fullstendigkaos

Jeg hadde så og si ikke den helt beste starten på dagen i dag. Det er helt greit, dagen er ung og mye kan skje i løpet av den.
Saken er at jeg føler mer og mer de siste dagene at jeg har falt mer og mer tilbake til en depressiv fase i livet som jeg håpet å slippe enda en stund.
Egentlig er det godt gjort at jeg har vært såpass happy såpass lenge som jeg har vært den siste tiden, for å se det positive i det.
Sist jeg hadde en depressiv fase var noen få uker i januar/februar, men forskjell på da og nå er at da var det noen ting som skjedde, som jeg var klar over selv hvorfor ting var som de var.

Det som er denne gang er at jeg vet ikke helt hvorfor jeg har blitt så nedvergende igjen. Jeg har fått problemer med å stå opp. Jeg ser ikke like stor mening i livet mitt lenger... Jeg føler meg mye missforstått, ensom, ignorert av samfunnet, for å si det sånn. Og det som skremmer meg er at i natt kom det såvidt ett par tanker igjen som jeg helst ikke bør gå nærmere innpå,  men de var litt i grensen av det folk flest (også jeg) kaller for suicidale tanker...

Det som skremmer meg er først og fremst at jeg ikke er sikker selv på hvorfor jeg er så depressiv nå som jeg føler at jeg er blitt igjen. For er det noe jeg er vant til så er det jo faktisk å være bortprioritert, ensom og alene. Lurer på om det kan være noe annet som ligger i underbevistheten min, som jeg kanskje mer har fortrengt... Jeg aner virkelig ikke, og det plager meg. Jeg vil jo egentlig ikke dø, for å sette det på spissen, men samtidlig er jeg drittlei dette livet her..

Legger til slutt ut et mer lystigere og koseligere bilde av min kjære Belle <3 - Elsker deg!

Vi reblogges!

Gjett hvilken lursnok som nettopp innså at jeg kanskje har vært litt idiot og burde spart litt mer de siste dagene?
Mandag er det jo andre påskedag, med andre ord rød dag i kalenderen, mandag var også den dagen som fristen for å betale den nyeste fakturaen fra Dragens Hule på 1088 kroner står på. Jeg hadde tenkt å vente til mandag fordi jeg som vanlig skulle fått lønn på den dagen fra Nav. Men, først i natt gikk det opp for meg; Mandag er rød dag, dermed er det en stor sjanse for at jeg må vente til tirsdag før jeg får penger igjen. Og da har fristen fra Dragens Hule på den 1088-kroners-fakturaen utgått.



Dermed valgte jeg å klikke meg inn på nettbanken i natt, jeg førte over de 900 kronene (som jeg hadde tenkt å spare til en noe dyr og lengre tur for å møte bestevenninnene mine Sara og Camilla) som jeg hadde klart å spart på en sparekonto, over til den vanlige kontoen. Så nå er alle de 900 kronene fra den kontoen borte, samt 188 kroner til fra den andre kontoen. I skrivende stund har jeg rundt 500 kroner totalt, men det kan også hende at det blir trukket i fra 150 kroner som ikke er gjort enda fordi at jeg har bestilt annonse på facebook-siden for bloggen min i 3 dager, og da valgte jeg å bruke 50 kroner for hver dag, av de 3 dagene jeg valgte å betale for å ha en annonse for en utvalgt aldersgruppe jeg valgte.

Hvor mange nye Liker fikk jeg forresten på facebook-siden min i løpet av de 3 dagene? Cirka 2 om jeg ikke husker feil, tøft liv!

Om noen i Oppdalsområdet er keen på å finne på noe i dag, ring meg gjerne eller send sms! Har en blank dag, sto faktisk opp noen minutter etter middnatt i natt. Og jeg la meg i cirka 11-tiden i går, altså mandag, med andre ord har jeg ligget i senga i mørket i cirka 12 timer! Og når jeg spiste i natt, cirka i 01 eller 02-tiden så var det første gangen siden jeg spiste siden kanskje 20-tiden søndag, med andre ord ikke spist noe i går (mandag), hvis jeg husker riktig!

Flere enn meg som har glemt at det er helligdag/røddag på mandag og dermed kan få noen vanskelige utfordringer på det? Har du noen gang betalt for å få annonsert for noen av facebook-sidene dine i noen dager, hvor mye kroner valgte du å satse på hvor mange dager? Har du hatt en ok start på påska?

For noen minutter siden postet jeg et blogginnlegg om at jeg nå helst skulle ha sittet å spist lasagne før jeg legger meg... Men, da jeg skulle til å flytte lasagnen i sted fra formen til talerkenen klarte jeg å velte alt i gulvet. Talerkenen knuste og lasagnen er ikke lenger fristende å spise..

Har som sagt ikke sovet siden 18-tiden i går... Generelt de siste timene har jeg vært helt ute, og veldig sløv.. Selv om jeg ikke har spist noe som helst siden 07/08-tiden i dagtidlig så gidder jeg ikke noe mer nå. Nok er nok for denne dagen her. Rett og slett. Skal prøve å fokusere positivt når jeg tenker tilbake på denne dagen, SENERE! Nå er jeg bare sur, irritert og lei av alt!

Fuck off til verden.
Sulten og dritlei skal jeg nå gjøre sovesofaen min om til en seng, håper bare ikke jeg gjør noe av det galt også... Siste jeg trenger nå.. For nå i dag hartt for mye for meg, mer enn jeg orker å tåle!

Vel god helg..

Livet er så til tider blodig urettferdig.
Samfunnet i dag er fylt med mennesker som sliter. Jeg kjenner nære venner som sliter psykisk.. Noen har det tøft på kjærlighetsfronten, noen sliter med å holde seg i livet hver dag, noen klarer ikke å være seg selv i frykt for å ikke være god nok, noen sliter med selvskading, noen sliter med noen andre og noen sliter mest med seg selv, og noen er kanskje ille plaget av alt. Eller noe helt annet.

Jeg hører og leser daglig fra folk jeg bryr meg om som har det tøft. Og da mener jeg tøft. Til tider skulle jeg faktisk ønske at jeg var religiøs og hadde noe å tro på. Ikke at det hadde hjulpet folk rundt meg, men.
Ingen hemmelighet er det at jeg selv har slitt en del, og derfor ser jeg ikke mellom øynene når andre har det forjævlig.
Så maktesløst det føles til tider. Jeg har det greit nok i mitt eget liv nå, og jeg skulle sånn ønske at ALLE hadde det bra!
Enten det er rusmidler, kjærestetrøbbel, manglende selvtillitt, slitt selvbilde, familiekrangler, mobbing, vold eller andre ting folk sliter med, så tar jeg alle som har noe vondt over eller rundt seg på alvor.
Vil ikke miste noen. Og det er flere av de svært få kontaktene jeg har rundt meg som sliter, med en del alvorlige ting..



Har sittet oppe i hele natt. Gud skal vite at jeg elsker mine venner, og at jeg ikke vil de skal ha det vondt. Om jeg bare i det minste kunne være flinkere til å gi de kjærlighet og komplemanger og oppbyggende ord, ansikt til ansikt. Om noen skulle gå i graven enten av sykdom, en ulykke, eller i verste fall et selvmord, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, spessielt om jeg ikke har gjort mitt beste for de jeg har.. Hater at jeg er bare utstyrt med ett hode, og to hender, for nå skulle jeg ønske at jeg kunne strekke meg så mye til for enda flere, på en gang... Også er det det døgnet, 24 timer... Hva er vel det for noe? Tiden blir aldri nok, føler jeg.

Vi reblogges!

Så var det å skrive et blogginnlegg igjen da. I skrivende stund sitter jeg som vanlig i min sofa.
Jeg sitter innendørs, men føler meg uttafor! Og, nei, jeg sitter ikke med hodet lent ut gjennom et vindu!

Hele meg er inne, likevel føler jeg meg uttafor! Med det mener jeg ikke utendørs!
Hele meg føler meg helt uttafor, eller utenfor om du vil, rent sosialt!



Skal jeg skrive noe som helst om dette noe sted? Jeg vil så gjerne få ut så mye jeg holder kjeft om!
Men så er det ett par hinder i veien, frykten for hva folk rundt meg skal tenke er eksisterende. For det kan være så mye forskjellige, selv mine nærmeste kan tenke og lure på.

I den siste tiden har jeg brukt en god del tid til sammen på å tenke på å bare få skrive ut om noe som plager meg, og bare la alle ordene komme ut akkurat slik som de er plassert oppe i hode. Men kjære vene, det kan jeg ikke. I hvertfall ikke helt usensurert. For det er så mye som jeg tenker akkurat nå som jeg ikke bør forklare noen at jeg føler, tenker eller mener.

Jaja, jeg vet at ekte venner snakker om ALT! NEI! Faktisk ikke!
Ekte venner stiller opp for hverandre i tykt og tynt, ild og vann, sot og rot!
Men jeg har virkelig mine grunner til å forfalske meg som jeg dessverre gjør en del.

"Hvordan har du det?"- "Bra!".
"Er det noe du tenker på? - "Ingenting" (oppfulgt av et smil jeg har trent på lenge)
"Men hvis du vil så vet du at du kan snakke, ja?"

Svaret på det siste er helt ærlig som regel dette, i ærlig version:
"Jeg tviler ikke på at du bryr deg om meg, det er ikke det, men det er kanskje litt også derfor at jeg velger å skåne deg, som alle andre, ved å si minst mulig lenger".

Jeg føler meg ensom når jeg er alene, og i det siste har det vært en del situasjoner at jeg har følt meg eeenda mer ensom blant andre. I enkelte steder jeg ikke føler jeg passer inn, selv om jeg er hjertelig invitert, og noen prøver å få meg med i samtaler innimellom. Jeg føler meg så utrolig uttafor, i hele verden.

Også noen tanker om å legge lokk på ensomheten har jeg i boblende grader nå, uten at de skal skrives ned her, eller andre steder!

Jeg er veldig redd for at folk skal være urolig, og jeg forstår at noen sikkert blir litt bekymret nå også... Men jeg trenger bare å bekrefte at jeg sliter, men dessverre vet jeg ikke om jeg tørr gå nærmere innpå noe mer konkret. Ikke en gang i private samtaler over 4 øyne med en eller annen nær venn.. Hver dag prøver jeg å nå opp i samfunnet, være en best mulig venn for andre. Jeg liker å gi, hjelpe og gjøre som andre spørr om jeg kan gjøre for dem... Jeg vil ikke svikte, og selv om jeg føler at jeg står ved en klippe selv, så bruker jeg heller energien min på å ikke svikte andre, fremfor å ikke svikte meg selv. Jeg liker å låne bort ting, gi, stille opp, jeg bryr meg veldig mye om folk rundt meg, og også derfor er det ingen som kjenner meg: Fordi jeg gjør gjerne som folk spørr om, enten det er fysiske tjenester, eller snakk for andres psykiske bedringer. Men når det kommer til meg selv; jeg slipper ikke noen til lenger. Jeg ser på meg selv som død sånn sett, har gitt meg selv opp...

Kortversion: Jeg er et dødt spøkelse som svever rundt de få gangene folk kan bruke meg til noe. Ellers er jeg bare en stor sorgfull dans inn i livets smerte og fortapelse. En outsider som har venner, men føler seg totalt ensom i seg selv, og mange ganger ute blant andre.

Blæh!

Født på bestilling av to andre mennesker.
Der er jeg som alle andre, jeg er et resultat av noe som to andre mennesker gjorde for over 20 år siden.

Som en del andre bestillinger føler jeg meg som et feilprodukt, rett og slett født for å kastes.
Det er spessielt enkelte sider med meg som jeg rett og slett ikke er stolt av. Foreksempel de veldig impulsive sidene som gjør at jeg til tider skriver, sier og gjør umodne og dumme ting som har gjort at tidligere venner nå er mennesker jeg ikke får kontakt med igjen.



Vel, også er det en annen ting i tillegg til de impulsive, intense uvanene mine som akkurat det.
Psyken min. Hvis noen bare ante hvor svak jeg føler meg pyskisk. En ting er at jeg er overfølsom for å motta kritikk. Jeg missforstår veldig fort mange situasjoner i samfunnet generelt, og jeg føler meg utilpass. Utilpass er bare den milde beskrivelsen. Jeg missforstår veldig, veldig mye, og takler som sagt veldig dårlig motgang.

Men, det var faktisk ikke akkurat helt det heller jeg tenkte å rippe opp i nå..
I går kveld fikk jeg en hyggelig telefon fra en god venn som lurte på om jeg ville stikke innom om et kvarters tid. Ja, det ville jeg, så det ble til at jeg gikk avgårde.

Besøket ble dessverre det korteste besøket jeg har vært på, hos vedkommende. Og det er ikke hennes, eller andres skyld... Som jeg har nevnt før så er det noen ting som jeg fort blir svimmel av, en fobi eller kall det også for tvangstanker om du vil, som jeg ikke har funnet ut at andre enn meg selv har. Så og si alt som har med kroppskunst utenom neglelakk og vanlig sminke er jeg så ogsi fortapt ovenfor; Tatovering, frisør og hårting, piercing, nåler og videre... Kort sagt, det er virkelig bare neglelakken og vanlig ansiktsminke jeg ikke blir uvell for...

I går så jeg noe på det besøket som jeg egentlig bare så på i 2-3 sekunder. Jeg prøvde å ignorere synet og tankene mine ved å fokusere på tven som sto på, jeg hadde på meg hetten og hadde også den ene arma mi i veien, men det hjalp ikke.

Jeg forsøkte å snakke med de to som jeg var hos om diversje ting, men det funket ikke. Uansett hvor mye vi snakket om andre ting enn akkurat det som plaget meg, så klarte jeg ikke å gjøre noe med følelsen jeg hadde i hele kroppen, spessielt i hodet og magen.. Til slutt kom det veldig impulsivt ut av meg... "Er jeg veldig blek akkurat nå?"...
Jepp, jeg fikk bekreftet at jeg var det.

Uten å gå noe konkret på hva det var som gjorde meg så urolig, skjelven, kvalm, svimmel og liten så sa jeg at jeg trodde det var best at jeg bare gikk ut en tur, for å få frisk luft. Og at jeg kom sikkkert inn igjen om noen minutter. Det virket som om de hadde god forståelse for det, altså at jeg trengte å ut, og selv om jeg ikke så veldig klart der og da, så mener jeg å huske at de så litt bekymret ut for meg..
Vel, jeg gikk utenfor. Trasket litt frem og tilbake på en vei. Ventet på at hudfargen skulle komme tilbake, på at suselydene i hodet skulle gi seg.. Etter en liten stund følte jeg at telefonen vibrerte i lomma mi, og det var en av de som ringte.

H*n var redd for meg, og lurte først og fremst på om det gikk bedre. Så spurte h*n litt forsiktig om hva det var, og om det er noen som har gjort noe mot meg, eller noe i den durr. Sant som det er, så er det ingen som har gjort det. Jeg ville ikke fortelle hva det var som var årsaken, men jeg sa at det ikke er noe andre trenger å være bekymret for, det er bare noe som går utover meg i den forstand at det ødelegger for en god del sosiale settinger, når jeg i slike situasjoner må vekk og ut. I tillegg var jeg redd for at en av de to skulle føle dårlig samvittighet eller noe skyld for at jeg måtte ut. For jeg vil bare gjenta dette, det er noe innenfor kroppskunst jeg fikk øye på i 2-3 sekunder, som gjorde jeg klistret meg helt fast til akkurat det, og slet med å fokusere meg ut i andre tanker.

Jeg skammer meg sånn.. Jeg beklaget meg og sa at jeg var lei meg. H*n svarte at slik skulle jeg ikke tenke, og at uansett hva så var det viktigste at jeg gjorde det som føltes best for meg, og at h*n er der om det er noe jeg ville snakke om..

Dessverre så ente kvelden med at jeg gikk bare hjem igjen, og at det siste jeg sa var at jeg var veldig lei meg for dette.. Noe jeg virkelig også var, og virkelig også er nå..

Trasket hjemover igjen, og la meg. Jeg var ikke der mer enn kanskje 10 minutter, og jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne være hos de lengre, for jeg er så lei av det ensomme livet som jeg føler at jeg nesten er dømt til å forbli i. Klokken var omtrent ikke mye mer eller mindre enn 21 da jeg hjemme hos meg selv gjorde sofaen om til ei seng, krøp meg helt sammen, og kjente at det kom tårer der og da...


Illustrasjonsbilde; tatt i dag..

Jeg føler meg så utrolig liten, og ensom. Selv om jeg har flere venner rundt om kring i Norge, og også noen få her i Oppdal, så føler jeg meg så utrolig alene, hjelpesløs og fortapt. Og det er ikke noe som har med andre å gjøre, men det ligger enkelte ting inn i mitt hode som er så motbydelig sært og vanskelig at jeg har ikke ord.

Når jeg våknet i dag, var det så vidt jeg klarte å tvinge meg opp til ny dag igjen...
Vi reblogges!

Uten å gå mer på hvorfor eller hva eller noe mer, så kan jeg si... Denne dagen har bydd på enkelte ting jeg ikke skulle ønske har skjedd. Blæh, jeg kan likeså godt si det. Jeg har tidligere blogget om at jeg er forelsket i noen, og nå har vedkommende spurt, over facebook.. Jeg er deppet fordi jeg valgte å svare... For jeg hadde satt sånn pris på om jeg kunne fortelle vedkommende det ansikt til ansikt, for nå fikk jeg aldri se den fysiske reaksjonen og slike ting som betyr så mye.
Helt fra dag en har jeg skjønt at det ikke vil bli noe mellom jeg og henne uansett, for vi er så ulike.

Men jeg synes virkelig det er irriterende, trist og dumt at jeg ikke fikk fortalt henne det ansikt til ansikt... Jeg skammer meg, uten å helt vite hvorfor. Hun spurte om et spørsmål og hun fikk svar. Og det er ikke det at jeg er forelsket i henne som jeg skammer meg, for sånn er det absolutt ikke. Men jeg syns det er veldig vondt at jeg ikke kunne få sjansen til å si det ansikt til ansikt.. Jeg har kort fortalt i dag levd i aggresjon, frustrasjon og sinne. Jeg har skjelvet i hele kroppen og vært noe fra meg... Og for ikke så lenge siden i dag så gikk jeg inn på badet, fant det jeg har av sakser; en neglesaks og tre andre sakser som jeg klippet så mye av håret mitt bort med, som jeg fikk til.

Jeg sliter veldig med impulsivitet, og å tenke klart når det dukker opp noe uforutsigbart som setter meg ut, og dette ble resultatet av dagens raserianfall, som jeg lot gå utover mitt eget hode. Noen arr ble det også faktisk...:




Sånn, da har dere sett det.
Så trenger jeg ikke å skjule det lenger heller :-P

Og enda en ting jeg ikke skjuler i kveld, er at det står trøstespising på menyen. Eller, ser egentlig ikke på det som trøstespising, for jeg synes egentlig ikke synd på meg selv for noen som helst. Jeg bare forakter livet mitt, og det må vel være lov?

Det er halv pris på alt jævla julesnopet nå.. Så har nettopp kommet hjem fra Bunnpris, med dette!:


Og alt sammen har jeg nå hatt oppi en skål eller hva faen det heter, som skal spises opp; etter middagen:




Så, nå skal jeg se morgendagens Hotel Cæsar-episode, og kanskje nyeste "Brille" med Harald Eia, om det vises i dag (ser også det på nett i såfall..).

Vi reblogges....

Flere ganger har han falt og såret seg. Riper i hele kroppen, de synes ikke. For det er ikke fysisk. De fleste sårene bærer han under huden, og er usynlig for folk flest.
I dag har denne mannen igjen trukket i en snor som kan være med på å velte enda et lykkeslott, enda et luftslott sprenges i luften, og enda en blå himmel går i svart.

Følsene er mange, følsene er intense. Noen er gode, mange er utfordrende vonde. Han anser seg selv for en ekstremist i overfølsomhets-faget.
Han skulle ønske han ikke kunne forelske seg. For han er en forelskelse en uting, spessielt hvis det setter rammer for venner og han selv. Han skulle ønske at han kunne forholde seg til sine venner som venner som han ikke hadde den ekstra følelsen for.



En av brødrefølelsene til forelskelse i hans tilfelle heter for Sjalusi. Her Sjalusi er et barn han har født inni seg selv på ett tidspunkt noe veldig tidlig skapte Frøken Usikker Og Redd inni han.
Når han sier at ting er ok, så er det et tegn på at han skjuler noe under huden. Ok er to korte ord, kortest mulig. Han vil ikke snakke med deg om hva det er. Dette gjelder ikke bare forelskelsens forbannelse, men sorte forbannelser som har rammet han generelt. Du kan smile og le, oppmuntre og se. Lite hjelper det!

Han er Mr. Fullstendigkaos, han føler seg fortapt. Han føler at alle vennene hans er hardere og har kulere venner enn han selv er. Han føler seg Mr. Ledd Av, Mr. Usett, Mr. Missforstått, og Mr. Bagatellisert.
For rart er det heller ikke, det er som gjerne de personene han kler seg som også når han føler at ting blir vanskelig. Motivasjon og tro på at noe vil hjelpe, er nesten vaksinert bort av hans selvforakt og evne til selvpinelse. Du tror kanskje du kjenner Mr. Kaos. Men bare en kjenner Mr. Kaos, og det er Mr. Kaos selv. Han vet, at han snart vil ende noe. Hva som vil ende håper han bare å tenke på.

Han er dårlig på ironi, svært dødelig på kritikk. Svakhetene hans er store. For det som deg virker som en selvfølge og bagatell, er for han et mareritt han skulle levd uten.
Han tenker på å gjøre som flere før han. Finne en kniv, la blodet flyte. Han vil straffe seg selv for å leve. Han vil straffe seg selv for å være så svak, han vil straffe seg selv for følsen av å være så svak, usett og patetisk dum.

Ingen kjenner Fullstendigkaos... Ikke lenger ei han selv...
Han lever i en verden som føles for brå, og alt for ensom.
(Aylar Von Kuklinski, 30. januar 2012)

Verdiløsheten blomstrer, livsgnistens lys er truet av en kald vind i de mørke og traumatiske gangene populært kalt livet.
En ustabil og patetisk fyr opplever at helgen igjen er et tema. Han kunne gjort noe mer for å ignorere de vanskelige følelsene om ensomhet og sjalusi, men han er ikke i form til å gidde. Han vet om flere venner som skal ditten og datten også denne helgen, noen skal tilbringe tid med en flørt, kjæreste eller veldig god venn. Andre skal drikke seg fulle som noen hodeløse høns, og andre skal noe annet han ikke skal, eller ikke er invitert til å være en del av.



Sjalusi er en stygg uting, sjalusi er en svakhet, tenker han for seg selv. Han sitter alene i en sofa, og blogger i håp om å om at noen skal ta kontakt med han, slik at han kanskje kan snakke med noen over nettet, eller i bestefall finne på noe med noen ansikt til ansikt, så han slipper smerten og ensomheten som nesten har syret bort de menneskelige godsidene han en gang hadde mer av.

De siste årene har det blitt en større og større uvane å skjule seg, trekke seg unna, og ikke tørre noe. Han er redd for hva andre tror om han, og han tror veldig mye om hva andre folk tenker og synes om han. Selv de nærmeste og beste vennene hans er han livredd for skal tenke nedsettende om han og kanskje til og med baksnakke han.
Innerst inne tror han egentlig ikke det, problemet ligger i noen svært få venner i fortiden som han en gang hadde sterkt og godt knyttet bånd til, noen han trodde var venner, men senere fikk vite var noe helt annet, noen som baksnakket han og hadde kalt han for dum, stygg, ekkel, taper og det som verre er. De hadde fortalt videre ting som han trodde de skulle holde hemmelig, ikke rart han har så problemer med seg selv, selvtilliten og troen på verden.

For han er det tryggeste i livet isolasjon. For han er det best å ikke vite noe, fremfor å vite noe eller alt. Mest sannsynlig vil bare sannheten såre han og gjøre han deprimert uansett. Det man ikke vet har man ikke vondt av, sånn sett skulle han levd i en mørk hule og aldri visst at det fantes andre liv på den gråe og forurenset planeten. Da hadde han ikke kunne lære seg ordet ensomhet en gang. Og i beste fall hadde han ikke klart å overlevd, og dermed også sluppet det smertefulle helvete kalt livet. Han tenker på å kutte trådene som henger han fast til livet, men han vet at da vil han såre noen få, noen få som betyr alt for han. Han vil heller leve i smerten, fremfor å påføre andre tåredammer og ufortjent skyldfølelse.

Han er nå en gang satt til denne verden, helt ufrivillig, uten invitasjon. Han ble på tvang presset ut av noen og presset inn på jordens kalde og kyniske stein. Han føler seg alene, selv med venner. Ingen kan lenger redde han, ingen. Bare han selv, men han finner ikke noe lys å gå etter. Alt er bare mørkt, ensomt og fortapt. Livet er en hoffsnarr som elsker å se deg falle, skrubbe på deg 1000 sår, og helt til slutt dø, forså å bli glemt og ikke lenger husket på godt eller vondt. Slik er livet, slik er fortapelsens bitre sannhet.

Vi reblogges.

I dag har jeg rett og slett brukt lang tid på å stå opp... Jeg sto opp nå nettopp. Lå under dyna helt til 17-tiden, jeg har vært våken en god stund, men akkurat nå er det en ny periode hvor jeg føler at jeg ikke duger til noe, at alle er bedre enn meg i alt... Og at jeg ikke har noe å stå opp til, igjen.



Og ja, tanker som at jeg ikke skal ha vært født, og at det hadde vært best for alle om jeg bare døde vekk, de finnes.
Jeg er en kjempeoutsider, som bare gjør ting feil til syvende og sist, uansett. Jeg oppnår ikke noe annet enn flere punkter på en uendelig liste over flere ting jeg ikke skulle gjort, og mange av de punktene gjentar seg gjerne flere ganger. Jeg er dum som et brød, og når jeg tror at noe er noe, så er noe noe helt annet.
Hva faen skal man gjøre...

For ja, jeg vet jeg er spessiell og unik og blablabla... Men jeg er bare spessiell på en teit og unødvendig måte! Jeg er dårlig på å kommunisere med andre, bli forstått og likt i lengden.. Jeg ER ikke sosialt akseptert! Jeg hater ensomheten, som til og med kan være der når jeg er i nærheten av andre, rett og slett fordi jeg er så ulik alt og alle, og det er ingen som forstår meg, og det skal jeg aldri kreve for jeg forstår for faen ikke meg selv heller. Jeg skulle aldri vært født og det har jeg skjønt enda en gang denne uken.. Hater meg selv..

Vi reblogges..

På ingen slags måte finnes jeg 100% perfekt. Det er mulig jeg i noens øyne er perfekt som en venn eller noe annet, men det er ikke det jeg skal skrive og skryte om nå, eventuelt.

Saken begynner med et faktum: Jeg får i utgangspunktet ikke sove.
I går, altså tirsdag sto jeg vel opp sånn i 12-tiden, cirka. Så jeg har ikke sovet hele dagen om det er noen som lurer på det.
Det første jeg startet dagen med var å gå rett til min kontaktperson i Vekst, snakke med henne en stund om arbeidssituasjon på Opp-avisa, og hvordan det har gått med meg og går siden sist samtale. Litt før jeg skulle dra ringte min nye venninne Siri meg, og lurte på om skulle møtes da, slik som mandag. Selvfølgelig ville jeg det, så det ble til at jeg gikk til henne etterpå, snakket litt sammen, samtidlig som en felles venn av oss var der, og også en valpehund, som IKKE er liten!

Litt etter at han felles kompisen vår, som også er en kjempeknall og god venn, etter at han gikk ble det så vi satte på en film, "Beetlejuice" av Tim Burton. Har ikke sett den filmen før, og jeg forsto fort at dette er en film jeg SKAL ha selv også, for den var jævlig forpult bra! :-)

Etter at filmen ble ferdig, tok jeg og snudde meg hjemover, gikk riktignok innpå Kiwi-butikken en snartur først, blant annet for å kjøpe Zalo med sitronlukt, samt to nye oppvaskkoster til å vaske kopper, talerkner og annet oppvaksutstyr med.
Jaja... Nå har jeg fortalt nok om gårsdagen..



Da jeg la meg, fikk jeg irriterendes nok ikke til å sove. Satt av lyset og alt det der... Men jeg bare lå og tenkte på enkelte ting jeg helst ikke vil skrive om og lufte nå. Det er egentlig ikke så relavant heller akkurat nå. Etter litt om og, men sto jeg opp igjen etter en stund, uten å sovet i hele tatt. Satte i gang vaskemaskinen for å ei spessiell bukse (som bør vaskes for seg selv, fra Dragenshule.no), og gikk så ut til sentrum hvor det står noen felleskontainere, som jeg kastet noe søppel i. På veien til containerne gjorde jeg noe jeg ikke husker jeg har gjort før. Jeg plukket opp noe søppel som jeg fant liggende på veien, blant annet en rosineske og et plastikkbeger til å drikke med... Jeg tok bare noe sånne ting forsiktig opp på veien og sørget for å kaste det på rett sted. Da jeg hadde kastet min egen søppel så jeg to større sorte sekker med flere gjennknyttete bæreposer med søppel i... Jeg blir småirritert av slik, så jeg tok alle posene ut fra de to sorte plastikkposene og gjorde det noen andre skulle gjort selv; kastet de i containerne og kastet de sorte sekkene etterpå.

Når jeg går hjemover igjen, så klarer jeg å irritere meg over en simpel liten ølboks som ligger på bakken. Jeg berørte ikke den da, bare gikk forbi den... Men saken er... Jeg syns mennesker som legger og kaster fra seg søppel, flasker og bokser generelt er så utrolig stygge i hodet! Det koster folk så lite å gjøre det de skal, og likevel gjør mange som "alle andre"! Jaja, har ikke tenkt veldig mye på det, for jeg ser søppel hver eneste dag som late jævler har lagt eller kastet fra seg, og det er ikke veldig forsøplet i Oppdal sånn egentlig, veldig lite i forhold til mange andre steder i Norge... Men uansett, det er ikke poenget!

Om to og en halvtime fra nå, altså klokken 09.00 skal jeg på møte med Nav og Vekst, husker ikke helt hvorfor... Men poenget mitt med det er at jeg tørr i hvertfall ikke prøve å slappe for mye av nå, for da er jeg redd for å forsove meg.. Møtet skal visstnok bare vare en liten time, kanskje kortere, men litt før tre igjen før jeg besøk av lillesøstra mi Sigrid (trykk på navnet for å besøke bloggen hennes), så da vet jeg heller ikke om jeg tør å sove mellom de to avtalene heller, hehe.
Jeg er småperfeksjonistisk og henger meg fort opp i småe bagateller som gnikker og gnuer og brenner seg fast til hjernen min, litt som en tatovering innimellom uten at jeg skal skrive mer om tatoveringer, siden jeg blir fort uvell og svimmel av det.

Men nå skal jeg enten ta oppvaska, eller gjøre noe random og ikke så viktig. Skal i hvertfall ikke sove. Heldigvis er jeg ikke supertrett nå uansett, bare litt irritert.

Ønsker alle sammen en god onsdag
Vi reblogges! :-)

Ps: Sjekket for noen dager siden bloggarkivet mitt for Desember 2011. Da så jeg at det nederste innlegget som lå der var fra 6. desember. Mens alle innleggene fra 1-5. Desember ikke ligger der, og det er heller ingen "Vis side 2"-knapp i arkivet. Noen som vet om jeg har mulighet til å gjøre om på grensen for hvor mange innlegg som skal vises i et arkiv eller under en kategori samtidlig? :-) Innleggene fra 1-5.desember er ikke borte, for de finner jeg i kategoriene jeg har lagt de i, men altså; noen som har noen koder for å fikse dette?

Skrev i natt eller når det var et nytt dikt, veldig lite på rim... Skrev egentlig bare det som falt ut av hodet på meg, og ga bare faen i å få ordene til å klinge..
Jeg har ikke sovet i hele natt. Jeg la meg litt etter 00.00-tiden... Slo av lyset, dro meg godt under dyna og håpet på å få sove... Men i natt fikk jeg ikke det... Da klokken var litt over 04 sto jeg opp igjen etter å prøvet å sovet i 4 timer cirka... Bestemte meg da for å gjøre noe for å fokusere meg vekk fra depresjonen, ensomheten og smerten jeg bærer på psykisk, ved å lage et vulgært innlegg om det mannlige kjønnsorganet...

Det hjalp ikke noe i hvertfall. Det gjorde ikke noe verre, men jeg klarte ikke å få det innlegget til å bli en distraheringsmanøver, som jeg håpet på... Prøver å høre på musikk, og prøver å unngå de sangene som er for trist og minner meg om vanskelige ting... Føler ikke det hjelper spessielt heller.
Julaften satt jeg alene hele dagen, snakket ikke med noen, alle var opptatt med sitt. Skal sies jeg var invitert til både pappa og mamma, men var også da ikke i humør til at jeg orket tanken på noe familiejulemiddag. Verken der eller her... Jeg liker generelt ikke jula... Det eneste jeg ønsket meg den dagen, altså lørdag, var å ha noen å snakke med... Men det har jeg skrevet så om før...

Det er nå snart et halvår siden jeg har hørt ordentlig fra en av mine beste venner... Jeg ringte henne 4-5 ganger på julaften, men hun tok ikke telefonen. Siden august har jeg sendt henne noen få meldinger i måneden.. Ikke mange, for jeg er redd for å virke masete eller til bry... I de meldingene har det som regel bare stått at jeg ønsker henne en god dag, håper at hun har det bra, og at jeg er glad i henne. Fått bare svar fra henne en gang siden august...
I dag toppet frustrasjonen og depresjonen seg enda ett hakk: Ei annen venninne som er nesten like gammel som hun jeg beskrev i sted skulle være i Oppdal i 5-6 dager denne jula, noe hun har vært. I 11-tiden i dag fikk jeg vite at hun dessverre var på vei hjem igjen i dag, og at det ikke ble tid til at vi kunne møtes denne gangen heller, var alt for mange andre å besøke.

Så nå sliter jeg med meg selv. Har regelmessig slitt veldig lenge, og prøvd å snakke minst mulig om det til de få vennene jeg har på Skype som IKKE bor i nærheten, dessverre. For når jeg først snakker med noen nå, vil jeg ikke snakke om triste ting om meg selv. Jeg vil mer enn gjerne høre på hva andre har og si, og vise at jeg bryr meg om andre, men jeg hater å snakke om mitt. Jeg ønsker bare å vise at jeg kan noe, og ønsker å gjøre sånn at de vennene jeg skulle ønske jeg hadde mer kontakt med, kanskje kunne ha mer lyst til å snakke med meg.. Er nesten blitt sykelig opptatt av å prøve å overbevise andre, og ikke minst meg selv om at jeg kan noe og er noe... Men det siste året har ting bare gått nedover...

Og på toppen av alt dette sitter jeg og gruer meg til nyttårsaften som er enda en dag hvor mange er i lag med venner og kjære, og jeg kommer til å sitte alene, uten noen å snakke med, ikke en gang på Skype... Og attpåtil er engstelig, fordi jeg generelt blir urolig og deprimert av å vite at samtidlige venner koser seg med alkohol på nyttårsaften... Og, for dere som har fulgt meg en stund, vet dere hvor deprimert og redd jeg blir på datoer og tider hvor det er drikking...

I dag har jeg mildt sagt lav selvtillitt, lav tro på at jeg vil oppleve noe mange gode ting før jeg dør... Og syns mildt sagt at alt bare virker meningsløst og tomt. Gjort noe i dag jeg ikke har gjort på minst et halvår... Kjøpt med en stor bærepose med snop, for å trøstespise... For jeg vet at når jeg dytter i meg nok sukker så får jeg kanskje til å gråte litt, noe jeg sliter med ellers....


(GNI DETTE INN! Jeg har ikke spist noe godterier eller noe på flere måneder, og det er IKKE sukker og kosthold som har skylla for at jeg har en nedtur. For det har jeg hatt lenge! I skrivende stund har jeg enda ikke åpnet noe av det på bildet.. Men i dag ønsker jeg bare å nå absolutt lavbunn, og det kan jeg klare ved overdosering av sukker, så kanskje jeg får grått litt i løpet av dagen... Skal jeg først ha det jævlig så...)

Så er ikke sikkert jeg legger ut så mye flere innlegg i dag...
Har tre mål for nyåret... 1. spare penger til å reise bort til noen venner en helg eller gjerne lengre... 2. tørre å ta tog eller buss alene fra Oppdal til et annet sted. 3. eventuelt sjekke inn på hotelll, siden de fleste vennene jeg har er i 16 årsalderen og har foreldre de bor til som ikke kjenner meg, og blablabla..
Selvmordstankene er tilbake, og det er egentlig ikke noe nytt. For de har jeg hatt i regelmessige bølger lenge. Men jeg liker ikke å skrive noe om det, fordi jeg vet at det er enkelte som blir engstelig av det, og det siste jeg vil er å skuffe noen, eller å skremme noen... Fordi jeg vet hvor jævlig det er å være redd for at noen skal ta livet sitt selv, noe jeg også har opplevd har skjedd for 2 år siden...Og jeg unner ingen den følelsen av å sitte igjen etter at noen har tatt sitt eget liv, bare følte for å skrive ned mest mulig nå... Så unnskyld til alle sammen...

Ikke bedre enn originalen, og ikke i nærheten, men fant denne coverlåta av "Running to the edge of the world" ved tilfeldig søk nå nettopp:

Det eneste jeg ønsker nå, er å ha noen rundt meg, det har jeg ikke hatt på et halvårstid... Sånn ordentlig... I Oppdal fins det ingen som har tid, eller som svarer meg verken når jeg ringer eller sender melding...
Vi blogges!

Kan egentlig ikke si nøyaktig hva det er, eller hvorfor. Jeg har bare mange små tanker rundt dette.
Saken er jeg har ikke matlyst. Har ikke spist så mye som en bollesmule i hele dag... Jeg er daff og riktignok i svakere form enn om jeg hadde spist...
Men jeg er rett og slett ikke motivert til noe. Jeg savner ei veldig spessiell venninne jeg ikke har sett stort av siden tidlig i august... Det er jul, jeg hater jul...


TIL ALLE SOM KUN SER PÅ BILDER OG IKKE LESER:
Dette innlegget er ikke et innlegg om smørkrise og lavkarbo!

Det er også en god del andre ting, men jeg orker ikke gå inn på det. Det er gamle ting som jeg alerede har skrevet før. Ensomhetsfølelse, savnet etter en helt spessiell venninne jeg tilbrang en del tid med i sommer og vår, jeg kan ikke forda å lese om julebord og andre innlegg som har med festing og alkohol å gjøre, og blablabla...
Mange mindre og større ting som har klumpet seg sammen. Jeg vil ikke spise, og tenker at hvem faen hadde reagert om jeg hadde tyntet helt bort? Sånn egentlig...

Sannheten vet jeg, det er flere som hadde blitt veldig lei seg da, og jeg vet det... Bare skriver det jeg tenker innimellom... Kan ikke noe for det, og det er heller ikke noen andre sin skyld at jeg lever med selvforakt! Mine venner er verdens beste de. Og jeg kunne forsåvidt trådd mer til for å møtt de jeg også. Har nesten nobody i Oppdal, den beste vennen jeg har i nærheten av Oppdal har aldri tid, og de fleste andre bor milevis unna, som i 7-10 timer unna med bil...



Vet at jeg bør spise, men jeg bare utsetter det. Jeg har ikke store matlysten, og motivasjonen er ikke skryteaktig stor!

Hater ensomheten, takler ikke å tenke på meg selv, og min situasjon. Bruker mest mulig distrasjonsverktøy som å lese Nemi, lese blogger, tegne, skrive, spille, se film... Men det er grenser for hvor mye det klarer å dekke for, og distrahere også...

Vi blogges!

Jeg vet egentlig ikke hvem jeg prøver å lure. Det er ikke det at det har blitt snakket om så mange ganger heller, egentlig.
Hvordan klarer jeg egentlig si noe, som jeg vet ikke er sant? Jeg snakker om tiden som er nå, jeg sliter.
I det siste har jeg prøvd konstant å ikke snakke om det, fordi jeg alerede har skrevet og sagt så mye om meg selv.

Sannheten er at jeg liker virkelig ikke å fremmstille meg selv som deprimert, ensom og slike ting, spessielt ikke når så mange av mine venner koser seg og smiler og ler. Jeg har ikke noe i mot julen i seg selv...
Jeg kan høre på julesanger, jeg kan se adventskalendere på tv. Jeg kunne sikkert hatt et juletre om jeg hadde giddet også.

Det er ikke julen i seg selv... Det er bare den samme følsen jeg får i helgene og slikt ellers. Når jeg vet at noen og en hver foreksempel er på en pubb, et hotell, hjemme hos noen eller noe annet og koser seg kjempemasse i selskap med andre. Også er jeg bare han fyren med kraftig angst for å være til stede hvor folk drikker, uansett mengde og type alkohol. Jeg tørr ikke være med ned på bryggeriet i helgene eller andre steder med flere ukjente mennesker. Er så redd for at en eller annen skal komme med morsomheter på mine vegne, uten å egentlig mene noe vondt med det. Tar ting veldig følsomt og personlig, og kan bli fort lei meg og bare få selvmordstanker igjen..

Har ikke selvmordstanker akkurat nå... Men jeg skulle ønske jeg ikke eksisterte nå. Jeg skal IKKE tilbringe jul med noen av familien. De drikker ikke særlig alkhol, og har heller ikke mange ukjente gjester. Men jeg føler meg bare mer ensom som regel med familie enn når jeg er alene. Fordi vi er så forskjellige.

Åh, om jeg bare hadde noen spessielle venner med i Oppdal som jeg ikke har vokst fra, eller som jeg passet bra sammen med i lengden nå. Det har jeg jo ikke. Og jeg orker ikke lete mer i denne bygda.
Hvorfor skal livet være så hardt? Hadde jeg hatt en kjæreste eller noe, så hadde dere sikkert aldri lest ett eneste negativt ord. Da kunne jeg sikkert klart å skrive et positivt ord om religion og Jehovas vitne til og med.
Men er 20 år gammel jomfru. Aldri kysset, aldri hatt sex, aldri hatt forhold i barnehagen. Jeg sliter så sterkt med å tro på meg selv, at det produserer en jevnlig negativitet i det sosiale, og det orker heller ikke andre i lengden.

Dere har sikkert sett at bloggen min har vært mer preget av oppmerksomhet til venner for tiden. Og det er fordi jeg i denne tiden tenker ekstremt på hvor mye jeg skulle ønske at jeg hadde de få vennene jeg har funnet på nettet, at de bodde nærmere. Jeg savner kort sagt mennesker jeg aldri har møtt, men likevel utvekslet mye koselig snakk med, via cam på Skype/msn, ordveksling på blogg eller mail, eller sms. Jeg skulle sånn ønske at jeg kunne vært hos dere alle, dere som jeg snakker med eller har så grei kontakt med enten her over blogg (som i kommentarer og private meldinger) og de som jeg snakker med på Skype/msn daglig. Dere vet hvem dere er alle sammen, det burde dere i hvertfall vite. Og jeg vil ønske dere en god jul, og fin tid videre.

Har i et innlegg tidligere skrevet navn på de menneskene jeg har best og mest til overs med på blogg.no/livet mitt, og jeg sier det til dere igjen; er så glad i dere. Og dere er i tankene og hjertet mitt hver eneste dag.



Hilsen en noe sentimental meg.
Vi blogges!

Hva skal jeg si?
Jeg har bare lyst til å gråte.
I natt innså jeg igjen hvor ensom jeg egentlig er.
Ingen ting er noen gang som man tror.

Man håper og tror.
Gir seg selv, livet og andre stadig nye sjanser.
Men skuffelsen kommer alltid.
Har ikke følt meg så ensom og deprimert som NÅ, på lenge.

Natt til i dag startet bra, men så skjedde det.
Nå må jeg starte fra bunn igjen.
Forandringer har skjedd.
Større enn jeg liker.

Ingen gravkiste er stor nok for mine frustrasjoner.
Ingen vegg kan sperre inne min frykt.
Jeg lever i en verden fult av virus.
En verden fult av motgang.
Et liv uten mening.

(Aylar Von Kuklinski, 6. desember 2011)

Jeg er tom
Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg er tom
jeg vil så gjerne blogge, og være kreativ, men nei - jeg er tom
jeg glor rundt omkring, på nettet, på inspirasjonsjakt
blablabla, finner jeg noe? ikke en pøkk!

jeg tar på meg støvletene mine, hiver på meg jakka, jeg går ut
hva er det jeg finner? intet stort, ikke inspirasjon i hvertfall
det er ikke det at det ikke finnes, jeg bare finner det ikke
det er noe med meg, som er forandret, siden når? vet ikke...

jeg hater å være den jeg er nå.
den uinspirerte sædtomme kuken i trøndelag
en titt ut fra vinduet jeg tar - joda, skyene lever fortsatt
sola, den parasitten, den gjemmer seg nå, anonyme jævel

jeg vil leve, men har dødd for mye i det siste
gått for mye på mitt eget gulv
vanskelig for å spasere videre
jeg er tom

en gråsone, en tåke, et hav av murvegg
jeg kan lett knuse den, men glemt hvordan
jeg ber sårt om hjelp, jeg Aylar Von Kuklinski trenger deg!
jeg trenger dine ord, og ja jeg vet dette er ynkelig

men jeg er i hvertfall ærlig, jeg ber om ditt ord
dra meg etter propellen, og start motoren i meg
dra meg opp, dra meg ned, forså kraftig opp igjen
jeg trenger deg kjære bloggleser

uten deg er jeg intet mer enn en tom elefant
en elefant uten gress, en elefant uten flokk
en tom elefant, uten sitt sirkus, sin jungel
bare en ussel elefant på avføringsmiddel,
uten at det er mer å tømme, og det gjør meg så sår

jeg er tom!
(Aylar Von Kuklinski, 15. november 2011)


♥ Vi blogges ♥

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

Er generelt ikke noe glad i tanken på tabletter, medisiner eller noe annet i den gata... Men skal ærlig innrømme at tanken om å finne noe som slår meg ut i cirka 48 timer konstant frister.. Jeg vil ikke være til stede akkurat nå. I dag føler jeg meg ikke sliten eller utmattet eller noe på den måten, som tidligere. Men veldig vondt å leve akkurat i dag.
Det har selvfølgelig ikke skjedd noe nytt, men det er jo helg og det er også høst.


(bilde tatt fra: bloggersbase.com)

Har så utrolig lyst til å gjøre noe drasisk som gjør at jeg svimer og av og faktisk sovner stille inn frem til mandag igjen, jeg orker ikke å leve med alle tankene jeg har inne i hode mitt nå. Å skrive kommentarer som at det ikke hjelper å bure seg inne, hjelper meg lite nå. For det er mulig det, men for meg hjelper det heller ikke å gå ut nå, for da lover jeg dere at jeg blir enda mer lengre nede etterpå. Er så mye som minner meg om ting jeg ikke liker hvis jeg går ut, ting jeg har psykiske plager av å tenke på...

Er så skrekkelig alene, hvert sekund. Dette er ikke akkuat det første innlegget jeg skriver innen for dette temaet, og jeg kan love at det ikke er det siste heller. Jeg har rett og slett ikke noe å fylle tiden nok med. I Oppdal er det ingen aktiviteter som jeg ver velkommen i, eller som jeg mestrer eller forstår. Jeg har kjempeproblemer med å henge med i mange sosiale spilleregler hos folk flest, og folk flest vil meg helst død. Jeg vet det, og jeg vil det selv også. Det eneste som holder meg oppe er de få vennene jeg har kontakt med over nettet nå. hadde jeg ikke hatt litt kontakt med noen av dem hadde jeg sikkert tatt kjøkkenkniven og skjært opp blodårene mine for flere måneder...


(bilde tatt fra: bhavasetuve.blogspot.com)

Nekter å legge meg inn noen sted, det gjør jeg bare ikke. Og jeg liker ikke å snakke med leger og folk som har utdanning på å hjelpe. Har mye mer ut av å snakke med andre som faktisk har opplevd ting selv, fremfor de som bare har utdannet seg til å vite litt om hvordan de liksom skal hjelpe folk i min situasjon. Det er store forskjeller på venner som faktisk har opplevd noe, og leger, terapauter og psykologer som bare har fått det inn via en skole eller lignende.

Har så forferdelig lyst til å foreksempel bare flytte til min gode venninne Mira, ikke flytte til henne, den belastningen vil jeg ikke kaste på noen. Men i hvertfall flytte nærmere i samme distrikt, som perr dags dato er mange, mange, MANGE mil unna Oppdal.

De eneste som forstår noe som helst av meg er folk jeg kun har kommunisert med over blogg, msn (webcam), sms og telefon. Folk i Oppdal og Rennebu forstår kanskje 5/40 del bare, og det er langt fra nok... Føler rett og slett som om det er ingen i Oppdal og eller Rennebu som bryr seg. Vet at enkelte absolutt faktisk ikke har tid, av gode årsaker, men er flere jeg ganske sikkert kan si bare gir blaffen også. Og hva kan jeg kreve? Ikke en dritt, ikke en dritt. Det eneste valget jeg har i mine øyne er å gjøre verden en tjeneste ved å holde mest mulig kjeft, eksistere minst mulig slik at folk får fred og slipper å vite av mine depresive problemer og heller smile litt mer og late som om ting er bedre, eller så er det å manne seg opp til et stevnemøte med mannen med jåen....


(bilde tatt fra: http://www.internetphotos.ne)

Hardt og brutalt er både livet og døden, forskjellen er at døden slipper man å føle. Og jeg driter i at dere ser på meg som en egoistit av disse ordene. For jeg skriver bare det jeg tenker og faktisk føler og tror på!

Vi blogges

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

I skrivende stund er jeg 20 år gammel. 20 år er brukt opp av livet mitt, vet ikke hvor lenge jeg har igjen.
Jeg vet at jeg fremdeles er ung, men jeg føler meg som en gammel pernsjonist som ingen vil ha.
Er alene stort sett hver dag, veldig ensom, og veldig mye av tiden av livet mitt har jeg vært ensom, alltid slitt med å kommunisere og få møtt andre folk...

Det er spessielt en tanke den siste tiden som har dukket opp. Akkurat som jeg ikke hadde nok negativitet av tanker fra før. Jeg tenker nå veldig mye på det faktumet at alt en gang skal ta slutt. At jeg som alle andre skal dø. Jeg skal dø, alle jeg kjenner skal dø. Og jo mer opptatt folk er, og jo mindre mulighet folk har til å møttes, desto verre blir det.
Jeg savner virkelig vennene mine. Håper virkelig at jeg snart kan spare litt penger sånn at jeg kan reise noen mil for å besøke noen av de mer likesinnede vennene jeg har som ikke bor i Oppdal. For her i bygda har jeg som sagt ingen som har tid, noen gang. Har vært alene i nesten hele år. Og tanken på at det skal fortsette slik og forbli slik til den gangen noen få mennesker står rundt et hull hvor en kiste med meg i senkes ned, er vond. Og jeg plages av tanker som dette svært ofte nå.

Jeg vil ikke dø.... Noen ganger tenker jeg på å ta mitt eget liv, fordi jeg ikke orker depresjonen og smertene lenger. Men samtidlig så er jeg livredd for å dø for tidlig. Og i skrivende stund har jeg opplevd svært lite i livet. Jeg er så uerfaren, det meste i livet har jeg gjort alene, uten at noen har kan vitne det med meg. Kjære verden, jeg har bare et ønske i livet nå. Og det er å få møtt enkelte mennesker noe oftere. Tanken på at alt kan ta slutt før jeg i det minste har opplevd å være litt lykkelig i livet med noen venner, er forkastelig stor, og jeg prøver å distrahere meg vekk fra disse tankene veldig ofte. Samtidlig begynner jeg å bli sliten, bruker veldig mye krefter på å distrahere meg mest mulig fra disse tankene ved å gjøre andre ting, og det er veldig lite som fungerer for meg nå. Prøvd å sett flere filmer, løpt lengre løpeturer, gått rundt i Oppdal sentrum i håp om å møte noen som har tid til en prat, sendt på enkelte av de få jeg vet av i Oppdal en sms i håp om at noen har tid, lest i bøker, tegneserier, tatt oppvaska, støvsuging... Prøvd mye, men uansett hva jeg prøver på, så tenker jeg fremdeles disse uønskede tankene mens jeg gjør disse tingene. Tankene er der om natta like mye som dagen, og får ikke sovet noe særlig godt lenger. Om natta forfølger disse tankene meg i drømmene mine. Jeg drømmer om enkeltpersoner jeg savner så mye at jeg bare vil gråte, jeg drømmer om personer jeg kun har snakket med over msn og bloggen og facebook, som jeg enda ikke har fått møtt... Og når jeg våkner opp fra disse drømmene våkner jeg til en forsterket depresjon, et enda sterkere savn etter å dele tid med noen som jeg har noen fellesinteresser med.

I Oppdal har jeg lett etter likesinnede lenge. Jeg har gått ut, gitt folk en sjanse. Jeg har hatt noen venner i Oppdal, men enten så har de "dumpet" meg som venn på grunn av diversje årsaker jeg egentlig ikke vet hva er, fordi de fleste som har plutselig trukket seg unna har gjort det uten å gitt en eneste forklaring. Eller så har de flyttet, har fortsatt veldig grei kontakt med noen som jeg har kjent her på Oppdal og som virkelig er en god venn for meg, bare så synd at vedkommende i dag bor så mange mil unna. Men det er en person som jeg i hvertfall vet aksepterer meg for den jeg er, og vedkommende ønsker også veldig gjerne meg på besøk, så må bare spare litt sånn at jeg i hvertfall har penger til togreisen.

Jeg har både fastlege, terapaut og støttekontakt som jeg snakker med ukentlig. Men jeg føler ikke at det hjelper. Jeg føler at det hjelper meg mye mer å snakke med folk som har opplevd en del ting selv. Leger, terapauter og den slags har ikke nødvendigvis kunnskap om hvordan ting føles, selv om de har en viss utdanning på å hjelpe folk. Vennen min som bodde i Oppdal frem til h*n flyttet i år har opplevd en god del, og det er en person som jeg har mye mer glede av å snakke ut med, og spessielt siden h*n har opplevd så mye selv så føles det mer ekte når vi snakker, i motsetning til når jeg snakker med feks terapaut, psykolog, støttekontakt... Er det noen som ikke forstår hva jeg mener?

Vel, ja... Så er det en ting til, og det er at jeg nesten har sluttet å snakke med noen om meg og mitt. Selv den vennen jeg nevnte i sted. Vi snakket over msn i går, og vedkommende sa at h*n ønsket at jeg godt kunne snakke med h*n om det var noe, og at h*n syns det gjør vondt å vite at jeg har det så vanskelig som jeg har det. Ble ikke så jeg skrev noe særlig til vedkommende om noe konktret, fordi jeg vil ikke at folk skal huske meg som han som hadde det vanskelig, blant annet fordi jeg er redd for folk skal gå fortere lei meg da. Jeg vil ikke miste flere nå. Jeg vil bare være han fyren som fant på morsomme og kreative ting, han som var der for folk som trengte det, han som gledet folk og aldri krevde noe selv. Jeg vil ikke være til bry for noen, jeg hater den delen av meg som snakker om seg selv. Den "eneste" jeg skriver til om problemene og tankene mine nå, er bloggen. Jeg vil virkelig ikke snakke om mitt, når jeg snakker med noen. Da vil jeg snakke om alt annet, ting som folk syns er hyggeligere og kulere. Har et gigantisk selvbildeproblem!

Mange tror at jeg sikkert ikke har noe særlig problem med selvbilde, spessielt siden jeg gjør og skriver så mye rart på bloggen. Og også siden jeg tørr å kle meg og til tider sminke meg som jeg selv vil se ut som, fordi det er den personen jeg er. Ja, jeg gjør mye rart, men jeg har likevel store problemer med meg selv. Selv om jeg kanskje er en av ikke så veldig mange som tørr å gå i de klærne jeg vil selv og slik, så har jeg likevel stor angst for å dumme meg ut face2face. Det å dumme meg ut på bloggen og skape liv her, det har jeg ikke noe problem med. Men utenom det så har jeg virkelig store problemer med å omgås andre. Her på bloggen lever jeg mitt eget liv og er ikke redd for noe. Men utenom bloggen har jeg et helt annet liv, og vil at folk skal vite at jeg er ikke nødvendigvis helt den samme her inne som utenfor bloggen. Jeg skriver det jeg mener, det gjør jeg. Men jeg er langt i fra så tøff og selvsikker utenfor bloggen, som inn, foreksempel!



Jeg får ukentlig kommentarer fra folk som leser bloggen min om at folk digger det jeg legger ut og syns jeg er tøff som tørr. Og noen har til og med skrevet at jeg er et forbilde for mange, for meg så virker det bare totalt fjernt! Ser ikke på meg selv som tøff i hele tatt. Ikke det grann! Jeg er stolt over meg selv for alt jeg har lagt ut på bloggen, til og med de kritiske innleggene om religion, rosabloggere er jeg stolt av. Angrer ikke på noe som helst jeg har skrevet eller lagt ut her på bloggen! Angrer egentlig sjelden på ting jeg gjør, det er verre med det jeg ikke gjør! De menneskene som tror jeg er satanist og ikke en gang gidder å gi meg en sjanse for at de selv foreksempel er religion kommer jeg ikke til å gå i lag med uansett. Og må si det igjen. Jeg er absolutt ikke noen tilhenger av verken kristendommen eller noen andre religion, og hadde ikke tatt betalt for å brent en bibel, men jeg aksepterer likevel at folk er religiøs. Jeg dømmer ikke menneskene som er religiøs. De eneste menneskene jeg dømmer er de som selv dømmer og tror de er bedre! Skjønner at mange har problemer med å forstå den forskjellen, men det er slik det er. Og med det mener jeg heller ikke nødvendigvis at religiøse dømmer mer enn ikke-religiøse! Men jeg hater religion, men det er ikke det samme som at jeg nødvendigvis hater religiøse mennesker og ikke vil være venn med dem. Jeg har ei veldig god venninne som foreksempel hater skrekkfilmer og har null til overs med Marilyn Manson, likevel er vi veldig gode venner og jeg dømmer henne ikke på grunn av det, bare fordi jeg selv elsker skrekkfilmer og Marilyn Manson, og hun nærmest det motsatte! Skjønner dere hva jeg sier?



Ok, da tror jeg at jeg skal runne av. Ble litt langt dette innlegget, og ble litt flere temaer enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Men det ble nå en gang slik denne gangen.
Ønsker alle sammen en god og finfin tirsdagsettermiddag videre! Håper dere har det bra, og hvis det er noen som ønsker å bli bedre kjent med meg så hadde jeg satt stor pris på om noen turte. Jeg trenger flere venner, erstatter aldri noen, er ikke en slik som dumper noen venner til fordel for "noe bedre". Så hvis noen her sliter litt med samme ting som meg, og ønsker å bli bedre kjent så hadde det vært veldig hyggelig. Til og med om du er religiøs så kunne jeg tenkt meg å bli bedre kjent! Folk som aksepterer meg, aksepterer jeg tilbake! Selv om man ikke liker alle sidene og interessene til folk rundt seg, så kan jeg likevel akseptere MENNESKENE som liker de tingene, og tror på det. Må bare gni det inn, for det er tydeligvis mange som har missforstått meg på flere punkter i det siste.

Vel, da skal jeg runne av!
♥ Ønsker alle sammen en god tirsdag, klemmer til de som vil ha ♥
Vi blogges!

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

Så er det tilbake. Deppe-innlegget mitt, nok en gang.
Jeg vet det ikke er oppmuntrende å være på bloggen min spessielt for tiden, men dette er alt jeg har å skrive.

Jeg vet virkelig ikke hvem jeg er lenger, jeg vet ikke hvem noen er lenger. Jeg tror stadig en ting, men så finner jeg ut noe helt annet. Og noe helt annet er som regel ikke positivt eller godt for mitt tilfelle.
Livet mitt går som regel på å bygge opp forhåpninger, glede og håp en stund... Men så skal alt faen meg rives ned brutalt, gang på gang... Folk sier at man blir sterkere av det som ikke dreper en? Vet dere hva, jeg føler at for hver gang ting skjærer seg, så blir alt bare verre.

Orket og taklet mer motgang for 2 år siden enn jeg er i stand til nå. Og enda mer for 4 år siden. Jeg klarer nesten ikke tenke og huske positivt lenger. De positive stundene i livet mitt blir bare færre og færre for verdt år. Stadig oftere og oftere baller alt på seg. Folk svikter, eller så er det jeg som svikter dem. Jeg kan kanskje finne noen jeg har god kontakt med en stund, men så en dag så ryker tauet, og vi driver avgårde i hver vår retning. Og jeg blir igjen sittende alene, hardere forslått enn noen gang.

Alt jeg vil er bare å finne noen få venner som jeg kan beholde en stund... Hvorfor skal jeg aldri klare det? Det skal ogsåšsies at jeg syns det er drittøft å ha fylt 20 uten å hatt en eneste kjæreste.... Av klassen min både fra barneskolen og ungdomskolen OG den klassen jeg gikk i på videregående er jeg den eneste som har vært singel hele livet. Hva er så galt med meg? Prøver så godt jeg kan vær dag og natt... Det med kjæreste er ikke det viktigste, og jeg vet at kjærestegreier er uvervurdert og alt det der.... Men jeg klarer ikke en gang å ha venner. Jeg er alt for sær. og for mange alt for impulsiv. Hvordan kan jeg i hele tatt tenke at noen kan forstå og holde ut med meg, når jeg ikke engang kan holde ut med meg selv?

Jeg har maksimal lav selvillitt nå, og ser for meg døden komme og hente meg om 2-3 år... Skjer det ikke noe snart kommer jeg til å dø av kraftig depresjon. Å ta mitt eget liv er jeg for feig til. Klarer ikke noe selv. Ikke en dritt. Bare å skrive patetiske drittinnlegg her inne. Det klarer jeg. Men ikke noe mer, ikke nå lenger.. Jeg har hørt at man faktisk kan dø av sorg og depresjon, og jeg kommer til å gjøre det... Har skjønt det lenge, og det er greit. For dette livet makter jeg ikke stort lenger.

Helt siden jeg var veldig liten har jeg skjønt at noe er galt med meg, veldig galt. Og jeg skulle ALDRI, kommet til denne verden. Aldri!

Unnskyld for nok et nedvergende innlegg. Og jaaaaaa, jeg vet at ingen vinner på å være negativ. Men jeg skriver bare hva jeg føler og tenker, og opplever! The true!

Vi blogges...

Vet ikke helt hva det er med meg lenger jeg... For snart en måned siden slettet jeg facebook-siden min, og nå vurderer jeg virkelig å slette bloggen min og bare forsvinne helt. Orker ikke mer av dette livet jeg lever nå. Er så lei, så deprimert. Nærmest på gråten, men får ikke til å gråte...

Er som om det går automatisk sperre mot gråting for meg. Er så lei av å være alene hele tiden, skulle så ønske at de få jeg har kontakt med for tiden ikke bodde så mange mil unna. Spessielt ei av de, som jeg har funnet ut at jeg elsker veldig sterkt nå.

Er det noe vits i at jeg går til terapi, at jeg går på jobb? Nei, ingenting funker lenger! Ikke som før. Faen å...

Nå og da snakkes det om at jeg skal møte noen av de vennene jeg har best kontakt med over nettet i dag, enten at jeg reiser dit, eller omvendt. Men jeg vet ikke jeg. Er så vant til at ingeting blir noe av. Har levd i håp og tro så lenge, at jeg tror rett og slett ikke på noe bedre liv, med likesinnede forståelse og kjærlighet lenger...

Jeg med min angst kommer aldri til å klare å gjøre noe, klarer aldri til å psyke meg til å ta togen bort til noen, og det vil aldri heller skje at jeg får besøk fra noen utenifra heller. Her i Oppdal har jeg ingen...  Alt jeg tar i mister jeg. Har kanskje noen en stund, men så finner folk ut at jeg er kjedelig og ubrukelig, og teit. Så glir de unna som alle andre... God jævla natt! Nå er jeg så lei av meg selv at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Er så jævlig mildt sagt drittlei... Klokken er i skrivende stund 04.41, jeg er svimmel som pokker. Jeg er kvalm. Kroppen min er urolig, puster urolig. Jeg er så lei av alt, lei av at alle dagene er så like. Står opp hver dag til en dag jeg skal leve helt alene. Ingen har tid, alle har enten barn, familie, jobb eller skole å prioritere. Slik har det vært i snart et halvår nå, igjen er det flere her som jeg kunne møtt oftere, men som jeg ikke har mye felles med. Det er flere jeg snakker med om dagen som jeg snakker godt sammen med, men vet dere hva? De bor jo milevis unna, flere timer unna med tog...



For litt siden hadde jeg bare lyst til å gråte. Fikk ikke til. Ensomheten er en ting, men enda en ting er at jeg har andre uroligheter som plager meg. Tenkte for noen timer siden før jeg prøvde å legge meg på fremtiden. Er det meningen resten av livet mitt skal være så tomt, fattig, ensomt og energitappet som nå? Skal hver dag i resten av mitt patetiske liv mer eller mindre være som det siste året? Nei, faen altså... Vil mye heller dø enn å leve stort lengre som jeg gjør nå. Jeg er psykisk sliten, deprimert så til de grader. Frister så jævlig å ta en av de knivene jeg har i skuffen og bare kutte tråden, forsvinne. Dø! Jeg hater livet mitt. Hadde jeg vært født som en som var mer sosialt akseptert blant folk flest så hadde alt vært så anderledes. Men nå er jeg riktignok født som den jeg er, han fyren med asberger syndrom med totalt mangel på normale sosiale spilleevner som er akseptert hos folk flest. Og det gjør at folk flest trekker seg unna, og ikke vil assorieres med meg. Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg er svak, sliten, deprimert, tom for livsglede, og hver eneste dag skulle jeg ønske at jeg IKKE bodde der jeg bor nå, at jeg heller bodde nærmere de flotte, få menneskene jeg snakker med over msn hver dag.

"Så flytt da!".
Mm, enkelt å si. Først må man søke jobb et sted, og det å flytte på ting jeg har er ikke gratis. Og jeg er slettes ikke rik. Har så stort fravær på skole og jobb oppover åra. Har ikke troen på noen lys fremtid. Kan noen fortelle meg hvorfor jeg ikke bare kan få lov til å dø nå? For jeg orker ikke de samme ensomme rutinene lenger... Ansvarsgruppen min har foreslått at jeg kan være med på noen møter en eller to ganger i uken med andre mennesker, som turer og slik. Men så er saken den at jeg vil heller være alene enn å være med der. For den gruppen det er snakk om er en god del eldre oppdalinger som kommer til å gjøre meg enda mer deprimert, fordi det er snakk om mennesker som jeg ikke har annet til felles med enn at vi sliter litt. Og det er det! Jeg vet godt selv hvordan jeg blir i nærheten av mennesker fra andre planeter i for lang stund. Lærere, psykologer, terapauter, eldre mennesker, kristne mennesker er blant mennesker som gjør meg mer deprimert som regel, enn selve ensomheten i seg selv!



Det er noen ytterst få mennesker som får meg til å føle meg levende perr dags dato, og de heter Sandra, Mira/Mariann, Sara, Marte, Kristine, Ingeborg, Miriam, Anneli, og Aud Helen. Ingen av de åtte menneskene bor i nærheten av Oppdal, ikke i nærheten i hele tatt. Og det er ikke noen av de sin feil, ikke min heller for den saks skyld. Hvorfor skal det være slik at de menneskene jeg trives best med bor så himla langt unna? Her i Oppdal bor det nesten bare folk fra en annen verden enn den jeg tilhører og forstår meg sosialt på, og forstår meg på i hele tatt.

Har tidligere også skrevet om ting som kan minne om at jeg mest sannsynlig har gitt meg selv lavt blodsukker. Uvariert kosthold, og at jeg nesten ikke spiser lenger overhode. Akkurat nå er det eneste jeg har i kjøleskape så lite at jeg kan ramse det opp lett: 3 brød, en halv pakke knekkebrød, litt knekkebrød og litt syltetøy, og en pakke ris, en pakke grøtris, og en pose macaroni. Og det er stort sett det samme jeg har fôret meg selv med i flere uker nå. Mer eller mindre. Eneste jeg har å drikke er vann, eller te uten sukker fordi jeg har tomt for sukker og sukketer og det som er... Men akkurat det SKAL jeg gjøre noe med klokken 16.00 i dag når jeg får lønn. Da skal jeg fylle opp kjøleskapet med mer varierte saker. Så bør jeg bli roe ned pengebruken på litt vel mye film, musikk og slik, tror jeg har brukt over 2000 kroner på hobbyting bare de siste 14 dagene, og lite på mat og drikke. Og det jeg har brukt på mat og drikke har som regel vært en veldig uvariert liste... Men i dag har jeg bestemt meg for å prøve å roe ned pengebruken på hobbyrelaterte ting.



Heller prøve å bruke mer på mer variert kosthold, og kanskje spare litt slik at jeg har råd til å rømme fra Oppdal snart noen ganger, og besøke noen av de gode venninnene jeg nevnte over. Som nesten er de eneste jeg har, og til dere 9 som det gjelder; jeg er utrolig glad i dere alle. Dere er mine beste venner! Takk for at dere er den dere er!

Okok, en siste ting, døgnrytmen min er IKKE bra. I går sov jeg store deler av dagen, og får derfor ikke sove nå i tillegg til at jeg er nokså deprimert og ute av meg på grunn av all ensomheten jeg er så lei av, og at jeg er svimmel på grunn av det såkalte "kostholdet" mitt som er noe fattig og uvariert.

Ønsker alle en god uke.
Vi blogges!

Livet er en ensom marsj mot døden.
Akkurat nå sitter jeg alene i min båt, seiler helt ensom. Forbi meg passerer det nå og da hyggelige mennesker som stopper, og vil være en venn. Etter en stund finner de ut at jeg er ikke så særlig å snakke med, så de ror videre og lar meg bli igjen. Jeg gidder ikke ro etter, gidder ikke være til bry.

"Ikke ro mot strømmen", skriker folk. Det er det jeg gjør. Mens folk flest seiler med strømmer, seiler jeg mot den.
Helt alene. Metervis unna ser jeg noen få andre som gjør som meg, men de er så langt unna at jeg ikke har sjans til å komme i deres båt. Og det er synd, vi er av samme ulla, og kunne varmet hverandre, hadde det ikke vært for avstanden som er så skrekkelig.



Vinden kommer, det blir kaldere. Mørket kommer, det blir mørkere, jeg har nå enda større problemer enn noen gang med å se klart. Jeg vil mest av alt stikke hode i vannet og drukne, eller satse på at pirajaene dreper meg. Jeg orker snart ikke ro lenger. Skulle jeg altså rodd sammen med de andre, eller skal jeg drukne meg. Å ro mot strømmen klarer jeg ikke lenger, ikke alene, ikke for meg selv.

Hm, jeg ser meg bak. Det er fortsatt litt fisk igjen i luka bak. Jeg vil sikkert dø snart uansett... Hvorfor ikke prøve litt til? Det kan jo hende at jeg faktisk får kontakt med de andre som ror samme vei som meg, selv om de er så langt unna at selv i kikkerten blir de som fluer i mørke, nesten helt usynlig. La gå... Jeg få ta tak, og ro noen tak til. Er jeg heldig kommer det en stor flodbølge og tar meg av dage snart. Orker ikke denne ensomme kampen lenger, kampen om å komme vekk fra ensomheten sammen med alle de andre. Jeg vil på den øya der 50 likesinnede har kommet seg, ikke på den øya hvor 10 000 mennesker, helt ulik meg bor, da vil jeg heller falle i havet og dø!

Trenger for tiden hjelp. Er noe plaget av svimmelhet, kvalme og mildt sagt mangel på energi for tiden.
Spessielt det siste ønsker jeg å gjøre noe med, for når jeg er så tappet for energi er jeg også spessielt ekstra lett irritert, og sliter med å være noe god hjelp for de kjære vennene jeg vil være der for om det først skulle være at noen trenger meg. Nå har jeg ingen venner i distriktet lenger, men har flere som jeg gjerne skulle hatt energi og overskudd til å hjelpe av folk som bor lengre i sør foreksempel. Men akkurat nå føler jeg at hele meg er tomgang, at jeg bare gjentar meg selv, og at jeg mildt sagt er en uinspirerende, kjedelig, tamm og svak person.

Så, hva har dere til tips for at jeg skal få mer energi? Jeg må bare si det med en gang, jeg kommer ikke til å gå ut på noen klubber, fester og andre sosiale steder, akkurat det nekter jeg uansett om jeg får 200 gode kommentarer om det. Jeg har ingen likesinnede venner i bygda, og det å ikke være med folk som er likesinnede nok, gjør meg som regel bare mer frustrert! Så da er den saken ut av verden!



Da har jeg altså gjort det klart. Men er det noe annet som kan gi meg mer livsglede og energi i hverdagen. Var på Aunasenteret og kjøpte meg ei flaske Gerimax - Maximal Energy i dag. Prøvde to doser når jeg kom hjem, som altså er å fylle korken to ganger. Maximale dosen man bør da er 3 doser daglig, helst IKKE mer enn det står det. Vel, jeg prøvde altså 2 doser, men hjalp ikke noe i mitt tilfelle, ikke etter 15 eller 20 minutter heller. Kan jo være at jeg rett og slett har spist så lite i det siste, og også mye av det samme, som foreksempel veldig mye macaroni, cornflakes og litt brød/knekkebrød. Og spiser kun to ganger om dagen så vidt, ikke rart egentlig at jeg sliter med at jeg som regel er sulten mye, kvalm og irritabel. I tillegg til at jeg som sagt tusen ganger før har INGEN venner i nærheten. Min bestevenninne bor cirka 6 timer unna med bil, og det gjør også de fleste andre jeg så vidt har kontakt med over msn/mobil.

Men nå har jeg vel egentlig skrevet mer enn nok om at jeg er ensom i bygda og har ikke noe å gå til... Har dere noen småtips til hva som kan gjøre ting bedre. Tips til flere sunne og billige matvarer, og helst så billig som mulig. Får egentlig mer en nok penger i uken, men problemet er at jeg har brukt veldig mye igjen denne uken på ting som cder, musikk, klær og slike ting jeg ikke egentlig trenger, og nå har jeg så vidt 600 kroner igjen tror jeg, og får ikke lønning igjen før mandag om en uke pluss en helg... Og veldig mye mat har jeg vel heller ikke fra før, uten om 2 og et halvt brød i fryseren, en pakke med pølse, litt pålegg og en halv flaske saft. Og ja, en god del poser te... :P Ikke urte te, bare vanlig te...

Så, jeg kan med andre ord ikke finne på å bruke penger på noe annet enn en fornuftig måte frem til mandag om litt mer enn en uke nå. Trenger sårt tips til billige mattips, mer variert kosthold trenger jeg. Lei av å leve på det samme tynne meny-opplegget mitt i så lang tid nå. Trenger noe som varer i flere dager, og som er billig. Vil helst ikke dø innen uken som kommer, selv om det da hadde kun vært min egen feil...

Ønsker alle en god og fin helg.
Vi blogges!

En kjølig og råtten verden er det vi er plassert i. Ikke så mye som et valg fikk vi.
På hvert vårt sted vi er plassert, så alt for langt unne hverandre, dessverre.
Vi lever begge i den samme verden, den som folk flest liker å beruse seg i når ting blir litt for tøft.
Helt uforståelig at så mange på død og liv må ødelegge helsen sin på noe så tragisk som alkohol, snus eller røyk.

Hadde nesten helt gitt opp å finne en venn som forsto meg på dette, helt inntill uken som nettopp gikk.
Nå vet jeg at det i hvertfall er ett menneske til, i tillegg til meg selv som virkelig avskyr alkohol, og rus generelt, du er så god du vennen.

Til tross for at du lever der, og jeg lever her, så håper jeg vi en gang møtes om ikke veldig lenge. Er blitt så ubeskrivelig glad i deg, du er så mye for meg. Takk for at du turte å legge igjen den ene kommentaren den gangen, takk for at du turte å gidde :-)

Når livet heretter blir for tøft, når de dumme virkelig er dumme, og jeg føler meeg helt alene der jeg sitter og råtner i Oppdal, så vet jeg likevel her og nå. Det er to i mot verden, er ikke lenger helt alene :-) Og jeg håper du alltid vet at du kan slå mitt nummer og ta kontakt om det er noe som helst, vil alltid være her for deg, inn i all evighet <3

Kjære video dagbok.
Det er i dag den 7. oktober 2011.

For cirka en time siden slettet jeg min facebook-konto? Orket ikke mer.
Er alene hver dag, hvert minutt, hvert sekund. Orker ikke mer?

Nesten ingen har på tre måneder hatt tid til å møte meg, jeg er ensom.
Enten er folk på skole, eller så er det på jobb. Enten det, eller så er de med andre venner. Bare ikke meg.

Ingen likesinnede venner har jeg i distriktet, ikke en flue.
For to dager siden fikk jeg kontakt med en venn her på bloggen, en venn jeg har ønsket meg hele livet, bare så synd med kjempelang avstand.

For første gangen i mitt liv har jeg funnet en venn som er avholdsperson, slik som meg, og det hjelper mye. I tillegg til utrolig mye andre ting vi har funnet til felles de siste dagene over msn. Hun gjør meg så glad.

Høstferien er i gang, ensomhetsfølelsen stiger.
I tillegg er det fårikålfestival på Oppdal, jeg skal ikke dit?

Var forresten ute å gikk tidligere i dag, deilig å gå i mørket, mens vinden blåser mot den sårbare kroppen min. Jeg liker vind, jeg liker regnet, det får meg til å føle meg mer levende.

Tusen takk til alle mine trofaste og nye blogglesere. Uten dere vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Uten all den støtten jeg har fått når jeg har slitt som mest, så vet jeg virkelig ikke hvor jeg skulle vært i dag. Mest sannsynlig hadde jeg vært død nå, uten dere. Så takk for det.

Takk til mine fire nærmeste og beste venner Mira, Sandra, Ingeborg og Randi. Tusen takk til dere alle. Ønsker alle en god helg. Glad i dere alle. <3

(bilde tatt fra: achievementjunkie.com)

Da har jeg nettopp stått opp, la meg i 08-tiden i dagtidlig etter en natt uten søvn, overhode. Jeg hater nemlig at det er høstferietid og også fårikålfestival i Oppdal. Samtidlig som jeg har gått noe ned i kjelleren av at en venn som betyr utrolig mye for meg, som jeg savner veldig mye, men ikke har fått sett på grunn av mye jobbing fra min venn sin side. En venn som i morgen vurderer å dra på Bryggeriet, for å drikke liksom... Verden kan bare dra til helvete...

Var nettopp på bloggen igjen til ei annen venninne, som betyr sykelig mye for meg. Hun har skrevet en liste over ting hun hater, og siden jeg føler meg så "original" i dag, så har jeg lyst til å gjøre det samme, enda jeg mener

jeg hater når
→ det er ferietid, helg eller helligdager!
→ folk kritiserer meg, og/eller ikke forstår meg!
→ folk generelt prøver å overtale meg til et sunnere kosthold!
→ noen utaler seg om noe man ikke vet noe om!
→ jeg ikke får sove, enda jeg vil! (skjer nesten hver jævla natt)
→ folk spørr om, eller antyder på noen som helst måte at jeg er sur...
→ alkohol, røyking, snus... Rusmidler generelt!
→ noen beklager seg for følsene sine!
→ jeg en sjelden gang sitter på kino og jeg hører knasing, slafsing, folk som lager lyder med poser og snakker... KILL THEM ALL! :P
→ Festivaler, fester og andre større sosialle ting (spessielt der det drikkes)!
→ venner av meg forelsker seg, og i hverste fall blir sammen med noen. Da det som regel ikke blir som det var før igjen, og jeg blir enda mer nedprioritert... Kjærester kan dra til helvete :P
→ jeg har skrevet noe som for meg er alvorlig på foreksempel facebook, og enkelte prøver å være morsom, eventuelt for at det skal hjelpe meg...
→ nettbanken min er treig til å oppdatere den virkelige saldoen jeg har, er da lettere å tro at man har mer penger enn man egentlig har, så bruker man litt mer, også når det oppdateres er man i verste fall i minus.
→ forandringer og overaskelser og uforutsigbarheter! Jeg faen meg hater det, og spessielt når avtaler med venner kanseleres eller flyttes på lengre inn i fremtiden... Og jeg er heller ikke så flink til å motta gaver.
→ julaften! (apropo gaver, ferietid, høytid, og at alle er så opptatt...)
→ noen syns at jeg skulle holdt mer for meg selv, jeg har alltid vært dønn ærlig og ikke noe problem med å skrive om foreksempel selvmordstankene mine på facebook. Skjønner at det ikke er det lureste, men det er mitt jævla "liv".
→ noen vil være som andre. Faen meg snakk om dårlig dømmekraft, og originalitet...
→ folk stadig skriver om hvor bra de har det, at de skal på festing, eller noe annet som er så forbanna hyggelig og morsomt. Jeg blir provosert av gladere og positive mennesker!
→ falske folk som sier ting de ikke mener, eller er noe de ikke er. Faen er det nødvendig å forklare hva ordet falsk betyr å nå...
→ fjortissfakter! ("fin blogg, kommenter tilbake" GÅ Å HENG DEG!)
→ når jeg ikke har penger!
→ religion! Frels meg fra de troende!
→ at folk snakker nedvergende om seg selv, og spørr om jeg er enig eller uenig...
→ mobbing og erting, og også småerting! La folk være! Er det så forpult vanskelig???
→ ADAM LAMBERT OG JUSTIN BIEBER!

Da skal jeg spise "frokost", macaroni... Ha en forjævlig bra helg. Drikk for all del til du stuper i helgen, eller jobb deg syk. Gjør hva faen du vil, bare at jeg syns det er flott om jeg slipper å lese om det på facebooken din eller høre om det ellers :-P

Haha, deilig å skrive det jeg skal skrive nå når jeg ønsker 98 prosent av verdens befolkning til helvete! :P
VI BLOGGES!

Så tidligere i dag en bloggvideo av ei venninne av meg som hadde laget en video kalt "My secrets", og er nå inspirert til å gjøre det samme, noe jeg nå har gjort.
I videoen ovenfor kan dere finne ut flere ting om meg, som dere kanskje ikke visste om meg, ting jeg sliter med, samt andre ting jeg vil i hvertfall de nærmeste skal vite, ting jeg helst unngår å snakke om ellers...

Håper ingen blir veldig bekymret når de ser videoen, selv om det er en del dyptriste ting som faktisk jeg har skrevet på de lappene, i håp om at noen skal forstå meg, og vite litt mer om meg. Ønsker alle en god tirsdagskveld, håper at alle sammen har det bra, at ingen helst er ensomme. Noe jeg virkelig vet alt om, kan skrive under på det hver eneste simple dag!


(bilde tatt fra: westernthm.wordpress.com)

God natt alle sammen! Sleep tight, og henda under dyna <3
VI BLOGGES!

Skrev tidligere i dag, at jeg kom til å bli borte fra bloggen en stund, og også facebook.
Ting blir stadig verre, og meningen med livet blir stadig mer og mer lav... Vil forberede alle på at denne bloggen, og også min facebook-side vil mest sannsynlig bli slettet innen en uke fra og med i dag.

I dag avsluttet jeg venneforholdet til en kvinne jeg er veldig, veldig glad i. Som aldri har gjort noe galt, men siden jeg savner henne så intenst på grunn av for mye jobbing og litt avstand, så holdte jeg ikke ut savnet lenger, og har nå kuttet kontakten med personen jeg noen gang har hatt sterkeste venneforhold med noen sinne av de som bor nærmest. Har nå mistet det aller beste jeg hadde, valgte å kutte kontakten selv... Og nå ser jeg ikke lenger noen grunn til å fortsette med noe... Håper alle forstår.

Det har vært et greit og fint år på bloggfronten, men nå orker jeg ikke lenger drive denne. Eller noe som helst.

Takk for alle som har kommentert, og støtt meg og alt det der. Dere er alle fine mennesker, glem aldri det.


Takk for meg, og for alt.

Kjære vene, frels meg fra de troende.
La meg aldri hjernvaske fra Jesus sine venner. Med all respekt, jeg vil ikke bli en av dem.
Intet vondt om de religiøse, men Gud som jeg missliker religion.

Kjære vene, frels meg fra de som tror på kjærligheten.
Fri meg fra forelskelsen, og avhengighetsfølelsen etter andre mennesker.
Lær meg heller å sett mer pris på mitt eget selskap, gi meg mer tillitt til meg selv.

Kjære vene, frels meg fra ensomheten.
Gi meg mot til å vike vekk fra Oppdal, den bygda som gjør meg så uendelig lei.
Hvis meg et sted, hvor det bor folk som kan se ting i bredere perspektiv, et sted hvor folk faktisk har sett folk før, og hvor alle kan være seg selv. Skyv vekk de som ei forstår, respekterer og aksepterer!

Kjære vene, frels meg fra det som i dag tapper meg for energi og glede, ved å minne meg om at jeg har null og niks, eller veldig lite til felles med de.
Fortsett gjerne å gi meg den styrken jeg har i dag, til å le av de som ler av meg, og også til å le av meg selv!
Livet er uansett bare en dårlig spøk, med noen gode poenger!

Kjære meg selv, jeg er så glad i meg!
Jeg vil alltid være min beste venn - og også min verste fiende.
Takk også til de svært få (som flest ikke bor i Oppdal, i kirken eller i forelskelsens tro), som har gitt meg styrke til å være den jeg er i dag, mine nest beste venner! :-)

Og sist; frels meg fra de som ei verken har humor eller selvironi til å forstå denne beskjedne tekst!



God natt alle sammen, eller god morgen! Stryk det som passer minst! Men ikke med sprittusj, hvis du vil beholde skjermen ren, og samtidlig leke litt smart! :-P

Vi blogges!

Merksnodig at noe som en gang føltes så bra, i dag føles så tungt.
Før i sommer var den gode følsen i meg der, sammen med deg.
Nå som du er borte tok du med godfølsen, og jeg sitter igjen med en vond tomhet.
Helt ubeskrlivelig hvor brått været skiftet kurs, sol en dag, regn og torden dagen etter.

I vår og sommer;  mye lys og glede jeg så, nå ser jeg bare en tåke- som jeg ikke får puste i.
En gigantisk tokt av røyk og savn har trengt seg i mitt sinn.
Hver eneste dag er en kamp om å ikke kutte tråden med livet og fornuften.
For du er jo ikke død, takk Gud. Men savnet er likevel så sterkt.

Korte samtaler over nett og telefon er dog bedre enn ingenting.
Men du bedre som jeg savner lukten av deg, og alt annet jeg ikke kan se og føle nå.
Ja, avstanden er så stor, du bor her, og du bor der.
Jobb og forpliktelser har dukket opp, du har ikke lenger tid, og jeg forstår.

Til tross for alt sinne dette savnet meg har gitt, vil jeg ikke gi meg.
En dag må vi vel kunne møtes igjen, og en klem skal du da få, en lang klem.
Og så skal jeg heretter bli flinkere til å si til deg, ansikt til ansikt; jeg er veldig glad i deg,
i tillegg til at jeg som før vil fortsette å skrive det over nett og telefon.

Dessverre mye uklokt jeg har gjort og sagt i den siste tid, på grunn av savnet etter deg.
Det som har vært vondt, har jeg gjort verre med å pirke i mine egne sår.
Jeg vet du hvorfor du ikke har tid, jeg vet du er opptatt, og hadde møtt meg om du kunne.
Og jeg må igjen få beklage, alt det dumme jeg har sagt og skrevet den siste tid.

Unnskyld, til deg.
Og unnskyld til alle jeg har belastet den siste tiden, på grunn av mitt dårlige humør.
Håper dere alle kan tilgi meg, for at jeg litt for ofte er veldig ustabil og til tider depressiv og inpulsiv.
Takk, det var alt, for denne stund. Morgenfugl har ikke alltid gull i munn...
(Aylar Von Kuklinski, 14. september 2011)



Vi blogges!

Fredag, fredag, velkommen tilbake. En uke er gått siden sist, oh Gud bedre som du er savnet.
Joda, hadde det ikke vært for det faktum at jeg denne natten ikke har sovet, nå heller. Sliter veldig med å legge fra meg enkelte tanker knyttet til irritasjon og savn, samt usikkerheter generelt rundt fremtiden... Kan egentlig ikke skrive mer om det, da får jeg høre det...

Klokken 10.00 er det igjen meningen jeg skal være på Opp-avisa, den andre lokalavisen i Oppdal. Det har jeg mildt sagt rævlite lyst til nå. Har nok problemer med å late som jeg engasjerer meg med ting knyttet til bygda, som om jeg ikke skal ha 1 i promille på jobben nå i tillegg, noe man får hvis man ikke har sovet på over et døgn...


(Hva er vel bedre enn å starte en fredag med å spise et uskydlig dødt dyr som også har hatt et liv en gang...)

Hva skal man si... Love hurts, og bygda suger... Noen i Sør som vil ha meg? Flytter på sekundet!:-P hehe...

God natt tenkte jeg å skrive nå, men det er vel ikke helt riktig nå som den jævla sola titter frem som en ubeskjeden blotter i den store, stygge skævven.



Hehe, ok ok... Skal fokusere positivt, smile og være så blid atte!
Vi blogges!

Kveldens tema er selvmordspakt.
Det at to eller flere bestemmer seg for at de andre skal dø dersom den ene dør, eller blir alvorlig syk.
At ingen av de som går inn i pakten, skal leve videre, uten den andre.

Selv mener jeg at dette er en veldig trist og meget alvorlig pakt å gå inn i.
Til tross for at alle helt sikkert har en helt spesiel person i livet som man ikke vil leve uten, så er ikke selvmord etter vedkommendes død, noe god løsning.

En ting er at man da slipper å leve med savnet etter den eller de spesille det gjaldt, men en annen ting er at når noen begår selvmord, vil det alltid bli en byrde for noen andre som må leve med spørsmål og sorg resten av livet.

Skal innrømme at jeg i de siste ukene har tenkt mørke tanker. At jeg innimellom tenker på at jeg vil dø, at jeg ikke lenger ser meningen med å leve. Blant annet fordi jeg føler meg veldig ensom i verden.
Likevel, jeg lever enda, og har ikke tenkt å skuffe de få som bryr seg om meg, ved å ta mitt eget liv.

Vet selv hvordan en slik belastning er, og det er ikke noe jeg vil belaste andre med!
Ingenting er så traumatisk som at noen i vennegjengen eller familien tar sitt eget liv...

Utenom at jeg skriver på bloggen innimellom, så skriver jeg også i en liten bok, ikke en dagbok, men en bok jeg skriver generelt i, hvis jeg har noen tanker å skrive ned. Boken er privat, men kan likevel vise den ene siden som jeg skrev i kveld:


(Andreas Flatås Storli er mitt virkelige navn...)


Grunnen til at jeg skriver i denne boken innimellom er at jeg vil ikke skrive om alle mine mørke tanker her offentlig, og vil heller ikke fortelle noen om alt, fordi jeg vil ikke at folk skal uroe seg for mye for meg. Det fortjener ingen... Spesielt ikke mine nærmeste. Derfor har jeg også en bok, som jeg i det siste har begynt å skrive ned de notisene og tankene jeg ikke vil at offentligheten og andre personer enn meg selv skal vite om.

Ønsker alle en god natt <3
Vi blogges!

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det mandag? Nei.. Er det mandag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det tirsdag? Nei.. Er det tirsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det onsdag? Nei.. Er det onsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det torsdag? Nei.. Er det torsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det fredag? Nei.. Er det fredag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det lørdag? Ja.. Er det lørdag? Ja.

Jepp, da var det lørdag, og atter en utfordrende dag for en som så og si aldri ser de nærmeste vennene sine for tiden.
Er dødsvant til å føle meg veldig deprimert, lei meg og ensomt spesielt i helger, ferier og helligdager hvor mange andre gjerne har fri, men da bruker fritiden på andre ting enn å være sammen med meg.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var sterk nok psykisk til at jeg klarte å bli med på festivaler, på pubber, bryggeriet, bilrace og andre arrangemanger med andre folk... Men jeg klarer ikke. Og jeg prøver virkelig å takle å være på steder hvor det er flere folk, i forskjellige sjangre, men jeg sliter.

Helt siden barneskolen har jeg slitt med å klare å dra på skolen fordi jeg blir så urolig, nervøs, usikker på meg selv og engstelig ved for mange folk. Til og med på jobben min nå, hvor det som regel bare er 2-4 personer, som til og med er voksne, så sliter jeg med å møte opp, fordi jeg synes større sosiale grupper er vanskelig. Og når jeg har så store problemer med bare det til og med, da tenker jeg at jeg virkelig sliter... For der er de til og med voksne, og ikke sånne folk som fort kan såre meg ved å komme med en spøk som egentlig ikke er vondt ment, men som jeg fort kan missfortstå veldig, og ta veldig personlig. Jeg hater virkelig at jeg har asperger syndrom akkurat nå...

Går som regel rundt alene hver eneste dag, har bare jobb mandag og fredag, kan ha mer, men siden jeg fort blir så utmattet og sliten av å være for lenge på jobb, på grunn av diagnosen min, så jobber jeg i skrivende stund kun 5 timer på mandager og 5 timer på fredager, resten av uken er fri. Har prøvd å jobbe oftere også, men det har bare gjort vondt verre..

Det er vondt å lese på facebook når mine nærmeste venner har fri, folk som jeg nesten aldri ser, når de skriver at de skal på bryggeriet, på pubb, festivaler, bilcross-løp eller andre ting når de først har fri. Det er slettes ikke det at jeg ikke unner dem det, hvis de koser seg. For det er virkelig ingenting som betyr mer for meg, enn at de få vennene jeg virkelig har i livet, koser seg og har det bra, det er det som er viktigst!

Men likevel, jeg synes det er vanskelig, fordi jeg er så og si alene nesten hele tiden. Jeg vil så gjerne ha mer med andre å gjøre, men jeg klarer ikke å være for lenge på steder hvor det er for mange folk. Og det er nok derfor jeg føler et viss hat til hoteller, festivaler, bryggerier, også videre, fordi jeg føler at de tar fra meg vennene mine når de først har fri.

Jeg innser at jeg alltid vil være veldig alene i denne verden. Og at helger, helligdager og ferier, hvor mange flere enn bare meg har fri, er på andre plasser enn hvor jeg kan være med de.

Hverdagen takler jeg bedre, for da er folk flest på jobb, og da er det mye greiere. For jobb er jo noen man må på for å tjene penger. Så det takler jeg bra, selv om jeg selvsagt er veldig ensom da også, men da har jeg ikke den depresjonen over at jeg er så veldig anderledes og ensom på SAMME MÅTE som altså; helger, helligdager og ferier.

Håper ingen av mine eventuelt nærmeste som måtte lese dette blir triste eller noe av å lese dette. Det er virkelig ikke meningen. Jeg unner alle sammen alt godt. Trenger bare å få ut noen tanker... Selv om det ikke hjelper mye.

Jeg har bare lyst til å forsvinne nå i denne skrivende stund, så hvordan skal det bli når julen og nyttårsaften kommer igjen? Hvor folk drikker alkhol, koser seg med sine nærmeste, drar på julebord også videre... Og jeg føler meg enda mer alene enn noen gang. Vil ikke feire jula med familien, ikke noe vondt ord mot noen av familien, men vil heller være alene enn det. Fordi jeg er veldig lite likesinnet med resten av familien. De beste vennene jeg har er ikke-familie, og det er ikke noe som jeg har bestemt, men det er sånn det er.

Å være i nærheten av familie og slik gir meg sosial ensomhet, altså å føle seg ENDA mer ensom enn man hadde følt seg og man hadde vært helt alene. Det gjelder ikke spesifikt familien min, men mange andre også, nesten alle egentlig. De få  jeg er mest likesinnede og ikke føler meg ensom med, de har ikke tid lenger. Og det er ikke deres skyld. Håper ingen hater meg for dette, er ikke meningen å såre noen. Har ikke noe i mot noen, bare håper at ingen misstolker noe her nå...

God helg..
Vi blogges.

Vil i nattens mørke ta opp et litt sårt tema, som har tatt stor plass i livet mitt den siste tiden, i tillegg til ensomhet, som igjen har ført til depresjon.

Er en ting jeg ikke har blogget så mye om, og det er altså det som kanskje er vanskeligst for meg utenom savn til likesinnede mennesker/venner rundt meg.


(bilde tatt fra facebook-applikasjonen: gothic candy)

Kjærlighetssorg er vanskelig. Kjærlighetssorg kan komme av så mange årsaker, enten av at man har fått vite at den man liker ikke liker deg på samme måte. Kjærlighetssorg kan også i veldig sterk grad være sjalusi, eller savn knyttet til det menneske du har blitt veldig glad i.

I livet mitt har jeg vært sjalu veldig mange ganger, bare noen jeg liker litt for godt legger ut en musikkvideo av en artist eller band med noen h*n liker blir jeg sjalu, og da er det vanskelig å tenke lyse tanker en god stund fremover. Generelt er jeg veldig svartsjuk, altså sjalu, og da skal de ikke mye til for at jeg legger meg ned, og bare la tårene strømme på...

Jeg har hatt tre sterke kjærlighetssorger til tre forskjellige personer i løpet av de siste 5 årene, blir jeg først forelsket, så blir det veldig, veldig inntenst, og det går ubeskrivelig inn på meg. Spesielt når jeg ikke har fått sett de(n) jeg har forelsket meg i på lengre tid. Og spesielt hvis det en gang var en tid man så sin store kjærlighetsflamme, og fikk tilbringe mye tid med den før og dermed bygget opp mange fine tanker, ilusjoner og lyse følelser, da faller totalt ned i grus når du plutselig ikke får sett vedkommende så ofte lenger. Desto oftere man så personen før, og jo bedre det da var, jo verre er det når det gode følelser du da tok forgitt plutselig blir tatt fra deg, ved enten sjalusi, savn eller andre ting knyttet til vanskelig kjærlighet.

Selv har jeg alltid vært singel, og det er også det jeg ønsker å fortsette med til jeg dør.
Det beste i verden er å ha gode venner, for kjærlighetssforhold varer sjeldent evig. Alt som har med forhold og sex å gjøre er for meg totalt uintressangt, og jeg har alltid kun ønsket å ha gode venneforhold med folk, hvor to av de jeg har /har hatt sterke følelser for er nære venner. Noe som da også gjør ting mer komplisert. Tanken om en kjæreste har kommet til noen tider, men innerst inne vet jeg at det beste er vennskap, uansett! Familie og kjærester er greit å ha, men for meg er nære, likesinnede venner det aller viktigste. Beklager om jeg tråkker noen på tærne, for meg er jeg mer opptatt av venner enn familie, eller noe annet.

Tilbake til temaket kjærlighetssorg generelt:
Det er som regel lettere å være forelsket i noen som ikke står deg så tett, med tanke på at da kan du lettere trekke deg unna den det gjelder. Men venner som du har hatt som gode venner før følelsene slo til, er noe vanskeligere å kutte ut, for da er det flere minner og gleder som står der, og det er i det hele tatt da mye verre siden du er forelsket i noen som du annser som en god venn, og som mest sannsynlig også anser deg som en god venn.

Du vil jo helst være der for gode venner for alltid, til tross for at du har følelser for noen av de, hvor dette ikke er gjensidigt, og dermed kan være vanskelig å komme over, og ikke tenke på.

Kjærlighetssorg tror jeg er vanskelig uansett om det er til en nær venn, en kollega, eller noe helt andre. Uansett om det er snakk om sjalusi for h*n viser interesse for andre enn deg, eller om det er snakk om lang tid siden du så h*n sist.

Men, uansett hvor vanskelig kjærlighetssorgen virkelig kan være uansett grunn til at den er der, så gjelder det å prøve å oppføre seg godt fremfor den det gjelder. Og ikke si eller gjøre ting som gjør vondt verre. De som virkelig klarer å være venner, til tross for at den ene kanskje har sterkere følser ovenfor den andre enn bare vennlig, og den andre ikke, så gjelder det likevel, spesielt fra den som er forelsket, å prøve å ikke la sin frustrasjon, vanskelige situasjon og kanskje tvilsomme tanker gå utover den det gjelder. Selv hvor vanskelig det kan være, så gjelder det med kjærlighetssorg som alt annet; å prøve å gjøre det beste ut av det, og ikke gjøre vondt verre. Selv om det er en nær venn det gjelder, og det kan føles noe vanskelig, så er det viktig å prøve så godt man kan, hver dag, å ikke gjøre noe som kan skade vennskapet. For slike følelser vil som regel gå over etter en stund, og har man da klart å ikke ødelegge vennskapet på grunn av ekstra følelser, ja så er det virkelig verdt smertene, tårene og depresjonene! :`-)


(bilde tatt fra facebook-applikasjonen: gothic candy)

Når det gjelder forelskelse til noen som ikke er så nær, så kan det være en fordel å være litt forsiktig med å ta for nær kontakt, å fortelle noen om slike følelser har sjeldent vært farlig, uansett om det kan være vondt å høre det man eventuelt ikke hadde håpet på. Men det å prøve å bli venn med noen som man før vennskapet vet man har ugjensidige følelser for, synes jeg kan være en risiko med tanke på den utsattes (han/hun med følelsene) eget beste. For kjærlighet er ikke lett, spesielt ikke når det ikke er gjensidig, og den personen det gjelder står deg nær og dermed er noe vanskelig å trekke seg unna for en stund, forså å prøve å tenke på andre ting en stund.

Hvor mange ganger har dere værrt langt nede, tungt deprimert, og følt dere ekstra ensom, og kanskje blitt suicidal på grunn av et annet menneske? Er det noen av dere som føler forelskelse nå, og som har fortalt det til den det gjelder? Hvordan har det gått?

Siste ord: Kjærlighet finner man uansett, kjærlighet kan man også gi og få av gode venner, uten at vi snakker om sex, forhold og forelskelse. Kjærlighet kan vi alle gi hverandre, uansett. Og det er det som er det viktigste; kjærlighet, tro og håp, respekt, aksept, og samhold i tykt og tynt. <3 Uansett forelskelse eller ei; love hurts enyway. Jo, sterkere man står, jo mer svir det når noe er vanskelig mellom mennesker...

VI BLOGGES! <3

Mange klager på at de er for deprimert av den grunnen at de har for mye stein i bagasjen, rent metaforisk sett. Altså tunge tanker, problemer, og andre vanskelige, harde og usikre ting.

I går så jeg en dokumentar på nett-tv med selvmord som tema. Et tema jeg er opptatt av, og dette sier jeg ikke for å trekke oppmerksomhet, men fordi jeg er veldig opptatt av ærlighet; årsaken til at jeg er opptatt av en del ting knyttet til temaet, er at jeg selv tenker tanker om selvmord innimellom.


(foto: fra facebook-aplikasjonen "Gothic candy")

Selvmord er ikke temaet for dette innlegget, men det er med på å være et av forskjellige ting som kan være knyttet under temaet, som lignende temaer.

Saken er, når mange har det vondt og lider så er det fort gjort å kutte ut all form for aktivitet, sosial omgang, forså å holde seg for seg selv, gjerne i sengen eller sofaen og bare deppe, gråte, være lei seg, føle seg fortapt, sviktet og at ingen bryr seg også videre, vet alt om dette...

Det er ingen hemmelighet at ved å stenge seg inne, som regel på et og samme sted i lang tid, at det bare gjør vondt verre. Folk trenger å ha noe å gjøre og mange føler at de har for lite å ta seg til, og derfor blir deprimert av det, i tillegg til kanskje flere andre faktorer som skurrer i hverdagen.

Men, hva med det onvendte?
Selv så har jeg først og fremst veldig mange filmer, tre-fire uleste bøker, et hemmelig prosjekt jeg jobber med, tilgang til å blogge, skrive på facebook, anledning til å gå ut en tur og høre på musikken jeg liker best... Også videre.. Jeg har veldig ofte opplevd at de veldig mange mulighetene gjør at jeg blir sittende å slite med at jeg ikke får til å bestemme meg. Noe som har blitt en vane, og dermed kan være en ekstra faktor til at jeg lettere blir deprimert, fordi jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg vil.

Førsteønsket mitt er å være sammen med min absolutt beste venn, men som de fleste andre, enn meg selv så er det selvsagt veldig mye jobb og andre avtaler som står i veien der. Hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke gjort annet enn å tilbringe tid med vedkommende.hele tiden, men det lar seg dessverre ikke gjøre. Jeg savner h**n konstant hele tiden, men det gjør ikke noe annet med situasjonen enn at jeg bare risikerer å skade meg selv mer, ved å ikke tenke på andre ting, til h*n en dag har anledning og lyst igjen :-)

Så var det det igjen da; de andre tingene!
Hva gjør man når man har veldig mange filmer, cdeer, tv-kanaler, steder og gå tur på, et annet fritidsprosjekt, i tillegg til blogg og mye annet, man kan gjøre for seg selv, når jeg nå ikke bryr meg om å møte mange andre enn den jeg savner veldig sterkt for tiden?


(foto: fra facebook-aplikasjonen "Gothic candy")

En ting er sikkert, man bør i hvertfall ikke bare sette seg ned å ikke gjøre noe, fordi man ikke kan bestemme seg. En ting å prøve ut kan være å sette opp noen lapper med de 5 tingene som frister mest, forså å la flasketuter-peker-på avgjøre skjebnen din for noen timer? :-)

Andre uvaner som er lett for å gjøre når man blir sittende for lenge å forbli rastløs og urolig på grunn av depresjon som øker, samt null aktivitet, er at det er mye lettere for at man lett kan småspise for mye, noe som blant annet ikke er økonomisk heldig hele tiden, snakker dessverre igjen av store erfaringer. Også er det lettere for å foreksempel brenne bort penger på småting man ikke har råd til egentlig, og som i mitt tilfelle nå kan slå ut negativt med tanke på råd til mat og husleie.

Vil til sist sitere noen som en gang sa et et menneske lever lykkeligst med bare tre ting i livet?

Hva tenker dere? :-)
VI BLOGGES!

Du vet at du er deprimert når:
du blåser deg opp av at venner du ikke har sett på alt for lenge heller vil på bryggeriet enn å se film med bare deg...

du så og si har flyttet inn i sofaen, og ikke orker gå ut...

du ikke en gang synes at frokost-tv, folkedans, gammeldans og DDE er deprimerende lenger... (da er du VIRKELIG deprimert)

du er helt sikker på at ingen av vennene dine vil ha mer med deg å gjøre lenger...

alt du ser og tenker på kobles til vonde minner, ensomhet og fortapelse....

du synger/nynner til Bjørn Eidsvåg i siste desperat forsøk før du eventuelt tar frem nåla...

du må skrive en blogg, bok eller dagbok for å ha noe å gjøre....

du tenker flere hundre ganger i døgnet at alt hadde vært bedre for deg, og de rundt om jeg aldri eksisterte...

du tror på de som syns du er taper, stygg og fæl...

du ikke en gang synes at filmene med Jim Carrey lenger er morsom...

Slapp av, ikke la dere skremme for mye, bare tidsfordriv mens jeg venter på at det skal bli mørkt ute slik at det skal bli lettere og gå ut, da jeg ikke møter på så alt for mange jeg ikke orker å se nå...
Vi blogges!

Opplevde i dag en situasjon jeg synes var noe unødvendig. Følte at mine grenser ble tråkket på, av like utenfor Inngangen til Domus Oppdal/Claussulen i dag...

Gikk meg såvidt noen runder frem og tilbake gjennom Oppdal sentrum i dag, for å komme meg ut bare. Ikke for å se igjen andre denne gangen, for akkurat i dag har jeg egentlig mest behov for å bare være for meg selv, trekke meg tilbake.


(bilde tatt fra: createyourownrealitynow.com)

Men samtidlig, jeg trenger jo litt sol og frisk luft jeg også som alle andre. Ikke det at jeg er ute så veldig sjelden, er jo egentlig veldig mye ute og går, noen mener til og med jeg går for mye rundt og frem og tilbake. Årsaken til at jeg velger å være i sentrum, er at jeg så lett blir plaget av pollen andre steder, enda.

Vel, til poenget. Utenfor inngangen på fremsiden av Domus, samme side som trollet står, stå det først og fremst et par voskne kvinner, kanskje 8-15 stykker. De var alle kledd i hvitt så vidt jeg kunne merke, hadde lange kjoler/kjørt og danset, og var generelt det jeg kaller for overdrevent positiv og i godt humør. Stilt mot veggen ved inngangen sto det et par tilfeldige mennesker å klappet, kunne vært omtrent 15-20, kanskje litt mindre.

Jeg valgte selvfølgelig, for å spare meg selv for tid, å gå fort gjennom tilskuerne og disse voksne damene som sto og laget liv og slik. Og det var da det skjedde noe jeg ikke helt har klart å legge fra meg enda, selv om det er noen timer siden, la så vidt merke til at cirka 2-3 av disse dansende og hoiete kvinnene danset etter meg i noen sekunder mens jeg prøvde å gå rett gjennom, og fortsatt hadde sterke ønsker om at folk skal akseptere mine grenser og vise litt hensyn. At de sto der og danset, hoyet og lo, og fikk folk til å gi fra seg penger og klappe i takt med musikken deres, det hadde jeg ikke noe i mot, det som altså plaget meg var at jeg ble danset etter, like bak ryggen min i noen sekunder. Det var for meg en noe traumatisk og vanskelig situasjon, og jeg skulle ønske at de ikke hadde gjort det, fordi jeg har nå tatt dette personlig, og blitt noe lei meg, for at folk ikke kan akseptere at jeg ikke er like happy og sånn som en del andre for tiden. I tillegg til at jeg generelt synes det er traumatisk med flere mennesker på en gang, med tanke på diagnosen jeg har.

I alle mine tanker så klarte jeg ikke registrere om det var noen der jeg kjente til,verken blant tilskuerne eller dansekjærringene, men det driter jeg forsåvidt i. Folk lo med de, og sikkert ikke av meg, heller ikke da jeg bare gikk gjennom i farten, og to-tre av damene fulgte dansende etter meg noen menter. Men jeg føler meg tråkket på, og såret likevel, hver så snill. Ha litt respekt for andres grenser. Jeg skjønner at ingen sikkert ikke mente noe vondt med det, og sikkert trodde jeg også skulle synes det var greit, men nei... Unnskyld, det er slik jeg er, og ja, jeg tåler mindre enn mange andre for tiden, fordi jeg sliter veldig med meg selv. Savner noen få venner veldig sterkt, blant annet, og jeg sliter med å være positiv. Jeg smiler kanskje ute blant andre, men det smilet skjuler dessverre noe annet...

.
(Dette bildet tok jeg tidligere i sommer. Samme sted hvor disse voksne, hvittkledde, kjoledamene sto og danset og dummet seg ut, rett ved trollet. Mens publukum sto på en rekke langs veggen ved inngangen hvor postkassen der står)

Jeg vet at jeg i det siste generelt har skrevet noen grinete innlegg, om at jeg har ikke fått sove fordi noen har skrevet om ting som har hatt med fest/bryggeriet/pubb/drikking/øl og lignende på feks facebook, at jeg generelt har skrevet en del innlegg om at jeg blir veldig urolig vist jeg vet at noen koser seg med øl, og at jeg generelt også har vansker med større gruppe mennesker... Men slik er jeg. Unnskyld, jeg skulle sikkert aldri vært født, men jeg er nå en gang dessverre blitt tvunget til å leve i denne verdenen, som jeg føler meg veldig ensom i for tiden! Får tydeligvis aldri noen som er likesinnede nok til å være mine venner... Og det er bare min skyld, det vet jeg! Og jeg innrømmer at jeg er svak!

Takk, var bare det jeg ønsket å få ut for i kveld. Skulle ønske flere visste litt mer om det å leve daglig med aspergers syndrom..
Vi blogges.

Ps: Jeg har ikke noe i mot at andre har det bra, og koser seg og ler. Men jeg synes ikke noe om at folk skal lage glede på andres bekostning, som jeg nå føler at noen har gjort mot meg og min person! Føler meg æreskrenket, og ikke-akseptert for de grensene jeg har! Jeg er ikke så glad i alt for sosiale ting, og jeg freaker ut og blir fort redd ved for mange i nærheten. VISS RESPEKT FOR ANDRE, GJØR MOT ANDRE SOM DERE VIL AT ANDRE SKAL GJØRE MOT DEG!

Da var det fredag, jeg har sittet oppe i hele natt. Skulle egentlig ønske at jeg hadde fått sovet, men dessverre klarte jeg å lese en facebook-status som har med blant annet fest, øl og slik å gjøre, en veldig god venn. Og da klarte jeg selvfølgelig ikke å roe meg ned... Som nevnt før så har jeg et seriøst problem bare ved tanken på at noen skal dra til bryggeriet eller bare kose seg hjemme i helgene med foreksempel øl.... Men nok om det, har alerede skrevet for mye nå.

TIl tross for at jeg ble noe depressiv, skjelvende og små lei meg igjen i natt, som flere ganger før i det siste, så klarte jeg i hvertfall etter en stund å gjøre noe godt ut av det. Har som sagt ikke fått sovet i hele tatt, men jeg har klart å flytte fokus noen lunde på noe annet. Så får jeg bare prøve enda hardere å ikke titte for mye på andre sine facebook-statuser i fremtiden, i hvertfall ikke de jeg vet kan skrive litt om ting som har med fest, festønsker, øl og lignende å gjøre. Kan jo ikke akkurat be noen om å ikke skrive sånne ting heller. Fordi de gjør jo ikke noe galt, er bare jeg som er overfølsom, overdeprimert og kjempelei for tiden. Det med at jeg har så store vanskeligheter og tanker knyttet til at folk liker alkohol, og at andre ikke har like store problemer som meg med større sosiale ting som f.eks bryggeriet, er ikke noe jeg kan klandre andre for. Og til sist, dette her er ikke ment for å tråkke noen som helst på tærne. Jeg har bare veldig sterkt behov for å få ut tankene mine, i håp om at det vil hjelpe.


(Bare et helt random bilde jeg tok just nå fra vinduet mitt for å dokumentere hvordan det ser ut utenfor vinduet ved sovesofaen min. Håper ikke naboene eventuelt har noe i mot det.... Hehe.,..)

Skal nå på jobb om tre timer. Klokken 10.00... Opp-avisa, lokalavisa i Oppdal. Så må prøve å få meg to timer søvn nå, vist det lar seg gjøre. Skal i hvertfall prøve å legge meg litt neppå slik at jeg kanskje har litt energi til klokken 10... Dette blir en lang dag...

(Føler ikke for å gå på jobb om 3 timer i dag nei, depresjon og angst er ikke greit...)

Hva slags planer har dere for helgen? Ønsker alle sammen en riktig fin fredag!
VI BLOGGES!

Mine damer og herrer...
Som dere fasteste, seigeste og mest gjenngående leserne her inne har lest, så sliter jeg for tiden.
For bare noen dager siden klarte jeg å ødelegger flere minutter og timer av mitt liv på å tenke for mye på ting som plaget meg med Folkefestivalen i Oppdal, samt drikking og lignende, jeg går rundt nærmest hele tiden og tenker på og savner noen enkelte venner, og jeg kan av mange andre grunner som for tiden plager meg veldig, og gjør meg sterkt deprimert si, at jeg ikke akkurat lenger frykter døden.. Jeg skal til og med være så ærlig å innrømme at jeg innimellom tenker at det beste er at jeg hadde forduftet fra verden, og at da hadde alt vært mye bedre for alle, spessielt nå som jeg er mer mas og til bry for folk, enn glede og støtte. Skal skrive mer om dette senere, men først vil jeg dele en liste over 5 tilfeldige ord jeg kom på ved å først tenke på "Liv"/"livet" forså å skrive de 5 første ordene som falt meg inn i den skrivende stund, angående "død"/døden.


Fem innfallende ord om livet:
Langt
Smertefult
Ensomt
Varierende
Utfordrende

Fem innfallende ord om døden:
Uendelig
Smertefritt
Frigjørende
Stille
Enkelt

Til tross for at døden mange ganger kan friste mer enn livet, så ser ikke jeg noen grunn til å snike i køen.
Vi skal alle sammen dø en gang, og selvmord blir uansett i mine øyne alt for lettvint.
Personlig lever jeg i en vanskelig tid, men det er mange som har det vanskeligere, og ikke har gitt opp.
Daglig sliter jeg med ensomhet, depresjoner, svekket selvtilitt, vanskelige tanker knyttet til meg selv og venner, redd for at det jeg har skal forsvinne og rakne, tenker til tider at folk bare er hyggelig, og venn med meg for å være det. Og at årsakene til at jeg som regel er veldig mye alene, til tross for at jeg har venner, er nettopp at ingen vil være i lag med meg.

Ikke så uforståelig, om det hadde vært sånn.
Jeg vet selv at jeg, spessielt nå for tiden er en veldig inntens person, veldig sårbar, dramatisk, selvopptatt og masete. Den svake, svake trøsten er at jeg i hvertfall prøver å gjøre noe med deg, skal foreksempel igjen til terapauten min i dag. Selv om jeg har mange vonde timer i uken, for tiden, jeg gidder ikke gi opp. Jeg hater meg selv, greit nok.
Oftere enn det motsatte føler jeg at ting ikke går noe særlig bra, og at forhåpninger nesten alltid viser seg å være sårende å stige for høyt.

Blåser meg fort opp, stenger meg fort inne i meg selv, Likevel, jeg gidder ikke gi opp. Selv om jeg til tider er bombesikker på at jeg snart vil miste alt og alle jeg har, jeg har enda ikke gjort det, så hvorfor gi seg mens man enda har noe. Når man har så lite igjen, så kan det umulig bli verre. Kan sikkert gå en god del lenger ned, jeg vet. Men forhåpentlig vis går det vel opp igjen.

I døden får jeg ikke noen nedturer, men jeg får heller ikke de få gledene og oppturene som livet byr på,- en sjelden gang. Så, igjen,- døden skal jeg jo inn i uansett en gang, så hvorfor ikke bare leve til døden kommer av seg selv?
Omså jeg har igjen 80 år, hvor alt er bare deprimerende, vondt og smertefult, og jeg bare skal ha 1 minutt glede igjen av de gjennlevende 80 åra... Poenget er; det er 1 minutt mer glede, enn jeg får oppleve etter jeg er død, uansett, og når jeg først er død så har jeg jo glemt alle de fleste smertefulle minuttene og timene, og dagene og årene uansett.

I tillegg til at jeg en gang i uken/måneden går til terapaut, så vet jeg at med min medfødte diagnose aspergers syndrom, har rett på enkelte medisiner som kan gjøre livskvaliteten min litt enklere, det er noe jeg enda ikke har prøvd. og vil i hvertfall ikke gi meg før jeg har prøvd ALT!

Gjenntagende konklusjon/poeng: I livet har jeg dog mye smerte, ensomhet, alenetid, og depresjoner. Og noen få ganger gleder, og da spessielt med de vennene jeg er mest glad i. I døden før jeg ikke noe av delene, ingenting. Og jeg er fortsatt mer glad i "bittelitt" fremfor "Ikke noe"...

God natt!
VI BLOGGES!

I 01-tiden i natt skrev jeg et blogginnlegg like etter at jeg hadde kommet hjem igjen etter en jogge-og-gå-tur.
I natt var det også Folkefestivalen i Oppdal, noe som har gjort noe med meg. Jeg har selv ikke vært på festivalen, men jeg hørte blant annet lydstøyet fra scenen metervis unna.

Dette innlegget her er for å omformulere noe av det jeg skrev i natt, jeg mente hvert ord jeg skrev, men har forstått at noen har missforstått enkelte linjer, vet selv at jeg godt kan være flinkere med å formulere meg, og at jeg spessielt i slike stunder som i natt, når jeg blir så engstelig, usikker og redd, at jeg har en lei tenndens til å innimellom bruke feile ord.

(bilde fra folkefestivalen.no)

Som foreksempel skrev jeg på min klønete måte i overskriften at jeg hater fulle folk, og det ble feil skrevet. Det jeg mente med det, er at jeg ikke liker at folk er beruset, spessielt ikke de få vennene jeg har igjen i livet, og er veldig glad i, og superutrolig redd for. Jeg hater IKKE fulle folk, men jeg blir redd og engstelig hvis jeg leser om, vet om, hører om at noen koser seg med alkohol, uansett om det bare er et lite glass eller mer. Vet jo at folk flest ikke bare drikker et glass, når de drikker...

Jeg kunne gjort mye anderledes for å gjøre det bedre for meg selv i natt, og det er jeg veldig inneforstått med selv, foreksempel hadde jeg aldri trengt å gå/jogge gjennom sentrum i hele tatt, jeg visste godt at det er helg, og at det er mye folk ute og drikker, og jeg har i flere uker vært smertelig klar over festivalen som var denne helgen i Oppdal. Likevel ble det så jeg tok meg to eller tre runder gjennom sentrum ved midnatt, og da kjente jeg at jeg ble stresset, gikk mye fortere, med blandede følser av sinne, frustrasjon og angst. Støyet fra musikken på selve Folkefestivalen føler jeg selv at jeg klarte å ignorere ganske godt, i hvertfall så lenge jeg ikke var i Oppdal sentrum, hadde stort sett Ipoden-musikken min på begge ørene, så den musikken fra Folkefestivalen hørte jeg som regel bare når en låt tok slutt på Ipoden min, og jeg ventet på at en ny skulle spilles av. Men å ignorere og glemme ting knyttet til den dumme festifalen helt, det var uansett umulig, blant annet så var det noen lys fra den som vistes veldig godt oppe på himmelen, langt unna..,. Så det å glemme at jeg har venner der som drakk, festet, og sikkert koste seg... Det klarte jeg aldri HELT å legge fra meg...

Ble nesten ikke noe søvn i natt, og det å sende enkelte personer sms, om de var der eller ikke, og om hvordan de har det nå, det tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre, for dette jeg skriver her er nok ikke noe jeg kommer til å ta opp med noen, blir bare til at jeg skriver det her, for å få ut tankene mine....

Fikk en kommentar på innlegget mitt i går, fra ei/en som mente at jeg mest sannsynlig faktisk mente at jeg hater folk som drikker og fester. Og igjen, det er veldig feil. Mine absolutt kjæreste og beste venner, i hvertfall de fleste, de drikker. Og for siste gang, det er nettopp på grunn av at jeg IKKE hater disse menneskene, men faktisk er så utrolig glad i de få menneskene jeg tenker på, at jeg dessverre klarer å plages så mye. Og ja, det har gått inn for meg at folk faktisk koser seg med alkohol, og ikke drikker for å plage seg selv, eller noe. Jeg forstår at folk liker rus, men jeg forstår ikke hvorfor, og hva som er så bra og stort med å drikke noe så trist og vondt som alkohol!

Og med de ordene må jeg prøve å fortsette denne dagen, å kanskje prøve å komme meg ut, noe som jeg må innrømme at jeg gruer meg til... Har veldig sosial angst i dag, kjenner jeg har småvansker for å puste normalt og tenke positive tanker om meg selv og mitt liv. Men det må gå på en måte denne gangen også sikkert....

Vi blogges!

Da er klokken omsider blitt 01, det er natt og det er søndag. Jeg har vært ute i natten og gått siden litt ca. klokken 22.
I nesten tre timer har jeg gått rundt, som regel på diversje skoleveier, skoger og andre gågater, helst lengst unna sentrum, i natt er det nemlig festifal i Oppdal sentrum, og jeg må bare beklage for at jeg er så ærlig, men jeg må få det ut før jeg legger meg; jeg hater festivaler!

Først og fremst, hva i helvete er vitsen med å spille musikken så jævla høyt? Jeg var som regel et godt stykke unna der festivalen er i natt, og det høres veldig langt unna. Utrolig dumt å spille så høyt, vil folk virkelig bli døve? Akkurat det driter jeg i, hvis folk er så tragiske så greit!


(bilde tatt fra: twww.folkefestivalen.no)

Jeg var ikke spessielt mye i nærheten av sentrum i natt, trivdes mye bedre på en vei i et skogområde i Oppdal, hvor det forsåvidt er noe flaggermus i lufta, men det gjør ikke meg noe....

De virkelige ubehagelige følsene kom de to gangene jeg var dum nok til å gå gjennom sentrum... Vet ikke helt hvorfor, det er ingen som har gjort meg noe, sagt noe eller noe.. Men når jeg går i nærheten av foreksempel Oppdal sentrum på nattetid, så starter det smått med at jeg blir noe usikker, redd, smådeprimert, engstelig, forså klarer jeg meg å hisse meg opp over tanken på at så mange absolutt må drikke i helgene, og hvor teit jeg syns det er at folk spiller så alt for høy musikk, drikker alkohol, hoyer og bråker. Idioti. Dette hater jeg virkelig, og det verste er, at det angår ikke meg, hvis folk absolutt skal drikke, røyke og spille høy musikk, så har jeg jo egentlig ikke med det, men likevel, jeg klarer å provosere meg sterkt over det, og bare jeg får med meg at det skal være festival, eller lignende så klarer jeg faen meg ikke å tenke snile tanker.

Hva meningen med dette innlegget er, har jeg ikke mer svar på enn at jeg må få ut mitt sinne og hat, altså det får jeg ikke, for bare jeg leser at noen koser hjemme med en liten øl foreksempel så kjenner jeg at jeg blir frustrert og nedtrykt uten å vite hvorfor.

I sikkert to timer nå har jeg gått som regel på forskjellige gåveier lengst unna sentrum og tenkt på festival, masse folk, at folk koser seg og har det bra med eller uten alkohol, og at det er så jævlig høy musikk som spilles på den festivalen som egentlig ikke er såååååå stor, så jeg fatter ikke det ekstremt overdrevne lydnivået.

Jeg fatter IKKE at folk må drikke og kose seg med alkohol, som med tiden bare er med på å sløve og rive ned kroppen, for å sette det på spissen, at folk sliter ut hørselen sin på sååå unødvendig høy musikk som Postgirobygget, Plumbo, Texum, To Far Gone, også videre... Jeg har ikke noe imot de artistene og bandene, Postgirobygget har jeg faktisk liggende på Ipoden min selv.

Igjen, jeg fatter ikke hvorfor folk må være på steder der det spilles så høyt, koster faen med 350 kroner for å være der en kveld. Forbanna suppeidioti-land :p Hehe, sorry.


(bilde tatt fra:cosybbdtc.blogspot.com)

Generelt vet jeg at jeg ikke liker for tanken på at for mange folk og slik, og at jeg med tanke på min diagnose nok er noe andereldes enn "folk flest", spessielt med tanke på depresjoner og tanker angående øl, alkohol generelt, mange folk og slik..

Håper ingen gidder å hate meg for dette innlegget, jeg hater ikke noen av de enkeltmenneskene som gidder å betale 350 kroner eller 550 kroner på festival(er), pluss enda mer penger på alkhol og annet faenskap... Jeg bare forstår det ikke og jeg blir dessverre lei meg av dette. Og skulle ønske jeg ikke var født til tider, spessielt i helger hvor jeg på facebook leser om ting som har med at folk tar seg en øl, skal ut og treffe mange andre, drikke, spille høy musikk også videre...

Jeg innser at jeg nok er et ondt menneske som skriver slik, og det er ikke rart at jeg nesten alltid er så ensom som jeg er, beklager dette. Vil understreke at jeg ikke hater noen av enkeltpersonene som har disse vanene. Heller tvert i mot med tanke på enkelte, og det er kanskje en av grunnene til at jeg lar meg slite i stykker som jeg føler at jeg kan fint gjøre i kveld. Unnskyld.


(bilde tatt fra: adressa. no)

Jeg innrømmer det; jeg har nesten ingen venner, og føler meg veldig ofte ensom. Og med tanke på så sær jeg er så er det ikke rart jeg har store problemer med å finne roen med å finne noen likesinnede venner, noe jeg sikkert aldri helt vil klare. Jeg er sliter også med sjalusi, og tanker på at andre heller vil være på festival og ødelegge hørselen og helsa si på å drikke og eller røyke ogsåvidere, i stede for å være på besøk hos meg i min lille hule. Unnskyld for at jeg er så dårlig menneske. Det beste hadde vært om jeg hadde bodd langt oppå fjellet, langt fra folk, da hadde folk slippet å late som de brydde seg om meg, og jeg hadde sluppet å kjenne noen som jeg hadde vært så redd for...

For utenom frykten og ubehaget og redselen med å være i nærheten av så mange mennesker, og være redd for å bli utsatt for erting eller noe av fulle folk, så er jeg veldig plaget av å være veldig redd for de vennene jeg vet om som er på festival. Blir veldig trist og lei meg av å tenke på at mine venner drikker og sakte, men sikkert ødelegger helsen sin på det. Snart har jeg vel ingen igjen....

God natt.
Vi blogges.

Pr. dags dato, så har jeg nesten alt jeg som jeg drømte om innen for realistiske drømmer som barn.
Jeg har en stor og flott tv, jeg har playstation 3, xbox360, egen pc, filmkamera som filmer i HD, en god del klær som jeg er jævlig glad i, og generelt MANGE gode filmer og myyeeeee musikk på Ipoden min også videre.
Om noen dager så flytter jeg også på eget sted, så da bestemmer jeg også mye mer selv.

Alle de drømmene om de tingene som kan kjøpes, har jeg nå oppfylt for lenge siden. Og i tillegg så får jeg nå snart oppfylt drømmen om å flytte hjemme fra.


(bilde hentet fra: fairiesvampires.com)

Til tross for at jeg har det veldig bra, og kanskje har mer ting enn de fleste på min alder, så føler jeg meg ikke veldig glad for tiden. Jeg har utrolig mye flotte og dyrebare ting, men det føles ikke noe viktig lenger. Jeg liker fortsatt å sitte forran pcen og gjøre hva jeg vil der, jeg liker også høre på så mye musikk jeg vil og se så mye av de filmene jeg vil også videre, men spessielt den siste måneden så har ikke de tingene gitt meg så stor glede.

Jeg savner så utrolig sterkt en veldig spessiell person i livet mitt som jeg så vidt har sett en gang i 3-4 sekunder i forbifarten i juli. Og utenom det har vi så vidt snakket sammen noen veldig få og korte stunder over msn og Skype. Vedkommende jobber veldig mye for tiden, og jeg har alt for mye fritid.

I de to siste årene har jeg virkelig forstått at penger, tekniske duppeditter, kule og unike klær og alt dette er helt greit, men det er det. Det beste jeg har i livet har jeg ikke kjøpt for penger, det beste i mitt liv har puls og kjøtt og blod! Min beste venn, som jeg er veldig glad for å ha i livet mitt.

Min bestevenn er for tiden nesten det eneste mennesket jeg virkelig ønsker å tilbringe tid med, ikke bare litt tid, hadde det vært opp til meg så hadde jeg vært i nærheten av vedkommende absolutt hvert sekund, hver eneste dag, kan aldri bli lei av min beste venn samme hva! Vedkommende er så utrolig spessiell, snill, god, rettferdig og veldig real, klok og flott på alle måter!

Mer enn det jeg nå har skrevet knyttet til bestevennen min føler jeg at jeg ikke bør skrive, har egentlig ikke spurt vedkommende om det er ok at jeg har skrevet det jeg nå har skrevet heller, men tror og håper at det går greit, i og med at jeg ikke har beskrevet noe konkret om hvem det er.

Likevel, moralen min, det jeg ønsker å få frem er, de tingene som virkelig gjelder i livet er ikke hva du kan kjøpe for penger, hva du plukker opp på nettbutikker, og andre butikker, ikke hva du jobber med, men et helt spessielt menneske.



Ja, mange mener nok at det beste i livet er hobbyen eller jobben man har eller vil ha, slik har jeg tenkt lenge selv også, er faktisk ikke før jeg møtte bestevennen min i vår at jeg har forstått at det som virkelig skulle bety mest for meg i hele livet er et annet menneske, ikke en hobby, ikke en ting eller gjenstand, men et menneske, et utrolig flott og godt menneske jeg er blitt veldig glad i enda jeg ikke har kjent den det gjelder et år en gang enda!

Hverdagen blir liksom ikke helt det samme uten. De siste dagene har jeg nesten bare gått rundt, og håpet på å få et lite glimt eller noe. Men nei. Jeg får ofte et glimt og syn av mange andre jeg vet av og kjenner til, men ikke denne personen. Denne måneden har uten tvil vært den lengste i 2011, hittil.
Men det er verdt det, det vet jeg. For jeg vet at ting vil roe seg, kanskje ikke denne uken, eller neste uke, men vi er bestevenner og vi møtes selvfølgelig igjen, og da er all den lange veningen og sorgen virkelig verdt det!

Den som venter på noe godt! :-) Det viktigste som betyr noe for meg er at vedkommende har det bra, at vedkommende veldig gjerne hadde møtt meg om h*n hadde hatt tid vet jeg! For h*n er virkelig en person som sier ting som de er, og jeg vet at h*n har veldig mye å gjøre, som veldig mange andre. Mitt største problem, vet jeg faktisk ligger i at jeg har alt for mye fritid. Jobber 5 timer mandager fra 10-15 og det samme på fredager, og utenom det: Fri, fri, fri, fri og fri! Ikke rart jeg er deprimert!

Som noen venner av meg har skrevet til meg på facebook, det er bare jeg selv som kan gjøre noe med ting som de er nå. Bestevennen min vil jeg jo få se igjen en gang, det er bare snakk om å være tålmodig, denne siste måneden har vært jævlig tung og lang og ensom, men den hadde vært lettere om jeg hadde giddet å prøve å motivere meg enda litt mer til å gjøre andre ting. I går kveld foreksempel skrev jeg omsider 10 sider til en nettvenninne av meg, noe jeg skulle gjort for flere uker siden Var jeg som faktisk spurte nettvenninnen om vi kunne være brevvenner og at jeg godt kunne skrive det første brevet. Saken er, når jeg omsider bestemte meg for å sette meg ned og skrive, så føltes det som en terapi. Glemte en god stund alle de rare tankene jeg bærer på for tiden, og det å sette fokus på noe annet gjorde virkelig susen, og dette er noe jeg må jobbe med å bli flinkere med; nemlig å prøve å få hjernen min på andre ting, mens jeg venter på å få tid med bestevennen min igjen!

Tusen takk til alle mine lesere som orker å følge meg, lese hva jeg skriver, og klemmer ut av meg!
Det betyr mye, følelsen av at andre leser ting jeg tenker på, følsen av å få luftet ting for andre, uten å gå at selvfølgelig ikke går inn på alle detaljene, spessielt ikke under denne saken som gjelder et annet menneske enn bare meg selv.


(bilde hentet fra: kristinasinvei.blogg.no)

Alle de tingene jeg har rundt meg som jeg har kjøpt, føles riktignok ikke det samme, ingenting er helt det samme med så lang tid uten h*n, men det er likevel bedre å gjøre noe, enn å bare grave seg ned i sine egne tanker og bare gå rundt og gjøre ikkenoe! :-)

Ønsker alle sammen en veldig fin torsdagsettermiddag!
VI BLOGGES!

Kjære alle sammen... Beklager så mye for at betydelig mindre liv og blogging fra meg i det siste.
Jeg er absolutt ikke på topp for tiden. Har i de siste 3-4 ukene kjempet så og si hver dag for å holde motet oppe, for å gå ut, for å smile, for å virke positiv og optimistisk.

Kjenner at noe i meg er borte, kan ikke forklare... Dette har vart en stund, jeg kjenner at jeg er utrolig lei, veldig mye. Så ensom, så ensom i hele verden.

Sliter med å ha i meg mat for tiden, sliter med å drikke også... Meningen med å holde meg i live for tiden føles så... Meningsløs. Er sliten av å være skuffet, de siste årene har jeg stort sett gått på skuffelse etter skuffelse, funnet ut at folk ikke er som jeg trodde, funnet ut at ting generelt ikke er så bra som jeg skulle håpe...

Et av mine mest tenkte tanker for tiden er "det må være for godt til å være sant", og som regel så viser deg seg at jeg har rett... Hva jeg enn gjør, hva jeg enn sier og tenker og føler; alt forsvinner rundt meg...
Jeg blir for hver dag mer og mer sikker på at jeg er helt alene i verden, jeg vet at det er millioner av andre mennesker og dyr og andre levende individer rundt meg, men alt for få jeg virkelig stoler på, det eneste mennesket jeg stoler ordentlig på, har jeg ikke sett på... En god stund.

Unnskyld for dette nedvergende innlegget. Hadde bare et behov for å få ut noen tanker. Vil nok hjelpe meg alt for lite... Er så utrolig mye som jeg skulle fått sagt, fått skrevet til det offentlige, i håp om at noen vil forstå, men jeg har ikke troen på forståelse lenger. Folk sier ofte at de føler med meg for ting, og at de bryr seg, at de bryr seg om meg, det tror jeg på, vel, noen av de som sier det, ikke alle mener det heller... Og det med at folk føler med meg vet jeg ikke kan stemme... Bare jeg har min hjerne, bare jeg vet nøyaktig hvordan jeg føler... Det er jeg helt alene om...

I det siste har jeg prøvd å gå meg noen runder i Oppdal sentrum, og det har funket for en stund hver dag, klarer å kle på meg et noen lunde type smil, smile for ikke å virke trist. Og det er litt patetisk i seg selv, for jeg liker ikke at folk skjuler ting, for det blir litt falsk, men det er det jeg gjør når jeg ikke er hjemme, anstrenger meg med de kreftene jeg har, prøver å late som om jeg er litt glad i det minste. Vist jeg selv ser triste folk så blir jeg fort selv trist, vil liksom ikke påvirke mitt humør på andre. Blir også en del tid hvor jeg ligger i sofaen, ikke orker noe annet enn sofaliggingen, ligge å tenke på meningen med livet og alle disse klisje-tingene.

Jeg føler at jeg går på tomgang. Jeg føler at de minuttene/timene jeg klarer å gå ut for tiden så går jeg på ingenting-stoffet. Jeg bare er en livløs zombie med et falsk smil, jeg blir sliten av det. Av å late som, men jeg HATER virkelig å uroe folk. For hadde jeg gått ut og gått som akkurat det jeg føler for så hadde jeg gått utrolig treigt, ikke vinket til noen, og generelt virket veldig overlegen, grinete og sur. Stort sett det jeg er når jeg ikke er utenfor døra, slik jeg føler meg nå....

Kommer nok til å bli noe fraværenede en stund til, ville bare si noe om at jeg lever... Ikke at jeg tror noen trodde noe annet... Og at jeg ikke orker noe særlig for tiden. Har også skrevet dette litt tåpelige innlegget i håp om at de som kjenner meg i Oppdal ikke skal ta noe personlig, i tilfelle jeg ikke skulle klare å oppnå andres forventinger til at jeg skal smile, vinke og andre ting utenfor dørstokken min, altså ute i sentrum f.eks....

Til alle mine nærmeste venner, og de få medbloggerne og nettvennene jeg har hatt mest kontakt med i den siste tiden; jeg er ubeskrivelig takknemlig for å ha dere alle i livet mitt. Og håper ingen uroer seg til tross for dette. Jeg kommer nok til å være noe deprimert en stund til, prøver hver dag å gjøre mitt aller beste. Og vit at det er ikke noen andre det er noe galt med for tiden, enn bare meg.

God natt...

Jeg har alt innsett, før jeg begynte på denne linjen at jeg vil bli sett på som syk og oppmerksomhetsønskende, nok en gang ved dette innlegget.

I lang tid har jeg vært klar over at jeg har nok gått litt langt, med tanke på hva jeg faktisk velger å skrive offentlig av personlige tanker, betroelser og andre fakta om mitt og meg.

Og igjen, så blir det nå presset ut noen personlige, og dønn ærlige ord fra undertegnende.
Saken er, jeg gleder meg til jeg skal dø... Ja, jeg gleder meg til den dagen jeg dør. Aldri mer ensomhet, aldri mer depresjon, aldri mer slitsomme og vanskelige tanker som kommer frem og tilbake akkurat som om hodet mitt var et hotell for bekymringstanker og triste-tanker...


(dette bildet har jeg funnet på google, IKKE MITT :p...)

Når det er sagt, jeg tenker ikke på noe selvmord eller noe, hver så snill å tro meg, det gjør jeg virkelig ikke.
Det finnes ting i livet mitt som gjør at jeg fortsatt klarer å stå opp, selv om jeg for tiden bruker mer tid på å huske på de tingene når jeg våkner, noe som var lettere før...

I dag foreksempel lå jeg nok under dyna i 2-3 timer etter at jeg hadde våknet, og jeg lå der ikke fordi jeg var trøtt lenger, da jeg våknet var jeg forsåvidt uthvilt, men jeg hælte ikke å stå opp på en stund... Har vært slik en stund, at jeg lurer på; hva er vitsen? Hva er vitsen med å stå opp? Jeg har alltids ting jeg kan finne på, men det er ting jeg har gjort så mange ganger før, som regel alene, jeg finner ikke store gleden av ting lenge. Følsen av å være så ensom.... Det er flere mennesker her i Oppdal jeg sikkert kunne ringt, folk som kunne funnet på noe om jeg hadde gjort det, folk som er snille og alt det... Men folk jeg likevel ikke har mye til felles med, folk jeg liker og aksepterer, men ikke har for mye til felles med... Og da er det likegreit å være alene, til en eller annen jeg har mer til felles med har tid...

Folk har lurt på hvorfor jeg ikke har flyttet? Godt poeng!
Først av alt, så sliter jeg med forandringer, og nok litt mer enn "folk flest", blant annet på grunn av asperger syndrom, diagnosen min... De fleste vennene jeg føler jeg har mest til felles med bor faktisk ikke i Oppdal... Mesteparten av de mest likesinnede vennene mine bor andre steder, i nærheten av Oslo foreksempel.

Er veldig ofte ute og sykler og eller går, er faktisk ute og går eller sykler mange timer om dagen, så det er ikke det at jeg er så alt for mye inne, for det er jeg ikke....Som regel når jeg er ute så er jeg i sentrumsområde, i håp om at jeg skal møte på et av de utrolig få likesinnede vennene jeg kan møte på i Oppdal, som regel skjer det aldri... For de fleste likesinnede vennene i Oppdal, bor et stykke unna sentrum, og sjansen for at jeg møter på de i sentrum uten at vi har avtalt å møtes fra før er 10 prosent... Eller lavere.
Og det er som regel derfor jeg er ute, i håp om å se noen av disse, og føler derfor at jeg blir fortere deprimert enn om jeg er inne. Har mye mer jeg kan gjøre inne for å ha fokus på andre ting...

Inne har jeg plenty av filmer, bøker, tegneserier og blablabla... Likevel velger jeg å være ute, noe som i mitt tilfelle får meg som regel til å føle meg mer og mer ynkelig og deprimert. For ute er så mange påminnelser om at jeg savner noen! Inne er det lettere å glemme det... Selv om det er absolutt ikke lett da heller...

Skulle virkelig ønske at når jeg absolutt skulle være født, at jeg ble født som en mye mer vellykket person, en person som ble født på et annet sted med flere likesinnede venner, og samtidlig at jeg skulle vært en person som var psykisk sterkere enn jeg er, mer tålmodig, mer optimistisk, mer spessiell... Føler meg verken spessiell, sterk, tålmodig, eller noe særlig positivt nå...



Så, jeg gleder meg til døden, om ikke direkte gleder meg, så gruer jeg meg i hvertfall ikke. Da får jeg i hvertfall fred, for som regel så lever jeg mer i depresjonen enn i gleden, men når jeg er død før jeg ikke de få prosentene av gleden heller... Derfor vil jeg ikke dø, selv om jeg gleder meg til døden.
Inneforstått med at dette kanskje er litt komplisert å forstå, men det er slik det er.

Så please, ikke bli bekymret for dette innlegget, igjen jeg har ikke noen planer om å dø, jeg vil ikke gjøre det mot de få jeg har, spessielt ikke imot min beste venninne som jeg prissetter og aksepterer mer enn noe annet her i verden!

Jeg er sliten psykisk av å være så deprimert, av å må ligge i sengen 2-3-4 timer hver dag selv etter jeg er helt utvhvilt for å finne på en grunn til å stå opp, jeg er lei av å ikke ha noe spessielt å ta meg til, at folk flest ikke har tid til å finne på noe, eller at folk bor for langt unna, og at jeg er for feig til å ta turer utenfor Oppdal alene uten noen...
Men likevel, det er en ting jeg ikke har glemt, til tross for at det er flere uker siden jeg hadde en felles glede med en veldig god venn nå. Når de øyeblikkene er, så føles det verdt det, verdt all ventingen, verdt all depresjonen, tårene, lengselen, selvforakten og alt dette! Derfor vil jeg ikke dø, samtidlig som jeg gleder meg til døden.

Ønsker alle en god kveld videre.
Vi blogges!

Det er midten av juli, været er opp og ned, just nu er det varmt i Oppdal lite skyer, lite vind, bra med sol. Og jeg NYSER!
Jeg nyser nå, eller ikke akkurat nå da, men...

Det som forundrer meg er... Jeg var ikke plaget i mai, ikke i juni, disse plagene har først begynt å komme den siste uken, litt mer enn det... Blir en del runder på badet for å blåse ut snørr og gørr fra nesen, og det har i tillegg gjort meg litt sår i nesen, og ekstra sliten i hode, er fra før nokså plaget av en depresjon igjen.

Utenom at jeg nå er plaget av ting som har med alergi å gjøre, så er det verste for tiden en veldig stor følelse av å være ensom.
Min beste venn har jeg nesten ikke sett snurten av på 2-uker, og savner henne veldig, veldig masse.
Og de fleste andre er dratt ut på ferie eller lignende.

Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt råd til å reise bort fra Oppdal en gang jeg også, om ikke en ferie tur så i hvertfall en dagstur til Trondheim, noe jeg har råd til, men ikke helt klarer å gjennomføre alene, siden jeg er redd for å ikke finne igjen bussen eller togstasjonen når jeg skal hjem igjen, derfor er jeg avhengig av å ha med meg noen, og det er ingen jeg kommer på i farten som er aktuelle å ta med til Trondheim på en stund nå.

Skulle til byen for cirka to uker siden, med min beste venn, noe som dessverre ikke ble noe av likevel.

Å vandre eller sykle rundt i Oppdal sentrum nå føles som regel mer ensomt enn å sykle i foreksempel skogen, fordi når jeg sykler i sentrum så håper jeg at jeg skal få en gladoveraskelse ved å treffe på noen jeg trives i lag med, og at vedkommende kan ha tid til en prat. De fleste jeg har håpet har hatt tid til å stoppe eller noe, har som regel vært for opptatt eller stresset til at det har vært mulig....


Og hvorfor velger jeg da å sykle i sentrum, fremfor skogen? Fordi sykler jeg feks skogen, eller andre plasser i Oppdal så ber jeg om å forværre allergien min, så jeg må velge; vil jeg forverre helsa mi/allergien min, eller vil jeg bli mer smådeprimert av å ofte vente på at jeg skal treffe noen jeg liker å snakke med, forså å må innse at det kan jeg fortsatt bare glemme en stund til, fordi de nærmeste vennene jeg har noe til felles med, de er borte, eller så har de ikke tid fordi de såvidt bare er i sentrum og har dårlig tid...

Men skal ikke klage jeg. Er jo egentlig ganskje vant slikt, dessverre.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en annen person, for det finnes jo folk jeg kjenner også, som fortsatt er i Oppdal og også i sentrum innimellom, men problemet mitt er at det er en god del personer, som jeg ikke har så mye til felles med, ikke det at de har gjort meg noe, men at vi ikke er så like. Æehm, føler jeg kunne beskrevet dette bedre, men skitt au...

Prøver å beskrive det siste en gang til: Det finnes fortsatt folk i Oppdal som jeg vet og og delvis kjenner, og som vet av og kjenner meg, og det kan også hende at det er personer som kommer og setter seg ned ved en benk jeg sitter på, men de fleste av disse menneskene som er i Oppdal perr dags dato, som jeg kjenner er folk som gir meg den samme følelsen av å være i lag med andre som når jeg er på jobb. Altså: Jeg får det sosiale, men likevel ikke den følsen jeg savner som når jeg er med de beste bestevennene mine...

BESTEVENNENE MINE: JEG SAVNER DERE SÅ UTROLIG MASSE AT JEG FÅR LYST TIL Å BARE GRÅTE!

Huff, innser at dette innlegget mulig kan forverre ensomheten min etter de siste linjene, jeg skulle egentlig ha flyttet til feks Trondheim for lenge siden, slike som meg hører egentlig ikke til i steder som Oppdal :-P Er for få likesinnede her! Hehe...

VI BLOGGES!

På tide med en personlig uttømming...
Har nettopp kommet hjem nå etter en sykkeltur på 5 timer, i sola med en mange oppover bakker på hjemveien. Syklet cirka 4 mil, i håp om å komme vekk en viss negativ energi, også kalt depresjon som er på vei.

Jeg har en tanke om hva som er verst med depresjonen, jeg er riktignok mye ute blant andre folk, men føler meg likevel ensom veldig mye likevel, har flere gode venner her i Oppdal, men så er det nesten ingen her jeg har mye til felles med, ved tanke på interesse, meninger og lignende. Og det gjør at jeg veldig ofte kan føle meg mer ensom ved en del folk i Oppdal enn om jeg faktisk er alene, og dere skal vite at jeg er glad i alle vennene mine her i Oppdal og at det ikke er noe galt med de, på noen måte!
Er bare jeg som er så alt for sær... På godt og vondt.



I tillegg til ensomhet så sliter jeg også med noe som ligger i slekt med det ordet, nemlig kjedsomhet.
Jeg har lite å ta for meg, jeg kan alltid skaffe meg en del oppdrag som tegneoppdrag, filmprosjekter og slik... Jeg har flere uleste bøker liggende og noen timer med film som jeg enda ikke har sett. Men de tingene frister ikke mye her og nå... Vet ikke hvorfor... Så jeg har faktisk en god del ting jeg KUNNE gjort, både av interessemessige hobby-ting, og viktigere ting som å rydde rommet... Men jeg sliter med det at jeg ikke gidder, og da har jeg igjen meg selv å takke....

Verste av alt er noe jeg er veldig lite stolt av, som jeg har nevnt såvidt før; sjalusi.
Jeg er ikke en person som er sjalu vist noen får en større tv enn meg eller slike ting, men jeg kan fort slite med sjalusitanker som at jeg tror at venner av meg ikke syns jeg er god nok for dem, og heller innerst inne liker å være sammen med andre enn meg plutselig...
Jeg er en tragedie, og det innrømmer jeg først som sist. Jo nærmere jeg blir ett menneske, og jo gladere jeg kan bli i det og, jo mer morsomt jeg har det med vedkommende når vi er i lag... Dessto verre kan det til tider bli når jeg og en av de vennene ikke er i nærheten. Er veldig, veldig få jeg har så tett tilknytting til, men, likevel...

Og det er tragisk, for ingen av de nærmeste har noen gang gitt meg noen grunn til å tvile på noe som helst, og det er det nesten så jeg skulle ønske, for da hadde jeg hatt en grunn til å gå rundt og tenke tanker som sliter i meg...



Jeg innrømmer at jeg også er en veldig intens og pågående person, og det er også noe jeg skammer meg litt over, har nok med at jeg ikke er så mye i lag med andre mennesker, men vist jeg virkelig føler jeg har en del til felles med noen så føler jeg at jeg kan bli nokså intens og tett... Ikke sexuelt eller noe slik, men at jeg tenker veldig mye på de få det gjelder, være veldig rask med å si fra om at jeg også er pålogget på foreksempel msn eller skype om en av de vennene jeg føler jeg har mye til felles med, logger på, mens jeg er online.

Og det som er, er at ingen av de vennene sier at de syns jeg er for pågående, men at jeg er som en venn skal være. Er nok bare enda en gang at hjernen min er unødvendig vanskelig å ha noe med å gjøre, jeg sliter en del med nervene for tiden, intense tanker jeg sltier med å legge fra meg, ikke-hyggelige ting, som har med selvtillitten min først og fremst å gjøre, vil jeg tro...

Er en del ting jeg kunne snakket ut om (ting selv velger å ikke skrive offentlig, så det så), men jeg hater å snakke om meg selv, jeg liker egentlig ikke å skrive om meg selv som jeg gjør nå heller, vil ikke fremstå slik egentlig, ønsker så gjerne å være en person folk kan være stolt av, og egoismen min er også blitt en byrde...



Ville bare få skrevet dette, og klemt det ut av meg - som enkelte mener at jeg gjør alt for ofte, generelt!...

Vil så gjerne ønske alle sammen en riktig fin og god kveld videre, ta godt vare på dere selv og deres egne!
VI BLOGGES!

Ohoi, så mye rart en skal gjøre og ikke gjøre i livet.
Hva gjorde jeg før jeg la meg i går, jo det kan jeg fortelle deg, i gårkveld slengte jeg i meg 7 bokser med Red Bull.

Om jeg fikk sove, joa, jeg la meg cirka i halv ett-tiden (00.30), og da hadde jeg alerede begynt å få litt småvondt i hode.
Etter en stund ble jeg bare liggende i senga, helt vannrett, helt lam, rørte nesten ikke en muskel på i hvertfall en time, nei jeg var ikke lam :P, men plutselig så var det ikke igjen noe spessielt mye energi å hente, noen steds.


(har totalt 15 tomme Red Bull-flasker/bokser på skrivebordet mitt nå, 7 av dem ble kjøpt og tømt i gårkveld, resten hadde jeg fra før)

Alt gikk veldig treigt, jeg bare lå der, stirret på ett eller annet, den samme ene tingen leeeenge.
Jeg kjente at jeg pustet hyppig, og tungt, og jeg skalv også noe i hendene en liten stund.

Skjelvinga varte heldigvis ikke så lenge, men den hyppige og uvante pustingen, ja den kom en del fram og tilbake som den ønsket det selv, uten at jeg hadde noe særlig kontroll på det i hele tatt.

Husker ikke når jeg sovnet i natt, men klokken var i hvertfall godt over halv fem (05.30) sist jeg husker jeg så på klokken. Etter en stund i løpet av natta tok jeg bare på meg headsettet, og hørte på musikk, registrerte vel egentlig ikke så mye av hva jeg hørte på og ikke, dessuten så hadde jeg volumet litt lavere enn jeg er vant til. Jeg merket at jeg hadde musikk i ørene noen ganger, men tenkte sjeldent over det. Husker at jeg hørte noe på "Deilig er jorden" av Elisabeth Andreassen, faktisk... Og "Dope - Die Mother Fucker Die"...


(dette bildet tok jeg IKKE i natt, men nå nylig som et slags illustrasjons-bilde..)

Jeg var en stund redd for at jeg skullle bryte sammen i natt, og bli sinnsykt deprimert og begynne å gråte som en foss, for det skjedde en gang i fjor etter og da hadde jeg bare hatt i meg 4 Red Bull før leggetid. Men den dagen så rørte jeg også veldig mye på meg, var nemlig fotograf en hel dag i et bryllupp....

Men nok om det, i natt fikk jeg i hvertfall ikke den type nedturen. Men alle de andre symtonene fra sist hadde jeg i natt for de. Ble helt tom for energi som sagt, pustet veldig fort og mye ukontrolert, skalv, og jeg tenkte rimelig treigt og lite. Og egentlig så syns jeg natten faktisk var ganske digg på en måte, etterhvert, for det var så utrolig godt å ikke være i stand til å tenke på noe særlig i det hele tatt, det eneste som var litt plagsomt var at jeg ble liggende våken uten å få sove, men takket være energimangelen var jeg altså ikke i stand til å tenke på å prøve og sove eller noe, så var egentlig veldig deilig, men er absolutt IKKE noe jeg vil ambefalle, det er en grunn til at Red Bull har vært forbudt i Norge i flere år, du kan faktisk dø av for mye, er bare jeg som lærer veldig, veldig treigt...

VIL PÅ INGEN MÅTE AMBEFALE NOEN ANDRE Å DRIKKE FOR MYE DRIKKE MED KOFFEIN, SOM FOREKSEMPEL REDBULL, BURN, BATTERY, MONSTER OGSÅ VIDERE. DET ER VELDIG HARDT FOR KROPPEN, OG SPESSIELT OGSÅ PSYKEN! OG MAN KAN I VERSTE FALL DØ! SÅ VIL IKKE AMBEFALE NOEN Å GJØRE SOM MEG!

Ønsker alle sammen en strålende god og fin ettermiddag videre. Ta utrolig godt vare på dere selv, alle sammen. :)
VI BLOGGES!

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!

*PANG*
*PANG*
*PANG*
Vi mennesker har alle opplevd det, og det kommer tilbake; det store slaget der der svir mest!

Har siden 10-tiden i dag-tidlig gått rundt i Oppdal sentrum og diversje andresteder å tenkt. Gått rundt og surret stort sett i 7 timer nå...


Kan si så mye som at jeg nettopp har gått på enda en smell, og latt meg falle i asfalten, metaforisk sett.
Er meningen i livet så ussel og sadistisk som å bare klare å reise seg mest mulig ganger, etter flest mulig harde slag? Og helst smile og holde seg mest mulig kald, i frykt for å ikke bli stemplet som en negatv taper?

Hvor mange tårer vil Gud (om han fins) at vi skal felle, hvor mange sorger skal vi oppleve, hvorfor er livet så alt for urettferdig, så alt for ofte?

Finnes det rettferdighet i verden?
Greit, jeg vet det... Mange som har det mye verre enn meg, og dette innlegget er ikke ment for å være negativ, bare stiller spørsmål som jeg har i hode nå, fint å lufte noen tanker...

Hadde alt vært bedre om jeg ble superskeptisk, og heretter holder folk mer på avstand for å ikke bankes ihjel til sist?

Det eneste jeg vet helt sikkert er at alle jeg kjenner har blitt født, og at vi alle skal dø. Utrolig enkelt, sagt, og alt som skjer mellom fødselen til døden bestemmer vi selv. Hvor mange blindgater hvor vi skal motta juling, metaforisk sett, bestemmer vi selv, det vil si, vist du ikke er like naiv som meg så har du et håp?

Næsj, nå blir alt bare krøl. Ser ikke mening med noe, så sikkert derfor jeg splærer ut av meg dette innlegget også, som jeg beklageligvis VET ikke er det mest oppmuntrende og glupeste jeg har skrevet.

Vi blogges.

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!

Har nettopp fått vite I DAG, via et brev at jeg, mamma og småsøsknene mine må flytte ut fra leiligheten vi bor i nå, og har bodd i siden høsten 2006, etter at mamma og pappa ble skilt...

Det er kommet nye eiere og det resulterer i at vi ikke får fortsette å bo her for de nye eierne som tar over bygget.
Det verste er at mamma har brukt lang tid den siste tiden på å pusse opp og stresse med at søstera mi skulle bytte rom, og nå var de lange og slitsomme ukene mamma har brukt, blitt helt forgjeves.

Mye bedre blir det heller ikke at han de vi leier hos har sagt før at om dette noen gang skulle skje om det skulle komme nye eiere så hadde vi i hvertfall tre måneder på oss fra vi fikk beskjeden til vi måtte flytte. Nå er det gjort om til EN MÅNED!!!! Vi må være ute til 1. april... Og det er INGEN aprilspøk...

Så i tillegg til at jeg har slitt og grått for at venner skal flytte ut av bygda i løpet av året så må også jeg og familien flytte til et annet sted nå, riktig nok skal jeg fortsette å bo i Oppdalsområdet noe noen av vennene mine ikke skal lenger men, likevel...

Andre ting jeg tenker på er om jeg fortsatt kan ha eget rom i den nye leiligheten, eller om jeg må dele med broren min, spessielt med tanke på at vi har veldig anderledese interesser og venner vi har besøk av og besøker innimellom.. Nå er jeg 19 år og burde uansett flytte for meg selv snart, men... Ja...

Her er det rommet jeg har hatt i nesten 4 år som jeg vil komme til å savne veldig...:






Ønsker alle sammen en god og fin dag videre, dere fortjenner alle det absolutt beste!
Vi blogges...

Mareritt bassert på ekte følser

(Bilde tatt av min gode venninne Ann Kristin, i fjorsommer)

Drømmer og mareritter er rare ting.
Hva drømte jeg i natt?

Jo, i natt var jeg på flykt fra politiet. Hva jeg hadde gjort, eller eventuelt ikke gjort skjønte jeg ikke. Husker blant annet at jeg måtte krype under jorda gjennom noen rør og slik for å komme meg til et annet sted...

Våknet litt etter klokken var 10.00 i dag, og det var stress. Hadde en time hos noen jeg snakker med noen ganger i måneden om mine vanskeligheter og slikt klokken 10.15 i dag, så ble rimelig stress dag jeg så at jeg hadde under 15 minutter på å komme meg opp av sengen og til Videregående på Oppdal der vi møtes innimellom og hvor jeg snakker om det jeg måtte føle for av alt og ingenting.

Jeg kom dit, akkurat i tide, fordi jeg måtte droppe frokosten, bare slenge på meg klærne og løpe en del for å rekke det.

Uansett, den drømmen i dag. Lurer på om det kan ha en link til at jeg har en del dårlig samvittighet for en god venn jeg tenker en del på for tiden, eller har tenkt veldig mye på det siste året blir mer konkret. Altså at jeg føler meg skyldig og slik og det var derfor jeg drømte noe som hadde med det å være skyldig å gjøre.

Er forsåvidt flere drømmer jeg har hatt den siste tiden knyttet til denne vennen, men tror det er første gang jeg har hatt drømmer som spiller på mine dårlige samvittighet. Tidligere drømmer har spilt mer på min paranoia og dårlige selvtillit blant annet, uten at jeg bør si mer om det her i offentligheten, eller til noen andre utenom den det gjelder eventuelt...

"Er han blitt overlegen?"
Ellers er det en annen ting jeg bør ta opp. Har fått høre noen ganger i det siste at folk i nærheten av der jeg har vandret og gått i det siste har prøvd å foreksempel hilset på meg, sagt hei, og vinket, uten å fått tilbake respons. Jeg beklager så mye til alle dere, og nei, jeg er ikke sur på noen eller noe som helst. Er bare veldig langt borte innimellom når jeg er ut og går som regel med et hode som peker nedover og musikk på begge ørene.

Har ikke noe i mot noen, og jeg prøver så godt jeg kan å virke så oppegående og til stede jeg kan, prøver å legge merke til mest mulig bekjente, og vinke og hilse jeg også, men er bare veldig distrè og noe trist for tiden, men håper ingen blir skuffet eller lei seg vist dette skjer flere ganger. Er glad i alle vennene mine, og alle andre jeg vet om og har snakket med i livet, så unnskyld vist noe slikt skjer flere ganger.

Har i snart et helt år nå vært veldig tyngt deprimert og langt nede.
Kan ikke skrive om årsaken offentlig, eller fortelle noe om hvorfor til andre enn psykologen min og fastlegen jeg går til innimellom, men jeg kan si såpass som at det snart har vart i et år, og at det nok er en veldig naturlig ting å bli deprimert av, men kanskje ikke så alvorlig opphengt som jeg er nå...



Jeg har alltid slitt med døgnrytme, og motivasjon i livet, men føler at etter at jeg fikk en deprisjon etter noe som "skjedde" for snart et år siden så har mye blitt mye verre.
Har grått mye i det siste, har tenkt veldig mange negative og stygge tanker, paranoiaen har steget. Tenker veldig mye ille om veldig mange og mye. Tenker tanker som at de vennene jeg har, bare henger med meg, snakker med meg også videre for å ikke få dårlig samvittighet vist det skulle skje noe. En ting er sikkert, "skjer" det noe så er det kun min egen feil og ingen andres.

Har vært noen ganger at jeg har følt jeg ikke har blitt tatt seriøst verken ansikt til ansikt eller foreksempel over facebook eller bloggen når jeg har fortalt om mine vansker, og det kan nok være fordi jeg egentlig er veldig useriøs og tuller om veldig mye, mye som ikke andre tuller med, tabu-ting for å si det sånn. Så i tillegg til at jeg føler at jeg har fått enda vanskeligere med å henge med venner uten å tenke at de bare er der for å ikke få dårligsammvittighet selv også videre, så føler jeg også et problem med å bli tatt så seriøst som jeg skulle ønske jeg kunne bli tatt, i denne perioden, egoistisk, ja jeg vet....

Kan fortsatt ikke fortelle hva det som plager meg mest er, er flere forskjellige ting, men en ting som skjedde i sommer kan jeg fortelle smått om. Jeg lager som sagt egne filmer med venner og bekjente på fritiden, i sommerferien i fjor, for snart et år siden spurte jeg en mann i 55-årene om han ville bli med i en av filmene jeg laget da, og jeg visste fra alt der og da at han er Oppdals mest forhatte og mest omstidte person med tanke på svært dårlige rykter som har med pedofili, smågutter og diversje drapsforsøk på mindre årige jenter å gjøre....

Vedkommende som jeg spurte, ble veldig glad for å bli spurt og ble selvfølgelig med helt til flere og flere av de som var med i filmene mine sluttet og sa jeg måtte slette alle scenene de har vært med å spilt i tidligere og sånn på youtube. Så etter at denne mannen ble med så ble jeg nødt til å slette svært mange youtube-klipp som jeg har brukt lang tid å legge ut også videre, noe som gjorde at jeg til slutt slettet bare alt som var på youtube, fordi jeg orket ikke alle beskjedene fra stadig flere og flere som skulle ha klippene jeg har fått lov om å legge ut før, at de nå skulle slettes fra offentligheten. Noe jeg har stor forståelses for, så etter det har jeg fått en del tanker generelt kan en si om at det er ikke noe vits å gjøre ditt og datt fordi det vil sikkert komme vekk eller noe sånt likevel. I tillegg var det noe vondt å ha på samvittigheten at spessielt flere mindreårige som var med å spilte i filmene mine ble ertet på skolen fordi de hadde medvirket i samme film som denne vistnok pedofile 55åringen, hater at folk blir mobbet og ertet, spessielt vist det er min skyld, noe som var og kanskje enda er tilfelle...

Er enda en ting som sagt som gjør at jeg har vært og fremdeles er veldig langt nede, og det er noe som er enda vanskligere for meg nå, det eksemplet jeg skrev om i sted tenker jeg nesten ikke på i hele tatt lenger, men jeg kan si så mye og så lite som at jeg er veldig forelsket i en veldig god venn av meg som ikke er forelsket tilbake, og dette er noe jeg føler er i ferd med å ta livet av meg, blant annet fordi jeg i tillegg har utrolig vond samvittighet for den det gjelder for enkelte idiotiske og dumme episoder jeg har stelt i stand, av sjalusi og nesten et slags hat jeg har fått i løpet av høsten...

Spiser mindre, sover mindre, fraværet på jobben har vokst og jeg generelt har blitt en mye mer misslykket og større taper det siste året. Hvordan skal dette ende...

i går kveld var jeg våken hele natten, og i natt var jeg våken hele natta... tredje eller fjerde natta på rad at jegnå er oppe om natta, helt alene med mine alt for vonde og vanskelige tanker etter at jeg fikk vite at flere av mine mest elskverdige vener flytter fra bygda i sommer, og selvfølgelig ikke til samme sted hell....

hadde aldri trodd jeg skulle gråte på en stund, men jeg har faen meg grått og grått i flere netter på rad nå, og begynner å bli noe sliten, sover som regel 3-4 timer på lyse dagen de siste dagene og det er det... slutte å spise har jeg nesten gjort også... og jobben jeg et parr dager frahver på... hvor i helvete skal dette ende...

Sikkert mange som tenker og tror at jeg er et følsesløst og kaldt menneske, som driter i andre og alt som er......
Til dere kan jeg si at dere har tatt helt feil av meg, jeg har også følser, dessverre føler jeg selv at jeg har for mye følser og sorg i meg for tiden, har grått mer det siste året enn jeg har orket å huske.

Er så lei meg og deprimert nå at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tre av mine absolutt nærmeste og beste venner kommer til å flytte dette året. Til hver sitt sted, og jeg vet at mann har msn og skype og alt det der, men det blir aldri det samme som den tiden vi møttes hver dag her i Oppdal, fant på ting sammen, trøstet og klemte hverandre, gikk turer sammen også videre... Eneste jeg vil nå er å bare få lov til å dø. I fjor måtte jeg takle to sterke forelskelser som ikke var gjensidig og nå får jeg stadig vite om flere og flere som flytter, og flere av de flytter fra Oppdal for godt...

Har nesten ingen å dele tid sammen med fra før her i bygda, og jeg innser nå at min største frykt om å bli alene i bygda snart blir realitet.. Hadde folk bare flyttet samme sted så skulle jeg gjerne også flyttet. Er jeg heldig så dør jeg av en eller annen hjertefeil eller noe i løpet av nærmeste dagene, så slipper dere å lese denne dumme bloggen min mer å...

... med å ha noe som helst med andre medmennesker å gjøre... I hvertfall for ei stund.
Enten blir jeg ulykkelig forelsket i noen som ikke er forelsket i meg, eller så blir jeg venner med noen som enten ikke er den de egentlig er, eller så finner jeg ut at noen med eller uten vilje snakker nedsettende bak min rygg, noe som fort utvikler seg til falske rykter i dette rasshøl-stedet som kalles Oppdal. Eller så tar mann selvmord, har opplevd å miste noen fordi han valgte å skyte seg selv å...

Er så lei av å bli såret og skuffet nå at jeg gidder faen meg ikke mer, og for dere som tror at jeg ser på meg selv som noe bedre eller tryggere enn andre folk; niks, er det et menneske jeg virkelig forakter og hater så er det meg selv...

Yes I am smiling, but inside im dieing...
Eller som Queen sang; I dont wanna die, sometimes I whis I never was born at all!