hits


08.11.2017, 21:00


Bildet er hentet fra: pixabay.com

I dag er en sånn dag hvor alt bare føles feil samme hva jeg enn velger å ta for meg. I løpet av særlig det aller siste døgnet har jeg igjen klart å rote meg ned i søppelkjelleren forså å dra frem det ene etter det andre av dritt og giftigheter som verken jeg eller de "rundt meg" på noen måte har noe godt av. Og nå får jeg bare ikke til å vaske bort den fordømte stanken, den etsende syren, eller den mildt sagt kvelende atmosfæren. Samme hvilke gjenstander jeg nå måtte forsøke å dra frem fra den langt mer sunne og oppbyggende delen av sinnet så skjer alltid det samme - de giftige stoffene rundt fingrene mine gjør at det bare etser opp, og blir borte.

Det er så fordømt fortvilende, for dette skulle jo ikke skje denne måneden her. November skulle jo bli nok en slik måned som jeg utelukkende skulle forbinde med gode opplevelser, positive følelser og hyggelige tanker. Men i stede så sitter jeg her med skam og et passe aggressivt hat rettet ene og alene mot meg selv. En følelse av å ikke strekke til. En følelse av å være en belastning for de jeg er glad i. En følelse av at de jeg er glad i ikke EGENTLIG er glad i meg, men først og fremst bare føler seg "tvunget" til å være ihvertfall sånn noen lunde høflig og vennlig mot meg fordi de innerst inne synes mest synd i meg. En følelse av at samme hva samme jeg enn foretar meg så er det galt. Feil.

Og som vanlig har jeg ingen å klandre. For det er ikke slik at noen har vært "slemme" mot meg eller noe sånt. Det er ingen som direkte har sagt til meg at jeg er en vandrende katastrofe. Det er ingen som foreløpig har innrømmet at de blir flau av å være i nærheten av meg. Og det er forsåvidt heller ingen som sånn egentlig har gitt meg en særlig god grunn til å føle og tenke som jeg gjør her akkurat nå. Så HVORFOR sitter jeg nå da med alle disse forråtne tankene, alle disse altoppslukende følelsene? Med tanke på alt det flotte og hyggelige jeg faktisk har opplevd den siste tiden.. Med tanke på alt det potensielt awesome jeg enda har i vente - HVORFOR er alt jeg kan føle her og nå bare så uutholdelig dritt? Hva er det egentlig som er galt med meg?

Hva feiler det meg?



#depresjon #annerledes #asperger #aspergers #autisme #frustrasjon #mislykket #outsider #sinne #psykiskhelse #angst #nederlag #ensomhet #smerte #opplevelser #høst #mørke #selvforakt #hat


29.08.2017, 23:59



Så var jeg tilbake her igjen da, tilbake i det mørke, vanskelige hjørnet som innimellom kommer og tar meg som sitt skjøre gissel når jeg rett og slett har feilet en del over en viss tid. De siste par timene har jeg nemlig vært i en ganske røff og hard brytekamp med meg selv og mitt, en kamp som ingen av partene har en særlig god sjanse til å komme godt ut av. Jeg og meg kunne alltids valgt å ikke bry oss, men på en annen side, hadde vi ikke gjort det så.. Ja, jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke det hadde vært helt heldig heller.

Nå i kveld er jeg rett og slett veldig skuffet over meg selv. Jeg KUNNE valgt å være skuffet over en del andre, men til syvende og sist er det meg det hele står på. I ettermiddag tok jeg nemlig og lastet opp et helt nytt profilbilde til Facebook, et profilbilde jeg opprinnelig var ganske fornøyd med både når jeg tok det, og når jeg akkurat hadde redigert det ferdig. Men etter at jeg så hadde lagt det ut og oppdaget at så og si ingen brydde seg med å reagere har jeg bare blitt mer og mer sint og skuffet over meg selv, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt følgende de siste timene nå: - Jeg BURDE virkelig ha kjent Facebook-følgerne mine bedre nå.

Men det gjør jeg tydeligvis ikke. For som sagt så hadde jeg ganske god tro på dette nye bildet mitt selv i dag, helt inntil det altså ble offentlig, helt til det ble allemannseie. Og helt ærlig, og med en fare for å virke veldig egoistisk her nå - jeg klarer ikke helt å forstå hva det er med dette nye bildet mitt som gjør at det i skrivende stund kun er 3 stykker som har reagert på det såpass mange timer etter publisering. Så ja.. I dag har jeg rett og slett gått en del runder med meg selv, gitt meg selv en del blodige piskeslag både her og der, mens jeg har gjentatt for meg selv gang på gang.. At jeg burde ha klart noe bedre..

Hvor opptatt er du av Likes og sånt?



#likes #oppmerksomhet #bekreftelse #facebook #profilbilde #kommentarer #skuffelse #selvbilde #sosialemedia #prestasjoner #foto #hobby #reaksjoner #intensjoner #sosialeantenner #blisett


27.08.2017, 18:02



I løpet av den siste tiden har jeg stadig latt meg terge og irritere av mine egne nerver. Jeg kan til tider være en nokså paranoid person, og nå har nok en gang denne utgaven av meg selv tatt fak, og ristet fatt akkurat som jeg var en jævla drink eller noe. Og noen ganger kan jeg kinda litt for det selv. I dag f.eks har jeg fått i meg tre kopper kaffe ved siden av frokosten. Men selv på dager hvor jeg IKKE har rørt noe med koffein eller en nevneverdig mengde sukker, taurin etc. så kan altså disse nervene fremdeles være en ganske slitsom utfordring.

Det aller verste er kanskje når jeg skal lage meg et eller annet spiselig som krever at jeg bruker kjøkkenovnen. For NOEN GANGER bestemmer røykvarsleren seg for at den skal være et jævla rasshøl sånn like etter at jeg har åpnet ovnen og tatt ut det jeg skal snart skal til å spise. Og når DET skjer får jeg rett og slett litt panikk. For hvis den går for lenge så TROR jeg ihvertfall at alarmene hos de som bor over meg begynner å skrike også, og sånne ting syns jeg faktisk er litt vondt. Men selv når jeg vet at de i overetasjen er bortreist, så kan faktisk dette være noe jeg sliter litt med. Så nei, lett skal det absolutt ikke være bestandig.



En annen plage jeg har er en generell frykt for at ting skal falle sammen over meg. Hvis jeg sitter i en kinosal foreksempel så blir jeg lett sittende og tenke "hva hvis noe av det store og tunge utstyret som henger rett over meg nå plutselig bestemmer seg for å falle ned". Okei, nå er jeg som kjent ikke så ofte på kino og sånn, så akkurat de tankene blir ganske sjeldent tenkt.. På en måte. For tror dere ikke at hjernen min har funnet en måte å plage meg på her hjemme også? Tro meg, DET har den.. For en frykt jeg også kjenner litt på er frykten for at taket i min egen leilighet bare skal rase sammen. Jeg tuller absolutt ikke litt en gang her nå.

Hmm.. Så, ja.. Ellers kan jeg også nevne at jeg går rundt og anstrenger meg en del for at et eller annet av det tekniske her hjemme plutselig skal bestemme seg for å ta kvelden. Bare i dag, mens jeg sto og tok oppvasken tittet jeg bort på pcen min minst fire ganger for å sjekke om den fremdeles var på. Dette er dog en av mine nyere plager, som dessverre har blitt større og større etter at maskina mi gjentatte ganger har krasjet/ slått seg av mens den har forsøkt å rendre diverse videoer for meg det siste året. Som forresten også er en av grunnene til at jeg ikke har orket å produsere noe særlig med videoer til dere i det siste. For NÅR det først skjer så blir jeg som regel så veldig påvirket av det, særlig om det skjer flere ganger på rad, så ja, ikke gøy.



Og nå skulle jeg virkelig ønske at det var det, men dessverre er ikke listen over ting som terroriserer og uroer meg i hverdagen helt ferdig eksponert for dere enda. Men nå har jeg i det minste gitt dere "best of"-delen, så jeg tenker egentlig at jeg kan gi meg nå. Poenget mitt har dere nok ihvertfall tatt - jeg er et aldri så lite nervevrak for tiden - både med og uten koffein, taurin og sukker hversågod . Og jeg er mildt sagt litt lei nå, og jeg antar at det ikke er så mye å gjøre med. For NEI, medisiner er IKKE aktuelt. Desto flere medisiner man tar, desto mer av seg selv mister man, tenker jeg. Så inntil det eventuelt blir enda litt verre enn det allerede er - ikke noe smågodt på meg, nei.

Strever du med paranoia i hverdagen?



#nerver #nervøsitet #angst #frykt #fobi #paranoia #psykisklidelse #psykiskhelse #helse #irrasjonellfrykt #plageånd #add #asperger #aspergerssyndrom #autisme #hverdag #minhverdag


23.06.2017, 19:40

Det sies at himmelen, ja den er alltid blå. Men det er ikke alltid like lett å huske når alt man kan se er sky, på sky, på sky. Og selv om de ikke er så fordømt gråe av seg, og lufta ikke så alt for tung å puste inn, ja så er det gjerne fort gjort å frykte seg det aller verste - en lang og kaotisk orkan som kan komme til å bringe med seg langt flere ødeleggelser enn den gjør noe positivt for seg.

I løpet av det siste døgnet har jeg ikke bare vært plaget av en noe tildekket, grønn himmel, jeg har også delvis gått meg bort i en tett og fuktig tåke. Jeg syns stadig jeg ser et par lysglimter her og der, men før jeg rekker å finne ordentlig fram til de så slukner de og blir borte. Og jeg er igjen like langt. Jeg kan fra tid til annen også høre stemmer, fremmede som roper "kom hit, jeg er din venn", men enn så lenge er disse stemmene bare lyder uten ansikt.

Men når det igjen er sagt, jeg har vært i denne knipa før. Jeg nekter å slå på panikk-knappen riktig enda. For jeg har greid å finne frem til byen igjen et par ganger tidligere, og jeg SKAL klare det igjen. Om så jeg må krype i mitt eget blod de siste meterne.. Jeg SKAL greie det. Det må dere ikke tvile på.






#angst #depresjon #psykiskhelse #misfornøyd #depressiv #tåke #problemer #tåkeprat #metaforer #metafor #bekymringer #bekymret #plage #plaget #irritasjon #frustrasjon #selvopptatt #ego


07.04.2017, 23:57


© Bildet er tatt fra huffingtonpost.com

Opprinnelig hadde jeg ikke planlagt at innlegget jeg skviste ut tidligere i dag skulle få en egen "oppfølger", men av diverse årsaker har jeg likevel bestemt meg for å legge til et par ting, etter noen kommentarer og diverse som har "poppet opp" i etterkant. Og for dere som nok en gang måtte være usikre på hvilket innlegg jeg snakker om, og som av en eller annen grunn ikke får funnet det frem selv, her har dere en link..

Det første jeg vil starte med å oppklare litt i er hvorfor jeg fortsatt kan finne på skrive diverse innlegg om depresjon, slitsomme følelser og selvmordstanker, uten at jeg bryr meg særlig om å gå inn på hva det er som plager meg annet enn at jeg kan si at det er ting som jeg faktisk ikke får gjort noe med, og derfor også mener at det beste er å fokusere minst mulig på de, ved å etter beste evne holde nesen rettet mot andre ting.

Den første grunnen til at jeg igjen skrev et innlegg om depresjon, vanskelige følelser og tanker i dag er rett og slett fordi jeg syns det er viktig å være mest mulig åpen om ting da det blant annet kan være en svak, svak trøst for andre i lignende situasjoner å bli minnet på om at man ikke er alene, at det er flere der ute som også sliter med lignende følelser og innstillinger, om ikke nødvendigvis alle de samme tankene.

Den andre, og siste årsaken er derimot mest for min egen del. For selv om jeg fortsatt mener at det mest riktige for meg er å fokusere på noe helt annet, så ser jeg likevel en viss verdi for senere anledninger ved å nettopp "legge igjen" et par påminnelser her og der om at ting har skjedd før, og jeg kom på en eller annen måte ut av/ over det da, så sånn sett kommer jeg mest sannsynlig "ut igjen" også denne gangen. Og siden bloggen er mitt favoritt-kjøleskap å henge "små" "huskelapper" på så ble det altså til at jeg valgte å skvise det ut her inne, også denne gangen.


© Bildet er tatt fra wallpapercave.com

Helt til slutt har jeg nå bestemt meg for å kort nevne hva som faktisk påtar tankene mine mest for tiden, ihvertfall av negativ sort. Kort fortalt er det ting dere alle sammen ihvertfall mest sannsynlig har lest om allerede, andre steder, bare ikke her (med unntak av EN ting) - Og de tingene som først og fremst tynger sinnet mitt mest for tiden er: USA og Trump, Russland og Putin, truslene fra Nord Korea, det nylige terrorangrepet i Sverige, og sist, men ikke minst nedleggelsen av Hotel Cæsar.

Så som sagt - ting jeg faktisk ikke får gjort noe med!.. Ting jeg dessverre har brukt litt for mye tid til på å tenke på og lese om i det siste, enda jeg nok ikke burde (obviously). Så nok en gang.. Ihvertfall mener jeg at det beste jeg kan gjøre her og nå er å forsøke så godt jeg kan å putte nesen ned i andre ting. Som f.eks prøve å klekke ut nytt innhold til denne stadig overmerkelige og ustabile bloggen.. xD

Har du noe som plager deg unødvendig mye for tiden?

Stay goregeous!


07.04.2017, 17:42


© Bildet er tatt fra huffingtonpost.ca

Alt er bare dritt for tiden.. Eller, det er ikke helt sant, men alt FØLES stort sett veldig dritt nå.. I de siste dagene har jeg gått rundt og tenkt mye - På ting som mildt sagt bekymrer meg, på ting som KAN skje, men også på ting jeg vet vil skje, uten at jeg får gjort noe med det. Og til slutt; ting som skjer her og nå. Det har stadig blitt vanskeligere å motivere meg til å gjøre noe. Og enda verre er det blitt når det kommer til å tenke positivt, tenke tanker som at ting vil ordne seg og at det vil gå bra til slutt. Uten at jeg vil gå noe særlig inn på hva det er som foregår i hodet mitt for tiden... Jeg ser faktisk ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av ting nå. Til tross for at det finnes flere ting jeg kunne grepet fast i, av positiv verdi, så klarer jeg ikke å gripe tak i disse tingene så alt for lenge av gangen nå. Jeg er sliten, jeg er lei. Lei av å gå rundt og bekymre meg sånn, lei av å være så frustrert og til tider sint, lei av å føle meg så jævlig hjelpeløs, ensom og bitte liten, og lei av å føle at mer eller mindre alt er så totalt mislykket. Så meningsløst.

Normalt har jeg holdt de negative tingene for meg selv når jeg har vært innom terapeuten de siste årene, og heller fokusert på de små hverdagslige og positive tingene. Men i dag gadd jeg ikke en gang prøve å late som. Jeg kunne sikkert gravd frem et og annet annet, men når jeg kom dit i dag følte jeg at det lå alt for mange tunge vanskeligheter i frontruta, at jeg ikke en gang orket å prøve. Jeg fortalte ikke alt, jeg klarte heldigvis å la selvmordstankene få ligge også denne gangen, men de aller fleste årsakene til de følelsene jeg har nå, de fikk hun på sølvfat.


© Bildet er tatt fra huffingtonpost.com

Og hva tenker jeg om det nå i ettertid av besøket? Jeg tenker at det er irrelevant. Jeg tenker at samme hva jeg hadde brukt den timen til å snakke om i dag så hadde det ikke gjort noe særlig for meg uansett. Det er rett og slett slik jeg føler det nå. Jeg føler at det knapt finnes noe som det er noe mening i lengre. At alt snart kommer til å ryke til helvete uansett, samme hva jeg gjør nå, samme hva jeg tenker. Og jeg vet at dette ikke akkurat hjelper, at jeg ikke burde tenke sånn, men jeg føler at jeg er sakte, men sikkert på vei inn i en ny, tung og alvorlig depresjon. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det, annet enn å fortsette å kjempe. Og slik jeg ser det nå er det knapt noen der ute som kan hjelpe meg. Jeg er mer eller mindre for meg selv, i et mørkt, mørkt hull. Og det nytter neppe å skrike.

Les "Helt forjævlig - del II".

Stay goregeous!


15.02.2017, 17:58



Innimellom, en sånn gang i blant er det plutselig mye som blir lettere sagt enn det er gjort. Selv den mest stødige mann kan være i stand til å rote bort sine grunnsteiner fra en tid til en annen. Og når DET først skjer kan man selvfølgelig få panikk og begynne å lete febrilsk til man finner de igjen, forså å risikere flere små ras mens man holder på, og dermed bli enda et par steiner fattigere. Eller så kan man så stille, holde kjeft og bare høre på småfuglene rundt seg kvitre, mens man venter på at grus og stein skal komme rullende tilbake, mer eller mindre av seg selv.

Akkurat nå når denne linja blir skrevet er det onsdag, 15. februar (2017), klokken er 03.01. Jeg sitter midt i mitt eget selskap, skulle gjerne invitert noen til å "joine festen", men så vil jeg ikke risikere å vekke noen. Så da sitter jeg her da. Prøver så godt jeg kan å taste ned de tankene jeg har, i håp om å få det litt bedre etter en stund. For samme hvor hardt jeg måtte prøve å unngå det så er likevel faktumet sånn akkurat nå - jeg er litt deppa.

For litt siden kunne jeg funnet på, mer eller mindre "ubevist", å skrive at jeg selv ikke helt vet hvorfor. Men det ville vært å lyve, for både dere, og meg selv. Det ser jeg ingen hensikt til, så derfor skal jeg nok en gang gjøre det jeg både kan og liker best. Være ærlig. Jeg er seksuelt frustrert, jeg føler meg ensom, og i tillegg har jeg i et par dager nå stadig følt mer og mer på følelsen av å være generelt litt mislykket.

Det til tross for at jeg egentlig har fått til flere ting i en lengre tid nå som jeg burde være stolt over. Forrige uke fikk jeg til min aller første velykkede, hjemmelagde pizza. Jeg har i løpet av det siste året blitt bedre og bedre i Photoshop. Jeg har stort sett en langt bedre kontakt med en av mine absolutt beste venner nå enn jeg hadde for 2-3 år siden. Jeg har hittil lyktes ganske greit i å prioritere kvalitet fremfor kvantitet når det kommer til hva jeg lager og legger ut i sosiale media. Og akkurat nå så går det faktisk greit når det kommer til diverse sparekontoer.

Men selvfølgelig, det er også noen ganske konkrete ting som absolutt kunne vært bedre også. Og det er stort sett de tingene hjernen min prioriterer å bruke energi på nå. For det jeg heller har "valgt" å tenke på i det siste fremfor det jeg nevnte i sta er ting som... At jeg ikke ser like ung og pen og som jeg tidvis skulle ønske.. At jeg har en alt for lang liste over ting jeg har sagt litt for høyt, litt for mange ganger at jeg skal gjøre, men som jeg hittil knapt har startet på, eller ikke påbegynt i hele tatt.. Det faktum at det er en stund siden sist jeg "fikk meg noe".. Og at jeg ikke akkurat er i så god fysisk form som jeg burde vært på min alder, ah, også er det ikke så lenge til jeg fyller 30.



Jah, også var det en ting til da.. Jeg sitter her og savner en veldig god venn. Og selv om muligheten for at vi snart kan treffes igjen nå er større enn på veldig lenge, så har også troen på at det faktisk vil skje blitt påvirket av alt det andre jeg nå ser litt mørkt og tungt på. Den grønne tåken har spredt seg ganske greit, for å si seg sånn, også på steder den egentlig ikke burde vært i hele tatt. Steder den ikke har noen grunn til å være overhode. Frekke, frekke tåken.

Men, men.. Forhåpentligvis vil nok giftens tåke fordufte om en stund, og når det er gjort vil nok også det stort sett så faste og stolte fjellet klare å finne igjen sine grunnsteiner. For selv om det føles veldig surt nå er dette tross alt ikke den første vinteren på stedet. Det er bare så jævlig guffent og trist når den først er her, og man har minimalt med hjelpemidler til å tenne opp med. Men det skal nok gå denne gangen også. Det må jo nesten bare gå bra.

Hvordan står det til med din psykiske tilstand for tiden?

Stay goregeous!


18.12.2016, 18:23



Så var det visst igjen på tide å skrive litt om prioriteringer, kosthold, søvn og angst igjen. Ikke helt favoritt-innleggene mine å skrive, men av visse grunner føler jeg at jeg likevel bør ta opp denne tråden igjen her nå. For natt til i dag hadde jeg en aldri så liten tur ned i kjelleren igjen. Ikke den depressive kjelleren, jeg var forsåvidt innom det rommet også på et tidspunkt, men det rommet jeg ble værende mest i denne gangen var det ikke fult så attraktive "tom for krefter"-rommet. Og det er flere grunner til at jeg ble kastet ned dit igjen nå. En av årsakene er at jeg generelt har kjempet og slitt for å beholde en noen lunde grei nattesøvn de siste ukene, noe jeg bare så vidt har vært i stand til å klare. Som nevnt før er jeg generelt ganske sensitiv for lyder som ikke kommer fra meg selv. Noen ganger kan bare tikkinga fra klokka på soverommet være nok til at jeg ikke får til å koble ut. Så denne uken har jeg bestemt meg for å prøve å gjøre noe med dette. Jeg har nemlig gått til anskaffelse for noen ørepropper fra orepropper.no...

Jeg har nå brukt disse øreproppene totalt to ganger. De stenger ikke ut alt (noe som heller ikke er meningen i tilfelle brann osv.), men de demper ihvertfall sånn omtrent 32 db, så da slipper jeg ihvertfall tikkinga fra soveromsklokka. Så for de periodene jeg nå er våken om dagen, mens jeg sover om natta så ser det ihvertfall litt lysere ut. Men nå er jo min situasjon slik at jeg aldri helt har klart å holde på en fast døgnrytme særlig lenge, så med andre ord er det andre lyder som er mer aktuelle på dagtid som dog er enda høyere som så, og dermed også enda hardere å ignorere. Sitter nå og vurderer om dette skal bli noe av det første jeg tar opp med terapeuten min når vi møtes igjen på nyåret, i håp om at hun kanskje kan henvise meg til en psykolog eller noe som kan hjelpe meg med disse utfordringene. Men vi får se, før den tid får jeg ihvertfall så godt jeg kan prøve å trene litt mer på egenhånd med de nye proppene. For selv om de ikke hjelper 100% så hjelper de ihvertfall noe. Bakdelen med disse er først og fremst at de er litt ubehagelige å ha i ørene, men mulig det bare er en vanesak jeg kan klare å venne meg til om en stund.



Men nå er det som nevnt tidligere ikke bare søvnen jeg fremdeles har å stri med. Spesielt den siste uken har jeg vært ganske dårlig på å spise særlig jevnlig igjen. I går var det eneste jeg fikk i meg fire brødskiver, tre kopper te (med to t-skje sukker per kopp), en boks energidrikke, et saftglass, og mot slutten en bolle med noen kjøttboller og maccaroni før jeg gikk og la meg. Og dessverre er dette ganske representativt for hvordan jeg har "levd" de siste dagene. Jeg har nok en gang klart å underernært meg selv, samtidig som jeg har fått i meg litt for mye sukker, koffein og taurin. I tillegg har dagene vært nokså ensformige når det kommer til aktivitet også da det stort sett har gått i lange, lange timer med Watch_Dogs 2 og utenom litt rengjøring i heimen der og da, ikke så mye annet... Vært veldig dårlig på å ta kontakt med vennene mine igjen nå, bare for å nevne noe.

Og med slike uvaner og utfordringer over lengre tid skjedde det som bare måtte skje igjen i natt - Jeg fikk brått et veldig ubehagelig innfall av angst, en ikke helt ubetydelig følelse av tomhet og sist, men ikke minst en ganske tilstedeværende dødsangst.. Som de fasteste av dere sikkert vet er ikke dette første gangen, men det begynner å bli en god stund siden sist. Og takk for det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å forklare best mulig hvordan det føles når kropp og sjel går gjennom disse utingene jeg var gjennom noen timer i natt, annet enn at det føles ut som kroppen er blitt overbelastet av energi, samtidig som flere deler av psyken plutselig er slått av. Og da spesielt den delen av hjernen som gjør at man er i stand til å tenke positivt og rasjonelt.

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig syns er verst når slikt først skjer. For jeg er helt klart ikke noe stor fan av den delen som gjør at jeg plutselig ikke føler jeg har særlig kontroll over verken kropp eller sinn lengre, og at jeg på et tidspunkt føler at jeg er helt, fullstendig ribbet for alt som har med mental energi og gnist å gjøre. Men jeg tror nok likevel at den plutselige angsten som så brått dukker opp er det jeg syns er verst. Spesielt når man føler seg så sikker på at nå er det slutt, nå kommer jeg til å dø om hvert øyeblikk. For det følte jeg på igjen i natt.



Heldigvis så gikk det hele ganske så bra denne gangen også. Jeg lever visst fortsatt, og hvis jeg skal få lov til å være litt positiv igjen så har det jo kommet noe godt ut av det nå i ettermiddag. For etter at jeg sto opp i dag, så tok jeg først og ga deler av kjøkkenet en omgang med vann og såpe, før jeg ruslet meg avgårde til Kiwi for å handle inn litt mat. Sunn og variert mat. Okei, nå er ikke problemet først og fremst at jeg har spist så usunt i det siste, for det føler jeg ikke at jeg har. Det er mer det at det har gått veeeldig lang tid mellom hvert måltid, samt at jeg jo også har kombinert dette med litt for mye koffein og etc... Enyway.. Nå er ihvertfall planen å ta meg litt mer sammen igjen, spise jevnligere og litt mer variert. Mulig jeg må sette opp alarm på mobilen som minner meg på dette før jeg blir helt spist opp av en og annen lidenskap jeg har, som f.eks gaming xD

Forhåpentligvis er det nok en gang lenge til dette nå måtte gjenta seg igjen. Kan faktisk ikke huske når dette skjedde sist. Det kan hende at jeg hadde et lignende innfall tidlig i vår, men da var det isåfall et innfall som varte noe kortere, og som var av en mindre porsjon enn det krasjet jeg altså klarte å bli utsatt for i natt...

Stay goregeous!



0
27.11.2016, 21:05

Det kan være at denne uken i sin helhet egentlig ikke egentlig har vært så aller verst, men akkurat nå føles det som om den rett og slett bare har vært dritt. Den startet forsåvidt ved å ikke være så elendig, men de tre-fire siste dagene har stort sett vært den ene nedturen etter den andre.

Den veldig korte versjonen er at denne uka har føltes som en evig påminnelse på særlig tre ting: 1. Man skal ALDRI ta glede forgitt. 2. Man skal helst ikke stole på noen. 3. Hvis man vil få noe gjort, så må man gjøre det selv, fordi punkt nummer 2.


© Bildet er tatt fra lokaian.deviantart.com

Men for å se litt lyst på det så er det heldigvis en god stund siden jeg har hatt en så kjip uke som jeg har hatt og har nå, og forhåpentligvis så nådde jeg bristepunktet på et viss tidspunkt i ettermiddag.. Eller ikke.

Av forskjellige årsaker gidder jeg ikke å fortelle så alt for mye av det som har pågått de siste dagene, da nok være et par stykker både innad og utenfor familien som vil bli litt snurte på meg da, men jeg kan ihvertfall fortelle dere litt om dagen i dag, siden i dag har dritten stort sett kommet fra andre ting enn diverse folk.

Først og fremst er det bare å være helt ærlig på at jeg har sovet ganske dårlig i natt, dvs. i natt også.. Når jeg så kom meg opp fra senga tok det ikke lang tid før jeg bestemte meg for å kvitte meg med litt søppel, samt å ta meg en handlerunde.

På veien bort fikk jeg nyte en serie nydelige piskeslag i ansiktet av den deilige vintervinden vi har her i Oppdal. På vei hjem igjen fikk jeg stifte et ikke så veldig mykt bekjentskap med glattisen utenfor Spar.


© Bildet er tatt fra jasminegilbert.com.au

Hmm, ja det er egentlig alt jeg vil fortelle dere her og nå, av forskjellige årsaker jeg altså allerede har nevnt. Så ja, da var det vel bare å tilføye uke 47 på etterhvert ganske så lange svartelisten og bare håpe at uke 48 vil bli noe mildere.

Helt til slutt vil jeg bare utrope et aldri så lite FUCK YOU til dere fire som i litt forskjellig grad har bidratt i å gjøre denne uken såpass elendig som den nå har blitt. Takk skal dere ha. Sånn, da var det innlegget på plass. Ønskeliste til Satan neste.

Hvordan har din uke vært?

Stay goregeous!


27.07.2016, 18:12



Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive dette innlegget siden jeg har følt at jeg kanskje har sagt og skrevet og generelt brukt nok energi på dette de siste dagene andre steder, men jeg har muligens ikke vært så alt for flink til å formulere hva jeg egentlig føler og ikke minst hvorfor, før nå.

For ja, det skal handle litt om Pokémon Go igjen. Eller, skal det egentlig det? Nei, ikke egentlig. For det problemet jeg har nå er vel egentlig ikke først og fremst dette mobilspillet, men mer meg selv. "Problem" blir vel forresten å ta i litt, men jeg får bare bruke det ordet nå i ren mangel på noe bedre.

Forrige uke gledet jeg meg stort sett bare til å reise til Voss igjen for å få treffe de vennene jeg har der. Jeg gledet meg til å få se de igjen, jeg gledet meg til mange forskjellige ting, ja blant annet Pokémon Go.

Og Pokémon-spilling - det ble det, i aller høyeste grad. Og etter min smak ble det dessverre litt i overkant mye. Allerede fredag kveld begynte jeg å kjenne på kjedsomheten, og at jeg var blitt lei. Mellom 5-6 timer holdt vi på da, og særlig de to siste timene kunne for min del vært brukt til noe annet.

Misforstå meg ikke, jeg har kost meg med dette spillet, det er altså doseringen som først og fremst har blitt alt for stor. Og dette var jeg ærlig på allerede denne kvelden. Jeg innrømmet at jeg var blitt litt lei, og at jeg hadde begynt å kjede meg. Likevel skulle det spilles enda mer Pokémon igjen på søndag.



Så nå sitter jeg og lurer.. Kunne jeg på noen som helst måte unngått de nye timene med Pokémon på søndag? Kunne jeg sagt rett ut at jeg virkelig IKKE hadde lyst til å spille dette spillet mer akkurat da? Ja, jo.. Muligens, men da hadde jeg slitt med dårlig samvittighet nå i tillegg til at jeg føler meg litt lei meg for at jeg faktisk er såpass utenfor i dette samfunnet som jeg jo er, og at det ikke ser ut til å være så mye jeg får gjort med det heller.

Og igjen.. Det er vel egentlig helt greit at jeg ikke var enda tydeligere enn jeg var denne helga. For jeg sa det rett ut flere ganger når jeg fikk spørsmål om det at jeg faktisk var lei, at dette spillet hadde begynt å kjede meg og at jeg ikke egentlig hadde så veldig lyst til å spille enda mer igjen på søndag.

Likevel ble det altså mer Pokémon på søndag. Altså, jeg kunne jo tross alt bare ta frem 3DSen min om det ble for ille.. Jeg har ikke sagt dette før nå, men akkurat på søndag var jeg mot slutten av kvelden litt lei meg, lettere deprimert og jeg følte meg ganske utenfor. Og følelsen av at mine meninger og ønsker akkurat der og da betydde såpass lite har nå igjen fått meg innpå tanker som hvorfor jeg i hele tatt gidder å være her lengre (altså i live).

Det kan godt hende jeg tar feil, men jeg følte rett og slett da at det var egentlig det samme hva jeg mente og følte. Om jeg var til stede og spilte med de andre, om jeg var til stede og gjorde noe helt annet, eller om jeg bare hadde gått min vei og bokstavelig talt vært helt for meg selv føler jeg ikke hadde gjort noen forskjell for verken meg eller de jeg var med. De hadde knapt merket det og jeg hadde likevel vært litt lei meg og følt at jeg var på sidelinjen.



Men.. For å se litt lyst på det så er jeg glad for at jeg klarte å holde de aller verste tankene og meningene for meg selv. Jeg føler ihvertfall selv at jeg var tydelig nok på at jeg ikke egentlig ville mer, samtidig som jeg klarte å unngå å bli for sutrete eller klagete, for DET hadde ihvertfall ikke følt særlig bra med seg.

Sånn, nå har jeg skrevet alt jeg hadde på hjertet for denne gang. Før jeg runder av dette innlegget helt vil jeg nok en gang påpeke at jeg IKKE nødvendigvis hater Pokémon Go eller Pokémon generelt. For det gjør jeg virkelig ikke.

Og det er ikke helt utenkelig at jeg kommer til å installere spillet igjen noe senere (av-installerte tidligere i dag), men akkurat nå er jeg ganske forsynt på dette universet, og særlig med tanke på at jeg kjenner jeg blir litt lei meg bare noen nevner Pokémon igjen nå er det nok like greit at jeg ikke har denne appen liggende på mobilen akkurat nå..

Flere enn meg som har blitt lei?

Vi reblogges!



0
15.06.2016, 01:01


© Bildet er tatt fra kingofwallpapers.com

Hadde egentlig ikke tenkt å komme med et nytt blogginnlegg igjen nå før senest i løpet av helgen, men etter at jeg logget meg inn på blogg.no litt tidligere i kveld oppdaget jeg at det har kommet inn tre nye kommentarer siden mitt forrige innlegg, og nå føler jeg for å komme med en liten oppdatering, samt for å oppklare i noe.

Siden særlig to av de kommentarene jeg har fått inn er såpass lange orker jeg ikke svare på de akkurat nå, i stede skal jeg prøve å la dette lille innlegget bli et slags felles svar til dere tre det gjelder, og alle andre som eventuelt måtte lure hvordan det "går" og sånn..

Først og fremst, jeg har ikke blokkert noen fra Facebook den siste uken. Grunnen til at jeg ikke er mulig å kontakte, eller i hele tatt mulig å finne der inne akkurat nå er ganske enkelt fordi jeg har deaktivert meg selv. Akkurat nå så orker jeg ikke bilder, statuser og lignende som bare er med på å gjøre at følelsen av ensomhet og mindreverdighet vokser seg større enn den allerede er... Sånne ting som Facebook flyter over av, særlig på denne tiden av året.. Jævla sommertid..

Jeg føler meg ensom nok som det er om jeg ikke skal få diverse bilder fra andre individers idylliske festligheter trykket opp i trynet. Vanligvis så reagerer jeg ikke noe særlig på sånt lengre, eller bryr meg... Men akkurat de siste dagene som har vært såpass tett inntil min egen bursdag så har vanskelige følelser og tanker jeg trodde jeg hadde lagt mer bak meg kommet sterkt tilbake igjen.

Men.. Det var da ikke sånn i fjor? Vel, det er nesten helt riktig.. Det var ihvertfall ikke så ille i fjor som nå.. I fjor hadde jeg noe å se frem til som gjorde at det faktum at jeg måtte være ensom på bursdagen min ikke føltes så ille.. Det har jeg ikke nå. Dvs.. Jeg har kanskje en ting å se frem til i juli, men av forskjellige årsaker syns jeg det virker såpass usikkert at jeg klarer ikke helt ha noen særlig tro eller forhåpninger rundt det for øyeblikket..

Ellers har jeg ikke mer å legge til. Det har ikke skjedd noe de siste dagene som er verdt å fortelle. Jeg har stort sett bare vært hjemme og kjempet meg gjennom time etter time, prøver så godt jeg kan å ikke si eller gjøre noe som i "verste fall" ikke kan endres på. Den manglende impulskontrollen min, samt alle de aggressive følelsene og vanskelige tankene jeg har nå er ingen nevneverdig god kombinasjon med tanke på både det ene og det andre..

Vi reblogges!



- Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no


12.06.2016, 04:39


© Bildet er tatt fra testedich.de

Jeg er sint. Sint, deprimert og helt utenfor. Det har nå gått en stund hvor jeg har tenkt en hel del frem og tilbake, men samme hva jeg tenker så blir alltid sluttkonklusjonen den samme. Det er ingen vits. For en stund siden prøvde jeg å gi et lite hint til enkelte over Snapchat om at jeg kunne trengt noen å snakke med. Ingen respons. Ingen som bryr seg. Enten det, eller så er jeg bare blitt helt elendig på å bli latt godt nok merke til for tiden. Generelt veldig elendig i det aller meste.

Men mest sannsynlig har de jeg prøvde å signalisere nødskriket til skjønt greia, men uten å bry seg. Liksom.. Dette er på ingen måte noe nytt. Folk er mest sannsynlig, og veldig forståelig drittlei, og tenker at om et par dager, kanskje bare noen timer så går det sikkert over.. (Som jeg alt har vært inne på: Det er ikke noe vits...) Og jeg kan ikke akkurat klandre noen for å ikke bry seg om meg lengre sånn utenom den korte "hvordan går det"?-late-som-man-bryr-seg-bittelitt-der-og-da-fordi-man-ikke-har-noe-annet-å-gjøre-på-likevel-samtalen..

Så.. Hvorfor skriver jeg nå DETTE innlegget? Helt ærlig.. Jeg er sint.. Såpass sint nå at jeg i skrivende stund ikke bryr meg om enkelte av en eller annen grunn måte føle dårlig samvittighet eller noe i ettertid at av å ha lest dette innlegget.. Når folk tydeligvis ikke bryr seg om meg lengre så gidder ikke jeg bry meg om folk lengre heller... Jeg gidder ikke mer. Jeg vil så gjerne få ut noe... Og jeg vet innerst inne at dette absolutt ikke er den lureste måten å gjøre det på.. Men på en annen side har jeg egentlig ikke troen på noe akkurat nå sånn uansett, så spesielt derfor gir jeg nå rett og slett litt faen i hva folk måtte føle og tenke etter dette innlegget her. Jeg har rett og slett ingen eller noe å tape lengre. Så tror jeg heller ikke det er noen av de jeg skulle ønske at jeg hadde litt bedre kontakt med som faktisk leser bloggen min lengre heller, så.. Med mindre jeg ber de om det, så hva er egentlig vitsen?

Jeg er sint... Sint fordi jeg føler meg så jævla forbisett, ignorert, tatt forgitt og i hele tatt.. Utenfor. Sint på meg selv først og fremst, men også litt sint på samtlige av de jeg har prøvd å fått kontakt med de siste ukene, uten særlig hell. Sint og lei av at det stort sett fortsatt er jeg som må ta det jævla initiativet, og fordi folk knapt svarer når jeg gjør det, hvis de i hele tatt gjør det. Og sint fordi hvis jeg først får startet en viss samtale så tar det ikke lang tid før den bare dør ut da jeg rett og slett STORT SETT er helt elendig på å finne ting å snakke om som vedkommende på den andre siden også har en viss interesse av/ for... 

Og.. Sint fordi det fortsatt i så veldig stor grad er min egen skyld at jeg ha det sånn. Fordi.. Ingen av de jeg har prøvd å fått særlig kontakt med bor jo spesielt nærme. Og jeg antar at det er vel lettere for folk å heller bry seg om de som bor nærmere geografisk enn om en slitsom taper som ikke en gang holder til i samme distrikt... En man stort sett bare chatter med og leser fra over nett der og da.. En som har snakket om å flytte en god stund, men som aldri helt ser ut til å få det til fordi han er så jævlig mislykket også når det kommer til det økonomiske. Flyttehjelp er som det meste annet nå ikke akkurat gratis..

Jeg føler så mye på sinne, hat og fortvilelse.. Gjort det i en god stund, som i mange timer.. Eller, nærmere bestemt et par dager, men nå føles det spesielt ille, igjen.. Hvorfor skal jeg aldri komme meg videre? Hvorfor lærer jeg aldri av det som stadig holder meg tilbake? Hvorfor får jeg aldri til å gjøre noe særlig med det? Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt snart, en gang for alle...? Rett og slett... Jeg er sosialt tilbakestående, mislykket og generelt helt utenfor.

Så, igjen.. Faen ta absolutt alt og alle.. Og faen ta meg selv som bare fortsetter og fortsetter å være den forbanna tilbakestående idioten som jeg er.. Denne ondskapsfulle karusellen ser aldri ut til å ta slutt. Jeg er så jævlig lei.. Jeg vil av... Nå..



#depressed #pissed #honestly #nofilter #fuckit 



- Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no


01.03.2016, 13:09

Ikke bra dette her.. Ikke bra i hele tatt. Klokken er i skrivende stund snart 13.00 og jeg har akkurat klart å komme meg opp fra sengen. Jeg la meg tidlig i går kveld, har igjen stått opp sent. Jeg vet ikke hvor mange dager på rad dette har foregått nå, men det har blitt noen.

Når jeg legger meg er det ikke for at jeg skal få sove. Ikke med det første. Det er selvfølgelig det jeg håper på skal skje, men det har ALDRI vært det som har skjedd. Ikke med det første. Selvmidlidenhet holder meg nede i våken tilstand. I timesvis. Både før og etter at jeg endelig har fått sove. Det er så mye som ikke er som det skal være nå. Så lite å stå opp til.

Jeg er lei. Lei av å feile gang på gang. Lei av å feile sosialt. Lei av å... Nei, for å holde det kortest mulig... Jeg er generelt mislykket. Får ikke til noe riktig for tiden. Ingen ting. Alt suger. Alt føles meningsløst. Tungt. Vondt. Bare meningsløst.

Jeg har ingenting å stå opp til lengre som jeg føler gir dagen mening. Jeg er fordømt lei av livet mitt slik det er nå. Jeg har prøvd å forandre det så mange ganger, uten særlig med hell. Jeg er og blir mislykket. Jeg hater meg selv sånn nå at jeg kan ikke få sagt det godt nok, så jeg ser ikke engang vitsen i å prøve.

Livet er forsåvidt alltid en kamp. Men nå føles det ut som det er alt det er. En kamp om å holde ut dagen. En kamp om å finne noe som i hvertfall til en viss grad får meg til å føle noe annet enn sinne, frustrasjon, hat og meningsløshet. En kamp om å tenke positivt. En kamp om å orke. En kamp om å gidde. Så mange kamper jeg stadig taper med glans. Forøvrig et tåpelig uttrykk..


17.11.2015, 18:56



For en måned siden postet jeg et innlegg for å minne meg selv (og andre) på hvor utrolig heldig jeg er. Faktisk har jeg vært så heldig den siste måneden at jeg ikke har hatt en dritt å skrive om, haha, så heldig er jeg.

Okei, jeg er faktisk litt usikker selv nå på om jeg var sarkastisk i ste, eller ikke.. Det er jo et godt tegn, sant? Vel, greit.. På tide å blogge igjen før noen holder en minnestund for meg i tro om at jeg har rullet syv og tredve synåler under jorda.

I og med at jeg var såpass positiv forrige måned er det på tide å skape litt balanse ved å skvise ut et ikke fult så positivt innlegg denne gangen. Jeg skal nå benytte anledningen til å lage en såkalt klage-liste. En liste over ting jeg er lei av for tiden.

Sååå, siden livet er så alt for kort, og i og med at en av de tingene jeg er litt lei av er å kaste bort dyrebar tid velger jeg herved å starte denne listen NÅ. Introduksjons-tekst ferdig.




JEG ER FOR TIDEN LEI AV:

 Tinder!
 Eller.. Ikke Tinder i seg selv, men det faktum at jeg aldri klarer å oppnå det jeg faktisk vil med denne appen. Nemlig å finne noen som ikke bor alt for langt unna som jeg kan møte mer enn bare 1-2 ganger i året.. Noen jeg har litt mer enn en eneste interesse felles med. No offence til enkelte som eventuelt måtte føle seg "truffet" nå.. Det er absolutt ikke min hensikt å skyte folk.

Jeg har vel og merke fått et par matcher de siste ukene, hurra!.. Nei, ikke hurra. Faktisk har hver eneste match enten forsvunnet så fort jeg har skrevet "hei"... Eller så har det vist seg å være falske profiler som kun har vært opprettet for å lokke meg inn til et og annet grumsete sted på nettet. Jeg har fortsatt kjæreste, så for meg er den slags spontane sex-treff like aktuelle som å operere bort nesen fra ansiktet forså å sy den fast to centimeter over rasshølet mitt... Nei.. Bare nei. Jeg er såå nær ved å faktisk opprette en kontaktannonse nå.

 Terror/ IS! Først og fremst. Nei, IS er ikke de eneste som bedriver terror og faenskap på denne kloden. Men det er først og fremst de vi hører og leser om nå. IS og Justin Bieber.. IS har bare blitt en av flere grunner til at jeg prøver å holde meg mest mulig unna diverse nyhetssider på nett. Jeg har aldri, og jeg kommer neppe heller til å helt forstå meg på slike "folk" som ikke gjør stort annet enn å ødelegge for andre.

Etter min mening er ikke disse IS-"folka" annet enn... Hmm, jeg kommer sannelig ikke på noen ord som er dekkende nok... Barbariske, inkompetente idioter av noen rasstapper føles liksom ikke nok, men det får holde for nå. Slik jeg ser det gjør ikke IS noe som helst annet enn å ødelegge. De ødelegger for andre muslimer rundt om verden som sliter med mer enn nok rasisme og fordommer fra før av. De bidrar til å gi hjernedøde innenfor høyreekstreme miljøer mer å gå på. De bidrar til at generelt enda flere mennesker rundt om kring i verden (uansett politisk tilknytting, religion og hudfarge) føler seg utrygge...

Ikke bare ødelegger de så og si for alle andre (med unntak av media eventuelt), men de ødelegger også for seg selv. Etter det som skjedde i Frankrike i helgen har de nå tatt på seg skylden. Greit nok, med mindre noen andre hadde tatt på seg skylden og kunne bevise det så hadde trolig IS fått skylda likevel. Men, jeg mener... Tror de virkelig at de vil komme unna med dette? Svaret er antakelig ja, de gjør faktisk det. De tror at de en dag skal vinne. At de med sine sinnssyke ugjerninger en dag skal klare å gjøre hele verden om til en islamsk slave. Man skal aldri si aldri, men... Det ser jeg bare ikke for meg kommer til å verken skje, kniv eller gaffel. Ikke i morgen, ikke om 10 år, ikke om 50 år... Jeg kan like gjerne bare si det... "Aldri".

 Mistolkinger! Blablabla, jeg har nevnt dette en god del ganger nå, og jeg skal skrive det igjen. Jeg er fortsatt diagnostisert med aspergers syndrom. Og allerede nå er det en større sannsynlighet for at noen av dere har misforstått meg ved å tro at jeg mener at folk med AS har monopol på misforståelser. Vel, det er så absolutt ikke det jeg mener i hele tatt. Årsaken til at jeg igjen nevner AS nå er at man med denne diagnosen har en lei tendens til å stadig bli misforstått en god del ganger mer enn hva man trolig hadde blitt om man var uten.

Jeg skal komme med et eksempel. Med asperger er man gjerne veldig direkte, og opptatt av fakta. Jeg blant annet har en viss uvane av å rette på folk om noen sier noe feil. Det har gjentatte ganger gjort at folk har oppfattet meg som både irritabel og kranglete, selv når jeg ikke egentlig har vært det. Greit, jeg har mine dårlige dager jeg også hvor jeg kan være begge disse tingene (irritabel og kranglete), men likevel.. Ved de fleste tilfellene jeg har fått disse to stemplene på meg har jeg ikke egentlig vært noen av delene.

Andre misforståelser som lett forekommer har gjerne med spøk/ ironi å gjøre. I motsetning til en del andre med AS/ autisme er jeg noe bedre trent på å skille spøk fra alvor, men det er fortsatt en utfordring. Folk som ikke er alt for godt kjent med meg kan f.eks fort tro at jeg fleiper og er ironisk i en rekke tilfeller hvor jeg ikke er det i hele tatt. Sånt forekommer ikke like ofte nå lengre som for en tid tilbake, men det skjer likevel såpass ofte at jeg har en grunn til å bringe det opp på denne listen her og nå.

 Overanalyseringer! Jeg er fremdeles en mester når det kommer til nettopp det å overtenke ting. Noen ganger kan det være en bra ting som hindrer meg fra å gjøre impulsive ting jeg fort ville ha angret på i ettertid. Men det får meg også til å angre innimellom på ting jeg IKKE har gjort.

Fordi... I ganske mange tilfeller er nettopp denne overtenkingen med på å hindre meg i å få gjort en god del ting jeg egentlig kunne hatt godt av. Et klassisk eksempel som aldri slår feil er følgende: Jeg har lyst til å være sosial med en venn, men ender opp med å ikke ta kontakt fordi hjernen overbeviser meg om at vedkommende er for bra for meg, at han eller hun er opptatt, eller rett og slett bare ikke vil ha kontakt med meg sånn egentlig, men ikke tør å si det fordi han eller hun er for "snill" til sånt.

Men dette rammer ikke bare det som går på det sosiale, det kan også gå minst like utover bloggen f.eks. Eller kanskje verst av alt... Å i hele tatt orke å stå opp enkelte dager.

 Selvmordstanker! Nei, jeg er ikke kvitt de. Man skulle kanskje tro det nå med tanke på at jeg har fått meg kjæreste og sånn, men nei... Selvmordstankene mine er kommet for å bli. Selv under de beste periodene mine er de der med jevne mellomrom.

Og i motsetning til IS så er jeg hakket mer redd for at mine selvmordstanker kommer til å vinne over meg og mitt en dag. Jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli realitet med det første. Til tross for en rekke ganske tøffe utfordringer innimellom føler jeg at jeg fremdeles har nok energi og grunner til å ikke "legge meg under kniven". Men jeg er usikker på hvor lenge det kommer til å vare.

Bare det å tenke på hvor mange dager i løpet av livet jeg har tenkt tanken på å gjøre slutt på alt er deprimerende i seg selv. Jeg har helt forgjeves kastet bort så mye tid og energi på disse tankene, og jeg lar det fortsatt skje. Senest i går gjorde jeg en ny vurdering på om livet var verdt å fortsette - og hvis nei - hvordan skal jeg klare å stoppe det.

Det som har reddet meg til syvende og sist i de aller mest ekstreme tilfellene foreløpig er at jeg har lest litt for mange artikler om folk som har overlevd helt utrolige ting. Kort fortalt... Uansett om det er snakk om å henging, fall fra tusen meter, påkjørsel fra et tog, et møte med en flokk rasende dinosaurer (også kalt fugler)... Jeg er redd for å overleve forså å ende opp som en stakkars krøpling som er lam fra (under)livet, (opp) og ned. DET er hovedårsaken til at jeg fremdeles "lever".





Sånn, da er det ikke så skrekkelig mye mer jeg har på hjertet for denne gang. Det er fremdeles en del ting som plager meg for tiden, men det er enten såpass små bagateller at de bare blir kjedelig å lese om, eller så er det ting jeg ikke bør skrive om med mindre jeg vil risikere å bli uvenner med en eller annen fjott. Akkurat nå føler jeg det er nok krig og ufred i verden fra før av...

Så.. Hva er du lei av for tiden?

Vi reblogges!



0
13.06.2015, 15:49



Fyller 24 år på mandag - Hopper ikke akkurat av glede..
I skrivende stund har jeg bestemt meg for å lufte litt i øverste etasje.. Fortelle dere litt om hva slags tanker jeg har latt sveve gjennom hodet mitt den siste tiden når jeg ikke har klart å "fokusere meg vekk" i Game of Thrones-universet, eller et og annet Play Station-spill.

De siste dagene har livskvaliteten min vært noe forstyrret av bekymringer.. Bekymringer og følelsen av å innimellom føle meg.. Ganske hjelpesløs. Jeg har flere ganger i løpet av livet tenkt at hvis jeg bare later som et eller annet så vil jeg kanskje tro på det selv, hvis jeg bare lar det gå lenge nok. På mandag har jeg bursdag... Og den delen om at det ikke er en veldig stor deal, er forsåvidt sann.. Men hvis jeg noen gang har gitt utrykk for at jeg ikke bryr meg overhode... Så har jeg ikke vært 100% ærlig.

Nå ser det ut til at jeg får besøk av mamma på ettermiddagen, og det er jeg sikker på vil bli hyggelig. Selv om vi ikke har så mye kontakt har vi i hvertfall bedre kommunikasjon nå de få gangene vi har kontakt, sammenlignet med hva vi hadde for, vel 3-5 år tilbake. Jeg gleder meg til det besøket. Men.. Jeg skal ikke benekte for at jeg skulle ønske at jeg en gang kunne tilbringe bursdagen min med en av mine beste venner.

Dessverre er situasjonen en gang slik den er. Ingen av de jeg absolutt kunne tenkt meg å tilbringe bursdagen min med aller mest bor i nærheten.. Og joda, det finnes tog, buss, fly og sånn... Men... Ja... Det er ikke så mye mer å si.. Annet enn at jeg i hvertfall må vente minst et år til før jeg får oppleve å tilbringe bursdagen min med en av de vennene jeg trives aller, aller best med.. Ikke mer å si på det..

Tannkjøttproblemer
I tillegg til at det med bursdagen min har holdt meg litt nede så er det enda en ting som ikke akkurat har hjulpet så veldig med å holde meg i det gode humør de siste dagene... I løpet av den siste uken nå har det gjort litt vondt i tannkjøttet i øverste del av munnen når jeg har pusset borti der med tannbørsten. I tillegg oppdaget jeg her om dagen at det nå er litt mindre tannkjøtt på i hvertfall to områder enn hva som var der for en stund siden. Og det må jeg si har skremt meg noe..

Akkurat det siste kan ha en sammenheng med at jeg har pusset litt hardere enn jeg burde de siste dagene i håp om at det ville gjøre noe med smertene i tannkjøttet... Men etter å ha googlet litt rundt omkring har jeg forstått at det å pusse for hardt fort kan gjøre vondt verre.

Google ja... Det er ikke måte på hvor paranoid man kan bli hvis man bare fortsetter å søke og søke etter ting som har med eventuelle sykdommer og sånt å gjøre. Uansett.. Nå har jeg fått en avtale med tannlegen min om en time den 25. juni.. Så nå som den timen er spikret fast skal jeg i hvertfall forsøke å ikke plage meg selv mer med alle tankene om hva, hvis og om. Kan det være tannkjøttkreft? Kan det være at jeg har en ukjent sykdom som ikke kan helbredes? Det finnes ikke grenser..

Tja, det var vel det. Forhåpentligvis vil det bli mer lys i tunnelen snart. Jeg i hvertfall HÅPER og tror at når bursdagen min er over på mandag, og når jeg har fått unnagjort den tannlege-timen så kan jeg kanskje begynne å tenke mer i positive retninger igjen.. Og kanskje være en bedre venn for de vennene mine rundt om kring som faktisk er i vanskelige situasjoner enn meg selv...

Vi reblogges! 



0
21.05.2015, 17:00


© Bildet er tatt fra wakka.isay.no

Det er noe jeg må forsøke å få ut av systemet nå før jeg blir så gal at jeg kommer til å gjøre ting som kan angres på i en lengre ettertid. Når denne setningen skrives er klokken 16.42 og jeg har akkurat stått opp, men ikke spist frokost enda...

De siste dagene har det igjen begynt å bli vanskelig å motivere meg opp fra senga. Ikke fordi jeg er så trett. Heller ikke fordi jeg ikke har noe å gjøre på, for jeg har plenty av ting å bruke tiden min på, sånn egentlig... Men de tingene er litt vanskelige å fokusere på, og til og med vanskelige å "komme på" nå da det er noe som tynger meg noe mer enn det "burde".

Som jeg har vært inne på en del ganger før så har jeg ganske store problemer med løgn, hvite eller ei. Mistenker jeg noen i å lyve om noe så er ikke jeg en av de som bare klarer å se det gjennom fingrene... Jeg lar det plage meg lenge, og det går også utover folk det ikke burde. Hvis jeg mistenker en eneste person for å ikke snakke helt sant om noe, uansett hvor liten eller stor den saken er, så går det utover alt og alle...

Hvis jeg mistenker en eneste person for å lyve om selv den minste ting, så trekker jeg meg fort tilbake fra alt og alle, forsvinner inn i min egen "boble" i den oppfatning at det ikke er noe vits i å snakke med noen som helst fordi jeg syns det er så vanskelig å vite hvem jeg kan stole på her i verden.

I skrivende stund syns jeg det er bedre å bare holde meg helt for meg selv, ikke ha noe med noen som helst å gjøre... Rett og slett fordi jeg ikke orker flere smålige løgner fra folk... Hadde jeg fått velge om jeg skulle bli født eller ikke selv, og samtidig blitt obs på hvor utrolig mange falske mennesker som lever på denne jord hadde jeg forhåpentligvis valgt å bli et resultat av spontanabort.

Beklager til alle dere som nå ikke fortjener dette... Og fuck you til dere det faktisk gjelder, håper at denne lesningen svir litt...

Vi reblogges!


13.01.2015, 19:05

Helt siden jeg var liten har jeg fra tid til annen fantasert om hvordan det ville vært å være usynlig. Jeg vet ikke helt hvilken "super-evne" som oftest har stått høyest opp, men det å kunne snike seg rundt hvor som helst i hele verden uten å bli sett har definitivt lenge vært blant de tre mest etterlengtende.

Vi mennesker er noen rare skapninger. Det er ikke alltid vi helt vet hva vi egentlig ønsker oss. Når vi oppnår noe og har fått beholde det en stund er det gjerne slik at mange av oss til slutt finner oss selv i å lengte tilbake til hvordan ting var før igjen. Mennesker er mestre på å fokusere på alt man ikke har.



Jeg skal fortelle dere en hemmelighet. Jeg har litt for ofte fått mitt gamle ønske om å være usynlig oppfylt. Jeg har foreksempel ikke tall på hvor mange friminutt på skolen jeg har sittet for meg selv i skolegården og bare sett alle de andre drive med sitt uten å en gang legge merke til at jeg var der.

Men i løpet av noen år begynte folk å legge merke til meg igjen, jeg hadde omsider klart å kvitte meg med usynlighetskappen - for en periode. Plutselig var jeg ikke bare litt synlig, men VELDIG synlig.

Jeg som gjennom nesten hele barndommen bare ble latt merke til av min bror, farfar, farmor, samt en av tantene mine på morsiden hadde omsider minst et øye fra stort sett hele Norge som så hvem jeg var, eller, hvem jeg i hvertfall trodde at jeg var...

Nå har det igjen gått noen år og synligheten har nok en gang begynt å forfalle. Og det merkes veldig at den berømte kappen ikke er særlig begeistret for at jeg på et tidspunkt klarte å ta den av... For per dags dato sitter kappen nå sterkere enn noen sinne. Per dags dato er det ingen som ser meg... Ikke en gang jeg.

Om jeg nå skulle forsvinne helt er det neppe noen som hadde latt merke til det likevel. For alt jeg vet finnes det en gravstein et eller annet sted i Oppdal med mitt navn på. For alt jeg vet kan det hende jeg nå er i helvete. Jeg har jo hørt historier om folk som har gått bort uten at de har funnet ut av det selv. Isåfall... Det å gå igjen er sykelig oppskrytt. Bare nok en idiotisk myte skapt av dere levende...

Ah.. Hvorfor gidder jeg.. Det er sikkert ingen som kommer å legge merke til dette innlegget engang. Men dersom det er noen som faktisk kommer til å lese dette innlegget noen gang - Hver forsiktig med hva du ønsker deg, i hvertfall så lenge det ikke har en av/på-knapp...




1991 - ????


02.12.2014, 09:04

Gory morning alle sjelløse blodsugere i det såkalte norske land. I dag tenkte jeg å dele noen tanker med dere, men også å komme med noen spørsmål som jeg håper at i hvertfall en eller annen kan svare på.

Klokken 14 i ettermiddag skal jeg til terapeuten min igjen og det er særlig en ting jeg har tenkt litt på om jeg for en gangs skyld skal fortelle henne og være helt ærlig på, eller om jeg skal la være...

For dere som leser bloggen min er det ingen stor hemmelighet at jeg sliter med selvmordstanker. Det har jeg aldri hatt store problemer å skrive om, og jeg har heller ikke vært alt for redd for å snakke muntlig om det med forskjellige "venner" gjennom tidene, men akkurat terapeuten min har jeg ikke nevnt akkurat det til.

Jeg vet at fagfolk som henne har taushetsplikt og alt sånn, men samtidig så er det vel en grense for hvor jævlig man kan gi inntrykk for at man har det uten at de velger å gjøre noe som jeg kanskje ikke vil skal bli gjort. Det er ikke sånn at jeg tror hun få meg tvangsinnlagt akkurat, men samtidig så er jeg litt usikker på om jeg likevel bør være alt for ærlig om hvor jævlig ting ofte føles.

Særlig nå som den jævla jula nærmer seg er det ekstra fristende å bare gjøre slutt på alt... Og det at de fleste "vennene" mine ser ut til å gi faen i at jeg i hele tatt eksisterer gjør ikke saken stort bedre..


© Bildet er tatt fra dinochocoholic.deviantart.com

Så spørsmålet er som følger..:

Er det flere der ute som sliter eller har slitt med ganske seriøse selvmordstanker og som har vært ærlig om det til terapeuten/ psykologen? Hva har i isåfall skjedd eller ikke skjedd i ettertid? Og hvis det skjedde noe, var det med eller mot din vilje?

På forhånd, takk.

Vi reblogges!



0
20.11.2014, 21:38

Sesongen er tilbake
Så nærmer det seg jul igjen. Julebordsesongen har allerede startet enkelte steder omkring i landet og det begynner å bli en stund siden nisser, griser og andre julevennlige skapninger og produkter igjen tok sitt inntok i butikkene.


© Bildet er tatt fra dvdbeaver.com.

Ja, så har vi meg da som nå skriver mitt årlige innlegg om at jeg gruer meg til jul. Det har jo også begynt å blitt en tradisjon. For på den kanten er det ikke blitt særlig forandringer i år heller. Jeg har fremdeles ikke klart å få meg noen særlig nære venner og jeg har fremdeles ingen på flere mils omkrets jeg vil feire julen med...

Akkurat som før har jeg også nå flere jeg kunne tenkt meg å møte i jula, men det er neppe noen av de som kommer til å ha anledning til å treffe meg. Så igjen en trist og ensom jul som jeg så godt jeg kan vil prøve å late som ikke finnes, men som jeg kommer til å tydelig kjenne på kroppen likevel..

Midlertidig julevrede?
Jeg prøver å tenke på at jeg har faktisk vært litt flink dette året og spart slik at dette forhåpentligvis ikke trenger å vare i alt for mange år til. I går var jeg kjempeflink og overførte 2500 kroner til flyttekontoen. Men, jeg vet ikke jeg...

Til tross for at jeg har vært flink innimellom å spare til å en gang få flytte, så har jeg ikke helt troen på at jeg får det til likevel. Jeg skal jo tross alt sjekke ut det stedet jeg skal bo på også før jeg skriver kontrakt og sånn... Og med tanke på hvor sjeldent folk har anledning til å ha meg på besøk så har jeg ikke helt troa på at det en gang er noe vits i lengre.

Har ikke noe tro på at noen i nærheten av Oppdal gidder å kjøre meg såpass langt som jeg har tanker om å flytte bare for at jeg skal sjekke ut en leilighet forså å kjøre hjem igjen og vente på svar på om jeg "får" stedet eller ikke....

Mest sannsynlig blir det vel så jeg må sjekke inn på hotell den dagen jeg eventuelt finner et sted som kan være aktuelt å sjekke ut... Slik ting er nå har jeg ikke noe særlig håp eller tro på noe, bare at jeg aldri kommer til å bli verken særlig lykkelig eller gammel i livet.


© Bildet er tatt fra cnn.com.

"God jul"
Vel, tilbake til den jævla juletiden... Jeg har egentlig ikke mer å si, annet enn at jeg akkurat som tidligere ikke vil høre noe "god jul" fra noen. Jeg skjønner at mesteparten av dere kanskje ikke mener noe vondt med det(?), men hos meg vekker disse ordene mer et sinne og et hat enn noe annet. 

Så vær så snill, dere trenger ikke prøve å forstå, men ta likevel å aksepter at ikke alle blir glad for noe "god jul"....

Sånn. Da har jeg ikke mer å skrive for denne gang.

Vi reblogges!



0
28.10.2014, 13:03

Naturligvis har det kommet et par spørsmål om hva jeg skal til Halloween dette året. Skal jeg ha et filmmaraton og se enda flere skrekkfilmer en vanlig? Skal jeg kle meg ut og gå fra dør til dør og tigge "Knask eller knep!"? Skal jeg på fest?

Jeg kan svare på alle spørsmålene med et ord; Nei!
Så hva skal jeg? Svaret er: Jeg er ikke 100% sikker, enda.

Mest sannsynlig kommer jeg til å gjøre det samme som jeg gjorde i fjor. Jeg kommer trolig til å late som jeg ikke er hjemme og bare vente til dagen er over. Om jeg ikke kommer til å deaktivere Facebook-kontoen min så kommer jeg ihvertfall til å holde meg minst mulig unna det som finnes av sosiale medier fordi jeg rett og slett ikke orker å se hva en del andre skal gjøre...

Sånn, da var det ikke mer å si på det.



Jeg kunne avsluttet dette innlegget med et spørsmål i tykk skrift, men som dere med en viss hjernekapasitet nå har forstått: Jeg vil ikke vite hva dere skal den dagen!

En siste ting. Det er ikke noe vits i å prøve å legge igjen en kommentar på dette innlegget siden jeg vet det fortsatt finnes enkelte der ute som er såpass hensynsløs og ond at de ønsker å skrive et eller annet dritt bare på pur faen for å plage meg... Det gidder jeg bare ikke nå.

Vi reblogges!


09.10.2014, 07:14

Decate er en underlig ting. Jeg har lenge sett på slike steder som en arena for de mer desperate. Sååå, sånn sett passer det at jeg nå har opprettet meg en profil der inne. Jeg har vært veldig, veldig sint de siste ukene, og det siste døgnet har depresjonen, sinnet og hatet vært veldig ekstremt.

Hvorfor må alt være så mislykket? Hvorfor skal alt være så ensomt? Jeg har i skrivende stund INGEN jeg føler jeg kan snakke særlig til. Alle er så jævlig forpult opptatt. Det føles som om ALLE uten unntak har et hakket mer interessant og mindre ensomt liv enn hva jeg har.

Jeg kan ikke beskrive alt det sinnet jeg har følt i det siste. Det kan bare ikke beskrives. All den fortvilelsen jeg har følt, dere kan bare ikke forstå det. Det siste døgnet har jeg nesten ikke gjort annet enn å sove. Normalt så er jeg ikke den som sover så lett, men det siste døgnet har ikke vært så veldig normalt heller.

I går midnatt la jeg meg i 00-30-tiden før jeg sto opp i 10-11-tiden. Tipper jeg var oppe i 3-4 timer før jeg igjen la meg forså å stort sett sove til klokken viste seg å være omkring 01 igjen i natt. Så ja, jeg har nesten ikke gjort noe annet enn å sove i går.... Det er fire år siden jeg har hatt det sånn. Det verste er at jeg nesten føler for å bare legge meg ned igjen her og nå. Hva har jeg å være oppe for lengre?

Alle bare driter og farter rundt. Jeg står opp, spiser, gjør et og annet for meg selv, spiser litt igjen, pusser tenna og legger meg. Herlig liv, hæ?

Å ja, det er sant. Det er faktisk noen som har skrevet til meg. Det er noen som mener de vet akkurat hvordan jeg har det, men IKKE FAEN! Det er mulig det er mange der ute i lignende situasjon, men det er for faen INGEN som kan påstå de vet akkurat 100% hvordan jeg har det og føler det. Særlig siden det er så og si ingen jeg har hatt kontakt med i det siste, ingen som har sett hva jeg gjør, hvordan jeg har det også bla, bla bla...

Men ja... Dette innlegget skulle visstnok først og fremst skrives for at jeg nå skulle annonsere at jeg har synket så lavt at det nå har blitt opprettet en Decate-profil, i håp om at jeg vil finne noen i Trøndelags-området som jeg kan møte og finne på ting sammen med innimellom sånn at ting ikke vil føles så immari ensomt og meningsløst lengre.



Med andre ord... Jeg har fremdeles ikke gitt opp helt.... Selv om det ofte er bare det jeg vil gjøre nå... Men ja, jeg prøver å holde ut litt til... Kunne avsluttet med å skrive at ting kan i hvertfall ikke bli stort verre, HA, så jævlig naivt. Ting kan ALLTID bli verre, det er jeg et eksempel på!

Med vennlig hilsen alles kjære - en meget sint, opprørt og lei "bruk-og-kast"-Onkel Kuklinski!

Vi reblogges! - Med mindre jeg finner det for godt å bare legge ned hele jævla bloggen, skal ikke benekte at jeg har vært innom tankene. Det er jo ingen som følger med her inne lengre uansett.



0
20.09.2014, 13:48

Dersom noen skulle ha behovet for å se en levende berg- og dalbane med føtter og puls er det bare å ta turen innom meg. For jeg er en.. Jeg har tider hvor jeg kan være veldig høy på meg selv, tenke at jeg nærmest er verdensmester i alt mens jeg koser meg med mitt. Men så skal det ikke mye til før jeg brått blir forvandlet til verdens mest selvutslettende og depressive einstøing. Skiftet kan godt bare ta noen millisekunder.

I den siste tiden har jeg brukt mye tid på å kose meg med mitt. Jeg har spilt en del, jeg har sett en del på film, skaffet meg litt planer fremover... Men de mer lystige tingene tenker jeg å skrive litt mer om i et annet innlegg. Så velkommen tilbake til "den store deppe-spalten".



Akkurat som alle andre ønsker også jeg å finne godkjennelse og følelsen av å være likt. Dessverre, mer enn "alle andre". Så og si hver eneste dag bruker jeg en del energi på å finne bekreftelse hos folk på sosiale medier. Legger jeg ut en status på Facebook som innen en liten time eller to ikke har fått noe særlig respons blir den gjerne slettet. Jeg vil at folk skal like meg, og jeg ha den følelsen nærmest hele tiden...

Det er ikke lengre en naturlig del av meg som menneske, det er blitt mer og mer en besettelse, en sykdom. Det går i stor grad utover kvaliteten på hverdagen min. Jeg stresser med å få ting til, og når resultatet ikke blir som jeg hadde håpet blir jeg naturligvis enda mer deprimert enn jeg var fra før av. Selv mistenker jeg at jeg har begynt å utvikle det som kalles for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, noe jeg vurderer å sjekke opp med profesjonelle.

De gangene jeg føler at jeg får ting noen lunde til så er det ikke måte på hvor høyt jeg kan forgude meg selv. Når jeg derimot igjen begynner å tenke over feil med meg og ting jeg mangler for å få det mer "perfekte" liv, ja da er selvforakten uendelig stor.

I løpet av de siste dagene har jeg nå begynt å betale Facebook for at de skal sponse samtlige av de blogginnleggene som jeg er mest fornøyd med. Per dags dato ligger lesertallene mine på ca. 80 unike lesere om dagen, det er veldig lite i sammenligning til hva jeg en gang har vært vandt med.

Men det er ikke bare på blogg jeg ønsker å være best mulig, det er også på Snapchat... Tragisk nok. Jeg vil gjerne ligge øverst på bestevenn-lista til samtlige, ikke alle, men noen. Finner jeg ut at jeg plutselig har falt ned en grad eller at jeg i verste fall ikke er blant de tre beste vennene hos enkelte lengre i hele tatt, ja da tar jeg det personlig. Det har blitt så ille at her om natten gikk det utover nattesøvnen min når jeg fant ut at jeg var blitt degradert et sted.

Før jeg la meg natt til i dag pusset jeg naturligvis tennene som jeg pleier mens jeg delvis sto og så meg selv i speilet. Jeg likte ikke det jeg studerte. Jeg begynte å registrere feil etter feil og til slutt ble jeg bare stående å hate meg selv. Hvor ble det av han fyren som påstår at han nærmest kan runke av sitt eget selvbilde? Vel, den mannen var ikke til stede i går i hvertfall.

Oppi det hele så skammer jeg meg litt over denne sykdommen. Jepp, for det er det det har blitt. Jeg vil jo som dere skarpeste der ute har skjønt ikke at noen skal tenke eller vite at det finnes noen feil med meg. Derfor har jeg også prøvd så godt jeg kan å ikke snakke til noen om dette. Vel, når sant skal sies er det to årsaker til at jeg har prøvd å holde sannheten om hvor ille det er for meg selv. Den andre årsaken er at jeg er redd for at de personene jeg bryr meg mest om (som heldigvis har begynt å blitt latterlig få) skal få dårlig samvittighet for ting og føle at det er de som gjør noe galt ved å ikke være nok til stede over alt, hele tiden.

Samtidig som jeg kan være veldig selvutslettende så mener jeg at jeg også har veldig god selvinnsikt, faktisk langt bedre enn gjennomsnittet. Jeg VET at det ikke er andres skyld at jeg har det sånn. Det er kanskje ikke min skyld heller, akkurat det er jeg litt usikker på hva jeg skal tenke om... Men det er i hvertfall ikke noen andres skyld. Det er ikke en gang mine mobberes skyld lengre. For jeg kunne ha flyttet fra Oppdal for en stund siden nå, om jeg bare hadde giddet å bli enda flinkere på å spare penger, og ikke stadig fylle opp leiligheta med enda flere ting som blir å flytte på senere.

Per dags dato så tenker jeg at hvis jeg ikke har fått flyttet innen jeg fyller 30 år så gir jeg meg. Dersom jeg fremdeles bor i Oppdal til da så skal min storebror/ søster få viljen sin, for da skal jeg gi meg og gjøre opp for det urettferdige faktumet at jeg ble født i stede for han/ henne.

Men, jeg vil ikke gi meg enda. Det er fremdeles en liten del av meg som mener at den hevnen jeg har blitt utsatt for i 23 år er feil, til tross for at jeg altså forstår og er enig i at det er urettferdig at det er jeg som ble født, og ikke det barnet som opprinnelig skulle komme først... Men i hvertfall, til den dagen jeg fyller 30, den 15. juni 2021, så må du kjempe i mot meg litte granne til... Jeg nekter å gi meg helt enda, selv om tanken ofte streifer meg.

Vi reblogges!


26.08.2014, 23:32

Har den siste tiden hatt en jevn følelse av å mislykkes. Føler at jeg mislykkes på nesten alle plan. Både i sosiale media og det virkelige liv. I dag sendte jeg en sms til terapeuten min for å høre om hun hadde noe nytt å fortelle meg angående det som har med aktivitets-kontakt å gjøre. Før sommeren søkte jeg nemlig om å få meg en aktivitets-kontakt igjen. Alt hun visste var at de som ordner med denslags skulle ha møte igjen i dag.

Av forskjellige årsaker er jeg usikker på hva jeg tenker om det hele. Det er ikke første gang jeg har søkt om dette. Sist gang "sa jeg opp" aktivitets-kontakten min etter noen få måneder. Ikke fordi han gjorde noe galt. Ikke fordi jeg hadde noe i mot han. Det var først og fremst det at jeg syns det er litt rart å ha en venn som er betalt for å være det.

Men nå har jeg altså tenkt å prøve det ut igjen. Jeg tror ikke jeg vil føle eller mene noe annerledes om det hele denne gangen, men jeg er likevel villig til å gi det en sjanse til. Som jeg har skrevet før trenger jeg uansett å ha litt mer med andre mennesker å gjøre enn bare meg selv. Det er bare så vanskelig å klare å være sosial over lengre tid med noen som jeg ikke føler jeg har nok felles med... 

Vel, nok om den sosiale biten. Eller nei, vent litt. Det er faktisk litt til jeg føler for å ta opp. Det kan hende jeg forsvinner igjen for noen dager. Jeg vet ikke når jeg eventuelt forsvinner og jeg vet ikke hvor lenge det vil vare. For øyeblikket har jeg ikke bestemt meg for om jeg skal "forsvinne" i hele tatt. Men det har ihvertfall vært en tanke de siste dagene av forskjellige grunner.

Det kan hende jeg rett og slett deaktiverer Facebook, at jeg blir noe vanskelig å få tak i generelt. I det siste føler jeg at jeg har prøvd litt for hardt til å bli latt merke til igjen, uten at jeg har fått det helt til. Det hele gjør meg noe deprimert, så derfor har jeg vurdert å rett og slett bare kutte all sosial kontakt for en stund og bare leve litt i min egen verden. Rett og slett bare gi litt faen for en stund.

Vet det ikke er det beste jeg kan gjøre, men samme hva jeg gjør nå for tiden så føler jeg ikke at noe hjelper særlig. Så hvorfor ikke? Det er uansett ingen som vil legge merke til at jeg er borte for en periode.



For ordens skyld vil jeg gjøre det klart at dette ikke bare handler om mangel på "likes", "kommentarer" og denslags her og der. Jeg skal være ærlig å si at jeg har fisket litt etter det også, uten at det helt har blitt som jeg har håpet på. Men dette handler først og fremst om at jeg føler meg litt ikke-eksisterende på andre vis. Så derfor er det like greit å bare slutte å plage folk for en stund.

Sånn da skal jeg stoppe før dette blir et langt og uinteressant innlegg. Det får være nok med bare uinteressant med en liten dose "patetisk".

Ønsker dere jeg liker noenlunde der ute en god kveld videre. Og til dere andre... Fuck off :P

Vi reblogges!


14.08.2014, 13:10

Har du noen gang tenkt på hvor lite som egentlig betyr noe? Altså, sånn egentlig. Jeg har kommet frem til at det eneste som betyr noe for et hvert individ er hva det føler. Følelsene våre har noe å si for hvordan vi har det. Men det igjen betyr egentlig ingenting i det store bildet for resten av verden. For hvis vi ser veldig stort på det, uansett hva vi tenker, føler og gjør så vil alt ta slutt uansett. Så SÅNN SETT er det egentlig ingenting som betyr noe. Og hva så?

Jeg kunne ærlig talt hatt det både bedre og verre nå. Det er ingenting som er spesielt alvorlig for meg da det mest sannsynlig vil være ganske midlertidig at jeg føler meg som jeg gjør nå. I morgen vil det sikkert være bedre igjen. Jeg tenkte helt i startprosessen av de tankene jeg har hatt de siste timene på meningen med å skrive et eventuelt innlegg om hvordan jeg har det. Men så tenkte jeg, hvorfor skulle jeg?

Jeg mener... Det er egentlig helt likegyldig hele greia. Om jeg hadde skrevet et innlegg eller ikke. Det er så og si helt likegyldig på alle mulige måter, som alt det andre jeg har gjort, gjør og kommer til å gjøre. Ok, la oss si at jeg hadde fått en noen positive og støttende kommentarer? Hva så? Det hadde kanskje hjulpet der og da likevel, men det hadde ikke forhindret at jeg mest sannsynlig hadde blitt deprimert igjen en senere anledning om trolig ikke så veldig lenge. Av samme grunn som nå eller pga noe annet. Og hva om jeg hadde fått negative kommentarer om at jeg fortjener det, at jeg er oppmerksomhets-syk eller noe annet? Da hadde jeg sikkert bare blitt litt mer nedfor en stund, men så hadde jeg uansett kommet over det også, frem til det hadde skjedd noe igjen som hadde gjort meg deprimert på nytt senere. Så hvorfor skulle jeg? Og om det ikke hadde kommet noen kommentarer i hele tatt? Hva så?

ALT er likegyldig i det store og hele. Hva jeg føler, hva du føler. Alt er helt ubetydelig. Om jeg hadde gjort noe vellykket for en gangs skyld, vært flinkere til å møte folk, fått meg kjæreste, blitt flinkere til å takle ting generelt psykisk, flyttet et annet sted, blitt lykkelig? Hva så? Hva hadde det egentlig betydd? Jo, ikke noe annet enn at jeg følt meg lykkelig når jeg hadde følt meg mer lykkelig enn nå. Igjen, hva så?

Og hva om jeg fortsetter livet noen lunde slik som nå. At jeg fortsetter å være mislykket, fortsetter å deppe, fortsetter å ha selvmordstanker, fortsetter å stort sett ikke gidde å gjøre noe fordi jeg ikke har noe særlig troa på det likevel.... Hva så? Dette innlegget er en stor gjentagelse, det er jeg fullstendigkaos klar over, og hva så? Uansett.. Hva betyr egentlig noe som helst? Ingen fuckings jævla ting. Om jeg hadde vært død og begravet om en uke, hadde det betydd noe? Altså, jo det er et par som hadde blitt lei seg og sorget noen dager, men så hadde de levd videre som ingenting hadde skjedd om en stund igjen. Og jeg hadde etterhvert blitt glemt som alt annet. Og nok en jævla gang.... HVA SÅ?

Vi mennesker kan egentlig gjøre hva vi vil her i verden, det kommer ikke til å bety noe som helst annet enn det lille jeg skrev litt tidligere. Uansett om vi utsletter oss selv med en atomkrig, om vi utrydder det som finnes av sult, sykdommer, fattigdom og urettferdighet. Ingenting hadde på en lengre sikt betydd noe. For vi har alle den samme skjebne uansett. Vi skal alle dø. Vi skal alle bli glemt. Det eneste som betyr noe er hva vi føler her og nå mens vi lever. Og det betyr i det store bildet så utrolig lite at det altså er nærmest helt ubetydelig.



Hvis jeg vil kan jeg nå gå ut og rane en bank, kanskje voldta noen forså å havne i fengsel og mest sannsynlig bli enda sterkere hatet enn jeg allerede er fra før av, av enda litt flere folk. Og nå vet jeg det hele har begynt å blitt ganske uforutsigbart. Skal vi alle si det i kor? HVA SÅ?

Beklager, men jeg beklager meg ikke for om du nå føler deg noe deprimert etter å ha lest dette noe negative, ærlige og realistiske innlegget. Det betyr bare en ting, at du har følelser. Hehe, ja, helt riktig: Hva så?

Fuck meg, fuck deg, fuck alt vi føler og tenker, fuck alle som har vært på den jævla drittplanenet før oss, fuck alle de som skal være på den eventuelt etter oss, fuck alt som ikke betyr noe. FUCK ALT!

Vi reblogges... OG HVA SÅ?



1
31.07.2014, 16:59

De siste 2-3 dagene har ganske enkelt vært noe deprimerende. Det er for å si det rett ut en del som plager meg her og nå. Det burde absolutt ikke vært sånn. Men det er nå en gang slik det er. I dag tok det en stund før i hele tatt orket å stå opp. Hva har jeg å stå opp til? Okei, jo, ja, jeg har en hel del masse spill, filmer og en del blogg-prosjekter jeg kan kaste meg løs på, men det er ingen ting som liksom betyr noe for meg nå.

Det er et par ting jeg burde fokusere mer positivt på og se frem til, ting som visstnok skal skje i ganske så nær fremtid, men jeg har ikke helt troen på at det vil bli noe av. Slik jeg ser fremtiden fremover nå så ser ting veldig ensomt og trist ut. Jeg vet, det er helt patetisk at jeg nærmest har "bestemt" for det på forhånd. Jeg burde sikkert heller håpe og tro det beste, men nå er ting sånn at jeg føler jeg har en del gode grunner til å ikke ha for store forhåpninger. Det gjenstår å se om jeg tar feil, men her og nå har jeg altså ikke helt troen på at de neste månedene vil bli særlig lys og oppmuntrende.

Vel, nok om fremtiden. Har vel skrevet nok om den nå uansett, er vel mer vesentlig at jeg heller skriver litt om det som er her og nå fremfor det som jeg egentlig ikke vet noe om. For det er som sagt flere grunner til at jeg sliter med depresjon for tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, men jeg føler noe som kan minne om en slags kjærlighetssorg. Og merk dere at jeg skriver "en slags kjærlighetssorg".. Det er egentlig også det eneste jeg føler jeg kan skrive om akkurat den saken... Ja, det er faktisk ikke noe mer jeg verken kan eller bør fortelle offentlig om akkurat det, her og nå...

Helt til slutt kan jeg også være ærlig og fortelle at jeg ikke bare har depressive tanker knyttet til fremtiden og her og nå, men også fortiden. Jeg er nok ikke verdensmester i det, men det er likevel ingen hemmelighet at jeg er veldig god i å rakke ned på meg selv. Selv når ingen andre har gjort det. Når jeg var på Voss opplevde jeg noe som nesten har vært helt unikt i mitt liv hittil. I stort sett hele helgen har jeg som dere sikkert har fått med dere allerede vært i lag med gode venner av meg. Det skjedde ikke en eneste gang at noen der borte kritiserte meg for noe som helst og heller ikke at noen på noen som helst andre måter hentydet til at et eller annet jeg hadde sagt eller gjort var galt.

Det er mulig noen blir litt irritert eller noe nå, men jeg kan faktisk ikke komme på at jeg har opplevd noe slik før. Jeg har aldri opplevd å følt meg så hjemme noe sted i hele mitt liv. Jeg har aldri fått så mye positive tilbakemeldinger, ros og følelse av godkjennelse som jeg har fått helgen som var. Jeg fikk ikke følelsen av at jeg hadde sagt eller gjort noe upassende en eneste gang. Likevel sitter jeg nå og tenker på alt jeg kunne ha gjort annerledes... Jeg har brukt en del energi på å tenke på akkurat det de siste timene... Hmmm, jeg antar det er litt slik man blir til slutt når man stort sett er vandt til å føle seg kritisert...



Kort oppsummert føler jeg meg som en mislykket 20-åring uten fremtid. Det er flere grunner til at jeg nok burde tenke veldig positivt nå. Men alt som jeg føler betyr noe er så innmari langt unna, og de forskjellige tingene jeg egentlig burde se frem til og håpe på blir noe av har jeg altså ikke den helt store troen på vil skje...

Men jeg skal prøve så godt jeg kan og gjøre mitt beste. Det er egentlig litt patetisk at jeg sitter og føler meg så langt nede nå, spesielt med tanke på at jeg faktisk har de aller beste vennene som finnes. Men som sagt, alt jeg føler betyr noe for meg nå er så innmari langt unna... Hadde jeg vært i stand til det hadde jeg bare lagt meg ned på soverommet og sovet til jeg helt sikkert hadde hatt noe å se frem til.

Okei, en ting til... Jeg tenkte egentlig at jeg ikke skulle skrive om dette... Men det er en ting til som ikke akkurat er med på å trekke på smilebåndet nå. Jeg har noen jeg har kjent hele livet som for tiden ligger for døden, og mest sannsynlig er ikke dette mennesket "med oss" lengre i løpet av veldig få dager. Jeg skrev "med oss" fordi vedkommende egentlig ikke helt har vært til stede de siste årene mentalt, og det er faktisk en person jeg nærmest har tenkt på som død de siste 4 årene i den forstand at h*n på ingen måte har levd noe særlig verken på den ene eller andre måten, men nå er veldig snart denne personen helt 100% død... Det skal ikke være så lett.

Vi reblogges!



05.06.2014, 19:52

Nå skal jeg ramse opp et par tanker jeg har gått rundt med den siste timen. Men først vil jeg starte med å oppsummere de siste dagene sånn at det kanskje blir lettere for dere å forstå min tanke gang.

Natt til i går.
Slik jeg ser det startet all sammen natt til i går. Som jeg har beskrevet før hadde jeg en samtale med noen da som har preget meg en del i ettertid. Jeg kan si såpass som at samtalen dreiet seg i større grad om rus, nærmere bestemt alkohol. Vedkommende har kort sagt problemer med å ta hensyn til hvordan jeg reagerer og tenker rundt dette temaet.

Jeg skal herved sitere:
«Jo, men jeg forstår da fremdeles ikke de andre grunnene, for jeg har ikke fått noen andre grunner. Jeg kan ikke noe for det, jeg må ha en grunn for ting, ellers blir det jævlig vanskelig»

Jeg skal la være å komme med særlig flere sitater, men kort fortalt så klarer ikke vedkommende å respektere at jeg ikke vil snakke om, og ikke en gang høre om temaet alkohol, så lenge vedkommende ikke får noen konkret grunn til at jeg reagerer som jeg gjør. Det faktum at h*n faktisk har opplevd flere ganger at jeg har blitt ganske så ute av meg når dette temaet har kommet opp er ikke god nok grunn, vedkommende må ha en litt bedre grunn, hvis ikke så blir det visst for vanskelig for vedkommende å ta hensyn til det.

Vedkommende gjorde natta heller ikke stort bedre når h*n begynte å fortelle om forskjellige negative opplevelser h*n har hatt med folk som har drukket. Vedkommende fortalte om en del angrep h*n selv har blitt utsatt for, og at h*n flere ganger har vært vitne til en del slåsskamper som ikke har lignet grisen (for å sitere vedkommende ordrett). Og generelt en del andre negative ting som jeg ikke akkurat hadde lyst til å vite om da mitt forhold til temaet som dere som er noen oppegående sikkert kan skjønne ikke akkurat er særlig godt fra før. Moralen, altså årsaken til at h*n begynte å spytte ut om disse hendelsene er at til tross for alle disse tingene h*n har opplevd så synes ikke vedkommende at alkohol er noe ille, og at alkohol tross alt først og fremst er en positiv ting.

Vedkommende klarte ikke å respektere at jeg flere ganger skrev "STOPP! HOLDT KJEFT, JEG VIL IKKE HØRE MER OM DET, DU BRYTER MEG NED!!"... Jeg ba i hvertfall med store og klare bokstaver minst fem ganger om at vedkommende skulle respektere dette og slutte. Men vedkommende fortsatte og fortsatte i håp om at h*n kanskje likevel skulle klare å overbevise meg om at jeg overreagerer og at alkohol ikke er noe ille...

Som jeg håper og tror at dere fleste kan være enig med meg i utifra det jeg nå har fortalt så er dette en person jeg ikke har godt av da vedkommende mangler en del sosiale sperrer, forståelse og respekt for når nok er nok. Så jeg har ikke mer kontakt med denne personen nå for å si det sånn...

Dagen i går
Som jeg skrev på blogginnlegget jeg postet etter den samtalen så var jeg veldig nedfor, sint, provosert og ute av meg. Jeg hadde aggressive tanker, selvmordstanker til og med. Men likevel var det noe i underbevisstheten som sa at jeg skal ikke gi opp nå. Jeg har opparbeidet meg så mye positivt det siste halve året, og det er rett og slett ikke verdt å la denne personen ødelegge for meg med sin uvitenhet her i verden.

Jeg fikk omsider sove og når jeg våknet igjen på formiddagen følte jeg meg litt bedre. Før helga hadde jeg møtt igjen noen jeg ikke har hatt noe særlig med å gjøre i det siste, og vi ble enige om å møtes igjen til uken. Det kom jeg altså på igjen i går og sendte så en melding til min venninne og lurte på om hun hadde tid og anledning til å møtes.

Vi møttes utenfor Spar, før vi gikk hjem til meg måtte jeg innom butikken en tur for å handle inn et og annet jeg har gått tomt for. Da vi kom til der brusen og sånt står sa hun "Steike, det er så mye bra alkohol her jeg gjerne skulle hatt"... Jeg valgte å ikke si noe, og late som jeg ikke hørte der der og da. Men da vi kom ut igjen så sa jeg "Du, fint om du ikke nevner noe mer som har med alkohol og lignende å gjøre da jeg kjenner jeg reagerer litt på det.". Og det var egentlig det, altså, virket som det var greit, og vi gikk videre uten noe drama.

Det gikk så noen timer. Vi hadde spilt litt. Snakket en del om randome ting, som vi alltid gjør.. Jeg hadde slått på pcen min på et tidspunkt og var inne på Facebook da hun fikk øye på et bilde som viste et bord som inneholdt en god del tomme flasker og bokser (alkohol).... Da sa hun:

"Du, jeg vet at du ikke er så glad i alkohol og sånn, men gidder du likevel å klikke på det bildet".

Da kjente jeg at jeg ble noe irritert... Men jeg lot være å lage noe scene ut av det. Jeg KUNNE ha sagt at om det absolutt er så viktig så kan hun enten gjøre det når hun kom hjem selv, eventuelt gå inn på Facebook på sin egen mobil. Hun har en meget god og bra telefon så det hadde ikke kostet henne verken noe spesielt med tid eller noe annet for den saks skyld... I stede sa jeg ingenting og bare åpnet bildet slik at vi fikk det opp i full skjerm...

Etter hun hadde sett seg ferdig lukket jeg det igjen, og tar jeg ikke feil så logget jeg meg helt ut av Facebook der og da. For sikkerhetsskyld.

Det som nå har skjedd er at jeg har fått tanker om å isolere meg fra folk... Jeg er så redd for flere episoder hvor folk ikke 100% klarer å respektere og forstå at alkohol er ikke bare noe jeg ikke synes noe særlig om, det er faktisk en ting jeg virkelig har store problemer med, og en ting jeg virkelig HATER med enormt store bokstaver.

Men på en annen side... De fleste jeg kjenner har ikke noe problem med å forstå og å respektere. Det er vel ingen som helt forstår hvordan jeg egentlig føler rundt dette, men de fleste som kjenner meg vet at jeg reagerer og sliter veldig sterkt med det hele, og heldigvis er det god nok grunn for de aller fleste til å respektere at jeg ikke liker at temaet kommer opp på noen måte.

Hun venninna mi som jeg hadde besøk av i går tror jeg forresten jeg skal få til å forstå, uten at jeg må gå så veldig detaljert inn på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. For jeg tror ikke jeg har vært tydelig nok for henne på hvor intenst alkohol-temaet faktisk plager meg og går innpå meg. Hvis jeg bare sier litt tydeligere i fra så tror jeg vedkommende ikke skal ha noe problem med å respektere det, i forhånd til den idioten jeg snakket med den natten.

En motgang kommer sjeldent alene
Etter at min venninne hadde gått tror jeg ærlig talt jeg ikke tenkte stort mer på det på en stund. Altså, den første timen etter hun hadde gått må jeg innrømme at jeg plagdes en stund og var lettere irritert. Men tross alt så føler jeg at resten av kvelden var ganske grei.

Når det så ble natt igjen bestemte jeg meg etter litt om og men for at jeg skulle ut en tur til sentrum for å kaste to ganske fulle poser med søppel. Dette var i 02-tiden natt til i dag. Når jeg hadde kommet til Spar som tar ca. 5 minutter å gå til fra der jeg bor måtte jeg snu. Det har kommet store gjerder der jeg vanligvis går, grunnet at de holder på å bygge om, jobber med å flytte på en vei og noe sånn.

Jeg visste om de gjerdene på forhånd, men jeg hadde håpet at den garasjen som tilhører Spar var åpen slik den er på dagtid sånn at folk i nabolaget mitt som ikke kjører bil slipper å gå omveier for å komme til sentrum. Vel, den garasjen var tydeligvis lukket der og da, så jeg måtte snu og ta en omvei som tom meg noen minutter ekstra. Ikke at det føltes som noe big deal der og da.

Når jeg omsider kom frem til der fellescontainerne vanligvis står, og har stått så lenge jeg kan huske viste det seg at, nei, de er visst plutselig blitt flyttet de, og jeg fant ikke ut hvor.
Jeg måtte altså gå hjem igjen med to fulle poser søppel. To poser jeg ikke har fått kastet enda. Altså, jeg tror jeg har en søppeldunk som er med i leien der jeg bor nå, men med tanke på mye søppel jeg kvitter meg med i uken (til tross for at jeg bor alene) så er ikke det nok. Jeg må ofte gå til sentrum for å kaste det jeg har der.


Når jeg fant ut av dette kjente jeg at nå hadde jeg fått nok. Jeg ble veldig irritert og var nok en gang ganske ute av meg. Da jeg kom jeg satt jeg meg ned i sofaen og var nesten på gråten. Jeg var så lei. Jeg hater forandringer, og jeg takler motgang noe dårligere enn jeg tror folk flest gjør... Jeg hadde igjen veldig vonde og vanskelige tanker... Og igjen var selvmordstankene tilbake... Heldigvis skjedde det noe jeg ikke trodde skulle skje.

Helt fra det blå fikk jeg plutselig i 03-tiden en melding på Skype fra bestevenninna mi, hun er som regel ikke våken på dette tidspunktet grunnet skole og sånn, men var det ved en ren tilfeldighet der og da. Hun spurte som vanlig om hvordan jeg har det og jeg svarte at jeg sliter en del nå, men at jeg ikke var sikker på om jeg orket å fortelle henne om det, pluss at jeg synes at hun burde legge seg i stede for å skrive til meg med tanke på eksamen og sånn i dag.

Men hun fikk likevel overtalt meg til å fortelle henne hva som har skjedd de siste timene. Jeg fortalte henne altså alt som jeg har skrevet her nå. Det er en samtale jeg er veldig takknemlig for, selv om jeg ikke føler det hjalp meg noe særlig. Samtalen endte med at jeg begynte å gråte en del, men det var ene og alene mest fordi jeg var veldig lei der og da og at jeg nok en gang innså hvor heldig jeg er som har henne. Camilla, jeg er virkelig veldig, veldig glad i deg, og takknemlig for at du var her for meg i natt <3

Dagen i dag
Så kan jeg fortelle litt om dagen i dag... Når jeg våknet var klokken 14.08, det vil si, jeg skulle vært hos terapeuten min for åtte minutter siden. Jeg våknet rett og slett av at hun (terapeuten) ringte meg. Jeg fortalte som det var at jeg hadde forsovet meg, men at jeg skulle kaste meg på sykkelen sånn at jeg var der om ikke veldig lenge. Timen ble riktignok noe kort, og vi rakk ikke å snakke om noe spesielt, men vi fikk i hvertfall skrevet og sendt en søknad sammen som vi har avtalt å gjøre. Altså, jeg har bestemt meg for å søke om aktivitets-kontakt igjen, da all den ensomheten og slik jeg sliter med nå holder på å ødelegge meg totalt, samtidig hjalp hun meg også om å søke sånn at jeg får noen innom en gang i uken som forteller meg hvordan jeg skal rengjøre enkelte, spesifikke steder her hjemme.

Altså ikke noen som skal vaske for meg, men som skal stå og fortelle meg hvordan jeg skal rengjøre foreksempel dusjen, og en del andre områder jeg ikke føler meg helt trygg og sikker på at jeg per dags dato gjør på riktig måte da det resultatet ikke akkurat blir bra nok slik som jeg skulle ønske.


© Bildet er tatt fra insaneymaney.deviantart.com

Når jeg så kom hjem igjen var det på tide å spise frokost, så da gjorde jeg det før jeg så gikk ut igjen for å hande... Og turen til butikken i dag ble ganske mer dramatisk enn jeg hadde forutsett på forhånd. Det som skjedde var at når jeg skulle krysse veien over til Kiwi oppdaget jeg en bil som kom mot meg i en større fart. Hadde jeg ikke reagert og rygget så brått som jeg gjorde da hadde jeg blitt påkjørt og sannsynligheten for at jeg hadde vært død anser jeg som ganske stor med tanke på den farten. Det som ikke gjør saken stort bedre er at denne episoden foregikk til tross for at jeg gikk på grønt lys. Men det er tydeligvis ikke alle som er like oppmerksom når man er ute og kjører, og hvor rødt, gult eller grønt ser ut til å være irrelevant...

Som dere nå sikkert forstår så er jeg ganske lei. Jeg er redd for å gå ut blant andre. Jeg er redd for å ha kontakt med folk i hele tatt, med tanke på hvor mange ubehagelige opplevelser og tyngre motganger jeg har møtte kjempe i mot de siste døgnene. Men... Jeg nekter å gi opp... Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene fremover... Men jeg nekter å gi opp.

Igjen, jeg har opparbeidet meg såpass mye positivt det siste halve året til at jeg akter å legge meg sju fot under jorden enda.
En siste ting: Til dere som ikke kan forskjellen på grønt, gult og rødt lys: SE TIL HELVETE Å LA BILEN STÅ I RO DIN JÆVLA INKOMPETENTE IDIOT!

Og jeg ser at det har skjedd noe med skriften i dette innlegget, jeg aner ikke hva som er galt, men noe har tydelig skjedd, og jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt får rettet det opp... Så beklager akkurat det, håper det gikk greit å lese fordiom...

Vi reblogges!




0
04.06.2014, 14:32

Etter innlegget jeg skrev og postet i natt er det vel på plass med en liten, kort oppdatering. Først og fremst, det går bedre med meg nå. Jeg har fått sovet noen timer og gidder dessuten ikke bruke mer energi og verdifull tid enn "nødvendig" på dette tullet. Skal ta litt selvkritikk og innrømme at det er noe selvforskyldt da denne personen har bevist gang på gang at vedkommende ikke er bra for meg. Jeg har visst dette lenge, så hvorfor jeg i hele tatt startet den dialogen med denne personen i natt aner jeg ikke, jeg burde forstått hvordan det hele skulle ende.

Ikke faen om denne ignoransen skal få ødelegge mer for meg enn det den allerede gjorde i natt. Jeg har klart å bygget opp så mye positivt i den siste tiden. Derfor skal ikke en såpass uvitende og respektløs person få ødelegge meg, særlig ikke når jeg har såpass mange andre langt mer forståelsesfulle og gode mennesker i livet mitt.

Jeg kunne ha valgt å bare la den motgangen fra i natt ta over og kaste meg inn i en lengre depresjonsperiode, slutte med kreative Youtube-videoer, fryse ut folk som bryr seg om meg... Generelt slutte å gjøre ting jeg liker og har godt av og bare forsvinne i en mørk, mørk verden igjen. Men ikke faen! Det burde aldri vært noe alternativ, og ikke faen om jeg skal la dette skje igjen. Har "levd" alt for lenge på denne måten.

Så... Det beste jeg kan gjøre er å holde meg unna dette mennesket, i hvertfall frem til vedkommende forandrer seg betraktelig og får banket inn ørlite mer vett i skallen enn h*n har nå.

Vi reblogges..


04.06.2014, 03:26

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. I skrivende stund befinner jeg meg i en tåke som er temmelig tykk, tung og mørk. For en stund siden hadde jeg en samtale med noen jeg ikke har godt av. Denne personen har virkelig klart å provosere meg i natt, og nå føler jeg meg veldig langt nede og sitter og sliter med å tenke klart.

I skrivende stund sitter jeg bare og vokter vennelista mi på Skype og på Facebook i håp om at det dukker opp noen jeg kan snakke med... Jeg føler meg så ensom, lei meg... Verdiløs, mislykket... Ikke minst SINT! Jeg er heller ikke veldig keen på å snakke noe særlig med noen om det som plager meg nå... Men jeg skulle ønske jeg bare hadde hatt noen som var online som jeg bare kunne snakket med for å distrahere meg over til andre ting. Noen å spille med, noen å Skype med, snakke om være med, noen å veksle dårlige vitser med... What so fuck ever. Det som ødelegger meg nå kan ikke gjøres noe med likevel. Det er verken noe jeg selv eller andre kan fikse på...

Jeg bare håper at noen kanskje "popper opp" snart. Altså, jeg har flere som er pålogget til tross for at klokka er over 3 på natta, men det er egentlig ingen av de som jeg har så veldig lyst til å snakke med. Det er noen jeg har sendt en liten melding til, men de tror jeg sover, og det kan jeg forstå med tanke på tiden på døgnet...

Føler meg så hjelpeløs. Så utrolig ensom. Dette her er den verste natta på veldig, veldig lenge. Alt jeg føler nå er bare sinne, sorg og frustrasjon...

FAEN TA DET JÆVLA FORPULT MISLYKKA LIVET MITT AKKURAT NÅ!
OG FAEN TA DEG SOM HAR REVET MEG NED DER JEG ER NÅ! UVITENHET OG IGNORANSE AV VERSTE SORT!!!

 


08.05.2014, 02:07

Fikser ikke lengre oppvasken
Akkurat nå føler jeg meg som et veldig mislykket menneske. Jeg vet at det er flere enn meg som ikke akkurat har oppvasken som noe favoritt blant gjøremålene i hverdagen, men jeg lurer på hvor mange det er som faktisk har de plagene jeg har begynt å fått den siste tiden...

Nå i natt er det nemlig tredje gangen på veldig kort tid hvor jeg ikke har klart å fullføre oppvasken, til tross for at denne gangen var det egentlig ikke så mye å ta engang. Det som har begynt å skje er at jeg begynner å tenke på blodårene mine, spesielt de jeg har i venstrearmen... En ting mange ikke visste om meg er at blodårer er en av de tingene jeg fort kan bli svimmel av.

De siste tre gangene har det vært nærmest umulig å ikke begynne å tenke på at de er der. Selv om jeg ikke ser dem så skjer det. Kan ha noe med at jeg bruker armene og hendene på en litt annerledes måte enn vanlig som gjør at jeg har lettere for å tenke på de der og da. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har alltid syntes at blodårer er noe ekkelt. Jeg blir fort veldig svimmel av det, og det blir ofte så ille at jeg ikke takler det lengre og bare må gi opp og sette meg ned.

Det har ikke vært sånn før. Eller ok, det har vært enkelt episoder hvor jeg har hatt denne utfordringen, men ikke tre ganger på rad, og ikke så intenst som nå. Er det noen som kan tenke seg hvor nedvergende det er å ikke en gang fikse oppvasken lengre av noe så simpelt som sine egne, helt uskyldige blodårer som man har hatt hele livet?

Veldig usikker på meg selv, og vennene mine...
Enten blir jeg veldig fort svimmel av å tenke på blodårer og tatoveringer (som fort kommer automatisk når jeg først har begynt å tenke på blodårene), eller så blir jeg stående og tenke på ting som provoserer meg og som gjør meg sint. Jeg får kort fortalt ikke konsentrert meg til å fullføre oppvasken.

For øyeblikket sliter jeg med en del usikkerhet rundt en del venner av meg. Uten å gå inn på hvorfor så føler jeg at jeg igjen ikke kan snakke med noen om enkelte ting... Jeg føler meg så alene, jeg føler meg ignorert. Vel, det er et menneske den siste tiden som har gitt uttrykk for at hun bryr seg om meg og til og med at hun er bekymret, men... For å si det sånn, det er bare en person jeg faktisk tror bryr seg litt om meg nå og som ikke bare sier det...

I tillegg til at jeg også er usikker på om folk egentlig bryr seg og ikke bare når det passer dem, så er jeg også veldig usikker på hvor lenge det og det vennskapet kommer til å vare. Jeg har jo aldri vært spesielt god på å beholde noen. Og ja, jeg vet hva dere tenker. DETTE har jeg skrevet før, så derfor skal jeg ikke gidde å utdype denne usikkerheten mer nå. Men ja, jeg føler meg veldig ensom, og jeg sliter med å føle meg sett, sliter å tro at folk faktisk bryr seg og at det ikke bare er noe de sier der og da.

Slekta er verst?
Det var en gang noen som sa at slekta er verst. Vel, akkurat det kan jeg ikke si meg enig eller uenig i. Det kommer helt an på hvem vennene dine er, og hvem som er i familien din... Og ja, det kommer også en del an på hvem du er. Når jeg tenker meg om tror jeg det var Gjertrud Krogstad fra Hotel Cæsar som sa det en gang, så...

Men ja... Årsaken til at jeg også nevner dette er at jeg ikke føler jeg har et helt ok forhold til familien for øyeblikket. Det skal sies at det ikke gjelder alle, men det er enkelte akkurat nå som rett og slett skulle fått seg en kraftig smekk. For å si det sånn, enkelte i familien er blitt en av flere grunner til at jeg gleder meg til å en gang komme meg vekk og forhåpentligvis flytte til Voss om et år eller to... Det er spesielt en i familien jeg nærmest vil kategorisere som en drittsekk for øyeblikket. Men nok om det.

Helseplager og fortsatt forelsket?
Kort fortalt sliter jeg en del nå. Skulle ønske at det ikke var mer jeg trenger å få ut, men det er det... Uten at jeg vil gå noe nærmere innpå hva det er så vil jeg likevel si såpass som at jeg har noen helserelaterte plager for tiden, og nå sikter jeg ikke til de utfordringene jeg allerede har nevnt over om at jeg blir svimmel bare av å tenke på blodårer. Nei, for saken er... Det er et par andre ting også som har plaget meg som ikke er like psykisk som akkurat de greiene der... Forhåpentligvis ikke noe alvorlig, da det minner meg om noe jeg har vært plaget av før... Så akkurat de greiene går nok over... I hvertfall, jeg går ikke til noe lege enda.

Det siste jeg skal nevne før jeg skviser dette innlegget ut i offentligheten er at oppi alt jeg nå har nevnt så svever det også FREMDELES en del tanker rundt en spesifikk person for tiden. En person som jeg selv enda ikke har fortalt om disse følelsene til, og slik håper jeg at det fortsetter, ellers er jeg redd at bare alt skal gå til helvete igjen akkurat som det har gjort de andre gangene jeg har likt noen og deretter fortalt det etter en stund. Er det noe livet har lært meg så er det at jeg er et mislykket menneske når det kommer til kjærligheten. Det er ingen som vil ha meg på den måten.


© Bildet er tatt fra webpsykologen.no

Og jeg vet jeg har nevnt det før, men akkurat dette er en større del av en større straff som min ufødte storebror/ storesøster har satt i gang mot meg for at jeg ble født og ikke det barnet som opprinnelig skulle vært mamma og pappas første barn. Det var aldri meningen at jeg skulle bli til, og derfor er det i hvertfall ikke meningen at jeg skal lykkes særlig godt sosialt, og spesielt ikke at jeg noen gang skal komme i noe forhold med noen.

Åååå.... Som jeg skulle ønske at jeg kunne være ærlig og si at det "bare" var alt dette jeg har å stri med for tiden... Men det er mer... Det er flere ting jeg gjerne skulle luftet, ting jeg skulle ha snakket ut om. Men av forskjellige grunner så er jeg redd for hva som kan skje om jeg forteller om det som enda er helt eller delvis ufortalt. Rett og slett fordi dere kommer til å dømme meg. Det er rett og slett ingen som vil kunne forstå. Og heller ingen som egentlig vil bry seg om å vite om det.

Sånn.. Nå har jeg skrevet litt om hvorfor jeg har vært litt ekstra stille den siste tiden... Jeg er så lei. Lei av å være så mye ensom, lei av å være så mye aggressiv, SINT og lei meg. Lei av å være så mislykket, lei av å ikke få ting til...

Vi reblogges!


24.04.2014, 14:48

Den siste rotta mi er død
Har akkurat kommet hjem etter å ha vært hos terapeuten min. Da jeg forlot huset i 12-tiden sjekket jeg tilstanden til den siste rottejenta mi, hun levde så vidt der og da. Når jeg kom hjem igjen litt over en time senere var det ikke lengre tilfelle. Nå har hun også gått bort, i likhet med de tre søstrene. I det siste døgnet har hun bare ligget i sengen sin og ikke reagert på noe. Hun har ikke orket å gå rundt i buret en centimeter, ikke drikket noe vann, ikke spist noe som helst. 

Jeg vet ikke hvorfor hun plutselig har blitt såpass slapp, men det er helst alderen tenker jeg da hun levde ganske lenge til å være rotte. Er ganske sikker på at hun ikke har hatt svulst som to av de andre hadde, da hun ihvertfall ikke hadde noen kul som jeg kunne finne.

Er litt rart å tenke på. Lenge nå har jeg hatt kjæledyr. I november hadde jeg en tarantell og fire rotter, men nå i dag er de alle sammen et annet sted. Vel kroppen til den siste rottejenta mi ligger fortsatt her, men "sjelene" er alle på en annen plass nå. Får se om jeg orker å ta henne med et sted i løpet av ettermiddagen, men tror jeg heller venter til det blir mørkt. Har en noe større angst for blant annet russen enn hva jeg liker å innrømme. Jeg forbinder fortsatt ikke russ med annet enn mobbing, og jeg ble jo forsøkt sprutet på senest i dag...

Jeg får se det an når jeg orker og gidder...

I hvertfall, hun er borte nå. Og mest sannsynlig helt borte, da jeg ikke egentlig tror på at man kommer et annet sted etter døden... Hadde jo vært en fin tanke om hun var gjenforent med søstrene nå, men det blir bare ikke realistisk i min verden... I hvertfall må hun hvile i fred...

Beskjed til russen
Og en siste ting: Hvis det er noen oppdalsruss som leser dette. Hver så snill og ta hensyn til at ikke alle liker det dere holder på med. Jeg skal ikke si at jeg er redd dere, men jeg tørr nesten ikke gå ut nå som russetiden er i gang...

Så hver så snill og ta litt hensyn til at det finnes de som sliter med en del angst og har vanskelig for å gå ut spesielt nå som dere holder på å herjer og terroriserer rundt om kring. Personlig synes jeg nok en gang at det å være russ ikke er noe annet enn å støtte mobbing!... Så ja, budskapet mitt på slutten er vel helst dette; hvis du er imot mobbing, så velger du å ikke være russ.. Takk.

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...