29.01.2013, 20:19



Dette blir et sånt innlegg som egentlig ingen vil lese, og som jeg heller ikke liker å skrive. Men føler likevel for å gjøre det.
Jeg er en person med veldig mørk, morbid og kald humor. Jeg spøker om alt fra døde babyer og kreft til stringtrusa til Rune Rudberg og kosedressene til Teletubbiene.
Men når jeg forsøker meg på de mest mørke og til tider mest forkastelige vitsene mine, så føler i hvertfall jeg selv at jeg gjør det på en veldig klar måte.

Jeg spøker foreksempel ikke med ting som kan tolkes som at jeg vil dø, eller at jeg vil ta livet av meg.

En klassisk spøk fra meg med morbidt tema kan være dette:
«Hvor mange babyer skal til for å male et hus?
Kommer ann på hvor hard du kaster!»

Dette er veldig tydelig at det er en vits, og det er slike vitser jeg elsker aller mest som regel.
Noe jeg derimot IKKE skriver eller sier noe sted uten at det faktisk er sant er ting som:
«Å jeg føler bare for å gå syv fot under jorda nå»
«Nå føler jeg bare for å dø»
«Nå går jeg og henger en times tid»

Akkurat den første og siste kan jeg klare å skjønne folk ikke mener helt bokstavelig. Men spesielt når det blir setninger som "Feel free to kill me now", som var en setning jeg kom over et sted i dag, så reagerer jeg. Spesielt siden det er en veldig, veldig nær venn av meg som jeg virkelig elsker (jeg misbruker ikke ordet "elske" om noen lurer) og er utrolig glad i det kom fra. Heldigvis fikk jeg et svar fra henne på sms rimelig fort om at hun ikke mente det slik jeg tolket det, så jeg bærer absolutt intet nag angående det. Absolutt ingenting.



Jeg har som kjent diagnosen aspergers syndrom. Jeg har til tider ganske problemer med å skille spøk fra alvor. Ting kan fort tolkes helt bokstavelig, og i dag hadde jeg altså en slik episode. Jeg er selv en person som spøker om mye, og jeg tenker ofte at jeg ikke burde spøke og tulle i hele tatt, siden jeg selv forstår så dårlig når andre gjør. Ofte blir jeg gjerne sittende å tenke i ettertid på hva folk egentlig mente, det er ikke alltid jeg vil innrømme det.

Uansett, ting blir fort tatt bokstavelig. Og tilbake til det jeg skrev om døden. Når jeg først skriver sånne ting selv, da er det alvorlig og jeg mener det dessverre 100%.
Igjen må jeg bruke ordet dessverre, for spesielt i det siste har jeg tenkt på å dø hver eneste dag. Noen dager mer enn andre. Det er mulig det går noen dager uten, men det er sjeldent. Hadde det ikke vært for den aller beste og mest unike personen som noen gang har vært i livet mitt, så hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag. Slik ting er nå ser jeg for meg tre til maks fem år igjen på jorda, før jeg ikke takler det noe mer. Poenget med hele dette innlegget er altså at jeg ikke spøker med å dø, eller at jeg ikke skriver ting som kan tolkes som det, uten at jeg faktisk mener det.

Har et lite håp om at enkelte ting kan bli bedre etterhvert. Men tro derimot, det er noe annet.

Vi reblogges!



27.01.2013, 23:36





To bilder sier mer enn tusen ord.
Jeg har fått meg ny bukse ^^

Forresten.
Hvis du vil være like amazing som buksa mi;
Abonner på YOUTUBE-kanalen min ^^

Og join FACEBOOK-siden min!

Vi reblogges!



0
26.01.2013, 21:29

 De psykiske vampyrer
Tenk deg hvis du kunne leve et komplett lykkelig liv.
Et liv uten en eneste gnist av smerte og elendighet.

Et 100% rent liv vil aldri finne sted, noen gang.
Men det finnes en formel for alt, også for lykke.
For å oppnå noe må man ofre noe.

I en kald kynisk verden nytter det ikke med snillisme,
naivitet, godhet og tilgivelse.

Man må kunne dumpe noen på veien.
Man må ofte handle noe egoistisk.
Ikke bestandig ta hensyn til de rundt.
Man må også tenke på seg selv.
Noen hoder må rulle på veien.

Det handler ikke om å dra andre ned.
Men å holde seg selv oppe.

Finne de få som virkelig gir deg noe.
De veldig få fuglene som synger renest.
La så de andre fly av sted,
De trenger du ikke.

Fall heller ikke fullstendig for din kalde hånd.
Det handler om å variere mellom varmt og kaldt.
Ikke la den ene bekke over for den andre.
Det gjelder begge veier.

For å kunne ende opp som jernkjempen
kan man ikke velge mellom is og flammer.
For å lage et sverd av stål trengs det begge deler.

Slik er livet.
Det handler om erfaringer.
Det handler om handlinger.
Det handler om en livsviktig steinhånd,
men også en ustrakt hånd,
selvfølgelig for de få som fortjener den.

Strekker du armen ut til de psykiske vampyrer,
ja, så fortjener du armen din kappet av.
Da fortjener du din energi utsugd.
Og din sjel fortapt for all tid.


22.01.2013, 18:34

Det skal lite til for at enkeltmennesker tror at man er sur. Det kan være at man svarer i en litt spesiell tone, at man svarer litt kort, eller at man svarer treigt. For meg er "er du sur?"-spørsmålet noe av det minst gjennomtenkte og nedvergende spørsmålet folk kan stille.

Det er nesten så jeg heller vil at folk skal tro jeg puler bestemora mi i stede for. Ok, ikke så ille da, men.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var bare jenter i en viss alder som stilte slike spørsmål, og det kan jeg faktisk. Det er fysisk mulig å si det, men jeg bør ikke, rett og slett fordi det er langt fra sant. En viss person i min familie som er snart midtveis i livet har fortsatt til uvane å konstantere eller spørre om folk er sur. Og det skal som sagt ikke mye til.

Ok, saken er. Jeg er sjeldent sur. Jeg er en del deprimert, det hender også jeg er sint. Jupp, hender også jeg er sur noen ganger... Gad, nå roter jeg meg bare bort. Ok, prøver igjen: Ja, det hender jeg er sur, men ikke spør om jeg er det uansett! Ok?
Det er noe av det verste folk kan spørre meg om eller si til meg! Det er helt greit å spørre om jeg er deprimert eller noe sånn, men ALDRI, og da mener jeg ALDRI spør om jeg er sur!



Folk som stiller det spørsmålet, eller kommer med en sånn påstand skulle vært bundet til en seng med rumpa bar, mens de mottar 30 saftige piskeslag der sola sjeldent skinner!

Sånn, godt å få det ut. Å få ut dette var nesten bedre enn å få ut den hvite gelèlignende gugga jeg rommer på der og da.

Vi reblogges!


18.01.2013, 14:18

ADVARSEL: DENNE FILMANMELDELSEN INNEHOLDER EN REKKE AVSLØRINGER, SÅKALTE SPOILERS! DU LESER HERVED RESTEN AV TEKSTEN PÅ EGET ANSVAR!

Tenk deg at du hele livet har levd på en løgn. De du har kalt mamma og pappa viser seg å være noen som har adoptert deg bort fra din virkelige familie. Din virkelige familie er en gjeng som ikke er helt som alle andre familier. Du bestemmer deg for å reise fra de som har løyet for deg i et helt liv, og når du så er fremme får du oppleve mer dramatikk enn du har vært gjennom noen gang. Nei, det er ikke "Hotel Cæsar" dette innlegget skal handle om.

I går var jeg nemlig på kino. Da så jeg samme film som jeg også så på onsdag i forrige uke. Det er intet mer enn "Texas Chainsaw 3D" jeg snakker om, som da er film nummer sju i rekken.


© Bildet tatt fra rashmanly.com

Filmen starter med tilbakeblikk fra den opprinnelige "The Texas Chain Saw Massacre" fra 1974. Etter tilbakeblikkene får vi se hva som skjedde med Letherface og resten av Sawyer-familien etter at Sally Hardesty (hovedrollen i film 1) så vidt klarte å rømme fra den gale, mentalt tilbakestående mannen med motorsag. En liten flokk politifolk har ankommet stedet. Sheriff Hooper (spilt av Thom Barry) forsøker så godt han kan å overtale Sawyer-slekta til å komme ut. Dessverre er det ikke alle som er like fornuftige og tålmodige, Burt Hartman (spilt av Paul Rae) beordrer at Sawyer-familien skal utryddes en gang for alle og det ender med at huset blir satt fyr på, og den kannibalske familien blir samtidlig skutt ned en etter en.

Til tross for brannen og skytingen klarer en av kvinnene i familien å komme seg ut med sin lille baby. En av de mer tvilsomme politifolkene finner henne, tar fra henne babyen og dreper henne med et effektivt spark mot hodet. Etterpå bestemmer politifolka og "de andre sivile" menneskene at de skal ta et skrytebilde til avisen.

Etter denne scenen fortsetter filmen til vår egen tid.
Heather Miller (spilt av Alexandra Daddario) er hovedsakelig som folk flest. Hun har en jobb hun trives helt greit med. Hun har noen gode venner og hun har en kjæreste. Når hun en dag får vite at hun har arvet et hus etter en bestemor hun ikke visste at hun hadde, og i tillegg får vite av "foreldrene" at hun er adoptert bestemmer hun seg for å reise avgårde til Texas for å sjekke ut stedet hun har arvet. Til tross for at adoptivforeldrene forteller at hun kommer fra en skrapplass og at hun blir advart mot å reise, så setter det ingen stopper.

Hun får med seg vennene Nikki (spilt av Tania Raymonde) og Kenny (spilt av Keram Malicki-Sánchez), og selvfølgelig kjæresten Ryan (spilt av Trey Songz). På veien klarer de såvidt å kjøre på den litt tvilsomme Darryl (spilt av Shaun Sipos) som de så bestemmer seg for å gi haik et lite stykke.

Da vennegjengen har ankommet det som skal vise seg å bli Heathers nye hjem reageres det med positivitet. Det viser seg at det er et ganske stort og fint hus. Men idyllen skal ikke bli langvarig. Nede i kjelleren gjemmer det seg nemmelig en mørk og morbid hemmelighet. Mens de hygger og koser seg er de totalt uvitende at under dem befinner ingen andre enn nettopp Letherface seg. Og for de som lurer på om han har blitt roligere siden sist, tro om igjen! Når han finner ut at han ikke lengre er alene i huset går han amok og slakter ungdommene en etter en.


© Bildet tatt fra wegotthiscovered.com


© Bildet tatt fra p3.no

Mot slutten av filmen får Heather vite at Letherface er hennes fetter. Når Letherface selv finner ut det ved å oppdage hennes sjeldne fødselsmerke på brystet bestemmer han seg for å bli noe vennligere med henne. Mot slutten er det nemlig den tvilsomme politimannen Burt og hans sønn Carl (spilt av sønnen til Clint Eastwood, Scott Eastwood) som jakter på henne etter at hun har funnet ut hvordan politiet i 1974 valgte å avslutte tragedien som da var et faktum. Burt og Carl har bestemt seg for at hun må dø, men når Letherface og Heather nå faktisk sammerbeider så er det lov å spørre seg hvem som vinner til slutt? Det er ingen tvil om at blod er tykkere enn vann, men hvilket blod er tykkest?

Alt i alt synes jeg dette er en veldig bra film. Ikke den beste i serien, men dog god. Den er riktignok ganske forutsigbar, noen karakterer er litt stereotypiske og det at Heather og Letherface ender opp som både samboere og venner mot slutten er rimelig skrudd i hode, da med tanke på at han har slaktet både vennene og kjæresten hennes.

Uansett, filmen er morbid og brutal så det holder, og det er mye av greia når det kommer til denne sjangeren. Den er til tider litt spennende, og det er noen punkter hvor det går ann å skvette. Dette er dessuten en 3D-film, og når det gjelder 3D-effektene så var ikke de så gode og mange som jeg hadde håpet på, så det trekker dessverre litt ned sammen med det andre jeg nevnte i ste.

Terningkast

Vi reblogges!


17.01.2013, 16:28

Jeg har igjen tredd inn i skinnet som den mer ustabile meg.
Hvilke tanker, hvilket humør og hvilke følelser jeg skal ha ved morgendagen er helt umulig å spå.
Det er sjeldent de er de samme som dagen før.

Har en stund følt meg ganske stabil nå. Følt meg stort sett glad, med visse unntak.
Men i de siste dagene har jeg bare falt mer og mer tilbake. Det er ikke så veldig lenge siden forrige nedeperiode, for man skal ikke lengre tilbake enn til november.
Men da var det i hvertfall noe spesielt som dukket opp. Nå merker jeg at selvmordstankene og all lysten til å forsvinne kommer gradvis mer tilbake, men som sagt uten at det egentlig har skjedd noe nå. Og jeg har lyst til å "straffe meg selv", og flytte smerten mer fysisk igjen...

Helt uten grunn er det ikke. Det er ingen hemmelighet at jeg HATER tatoveringer og piercinger.. Og jeg hater hårfarging og nesten alt annet ved frisering å gjøre, alt uten streit vanlig klipp. Jeg hater disse tingene intenst fordi det er ting jeg har hatt vrangforrestillinger ved hele mitt liv. Og jeg sitter fremdeles i en alder av 21 år og lurer på hvorfor. For meg er det en helvetes big deal. Det kan ikke ignoreres. Spesielt kjenner jeg frustrasjonen knytte seg når folk sier "bare prøv å tenk på noe annet da"... Hadde folk bare visst!

Dessverre har jeg ikke funnet noe lignende noen steds. Og jeg har aldri forventet at noen skal forstå. Likevel må jeg få gjenta at det føles både provoserende og også vondt de gangene jeg merker at folk tror at jeg overdriver, eller at det egentlig ikke trenger å være så vanskelig om jeg bare prøver. For jeg har forsøkt, VIRKELIG! Jeg har forsøkt å holde meg hard i vanskelige situasjoner hvor noe ved frisør, piercing eller tatovering-relaterte ting har dukket opp. Og dette er en av mange årsaker til at jeg har så vanskelig for å få venner. Eller for å holde på de jeg får.

Dersom jeg ikke er forelsket i noen så er det mye som skal til for at jeg holder på et vennskap i lengden. Jeg er som kjent født med diagnosen aspergers syndrom som gjør at jeg sliter veldig med motivasjon innenfor ting generelt som er utenom det jeg brenner aller, aller mest for. Når jeg derimot finner noe jeg brenner for, da fokuseres det sterkt, og er det en person jeg brenner for, da er det vanskelig å ikke snakke til vedkommende. Heldigvis har jeg for øyeblikket en helt spesiell venn som jeg brenner veldig for å snakke med, som også i alle fall sier at hun liker å snakke med meg også. Så det er visstnok ikke sånn at jeg plager henne eller noe...

Men ja, tilbake til det egentlige temaet. Det er en gang sånn at det er de færreste jeg har sterke følelser for. Og dersom noen andre skulle være uheldig å nevne noe av det jeg sliter sterkt psykisk med å tenke på, da er jeg veldig rask med å kutte vennskapet. De fleste gangene jeg har kuttet kontakt med folk har det egentlig føltes alt for lett. For det skal som sagt en del til for at jeg klarer å motivere meg til å holde kontakt med noen, med mindre det ikke er noe veldig spesielt. Og er det verken noen jeg er betatt av, eller som jeg deler nok interesser med... Da blir det gjerne så vi ikke snakker sammen i hele tatt, eller bare 1-2 ganger i måneden.

Noe jeg blir mer og mer bevisst på er at jeg kommer til å dø alene. Jeg har ikke en gang troen på at jeg klarer å beholde NOEN av de jeg har kontakt med nå, i mer enn kanskje 5 år til om jeg er heldig. Jeg har alltid hatt problemer med å holde på folk i lengden. Enten vokser vi fra hverandre i den forstand at fellesinteressene vi en gang har hatt blir færre og færre... Eller så finner en av partene ut at det er best å avslutte kontakten mens leken enda er god, da tenker jeg på at jeg er veldig sjalu, spesielt ovenfor de jeg skulle ha følelser for...

Om en måneds tid skal jeg for første gang reise utenfor Oppdal. Da skal jeg ta både buss og tog, alene. Jeg gruer meg egentlig ikke så veldig til selve reisen lenger, ikke sånn som før. Derimot er jeg VELDIG nervøs for mye annet. Hun jeg skal besøke er veldig klar over min tilstand og hun vet at jeg sliter på de områdene jeg sliter med. Hun er heller ingen slem person på noen måte som gjør ting med vilje. Men uansett så er jeg så redd for "tenk om" og "hvis" noe skulle skje. De felles vennene vi har vet også om ting... Men igjen, mine vrangforrestillinger imot piercing, tatovering og frisør-ting er så sjeldne at det er ikke noe folk er vant til å tenke over. Jeg er så veldig redd for at noen skal glemme seg, og jeg vurderer rett og slett bare å bli hjemme... Billettene er riktignok bestilt. Og de tankene jeg har nå om å ikke reise kommer nok ikke til å bli noe annet enn bare tanker...



Hvor mye dette plager meg er umulig å forklare dere. Det som skjer hvis noen av de tingene dukker opp er at jeg forsvinner mer og mer inn i meg selv, jeg begynner å se mer og mer uklart, til slutt er det eneste jeg ser bare et grått lys med masse stjerneaktige prikker. Jeg må eventuelt føle meg fram for å bevege meg. Jeg hører en sterk suselyd, og lyden av gjenstander og folk rundt meg forsvinner mer og mer. Og til slutt blir alt helt sort og jeg svimer av i verste fall. Det skal ikke mer til enn at noen i rommet har farge i håret. Man trenger ikke snakke om hårfarving en gang, man trenger heller ikke farve det. Det holder at jeg ser en person som er noen meter unna meg som fremdeles har farge igjen i håret; og vips så går jeg over til Total Blackout i et kjempetempo.

Når jeg skrev over at det ikke har skjedd noe spesielt de siste dagene, så er det fremdeles sant. Årsaken til at jeg nå har et kjempeproblem med å fokusere på andre ting er at det uheldigvis dukket opp i en bisetning over Skype. Og nå har jeg låst meg helt i en bås som gjør at jeg ikke helt er i stand til å gjøre noe spesielt. Jeg KAN gjøre ting, men da blir de tingene jeg gjør så utrolig halvveis gjort bare. Og da tenker jeg spesielt på å ta oppvaska, støvsuge eller andre effektive ting som til slutt skal ende opp med et resultat. Jeg er til syvende og sist veldig ubrukelig akkurat nå. Jeg har bare lyst til å forsvinne for godt. Ikke plage noen med å eksistere lengre, ikke la det komme flere lyder fra meg... Og rett og slett bare forsvinne!

Men jeg kjenner meg selv... Det kommer ikke til å skje. Alt er bare tanker. Noen jævla vonde, slitsomme og tunge tanker.
Og jeg ber, ikke kom med kommentarer som på noen måte bagatelliserer dette! Jeg har vurdert å stenge muligheten for kommentarer ved dette innlegget, først og fremst er denne teksten skrevet for å få ut litt tanker... Så det er IKKE "nødvendig" å kommentere denne gangen.

Vi reblogges!


14.01.2013, 15:14



Ryktene forteller meg at Justin Bieber har begynt å røyke hasj. Belieberne har begynt å kutte seg. Yippee ki kay!!!

Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mer. Likevel så har jeg tenkt litt over saken, har som kjent en del fritid. Jeg har faktisk klart å funnet noe positivt i dette. For år etter år har mørke og heavye rockeartister som Marilyn Manson, Ozzy Osbourne, Alice Cooper og Rob Zombie fått skylden for selvmord, selvskading, massemord, osv. Endelig skal lyttere av pop-musikk også få kjenne hvordan det er å få "emo"-stempelet kastet etter seg. For dere som lurer, "emo" er kun en forkortelse for å være emosjonell. Emosjonell er å foreksempel kle seg etter følsene sine, så med andre ord er svært mange flere "emo", enn hva folk tror!

Ok, så til den sorte siden av denne "Cut for Bieber"-trenden. Det som gjør meg noe arg er at denne tilbakestående trenden gjør vondt verre for de menneskene der ute som virkelig har problemer. Jeg snakker om de som kutter seg fordi de har en alvorlig psykisk lidelse som de vil dempe ved å gjøre lidelsen mer fysisk i stede. For de som virkelig har problemer så har dere tilbakestående sauer av noen Belibere klart å gjøre vondt verre. Jeg kjenner flere som har, eller har hatt virkelig alvorlige problemer med selvskading. Og jeg unner de virkelig ikke den forverrelsen som dere er med på å skape nå.

Til syvende og sist... At dere kutter dere vil virkelig ikke forandre noe annet enn at dere vil få noen arr som ikke går bort. Og en haug med spørsmål om hvorfor.

Så på tampen av dette innlegget. Når Justin Bieber mot all formodning returnerer til Norge i år. Løp det dere kan mot veiene, så skal jeg krysse fingrene for at Gud er med meg for en gang skyld og rydder litt i en rothaug som burde vært gjort noe med for en stund siden.

Selvskading er ingen kul ting. Det er verken kult om man gjør det av psykiske problemer eller for en kjendis... Men en ting kan jeg si, dersom en person med psykiske problemer kutter feil og omkommer som følge av kuttet, da får personen mine medfølelser. Det får IKKE de som kutter seg av en så tåpelig grunn at en annen person man mest sannsynlig ikke en gang har møtt engang plutselig har begynt å hasjrøyke!

Så Beliebere; ha LITT respekt for de som virkelig sliter! Og Justin: Takk for at du har flyttet "emo"-fokusen på en litt annen sjanger. Det er det eneste positive med denne tragedien..

Vi reblogges!


13.01.2013, 18:47

Kald og like blid (ikke "lik" som i en død kropp)
Hvem faen er det som leser hverdagsinnlegg som jeg måtte finne på å skrive lengre egentlig? Vel, ikke jeg. Men jeg kan jo skrive dem for det. Ikke at jeg har tenkt å få det som en vane å gjøre det ofte igjen, men nå kjeder jeg meg uansett.

Så, hva skjer i mitt superduper interessange liv? Jo, jeg kjenner at hendene mine er noe kalde. En god grunn til å la de røre på seg ved å trykke litt på tastaturet. For hva står graderstokken på? Rundt -20. Gjort det i hele dag. Da jeg sto opp i 07-tiden i dag(tidlig) så sto den på -22 for å være konkret. Jaja, skal ikke klage, hos ei venninne i meg har det vært - 30 i dag, PÅ DAGTID!



Varmepumpa står på, og jeg har også sørget for å ha fyr i ovnen gjennom hele dagen. Altså ikke en fyr, men jeg snakker om "fyr" som i ild. Bare hvis noen skulle lure...

Opprettet ny Youtube-profil
Så kan jeg bevege meg til noe dere kanskje vil ha litt mer ut av å få med dere. I hvertfall kan det være en fordel for meg å dele det også med dere som leser bloggen. Jeg har i årevis hatt en Youtube-kanal som dere kan finne ved å klikke her! (ABONNER ellers finner jeg ut hvor morra di bor!!!)

For to dager siden bestemte jeg meg for å opprette enda en profil. Så det har jeg nå gjort. Den nye profilen min vil ene og alene bli brukt når jeg skal ha live-sendinger. Det vil si at dere kan se og høre meg direkte, samtidlig som dere kan skrive til meg og mest sannsynlig få svar av meg muntlig på det dere måtte lure på, eller bare dele med meg random. Har hatt to livesendinger på min vanlige Youtube-profil, men så fant jeg ut at live-videoer skiller seg såpass utifra det andre jeg legger ut, så DERFOR har jeg nå to kanaler. Den nye, liveprofilen min kan dere abonnere på og finne her!

Det blir ikke alltid jeg som skal være med på sendingene, innimellom vil jeg også ha med gjester. Hvis du gjerne vil være med en gang så gjerne det! Men da må du selvfølgelig ha kamera (med lyd). Du bør helst ha noen lunde godt nett, og helst være over 18 år. Skulle du ha lyst til å være med på en av mine sendinger er det bare å ta kontakt. Ja, også må man ha google+-konto, noe som er helt gratis, og veldig lettvint ^^

Kino igjen torsdag?
Sitter i skrivende stund å vurderer om jeg skal til kulturhuset i morgen for å kjøpe kinobillett. "Texas Chainsaw 3D" vises nemlig i storsalen igjen torsdag. Den vises flere ganger igjen får det, men da i kinosalen. Liker best storsalen. Jeg var riktignok der å så den på onsdag, men den var så forkastelig bra at jeg bare må se den en gang til på det store lerrettet før den går over til Blu Ray, og DVD. Jeg liker virkelig ikke egentlig kino, men den var så utrolig bra, at kinohatet mitt ble ignorert da! ^^

Er stort sett film det går i for tiden, spesielt på 1channel.ch. Begynt å se mer og mer på nett. Da unngår man lettere å kjøpe filmer som er dårlige som da bare blir liggende å ta plass, eventuelt kjøpe de virkelige gode filmene man finner der ^^


Følte bare for å legge til et random rottebilde, siden jeg liker å ha med litt bilder når jeg skriver så kjedelige innlegg..

Og til slutt må jeg bare legge til at jeg godt mulig kjøper noen andre billetter i morgen også, nemlig togbilletter, men må høre litt med noen om noe småsaker før det eventuelt.

Vi reblogges!


12.01.2013, 02:08



Laget en liten videonovelle for de matlystne.
Hvis noen ikke skulle ha mulighet til å se videoen så kan teksten leses her:


Mannen.
Han satt der og tenkte sitt.
"Fiskegrateng", tenkte han.

Den gule, flytende tingen han ikke en gang ante om var gul.
Han plystret på en lett melodi. Han hadde plystret den samme låta så mange ganger at den satt like godt fast til hjernen som en våt deilig pannekake som noen hadde kastet i taket.

Snart var tiden inne. Han stirret som en åpnet laks mot ovnen.

"Neimen, hva er det her?", brøt han ut. Han hadde satt seg på leverposteiskiva fra i går mårres.
Han tørket det forsiktig bort med et rent og tørket bananskall. Nå var han like fin igjen. Nesten.

Klokken tikket fortere enn en rullende bruskorsk. Nå ja, snart nå.
Han tok litt på en pølse mens han klødde på en gammel loff han kjøpte forrige uke.

Pling. Nå var tiden inne. Begeistret åpnet han ovnen!
Men hva var dette? Ovnen var tom? Skuffet innså han hva som var galt.
Han hadde aldri satt gratengen inn. Nå måtte han vente i 40 minutter til.

Og det syntes han var minst like ille, som at mange bitre seigmenn nå undret seg hvorfor de hadde sett på denne råtne osten av en videokneip!





1
06.01.2013, 13:49



Tenk deg det tristeste som finnes. Når du så har bestemt deg for hva det er, tenk deg så noe enda tristere. Livet sies å være en gave, men det er mottakerens handlinger som avgjør om det blir det, eller om det blir en byrde.

Jeg kan se et ungt menneske fastlåst i egne vrangforrestillinger, følelser og uvaner. Togene bare passerer. For hvert sekund, hver eneste dag kommer det et tog. Hvert eneste et vil drive han til forskjellige nivå på livets linje. Han forsøker å ikke bestemme seg impulsivt. Han forsøker å ende på de rette skinnene.

I frykt for å havne på feil sted lar han alle togene kjøre forbi. Tiden har plutselig frosset fast som en tunge mot en stolpe i -20. Å rive seg løs fra uvanen etter så lang tid vil han nok kjenne. Men han rykker seg tilbake, han kjenner det gjør vondt etter alle disse år, men nå må han videre. Hvilket tog skal han ta? Hvor i livet ville det føre han hen?

Skulle han bare gå tilbake til å ikke ta noe valg. Skulle han simpelthen fortsette med valget om å la alle de andre valgene passere? Skulle han være modig og satse på å komme seg videre? Eller skulle han bare gå saktere under jorda ved å fortsette å stå stille på livets stasjon, ensom og patetisk hjelpesløs?



Vi reblogges!


04.01.2013, 20:50



Jeg vet ikke med dere, men jeg har i alle fall ikke klart å bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg en gang blir stor. Har du?

Jeg mener, det er så mye å velge mellom. Vil jeg bruke hendene, vil jeg gjøre noe mest kreativt? Skal jeg prøve meg på noe psykisk krevende, eller kanskje fysisk? Skal jeg selge noe, eller produsere noe? Du store Gehenna så mye det er å velge mellom.

Sånn, da har jeg fått en slags innledning på plass. På tide å fortsette.
Om jeg noen gang kommer til å jobbe med noe er uvisst. Jeg vet litt om noen yrker jeg kunne tenkt meg å drive med, men av en fasinerende grunn er jeg enda mer klar over en større rekke med jobber som jeg absolutt IKKE kunne tenkt meg. Yes, det er nettopp det jeg vil ta for meg nå.

1., 2. og 3. Frisør, piercer eller tatovør

© Bilde tatt fra senkveld.nettblogg.no

Helt siden jeg var bitteliten har jeg hatt mystiske vrangforrestillinger knyttet til nesten alt som har med frisering å gjøre. Da jeg visste at min mor drev og farget håret til broderen måtte jeg ut, rett og slett fordi jeg følte meg veldig klam og svimmel. Hvorfor vet jeg ikke.

Når det har vært noe om frisering på tv har jeg enten skiftet kanal eller gått min vei om det var noen som så på. De fleste gangene jeg var til frisøren har det endt opp med å bli noe flaut og svimlende. Jeg har kastet opp ved flere anledninger i salongene, og den siste gangen jeg har vært hos en frisør i hele mitt liv så svimte jeg av i stolen mens jeg ble klippet, og kastet kraftig opp når jeg så våknet igjen. Siste gangen var faktisk på min 10- eller 11-årsdag

Og nei, det er ikke saks eller barbermaskin som er problemet, men det er så og si alt annet som gjør meg tåkete og kvalm. Jeg har rett og slett fobier tilknynttet hårfarging, gele, spray og så å si alt som har med fiksing av hår å gjøre.

Klipper håret mitt selv en dag i dag, med maskin. Og jeg gjør ikke noe annet enn det, sprayer det ikke for at det skal bli lettere å klippe. KUN vanlig barbering. Med andre ord er det også en grunn til at jeg alltid har hatt så kort hår!

Men det er ikke bare frisøryrket jeg har sterke plager med. Jeg takler heller ikke en gang når folk snakker om piercinger eller tatoveringer. Jeg svimer av bare folk snakker om det, og jeg håper bare at de fleste vennene mine anskaffer seg minst mulig piercing og tatoveringer i fremtiden. Hvis ikke kan det bli problematisk for meg å være i nærheten i enkelte situasjoner. Litt skal gå bra, men om det er for mye tatoveringer og piercinger som jeg ikke klarer å ignorere, da sliter jeg! Igjen, jeg vet ikke hvorfor, men det er sånt som gjør at jeg fort blekner og svimer av.

Så, da går jeg ut ifra at jeg forlengst har understreket at jeg ikke kan jobbe med noen av de tre nevnte yrkene. Ikke heldig å svime av og kaste opp på jobb mange ganger om dagen...

4. Dørvakt

© Bildet tatt fra blondejulie.blogg.no

Ganske enkelt så har jeg sosial angst... I tillegg kan jeg nevne at jeg ikke takler omgivelser hvor det er rus i nærheten. Jeg synes at det er skikkelig idioti at folk drikker alkohol eller har i seg andre ting, dette er noe jeg blir deprimert av bare tanken. Jeg har for lenge siden gjort sånn at de av mine venner som skriver om fester og sånn ikke kommer opp på facebook-veggen min lengre... Ehm, ja. Så dørvakt-yrket er vel ikke helt meg. Ikke er jeg spesielt sterk og tøff heller rent fysisk.


5. Prostituert

© Bildet tatt fra nettavisen.no

Er det et yrke jeg virkelig har stor respekt for så er det de som driver med prostitusjon. Prostitusjon er ikke for de mest følsomme av oss. Ser for meg at man fort får høre en del dritt, folk skal alltid fortelle hva de synes. I tillegg KAN det være greit å være i litt bedre form rent fysisk om jeg skulle solgt sexuelle tjenester.

Bare tanken på å svelge en annen manns sæd... Eller å latt et menneske som egentlig ser ut som et vrak pumpe på rumpa mi.. Eller å knulle en eldre dame oppi 80-års alderen...

Man må tåle å høre en del om seg selv i dette yrket, men man bør også være villig til å gjøre en del ting med en del mennesker som man kanskje egentlig ikke har så lyst til. Og ja, selvfølgelig må selv en prostituert få sette sine grenser, men jeg tror bare at mine grenser akkurat der hadde blitt alt for smale til at det hadde funket å vært prostituert for mitt vedkommende.

6. Helsefagarbeider på eldresenter

© Bildet tatt fra lenas.no

Generelt er ikke helsefagarbeider-yrket noe som frister i hele tatt, uansett alder, sykdommer og type folk. Spesielt ikke tanken på å være på et eldresenter. Jeg liker ikke spesielt fan av eldre folk. Eldre mennesker minner meg på skrekken om å selv bli gammel, og det er noe av det verste jeg vet.

Så har vi det at eldre gjerne er veldig glemsk. Andres glemsomhet irriterer meg og er ikke til å ignorere! Dessuten ser jeg for meg at det er naturlig å måtte holde de ved selskap når de spiser, og mange eldre spiser ikke veldig delikat... Ikke lukter eldre mennesker så godt heller. Nei, eldre mennesker er irriterende, deprimerende vesener, ferdig med det.

7. Barnehageansatt

© Bildet tatt fra dagbladet.no

Jeg hater verken barn eller eldre. Men av eldre og barn er vel barn det som kommer nærmest hatlinja, for å si det sånn. Barn er slitsomme vesener. Barn er rett og slett irriterende, plagsomme og som regel bråkete. Jadda, har selv vært barn... Og ja, barn er som alle andre mennesker også svært forskjellige... Men det hjelper ikke, jeg får noen svært dårlige, ubehagelige følser bare jeg tenker på barn, jeg kan bare ikke fordra de! Verken et barn alene, og spesielt ikke i flokk.

8. Vaskedame

© Bildet tatt fra dagbladet.no

Først et spørsmål. Noen som vet om det finnes et mer kjønnsnøytralt, mer politisk korrekt ord for dette yrket?
Når det kommer til rengjøring så er ikke det noe jeg er supergod på. Jeg er flink til å rydde opp etter meg selv og sørge for at ting er i system, der er jeg nesten "for flink". Jeg vasker også toalettet regelmessig, og støvsuger. Jeg liker faktisk å rengjøre hjemme hos meg selv, selv om ikke vasking er noe jeg gjør så alt for ofte.. Men å vaske opp for eller etter andre... Den tanken kjenner jeg at jeg får en liten brekning i halsen av. Spesielt når det kommer til toaletter. Det hender jo at folk er uheldige eller bare ikke gidder å gå på do på riktig måte. Det hender også at folk kaster opp enten det er snakk om på skole, hotell, butikk... Ja, hvor enn det skal være... Nei, jeg er ikke keen på vaskedame-yrket. Ikke tror jeg ryggen min er helt skapt for det heller, selv om jeg bare er i en alder av 21 år.

9. Journalist

© Bildet tatt fra commons.wikipedia.org

Faktisk noe jeg har prøvd meg på. Jeg er en nysjerrig person, men jeg føler ikke at min nysjerrighet strekker seg til hvis jeg foreksempel skulle jobbet i lokalavisa på Oppdal, i VG, Dagbladet... I det hele tatt. Jeg har at ganske særegent og smalt interessefelt, og det jeg ikke har interesse av klarer folk heller ikke å få meg interessert i om man prøver. Skulle jeg være journalist burde jeg ikke ha den sosiale angsten som er nevnt tidligere, jeg burde være flinkere til å fokusere på saker selv om de ikke ligger så nært hjertet mitt... Dessuten liker jeg ikke pågående folk, og jeg synes folk som jobber innen f.eks radio, tv og aviser er nettopp det.

Skulle jeg listet opp alle yrkene jeg ikke tror jeg hadde passet i hadde det blitt en egen blogg for det. Er mange yrker jeg fortsatt kunne nevnt, men her er de som jeg tror jeg ville fått mest problemer med av en psykisk eller fysisk grunn. En liste over jobber jeg ikke kunne tenkt meg av foreksempel mer kjedsomhetsrelaterte grunner kan jeg eventuelt lage en annen gang.

Hvordan er det med deg? Er det noen yrker du så absolutt ALDRI skal prøve deg på?
Av andre yrker jeg svært lite kunne tenkt meg kan jeg også nevne (telefon)selger, tannlege, lege, lærer, politi, ambulansesjåfør, taxisjåfør, veiarbeider, prest og søppelmann. Men føler liksom at lista er lang nok nå, er vel grenser på hvor langt dere gidder å lese.

Vi reblogges!


02.01.2013, 22:34

Tenkte det var på tide å la sinnakjeften få snakke litt igjen.
Eller sint, og sint fru Blom... Ok, det DER irriterer meg, hvem er fru Blom for helvete?
Den ukjente dama til butleren til Astrid Anker-Hansen?

Enyway.
I fjorhøst skrev jeg et blogginnlegg om ti ting som irriterer meg. Fremdeles er det ikke til å legge lokk på at jeg fremdeles har flere punkter som tenner irritasjonsflammene i meg.

Så her får dere en fortsettelse på flere ting som irriterer!



1. Lave, uønskede lyder

På forrige liste skrev jeg om høye, ønskede lyder. Men sannheten er at jeg irriterer meg vel så mye. Jeg er typen som må kjempe for å holde meg positiv dersom jeg må sitte å høre på andres smatting og slavsing. Matlyder er en prøve så lenge det kommer fra andre enn meg selv.

Ja, så har vi lyder som oppstår når noen stikker hånda nedi f.eks en godtepose.. Eller når man sitter i samme rom som et annet individ som leser en bok og stadig sitter å småfniser og ler. Eller hvis noen sitter å kommenterer et tv-program eller en film som du selv ikke ser på, eller bare ikke synes er interessant selv.

2. Priser som ikke er overens
"Skal vi se... Åh, det spillet koster bare 349 i følge denne katalogen, da tror jeg at jeg skal på butikken en tur!"
Når jeg omsider kommer til butikken oppdager jeg at priselappen som er påklistret påstår at spillet koster 599. Ok, ikke noen big deal, men det er likevel litt irriterende når prisen krangler med seg selv. Det er selvfølgelig bare å ta med produktet i kassa og henvise til det som står i katalogen deres, men likevel...

3. Treige svar
Her kommer jeg til å stikke en tå eller tre i revesaksa, men det får så være.
Jeg snakker om når du sender en sms til noen og det tar time etter time, i verste fall døgn til meldingen blir besvart. Eller når du skriver til noen på facebook, Skype, msn... Ja, poenget er tatt!

Ps: Jeg har blitt bedre på dette punktet selv!

4. Folk som er klistret til fortiden
Det er greit at vi er alle forskjellige med ulike behov og følelser. Vi er alle oppvokst med forskjellige ting, hendelser og miljøer. Men uansett så ser jeg fremdeles ikke helt grunnen til å stadig støtt snakke om ting som har vært. I en viss grad snakker vi alle om ting som er gjort. Men nå sikter jeg til når folk er så fastlåst i fortidens forrestillinger og hendelser at det ikke går en dag uten at man har snakker om det i rundt en time til sammen.. Eller mer. Livet handler om å se fremover, ikke bakover... Man skal ikke den veien!

5. Når folk ikke gjør opp etter seg i mitt sted
Hva folk gjør hos seg selv, på sin eiendom gir jeg blanke faen i. Men når jeg har besøk av folk som ikke rydder opp etter seg når de har gjort noe, da kjenner jeg en viss plage renne nedover skuldrene mine. Flytter du på noe som er mitt, så flytt det tilbake i samme stilling, sted og posisjon som det lå i utgangspunktet. Helst så fort som mulig. Jeg takler svært dårlig når jeg føler at noe blir rotete... Er du så uheldig å velte noe, ta det opp igjen! Knuser du noe, ta det opp UMIDDELBART, og er det noe som dessverre er mitt, så si fra med en gang!



6. Et nei er hos meg et NEI!
Igjen en regel som gjelder for folk som er på besøk. Jeg anser meg selv ikke som spesielt streng. Men det er enkelte ting jeg ikke tolererer.

F.eks så har ikke jeg fryser. Hvis du da er på besøk hos meg og har lyst på en iskake så er det greit på den betingelsen at du spiser den opp med en gang. Jeg liker ikke å ha ting som har smeltet verken i kjøleskapet mitt eller andre steder. Og nei, det er uaktuelt at du setter iskaka i en pose utenfor vinduet, selv om det er flere minus. Din iskake har ikke noe å gjøre utenfor der jeg bor, selv ikke om den graves ned i snøen så ingen ser det! Slike ting er ikke noe å diskutere en gang, og godtar du ikke det kan jeg love deg at jeg ikke blir blid på deg.

Generelt liker jeg dårlig når mine grenser og regler ikke blir godtatt og respektert. Hjemme hos deg må du få ha så mange iskaker du vil utenfor vinduet ditt i snøen, men hos meg er sånt noe jeg ikke synes er greit.

7. Glemsomhet!

"Da jeg var liten så bakte mamma en stor kake til lillesøster. Dessverre fikk ingen gleden av å smake på kaken fordi storesøster hadde drukket seg dritings, falt ned over trappegelenderet i stua og landet rett ned i kaka så det sprutet over alt. Har jeg fortalt det før?"

"Ja.. Tror det er femte eller sjette gangen nå, men det går greit..."

Joda, det går greit i den forstand at det ikke skjer noe av at folk bruker tid på å gjenfortelle en historie du altså har brukt tid av livet ditt på å fortelle meg før... Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes det er noe irriterende når folk forteller deg ting de har fortalt før... Frustrerende er det også når du selv har fortalt noe til noen, også har den du har fortalt det til glemt det... Atter et punkt jeg kjenner at hjernebarken min tenner småe gnister av... Grr...

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits