0
31.01.2014, 22:13

Tiden går fort. Det er ikke alltid det virker sånn, men fy faen så fort den faktisk går. Det føles nesten om om det var i går at jeg satt og skrev et mer deprimerende og provosert innlegg om at jeg ikke liker nyttårsaften og ikke ønsket at folk skulle ønske meg noe godt jævla nytt år. Men, tro det eller ei. Nå er januar 2014 snart i historiebøkene.

Jeg startet altså bloggmåneden ved å skrive et innlegg om mitt forhold til nyttårsnatta. Jeg skrev at jeg ikke hadde fått sovet så godt som jeg håpet på, at jeg hadde blitt vekket når rakettene ble sendt opp og kort sagt at jeg var veldig irritert og litt nede på grunn av det. Kort tid etter jeg hadde publisert innlegget fikk jeg en kommentar som gikk ut på at jeg kanskje ikke skulle ta livet så alvorlig, en kommentar jeg besvarte med et eget innlegg hvor jeg viste at jeg slettes ikke aksepterer at folk tror de kan komme og fortelle meg hvordan jeg skal takle ting, også videre.

Det morsomme med denne historien er at vedkommende som skrev den kommentaren som gjorde meg noe irritert og provosert nå er en av mine venner, og faktisk en av de jeg har hatt flest hyggelige og oppbyggende samtaler med siden.

Ellers har jeg som også begynt å spare litt denne måneden. Har bestemt meg for at jeg skal flytte sørover. Vet fremdeles ikke helt sikkert hvor, men det jeg er sikker på er at jeg skal flytte så fort jeg har spart opp nok penger. Jeg vil ikke bli gammel her. Eller, gammel kommer jeg ikke til å bli uansett... Men jeg vil ikke dø her. Målet er at jeg skal spare minst 1000 kroner hver måned, og at jeg helst skal ha 15 000 kroner på flyttekontoen til desember.

For det meste har denne måneden vært grei. Det har selvfølgelig ikke bare vært enkelt da det nok en gang har dukket opp noe faenskap et visst sted, men det akter jeg ikke å gi mer oppmerksomhet her og nå. Nei, utenom dette lille insektet som har kommet i veien for meg og begynt å klå litt på noe som gjerne skulle vært mitt, så har denne måneden vært grei. For det meste.

Nåja, det er forsåvidt en ting til utenom det ene krypet jeg kunne vært foruten. Det er ikke til å komme bortifra at det er helvetes glatt her i Oppdal nå, og det blåser en del. Isen er i det hardeste og glatteste laget, og det hjelper ikke akkurat at kommunen nærmest ikke gidder å strø. Hva som er verst av harde og LIVSFARLIGE isen og den iskalde, sure vinden klarer jeg ikke bestemme meg for...

Før nyttårsaften hadde jeg egentlig ikke noen forsetter. Derimot hadde jeg et ønske til meg selv om å bli bedre på å lage videoer. Den første tanken var at jeg skulle lage minst en video hver uke, noe jeg ikke helt har klart å følge. Likevel, det har faktisk åtte videoer denne måneden. Altså har jeg laget flere enn èn video i enkelte av de siste ukene. Med andre ord er jeg ikke bitter på meg selv for at jeg ikke har laget en video hver uke, som jeg tenkte originalt. Blir spennende å se om jeg gidder å holde koken fremover.

Utenom det som allerede er oppsummert nå er det ikke stort mer som er verdt å nevne annet enn at jeg har hatt en glede av å være med i samtlige live-sendinger med Kai på hans nye nettsted r7.is. Kai er en veldig annerledes fyr. Han er ikke som gutter flest på sin alder. Han er ikke opptatt av festing og sånn, men liker mer ting som har med data og gjøre, han liker å holde kontakt med fansen sin, og han gjør det edru. Han er ikke et dårlig forbilde som så mange andre idioter så mange ser opp til i dag. Jeg tror virkelig han kan ble noe stort en dag. Det vil si, han har allerede nådd veldig langt, særlig med tanke på hvor ung han er. Men jeg er sikker på at han en dag vil bli enda større enn det han er i dag, og likevel ikke miste hodet som en viss annen på hans alder har gjort...



Helt til slutt kan jeg avslutte med å skrive opp et par ting jeg håper på å få til neste måned. Ingen blir vel særlig overrasket hvis jeg nevner at mest av alt håper jeg på å få tatt opp kontakten med bestevenninna mi igjen... Så må jeg gjenta meg selv ved å nevne at jeg igjen håper på minst like god aktivitet på Youtube kommende måned som nå i januar, om ikke enda bedre. Og helt til slutt hadde det vært flott om jeg hadde fått til minst en tur til Trondheim, i og med at jeg bør trene meg på å reise litt før jeg omsider vender ræva mi mot sør.

Hvordan har din januarmåned vært?

Vi reblogges!


26.01.2014, 13:02



Heil five, jeg har gått til anskaffelse for årets andre kinobillett.
Forresten, er det flere enn meg som har fått meg seg traileren?:


Gleder meg! ^^

Vi reblogges!


25.01.2014, 11:54



Fikk pakke fra Gamezone i dag, enda jeg alt har en hel del uspilte spill her fra før! ^^

Vi reblogges!


25.01.2014, 11:02



Vi reblogges!


23.01.2014, 22:57



Vi reblogges!


23.01.2014, 13:41

Vi reblogges!



1
22.01.2014, 10:14

Har nettopp kommet ut fra dusjen. En prosess som vanligvis pleier å være smertefri, både fysisk og psykisk. Men ikke denne gangen. Hukommelsen klarte å komme på en enkelt ting som hjernen min deretter hengte seg opp i. En ting som i veldig stor grad angår noe jeg ikke takler særlig godt bare blir nevnt en gang. Nemlig kroppskunst...

I går var min mor på besøk og vi så blant annet filmen "The Stepfather" fra 2009. I starten av den tar hovedpersonen blant annet og barberer seg, tar seg en dusj, tar på et par linser... Under denne scenen kom det plutselig fra mamma; "Farver han håret?". Tror ikke han gjør det i scenen... For å si det sånn, da hadde jeg ikke satt på denne filmen med mamma, eller noen andre for den saks skyld. Altså fordi det er jævlig nok å bli så fort psykisk dårlig og kvalm som jeg blir, som om jeg skal føle meg enda mer ydmyket av at andre ser det også...

Uansett. Det som skjedde var at når jeg sto og dusjet nå nettopp hørte jeg mammas stemme gjenta seg gang på gang, altså i hodet. Det lille spørsmålet med de tre ordene repeterte seg gang på gang... Jeg ble utrolig stresset og veldig svimmel på kort tid så jeg måtte skru av vannet og bare sette meg ned før jeg svimte av... Hele to ganger måtte jeg sette meg ned og ta en lengre pause nå...

Som dere skjønner... Det er så lite som skal til. Da jeg fikk det spørsmålet i går klarte jeg å delvis ignorere det. Lot som jeg ikke hørte det og heller fokuserte videre på filmen. Men i dag var det helt umulig. Og sånne ting har dessverre blitt en av flere grunner til at jeg til tider er redd for å ha kontakt med folk. Jeg tenker mye på ting som har blitt sagt og gjort i ettertid, og hvis jeg plutselig kommer på noe som har med det jeg sliter så sterkt med (generell kroppskunst, minus neglelakk og sminke) så henger hjernen min seg automatisk opp i det minnet der hvor det er blitt nevnt på en eller annen måte. Og da er det helt umulig å bare "slå av", jeg har prøvd og slitt med dette i snart 23 år, så... Jo, det er helt umulig.

Når jeg var i dusjen nå forsøkte jeg blant annet å snakke høyt til meg selv om helt andre ting for at det skulle overdøve de intense tankene, men det funket heller dårlig... Faen som jeg hater at det er sånn... Er det rart jeg sliter med jevnlige tanker om å gjøre slutt på absolutt alt?...

Vi reblogges!



0
20.01.2014, 10:03

De fleste av oss som på et eller annet tidspunkt har krabbet inn i kaninhullet har kommet ut igjen, før eller siden. Vel, så er det også en god del som forblir i eventyrland til det aller siste. "Alyce" er den skremmende historien om en ung kvinne med samme navn som bare synker dypere og dypere ned.



Som bestevenninner flest stiller Alyce opp for venninnen Carrol når det viser seg at kjæresten har vært utro. De går ut, har det gøy med kombinasjonen alkohol og ecstasy. De blir ganske vimsete og har en del dype og ikke fult så dype samtaler om det dritten og dratten. Blant annet forteller Carrol om hvordan hun ser for seg at hun setter seg på kne foran eks-kjæresten mens hun bretter ned buksa på han, forså å skjære av han hans edlere deler.

Når de senere er tilbake fra byen og står utenfor Alyce sitt hjem bestemmer de seg for at de vil utforske taket, se utsikten. De går opp og gjør egentlig ikke noe særlig enn å snakke om Carrols frykt for flaggermus og ellers bare være ganske høy. Det hele ender veldig galt når Carrol stiller seg på kanten og Alyce lister seg bak henne og bare tenker at hun skal skremme henne. Carrol faller!


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Alyce blir naturligvis veldig sjokkert over det hele og er helt sikker på at venninnen er død. Dagen etter banker politiet på døren og stiller noen spørsmål. Alyce dikter opp en historie om at Carrol var veldig, veldig lei seg denne natten og at hun gråt mye, samt at det siste hun sa var at hun ville gå opp på taket alene. Politiet ser ut til å kjøpe historien, men stiller likevel spørsmål rundt at Alyce lot venninnen gå opp alene, særlig med tanke på hvor "lei seg" hun var i øyeblikket.

Når det viser seg at Carrol likevel ikke er død blir Alyce urolig for at hun skal fortelle noe om hvordan ting egentlig var. Til tross for at Carrol har fått kjeven totalknust og tungen bitt av er hun livredd for at sannheten skal komme frem en dag. Hun bærer på en ekstrem skyldfølelse og samtidig total paranoia som er med på å gjøre henne mer og mer gal. Til slutt bestemmer hun seg for å ta livet av venninnen mens hun ligger i sykesengen ved å kvele henne med en pute.

Livet til Alyce går stadig en vei. Hun takler skyldfølelsen dårligere for hvert hjerteslag hun slår og takler det hele ved å ruse seg mer og mer. Dopet har hun ikke penger til å betale, særlig ikke etter at hun en dag mister jobben, så det hele blir betalt med sex.


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Kort fortalt er livet på alle måter gått til helvete. Hun har mistet helt kontakt med virkeligheten rundt henne, og ikke minst, hun har mistet seg selv. Verre blir det når hun finner ut av at absolutt alle som har den minste relasjon til venninnens død også må betale en pris.

Det er ikke ofte jeg finner skrekkfilmer skumle lengre, men denne filmen har klart det. Eller, det vil si, den er ikke skummel på den klassiske måten. Men den er skremmende på den måten at historien kunne faktisk vært sann i en større grad enn så mange andre filmer. Til tross for at denne filmen er veldig på kanten og på mange måter ganske ekstrem så har den i hvertfall fått meg til å tenke. "Dette kunne faktisk vært noen jeg kjenner"...


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Når sant skal sies er det ikke så mye som skal til for å vippe ned på den måten Alyce til slutt gjør. Det som skjer med henne kunne også ha skjedd med veldig, veldig mange andre av oss. Og det er når sant skal sies ganske skremmende å tenke på.

Slik jeg ser det er dette en film som er delt opp i to deler. I den første delen av filmen blir vi mer kjent med Alyce og hennes tragedie mens vi stadig følger henne på vei ned i avgrunnen. Den andre parten av filmen er vi vitne til en rekke morbide og svært grafiske og voldsomme scener hvor hun blant annet dreper, parterer, spiser forså å skylle ned Carrols eks-kjæreste før hun deretter går løs på et par andre som hun mener har en viss skyld i Carrols død.


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Filmen er for å si det rett ut et sjeldent mesterverk. Den har en veldig tragisk historie, men dog en god historie. Filmen er som nevnt tidligere skremmende, og den har et par scener man ikke glemmer like lett. Enkelte av skuespillerne kunne kanskje vært byttet ut, men i det store bildet er ikke det en big deal. Alyce er en av de virkelig beste horror-thrillerne jeg har sett, og en av de beste historiene jeg noen gang har fått fortalt. Jeg elsker denne filmen dypt inn i kaninhullet, og fy faen som du kan banne på at jeg vil se den igjen!

Terningkast
Eller, nei. Faen heller. Drit i det lille punktet angående visse deler ved skuespillet. Denne filmen fortjener høyt og "hellig" !!!
Jeg mener, den som ikke vil se skuespill får heller sette på "virkeligheten".

Vi reblogges!



0
20.01.2014, 09:02



Kom, la oss stupe!
Jeg kan kjenne stormen i det den freser i fjeset.
Jeg står på toppen av verden og ser den forfalle.

Jeg går sakte, men sikkert mot stupet.
Kan du se hva som snart vil skje?

Du brakte meg hit.
Her hvor jeg er nå.

Du har vært her til det siste.
Jeg har deg her nå.

Vi har valgt å stupe sammen.
Jeg hopper, og jeg tar deg med.

Kanskje var dette meningen?
Kanskje er dette vår skjebne?

En ting er i alle fall sikkert.
Du har valgt selv å bli med ned.

Kom, la oss stupe!


18.01.2014, 12:12

Familietreff er ofte noe tortur. Man må enten være dritings eller gammel og senil for å virkelig sette pris på dem. Likevel, det finnes enkelte familiemiddager som er verre enn andre. Uansett hvor kjipe familietreff du har vært på har du enda ikke opplevd det verste av dem alle.



I Rabid Grannies (også kjent som "Les mémés cannibales") blir vi bedre kjent med en familie som neppe hadde møttes hadde det ikke vært for at de alle er ute etter arven etter familiens to gamle tanter. Mens familien er samlet rundt middagsbordet dukker det opp en ukjent kvinne utenfor med en gave til familiens to gamlinger. Det viser seg at gaven kommer fra et medlem av slekta som ikke har anledning til å være til stede da han sitter i fengsel grunnet djeveldyrking.

Kort tid etter at gaven er åpnet forvandles de to gamle, senile tantene om til to morbide monstre som dreper det de får tak i på mest groteske vis. Familien får naturligvis panikk og forlater bordet. Fra og med nå dreier resten av natta seg om å holde sammen og finne ut hvordan de eventuelt kan ta knekken på det som har tatt over de to oldingenes kropp og sjel.

Rabid Grannies er utvilsomt ikke en film for hvem som helst. Først og fremst fordi den er veldig, veldig sær. I tillegg til å gjøre et forsøk på å være ekkel og skummel prøver den også å underholde ved å være morsom. Når sant skal sies synes jeg ikke filmen lykkes veldig i noen av delene. I hvertfall er dette en veldig lite skummel film. Morsom synes jeg helst den er på en mer ufrivillig måte og da tenker jeg helst på de tvilsomme og billige effektene.

Filmen kan på flere måter minne om Evil Dead-serien, og mange vil nok mene og påstå at dette er nettopp en parodi av Evil Dead bare med to gamle kjerringer. For filmen har en veldig spesiell, sær og morbid humor, den byr på den ene groteske sekvensen etter den andre, og kan i hele tatt minne om Sam Raimis suksess-filmer på en god del måter.


© Bildet er tatt fra basementrejects.com


© Bildet er tatt fra basementrejects.com

Det er mye i Rabid Grannies som er ganske tvilsomt. Det aller "verste" må likevel være den overspilte spillerstilen. Skuespiller virker veldig teatralsk og overdrevet. Og når det kommer til karakterene er de for det aller meste ganske ensformige og de fleste av dem vil gå deg på nervene. Men igjen er dette en av årsakene til at vi finner en såpass tilfredsstillelse i å se de bli drept. Eller, normalt hadde det i hvertfall vært sånn, akkurat her følte jeg dessverre heller en likegyldighet.

Ok, da var jeg ferdig med alt det negative. Ja, filmen har en god del håpløse sider. Likevel må jeg legge til at alt dette også har en viss sjarm. For det er også noe ganske behagelig med slike filmer som tar seg selv såpass gjennomført lite høytidelig. Er du i likhet med meg en stor splatterfan så vil du nok like denne filmen til tross for alt jeg har nevnt nå. For en ting er sikkert, den leverer når det kommer til slakt. Det finnes mange filmer som er så dårlig at de blir bra, Rabid Grannies er virkelig en av de!

Og en ting til. Familietreff vil aldri bli det samme igjen!

Terningkast

Vi reblogges!


16.01.2014, 21:40

Det kan hende noen vil bli litt overrasket over det jeg har å komme med nå, eller ikke. Man burde egentlig ikke bli det, men. Saken er at jeg i det siste har begynt å tenke en del på å flytte herifra. Og nå snakker jeg ikke om å bare flytte fra denne sokkelleiligheten jeg bor på nå og til et annet sted i bygda. For når sant skal sies så trives jeg veldig godt i denne leiligheten. Den har god plass, jeg får gjøre stort sett som jeg vil, og det er ikke så skrekkelig dyrt å leie her.

Når jeg nå snakker om at jeg har lyst til å flytte så mener jeg denne gangen til et helt annet sted. Til et annet distrikt, et annet fylke. Et sted lengre sør. Hvor jeg eventuelt skal flytte har jeg ikke funnet ut av enda. Det eneste jeg vet er at jeg vil flytte et stykke sørover. Ikke nødvendigvis et sted hvor jeg kjenner noen. Bare sørover som uansett gjør at jeg kommer en del nærmere de aller fleste jeg har kontakt med over nett.

Det er også dette jeg vurderer å bruke en større del av neste terapitime til. Jeg skal høre om terapeuten min kan hjelpe meg med å sette opp budsjett på hvor mye jeg bør spare, og hvor lenge. Hun vet sikkert også om jeg i min situasjon har rett på rabatt eller ikke, altså på flyttebil. Men til da så kommer jeg til å gjøre meg en del tanker om hvor jeg altså vil bosette meg. Det er tross alt det jeg bør starte med å finne ut av.

Siden planen er å flytte et stykke så er jeg forberedt på at det vil ta noe tid. Jeg tror jeg kan være realistisk og si at det ikke vil skje dette året, men kanskje til våren eller en gang til sommeren i 2015?

Utover det at jeg vil flytte et godt stykke sørover så er jeg også bestemt på at jeg ikke skal flytte til noe storby. Det blir foreksempel uaktuelt for meg å flytte rett inn i Oslo. Det gjør jeg bare ikke. Jeg vil flytte til et litt mindre sted, både fordi jeg ser for meg at det vil bli billigere samtidig som jeg ikke ville følt meg veldig trygg i en større by. Også en ting til, jeg vil ikke flytte et sted som er alt for preget av religion. Bibelbeltet i Kristiansand foreksempel, nei takk!

Så håper jeg også på å få meg en leilighet som er omtrent like stor og omtrent like dyr/ billig som der jeg bor nå. I dag bor jeg på 79 kvadratmeter til 5000 kroner i måneden pluss strøm, og jeg håper å få til noe av det samme der jeg eventuelt måtte flytte i fremtiden også.



Jeg håper det finnes noen som kan hjelpe meg med å flytte når den tid kommer så det ikke blir alt for dyrt. Men jeg er forberedt på at jeg må klare mest mulig på egenhånd da foreksempel min far har en veldig liten knøttebil. Et annet alternativ er å leie en flyttebil og få noen til å kjøre. Men så spørs det også om folk har tid og gidder å kjøre et par ganger frem og tilbake til foreksempel Sogn og Fjordane. Altså bare et eksempel.

Her i Oppdal har jeg i hvertfall ikke noe som holder meg igjen lengre. Ok, jo, nå kan det hende noen blir fornærmet om de leser her... Jeg har en far, jeg har en mor, jeg har en søster og jeg har en bror. Jeg har også EN person jeg kan kategoriseres som en venn her, men vi har ikke så mye felles så den meste kontakten vi helst har når vi i hele tatt har kontakt er gaming online. Jeg har så mye mer å vinne på å flytte, enn det jeg har å tape.

Vi reblogges!



0
16.01.2014, 08:20

Jeg har vel aldri vært, og kommer neppe heller aldri til å bli den personen folk først og fremst vil forbinde med ballader. Men likevel er sannheten den at det finnes en del ballader der ute som jeg har et ganske nært forhold til. En av de som kanskje ligger mitt hjerte aller, aller nærmest er "Up There" fra spillefilmen "South Park - Bigger, Longer & Uncut" som kom ut i 1999 (25. februar 2000 i Norge). Det skal forestille at det er Satan som synger den, men i virkeligheten er det South Park-grunderen Trey Parker vi hører som altså har stemmen til Satan i denne filmen, samt en titalls andre karakterer.

I filmen er Satans drømmer og tanker om et annet og bedre liv en større del av en bihistorie som jeg personlig liker veldig godt. Selvfølgelig, det er mye tull og fjas i denne storyen også som i alt annet i South Park-universet. Likevel mener jeg det er noe veldig seriøst i det hele. Som en klok mann en gang sa; "Den som kun tar for spøk for spøk og alvor kun alvorlig har tolket begge delene svært dårlig".  Mulig litt ironisk at jeg som autist skulle dra frem det sitatet, men jeg gjorde nå en gang det.


© Bildet er tatt fra empireonline.com

Satan sliter. Det er ikke bare-bare å herske i helvete og pine de som kommer dit. Han vil så sårt vite mer om hvordan livet på jorden er. Han prøver så godt han kan å få elskeren Saddam Hussein til å fortelle om det han selv ikke har sett og opplevd, men Saddam er i ikke den som er så alt for glad i å prate, men derimot vil ha mest mulig sex.

Like før "Up There"-sekvensen har Satan og Saddam igjen hatt en samtale hvor Satan ikke føler at han blir elsket og tatt alvorlig for den han er og går ut på balkongen for seg selv og synger denne fantastiske sangen.

Sangen starter slik:
«Sometimes I think, when I look up real high
That there is such a big world up there
I'd like to give it a try.
But then I sink, cuz it is here I'm supposed to stay.
But I get so lonely down here, tell me why's it have to be that way»

I likhet med resten av denne sangen har jeg også analysert dette verset svært mange ganger gjennom årene. Det som i hvertfall er tydelig er at han har det ikke bra. Han føler seg veldig alene og han vil så veldig gjerne leve et bedre liv, men han er dømt til å fortsette å leve det livet han gjør. I følge bibelen var Satan opprinnelig en av Guds hellige engler, som Gud kalte Lucifer. Etter han hadde syndet resulterte det i at han ble utvist fra himmelen, noe som høres veldig dramatisk ut.

Før jeg nå går videre må jeg bare få understreke at jeg fortsatt mener at dette bare er eventyr og ikke en historie jeg selv tror på da jeg mener at religiøse bøker generelt altså bare er bullshit, eventyr for voksne. Sånn, da skal jeg fortsette der jeg slapp. Lucifer ble altså utvist grunnet synd. Frem til da kan man si at han var en del av familien til Gud, eller gud med liten g, som blir mer rett siden det er det han er. Jeg har heldigvis aldri blitt forvist fra familien min, og jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det ville vært. Annet enn at jeg skjønner at det er jævlig, jævlig kjipt. Og jeg skjønner jævlig godt at Satan føler seg veldig utafor, ensom og alene og føler for å hevne seg ved å motarbeide gud og heve sin trone over han. Sånn, da var det nok oppmerksomhet til dette eventyret som alt for mange har hørt likevel.

Jeg vil nå bruke et par linjer på å sammenligne mine egne tanker og min egen livssituasjon med den situasjonen Satan synger om og opplever i denne filmen. Det har aldri vært noe tvil om at jeg på mange måter synes livet rett og slett er veldig ensomt og kjipt. Mens Satan føler seg stuck i helvete er det faktisk også det jeg gjør, men mer på enn billedlig måte. Jeg lever i flere former av helvete, en av de heter der og da aspergers syndrom. Jeg skriver der og da fordi jeg også har perioder hvor jeg er veldig glad for at jeg har den diagnosen som jeg har, da det også har gitt meg en del bedre egenskaper mange andre ikke har i like sterk grad.

Men mange ganger føler jeg for å si det rett ut at aspergersen er som et bur jeg ikke kan komme ut av. Jeg vil alltid slite med å tolke sosiale signaler og vil alltid til en viss grad slite med å bli akseptert sosialt hos andre. Jeg vil alltid komme til å ha en viss vanskelighet med å tolke andres ironi og sarkasme, og jeg vil mest sannsynlig også alltid ha en viss utfordring med mennesker i grupper, og ikke minst forandringer og uforutsigbarheter. Det betyr likevel ikke at det er visse ting som fremdeles kan bli bedre, men det aspergers-"fengselet" vil alltid eksistere, og jeg vil alltid i en viss grad være i det.

Jeg har ikke tall på hvor mange dager i et gjennomsnittsår jeg har ønsket og bare drømt om et bedre og annerledes liv. Et liv med mer forståelse, et liv hvor flere kan akseptere meg for den jeg er, et liv med mer glede og mer liv. Og akkurat som Satan i denne South Park-filmen føler jeg at folk som regel ikke tar det jeg sier seriøst nok, og at jeg ofte blir misforstått og rett og slett ikke hørt.

Så tenker jeg at vi kan se litt videre på en annen strofe fra "Up There":
«They say I don't belong

I must stay below alone.
Because of my beliefs I'm supposed to stay where evil is sown
But what is evil anyway?
is there reason to the rhyme?
Without evil there can be no good,
So it must be good to be evil sometimes»

Dette er rett og slett mitt favorittvers i hele sangen. Hvor akkurat som sangen stiller spørsmålstegn bak, hva er egentlig ondskap? Hva er egentlig godt og hva er egentlig ondt? Dette har jeg forstått at det finnes ganske spredte meninger om. Likevel er det en ting de aller fleste, inkludert meg selv er enig om og det er at når folk bevist går inn for en handling for å gjøre et annet individ vondt, da er det ondskap. Men utover det føler jeg det meste andre man kan gjøre og si er veldig forskjellig fra person til person hva som er ondt og hva som ikke er det.

Og nok en gang skal jeg nå sammenligne mitt eget liv med nettopp de ordene jeg nå siterte. Gjennom åra er det ikke til å legge skjul på at jeg har møtt en god del fordommer. Både på grunn av hvordan jeg kler meg, men også ting jeg har sagt eller skrevet og selvfølgelig mer fysiske handlinger jeg har begått. Jeg er blant annet ganske rett på sak om ting og jeg sier ofte det jeg tenker, uten å bry meg alt for mye om hva mottakeren eller alle andre måtte tenke.

Jeg har til og med fått inntrykk av at det er slemt å kutte ut mennesker som er glad i meg. Eller det er ikke bare et inntrykk jeg har fått, det er faktisk noe som noen har skrevet til meg en gang, uten at jeg skal gå mer innpå det her og nå. Greia med det er at jeg har kuttet ut en del mennesker ikke nødvendigvis har gjort meg noe vondt, men som jeg likevel har fått en del vanskelige tanker og bekymringer av å ha et for nært forhold til. Særlig har det vært ganske utfordrende å ha en del venner som er unge enn meg selv om som fremdeles liker å drikke en del, og som kanskje til og med skal bli russ snart.


© Bildet er tatt fra southpark.wikia.com


© Bildet er tatt fra overthinkingit.com

For dere som har lest bloggen min en stund nå er det ingen hemmelighet at jeg tenker veldig mye. Heller ingen hemmelighet at jeg ikke liker alkohol og at jeg ofte blir mye mer paranoid, nedfor og deprimert enn det jeg egentlig "burde vært" bare jeg tenker tanken på at noen drikker. Med tanke på alt som kan skje og alt personen kan finne på å gjøre. Verst er det hvis jeg har fått litt for sterke følelser for noen, da tanker som også gjør meg sjalu ofte blir et alt for sterkt og vanskelig faktum. Men ja, poenget mitt er at jeg har fått høre at det både er egoistisk og slemt å i hele tatt tenke tanken på å kutte ut folk som er glad i meg, "bare" fordi jeg at sliter med disse følelsene og tankene som jeg ofte får på grunn av sånne ting.

Jeg kan forstå at mange av de jeg har kuttet ut, og at mange av de jeg har vurdert flere ganger å kutte ut, men enda ikke gjort det har følt seg litt såret og kanskje til og med blitt litt lei seg. Særlig med tanke på at det egentlig ikke er de som gjør eller har gjort noe galt, men at det altså er jeg som har et problem med meg selv og mitt forhold til rusmidler, fest og også mye annet som er ganske vanlig hos folk flest. Jeg kan også forstå at noen tenker at jeg er slem som har kuttet ut en del folk på grunn av dette, men i det minste så vil jeg få sagt at det aldri har vært meningen å være slem, og at jeg aldri har ønsket å såre noen ved å ta disse valgene.

Det er også en del andre historier fra livet mitt hvor jeg har fått høre at jeg har gjort og sagt slemme ting, og det er helt sikkert også de som mener at jeg er et dårlig og ondt menneske av forskjellige andre årsaker, men jeg tenker egentlig å fortsette videre i dette innlegget nå. Får heller ta flere eksempler og historier der folk har gitt uttrykk for eller sagt rett ut at de mener at jeg er ond i et annet innlegg.

Helt til slutt vil jeg legge ut et sitat fra refrenget i Up There:
«Up there,

there is so much room,
where babies burp and flowers bloom.
Everyone dreams, I can dream too.
Up there, up where the skies are ocean blue.
I can be safe and live without a care,
up there»

Ja, jeg føler egentlig at det meste jeg har å analysere og si rundt dette egentlig allerede er skrevet nå. Og jeg tror mange av dere vil bli lei om jeg gjentar meg selv mer enn nødvendig. Men jeg kan likevel analysere det litt kort. Igjen kommer det veldig tydelig frem at han drømmer mye om et annet liv.

Ellers er mesteparten av refrenget mer spesifikke beskrivelser av ting som finnes på jordkloden og ikke i helvete, så akkurat det velger jeg å ikke skrive mer om da jeg ikke føler det er sånn kjempe vesentlig her.

Nå som jeg har skrevet såpass mye rundt denne ene South Park-låta innser jeg at mitt veldig nære og sterke forhold til sangen faktisk kan kategoriseres som en type "fun facts" om meg, og at det igjen har gitt meg ide om hva jeg kan bruke et senere innlegg på. Altså et eget innlegg om "fun facts" om meg, gjort en gang før, men kan godt gjøres igjen.

Men ja, denne sangen har jeg som nevnt en del ganger nå et ganske sterkt og veldig nært forhold til. Jeg vil faktisk gå så langt å si at denne sangen er en større del av meg, uten at det på ingen måte er noen overdrivelse. Og særlig derfor håper jeg i hvertfall at dere som fremdeles står meg nærmest vil ta dere tid med å høre på denne sangen, i det minste en gang.

Når sant skal sies hadde det betydd litt for meg, og også om dere etterpå ville fortalt meg hva dere synes om sangen og det dere opplever at den prøver å si.

Her har dere den:


Hva synes dere om denne låta? Er det flere enn meg som har et nært og mer personlig forhold til den?

Vi reblogges!




0
16.01.2014, 01:34

Den unge og lovende Anne har som folk flest sitt å stri med. Forholdet med kjæresten er ikke det beste og hun føler for å ta en pause. Men i stede ender hun opp med å bli med typen på sykkeltur på fjellet. Mye kan tyde på at hun har noe dårlig samvittighet siden hun natten før var utro med en fremmed, brutal politimann.



På turen klarer de å støte på denne mannen når han passerer dem på sykkel. Anne stopper opp og forteller kjæresten om hva hun har gjort, og at det hun har gjort var med mannen som nettopp passerte. De rekker ikke den helt store samtalen før mannen plutselig kommer flyvende gjennom lufta på sykkelen sin og klarer i fart å delvis kutte opp halsen på Anne sin kjæreste.


© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net

Fra og med denne scenen fortsetter filmen som en kald katt og mus-jakt som på ingen måte ender bra. Filmen kan på flere måter minne litt om både filmer som The Hitcher (1986) og Shadow (2009). Det første jeg vil dra frem av mine meninger er at jeg liker historien som blir fortalt. Den er regissert av en mindre kjent mann som heter for Robert Krause. For å si det kort, dette er den første filmen jeg har sett fra denne mannen, og jeg stiller meg positivt til flere filmer i denne sjangeren.

Filmen er hele veien ganske creepy, og da tenker jeg ikke først og fremst på det grafiske, men stemningen. Det største minuset er egentlig at den lider av litt døvtid der og da, særlig er det et par sykkelscener for mange etter mitt omdømme. Kanskje hadde filmen gjort seg bedre som en kortfilm. Men når det igjen er sagt er ikke denne filmen heller blandt de lengste da den er på en halvannen time.


© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net


© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net

Hovedpersonene er spilt av Rebecca Palmer, Ben Price og i en viss grad også Tom Frederic, som alle har gjort en ok jobb. Det meste ved denne filmen er ganske bra, og jeg har egentlig ikke noe mer å utsette på den annet enn den ikke er en av de mest originale som er laget, samt at den kunne vært klippet ned i hvertfall 10 minutter.

Terningkast

Vi reblogges!


15.01.2014, 05:11

Da jeg først så traileren til World War Z var det med en viss skepsis. Er ikke helt sikker på hvorfor, kanskje det hele først og mest var bunnet i at jeg ikke var helt sikker på hva slags film dette egentlig var snakk om. En zombie-horror/action/scifi-film med Brad Pitt? Vel, jo hvorfor ikke.



Filmen starter med at den idylliske hverdagen til den tidligere FN-etterforskeren Gerry Lane (Brad Pitt) plutselig ikke er like idyllisk og fredelig lengre når han må reise rundt omkring i verden for å kjempe mot en epidemi som man ikke er helt sikker på hva er for noe. Han blir tvunget til å forlate sin skjønne kone (spilt av Mireille Enos) samt hans to døtre. Alt blir brutalt forandret på kort tid, for å si det enkelt.

Som alt nevnt så var jeg noe skeptisk første gang jeg så traileren. Jeg har aldri tenkt at denne filmen ville være spesielt dårlig på noen måte, men heller ikke veldig bra. Det har vist seg at jeg nok en gang har fått rett.


© Bildet er tatt fra imdb.com


© Bildet er tatt fra imdb.com

La meg starte med det positive. Filmen har en del kule actionsekvenser som både er spektakulære og stilige, den har også en god del detaljer for den som er opptatt av den slags. Når det kommer til skuespillet så er det man får levert troverdig og man kan faktisk tro på karakterene, i alle fall for det meste. Filmen har også et ganske greit soundtrack som Marco Beltrami står bak. I tillegg skal det legges til at filmen er sjeldent kjedelig i den forstand at det skjer noe støtt.

Så til det jeg fant mer negativt. Først og fremst, plottet og historien er ikke original. Selvfølgelig, det er nærmest umulig i dag å finne på noe som kan sies å være spesielt originalt da så og si alt er gjort før, men likevel. Jeg ga i ste filmen skryt for actionsekvensene, men når det er sagt må jeg også legge til at det også er deler ved nettopp den biten jeg ikke er like tilfredsstilt av. Det er først og fremst de bildene som inneholder mange zombier på en gang. Jeg mener, de bildene hvor det virkelig er MANGE, MANGE zombier.


© Bildet er tatt fra imdb.com

Jeg skal være mer spesifikk. Vi har blant annet en scene hvor zombiene klatrer oppover hverandre opp og over en mur. Ja, jeg skal innrømme at jeg i en viss grad synes den scenen er kul, men samtidig er det noe ved den jeg ikke liker. Først og fremst det faktum at det ser ganske animert ut. Det er ikke dårlig animert, men det er animert, og det synes. Ellers er det generelt en del scener hvor man har vært litt for ivrig med spesialeffekter, hvor jeg kunne ønsket å sett et annet resultat.

Nå kan det kanskje virke som jeg ikke er særlig for spesialeffekter og sånn i film, det er feil. Jeg liker en god del filmer jeg synes har mange kule effekter, ta foreksempel nyere filmer som The Cabin In The Woods og Mama, herlige filmer. Dessverre klarer jeg ikke å like arbeidet som er gjort i World War Z på samme måten...

En annen ting er at jeg personlig ikke finner denne filmen spesielt skremmende. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at verden skal rammes av en epidemi eller det som måtte være verre. Men jeg klarer likevel ikke å finne dette spesielt skremmende, som igjen er med på å dytte den hakk til lengre ned.


© Bildet er tatt fra imdb.com

Helt til slutt skal det sies at mye tyder på at denne filmen vil få en oppfølger da avslutningen er det man kan kalle for en ganske åpen slutt. En annen ting som er med på å bygge opp teorien om en ny film er at vår kjære Gerry Lane like før rulleteksten sier at det på ingen måte er over enda. Etter min mening er dette en helt grei film, men nei, jeg vet ikke helt hva jeg tenker om en til. Det holder med den ene filmen. Jeg hadde på forhånd hørt en del godt om denne filmen, vel, etter min mening noe oppskrytt.

Terningkast

Vi reblogges!



0
13.01.2014, 21:28

To tv-team bestemmer seg for å lage en spesialepisode på et nedlagt sinnsykehus. Det ene teamet består av noen religiøse tullinger som vil bekrefte myten om gjenferd, mens det andre teamet består av skeptikere som ønsker å avkrefte det.



Jeg skal være rett på sak. Episode 50 er noe av det slappeste og mest umotiverende jeg har vært borti på lenge. Desto hardere den prøver å bli tatt seriøst, desto verre blir det. I et forsøk på å få oss til å tro på historien blir vi i starten servert en rekke såkalte intervjuer (de er som alt annet her skuespill, ikke tatt fra virkeligheten) og vi får også opp en del "faktaopplysninger" på skjermen som vi blir "tvunget" til å lese.

Men uansett hvor mye "fakta" vi får fortalt i starten hjelper det svært lite når skuespillerne mildt sagt er uerfarne, noe som virkelig synes, hele veien. Enten blir ting kraftig overspilt, eller så gir de rett og slett mer faen. Skuespillet er faktisk så tvilsomt at det får den norske sitcom-serien "Mot I Brøstet" til å fremstå som både troverdig og ekte. Ja, filmen i seg selv er stort sett så elendig at den får den avdøde filmskaperen Ed Wood til å virke profesjonell.


© Bildet er tatt fra moviesfilmsandflix.com


© Bildet er tatt fra flickeringmyth.com

Historien og plottet finnes ikke originalt og det føles mest som en dårlig parodi på filmer som Paranormal Activity, The Blair Witch Project og Grave Encounters. Ikke er den skummel heller, selv med lyden ganske høyt oppe er den ikke i nærheten av å sette merker i deg (annet enn at den er torturisk-kjedelig). Det eneste jeg har å komme med om jeg skal nevne noe positivt er at noen veldig få scener har noen effekter som er helt grei, men også når det kommer til effektene sitter jeg og tenker at de fleste scenene hadde nesten vært bedre om de ble laget i Paint, for å sette det litt på spissen. Og ja, en ting til, den er heldigvis ikke altfor stygglang, da den knapt er på en times tid.

Sånn, da synes jeg ikke denne filmen er verdt å bruke mer tid på...

Terningkast
... Faktisk er dette første gang noen sinne jeg har gitt en film en ener...

Vi reblogges!


12.01.2014, 16:10



Hvor kaldt er det hos deg akkurat nå?

Vi reblogges!



0
10.01.2014, 21:01

Vi har alle våre fiender. Du sitter kanskje nettopp nå med tacoen godt plantet i kjeften og tenker for deg selv, "jeg har ikke noen fiender...", joda, du har det. Jeg lover deg, vi har alle våre fiender. Det trenger ikke være en bestemt person eller en gjeng, det kan være noe så enkelt som tankene dine. Det kan være din største besettelse. Det kan være hobbyen din. Det kan være jobben din. Det kan være noe enkelt som klimaet.

Jeg har helt klart mine fiender. Jeg har spesifikke fiender som er utstyrt med to bein, ti tær, ti fingre, to øyne, et hode og det meste som et gjennomsnittsmenneske har. Men jeg har også visse følelser og ikke minst tanker som har blitt mine fiender gjennom åra. Jeg vet ikke hva eller hvem som er verst, men det jeg vet er at jeg har mine fiender. Det er ikke til å unngå.

Akkurat nå har det dukket opp noe "nytt" som jeg vet at flere av dere har fått med dere. Så, hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg ta livet av det? Skal jeg forsøke å bare akseptere det og gjøre mitt beste på å gjøre minst mulig? Skal jeg simpelthen risikere å la det vokse og i verste fall ta fullstendig knekken på meg? Eller skal jeg gjøre alt som står i min makt til å få det tilintetgjort? Mulighetene er ikke så mange, men jeg har helt klart et par alternativer. Det i seg selv er med på å gjøre meg sakte, men jævlig sikkert gal. Hadde det bare vært èn eneste løsning. Men det er det ikke.

En ting er den ene "tingen" som helt klart er min fiende og som nå midlertidig har tatt og truer med å fullstendig ta over mitt område. Men en annen ting som kanskje er minst like ille er at denne "tingen" har helt klart greid å gjøre meg såpass stressa og paranoid at jeg kanskje har analysert visse andre "ting" rundt meg som også mine fiender, uten at det nødvendigvis er sånn. Jeg ser monstre overalt nå. Jeg vet ikke hvem jeg skal stole på, jeg vet ikke om jeg bør stole på noen.

Alt som kryper og går kan kort fortalt stå klar til å hugge en øks i meg når som helst. Raskt og mest mulig smertefritt, eller svært langsomt og med mest mulig smerter. Det er ikke lenge siden jeg fikk hugget av minst en finger. Det er ikke lenge siden jeg lå flatt ut og tenkte at min siste time var kommet. Verden er så jævlig ond. Uansett hva slags valg du tar, uansett hva slags hjørne og vei du følger i den store labyrinten så står det alltid et rovdyr klart som bare venter på å rive deg sønder og sammen.

Men ja, nå skal jeg forsøke å ta et monster om gangen. Multitasking har aldri vært min sterkeste side. Jeg er flinkest til å drepe et kryp om gangen, og jeg tror jeg skal forsøke så godt jeg kan å fortsette med det. Massemord har aldri helt vært min greie... Så hva gjør jeg? Jeg vil ikke la det knekke meg, jeg vil ikke la krypet vinne over meg og la det ta over fullstendig, ta over det som er mitt... Men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre...


© Bildet er tatt fra gortsilas.net

Jeg vet ikke hva slags redskap jeg skal bruke, om jeg bør prøve å avlive det, eller om jeg bør forsøke å operere bort de basillene og bakteriene som lever i det som gjør at det tror at det har som oppgave og gjøre nettopp det det gjør. For i likhet med alt annet så er alt som er ondt infisert av noe. Det er som en zombie med et virus som gjør at det er ute etter en konkret ting. Så hva skal jeg gjøre? Forsøke å bli venn med det? Skal jeg myrde det?... Eller forsøke å fjerne viruset i det som tror at det kan ta det som tilhører meg? Og igjen, hvordan skal jeg gjøre nettopp det?

Jeg har tidligere skrevet at jeg holder på å bli gal. Vel, ja, jeg vet hva du tenker. Jeg er gal allerede, men ikke så gal som jeg snart kan bli om jeg ikke får tatt hånd om dette her!

Vi reblogges!

Ps: For dere som måtte lure så er store deler av dette innlegget metaforisk skrevet, og jeg har ingen planer om å faktisk myrde noe(n)... Enda.


09.01.2014, 13:09

Så har det skjedd igjen... Det har dukket opp enda en ting mellom meg og en annen som jeg nå takler mildt sagt dårlig... Den siste natta har mildt sagt vært jævlig. Alt jeg tenkte på i natt var å gjøre en slutt på alt. Jeg skalv i flere timer og alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv.... Mye hjalp det heller ikke at det mennesket jeg trodde var min beste venn ikke så ut til å bry seg om det.... Følte meg så jævlig alene, satt inne på Facebook og Skype i håp om at det skulle dukke opp noen å snakke med, men det skjedde aldri...

Det har helst vært den ene personen jeg helst har ønsket å snakke med, og den personen bryr seg ikke lengre, virket totalt likegyldig til alt..... Den eneste grunnen til at jeg tror jeg fremdeles er i live nå er fordi jeg enda har et par ting som er ugjort som jeg har lovet å gjøre for andre... At jeg til tross alt det jævlige på et viss tidspunkt klarte å tenke på hvor skuffet de menneskene det er snakk om hadde blitt om jeg hadde blitt borte før de tingene var i havn...

Så hva skal jeg gjøre... Jeg føler så og si ingen glede ved noe lengre. Jeg har de siste dagene presset meg til å blant annet være mer kreativ ved å lage nye Youtube-videoer. Jeg har fått ganske gode tilbakemeldinger på spesielt den siste videoen jeg laget i går... Men likevel, jeg føler ikke noe særlig glede over det.... Ikke slik jeg gjorde før for over et år og et par måneder siden... Som jeg har skrevet tidligere denne uken var jeg for første gang veldig ærlig med terapeuten min på tirsdag... Uten at jeg føler det har hjulpet meg noe særlig heller.

Jeg føler meg så utrolig såret og skuffet... En ting er det nye jeg nettopp har fått greie på, som jeg ikke vil skrive noe om her... Eller andre steder... Men når den man trodde var min beste venn ikke ser ut til å bry seg når jeg trengte det som aller mest i natt... Jeg var på gråten, jeg skalv over hele kroppen, alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv, og likevel... Virket bare totalt likegyldig, som om det kanskje var best om jeg bare gjorde det jeg tenkte på å gjøre da... Og fremdeles tenker på i en viss grad.

Hvordan skal jeg noen gang kunne stole på at noen bryr seg igjen? Når ikke engang den jeg trodde var min bestevenn ser ut til å gjøre det?

Jeg er så jævlig såret og så jævlig skuffet.. Samtidig som jeg har en forståelse, for jeg har uansett fortjent den likegyldigheten jeg har fått nå, da jeg ikke har vært spesielt grei å ha med å gjøre de siste årene... Men likevel...


08.01.2014, 12:58



Vi reblogges!



0
07.01.2014, 18:57

Det begynner å bli en god stund siden sist jeg laget en trailer for Youtube-kanalen min, faktisk er det snart 2 år siden sist. Så på tide med en ny? Japp! Denne gangen i et renslig og vegetarvennlig format.



Hva synes dere om den? Håper at dere som liker den vet å dele den med deres venner. Det ville Jesus ha gjort!

Vi reblogges!


07.01.2014, 16:26

Da har jeg nettopp kommet hjem etter årets første terapitime. På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg i dag skulle tørre å faktisk snakke om det som plager meg, fremfor å pynte på ting, unngå å fortelle om spesielle ting som har skjedd og generelt unngå å snakke om det som er vanskelig og stort sett bruke timene på å snakke om alt annet.

Jeg har gått hos terapeuten min i omtrent tre år nå. Da jeg startet der så var jeg veldig flink en periode til å bruke henne til det hun faktisk skal brukes til, ting ble bedre en stund og når det så begynte å skje vanskelige ting igjen så har jeg utelatt disse tingene fra samtalene og altså sagt at ting går ganske bra.

Men, vet dere hva, idag jeg klarte faktisk å snakke om vanskeligere tingene igjen, for første gang på veldig lenge.. Jeg klarte å snakke om det jeg frem til nå har utsatt å ta opp, utsatt å nevne. Jeg har sagt det rett ut at jeg sliter veldig med meg selv, og jeg har også fortalt hva som skjedde blant annet i livet midt for litt over et år siden har ødelagt meg i veldig stor grad. Jeg var helt ærlig på det faktum at jeg har det ikke bra, jeg sliter, jeg er veldig ensom, føler ikke at noen ser meg eller hører meg, og at jeg tenker mye på tanker som er direkte usunne.

Det ble for det meste snakket om sjalusien min ovenfor en bestemt person, samt frustrasjonen og depresjonen knyttet til det faktum at vi ikke har det beste venneforholdet lengre. Jeg har fortalt om spesifikke ting som har skjedd mellom oss, hvordan jeg har taklet det og hvordan mine reaksjoner har ødelagt mye både for meg selv og også for den det gjelder.

Det ble også en del snakk om sex. Hun spurte om jeg og den jeg har hatt følelser for de to siste årene har hatt sex. Så da svarte jeg med som det er at det har vi ikke og vi har ikke hatt noe annen fysisk kontakt enn at vi har gitt hverandre klemmer. Når jeg fikk opp det sex-spørsmålet var det stort sett mitt forhold til seksualitet vi snakket om. Og det tror jeg er bra siden det er noe jeg har trengt å snakke med noen om lenge. Hva vi snakket om og hva som ble sagt akkurat på den biten tror jeg er best å ikke nevne her.

Kort fortalt så ble det en samtale på litt over en time som jeg tror gjorde veldig godt for meg, selv om jeg ikke føler noe spesielt akkurat nå. Jeg håper i alle fall at hvis de neste timene fremover fortsetter å bli som i dag, så kan det hjelpe meg en del. Jeg håper det.

Så ble det også snakket litt om at jeg generelt "putter ordene i munnen på folk" i den forstand at jeg på forhånd ofte bestemmer meg for hva folk vil si om jeg spør om noe. At jeg generelt ser for meg det verste som kan skje i en hver situasjon og at det ofte gjør at jeg ikke gidder eller helst ikke tørr å gjøre det og det. Og det er sant, jeg er redd for negative forandringer, at ting ikke skal gå som JEG vil også videre... Så ble det også gått litt innpå hva som er grunnen til at jeg har fått disse uvanene med å tenke slik da vi også gikk litt innpå spesifikke vanskelige opplevelser fra barndommen som har satt kraftig spor i meg. Spor som kanskje aldri vil forsvinne, og som alltid vil påvirke meg i en viss grad uansett hvor gammel jeg måtte bli.

Men ja, jeg har altså i dag overgått meg selv litt. Jeg har vært veldig ærlig og fortalt om ting slik som de er, slik som jeg opplever det. Og jeg håper at jeg klarer å være like flink de neste timene jeg har hos henne i fremtiden. I alle fall har jeg fått en bedre start på terapiåret mitt... Så får jeg igjen bare fortsette å håpe på at jeg en dag også vil kjenne at det hjelper litt, da jeg ikke føler det her og nå.

Vi reblogges!


05.01.2014, 22:25

Det har gått litt over to og et halvt år siden jeg skrev det kjente og etterhvert kjære diktet "Kjære leverposteiboks" som jeg laget en video av samme dagen jeg skrev det. Videoen ble umiddelbart en suksess og er en av de desidert mest sette videoene jeg noen gang har laget.



Siden den gang har jeg flere ganger vært inne på tanken om å lage en remake, en oppfølger eller noe lignende. Men det har bare ikke blitt gjort, før i dag. For en person som oftest er litt skeptisk til remakes og sånn så satt det litt inne å gjøre det, men når sant skal sies synes jeg at dagens nye utgave er hakket bedre enn den som ble laget den 1. september 2011.

Mine prompenisser og fjasekopper, allergikere og tuteblåsere, bananhatere og drueelskere... Her har dere Kjære leverposteiboks 2014!

Se også bak kulissene-videoen jeg har laget:


Og helt til slutt har jeg lagt ut noen tabber og andre utklipp fra innspillingen:


Vil dere også se originalen fra 2011 så kan det selvfølgelig la seg gjøre ved å klikke her!

Vi reblogges!

 



1
04.01.2014, 10:44

Så var det på tide med et nytt "sinnainnlegg" igjen. På onsdag skrev jeg et innlegg om nyttårsnatta om hvordan jeg hadde opplevd den og taklet den. Det burde være veldig klart etter å ha lest dette innlegget at jeg ikke liker og ikke takler nyttårsaften og andre spesielle dager i året noe særlig bra. Det burde også være klinkende klart at jeg ikke liker å høre ting som "godt nyttår" og "god jul", særlig førstnevnte i denne saken.

Likevel klarte noen å skrive nettopp "Godt nytt år høhøhø ;)))" som jeg besvarte med "Du måtte selv om jeg har bedt om å ikke gjøre det?". Fikk "juppppp :)" som svar og jeg besvarte så denne kommentaren med å fortelle vedkommende at jeg synes dette var veldig respektløst og unødvendig. Og at denne personen av alle burde fatte bedre vett som selv sliter med psykisk helse da det er så og si det bloggen til vedkommende handler om.

Dette hadde tydeligvis noen andre fått med seg og ba meg om å slutte å ta alt så jævlig seriøst, diagnoser eller ei. Ja, dere kan forsåvidt lese resten av kommentarene selv ved å klikke her!

Det jeg vil frem til med å skrive dette innlegget er først og fremst at man ikke burde be andre om å ta seg sammen uavhengig av hva man selv har slitt med og hvordan det har blitt taklet. Det at du kanskje har opplevd enda tøffere og verre ting enn andre og likevel klart komme ut av det og nå takler livet ganske greit betyr for faen meg at du kan komme og fortelle andre hvordan de skal takle sine utfordringer i livet. Mennesker som ber andre om å ta seg sammen er noe av det mest ignorante og respektløse jeg vet! Så er krypet til og med anonym, selvfølgelig...

Vet jeg tidligere har skrevet om noe lignende i november, men synes sånne "Ta deg sammen"-holdninger er såpass viktig å slå hardest mulig tilbake på, da slike holdninger synes jeg folk skal holde seg for god til. Igjen, uansett hva de selv har vært gjennom og uansett hvor bra de selv har klart å komme ut av det etterhvert. Det handler i det hele om at vi alle er forskjellige, vi takler og opplever alt svært forskjellig, og det handler om respekt! Særlig det siste synes jeg de to personene som hadde kommentert årets første blogginnlegg ikke viste særlig mye av.

Vi reblogges!





03.01.2014, 20:35

Familien Parker har en lang tradisjon med å holde seg for seg selv, og intet uten grunn. Når moren en dag faller om er det de to døtrene i familien som får ansvaret med å skaffe mat. Menneskekjøtt. Jepp, familien Parker har en flere hundre år gammel tradisjon med å spise andre mennesker.



Det er ingen som har det spesielt lett for tiden. Bedre blir heller ikke humøret av at de faster og kun spiser på søndager. Pappa Frank er på ingen måte lett å ha med å gjøre og er ganske så ustabil. Yngstedatteren Rose tenker stadig på hvordan det hadde vært om de var mer som andre og ønsker seg stadig mer og mer vekk fra disse fæle uvanene som ligger i familien. Hun ønsker å rømme og vil at storesøster Iris og lillebroren Rory skal bli med.

Samtidig har doktoren i byen kommet over noen menneskebein. Han har for ikke alt for lenge siden mistet datteren og har sine mistanker om hva som har skjedd med henne. Han kommer stadig nærmere og nærmere den mørke sannheten. Vil han bli den som avslører familien Parkers hemmelighet?


© Bildet er tatt fra sundance.org


© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

We Are What We Are er en film som ganske udiskutabelt skiller seg ut fra de fleste filmer innen skrekksjangeren. Dette er en film som virkelig har sjel, og en ganske levende og god historie å fortelle. Det er noe som etter min mening er en større mangel i ganske mange andre skrekkfilmer. Når det er sagt er ikke dette en ren skrekkfilm heller. Det er like mye en dramafilm og en thriller, så er også det sagt.

Filmen holder seg stabil hele veien. Den har den samme dystre stemningen i begynnelsen som den har mot slutten. Likevel er den langt ifra noe kjedelig. Den har sine sjokkerende og også noe overraskende momenter som selv jeg ikke var forberedt på, selv om jeg for en stund tilbake har sett originalen Somos Lo Que Hay, som altså er meksikansk. Når det er sagt vil jeg si at denne amerikanske utgaven er ganske ulik filmen som den er basert på. We Are What We Are er nemlig (etter min mening) en av de færre filmene som er bedre enn originalen.


© Bildet er tatt fra thecinemamonster.files.wordpress.com

Jeg vil gå så sterkt ut og påstå at dette mulig er den beste skrekkfilmen fra 2013. Faktisk så er denne filmen helt perfekt. Det finnes ingenting å kritisere, ingenting man kunne ha gjort bedre. Dette er en av ytterst få filmer hvor man glemmer at man sitter og ser på en film. Man tror på historien, mye takket være utrolig herlige skuespillere som ikke spiller rollene de har fått utdelt, de ER karakterene. Selv filmens to yngste klarer overlegent å overbevise meg om at de lider og gjør det de kan for å holde sammen, fremfor at de egentlig er to skuespillere som bare gjør en veldig god jobb.

HVIS jeg skulle ha tvunget frem en ting å peke på, så måtte det i såfall bli at de kanskje kunne ha dratt konseptet litt lengre. Men så er jeg ikke så sikker likevel på om det hadde vært nødvendig. Så igjen, dette er en helt perfekt film.

Dommen denne gangen er ganske enkel!

Terningkast

Vi reblogges!


02.01.2014, 10:09

Pornografi eller undervisning?
Jeg har skrevet om det før. Det vet jeg at jeg har gjort. Sist jeg skrev om det tror jeg det var i et gjesteinnlegg hos en annen. Den bloggen er fjernet nå av blogg.no etter at eieren av bloggen la ut en video med nærbilder av at hun stimulerte sin egen klitoris. Det fant blogg.no upassende og det ble altså prikken over i`en for denne bloggeren.

Litt senere gjorde Nrk akkurat det samme som denne venninnen av meg. De viste usensurerte, detaljerte nærbilder av at en av programlederne i "Trekant" som fingret seg selv mens en eldre kvinne opplyste oss om hvordan det skal gjøres. Men da heter det plutselig "undervisning", ikke pornografi... Skal jeg være helt ærlig så tror jeg det kommer veldig an på øynene som ser. For alt jeg vet kunne den videobloggen være en hjelp for litt usikre nybegynnere og den sekvensen i "Trekant" var det helt sikkert noen som så på som pornografi, og som har brukt det som det også.

Mitt forhold til å være jomfru
Vel, nå var det altså meg selv, eller mer konkret det å være jomfru dette innlegget skulle dreie seg om. Jeg har aldri lagt skjul på det, jeg er 22 år år gammel og jeg har ikke penetrert en kvinne enda. Den eneste form for seksuelle aktiviteter jeg har vært borti har vært ting jeg har gjort med meg selv, i alenerom. Så spennende er den saken, liksom.

Det faktum at jeg er jomfru er noe jeg som regel tar ganske kult. Jeg tror det er verre for en del andre. Da særlig for de som er yngre enn meg og går på skole enda og kanskje føler et viss gruppepress fra venner og samfunnet generelt. For mange er det jo det å kaste jomfrua på døra så og si det fester handler om, for de det gjelder. Selv har jeg aldri vært på noen fest, men jeg har hørt en del historier. Mange av de kunne jeg egentlig vært foruten.

Hadde det ikke vært for at jeg selv er en avholdsperson med såpass sterk sosial angst hadde jeg sikkert hatt minst et nummer nå. Særlig da jeg var sånn 16-18 år tenkte jeg mye på enkelte venninner og kvinner generelt som den store muligheten. Ja, jeg så nærmest enkelte kvinner som mer et sexsymbol fremfor noe annet. Rypa med de riktige bjellene som jeg en gang skulle lage musikk i. Men så ble det aldri noe. Jeg tror at når man er såpass sexfiksert og nærmest besatt av å få seg noe så blir man ofte fersket for det. Det var en kveld i 2010 hvor ting helt sikkert kunne ha forandret seg. Men saken er at da var hun full, mens jeg var klin edru. Så da var det moraltrollet i meg som kom frem, og jeg er veldig glad det ikke ble noe der og da. Det hadde bare ikke blitt riktig!

Jeg var som sagt ganske sexfiksert før, slik som de fleste andre gutter i en viss alder. I dag bryr jeg meg minst mulig om hele greia. Jeg føler at jeg har et ganske rolig forhold til jomfrudommen min, litt verre er det når det kommer opp en sexscene eller noe i en film eller på tv. Men det har mest med sjalusien ovenfor noen andre å gjøre. Hver gang jeg nå ser noe som har med sex å gjøre et sted så tenker jeg på en bestemt person, og blir veldig sjalu og deprimert som ofte fører til at jeg blir veldig sint og får lyst til å skade meg selv. Men som sagt, jomfrudommen min er noe tar ganske rolig. Faktisk er det noe jeg nærmest har gitt helt opp. Jeg er alt for usosial til at det kan bli noe.


Kjære eventuelle eier av denne traktoren. Håper det er greit at jeg "lånte den" i noen sekunder.

For å ligge med noen bør man helst ha kjent hverandre en stund og helst ha hatt noe med hverandre å gjøre i "virkeligheten" i en stund. Altså ha snakket sammen annet enn bare over nett og telefon. Det er ikke så mange som bare hopper på (spesielt ikke edru) en de såvidt har møtt liksom. Jo, jeg vet det finnes en god del folk som gjør det også, men de fleste jeg kjenner er ikke sånn. Jeg vet om noen, men det er igjen folk jeg selv helst ikke vil ta i med lillefingeren en gang. Så da er det bare et alternativ igjen, gå ut en helg hvor det serveres alkohol, hvor folk har litt færre sperrer. Det skjer ikke. Jeg synes ikke noe om folk som drikker, jeg synes rett og slett folk er dum når de gjør det.

Så igjen. Jeg anser sannsynligheten for at jeg blir kvitt jomfrua som mikroskopisk liten. Mye mindre en penisen Knut Ove Knausgård. Når jeg verken går ut og drikker, og generelt har så lite med folk og gjøre og ikke en gang gidder å lage meg en profil på visse nettsteder så anser jeg sannsynligheten som så vidt på 10%...

Hva slags forhold har du til seksualitet? Er du jomfru? Hvis ikke, når var din første gang? Og er din første gang noe du er mest stolt av i ettertid eller har angret på?

Vi reblogges!

Les også: Jomfruens lyssky


01.01.2014, 06:38

Sånn, da var det gjort. 2013 er som en knust vase vi har feiet under et teppe og kaller for historie. Det siste jeg gjorde dette året var å slite med sterke fristelser som gikk ut på selvskading for at jeg skulle flytte fokuset vekk fra det bråket som vekket meg og plaget meg en alt for lang stund rundt midnatt... Jeg la meg rundt 18-tiden, med en holdning om at desto tidligere jeg skulle få sovne, jo bedre... Men lite hjalp det altså da det jeg så sårt ville unngå likevel klarte å vekke meg...

Jævla godt nyttår dere liksom... Vel, nå er 2014 her, jeg har ikke alt for stor tro for å si det sånn. Det blir vel bare nok et ensomt år hvor jeg sitter og venter på at noen har anledning til at jeg kan ta meg en tur eller omvendt, men at det ikke blir noe av fordi folk ikke har tid (les ikke gidder).

Nyttårsaften er og blir bare tull. Folk drikker seg fulle, bruker masse penger på alt for dyre raketter som igjen er med på å fucke til miljøet. Det er virkelig ikke noe som helst positivt med nyttårsaften for min del. 2013 var ikke mye å feire, og som sagt har jeg heller ikke noe tro på at 2014 blir noe bedre... Bare nok et dritt år hvor jeg kommer til å ønske meg selv død for det meste, og bare håper at det dukker opp en sykdom eller noe som gjør jobben for meg...


(Bruker bare et av de bildene jeg tok for det innlegget jeg skrev i går...)

Helt til slutt kan jeg ta meg friheten å dele litt av det jeg husker av årets første drøm. Jeg husker ikke så alt for mye, men Einar Lunde (Dagsrevyens Postmann Pat) var involvert i den. Einar Lunde er foreløpig det eneste positive jeg har å si om 2014!

Vi reblogges (og IKKE ønsk meg et jævla godt nyttår!!!!)


Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits