30.04.2013, 14:09

Hvis jeg skal beskrive meg selv med 3 eller 5 ord så vil ingen av de være ond, om jeg må være helt ærlig. Men jeg er likevel på ingen måte uskyldig. Jeg har flere sider ved meg som mange nok vil mene er noe mørk, dyster og litt ekstrem. Jeg er skadefro og hevngjerrig så det holder etter til tider, og jeg har også mine gleder som er basert litt på av at andre blir irritert, provosert eller noe i den dur.

Jeg tenkte rett og slett å presentere noen smålige gleder jeg enda har igjen i livet. Altså, jeg er kun et menneske jeg som deg, selv om vi to garangtert er like forskjellig som et skampult ludder og et nyfødt, helt uskyldig barn. Jeg må vel i dette tilfelle bli ludderet, ironisk nok med at jeg enda er jomfru.

ψ. Unødvendig bruk av trafikklys

Det var faktisk når jeg gjorde dette senest i dag at jeg kom på å lage dette blogginnlegget.

Oppdal er ikke det største stedet man finner, likevel er det faktisk blitt stort nok til at det nå har fått status som småby. Det er per dags dato kun et eneste trafikklys her, og det er ved Kiwi. I dag var altså en sånn dag hvor jeg trykket på knappen som aktiverer rødt lys, til tross for at de få bilene som kom kjørende var såpass langt unna enda at jeg godt hadde rukket å gått over en og en halv gang.

Ikke så ofte jeg gjør dette. Som regel lar jeg være å trykke på knappen om det ikke er nødvendig, men sånn som i dag hadde jeg rett og slett bare lyst til å sinke noen bilkjørere unødig. Og jeg smiler som regel litt smålurt hver gang! ^^

Ψ. Når eldre og religiøse ser stygt på meg
Folk som har omgått meg nok vet at enkelte eldre ser noe stygt på meg mens de passerer. Dette kan jeg på enkelte dager synes er litt gøy, og selvfølgelig frister det å gjøre et lite nummer for å provosere litt ekstra, men det gjør jeg aldri. Har ikke helt guts, eller tror det egentlig handler litt om at jeg tross alt har vett nok og er moden nok til å unngå akkurat det.

Så er det en kategori til som er litt gøy å gå forbi når man ser at de ser stygt på deg, og det er noen av de menneskene i distriktet jeg vet har sin tro. Så religiøse og eldre folk synes jeg kan være litt gøy når jeg går forbi og jeg virkelig ser at de ikke er begeistret for det de passerer. Men når det kommer til de fleste andre så er det enten ikke så gøy eller bare helt likegyldig for meg om jeg skulle legge merke til noe negativ reaksjon.

Ψ. Enkelte personers motgang/bortgang
Jeg skal være den første å innrømme at det finnes en rekke personer jeg liker ganske dårlig. Det er ingen jeg hater. Men det finnes de som for min del kan få brenne langsomt og smertefullt inn i døden. Vel og merke er det ikke så mange som jeg nærmest ønsker akkurat det for, da.

Jeg er for å si det rett ut ganske skadefro enkelte ganger. Jeg kan simpelthen virkelig nyte enkelte personers ganske heavye motgang. For ordens skyld er dette personer som enten har såret meg eller brukt meg på et eller annet tidspunkt, eller personer som jeg vet har gjort noen andre noe. Ja, også finnes det enkelte kjente mennesker som jeg aldri har møtt eller hatt kontakt mer i hele tatt, som rett og slett bare er noen utrolige småe folk etter mitt syn. Konkret eksempel: Jeg ble ganske lettet da jeg fikk høre at Arfan Bhatti er meldt savnet da jeg har mine livlige fantasier om hva som kan ha hendt. ^^

Men, de aller fleste er vel og merke folk jeg har kjent og vært i kontakt med på et eller annet tidspunkt.

Ψ. Når jeg vinner over noen
Enten det gjelder en diskusjon, konkurranse eller et spill så er jeg som oftest en ganske dårlig vinner. Ja, faktisk ikke den beste taperen heller. Noe jeg tror ligger i familien, da både jeg og min bror kunne i hvertfall før i tiden bli litt fysisk irritert om vi tapte i foreksempel et tv-spill. Ikke voldelige, vel og merke.

Men, nå var det å vinne som var greia for dette punktet. Ikke for å skryte, men de aller fleste diskusjoner jeg har hatt, så har jeg som oftest fått rett til slutt. Dersom det er noe jeg ikke er helt sikker på lar jeg som oftest være å diskutere frem til jeg er mer sikker på min sak. Når noen innser at de har tatt feil, og jeg rett, det er virkelig en god følelse. Ikke akkurat noe jeg har behov for å skryte av, for det å være en såpass dårlig vinner som jeg er, er vel strengt talt ikke en spesiell god side.

Jeg har ingen psykologisk forklaring på dette selv. Ikke har jeg tenkt så mye over dette heller, men jeg har alltid satt pris på å være den som har rett. Tanken på at noen skal være bedre i meg i noe er mildt sagt ganske forstyrrende, og når alt kommer til alt er jeg veldig lite glad i noe konkurranse, med mindre jeg virkelig er sikker på at jeg skal vinne eller ha rett. Når jeg har skrevet alt dette må jeg legge til at jeg gir meg hvis tilfellet skulle være at jeg har feil, og at jeg absolutt ikke er en som krangler for å krangle! DET holder jeg meg for god til!



Ellers har jeg ikke flere "mørke sider" som gir meg tilfredsstillelse (ikke seksuell) av det jeg kan komme på. Det betyr ikke at jeg ikke har flere "mørke sider", for DET har jeg. Men ikke som gir meg noe glede, heller tvert om. Jeg anser jeg meg selv alt i alt som en ganske dyster og mørk person med få og som regel noe ensformige gleder i livet. Jeg avskyr det meste av folk, og jeg har lite tro på fremtiden. For meg er alt i det store bildet ganske meningsløst med tanke på at vi fleste er død innen 70-100 år likevel, og da er også det aller meste av det vi fleste har mestret og feilet med glemt! Men ja, det får jeg eventuelt skrive MER om i et helt annet innlegg, hihi..

Vi reblogges!



0
29.04.2013, 06:15

Først vil jeg takke alle som har trykt liker og delt det diktet jeg skrev og publiserte på bloggen i går, cirka på denne tiden her. Andre punkt i første avsnitt er, jeg tror snart jeg trenger ny tekstforfatter til å fikse overskriftene. "God Morgen Norge!"... Jaja, fremdeles en bedre kjærlighetshistorie enn Twillight.

Hø??...

Uansett. Jeg er alt annet enn stabil for tiden. Er så vringlete som jeg kan bli. I går la jeg meg i 09-tiden, sto opp rundt 19. Så døgnrytmen min er det første som virkelig ikke er på plass. Ellers tar det på å være såpass langt borte fra de aller beste vennene jeg har i skrivende stund. Stort bedre blir det ikke når noe jeg har sett frem til en stund, plutselig blir kansellert til fordel for noe annet. Hadde håpet og trodd på at jeg skulle reise bort litt faktisk førstkommende uke. Men det ble ikke noe av.

Jeg hadde virkelig innstilt meg på at det skulle bli noe den uka, om akkurat en uke. Og det virket virkelig på den jeg skulle besøke at det skulle gå bra også. Men så kom Jesus og tok meg i rumpa igjen, og sånt har hard bismak. Og jeg liker ikke å bli tatt så uforbredt og brutalt i rumpa... Sorry. No offence til de som liker det, men.. Og, for de som måtte lure så bruker jeg en metafor for når noe virkelig føles kjipt og hardt nå.

Ja... Metaforer ja... Jeg burde egentlig holde meg for god til å bruke både det og satire, siden jeg sliter såpass og fort blir provosert dersom andre bruker det.

Jeg takler virkelig ikke forandringer. Det gjør sånn at jeg har vanskelig for å tenke positivt på flere måter. Jeg sliter med å tro på noen neste gang noen sier noe, nesten uansett hva det måtte være. Og jeg sliter med å se frem til, og å håpe at det fremdeles skulle skje flere ting som gjør livet fremdeles verdt å leve. For jeg må si det som det er... Det skal på ingen måte være noe jeg legger skjul på. Jeg tenker rett og slett fremdeles alt for ofte på å ta mitt eget liv... Og jeg har begynt å fått en tanke om hvordan jeg vil gjøre det, sånn for å være mest sikker på at det skal gå best mulig smertefritt og raskt...

Akkurat nå tenker jeg ikke på de tankene. Men de var ganske tett på meg i natt. Og om ikke daglig, så har jeg de ukentlig. Så dårlig og lite kontakt som jeg har med folk flest for tiden nå tror jeg heller ikke noen ville blitt spesielt preget av det. Altså hvis jeg hadde lagt meg ned for godt. Jeg vet at noen hadde vært veldig lei seg en stund, som i noen uker... Og det er en av de få motivasjonene til å prøve å ikke gjøre det, fordi jeg ikke vil at noen skal være lei seg. Men, samtidig må jeg fullføre det jeg tenkte å skrive i ste. Folk hadde likevel kommet over det og glemt det veldig kvikt, tross alt.

Men ja... Nok om det.
Livet føles veldig kjipt, mildt sagt. Det er ikke alltid at det synes så godt for folk rundt meg, tror jeg... Sånn utenom når jeg har veldig behov for å snakke om det. Og jeg har skrevet det før, det er virkelig ingen som er i nærheten av å faktisk kan tenke seg hvordan jeg faktisk føler meg og egentlig har det. En av grunnene er nettopp at jeg ofte er så ustabil. Noen ganger kan jeg være veldig energisk og til tider positiv og snakke, snakke, snakke om ting jeg brenner for og sånn... Så det er ikke rart at folk nok ikke helt vet hvordan jeg føler meg, sånn egentlig. Jeg er også blitt ganske flink til å fake til tider. Det holder i hvert fall til at jeg klarer å beholde maska de minuttene det krever å gå på butikken. Det hender at jeg klarer å hilse på folk, prøve meg på et slags smil og en slags vennlighet og at det virker som jeg har en viss gnist.

Jeg tror det er nå det passer å sitere en venninne jeg egentlig snakker litt for lite med som en gang skrev at jeg er mentalt ødelagt. Det er så alt for mye som ikke er på plass. Det er så mye som burde vært annerledes. Det er foreksempel veldig tilfeldig at de som er mine beste venner er det. For det er andre venner jeg har mye mer felles med enn de. Jeg burde rett og slett bli flinkere til å faktisk ha kontakt med de jeg har flere interesser til felles med, fremfor å bruke energi der det meste av grunnlaget for kontakt er at jeg har følelser utenom vanlig vennskap som ikke er gjensidig. Nei, jeg vet ikke om det ikke er gjensidig. Faktisk burde jeg kutte ut vennskap som ikke er gjensidig på et eller annet vis. Altså, vennskapet er gjensidig, men, dere forstår hva jeg mener.

Så fremt det mennesket ikke får følelser for meg er det faktisk det jeg burde gjøre. Men for faen!? Hun er bestevenninna mi. Og selv om hun ikke er blitt knyttet til meg på samme måte, så betyr ikke det at hun ikke er knyttet hun også. Det er andre årsak til at jeg sliter sånn med å sette en stopper for vennskapet, i tillegg til grunnen til at jeg faktisk tenker på å kutte kontakten... Det føles ikke rettferdig å dumpe et så godt og bra menneske som alltid har stilt opp for meg så godt hun har kunnet, selv om jeg ikke har fortjent det bestandig. Følelser er ikke noe man kan bestemme over om man skal ha eller ikke. Men for å ro meg tilbake litt, hvor sunt er det å vente og håpe på at hun skal få likesinnede følelser for meg? For det håpet er også en av de grunnene til at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg har ikke troa på et særlig langt vennskap som forblir kun et vennskap så lenge jeg elsker henne så jævlig sterkt. Jeg tenker så vanvittig på henne hele tiden. Om jeg har snakket med henne eller ikke fra dag til dag har lite betydning for savnet og alle tankene.


Bilde tatt av Jannike Grøtte Warberg.

Hun er den jeg har lyst til å debutere seksuelt med. Hun er den som jeg vil dø med. Kall meg gammeldags, men jeg har ikke lyst til å dele livet med noen andre. Faktisk, om så det skulle bli henne og meg og vi skulle gå fra hverandre senere, så ønsker jeg ikke at det skal være flere etter henne. Jeg synes at mennesker skal holde seg til et forhold. Og dersom det ene forholdet tar slutt, så skal man ikke ha flere. En eneste partner hele livet. Intet mer, eller mindre.

Neida, det er på mange måter ikke rart at jeg ikke har hatt kjæreste eller debutert seksuelt enda... Jeg er i det minste ikke religiøs!

Igjen sitter jeg igjen med et eksempel av et innlegg som ikke ble om det jeg tenkte det skulle bli om. Men denne gangen gjør det ikke så mye. For jeg føler at det jeg har skrevet nå er noe jeg har fått mer ut av å skrevet enn det jeg i utgangspunktet tenkte... Faktisk, for en gangs skyld.

Nå må jeg bare fortsette, ta dag for dag. Se hva som skjer. Jeg skulle ønske at alt tok slutt nå og at jeg fikk lov til å dø, men jeg frykter at dere vil høre fra meg igjen, og at dette ikke er siste kapittel på et stort sett bortkastet, ensomt og meningsløst "liv" med STORE hermetegn.

Vi reblogges?


28.04.2013, 06:13

Noen ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom skulle jeg bare ønske det.
At jeg var noe gedigent, spesielt, og unikt.
At jeg var uslåelig, best på alle fronter.
Jernmannen, idolet, overleveren.

Noen ganger.
Noen andre ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom vil jeg bare være usynlig.
Ikke-eksisterende, som aldri født.
Mr. Ingenting, luft, tåke.
Helt vekk.

Så hender det andre ganger.
En av de andre gangene.
Der og da.
At jeg skifter spor igjen.
Helt plutselig, uten forvarsel.

Selv venner sliter med å vite hvem de skal forholde seg til.
Han høye med alt motet, gleden, drømmene og energien?
Eller han lave med alle lem parkert i kjelleren, han lille usikre?



Noen ganger.
Ganske ofte.
Ikke bare der og da.
Men så og si hele tiden...
Så håper jeg at uansett humør.
Uansett tanker og skiftende sider.
Så håper jeg de utvalgte aldri gir meg opp.
Tross alle forvirringene.
Tross alt stresset.
Tross alt.
Og ingenting.

Noen ganger...
Og hele tiden.
Alt på en gang.
Du vet.





26.04.2013, 17:44

Det nærmer seg mai, og allerede har det vært noen russedåper rundt om kring i Norge. Jeg kan godt forstå moroa som ligger i å utføre en del av knytene som står skrevet. Det jeg personlig aldri har forstått meg på er det aller meste andre som er med å være russ. Russedåp hvor de mange steder i landet døper russen i sur melk og faens oldemor. Også er fyll, natterangling og festing helt umulig å unngå når jeg først skal ta opp temaet.

Jeg var på en måte russ selv da jeg var 18 år i 2010. Sortruss, med russenavnet "Moviemaker". Hva gjorde jeg ut av den tiden? Ehm.. Delte ut russekort til barn som jeg hater, gikk med samme buksa ut russetiden... Ehm, og.. Punktum. Det var faktisk det. Jeg gadd rett og slett ikke gjøre mer ut av det. Så hvorfor jeg i hele tatt brydde meg om å være russ kan man stille spørsmålstegn bak. (?) (Sånn :-P)


Foto: Jannike Grøtte Warberg.

Svaret er som så; Jeg tenkte at det kunne være ok å være russ, i tilfelle jeg skulle angre på å ikke ha vært det senere. Nå er jeg snart blitt 22 år og jeg angrer overhode ingenting på at jeg så og si ikke var noe særlig til russ. Jeg angrer ikke på at jeg ikke fikk noe opp i lua, jeg angrer ikke på at jeg aldri deltok på noen møter, fester, arrangementer. Av de sosiale greiene jeg var med på, som jeg ikke forstår hvorfor i dag har vi russedåpen og 17. mai toget. Begge delene tenker jeg nå at jeg kunne droppet.

Jeg som finner på så mye rart på egenhånd trengte aldri den lista over russeknyter. Det blir ikke mer moro enn det man klarer å finne på selv, EDRU! Og det er faktisk det med alkohol jeg tenker å skrive mer om nå. Hvorfor er det i hele tatt lov å selge alkohol i Norge? Hvorfor er det ikke straffbart?

Unger ned til 14-års alderen kan fort få i seg noe i dag. For de aller fleste unge som rører alkohol er årsaken fordi det er noe alle andre gjør. Man gjør det for å være sosial. Vel, er det noe som virkelig er usosialt så er det å drikke, og da tenker jeg på de som blir påvirket. Jeg synes jeg er mye mer sosial som sitter og snakker med folk over nett, enn de som er ute og drikker og blir fulle med andre.

Lite er så falskt så fylla. Fylla i seg selv er ekte. Men når man blir full er folk i mott hode noen helt annen enn den man egentlig er. Jeg hater når folk rører alkohol. Jeg skulle ønske at alkohol var som med enkelte andre rusmidler. For det er rusmidler alkohol faktisk er! Jeg skulle ønske at man fikk bøter som virkelig svidde dersom man drakk noe som helst med alkohol i. Jeg forakter selv mine beste venner når de er så dumme i hodet at de drikker! Og jeg får ikke dårlig samvittighet av å skrive dette.

Jeg er glad i bestevennene mine for den de er! Jeg hater dem for den de måtte bli når de drikker! Jeg er selvfølgelig klar over at jeg bruker sterke ord nå.

Hadde det vært opp til meg så hadde folk skulle fått bøter for å røre det minste av alkohol. Bøtene skulle vært justert ut i fra hvor mye lønn hver enkelt har, sånn at de rikere av oss ikke hadde kommet alt for lett unna, sammenlignet med de som ikke har like god inntekt.

Er det noen unntak? Nei, ikke i mitt hode. Rus er rus, så lenge det er alkohol i noe og det går an å bli beruset av det man har i seg så er det noe jeg ser kraftig ned på. Folk som drikker er tåpelige NÅR de gjør det. Selv ikke et glass vin ved middagen er noe jeg har til overs med, igjen fordi det er rusmiddel!

Hvorfor skal de fleste ofte ha det morro i en annen tilstand enn de er i ellers? Hvorfor tenker så mange ikke lengre enn at man faktisk kan ha det morro og faktisk huske og le av det i ettertid? Hva er greie med noe mange ikke husker? Jeg synes det er feigt å drikke for å kunne føle seg mer fri til å gjøre og si ting man ellers ikke hadde turt! FEIGT, FEIGT, FEIGT! Og igjen, smålig!

Så, der skulle jeg også i år ha markert meg veldig tydelig om både russ og rus!
Det er ikke tøft å drikke, det er ikke tøft å røyke. Dere som driver med sånt, er noen virkelige kvalme vesener når dere gjør det. Og dessverre gjelder det et alt for stort flertall. Absolutt alle vennene mine har drukket, noe som gjør meg svært, svært forbanna, alle skulle fått et hardt slag i magen! Folk flest er ekle, motbydelige, svake sjeler, jeg håper for oss alle at helvete ikke finnes.

Vi reblogges!



0
25.04.2013, 04:27

Det mange unge ikke vet å ha erfart enda er at det finnes mange gode, gamle filmer. Det som er så synd er at det også finnes en rekke oversette klassikere i en hver sjanger, selv blant de som er noe eldre. Tourist Trap fra 1979 kan udiskutabelt nevnes som en av flere klassikere som hadde fortjent at flere visste om den. Det finnes nemlig en rekke flere gode, gamle skrekkfilmer enn foreksempel de mer kjente som The Shining, Halloween, The Texas Chain Saw Massacre, Friday The 13th og Dracula.

Det er rett og slett skammelig at selv ikke jeg hadde hørt om denne filmen før nå nylig. Vel, la det bli et mysterium. Med denne anmeldelsen skal jeg i hvert fall forsøke å få flere enn meg selv til å mene og synse godt om den.



Faktumet at folk har forsvunnet og aldri blitt hørt fra igjen, er intet nytt. Og det skal ikke nektes for at begynnelsen virker kjent. En gjeng venner er på tur i en jeep i det den stopper på mystisk vis. Mens mannen i flokken bestemmer seg for å finne ut av det, går jentene seg en tur og finner noe de mener må være paradis. De finner blant annet et vann å bade i. Etter de har plasket uti kommer en fremmed, men tilsynelatende høflig mann traskende. Han presenterer seg og forteller at før i tiden tok han betalt for at folk skulle få bade der, men det var før motorveien ble flyttet, og siden da har det vært lite med folk.


© Bildet tatt fra deadlydollshouse.blogspot.no

Mannen, Mr. Slausen, virker noe mystisk, akkurat som den plutselige jeepstoppen, men uten at det skremmer vennene våre. Senere tar han med flokken inn til seg selv, nemlig et museum fult av voksdukker. Han legger ut om gamledager da hans bror laget alle dukkene. Den tiden da også hans kone var i live før hun døde av kreft. Eller gjorde hun?

Det skal vise seg at Mr. Slausens historie ikke helt stemmer, og vi skal snart få bekreftet at noe er alvorlig ute å kjøre med hele opplegget. Når ungdommene om natta blir angrepet av en gal mann med maske begynner adrenalinet å pumpe løs. Natta er enda ung, og flere skjebner skal avgjøres med tette mellomrom.. Og med det stopper jeg å fortelle mer av selve handlingen. Jeg vil nødig røpe for mye, da det faktisk er en del å ta av!


© Bildet tatt fra groovydoom.blogspot.no


© Bildet tatt fra aheroneverdies.com

Tourist Trap er en ganske unik og skrekkslagen perle, spesielt fra sin tid. Heller er det ikke å komme bort fra at flere kjente fjes har medvirket som blant annet James Bond-dama Tanya Roberts og ikke minst stjerna selv; Chuck Connors som også er kjent fra filmer som Airplanet II, Branded og Maniac Killer. Filmen er regissert av David Schmoeller som blant annet har Puppetmaster og The Seduction på samvittigheten.

Musikken er old school og stilsikker, nervepirrende og vakker. Akkurat som filmen. Skuespillerprestasjonene er slik man kan forvente av en god, gammel film. Historien er original og forbløffende. Til syvende og sist finnes det mikroskopiske grunner til å la denne filmen passere usett.

Jeg anbefaler den med god samvittighet, i hvertfall så lenge du tåler en dukke, eller to.. Eller, ehm, mange!

Terningkast 

Vi reblogges!


23.04.2013, 22:56
















Foto: Jannike Grøtte Warberg


Foto: Jannike Grøtte Warberg

God natt alle sammen!
Vi reblogges



0
22.04.2013, 07:06



Vi reblogges!


21.04.2013, 21:49

Se det, jeg har bestemt meg for å prøve å fokusere på noe annet enn det negative en liten stund. Den 1. februar 2011 laget jeg en liste over 100 ting jeg ønsket å gjøre før jeg dør. Når man setter krav til seg selv om en liste på 100 punkter, og at innlegget helst skal publiseres i løpet av kvelden sier det seg selv at det blir en del unødvendige punkter.

Når jeg ser tilbake er det noe som er gjort av det jeg ville da. Har blant annet flyttet hjemmefra og funnet meg noe eget. Jeg har også reist ut av Oppdal på egen hånd for å besøke venner.
To år har gått siden det stadig nevnte innlegget ble skrevet, og jeg føler jeg har forandret meg en del. Det er bare å innse at mye av det som står på den forrige lista er ting jeg egentlig ikke hadde lyst til, men som jeg kun skrev for å ha mest mulig.

Derfor synes jeg den trenger en ærlig oppdatering.
Her har dere 20 ting jeg ønsker å gjøre før jeg dør!

1. Ha sex og bli kvitt jomfrudommen.
2. Lage en videoblogg med over 10 000 views.
3. Få 5000 venner på Facebook.
4. Besøke et filmsett.
5. Bli stoppet av fremmede for autograf og bilde.
6. Brenne noe "hellig".
7. Klare å gjøre min beste venn veldig, veldig glad.
8. Utgi en bok.
9. Eie egen leilighet på over 120 kvd (bor nå på 79 kvd).
10. Få meg hjemmekinoanlegg.
11. Ta fly alene.
12. Male et bilde og få det solgt for en høy pris.
13. Flytte fra Oppdal.
14. Feire jula (som jeg egentlig hater) med Sara (bestevennen min).
15. Slå ned et en drittsekk/slem person, og komme unna det.
16. Brenne en 1000-lapp.
17. Få en blodrasist til å skifte mening.
18. Fjerne meg fra kirkeboken.
19. Bli bedre i å snakke og forstå engelsk.
20. Overnatte utendørs.



Sånn, tenkte det holdt med disse punktene før jeg igjen endte opp med noe alt for overfladisk samt en masse dritt jeg egentlig ikke ønsker å gjøre/oppleve!

Hva ønsker dere å gjøre før døden innhenter dere?
Vi reblogges!



0
20.04.2013, 18:26

Livet føles ekstremt ensomt akkurat nå. Det er ingen å snakke med, ingen. Folk er opptatt med andre ting, og jeg kan bare tenke så mye på hva det er at det bryter meg bare mer og mer ned. Jeg har så og si ingen her i Oppdal. Og de andre jeg har begynner jeg å lure på om de egentlig bryr seg om meg. Selv de nærmeste har jeg enkelte ganger tatt i såpass smålige usannheter, så hvordan kan jeg vite at de er ærlige når de sier de er glad i meg?

Jeg føler meg bare utnyttet, dum, naiv og så ekstremt svak. Jeg har ingen. Jeg blir innbilt det motsatte, men nå har jeg innsett sannheten i ting. Jeg har alltid vært alene, alt annet har bare vært illusjoner. Hvorfor de ble skapt vet jeg ikke.

Uansett, takk skal dere alle ha...

Vi reblogges...



0
20.04.2013, 06:52

Først vil jeg berolige alle som måtte tenke det verste når dere leste overskriften; dette er ikke et innlegg om onani.
Faktumet er at jeg sitter og "plukker" på meg selv i en helt annen forstand.

Noen av mine nærmeste venner har mottatt signaler om at jeg sliter med depresjon for tiden.
Jeg tror de har sine tanker om hva og hvorfor, men jeg kan si ganske sikkert at faktisk ingen vet helt konkret hva som egentlig plager meg.
Greit nok, tingene de tror er hovedårsaken er også noe som plager meg, men selve hovedgreiene er ikke fortalt til noen. Selv ikke min absolutt beste venn.

Ingen vet!

Og hvorfor?
Nei si det. Det er ikke bare én spesifikk grunn til at jeg holder kjeft om enkelte ting for tiden. Jeg opplever i alt for sterk grad klisjeen av å ikke bli forstått. Jeg får jo høre folk si at de forstår, men så går det en tid, så dukker det opp en episode som bekrefter at de tydeligvis ikke har forstått en dritt. Fordi da hadde ikke den og den episoden dukket opp. Fuck it!

Akkurat nå føler jeg ikke at det er noe vits i å verken skrive eller snakke ut om noe spesifikt. Jeg gidder ikke skrive noe offisielt nå, her på blogg.no, av den grunn at da er det alltid noen som skriver et eller annet som frustrerer meg. Det hjelper heller ikke å stenge muligheten for at folk kan kommentere det innlegget jeg ikke ønsker å lese hva folk tenker og mener om, fordi da sender de meg bare en mail eller noe annet i stede. Og ikke missforstå; jeg tåler jo at vi er forskjellige og uenige i en viss grad, men enkelte ting er jeg blitt veldig følsom på, og vil helst ikke vite om dersom noen er uenig.

Det siste jeg skrev nå er noe en del vet. Det blir også et problem egentlig. For kan resultere i at folk jatter med meg, dersom det skulle være noe. Og det er heller ikke bra, for da kommer vi jo igjen tilbake til noe jeg skrev over her.

Noe av det verste jeg vet er uærlighet! Uansett nivå! Det aller verste jeg vet er smålige løyner, som foreksempel når noen veldig tydelig er avslørt i noe og det blir benektet uansett! Er det noe som får meg sur så er det sånt; uansett grad! Jeg hater små løyner like intenst som store! Hvite løgner eller ikke!

Men, nå har jeg egentlig sporet veldig av her. Men for en gangs skyld er det helt greit. For greia med at jeg skulle skrive dette innlegget var bare for å gjøre enkelte oppmerksomme på at jeg har det noe vanskelig for tiden. Bare sånn at det i hvert fall finnes håp om at folk ikke tror noe annet dersom jeg skulle være noe kort i mine svar eller lignende en stund, igjen. Jeg har en del problemer med meg selv, det baller seg virkelig på. Jeg vil ikke høre noe om at jeg er sur, jeg vil ikke høre noe om at jeg ikke bryr meg om folk lenger. Jeg har rett og slett problemer med meg selv, og når jeg har det så kan folk (dessverre) ikke alltid kreve at jeg svarer.

Jeg har nok drama inni meg for tiden, om så folk ikke skal være hysteriske "rundt meg".
Dersom det gjør meg til en dårligere venn at jeg skyver folk vekk når jeg sliter som nå, så får det være, men vennligst ikke gjør meg så veldig ops på det, det hjelper meg veldig dårllig tilbake til rett kurs!



Æhhhh, dette innlegget ble ikke som jeg hadde tenkt... Men shit au.
Nå ble det veldig mye om andre her. Så jeg må bare avslutte med å komme inn på det jeg opprinnelig tenkte å få frem.
Jeg vet at jeg er veldig streng med meg selv til tider. Jeg stiller krav til meg selv, som jeg sjeldent oppfyller i stor nok grad. Jeg tenker perfeksjonistisk, dessverre er det ikke alltid handlingene mine klarer å henge seg på. Dette tror jeg ikke er noe jeg kan gjøre noe annet med, annet enn å faktisk bli bedre på det jeg tenker at jeg skal få til. Et av de som har åpnet døren for flest problemer i det siste har vært at jeg ikke har vært tydelignok når det gjelder å si fra om ting i tide. Ting jeg ikke synes noe om.

Som regel er jeg nok flinkere enn de aller fleste, da jeg synes at alt for mange er alt for snille. Likevel, er det fortsatt et problem for meg at jeg enda ikke er flink nok til å si fra om ting iblant, igjen til tross for at jeg faktisk er mye flinkere enn folk flest! Nå sitter jeg med en del frustrasjon jeg bare har stengt inne, som bør komme ut. Samtidig har det kommet en sperre som er satt sammen av destruktive tanker som "Det er ikke noe vits, folk kommer ikke til å endre seg likevel" også videre. Og for ordens skyld; jeg vil ikke at NOEN skal endre den man er, for DET er jeg en sterk motstander av. Men det er enkelte småting jeg skulle ønske at folk i hvertfall ikke sier og gjør, i alle fall mens jeg "er til stede".

(Brukte hermetegn fordi jeg ofte ikke er til stede fysisk, da jeg ikke har en eneste nær-nær venn i distriktet jeg bor i)

Huff, for et unødvendig rot av både et blogginnlegg og et slags liv.

Vi reblogges!



P(D)S(M): BESTEVENNINNA MI FEIRER 18 ÅR I DAG! JEG TROR HUN HADDE BLITT GLAD OM NOEN TOK SEG EN TUR INNOM BLOGGEN HENNES OG SKREV NOE FINT TIL HENNE! GJØR DERE HENNE GLAD, GJØR DERE OGSÅ MEG GLAD (SIER VI): sarahelenem.blogg.no


17.04.2013, 05:21

Livet er egentlig litt som kreft. For ordens skyld er det ikke ment å virke respektløs mot kreftpasienter eller pårørende. Det er bare ment som en metafor, den aller beste sammenligningen. Ironisk nok, ja, jeg startet nettopp dette med en metafor...

Fra den dagen den 9 måneder lange svømmeturen i begynnelsen tar slutt starter det som så fint kalles livet. Hva er egentlig livet? Livet er det vi lever nå. En jævla klisjé, jeg vet. Hva er meningen med livet? Jeg har virkelig ikke tenkt å la mine tanker om det renne ned nå. Da blir jeg ikke ferdig på en stund.

Men ja, tilbake til der jeg begynte. Livet er som kreft. Fra dagen vi fødes av vår mor går vi sakte, men sikkert nærmere slutten. Kanskje. Vi vet jo ikke sikkert. Kanskje starter alt på nytt igjen? Jeg vet ikke. Nei, men hva er det jeg vet da?

Om livet vet jeg egentlig ganske lite, akkurat som alle dere andre. Samtidig vet jeg også en hel del, akkurat som dere, igjen. Våre oppfatninger, våre opplevelser og meninger er ikke de samme. Men for å komme inn på NOE av det jeg vet så er det at ingenting blir av seg selv. Det finnes ikke noe intet. Det finnes ikke noe tilfeldigheter. Alt har en årsak. Vi kan bare ikke alltid finne ut hva det er.

Det angår ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Beklager at dette innlegget fylles opp med klisjeer... Et av de mest smittsomme, arvelige og mest motbydelige uvanene vi menneskene har er den som gjør at vi skylder på andre for vår egen ulykke. Etter du har fylt en viss alder bør du være voksen nok til å forstå bedre. Ta ansvar for din egen ulykke, og selvsagt... Lykken.

Hvis det er andres handlinger som har forårsaket din frustrasjon, depresjon, aggresjon eller hva pokker det er så er det likevel ditt ansvar. Enkelte ganger må vi alle bare svelge det. Ikke misforstå, har du en venn som du aldri har blitt frustrert, deprimert eller sint over, så kan dere heller ikke kalles noen særlige venner. Men så er det jo enkelte som drar deg litt mer ned enn hva som er "akseptabelt" også. Hvor den grensen ligger er SVÆRT individuelt. Det finnes ingen fasit som gjelder alle.

Dersom du har latt deg nedtrykke for mye av NOEN, er det likevel din egen skyld. Man kan alltid kvitte seg med mennesker her i livet. Enten vi snakker familie, venner, "venner", eller hvem som helst egentlig. Selvfølgelig, noen er vanskeligere å kvitte seg med enn andre. Men absolutt alt er oppnåelig, det handler faktisk kun om vilje og mot, og til tider litt flaks. Eller er det egentlig noe som heter flaks? For er ikke flaks en tilfeldighet?

Hvor lenge ønsker du å bli tappet mer enn du får påfyll? Hvor langt skal du la det gå? Du kan selvfølgelig håpe og vente på at ting vil bli bedre, at ting vil endres. Det kommer også litt an på situasjonen. For som jeg skrev i tidligere, alt har sin grunn. Hvorfor blir du dratt ned? På hvilken måte blir du dratt ned? Noen ganger kan det være fordi du har vært kjip først, med vilje eller ikke.. Men hvis ikke, så igjen; hvorfor river vedkommende deg ned? Finn ut av det, tenk deg om, men ikke drøy det for lenge, du har bare garanti for et liv. Døden kan banke inn din dør I MORGEN! Nesten alltid må man være egoistisk, uavhengig av hvorfor og hva. Uten egoisme er det svært vanskelig å lykkes, uansett hvem du er. Og skulle du være en av de jeg ungår mest i samfunnet: Gud finnes ikke annet enn at Gud faktisk er DEG SELV! Alt annet er bare fantasi for at noen skal tjene på din svakheter som har navnene Naiv, Uansvarlig, og Blind.

Så nærmer vi oss snart bunnen, kokepunktet, finalen, målstreken for dette innlegget.
Er du lykkelig? Hvis ja, hvorfor? Hvis nei, hvorfor? Hvis sistnevnte stemmer best, hva kan du gjøre med det? Sånn generelt. Ikke bare til hensyn til andre. Hvis ja, hvordan kan dette fortsette slik? Jeg tenker en del. I kveld er en av de gangene jeg virkelig har følt for å lette litt. Det blir ofte enklere å sveve dit jeg vil oppholde meg da.



Ta vare på deg selv. Lytt til ditt eget ego. Hva, hvorfor og hvordan er en av de beste vennene du har. Alt for få har i dag luksusen tid til å tenke. Alt for mange er for bortskjemt med at de har for mange tilgjengelig venner som er med på å distrahere, eller i det minste legge en demper på smertene. Alt for mange løser ting midlertidig ved å drikke seg til en annen. Der og da kan det fungere, men i lengden bør man kunne sitte edru, alene og uforstyrret i stillhet. Tenke. Det er ikke farlig å tenke, det er slik vi alle burde vokse opp, forandre oss. Vi kan ikke rømme fra livet. Vi kan kanskje gjemme oss en stund, men vi vil alltid bli funnet før eller senere. Da hadde det vært best å tatt en bit i det sure eple litt tidligere. Fronte det ubehagelige, stirre det inn i øynene, og etter en dose "hvorfor", "hvordan" og "hva" gripe handlingene som kreves. De hodet sier at du skal ta... Ikke de magen, lungene, eller lemmet for den saks skyld sier du skal gripe tak i.

Forstår dere hva jeg mener?
Helt til slutt! ALDRI la NOEN andre enn DEG SELV fortelle deg hva som er en god eller ond handling! ALT er individuelt! Det som gjelder deg gjelder ikke de andre! Tørr å ha litt kjøtt på beina. Stå oppreist for hva og hvem du er. Ikke gi etter, ikke jatt med, ikke ignorer. Ta ansvar for ditt eget liv. Ikke prøv å vær noen andre. Det er de svakeste av oss som gjør sånn. Det er taperne i samfunnet som gir opp sitt eget jeg og går inn for å være noe annet. Ikke vær en jævla taper! De finnes det nok av!
Vi reblogges!



0
16.04.2013, 18:30

Tenkte at dere skal få hilse litt på mine to nye samboere som ankom i dag!
De heter Boogus og Missing og kommer som dere trofaste lesere kan gjette nettopp fra Devil Dolls (←klikk for å komme til butikken)!!!





Vi reblogges!



1
16.04.2013, 18:08

















Ønsker en god kveld videre!
Vi reblogges!



0
14.04.2013, 15:48



Ønsker alle en god søndag!
Vi reblogges!


13.04.2013, 21:58























Som dere med minst et øye kan se så har jeg vært utendørs og tatt noen bilder. Ikke helt fornøyd, men jeg "gjemmer meg" bak "unnskyldningen" om at jeg er "nybegynner", så. Når man har fått seg speilreflekskamera til flere tusenlapper er det greit å bruke det også, sant?

Jeg ønsker i alle fall en god kveld videre, så reblogges vi sikkert.




13.04.2013, 18:40

Vitenskapen, galskapen og filmverdenen vokser og utvikler seg stadig.
I dag er det nesten ingenting som er originalt mer, likevel må man vel kunne si med et lett håndtrykk mot magen at Tom Six sin film "The Human Centipede" likevel skiller seg ganske så ut sammenlignet med mye av det vi har sett fra før.

Når de nydelige venninnene Lindsay og Jenny punkterer en mørk og regnfull natt innser de at de er i dyp skitt da det viser seg at det ikke er dekning for telefon i området. I stede for å bli i bilen og håpe at det kjører forbi et godsinnet menneske går de ut og tar turen opp gjennom skogen der de til slutt finner et hus. De skal raskt angre på dette da det viser seg at mannen de nå har gått inn hos er mildt sagt uberegnelig.



Da de takker ja til et glass vann viser det seg selvfølgelig at mannen som kaller seg Dr. Heiter har blandet i en tablett i hvert av glassene. Når de så våkner igjen ligger de fastbundet på hver sin seng i husets kjeller. Og de er ikke alene.

Etter hvert blir de presentert for Dr. Heiters psyke ide om å skape en menneskelig tusenbein ved å sy munn fast til anus. Dette er en veldig sterk besettelse, en drøm han har hatt lenge. Mannen er dessuten perfeksjonist og tar prøver av sine ofre før han bestemmer seg for å bruke de, eller drepe de.

Dessverre for de to venninnene oppnår deres kropp og helse kravene, og får ikke slippe unna med døden. De får begge trukket ut alle sine tenner før de blir sydd inn i hverandre, sammen med en japansk mann som skal være forparten. Situasjonen blir svært ubehagelig og klein på alle tenkelige vis. Dere kan bare tenke dere hvordan det utvikler seg når en av de fremste må lette litt på matkassa.


© Bildet tatt fra blogs.villagevoice.com


© Bildet tatt fra bloody-disgusting.com

"The Human Centipede (First Sequence)" er en syk og delvis kvalmende film. Ikke den første filmen man vil anbefale å ete til. I tillegg til å være svært så syk, delvis detaljert og forkastelig er den også godt skrevet. Man kan fort tenke seg at dette er en dårlig, bokstavelig talt drittfilm, som er laget kun for å lage kvalme, men det er ikke tilfelle. For dette er virkelig en godt gjennomført film på alle vis. Skuespillerne har virkelig vist hva de duger til, det samme har resten av filmens crew.

Blant hovedrollene finner vi Ashley C. Williams, Ashlynn Yennie, Dieter Laser og Akhiro Kitamura, som altså har gjort en strålende jobb med sine fremførelser og tolkninger av karakterene.

Den er original, den har en fengslende stemning og et godt plott. Og igjen, den skiller seg ut!
Jeg gir nesten aldri film full potte, men denne er for god til å få noe lavere karakter enn hva den fortjener!

Terningkast

Se den!

Vi reblogges!




11.04.2013, 14:51

Tenkte å informere dere få som måtte bry dere om at jeg enda er i live. Når jeg så har kommet med den setningen kan jeg godt pøse på med noen linjer til. Siden det er så få som spør hvordan det går med meg, så la meg stille meg selv det spørsmålet her i offentlighetens "lys".

Hvordan går det egentlig med meg for tiden?
Jo takk som spør, det kunne gått bedre.

Klisjeaktig svar, jeg vet. Men ikke like ille som de med sauene som presterer med å svare "Jeg har det bra", eller "Det går fint med meg", når det ikke er 100% korrekt fakta. Så kan jeg la meg selv komme med enda et spørsmål, til meg selv.. Hva er det jeg gjør på for tiden? Hm, ikke like godt spørsmål som det forrige, men jeg skal svare for det.



I det siste har jeg sett litt på film. Jeg fikk noen pakker her om dagen så jeg har cirka 60 horrorfilmer som enda er usett. Blant annet "The Human Centipede"-filmene, "Friday the 13th" part 2 og 3, "The Omen"-filmene (3 stk), "Rec 3 - Genesis" og "The Wicked".

Ja, kort sagt ca. 60 filmer, hvor nesten halvparten er på Blu Ray og den andre halvparten dvd. Alle filmene har tre ting til felles, de er alle innen horrorsjangeren (ser jeg ut som en som liker komedier kanskje???) og utifra coverne inneholder de alle mer enn nok blod og gørr. Så skal jeg heller ikke glemme pakken fra Tyskland (klikk her for å komme til butikken jeg har bestilt fra) som ankom i dag, er ikke DETTE kult så er det deg det er noe galt med:









Så, tilgi meg for at jeg har blogget litt lite i det siste, men det er faktisk et par flere årsaker til nettopp det. Alt er ikke som jeg skulle ønske, hvilket som er helt normalt for meg, men dog. Jeg har på følelsen av at noen er noe sur på meg, og utenom det så har jeg litt dårlig samvittighet for to personer siden det er noe jeg ligger litt etter med slik jeg føler det.

Men ja, for å gå litt tilbake til det som for meg er mer lyst igjen, eller egentlig ganske sort, men ikke sånn følelsesmessig; Jeg har gitt bokhylla på soverommet to strøk med maling. Og i morgen tenker jeg å gi skrivebordet på stua en aldri så liten omgang. Vi snakker fremdels om maling.





Ellers så ser jeg frem til å "møte" Camilla på Skype i kveld, da hun har skrevet meg opp i avtaleboka si rundt 19-tiden. Det blir sikkert bra. Men Det var Det for denne gangen.

La Satan være med dere!
Vi reblogges!



0
09.04.2013, 21:14

Da har jeg omsider orket meg opp fra sofaen etter å ha ligget der utmattet, lei og delvis svimmel. Utgangspunktet i at jeg måtte legge meg nedpå kommer av en enkel scene fra «Hotel Cæsar»-episoden som kommer på tv i morgen, en scene hvor karakteren Monika steller øyenbrynene sine med noe jeg ikke vet hva er... Det så ut som hun bleket de eller noe, jeg vet ikke... Det jeg vet er at dette er andre dag på rad at jeg må legge meg ned etter at det har dukket opp noe i et tv-program som har gjort meg såpass uvel...

I går så jeg litt på «Klaus På Kanten», i hovedsak fordi en bekjent av meg hadde bedt meg om å ta en titt på den episoden da det var en sjanse for at jeg kunne se han i løpet av programmet. Så langt kom i hvertfall ikke jeg. Jeg måtte slå av etter en sekvens som riktignok ikke var lengre enn 3-5 sekunder. Klaus sjekket ut en butikk oppi Nord-Norge, og i den sekvensen hvor han sjekket ut det senteret som gikk ut på å vise hva den butikken hadde så kom det et lite bilde på knapt 3 sekunder hvor Klaus sa "og her blekes det hår", hvor ei dame satt i en stol bak han med blekningsmiddel i håret...

For alle andre i hele verden er dette helt normalt, og det er uforståelig hvordan jeg kan reagere så sterkt på noe dere tar forgitt. Det eneste jeg vet er at jeg ikke har bedt om å være født med de lastene og svært unormale fobiene som jeg er utstyrt med.

Det skal ingenting til for at jeg blir svimmel og kvalm, når det kommer til kroppskunst. Det har alltid vært sånn. Hele livet. Har ingen traumatiske opplevelser som har gjort at jeg sliter som jeg gjør, det har alltid vært sånn. I sommer blir det 11 år siden jeg på 11-års dagen min var til frisøren for aller siste gang, etter at jeg svimte av og fylte hele salongen med oppkast da jeg våknet. Før det skjedde husker jeg svært vanskelige minutter hvor jeg satt og prøvde å holde meg kald, og tenkte at jeg skulle holde ut... Heldigvis ble det dagen mine foreldre innså at de måtte gi meg opp, de gadd ikke lengre tvinge meg til å være til frisøren. I mine øyne burde de tatt hintet lenge før. Dette var ikke første gangen jeg hadde kastet opp på et frisørgulv, langt i fra. Men det var første gang jeg hadde svimt av...



Jeg tror nok at dette er en av årsakene til at jeg nesten hele livet har vært så veldig ensom. Jeg har nesten alltid valgt å ikke være blant andre, i frykt for at noen skal snakke om ting som gjør meg både fysisk og psykisk dårlig bare på sekunder. ELLER enda verre, at noen driver på med hårspray, bleking, farging, gele.. Eller at noen har nylig tatt en tatovering hvor den ikke har lagt seg ordentlig enda... Ja, jeg må stoppe å skrive detaljert om hva jeg ikke liker nå, kjenner jeg...

Hadde det vært opp til meg hadde all form for kroppskunst utenom neglelakk og vanlig, straight ansiktssminke vært forbudt, eller i bestefall totalt utslettet!
Jeg føler meg så ufattelig svak, hjelpesløs og uten verdi, ensom med en helt unik plage som jeg aldri har klart å funnet noe om noe som helst sted, verken via andre mennesker, bøker eller internett.

Enda en gåte for meg er; Hvorfor sliter jeg så sterkt med disse helt vanlige tingene, mens jeg er nesten besatt og lidenskapelig begeistret av ting som har med vold, tortur, blod og slikt å gjøre? Verken legen eller terapauten min har klart å funnet noe svar, så langt!

Jeg skulle ønske at jeg bare fikk dø. Dø vekk fra alle de som er rundt meg nå. Dø vekk fra den verden jeg har kjent i 21 år. Forså å bli født som et helt nytt menneske, i en bedre verden hvor jeg var fri på alle måter. Fri fra alle type laster og fobier. Samtidig som INGEN drev med sånne unødvendige, ekle ting som å legge noe i hud og hår...

Vi reblogges!



0
07.04.2013, 15:09

Dere er sikkert lei av både rottevideoer og videoer av tarantellaen min nå. Likevel er det for galt at de ikke skal filmes litt mer nå som jeg for litt siden fikk meg nytt videokamera, hehe. På en annen side er jeg lettere å ha med å gjøre om jeg gjør på noe, fremfor å sitte stille, så. Jeg har vel og merke en diger haug med uspilte spill og usette filmer jeg fikk i posten i går. Men jeg kan da ikke sitte stille hele jævla tiden heller.

Derfor har jeg i dag laget en liten, muligens kjedelig, men likevel søt video med mine fem fabelaktige, små venner:

Da er det bare for meg å ønske alle en pompøs søndag videre.


Vi reblogges!


05.04.2013, 23:40



Det populære spyr gjerne ut sine oppfølgere. Jeg er intet unntak der når det kommer til "Ting som irriterer meg"-spalten.
Jeg mener det er sunt å ha noe å irritere seg over, noe å gnage litt på der og da. Heldigvis har jeg en uendelig lang liste, som jeg fortsatt har til interesse å dele med alle dere vandrende sædceller der ute.

Så da føler jeg at introen er grei.


I. Ikke-importable produkter
For en liten stund tilbake begynte jeg omsider å bestille fra utlandet. Dette har nå resultert i at jeg har funnet en ny ting å dyrke ny frustrasjon gjennom. Dersom man foreksempel bestiller på amazon.com så går det som regel bra når man vil kjøpe en cd eller en film. Men av en eller annen grunn har jeg ikke fått til å bestille enkelte andre produkter til Norge, da selgeren kun har valgt å sende til sitt eget land. Dette har jeg hittil ikke fått opp noe melding på når jeg har forsøkt å kjøpte filmer, men problemet har dukket opp når jeg har forsøkt å foreksempel kjøpe et par årskalendere og noen bamser.

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor enkelte ikke vil sende sine produkter til andre land enn det landet de selv befinner seg i, og dette suger kuk, bigtime!

II. Nærbilder i porno
Kanskje er det noe med meg som er galt, uansett plager det meg at det ofte er alt for lange og mange nærbilder i pornofilm som jeg personlig sliter å nappe løk til. Nå tenker jeg på når man i flere minutt kun får den vinkelen som er helt inntil kjønnsorganene og man kun ser det og ikke noe annet. Jeg skulle ønske at jeg oftere kunne se mer av kvinnen(e), for jeg blir mest tent og opphisset dersom jeg også ser ansiktet.

III. Myk, nesten smeltet sjokolade
Jeg er ikke den som kjøper mest mulig sjokolade. Heller ikke den som får så mye sjokolade ellers. Og det er heller ikke så ofte at dette har vært noe problem de gangene jeg har unnet meg noe, men når det forekommer, da er det plagsomt. Jeg snakker om når jeg oppdager at sjokoladen er veldig myk og noe smeltet. Ikke så stort problem om vinteren, men kan lett skje om sommeren. I alle fall; plagsomt!

IV. Soner på film
Av en eller idiotisk grunn så er ikke alle filmer man kan få kjøpt i samme sone. Her i Europa har vi det som kalles for enten sone 2 eller sone B, i USA har de sone 1 eller A, også videre... Kort fortalt, dersom du ender opp med å ha kjøpt en sone A/1-film og du kun har en spiller som spiller av sone 2/B (noe de fleste i Norge har), da har du et problem. Det er noe ergelig å finne den ene gode filmen etter den andre på en nettbutikk som jeg ikke kan få spilt av i heimen da jeg ikke har en spiller som spiller av riktig sone. Å bestille sonefrie filmer er også en risk, da PS3-spilleren min også kan finne det umulig.

V. Stå-kuk på feil tid
Vi gutta har våre fordeller ved å være menn. Vi slipper det månedlige stresset med menstrasjon. Det betyr derimot IKKE at vi ikke har vårt. Problemet jeg sikter til ser jeg for meg helst er mest oppe (bokstavelig talt) i tenårene. Jeg snakker selvfølgelig om ufrivillig reisning, ståkuk, stiv pikk, hissig-Lars, lange-Sivert, kall det hva dere vil. Det er foreksempel ikke så kult å stå i en kø dersom stangen er heist opp. Mye bedre blir det heller ikke dersom man må på do når udyret har våknet.



VI. Uønsket tretthet
Igjen havner vi på et ufrivillig dilemma med kroppen. Du ønsker ikke å sove, du har ting du enten vil gjøre eller burde gjort, her og nå, men du føler deg alt for trett og slapp til at du orker. Du forsøker å holde deg våken, men det viser seg å bare være en alt for tung prøve. Har man fri og ikke MÅ gjøre noe går det greit, like heldig er det ikke dersom rumpa enda befinner seg på skolebenken, arbeidsplassen eller kanskje et viktig møte.

VII. Folk som ikke vil forstå
Det finnes fire type mennesker; De som forstår, de som ikke forstår, de som vil forstå, og de som ikke vil det. Sistnevnte er bare atter et punkt jeg tenker å klage over nå. Du har gjerne forklart så godt du kan om hvordan saken er, flere ganger. Det er kanskje til og med en veldig grei sak, problemet ligger ikke i at du er dårlig på å forklare, men at mottakeren av det du sier er en idiot og ikke vil forstå.


Da ser jeg frem til å lese nye kommentarer, og dere skal ikke se bortifra at jeg finner ut at jeg skal taste ned flere irritable ting i et senere innlegg!
Den som lever svømmer bedre enn den som er død!

Vi reblogges!



0
04.04.2013, 11:28



Da var det klart for mitt første innlegg etter påska.
Tenkte å lage noe så simpelt og lettvint som en liten liste over sju ting jeg ikke kan spesielt godt, men som jeg gjerne kunne tenkt å lære.

I. Engelsk
Jo, jeg kan forsåvidt noe engelsk. Jeg forstår en del. Det blir mer og mer engelskspråkelige filmer uten undertekst for tiden, og det funker. Engelsken er over alt, i bruksanvisninger, i musikken, på tv og det er helst det språket "alle" turister verden over taler.

II. Ignorere smerte
Hvem skulle vel ikke vært for uten både den psykiske og fysiske smerten? Spesielt den psykiske skulle jeg revet fra meg for så å låse den inne i en safe, og kaste nøkkel i noe lava. Fuckings forpult lei av å være evig sjalu, nedtrykt og deprimert. Samtidig hadde det vært kult om jeg ikke kjente noe ubehag fysisk, da kunne jeg virkelig hatt mitt eget show på YouTube hvor jeg underholdte dere med å gjøre grusomme ting jeg ikke vil per dags dato.

På en annen side ser jeg den rekken med fordeler man har ved å føle smerten, på begge måtene.

III. Kontrollere følelsene
Hadde jeg klart dette hadde jeg kommet lengre i verden enn jeg gjør nå. Med den sjalusien, utålmodigheten og alt det andre jeg ikke er så stolt over så får jeg i hvert fall en håndfull ekstra utfordringer å stri med. Den hånden skulle jeg ærlig levd uten.

IV. Selvforsvar
Verden blir ikke et bedre sted. Det er ikke sikkert den nødvendigvis alltid blir til det verre, men den blir i alle fall ikke mye bedre. Betryggende er det heller ikke at det mest sannsynlig kan befinne seg en gal maniac i nabohuset. Man vet aldri når man kan bli overfalt, og da hadde det vært greit om jeg hadde kunnet noe selvforsvar.

V. Spille gitar/trommer
Jeg skal være ærlig. Dette er først og fremst og nesten bare for at jeg håper det ville økt muligheten for å få meg dame. Jeg har i hvert fall ikke nå store interessen av å spille i band eller noe, men hvem vet hva den sinnsyke fremtiden vil bringe?



VI. Røyke røykringer
Jadda, jadda, jeg er en anti-røyker. Jeg røyker ikke, har aldri gjort og synes det er kvalmt, unødvendig, teit og nedvergende med folk som gjør det. Likevel har jeg funnet en viss fasinasjon for en scene i den første Lord Of The Rings-filmen, hvor blant annet Gandalv røyker ringer, og ehm... Noe mer, men akkurat det tror jeg ikke er mulig likevel, altså det jeg har glemt hva var for noe.

VII. Forstå ironi og sarkasme
Fittesatan i helvete så mange misforståelser og kleine situasjoner og ikke minst timer med hodebry og tenking det har blitt oppover åra fordi andre har brukt sarkasme og ironi uten at jeg har forstått at de har spøkt fremfor å mene det de har sagt bokstavelig. Jeg er som ikke ukjent en autist og setter ikke all verdens pris (hva ligger den prisen på for tiden?) på den slags. Derfor noe jeg skulle ønske jeg kunne lære meg å forstå bedre.

Ja, og så er det selvfølgelig en hel dose andre ting jeg skulle likt å lært meg også. Men det får holde med dette for denne gang. Må jo ikke bruke meg helt opp på et og samme innlegg heller ;-)

Hva slags ting har du enda til gode å lære?

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits