisk ikke noe musikk overhode. I de aller fleste tilfeller vil jeg si at en film uten soundtrack er en hakket kjedeligere film, her blir "The Birds" igjen et unntak.

Kort fortalt er dette en klassiker man ikke kan ignorere enten man liker horror eller ikke. Den er ikke spesielt skummel og ikke alt for blodig, man skal tåle å se denne med mindre man ikke har en over gjennomsnittet stor angst for fugler. Dette er en spennende og imponerende film på så mange måter. Ikke la muligheten til å se denne fly av gårde.

Terningkast

Vi reblogges!


12.06.2013, 11:53












12.06.2013, 07:54

Folk har snart sommerferie, noen har det allerede. Jeg er en av de som har fri hele året. Eller fri og fri, kan man bruke ordet fri når man er 100% uføre og ikke har noe å gå til overhode om en stund igjen? Jeg antar at man kan det, siden jeg ikke har hørt noe regel om det motsatte går jeg for det.

Saken er i hvertfall at jeg savner å være i nærheten av vennene mine. De jeg bare kommuniserer med via Snap Chat, Skype, Facebook og sms fordi at de bor så langt unna. De nærmeste bor "bare" sånn 5-6 timer unna, ca. Jeg håper ikke på at dette blir en lang og trasig sommer, men jeg frykter det. Som skrevet så jævlig mange ganger før er de bekjente jeg har i kommunen eller fylket for den saks skyld stort sett bare tidsfordriv for meg. Kanskje stygt å skrive, men jeg er i alle fall ærlig. Ingen av de i nærområdet er i nærheten av å gi meg det samme som de vennene jeg virkelig skulle vært blant nå.

Det er ikke bare å besøke de heller. Enten er de for det meste hjemme hos foreldrene i ferien, eller så er det andre spesifikke grunner til at det ikke er særlig aktuelt at i hvertfall jeg kan reise hos noen på en stund. Så er det også de som har sommerjobb og knapt har noen dager fri. Kort fortalt må jeg forbrede meg på å tilbringe en hel og lang sommer alene. Jeg er i det minste godt vandt. Alt for godt vandt.

Så har jeg liksom bursdag om tre dager. Da blir jeg 22 år. Noen har spurt om jeg har planer for dagen, svaret er nei. Nei i den forstand at jeg ikke skal noe spesielt. Men samtidig er ikke "nei" hele sannheten. Det er foreløpig hele sannheten i den forstand at jeg ikke har bestemt meg for noe enda. Men det kan være at jeg har en "plan" likevel. Saken er at jeg bare vurderer å slå av telefonen totalt, slette Facebook for den dagen, og bare gi faen. Jeg vet ikke om jeg gidder alle de "gratulerer med dagen. masse glad i deg og savner deg"-meldingene da jeg føler meg såpass alene for tiden at jeg har problemer med å tro på den slags.

Skulle jeg velge å være tilgjengelig er det fordi jeg har bestemt meg for det motsatte, og da ønsker jeg trolig mest mulig oppmerksomhet likevel. Men igjen har jeg tenkt mye og mangt på å ikke eksistere den dagen. Det er nesten så jeg føler meg schizofren til tider. Det er veldig enten eller med meg, det vet alle som tror de kjenner meg. Igjen får jeg bare ta en ting av gangen. Nå vet dere i hvertfall hvorfor hvis Facebooken min er deaktivert den 15. juni og jeg blir umulig å få kontakt med på noen måter. Jeg føler meg forbanna ensom, ikke hele tiden. Men spesielt nå som vi snakker om spesielle dager som helligdager, bursdager, ferier og den slags faenskap.



Igjen, jeg får se hvilket humør jeg er i på den dagen. Kommer sikkert til å tenke mest på at da er det nøyaktig 11 år siden jeg var til frisøren for aller siste gang på 11-års dagen min etter en svært klaustrofobisk og vanskelig hendelse som skjedde i stolen den dagen... Fuck det. Jeg har i alle fall to positive ting å fokusere på akkurat i dag, først og fremst sesongavslutningen av Hotel Cæsar som blir lagt ut på Tv2 Sumo i kveld, også kommer det antageligvis to pakker med totalt 23 Blu Ray-filmer i kategori horror igjen idag som jeg må hente på postkontoret.

Sånn, det får være nok for denne gang.
Vi reblogges.


11.06.2013, 19:45

Det er alt for mange mennesker der ute som bare ikke interesserer meg. Jeg har så mange ganger skrevet om hvor lite jeg liker folk flest at jeg har ikke telling lenger på hvor mange innlegg som dokumenterer nettopp det. Nå i kveld har jeg nettopp gått meg en tur og det er gjerne da jeg kommer på å tenke på sånt. Spesielt på en sånn varm og dryg dag som dette er det lett at en og annen tur føles ekstra kjedelig og lang, så da forekommer gjerne det faktum at jeg går rundt og "hater" folk i tankene litt ekstra. Selv om jeg går et sted hvor det knapt er andre mennesker, bare en syklist i ny og ne.

Siden jeg er litt lei av å smøre mitt "hat" til menneskeheten utover bloggen min så har jeg tenkt å gjøre noe litt annet for denne gang. I utgangspunktet ser jeg ikke mye mening og slettes intet mål med det jeg skal skrive nå, men på en annen side er alt egentlig meningsløst i verden samme hvordan man snur og vrir på det. Vi skal alle dø, det eneste vi kan påvirke er hva livene våre skal inneholde. Men når vi så dør så er det likevel irrelevant hvordan vi levde. Jeg antar at jeg skriver dette innlegget som resultat av et snev av kjedsomhet.

Men for faen, på tide å komme til det jeg egentlig skulle skrive om. Jeg hadde tenkt at dette innlegget skulle dreie seg om ting jeg pent overser og ikke interesserer meg for når det kommer til andres blogger. Det første som gjør dette innlegget litt meningsløst er at jeg neste ikke leser noe blogg uansett. Den andre årsaken til at dette egentlig er meningsløst er det faktum; Hvem bryr seg uansett?

Så skal jeg omsider komme til den lille listen jeg hadde tenkt å lage. Har på følelsen av at innledningen her blir lengre enn selve "saken". Det er skrekkelig mange blogger der ute som er helt blåst, jeg mener helt håpløse. Hvordan kan jeg vite det som ikke leser blogger? Jeg leser sjeldent noen blogger fast, de få bloggene jeg titter innom kan jeg telle på en hånd liksom. Men det hender jo at jeg foreksempel tar meg en snartur innom noen av dere som foreksempel kommenterer. Og jeg må bare si det igjen, det er virkelig mye dritt der ute etter min smak. Kall meg gjerne sær, i hvertfall er jeg klar over at jeg er det selv.

Vel, la meg begynne.. Forresten, en ting til. Jeg har på følelsen av at jeg har gjort et slikt innlegg før, men som jeg skrev i går skader det ikke å gjøre et innlegg på nytt da man gjerne får nye lesere der og da. Sånn, nå skal jeg begynne.

Jeg gir pent faen når du...

Skriver innlegg om perfekte deg
Først og fremst gidder jeg ikke lese innlegg om hvor deilig og fantastisk selv synes du er. Jeg er ikke den som har noe i mot å skryte av seg selv. Man SKAL fuckings like seg selv om man kan, gjerne elske seg selv høyt også. Men å lese innlegg om hvor godt draget du har, hvor perfekt kropp du har og generelt om hvor perfekt du er... Det er rett og slett kjedelig lesning. Igjen, det er ikke noe galt med det. Jeg har selv slike innlegg her inne, men samtidig innser jeg at det kanskje ikke er den mest spennende lesningen for andre. Men igjen, DU SKAL KUNNE elske deg selv og samtidig tørre å innrømme det, det er bare som sagt ikke så spennende lesning.



Blogger om fester og venner

Her kommer vi ikke bare til et punkt jeg ikke interesserer meg for, men samtidig til et tema jeg har problem med eksisterer. For ordens skyld vil jeg si at jeg ikke enda snakker om venner, men fester. Jeg kjenner svært negative følelser bare jeg tenker på det og jeg hater virkelig når folk bare snakker om fester. Jeg driter i om det er feste-fest, burdsdagsfest, julebord, jubileumet til arbeidsplassen din, skoleball eller hva pokker det er du blogger om av festlige og sosiale anledninger. Jeg HATER DET!

Så over til blogging om venner. Vennene dine trenger ikke være like uinteressant og kjedelig som de overnevnte punktene, men siden folk flest er totalt uinteressant er også de fleste blogginnlegg om andres venner det samme. Det har jo vært skrevet et og annet underholdende og spennende innlegg om venner innimellom, men igjen, folks flest venner interesserer meg på ingen måte.



Legger ut outfiten din
Også her finnes det et ytterst sjeldent unntak. Noen av dere der ute klarer å legge ut sexye og vålgale bilder av dagens outfit som tiltrekker meg på en eller annen måte. Men, de fleste jenter har alt for kjedelig og tam smak etter mitt beger. Det finnes de som ikke kjøper klærne sine på KappAhl, Hennes & Mauritz, Dressmann, Cubus, Big Bok, Lindex og de andre døde klessbutikkene for folk flest, men de aller fleste kjøper gjerne outfiten sin fra en av de nevnte... Folks flest sine klær er kjedelige og jeg ser ikke helt vitsen med å legge ut outfiten av et og annet plagg som man kan få tak i nesten hvor som helst.



Skriver om hverdagen din på en vanlig måte
Det er ikke sånn at hverdagsinnlegg må være kjedelig skrevet selv om du har en ganske normal hverdag. Men skriver du bare om hva som har skjedd i det siste og hva som foregår i livet ditt nå uten å skrive på en mer spesiell måte og gjerne med noen overdrivelser, ja så blir det kjedelig. Har noen lyst å telle hvor mange ganger jeg har brukt ordet "kjedelig" i dette innlegget?

Folk flest (igjen et populært uttrykk i dag) som dokumenterer hverdagen sin gjør det på en uinspirerende måte, og ja, også kjedelig selvfølgelig. Ikke alle er like begavet når det kommer til litt fantasi, og det er heller ikke meningen. Det skal finnes kjedelige folk for at det også skal finnes kule folk, litt som meg selv. Hihi.

Og ja, selv frokosten din kan være interessant DERSOM du forteller om den på en spesiell måte. Dagfinn Lyngbø skulle virkelig hatt blogg...




10.06.2013, 13:40

Ungdomskolen - En ny sjanse
Etter en lang og spent sommerferie var det endelig klart for å starte på ungdomskolen. Med blanke ark og fargestifter til, som noen sier enda i dag. Som nevnt før, jeg hadde ikke noen nevneverdige venner på barneskolen, så jeg tenkte at det ikke kunne bli noe verre denne gangen. På noen måter ble det dessverre sånn, men ikke med en gang. Den første uken dro åttende trinn på tur for å bli bedre kjent med hverandre. Jeg hadde nettopp begynt i en helt ny klasse som var sammensatt av elever fra tre eller fire forskjellige barneskole-klasser, så de fleste var helt ukjente for meg. En ting jeg tenkte kunne være både bra og dårlig. Jeg startet å tenke på dette som en ny sjanse med nye erfaringer og opplevelser, og selvfølgelig, det ble det også.

På den bli-kjent-turen skjedde det noe klumsete som skulle bli skjebnesvangert. En av de mer fremmede guttene i nyklassa hadde ved en feil tatt min sekk i stede for sin egen. Jeg oppdaget at han hadde den på seg relativt tidlig og jeg gjorde han oppmerksom på det med en gang. Han ga meg sekken og virket noe flau over det hele, vi presenterte oss for hverandre og gikk for å lete etter sekken hans som vi klarte å finne fort. Det ble så vi hang sammen resten av den dagen, og nesten resten av det skoleåret, jeg, han og en kompis han har kjent flere år fra før fra barneskolen de hadde gått i lag på.

Jeg syntes de virket grei og vennlige de første ukene. Men det tok ikke lang tid før de fant ut av ting og tang som gjorde at de fort fant det underholdende å begynne å erte meg. Jeg tror ikke jeg tok den ertingen i starten så ille opp. Hadde opplevd mye verre på barneskolen, og de hadde ikke kommet opp i mobbenivå riktig enda. Selvfølgelig var det bare et tidsspørsmål før ertingen oppgraderte seg til mobbing, og det tidsspørsmålet forble ikke et tidsspørsmål særlig lenge. Det som i starten var nærmere en hakket mer uskyldig form for verbal erting utviklet seg brått til noe jeg kjente mer igjen...

Når jeg i dag ser tilbake på ting burde jeg tatt hintene ganske tidlig... Jeg burde droppet de som "venner" mye før enn det jeg gjorde. Etter en kort stund begynte de også å ta lua jeg hadde på om vinteren og kastet den foreksempel opp en og annen rulletrapp så jeg måtte stresse meg opp den for å få tak i lua før jeg risikerte at den skulle sette seg fast eller noe. Det var særlig populært å ta ting fra meg, men jeg husker også en episode hvor jeg ble invitert på filmkveld. En kveld hvor jeg godt kunne vært hjemme...

80% av den filmkvelden jeg ga et forsøk, endte med at han som den første uka på ungdomskolen tok ryggsekken min ved en feil, satt og og dyttet borti meg tett og ofte på den siste av totalt to filmer vi så den kvelden når vi ikke satt rundt et bord og spiste pizza. Jeg husker at det var "Terkel i knipe" og "Resident Evil: Apocalypse" vi så, og på sistnevnte satt altså han ene og dyttet meg og skremte meg så ofte som mulig. Det ble med andre ord ikke flere hjemmebesøk hos "venner" etter det, det året.

Jeg var nå i en periode hvor jeg følte at alt var så ufattelig meningsløst og tungt at jeg bestemte meg på et tidspunkt å ta mitt eget liv. Jeg brukte to eller tre timer på å gå meg en tur opp Allmannberget som er Oppdals flotteste og mest kjente fjell, hvor jeg altså hadde bestemt meg for å ende det hele. Den kvelden endte med at jeg fikk såpass god tid på å tenke meg om på den oppoverturen at jeg ombestemte meg får jeg kom helt opp...

Nevnes kan det også at jeg ved et par anledninger, faktisk ikke alt for få ganger har angret på at jeg ikke fullførte det jeg begynte på da. Opp gjennom livet har jeg forsøkt å tatt mitt eget liv ca. 8 ganger tror jeg, de andre enda mer seriøst enn den gangen som altså var første forsøk... De andre forsøkene var forsøk som ikke skulle være like langdryge, men samtidig mer smertefulle som at jeg har forsøkt å slutte å puste ved å stramme et buksebelte så stramt rundt halsen som overhode mulig.... Men det har vært mer i enda litt senere tid igjen...

Tilbake til mobbingen på ungdomskolen...:
Det skal også nevnes at de spesielt i et friminutt fant det for godt å jage meg med sånne små ishockey-mål, og køller. Og det var særlig på dette tidspunkt at jeg begynte å revurdere om jeg skulle kalle de for mine venner lenger. Men, på en annen side, det var enten dem eller ingen slik jeg så det da, så jeg holdt ut med dem nesten helt til sommerferien. Altså et år.

Mobbingen de utsatte meg for ble en dag oppdaget på en veldig tilfeldig og samtidlig noe merkelig dag. Faktisk skjedde oppdagelsen en uke vi faktisk hadde mobbing og psykisk helse som tema. De hadde skrevet en lapp som var meningen skulle havne i min hylle. En lapp jeg aldri da eller senere har fått vite hva som sto på. Hastverk ble for dem lastverk til de grader den dagen, de klarte nemlig å legge den i feil hylle. Den som hadde fått lappen i stede for meg hadde varslet noen av lærerne. Det som sto på den lappen var såpass oppsiktsvekkende at det ble satt i gang en del handlinger for å komme i bunns med hvem som hadde skrevet lappen, og hvem den var tiltenkt til. Han som var kontaktlæreren min det året samarbeidet med kontaktlæreren i en av parallellklassene, og de nektet å fokusere på stort annet frem til de skyldige ble funnet.

De gikk fra klasse til klasse både i 8., 9., og 10. klasse for å spørre om hvem som hadde skrevet den lappen. Hele forbanna ungdomskolen på en god del elever snakket om dette, hvem som hadde skrevet lappen og hvem den var til. Til slutt ble jeg kontaktet av han som var kontaktlæreren min om en samtale mellom han og han andre læreren. Jeg tenkte det verste akkurat da, og var redd for at noen hadde klart å gi meg skylden. Da jeg kom inn til det rommet samtalen skulle foregå på så jeg nettopp de to rasshølene som hadde plaget meg det skoleåret.

Han ene gråt ganske bra, og det var faktisk han som hadde brukt mest energi av dem på å plage meg. De to lærerne i rommet fortalte at de hadde skrevet en lapp som var ment å havne i min hylle, at de hadde tilstått. Lærerne var også veldig interessert i å høre mine syn på ting, og jeg hadde ikke rent lite å fortelle da for å si det sånn. Alle episodene jeg klarte å ramse opp ble sett på som veldig alvorlige og de skyldige fikk sin fortjente straff for å si det sånn.

De trodde kanskje det var ydmykende nok for dem å bli presset til å innrømme det de hadde utsatt meg for. Men jeg tror ikke de syntes det var var mye mer stas at de etter en lengre samtale attpåtil måtte stå foran hele klassen på litt over 20 personer for å fortelle at de gjennom et helt skoleår hadde utsatt meg for psykisk og fysisk mobbing. Ja, i tillegg til melding hjem, og at hele ungdomskolen i tillegg til vår klasse fikk vite alt. Vi tre ble faktisk litt kjendiser kan man trygt si, og det var jeg som bestemte at de skulle stå foran hele klassen på toppen av det hele den dagen. Ironisk at denne episoden kom nettopp den ene uken vi hadde om mobbing. Jeg tror ikke de har følt seg så veldig kule i ettertid, jeg ble i alle fall latt være i fred.

Fra og med 9. klasse startet jeg å henge mer sammen med to andre gutter i klassen. Dette skulle vise seg å være et mer riktig og klokt valg. For uten om noen krangler og uenigheter som kom opp innimellom så er det ikke noe mer fra ungdomskolen å nevne i dette innlegget.

Videregående - For det meste bare ensomt, men..
Nå som vi er ferdig med ungdomskolen går vi avslutningsvis over til videregående. Utenom barneskolen har videregående utvilsomt vært en av de mest ensomme periodene i livet mitt. De vennene jeg hadde i 9. og 10. klasse hadde nå begynt i helt andre linjer enn jeg valgte, så det var kun i friminuttene vi så hverandre. Det som var nå var at de helst ville sitte inne i kantina med noen av gutta i de nye klassene de hadde begynt i. Jeg ville ikke sitte i kantina, for mye folk.. Så, jeg satt hvert eneste friminutt for det meste helt alene i gangen ved kantina. Alene med matpakka mi, hvis jeg hele tatt hadde med mat noe jeg sjeldent brydde meg om.

Andre året var ikke disse på videregående her i Oppdal i hele tatt, så da ble det en enda større ensomhet. For det var ikke mye selskap å hente sånn sett i de jeg skulle gå i klasse med på videregående. Første året var jeg den eneste gutten i klassa med 8-10 jenter som snakket alt for mye om blant annet hår og frisørting, som gjorde det noe utfordrende å være i klasserommet en del ganger siden jeg som kjent svimer av om folk snakker for mye om kroppskunst-relaterte emner.... Stort hjalp det ikke at vi var nabo med nettopp frisørlinja. Snakket de ikke om fag eller skoleoppgaver så baksnakket de den jenta som ikke var i rommet, eller kontaktlæreren (som virkelig var udugelig).

De to neste årene på videregående begynte jeg i spesialundervisning. En linje som er for de som trenger mer tilrettelagt hjelp. Da var det bare gutter, totalt 3 stykk det første året og 3-4 det andre og siste året. Jeg hadde ikke mye felles med de heller, annet enn at jeg sliter litt mer enn de fleste på skolen av en del forskjellige årsaker som konsentrasjonsvansker, angst ved for mange mennesker rundt meg, et behov for å få det meste repetert flest mulig ganger, og i det hele tatt vansker med å henge med.

I løpet av de tre årene på videregående husker jeg kun en opplevelse utenom alle de ensomme friminuttene, lønsj-pausene og skoletimene som var litt kjip utenom det vanlige. På den tiden holdt jeg enda på å lage mine egne amatørfilmer med bekjente på fritiden. Det hadde blitt kjent at jeg hadde spilt inn en nakenscene i en av mine filmer som blant annet inneholdt en sekvens hvor karakteren jeg hadde spilt hadde tatt seg en runk. Da var det at en gutt som jeg tror gikk i mekk-klassen hadde kommet bort til meg å sagt at jeg er en forbanna idiot, at han ikke tåler meg eller liker meg, og at jeg skulle slutte å sitte i nærheten av han. Dilemmaet her var at han satt nettopp i lag og pratet med en av de få vennene jeg hadde. Som sagt, de to vennene jeg hadde fra 9. og 10. klasse satt for det meste i kantina hvor det uansett var uaktuelt for meg å sitte ved de, men det hendte også en sjelden gang at de satt i gangen og da hadde jeg som oftest sittet sammen med dem, og han fyren som nå tydelig hatet meg.

Til tross for at jeg fortalte om dette til de to vennene mine så mente de jeg bare måtte ignorere det hele og at jeg fortsatt kunne sitte ved dem i gangen når de gjorde det, uansett om han ene satt der. Men siden de fortsatt var interessert i å henge i lag med han fyren og ikke tenkte tanken på det motsatte, så ble det så jeg holdt meg unna. Som vanlig.

Den gang nå
Etter at jeg sluttet på videregående har jeg ikke opplevd spesielt nevneverdige mobbe-episoder. Noen har jo dukket opp, men ikke de helt interessante. Jeg tror det er først de tre siste årene at jeg mer har klart å få fred fra sånt. Jeg har funnet min egen, sorte stil, jeg har blitt mer sikker på hvem jeg er og flinkere til å gi faen. Spesielt etter jeg begynte å blogge så har jeg fått såpass respekt blant enkelte, jeg har blitt en kjendis i distriktet. En god del i Oppdal vet hvem jeg er, først og fremst på grunn av bloggen, og ikke fordi Oppdal er en "alle-kjenner-alle"-bygd da Oppdal faktisk har blitt litt "for stort" til å være bare det, faktisk er det mer en småby i dag enn en bygd.

Jeg har i dag endt opp med dårlig tro på fremtiden. Selv om det meste er bedre i dag enn noen gang, så er det fremdeles alt for mange hull som ikke er til å tette. Jeg har opplevd at de to vennene som har vært mine bestevenner det siste halvannet året mer har gått fra å være "bestevenner" til "venner" igjen. Når det er sagt har ikke de gjort noe galt, faktisk har spesielt den ene av de stilt opp for meg maksimalt når jeg har trengt det, og vært en skikkelig god venn. Men, saken er at jeg sliter alt for mye med meg selv av overnevnte årsaker. Jeg er paranoid og kan ofte være veldig utilregnelig og urettferdig, spesielt mot de som ikke fortjener det. Jeg klarer ikke være en god venn for andre lengre i lengden... Jeg gir alt for fort opp ting, jeg blir skrekkelig fort sjalu, irritabel og sint, og kort fortalt er og blir alle mine vennskap bare midlertidige... Bedre blir det ikke av at jeg misliker folk flest og ikke går særlig ut av døren.



Det forekommer ukentlig at jeg legger meg eller våkner med ønsker og tanker knyttet til døden, selvmord. Noen perioder er det ikke så ille, mens noen ganger føles det virkelig en belastning å være til. En belastning å være en som folk kjenner til, og skal bry seg om og være glad i..

Jeg har ikke noe tro på at jeg blir her på jorden i veldig mange år til... Samtidig er jeg ikke synsk, men jeg er absolutt ikke positiv til fremtiden, og det er mye takket være nettopp fortiden min dere har fått et lite glimt av nå.

Mobbing og ensomhet er ikke noe kult. Alene kan jeg leve med, men ensomheten vil jeg ikke ha!


10.06.2013, 13:37

Når det blir snakk om fortiden min bruker jeg ofte ord som "fortrengt" og "glemt" for å understreke først at jeg har hatt en ganske kjip oppvekst. Men har egentlig så mye gått i glemmeboka, hvis jeg ser bort fra det jeg skulle ha lært på skolen? Vel, vi kan jo se nå hvor mye jeg husker ved å forsøke å skrive et lite innlegg igjen. Det har før blitt skrevet om min historie med mobbing. Tviler på at særlig mye av det som blir skrevet nå, ikke er skrevet allerede. På en annen side har det blitt en del nye lesere siden sist. Så, hvorfor ikke?

Men, dette er ikke noe jeg skriver opp igjen for nye og ferske innom-tittere. Først og fremst så gjør jeg dette igjen for min egen del, off corpse.

Barnehagen
Kjipe hendelser som skulle merkes både fysisk og psykisk begynte allerede i barnehagen. Jeg husker for det meste den tiden som en grei og fredfull periode, men ikke helt uten unntak. Det sterkeste minnet jeg har fra den gang var når to eller tre andre barn sterkt mot min vilje holdt meg nede en iskald vinter, mens det ble forsøkt å grave ned hodet mitt under mest mulig snø. Jeg husker episoden som ganske klaustrofobisk og fæl, og jeg husker at jeg gråt og var fryktelig redd.

Jeg har også noen andre episoder på minnet som inneholder spesifikt en gutt som jeg aldri har likt verken da eller når vi senere skulle møtes igjen på ungdomskolen. En fyr med heftig temperament som blant annet løp etter meg noen ganger. Kan ikke huske noe særlig av hva han ville, men jeg husker at jeg var redd. Utenom at jeg til tider ble jaget for en eller annen grunn husker jeg en episode i baksiden i barnehagen, nærmere bestemt sandkassa. Igjen er det litt svekket hukommelse på detaljer, men jeg tror jeg ble kastet en del sand på av den gutten og kanskje også av en venn av han. Jeg tror dette kan være en av flere hendelser fra barndommen som har resultert i at jeg har grått en del, og igjen følt på angsten.

Men for å gjenta meg selv så husker jeg barnehagen for det meste som grei. Jeg hadde i det minste noen venner der en periode, gode venner. Ja, nå som jeg tror jeg har fått med det som er å nevne derifra kan vi forflytte oss til barneskolen... La oss få det klart med en gang.. Jeg HATET barneskolen. Måtte den brenne intenst i helvete...

Barneskolen - De første årene
I det første året hadde jeg noen jeg lekte med der og da, men ingen jeg vil kategorisere som gode venner. Vi var leke-venner, men ikke så mye mer enn det. De første årene på barneskolen husker jeg ikke var så preget av mobbing. Fra første klasse dukket det opp en og annen uheldig hendelse der og da, men det var ikke før 4. klasse at det virkelig begynte å bli veldig vanskelig. Noe jeg selvfølgelig skal komme tilbake til.

1. klasse må sies å være det tryggeste og beste skoleåret jeg hadde. Hadde som sagt leke-venner å leke med innimellom. Fra 2. klasse merket jeg en litt større endring, jeg vet ikke hvorfor, men det året ble en del mer ensomt enn første året. De jeg hadde lekt med først lekte jeg plutselig ikke like mye med lenger. Fra og med 2. klasse ble hvert friminutt mer og mer ensomt. For det meste satt jeg alene på en huske. Dersom husken jeg pleide å sitte på var opptatt gikk jeg for det meste på baksiden av skolen, alene. Var det noen der så var jeg et annet sted.

Saken var ikke den at jeg ikke ville være blant andre. For dette var en tid hvor jeg enda ønsket å forsøke å være sosial, å ha i det minste noen venner. Å gå seks skoleår alene i hvert friminutt for det meste, er noe man fort blir veldig trist av i lengden. Og det var det som skulle bli et faktum. En sjelden gang kunne det hende jeg fikk gjøre noe med andre, men godt over tre fjerdedeler av friminuttene og skoletimene generelt, husker jeg som ensomme, langdryge og mørke.

Så kom 4. klasse som et nytt kapitell i mitt liv. Og det skulle altså være her at mobbingen skulle komme mer og mer inn i hverdagen igjen, nå mye oftere for ikke å snakke om verre enn de få episodene fra førskolen/ barnehagen. Det begynte her med mer psykisk mobbing. Særlig noen av gutta i klassa over skulle gjøre narr av meg for hvordan jeg var kledd, og ikke minst hva jeg likte på den tiden. Disse gutta skulle ha det til at Kaptein Sabeltann og Star Wars foreksempel var noe dritt, og at spesielt førstnevnte var noe jeg burde legge fra meg og vokse fra nå... Må få minne om at vi fremdeles befinner oss på barneskolen, selv om man godt kan digge Sabeltann OG Star Wars uansett alder.

Det var som regel en større gruppe gutter som hadde samlet seg rundt meg for å terrorisere meg grunnet det jeg mente, det jeg likte, hvordan FORELDRENE MINE kledde meg og egentlig alt som kan nevnes. Det hendte også at jeg ble dyttet litt i en ring, fra en til en annen og at lua eller capsen jeg mot formodning skulle ha på den dagen ble tatt fra meg. Mamma og pappa mener jeg tidlig begynte å merke at det var noe, men uten at det helt hadde noe bilde av hvor tøft jeg egentlig kunne oppleve det. For jeg hadde i det minste en trøst utenom skolen, nemlig min beste venn, min farfar.

Farfar var høydepunktet i livet mitt enden det var hverdag eller helg i 11 år, frem til han døde i slutten av desember 2002. Jeg hadde i alle fall noe å glede meg til når jeg var kommet hjem. Farfar har aldri jobbet så lenge jeg har levd, han ble pensjonert før jeg ble født. På barnehagen var det nesten alltid han som hentet meg, mye oftere enn mamma eller pappa. Han hentet meg også gjerne en del ganger på barneskolen, selv om jeg som oftest tok buss da. Han var utenom min lillebror den eneste vennen jeg hadde som man kan kalle en venn, da de første ordentlige vennene mine fikk jeg først i 9. klasse, altså andre året på ungdomskolen..

Men, la oss fokusere på barneskole-årene en liten stund til. Mamma og pappa begynte som sagt tidlig å ane at ikke alt var som det burde, men siden jeg ofte var så flink til å fokusere på å få være i lag med farfar så klarte jeg delvis å legge noe mer skjul på ting.

Det var for det meste noen gutter i trinnet over meg, eller to trinn under meg som var de som plaget meg mest. Men det var også en jente i klassen min som kunne være småjævlig mot meg. Jeg har aldri forstått hvorfor, for hun var faktisk blant de jeg hadde som venner på barneskolen og vi var bittelitt wannabe-småkjærester i førsteklassen etter det jeg husker.. Men på et tidspunkt ble hun ganske tidlig en bitch.

Var det sånn at klassen skulle se film ble det ofte plassert noen benker etter hverandre. Hun skulle bevist sitte rett bak meg et par ganger, og hun benyttet dermed muligheten til å slå meg og også sparke meg i hode og særlig rygg. Jeg husker at særlig en av lærerne merket dette noen ganger, uten å gripe særlig inn. Det var ikke sjelden at jeg satt og forsøkte å ikke begynne å gråte, for da hadde jo hun vunnet, tenkte jeg... Det var i en gymtime at jeg husker det sterkeste minnet mellom meg og hun. Hun forsøkte en gymøkt å kaste en ball av det hardere slaget så hardt og fort hun absolutt maktet mot meg, hensikten var å treffe meg i hodet. På refleks klarte jeg å dukke unna.. Episoden endte med at det var jenta litt bak meg som ble truffet, og hun begynte å blø ikke så rent lite neseblod. Hun som hadde kastet benyttet nærmeste anledning til å kjefte på meg for at jeg hadde dukket mens lærerinnen i salen var opptatt med å trøste hun som ble truffet ganske bra.

Barneskolen - De siste, verste årene
Så tenker jeg det er greit å hoppe til det verste skoleåret jeg hadde på den skolen. 6. klasse skulle bli det verste året på mer enn bare en måte. Det var her de hyppigste og mest voldsomme episodene fant sted. Og jeg har tenkt å bare gå rett på den verste opplevelsen jeg hadde. Det hele foregikk på et grustak. Nå var det gutta i klassen to hakk under meg som var fast bestemt for å gjøre det ubehagelig. Sjefen i gjengen forsøkte å få i gang en slåsskamp mellom meg og han. Jeg ville ikke slåss, jeg var redd og jeg innså at skulle jeg klare å fikse han ville alle de andre banke meg opp. Det var absolutt ingen voksne i nærheten, det var bare meg og dem.

Etter at det hadde dryget litt begynte jeg å løpe. Sjefen og de rundt løp like i hælene på meg. Det var ikke bare bak meg det var fiender, men det spratt også frem en og annen som hadde ligget og ventet på meg i en eller annen grøft, eller bak et og annet tre. Jeg klare å komme meg unna, ved "bare" å motta noen få slag mot brystet, og noen spark i leggen. Den dagen var den jeg gråt hurtigst gjennom en hel skoledag og det var først etter denne episoden at samtlige av lærerne tok grep da jeg løp i mot en av de som jobbet der da, kastet meg rundt henne og forsøkte å si noe som kunne gi henne en ide om hva jeg nettopp har vært gjennom. Det ble nok ikke noe konkret jeg klarte å si, jeg var nesten gråtkvalt og det var bare ord uten mye mening som jeg kanskje klarte å få ut av meg... Jeg mener også å huske at jeg ganske fort forsvant videre, og hun måtte sammen med kontaktlæreren min finne meg igjen for å få noe tydelig og sammenhengbart ut av meg.

Jeg klarte etter en liten stund samme dag å fortelle de ting. Det hele endte med at alle gutta som hadde forsøkt å ta meg fikk melding med hjem og alle måtte sitte en stund oppe hos rektor. Jeg husker at jeg satt i klasserommet med tårer begge de to siste timene etter det friminuttet. Husker også at jeg var redd for at de skulle hevne seg en lengre periode etter jeg sa i fra. Noe hevn ble det aldri, men det hendte at en og annen ropte "feiging!!!" til meg, uten noe videre dramatikk også året etter.

Etter denne episoden var det noen av guttene i min klasse som ville være med meg i noen av friminuttene. Flere hadde sympati for meg etter dette, og var med på å støtte meg i en periode, frem til barneskolen var slutt og jeg havnet i ny klasse på barneskolen...



Vel, jeg finner fremdeles en grunn til å fokusere på 6. klasse enda. For den absolutt verste episoden av dem alle var noe som ikke skjedde på skolen, men som skjedde utenom, i jula. Desember 2002 skjedde det som en dag måtte skje, farfar var ikke lenger blant oss. Min absolutt beste venn som jeg hadde gått uendelige mange turer med, han jeg hadde sittet på fanget til for å høre eventyr, han jeg hadde underholdt med egne skuespill-stykker til, han jeg hadde vært med til butikken for å kjøpe potetgull med, han som hadde dyttet meg i gang med en veipinne mens jeg skulle kjøre tråtraktor, han som jeg hadde hatt alle de beste og morsomste opplevelsene med i elleve lange år var plutselig død etter å hvert syk i en lengre periode. Til tross for at jeg hadde vist at dette snart skulle skje en stund på forhånd, så kom det likevel veldig brått på... Nå var det positive punktet jeg hadde å fokusere på i skoletiden helt vekk... Død... Ikke noe mer... Bare historie. Død...

Slik jeg husker det var det først her at selvmordstankene ble et faktum. Men det var ikke før ungdomskolen at det første selvmordsforsøket skulle komme.

Føler at jeg nå har tatt med det som er å nevne fra barneskoletiden, så la oss like gjerne hoppe over til ungdomskolen... (fortsettelse følger i part 2)


10.06.2013, 04:49

Så var det klart for det veldig siste innlegget av "30 Days of Horror Movie Challenge". Jeg er stolt for at jeg har laget et innlegg hver eneste dag i denne utfordringen den siste måneden. Ikke en eneste dag har jeg glemt det, eller latt være å gjøre den, noe som trodde kanskje kunne skje, spesielt da jeg begynte.

Avslutningen vil ha det til at jeg skal ta frem min absolutte favoritt, eller i det minste en av de. Siden jeg ikke har èn bestemt film, så må jeg velge det siste som står i parentes. Det er ikke første gang jeg må velge, men i alle fall den siste nå. I denne omgang.

Filmen jeg har bestemt meg å avslutte det hele med er den fantastiske foreldreløse "Orphan" fra 2009. Vi blir kjent med Kate og John som nettopp har måtte gi tapt på et ufødt barn. Fra før har de allerede en sønn og døv datter, men de skulle gjerne hatt et barn til. Det hele ender med at de adopterer den søte, uskyldige og sjarmerende Esther. Da John møter Esther for første gang er det alene på et rom hvor hun sitter og maler, hun leker ikke med de andre barna og er vandt til å være noe annerledes og ensom.

Men hver eneste ting man skal komme over i livet har minst to sider. Etter at Esther kommer inn i deres idylliske hjem begynner idyllen mer og mer å falle fra. Mer grusomme og tragiske ting begynner å skje med alt for korte mellomrom. Kate blir stadig mer overbevist om at det er Esther som står bak alt, og desto mer sikker hun blir på det, desto mer sikker blir John på at kona har blitt gal. Dessverre for Kate har hun en fortid som alkoholiker, så hun får en del problemer med troverdigheten. Og på en annen side, hvordan kan en så søt og uskyldig liten pike være skyldig i så mye fælt?

"Orphan" er et vakkert mareritt. Den slår etter min smak andre foreldreløs-filmer som "The Omen", og den byr på noen fantastiske, uventede twister. Esther er som man skjønner ganske tidlig, ikke det englebarnet hun gir seg ut for å være. Men hva er hun? Sånn egentlig? Og, hva er det hun vil? Hva er hun ute etter?

Filmen er regissert av Jaume Collet-Serra som også hadde regi på "House Of Wax" (2005). Av produsenter finner vi selveste Leonardo DiCaprio sammen med Joel Silver, Susan Downey og Jennifer Davisson Killoran. I rollene som Kate og John finner vi Peter Sarsgaard og Vera Farmiga, og i rollen som Esther finner vi Isabelle Fuhrman.

Jeg er ikke sikker på hvor mange ganger jeg har sett hele denne filmen fra start til slutt uten å spole eller hoppe i noen scener nå, men det har blitt noen ganger. Denne filmen er fantastisk, den er gjennomført ond og er udødelig vakker på samme tid.


© Bildet tatt fra kumaran-filmthoughts.blogspot.no

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Hva er din absolutt favoritt?


09.06.2013, 05:13

Dagens kan oppfattes på minst to måter. Det kan være at man spør etter den aller dårligste filmen man har sett, eller den verste med tanke på hvor mørk og dyster den måtte være. Jeg heller mer mot det første og tar utgangspunkt deretter.

Umiddelbart så begynner jeg å tenke på en hai-film jeg skrev anmeldelse på for ikke veldig lenge siden. Og siden filmen er såpass dårlig så synes jeg ikke den fortjener at jeg skriver mye mer om den enn jeg allerede har gjort. Derfor har jeg i dag bestemt meg for å kun kopiere og lime fra det innlegget jeg allerede har skrevet om filmen Mega Piranha fra 2010.


"Det sies at alt i USA er både stort og større. Det sies også at ikke størrelsen alltid teller. Jeg kan godt tro på begge delene!

Science fiction har og kommer neppe aldri til å helt bli min store greie. Det finnes unntak her og der, Mega Piraya er IKKE en av de! Her snakker vi nemlig om en film der det er satset mer på mest mulig effekter, action.. Ja. Ikke stort mer egentlig. Jeg foretrekker at en film har om ikke alt for mye, så i alle fall litt troverdighet.

Troverdigheten er denne gangen dypt savnet. Skuespillerne overbeviser heller ikke mye, men det er først og fremst ikke deres skyld da de største hullene ligger i manuset.

Sarah Monroe og noen andre forskere klarer beklageligvis å gjøre en såpass alvorlig feil som resulterer i at pirajaer vokser i en enorm hastighet. De vil aldri slutte å vokse og de dobler stadig sin egen størrelse hvor hvert døgn som går. Snart har vi endt opp med pirajaer på størrelsen av en mammut, men igjen; dette er bare begynnelsen...

Blant de andre karakterene møter vi også Jason Fitch som er trent opp i en spesialstyrke. Han er filmens store matchohelt og nesten det eneste kule ved hele filmen. Man skjønner hvordan denne filmen vil ende i god, SELVGOD, amerikansk stil. Amerikanerne klarer alt til slutt, og er best...

Jeg nevnte effekter. Og det er som sagt det meste vi får servert. Da er det gjerne ekstra irriterende at de er overtydelig dataanimert. Enkelte av effektene ser så uoverbevisende og lite troverdige ut at det gjør nesten vondt. Spesielt siden det er effektene man tydeligvis har satset på burde i hvertfall de være helmakse. Når det er sagt, det er for det meste greie effekter, men NOEN ganger kommer det en og annen effekt som er så elendig avslørende at det rett og slett blir en alt for big deal i det store bildet. Man har rett og slett satset høyere enn man har klart å strekke seg etter, forså å falt, hardt!

Jeg liker en del filmer hvor fisker av forskjellige sorter terroriserer og ødelegger. Faktisk er Mega Piranha en av de få filmene jeg IKKE vil kategorisere blant de gode. For her er det store pistoler, store båter, en del skyting, EN GOD DEL STOOORE PIRAJAER... Men nesten ikke noe blod?"


© Bilde tatt fra brutalashell.com


Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Hva er den verste horrorfilmen du har sett?


08.06.2013, 09:48

Først og fremst, jeg liker helst ikke at det blir gjort remakes av filmer. Jeg foretrekker at folk prøver å lage sine egne filmer, fremfor å produsere filmer som allerede finnes på nytt. Akkurat under denne utfordringen kunne jeg valgt den absolutt letteste utveien og skreve at jeg velger å ikke velge noe som helst, siden det er i alle fall det jeg skulle ønske jeg kunne. Og jeg kan, men jeg føler samtidig at det blir litt dumt, og dessuten er det ikke sånn at det nødvendigvis går troll i ord om jeg lager dette innlegget.

Greit.. Hvis jeg først skulle sett en film som remake som allerede ikke er remaket så Tobe Hoopers "Eaten Alive" fra 1977. Ikke en av de filmene jeg har aller sterkest bånd til, samtidig som det er en film jeg synes er veldig kul og faktisk kunne vært spent på remaken av.

Her har jeg også tenkt på hvem jeg helst skulle sett skulle gjøre den på nytt, hvis og om. Rob Zombie. Som skrevet i et annet innlegg likte jeg veldig godt hans versjoner av John Carpenters "Halloween", så skulle noen lage remake av "Eaten Alive" MÅ det bli Rob Zombie. Han er som skapt for å lage horror-filmer hvor handlingen er lagt til 70- og 80-tallet. Han skulle egentlig satt sitt nyeste verk "The Lords of Salem" til en tidligere tid også, men grunnet et litt tynnere budsjett så ble det ikke sånn, denne gangen.

"Eaten Alive" er en av de filmene som er mindre kjent i dag der jeg stiller spørsmålet, HVORFOR? Etter min mening er dette en god klassiker som hadde fortjent nesten å være like kjent som "Texas Chain Saw Massacre" som Hooper gjorde noen år tidligere. Først og fremst er denne filmen ikke helt robbet for kjente fjes.

Her møter vi blant annet en noe yngre Robert Englund som i dag er mest kjent fra "Nightmare on Elm Street"-filmene, vi møter en noe ugjenkjennelig Carolyn Jones som var en av de største stjernene i tv-serien "The Addams Family", og i hovedrollen møter vi Neville Brand som er kjent fra filmer som "Stalag 17" og "Birdman of Alcatraz", men her i Norge kanskje først og fremst fra tv-suksessen "Bonanza".

I "Eaten Alive" møter vi den psykotiske Judd (Neville Brand) som er eneste ansatt på et hotell i East Texas. Det er ikke veldig ofte det kommer gjester, og det hadde kanskje hjulpet litt på økonomien om han ikke matet så og si krokodillen i vannet rundt med de som først er der. Judd er som menn flest glad i damer, men han er derimot ikke så begeistret for prostituerte. Når han en dag dreper en ung, prostituert kvinne og mater dyret sitt med henne antar han først og fremst at ingen vil savne henne, ingen vil tross alt savne en hore? Eller?

Til slutt kommer det som viser seg å være den prostituerte kvinnens far og søster på visitt, og her begynner utfordringene så smått å vokse for gamle Judd. "Eaten Alive" er en frisk, tidløs, blodig, våt og stjernespekket klassiker av de mer sjeldne. Jeg liker som sagt ikke at det blir gjort så mange remaker, men skulle jeg altså velge måtte det bli den, av årsaker som alt er nevnt. Jeg kunne blant annet tenkt meg å se Bill Moseley som Judd, Sheri Moon Zombie hadde passet bra som søstra til den prostituerte og jeg hadde ikke sagt nei takk til Tobin Bell som den savnede jentas far.


© Bilde tatt fra thefilmyap.com

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Har du en film du kunne tenkt deg å sett remaken av?


07.06.2013, 20:28





Ha en dyrebar helg alle sammen!


07.06.2013, 03:27

Satan til herre så mye det igjen er å velge mellom når jeg skal brenne meg gjennom en ny utfordring i dag. Har aldri fornektet det, jeg har opplevd ofte å være en sadist når jeg ser film. Det er ikke tilfeldig at jeg prissetter slashere så høyt, foreksempel. Når det er sagt en film som gir deg en noe skitten fornøyelse trenger ikke være en slasher, men det kan være.

Jeg antar at en del har hørt et og annet om The Human Centipede? Noen har kanskje også bemerket at det er laget en oppfølger, og at det attpåtil kommer en tredje film i rekken om ikke alt for lenge?

Det føles som jeg ikke får skrevet det nok ganger. Jeg faen meg elsker The Human Centipede-filmene. Konseptet er så skittent og så gjennomført. Filmene er riktignok som en god del andre filmer noe overdrevet omtalt av enkelte som vil ha det til at de er eklere og verre enn hva det egentlig er. Men gi litt faen i de svampene nå.

I The Human Centipede II (Full Sequence) fra 2011 møter vi den stakkarslige garasjevakten Martin som bor alene med sin litt nevrotiske mor. Martin er det man kan kalle langt over gjennomsnittet opptatt av Tom Six sin film The Human Centipede I, og ser den filmen om og om igjen mens han ofte gjør notater. I tillegg har han en større utklipsbok med The Human Centipede-stoff. Han har blitt så frelst av den første filmen at det har blitt usunt for han, mildt sagt.

Martin har bestemt seg for å gjøre virkelighet av en menneskelig tusenbein, akkurat slik som det ble gjort i filmen. Ja, plottet i Human Centipede II går faktisk ut på at hovedpersonen i denne har sett den første The Human Centipede-filmen og bestemt seg for å gjøre virkelighet av det han har sett i den filmen.

Han følger stadig med på folk som oppholder seg i garasjen han har i jobb å overvåke, og han ender ofte opp med å overfalle flere av de, altså kidnapper han menneskene.

Han går også for å kidnappe den lekre skuespillerinnen Ashlynn Yennie som hadde en av hovedrollene som Jenny i den første filmen. Han har bestemt seg for at Yennie skal være fronten på hans egne menneskelige tusenbein.

For de som ikke har fått det med seg enda. Menneskene i disse filmene blir sydd sammen munn mot anus. Når noen foran må drite går avføringen altså inn i den som er bak, noe som skal være noe av det folk flest snakker om når det kommer til disse filmene, utenom det faktum at man altså blir sydd sammen slik man blir.

I den opprinnelige filmen fra 2009 var det tre mennesker som ble operert sammen sterkt mot sin vilje. I denne er det intet mer enn ti mennesker. En ganske annen betydelig forskjell på film en og to er at Martin ikke er kirurg og ikke har noen utdannelse i å operere som Dr. Heither hadde i den første. Martin er bare en stein, klin gæern mann som man får hint om har blitt misbrukt i sin barndom. I motsetning til den første så er denne filmen forresten filmet i sort-hvitt, noe som er med på å gjøre denne enda litt dystrere.

På flere måter er denne enda mørkere og grovere enn film èn. Den har flere grafiske og eklere scener, verdt å nevne er det også at det er en voldtektsscene blant annet hvor Martin voldtar kvinnen som er bakerst i hans store underverk.

Alt i alt er The Human Centipede II en skitten fornøyelse, en hærlig og morbid underholdning akkurat som den forrige. Jeg gleder meg STORT til part III kommer ut. En sterk anbefaling, en film jeg mener nesten ALLE bør se før man dør, enten man liker horror eller ikke. Den er skremmende inspirerende, og til tider ufrivillig underholdende.

Må forresten legge til at ideen til disse filmene i utgangspunktet kom av da regissøren Tom Six spøkte om hvordan han mente pedofile skulle straffes på verst tenkelig vis. En herlig mann, Tom Six!


© Bildet tatt fra sinsofcinema.com

Day 1- your first horror movie

Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Har du også en eller flere filmer som du anser som en litt skitten fornøyelse?


06.06.2013, 03:38

Under dagens utfordring frister det å komme med to filmer som etter min mening er for de mest skjelvende og lettskremte pysene blant oss. Nemlig The Ring (2002) og The Grudge (2004).

OBS. OBS. Dette innholdet inneholder en rekke spoilere, så du leser på eget ansvar hvis du ikke alt har sett dem.

The Ring (Den amerikanske 2002-versionen)
I The Ring stifter vi bekjentskap til en vhs-kassett som gjør at man dør syv dager etter å ha sett de knappe to minuttene som er på den. Da filmen er ferdig blir den som har sett den oppringt, når man så tar telefonen hører man en stemme viske "...seven days...". Den eneste måten å overleve kan være hvis du i løpet av de syv dagene får noen andre til å se den.

I løpet av de to minuttene video-kasseten har innhold får man blant annet se et lys i form av en sirkel, en del rennende vann, en stol plassert i et veldig lyst og hvitt rom, en kvinne i et speil som grer håret, et bilde som inneholder et hav, noe gress et tre og en flue, et brennende tre, noen tusenbein, nærbilde av noen hesteøyne, noen druknede kuer, en brønn, og at kvinnen som tidligere gredde høret i et speil stuper ned i et vann.

Blant hovedrollene i The Ring finner vi Naomi Watts som Rachel. I begynnelsen dør hennes sønns kusine som er årsaken til at hun blir mer og mer nysjerrig og samtidig kommer nærmere og nærmere den grusomme sannheten om Samara Morgan. Samara var en kvinne med langt og mørkt hår som døde en tragisk død og siden da har blitt svært hevngjerrig og bitter. Det viser seg at det er hun som står bak den fæle filmen, og det er også hun som kommer ut av tv-skjermen til offerne sine etter sju dager forså å drepe de.

"The Ring" er forresten en amerikansk version av en film ved navn Ringu som opprinnelig er japansk og ble gitt ut i 1998. Verken denne eller originalen finnes egentlig veldig skummel, med mindre du er en nevrotisk sengeveter.

Før jeg går over til dagens andre film må jeg gi litt honnør til Hans Zimmer som har laget soundtracket, som etter min mening er det beste ved både film 1 og 2 (jepp, det er laget en oppfølger).


© Bildet tatt fra dvdactive.com

The Grudge (2004)
Så til dagens andre film. I likhet med The Ring er også langt, mørkt hår et av flere virkemidler vi finner i denne The Grudge. Når jeg først har startet å sammenligne disse filmene kan jeg like gjerne fortsette. Også her er det en død kvinne som søker hevn. For en tid tilbake begikk en mann et svært voldelig, sinnepreget og impulsivt drap på sin kone og sønn før han deretter hengte seg.

Etter disse forferdelige hendelsene har huset det hele skjedde i vært rammet av en forbannelse. Alle som i ettertid har vært i det har blitt terrorisert og plaget, forså å dø, enten av at de blir drept eller så tar de sine egne liv. Det er et ubeskrivelig sinne som har satt seg fast i det husets vegger, og det er ikke mulig å jage det på dør (med mindre man brenner huset som skjer i slutten av The Grudge 2 fra

Blant hovedrollene i denne filmen finner vi Buffy The Vampire Slayer-stjernen Sarah Michelle Gellar i rollen som den amerikanske hjemmesykepleieren Karen Davis. Karen har sammen med sin mann flyttet til Tokyo. En dag får hun oppdraget om å pleie en eldre, dement kvinne i hennes eget hjem etter at den tidligere pleieren har forsvunnet sporløst. Fra den dagen Karen tar sine første skritt inn den gamle dama sitt hus (som tidligere tilhørte den familien som døde) blir livet hennes aldri det samme igjen.

Noe av det som skal være mest freaky ved denne filmen skal altså være når kvinnen som ble drept av sin mann kommer tilbake og oppsøker de som i senere tid har besøkt hjemmet hennes. Den avdøde sønnen dukker også tett og ofte opp. Her er det først og fremst lyder, hår og "skumle" blikk som er de mest brukte virkemidlene. Blant de mest kjente lydene i denne er lydene som kommer fra det kvinnelige gjenferdet når hun nærmer seg sine ofre. I tillegg til at det kommer katteskrik-lignende lyder fra hennes sønn.


© Bildet tatt fra celluloid-dreams.de

To filmer som alt i alt har en del ting til felles. Begge har et plot hvor en død kvinne går igjen og terroriserer diverse uskyldige. Begge kvinnene har gjerne langt og mørkt hår foran ansiktet og et skummelt blikk som er et av de største virkemidlene. Lyden er utvilsomt noe man har latt vekt på. Begge filmene har det også til felles å være omtalt av skrekkelig mange som veldig nifs, skummel, ekkel og skremmende, mens de virkelig ikke er så skumle som folk vil ha det til.

Etter min mening er både The Grudge og The Ring pysefilmer DELUXE! De er litt kjedelige, effektene er forsåvidt kule og historiene og plottene er helt greie, men SKUMLE?! Nei, nei og atter nei!

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Har du en eller flere filmer du mener er for de største lettskremte pysene blant oss?



0
05.06.2013, 19:29

Jippi. Jeg som er så glad i jul og helligdager. Vel, nå er det en annen sak. For horrorfilmer med jul og andre helligdager er noe annet! ^^

Og når jeg først skal velge en film i dag så må det bli Mother`s Day fra 2010.
En mor og hennes barn vender en dag tilbake til bardomshjemmet for å terrorisere og plage de nye som har flyttet inn dit. Bevæpnet tar de kontroll over de som er der nå og behandler dem mildt sagt stygt. Mor Natalie er en kald og smart bitch som hennes voksne barn har mer eller mindre ganske stor respekt for. Spesielt hennes sønner er villig til å gjøre alt hun kommanderer dem til.

Mother`s Day er en syk, nervepirrende, spennende og underholdende film. Det er stadig noe som skjer, og man får sjeldent tid til å kjede seg. Den er noe mer original enn andre holiday-filmer som "Friday the 13th" og "Halloween" og har flere twister på lager. Det er forresten Darren Lynn Bousman, produsenten bak Saw 2, 3 og 4 som står som også er produsent bak denne. Bare det er grunn nok i seg selv til å se den.

Filmen har flere høydepunkter. En del scener som særlig den ferskeste horror-fanatikeren ikke glemmer for lett, og alt i alt er dette en MÅ SE-film for alle som tåler det og som liker litt spenning og terror.

Den har flere kjente fjes med, som blant annet "True Blood"-stjernen Deborah Ann Woll, "X-Men"-stjernen Shawn Ashmore, Jaime King fra blant annet "Pearl Harbor" og "Sint City", og sist, men ikke minst Rebecca De Mornay kjent fra blant annet "Wedding Crashers", "Risky Business" og "Lords of Dogtown".


© Bildet tatt fra dvdsreleasedates.com

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Har du en horrorfilm du liker ekstra godt hvor det er enten jul eller en annen helligdag i fokus?


04.06.2013, 22:13

I dag er det faktisk en fare for at jeg bruker feil navn når jeg skal fortelle om en karakter som jeg kjenner meg litt igjen i.
Uansett, typen jeg tenker på var med i remaken av den originale "House of Wax", den fra 2005 med blant annet Paris Hilton i. En fantastisk film forøvrig. Selv Hilton skal ha litt skryt i den.

Der var det en karakter som jeg husker var noe innadvendt blant andre. Han virket noe hard og tøff, samtidig litt kald. Men når man fikk bli litt mer kjent med han i løpet av filmen så finner man ut at han har noen andre sider også, altså at han egentlig er mest sjenert, litt usikker og innerst inne snill som et lam. Jeg følte at jeg kjente meg ganske så igjen i den karaktere alle de tre gangene jeg har sett filmen. Dessverre er det en stund siden sist jeg så den, så jeg er ikke helt brennsikker på navnet, men når jeg går inn på imdb.com og ser på bilder av skuespillerne og sånn så tror jeg det er han som het for Nick Jones som ble spilt av Chad Michael Murray. Men det er mulig jeg tar feil.

Kan ikke dere som eventuelt har sett filmen veldig nylig si fra hvis Nick Jones er rett, eller spesielt hvis det er feil?


© Bildet tatt fra hotflick.net

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Har du en horror-skikkelse du kjenner deg igjen i?



0
03.06.2013, 05:47

Under dagens utfordring har jeg tenkt å plukke ut seks forskjellige godbiter fra seks forskjellige filmer.
Jeg vil ikke nøye meg med bare en. Så derfor får dere seks stykker av meg i dag, som jeg synes er veldig god.

«Do you have to open graves to find girls to fall in love with?»
(The Mummy) (1932)

«He-e-e-e-re?s Johnnie!»
(The Shining) (1980)

«You know? I think I'm gonna get me some tutti fucking fruity.»
(House Of 1000 Corpses) (2003)

«When I see a pretty girl walking down the street I think two things. One part of me wants to take her out and talk to her and be real nice and sweet and treat her right.»

«And what did the other part think?»


«What her head would look like on a stick.»

(American Psycho) (2000)

«You know, we arrested a dentist last week who liked to play with kids a bit too much. He lived two blocks from here. The sewer lines run under this neighborhood too, doctor.»
(Saw) (2004)

«I?ve seen enough horror movies to know that any weirdo wearing a mask is never friendly.»
(Friday the 13th Part VI: Jason Lives) (1986)


© Bilde tatt fra wallpoper.com

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Nå en liten "konkurranse". Eller, kall det hva dere vil...
En av disse sitatene er ikke bare et sitat fra en film, men først og fremst et sitat fra en person som har levd i virkeligheten. En personlighet som har vært inspirasjonen til en god del flere filmer enn bare den ene.

Klarer noen å fortelle meg hvilket sitat det er, og hvem som opprinnelig skal ha sagt det. Og uten hjelp fra Google?

Til slutt, har du en eller flere favoritt-replikker fra en og annen skrekkfilm som jeg ikke har tatt med her? Forhåpentligvis har noen det! Bring it to me you fuck!

Vi reblogges!



0
02.06.2013, 19:27

På forhånd så er det sikkert noen som hadde sett for seg noe veldig grotesk under dagens utfordring. Jeg vedder på at over halvparten av mine nærmeste trodde at i dag skulle jeg komme opp med en skikkelig splatter-scene. Så er saken faktisk den, jeg skal ikke skrive om en sånn type dødsscene i dag.

For min favorittscene med døden til følge er den som kommer helt på slutten i "House on the edge of the park" som er produsert av Ruggero Deodato, samme mann som også ga oss "Cannibal Holocaust" tre år tidligere.

I HOTEOTP blir en gjeng unge mennesker terrorisert av pøbelen Alex og bestevennen hans Ricky. Jentene blir kledd nakne og seksuelt trakkasert, mens gutta blir banket opp. Men så sies det at den som ler sist, ler best.

Mot slutten viser det seg at det er de unge offerne som faktisk har invitert de "ubudne" overgriperne med hensikt. I begynnelsen av filmen får vi se at Alex voldtar en ung jente i en bil før han så dreper henne. Det viser seg at en av ungdommene han nå har terrorisert gjennom en hel film er bror av den jenta. Kort fortalt ender Alex og Ricky mot slutten opp som de egentlige offerne og at ungdommene har latt seg trakkasere og terrorisere sånn at det i ettertid skal virke mer troverdig at de mot slutten drepte Alex, i selvforsvar.

Planen til våre unge venner går som planlagt. De får til slutt sin hevn for den jenta som ble voldtatt og drept av Alex i starten. En pistol går på omgang ved bassenget som tilhører huset når tre av de satt noen kuler i Alex som selvfølgelig dør til slutt etter å blitt. Til slutt ender Alex opp med å ha blitt skutt seks ganger. Fire ganger av av voldtektsofferets bror som også bestemmer å si til politiet at han også sto for de to siste. Pistolen Alex blir skutt av og til slutt drept av er en sånn som gjør at man fort kan tømme et helt løp på en gang om man man er uforsiktig, så historien blir kort og godt ganske troverdig uten at de selv slipper straff.

Dødsscenen til udyret Alex er vakker og fin på alle måter. Den inneholder en slow motion-sekvens etter det fjerde og siste skuddet fra voldtektsofferets bror, et skudd som går rett inn i privaten. Like etter det skuddet kommer et litt gøyalt skrik fra Alex før han i sakte film faller ut i bassenget.

Jeg elsker død på film. Jeg elsker spesielt når det er rettferdigheten som slår kraftig inn, noe som den absolutt gjør i denne filmen. Personlig er jeg for vendetta når det kommer til slike forferdeligheter i virkeligheten, og jeg er også for dødsstraff i enkelte sammenhenger. Så denne scenen hvor Alex må bøte for sine uhandlinger er rett og slett veldig tilfredsstillende i tillegg til at den er godt filmet og også emosjonell på flere vis.

HOTEOTP er ikke bare en film som viser de fæle tingene. Den er først og fremst en film med et godt plott og velskrevet manus. Man kan tro på historien og til tider leve seg inn i den. Respekt skal den også ha for sitt soundtrack som er gjort av Benjamin og Riz Ortolani. Sistnevnte laget også musikken til Cannibal Holocoust som er nevnt her tidligere.

HOTEOTP regnes vel forresten ikke helt som en horror-film, men mer som drama eller en thriller. Men satser på at vi kan se litt bort i fra det akkurat denne gang.


© Bildet tatt fra instantviewreview.files.wordpress.com

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Hvor kan man finne din dødsscene-favoritt?
Vi reblogges!


02.06.2013, 04:24

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Men jeg antar at det nå er startet så jeg får prøve å finne fortsettelsen. Folk sier at man bare må begynne et sted så går resten mer av seg selv. Så da får vi håpe at ting går greit denne gang også.

Jeg skal igjen være helt ærlig. Jeg føler jeg har alt for mye smerter som ikke akter å komme ut. Det skal sies at på en del fronter har det blitt bedre den siste tiden, og det er ikke noe løgn. For jo, i motsetning til tidligere perioder i det siste halvåret har det vært mer å sette pris på i positiv forstand. Men gruer meg til enkelte ting som kommer til å dukke opp som jeg frykter kommer til å rive alt ned igjen. Faktisk er det ting jeg vet kommer til å skje, ikke ting jeg tror eller frykter kommer til å skje, men vet.

Slik jeg ser det noe i livet mitt som snart kommer til å forsvinne. Samtidig så kommer det aldri til å bli borte, fordi det kommer ikke til å forsvinne på den rette måten. Når jeg snakker om "den rette måten" vet jeg ikke eksakt hva det vil si. Jeg vet bare at noe blir borte uten å bli ordentlig borte.

Så over til noe annet. Hvis jeg skal være helt ærlig, det er lenge siden jeg har følt meg så alene enkelte ganger som jeg gjør nå for tiden. Det er tider på døgnet hvor det ikke er sånn. Men akkurat nå har jeg igjen fått for mye tid til å tenke på forskjellige ting jeg ikke snakker om. Ting folk ikke forstår uansett. Jeg føler meg så liten, mindre enn på lenge. Ikke sånn som når det nettopp har dukket opp noe som har vært veldig vanskelig og vondt å takle... Nei, ikke sånn. Det er vanskelig å beskrive og samtidig komme frem til noe som kan forståes nå.. Noe river meg så i stykker, og jeg lar ikke noen komme ordentlig inn på hva det er, for det vil bare gjøre at ting revner enda fortere.

Hvordan skal noen kunne forstå? Nå tenker du kanskje at du forstår eller har en anelse om noe, men jeg lover. Ingen av dere der ute har noen anelse om hva jeg gnager på for tiden. Selv det individet som står meg nærmest er totalt uvitende, fordi jeg ikke har sagt noe og ikke kommer til å gjøre det. Det aller meste får en person som regel vite før eller senere uansett, men det som nå er på gang oppi hodet mitt kommer aldri noen til å vite før det er for sent. Når det er sagt, jeg håper virkelig at det blir lenge til. For det er ting som gjør at jeg føler mer for å kjempe nå enn jeg har følt for på nesten et år. Igjen, samtidig så er det enkelte ting som kommer til å gjøre ting mye vanskeligere enn noen gang.

Alt har sin årsak, heter det. Alt som skjer, skjer for en grunn. Mulig. Mulig. Kanskje fordi jeg nettopp har begynt å fatte enkelte ting i det siste har jeg vært bemerkelig stille om ting for tiden. Før så har jeg bare ikke visst bedre. Og da har jeg fortalt et og annet til folk rundt meg, så og si alt. Men nå. Men dette... Nei, ikke nå som jeg har begynt å forstå det litt større perspektiv på hvordan livet mitt henger sammen. Jeg kommer til å dø svært ensom, alt nå må jeg bare nyte og leve så lenge det varer. Klokken tikker og jeg har alt tapt for mye.

Jeg brenner invendig mer enn noen gang. Folk kommer aldri til å vite. Jeg har aldri følt at folk har forstått så særlig sånn egentlig uansett. Jeg forstår heller ikke menneskeheten rundt meg, men jeg forstår hvordan det henger sammen. Og den hemmeligheten som terroriserer meg nå, den skal ingen få kjennskap til. Jeg vil virkelig ha en venn som jeg kunne fortelle til. Men et sånt menneske finnes ikke. Jeg stoler mindre på noen enn noen sinne, som er enda en grunn til at jeg ikke ser noen grunn til å snakke. Jeg forblir stum på dette. Det gjør at jeg føler meg ekstra ensom, men det vår være.

For ensom, det vil jeg alltid være uansett.
Når bare folk blir lei. Jeg venter.

Vi reblogges!


01.06.2013, 18:07

Da er omsider juni-måneden i gang og hva er vel ikke bedre enn å starte den med et blogginnlegg om noe av det jeg liker best her i verden?

Dagens utfordring handler om min favoritt film-serie, og i dag er det igjen en sånn dag hvor jeg er helt sikker på hva jeg skal skrive om.

I 2004 ble vi presentert for Adam og dr. Lawrence som satt fastlenket på hver sin side av et noe mindre hyggelig rom. Mellom dem lå det en mann som hadde skutt seg selv som lå i en større blodpøl. Begge to hadde havnet der for en grunn og snart skulle de få vite hva som må til for å komme seg ut i det fri igjen. En av dem måtte drepe den andre. Jepp, jeg snakker selvfølglig om Saw. Den første filmen klarte å sjokkere flere med sine groteske scener og sitt fabelaktige plott som den gang var noe mer unikt enn det er blitt i dag med hele syv filmer i serien.

Flere ganger har det hendt at folk har blitt syke når de har sett disse filmene på kino. Det har ikke vært helt sjelden at enkelte kinoer i verden har delt ut oppkast-poser på forhånd. I tillegg til at folk har spydd enkelte ganger har også noen havnet på sykehus etter at de har fått nok.

Den enkleste og korteste måten å forklare hva Saw-filmene er uten å si noe om handlingen, er å si at dette er såkalt torturporno. Bare at sex er i dette tilfellet byttet ut med vold, større doser blod og involler. Når det igjen er sagt vil jeg legge til at Saw generelt har bedre storyline enn de fleste pornofilmene jeg har sett.

Konseptet i med Saw går kort og enkelt ut på at enkelte mennesker våkner opp et sted, som regel på et litt mørkt og skummelt sted. Rundt dem eller på kroppen deres finnes det et eller flere "verktøy" som de skal ta i bruk om de vil overleve. Menneskene i Saw blir satt på sin livs viktigste og mest groteske test, testene til hver enkelt er alltid basert på det livet man har levd før. Mannen bak denne terroren John "Jigsaw" Kramer er en dødssyk man rammet av kreft som er besatt av tanken på at folk rundt han ikke skal ta livet forgitt, og at man må ta kraftig oppgjør med de gale valgene man har tatt før.

I 2010 ble det kjent at Saw-filmene hadde skrevet historie da de kom i Guinness Rekordbok som den mest fremgangsrike skrekkfilmserien som har vært laget noen gang. Siden den første filmen kom ut i 2004 har det vært en årlig tradisjon med ny Saw-film hver eneste Halloween frem til den siste og syvende Saw-filmen "Saw 3D" kom ut i 2010.

I tillegg til syv filmer er det også gitt ut to tv-spill og en haug med masse annet som t-skjorter, leker, plakater, kortstokker, armbåndsur, veggklokker, cder med filmenes soundtrack og i det hele tatt.


© Bildet tatt fra images2.fanpop.com

Day 1- your first horror movie
Day 2- the last horror movie you saw in the theater
Day 3- favorite classic horror movie
Day 4- a horror movie you thought you'd love and didn't
Day 5- favorite horror remake
Day 6- favorite vampire movie
Day 7- a horror movie you think no one has seen
Day 8- favorite foreign horror
Day 9- favorite supernatural horror movie
Day 10- horror movie every one loves but you don't
Day 11- favorite horror/ comedy
Day 12- your most disturbing horror film
Day 13- favorite zombie movie
Day 14- favorite indie horror movie
Day 15- favorite monster movie
Day 16- horror film with a great soundtrack
Day 17- favorite 80's horror
Day 18- favorite horror movie filmed in black and white
Day 19- best use of gore
Day 20- favorite horror character
Day 21- best horror franchise
Day 22- best death scene
Day 23- a great quote from a horror movie
Day 24- horror movie character that describes you
Day 25- favorite Christmas/ holiday horror movie
Day 26- horror movie for a chicken
Day 27- your guilty pleasure horror movie
Day 28- horror film you'd like to see remade/ rebooted
Day 29- worst horror movie
Day 30- your favorite all time horror movie (or one of :) )

Hva er din filmserie-favoritt innen horror?


Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits