21.06.2017, 12:07

Det er ikke alt for ofte jeg kan si at jeg faktisk blir overrasket over skrekkfilmer lengre, spesielt ikke i positiv forstand. Jeg har for lengst ramlet ut av tellinga når det kommer til hvor mange filmer jeg har sett, men for å si det sånn - jeg har sett mange. Veldig mange.. Så når jeg nå bestemte meg for å sette meg ned for å se "The Autopsy of Jane Doe" så var ikke forventningene så alt for høye. Jeg tenkte at nå skulle jeg få servert nok en historie jeg har blitt fortalt før, bare med litt andre folk, kanskje en litt annen vinkling også videre. Men sannheten er.. Det viste seg fort at jeg hadde tatt feil.


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

I begynnelsen blir vi først tvunget til å ta noen steg gjennom det som trygt kan kalles for et massakrert hjem. Likene ligger strødd litt sånn rundt om kring, ganske så synlige for politiet som akkurat har kommet dit for å etterforske hva som kan ha skjedd. En hel familie ligger altså død i sitt eget hjem, men i kjelleren finner politiet etterhvert enda et lik (spilt av Olwen Catherine Kelly), delvis begravd - en kvinne vi aldri helt får vite den sanne identiteten til, en kvinne som vi "inntil videre" får nøye oss med å kalle for "Jane Doe".

Etter en kort stund blir alle likene fraktet til likhuset hvor vi så blir introdusert for den eldre herremannen Tommy Alden (spilt av Brian Cox), samt hans sønn Austin (Emile Hirsch), som begge jobber der. Vi blir også såvidt det er presentert for Austins kjæreste Emma (spilt av Ophelia Lovibond), samt sheriffen Burke (spilt av Michael McElhatton), men stort sett så er det far og sønn Alden vi skal tilbringe mest tid med i løpet av de neste 80 minuttene. Ja, også "Jane" da..


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Når jeg først skal anbefale noen en film pleier jeg stort sett å fortelle folk litt om hva den handler om. Det skulle jeg gjerne også gjort her hadde det ikke vært for at desto mer jeg sier om plottet, desto mer risikerer jeg å legge en viss demper for de forskjellige overraskelsene denne herligheten har å by på. Så DERFOR mine damer og herrer er alt jeg vil si om plott og story-Line for denne gang følgende: "Jane Doe" er ikke et lik lik alle andre lik. Hun er derimot et ganske likandes lik, ihvertfall om man LIKer litt av de samle skumle tingene som meg selv. Sånn - ingen flere lik-metaforer på meg i dag!..

I den senere tid har jeg stadig utviklet en mer og mer utålmodig sjel når det kommer til film-titting. Men for å si det sånn, det var ikke noe problem her. For så fort man er blitt introdusert for "Jane Doe", ja så er det ingen vei tilbake. Dette er nemlig en film som er skremmende godt laget på faktisk alle plan. Den har en meget original historie, noe som er både godt gjort og ikke alt for vanlig lengre særlig innenfor skrekk-sjangeren. Den byr på den ene etter den andre meget godt fotograferte og regisserte sekvensen, skuespillerne er nærmest som tatt ut av himmelen, og den har et soundtrack som mildt sagt er helvetes tilfredsstillende.


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com


© Bildet er tatt fra bloody-disgusting.com

Ah, ja også var det en liten ting til sånn apropos regien - nevnte jeg i ste at det er vår egen André Øvredal (kanskje mest kjent for "Trolljegeren" (2010)) som har stått for akkurat den jobben? Ikke? Vel, NÅ har jeg ihvertfall gjort det. Og for å si det sånn: André Øvredal har virkelig noen beundringsverdige talenter, og forhåpentligvis en meget lys fremtid i vente. En mann vi neppe har sett eller hørt det siste fra, for å si det på det slik. Så.. Da ser jeg egentlig ingen grunn til å si noe mer, annet enn at hvis du som meg har sansen for litt skumle (og delvis morbide) filmer så er simpelthen dette en gullperle du bare MÅ feste fast til perlebåndet ditt.



stay goregeous 


 



#theautopsyofjanedoe #skrekk #horror #skrekkfilm #andreøvredal #trolljegeren #morbid #lik #briancox #emilehirsh #olwencatherinekelly #død #supernatural #overnaturlig #likhus #gru


02.10.2016, 21:17


© Bildet er tatt fra eclecticpop.com

Frykten for å bli offer for innbrudd tror jeg er noe mer eller mindre alle har kjent på en eller annen gang i løpet av et voksent liv. Jeg skal ihvertfall ikke lyve, jeg har absolutt mine øyeblikk sånn der og da hvor jeg sitter og føler på hvor ubehagelig tanken på at noen kan bryte seg inn i leiligheten min faktisk kan være. Da særlig etter å ha lest en og annen rykkende fersk artikkel hvor selv et av de mest sikrede hjemmene der ute har blitt tredd inn i av frekke innbruddstyver.

Men det er ikke bare nyhetsmedia som vet å skremme folk når det kommer til dette temaet. Dette har nemlig lenge også vært et plott som den mer fiksjonelle verden har forsøkt seg på, dog med et noe vekslende hell.


© Bildet er tatt fra a-zhorror.com


© Bildet er tatt fra popcornoncouch.com

Den nokså nye skrekk/thrilleren Hush er deriblant de som etter min mening virkelig har fått det til. En fantastisk spennende og nervepirrende film som virkelig beviser at man ikke behøver å ha et kjempestort budsjett for å gjøre en film bra, eller unødvendige mengder med blod og jump scares for å gjøre den skummel.

Vi blir her svært tidlig introdusert for den døvstumme forfatteren Maddie (spilt av Kate Siegel), en kvinne som man fort forstår nok har vendt seg til å klare seg best mulig på egen hånd for en god stund siden. For uten å spoile for mye kan jeg røpe såpass som at han kødden av en innbruddstyv (spilt av John Gallagher Jr.) som dukker opp etterhvert vil få erfare at selv om Maddie er ei dame som verken kan høre eller snakke for seg, så er ikke det det samme som at hun er et lett offer.


© Bildet er tatt fra rockpaperhatchet.com

Stort mer enn dette er det egentlig ikke å si, og jeg vil ikke fortelle dere noe særlig mer heller, annet enn at dette viste seg tidlig å bli en film som skulle overraske meg positivt. Hush er kort fortalt en film som klarer å være både spennende og skummel uten at den roper BØ i trynet på deg ørten førti tusen ganger. I tillegg så tror jeg på det jeg "opplever". Det er som med alt annet også noe å ta tak i her, men i det store bildet er de tingene så små at de bare blir ubetydelige bagateller.

Har du lyst til å se en realistisk skrekkfilm/ thriller som er både spennende og småskummel uten å ha misbrukt den alt for lettvinte og nærmest oppbrukte "blod, gørr og 10 tonn med døve jump scares"-metoden? Se Hush, rett og slett fordi dette er en film som klarer seg kriminelt godt på egenhånd.



Stay goregeous!



0
22.08.2016, 09:49


© Bildet er tatt fra wallpaperswide.com

Sånn! Da har jeg omsider fått sett den jeg også. Har tenkt på å gjøre det i et par år nå, men så har det alltid vært et eller annet som har gjort at jeg rett og slett bare ikke har tatt den ut fra kjøla. Fordommer etc. etc. Men NÅ har jeg endelig fått skjerpet meg, nå har endelig også jeg sett Burlesque - og pris den søte, nusselige synder for det.

For ja, jeg har hatt noen smålige fordommer: "Næh, jeg tror bare ikke den er meg", "jeg er egentlig ikke så fan av hun derre Cher, jeg", "filmen passer ikke helt til det mørke imaget (les fasaden) jeg prøver å opprettholde", og bla, bla, bla. For det første - det finnes vel egentlig ingen ting som er 100% meg. 2: Jeg er fortsatt ikke Chers ivrigste tilhenger, men jeg har samtidig ikke EGENTLIG noe i mot henne, pluss at hun faktisk var kul i denne filmen her. Og for det tredje - fasader er for feiginger som har noe å skjule. Jeg har strengt talt ikke det, og jeg vil ikke være en feiging.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Deeeerfor sier jeg det nå rett ut som det er. Jeg liker Burlesque. Når jeg først hadde fått satt på filmen tok det meg ikke lang tid å komme til denne erkjennelsen i hele tatt. For jeg mener.. Hva er det å ikke like? Filmen er stappfull av pene jenter. Den byr på det ene fortreffelige musikknummeret etter det andre, og sangene er også ganske likbare. En av de er forresten en slags remix av Marilyn Mansons tidløse "The Beautiful People". Historien er sånn helt grei, den målbandt meg ikke fast til limpinnen, men den funket. Cher skal jeg innrømme at jeg faktisk syns var både flott og kul, og Christina Aguilera klarte nesten å bli mitt aller nyeste crush. Åh, ja, også er filmen attpå til morsom fra tid til annen. Og gøyal, og fin, og koselig, romantisk, awesome, og ja, generelt ganske bra.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Dette burde være kjent for de aller fleste som nå har hatt den minste lille interesse til å lese helt ned til denne linjen av anmeldelsen, men i tilfelle noen likevel ikke skulle vite det eller være inne på tanken - Burlesque er en musikal. Og for dere som har fulgt meg en stund er jeg ikke helt fremmed for denne sjangeren selv om det neppe er det første folk flest forbinder meg med. Jeg har foreksempel sett The Rocky Horror Picture Show (1975) hele ti ganger, og samtlige av låtene fra den (altså Rocky Horror) er faktisk blant de 20 mest spilte sangene på ipoden min hvor det i skrivende stund ligger totalt.. 8851 sanger. Såeh, jeg kan absolutt like en og annen musikal, hvis jeg bare vil.. Og attpåtil våger å innrømme det.

Nå skal det sies. Til tross for at jeg nå altså liker Burlesque ganske godt og mest sannsynlig kommer til å høre gjennom flere av sangene fra filmen når jeg om ikke alt for lenge tar meg en tur utenfor huset har den likevel ikke klart å toppe denne sjanger-listen helt da Rocky Horror fortsatt erobrer den etterlengtede tronen. Men vi skal ikke se bort i fra at hvis den gode gamle rockemusikalen fra de gode, gamle 70-årene av en eller grunn skulle "dø ut", at Burlesque da en eller annen gang KANSKJE skulle klare å ta over. Eller for å si det rett ut, uten litt færre, sære metaforer. Burlesque er nå på en god tredjeplass av alle musikaler jeg har sett til per dags dato (Hotel Cæsar - episode 3000 ligger på 2. plass).


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Så ja, jeg likte filmen ganske godt. Jeg koste meg gjennom nesten hele, jeg hadde knapt blikket rettet mot andre steder enn tv-skjermen i begge de knappe to timene filmen varte, og muligheten for at jeg kommer til å unne meg et par gjensyn med den i en ikke så alt for fjern fremtid er regnet som ganske stor. Sånn, da har jeg fått det ut av verden. Nå har jeg nok en gang en dirty, liten hemmelighet mindre, og min lille, rosa verden er atter en gang litt lettere å puste i.



Vi reblogges!


20.08.2016, 15:23


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Det begynner å bli en stund siden jeg ble noe særlig "skremt" av en skrekkfilm nå. Med mindre vi trekker i fra It Follows i det store regnestykket kan det se ut antallet filmer som har påvirket meg på andre måter enn at de bare har fått meg til å skvette litt rett og slett har vært på 0 de siste 2-3 årene.

Men nå i natt (denne linjen blir/ ble skrevet 20. august 2016 kl. 05.15) har det skjedd igjen. Jeg har akkurat sett Unfriended, og selv om jeg har en følelse av at den vil gå noe i glemmeboka om et par uker så er det likevel en film som fikk meg til å tenke og føle på litt andre måter enn hva jeg ellers har gjort mens jeg har sett andre filmer fra denne sjangeren de siste årene.

Noe av det som for min del gjør at denne filmen nå har klart å påvirke meg litt ekstra enn hva jeg normalt ville blitt er det faktum at så og si hele sulamitten foregår på en dataskjerm, særlig Facebook, Spotify og Skype er blitt meget godt reklamert for denne gangen. Og er det et sted jeg har tilbragt en god del tid med venner på for en tid tilbake så er det Skype. 


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

I løpet av de aller første minuttene får vi sett en ganske så uhyggelig video fra LiveLeak av ei ung jente ved navn Laura Barns (spilt av Heather Sossaman) som begår selvmord med hele skolegården som vitne. Like etterpå får vi opp en annen video som trolig skal ha vært årsaken til at Laura ikke orket å leve lengre - en ganske så stygg fyllevideo hvor Laura har blitt hengt ut av sine "venner" på det groveste.

Ellers holder stort sett resten av denne filmen seg til Facebook og Skype. Så og si 80% av denne filmen (om ikke mer) er en Skype-samtale mellom en vennegjeng som starter ganske avslappende og rolig, men som etter en veldig liten stund bare blir mer og mer creepy.

For vennegjengen er nemlig ikke alene. Bak i kulissene gjemmer det seg en mystisk, ubuden "gjest" som mer eller mindre klarer å skremme livskiten ut av de små marionette-dukkene som en etter en skal få sine tråder klippet av. Her er det mer enn nok ubehag i vente.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Alt i alt syns jeg Unfriended er en ganske så god film. Ikke den beste jeg har sett. Jeg vil heller ikke kategorisere den som "dritbra". Men likevel så har den klart å klatre litt høyere opp enn bare "midt på treet". Jeg liker veldig godt virkemidlene som er tatt i bruk denne gangen for å fortelle den historien vi får servert. Skuespillerne syns jeg leverer, og alt i alt er dette en ganske så ubehagelig, og til tider en litt skremmende film.

Det er selvfølgelig noen ting man kan hakke på også her, foreksempel er det dessverre som regel er ganske åpenbart når vi kan forvente oss å bli "jump-scared", litt sånne ting.. Men alt i alt syns jeg altså likevel at Unfriended er en ganske grei, ubehagelig greie. Skulle jeg bli utilgjengelig på Facebook eller Skype de neste dagene vet dere nå hvorfor..




Vi reblogges!



0
24.04.2016, 16:36


© Bildet er tatt fra attackofthefanboy.com

"... it's true. The force. The Jedi. All of it. It's all true."
Vi har alle hørt om det, og de aller fleste av oss har fått et eller annet forhold til det, frivillig eller ei. Gjennom et helt liv er det nærmest ikke til å unngå - med mindre man flytter til en annen galakse langt, langt borte. Jepp, jeg snakker selvfølgelig om Star Wars.

Før jeg nå starter sånn ordentlig med denne filmanmeldelsen er det et par ting jeg ønsker å klargjøre. For det første: Har du ikke sett "Star Wars: The Force Awakens" enda, kan det være lurt å stoppe lesingen her og nå. Hovedårsaken til at jeg velger å skrive dette innlegget er først og fremst i håp om å få luftet noen meninger. Få utløp for samtlige følelser. Eventuelt skape en debatt blant oss som allerede har sett den.

Nummer to: Elsker du denne filmen fanatisk, og har lett for å bli i dårlig humør dersom noen skulle komme med kritikk... Da vil jeg også anbefale å finne noe annet å gjøre på her og nå enn å lese videre på denne anmeldelsen. Jeg er ikke ute etter å ødelegge dagen for noen, og det er heller ikke noe alternativ for meg å lyve. Jeg trenger å få ut de meningene jeg har om denne filmen, her og nå. Sånn, da begynner jeg.

"There has been an awakening."

© Bildet er tatt fra starwarsreport.com

Jeg har vært fan av Star Wars så lenge jeg kan huske. Når foreldrene mine endelig sa ja til at jeg skulle få se min første film slet jeg med å få sove, hadde vanskeligheter for å fokusere på skolearbeidet, i hele tatt hadde jeg vansker for å fokusere på noe som helst annet. For min del tror jeg mitt forhold til dette uendelige universet startet da jeg for første gang spilte pc-spillet "Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II" en eller annen gang i det forrige århundret. Herregud for et fantastisk spill!!

Okei, nå skal ikke dette bli en biografi om min Star Wars-fortid, men jeg syns det er viktig å understreke at jeg har en ganske lang bakgrunn som nokså ihugga fan.

Når jeg i november 2012 fikk vite at Disney hadde kjøpt Star Wars, og at de hadde planer om å lage minst tre (som nå har blitt til ti eller noe sånt) nye var jeg først og fremst glad. Selvfølgelig kunne jeg ønske at den første nye filmen skulle være ute med en eneste gang, men jeg hadde i det minste noe å glede meg til fremover. Heldigvis, og dessverre. Desto lengre tiden gikk, desto flere store forventninger lot jeg det balle på seg forså å bli en ganske stor greie til slutt.

Like rundt juletider i fjor var tiden endelig kommet. ENDELIG skulle jeg få sett en helt ny Star Wars-film. De siste ukene hadde jeg diskutert litt med meg selv om jeg skulle vente helt til den kom ut på blu ray, eller om jeg skulle våge å se den på kino. Herregud, jeg vurderte til og med helt seriøst å droppe kinovisningen, forså å holde det meste av sosiale medier deaktivert i noen måneder i håp om at jeg skulle få den aller beste førsteopplevelsen av filmen UTEN spoilere og hele pakka i min egen stue.

Men så ble det altså til at jeg kjøpte kinobilletter forså å faktisk se den på kino. Damn, det skulle jeg ikke ha gjort. Alt for tidlig begynte jeg å henge meg opp i at dette føltes først og fremst som en lat og uoriginal remake av "SW: A New Hope" (1977). Og det faktum at jeg satt i en sal med noen mindreårige som ikke klarte å være stille nok gjorde ikke at jeg fikk det lettere med å fokusere på de faktisk positive elementene som også i aller høyeste grad er der.

Kort fortalt. Første gangen jeg så denne filmen var jeg mildt sagt skuffet, provosert, sint og nesten også litt lei meg. Faktisk var førsteopplevelsen av denne filmen en såpass stor nedtur at jeg endte opp med å isolere meg fra resten av omverdenen noen dager senere. Men heldigvis tok det ikke alt for lang tid før jeg kom på bedre tanker igjen. Det var jo ikke akkurat sånn at jeg HATET filmen heller, selv om det nok føltes litt sånn de dagene. Det var jo som sagt ting jeg likte og som jeg fremdeles LIKER også, og NOEN av de tingene skal jeg skrive litt mer om nå.

Sett fra den lyse siden av kraften

© Bildet er tatt fra slashfilm.com

For ja, dette er en film som absolutt kan defineres som en retro-film (men ikke en remake, for det er det ikke). Og J.J. Abrams (filmens regissør og produsent) legger absolutt ikke skjul på at det nok er den første filmen fra -77 som er hans personlige favoritt. Men selv om denne filmen godt kunne vært mer original enn hva den er så skal jeg likevel innrømme at all den endeløse nostalgien episode 7 bringer med seg også klarer å gjøre meg glad. (Jeg nevnte kanskje tidligere at jeg har noen år bak meg som fan?)

Det er mange, og da mener jeg MANGE artige referanser til de tidligere filmene. Ikke bare fra episode 4 (A New Hope), men også de fem andre filmene. Mange av de er ganske (over)tydelige, men det er også mer enn nok "easter eggs" man nok må se filmen en del ganger for å oppdage. Jeg har foreløpig sett denne filmen tre ganger nå, og det er stadig noe nytt å oppdage. Så sånn sett kan filmen altså kalles for en skattejakt uten like.


© Bildet er tatt fra mashable.com


© Bildet er tatt fra screenrant.com

Også er det på tide å dra frem ihverfall noe av det nye denne filmen har å tilby (for det er en del det også). Og i den forbindelse vil jeg starte helt øverst på desserthylla - Nemlig med Rey (spilt av Daisy Ridley). OMG! - for en mildt sagt perfekt skapning. Dette er en karakter som jeg uten å overdrive elsker. Vi vet foreløpig ikke alt for mye av forhistorien hennes. Hun er på mange måter et mysterium, men det lille vi får vite syns jeg er spennende, absolutt ikke uinteressant, og jeg vil gjerne vite mer (men da helst uten at man overdriver slik som George Lucas særlig gjorde med Darth Vader/ Anakin Skywalker i episode 1-3).

Ikke bare er hun et mystisk vesen, men hun er i tillegg også utrolig kul å se på i diverse kampsekvenser. Hun er også UTROLIG PEN, samtidig som hun ikke er blitt spesielt seksualisert (enda. Noen som husker samtlige av scenene til prinsesse Leia under episode 6?). Og sist, men ikke minst: Hun så og si eier hele denne filmen. Hun er jo for god sake hovedrollen i denne filmen, mest sannsynlig skal hun også være det i hele denne nye trilogien. Og spør dere meg er det jammen på tide.

Jeg kjenner jeg kunne dedikert minst to hele innlegg til dette vesenet, det er så mye å ta tak i, men jeg skal prøve å ikke la det bli stort mer enn med et avsnitt til nå for denne gang. For, det er jo to ting til jeg føler for å nevne nå før jeg går videre. I tillegg til å være pen, ikke-overseksualisert, mystisk, og kul så er hun heller ikke en hjelpeløs skikkelse. Joda, hun får naturligvis hjelp av andre i en del sammenhenger. Men hun er på ingen måte totalt avhengig av det. Hun er smart, hun er absolutt i stand til å tenke og handle selv, ja, også var det en ting til. Hun har fadderrullan meg britisk aksent. Rey, vil du gifte deg med meg?


© Bildet er tatt fra movieweb.com

En annen skikkelse som også stikker seg ganske bra ut er den nye droiden BB-8 som godt kan kalles for denne generasjonens svar på R2-D2, som forsåvidt også er med, men da stort sett i en slags komatilstand før den helt mot slutten finner det for godt å slå seg på (eventuelt at det er noen som lusker litt i "bakgrunnen" gjennom stort sett hele filmen som på det tidspunktet syns det er greit at R2 kan "våkne" igjen).

Enyway. BB-8 er en utrolig søt (i den grad man kan si det om en rullende datamaskin) droide. Den snakker ikke menneskespråket, men likevel lager den lyder titt og ofte som ikke er til å ta feil av. Det er foreksempel en scene hvor Rey feller en stormtropper, noe BB-8 tydeligvis får med seg forså å komme med en lyd som høres litt ut som et "wow!". Skal jeg være helt ærlig tror jeg faktisk at jeg har begynt å like denne nykomlingen hakket bedre enn jeg liker både C-3PO og R2-D2. Ikke mer enn jeg liker de to til sammen, men hver for seg. Så ja, BB-8, du er en ganske utrolig søt og sjarmerende ting.

Jeg tenker nå snart å gå litt tilbake til de mer kritiske sidene jeg føler denne filmen har, men før jeg gjør det er det fremdeles en positiv ting igjen jeg føler jeg ikke kan la være å dra frem i en slik anmeldelse som jeg ønsker at dette skal ende opp som.

For når det gikk opp for meg at det var Disney som George Lucas hadde solgt blant annet alle Star Wars-rettighetene til så tenkte jeg først og fremst to ting: "Kult, nå blir det garantert en hel del nye Star Wars-stuff fremover", men også "Jeg håper bare ikke de nye filmene blir alt for preget av at det er Disney som står bak dem". Nå har jeg allerede ikke lagt skjul på at, jo "SW: The Force Awakens" kunne definitivt ha våget litt mer på å skille seg enda mer ut, så akkurat DER var ikke bekymringene jeg har hatt på forhånd akkurat grunnløse.

Likevel føler jeg Disney heldigvis har klart å berolige meg på det andre feltet jeg har vært litt bekymret på, ja jeg snakker selvfølgelig om frykten for et alt for barnevennlig Star Wars. Man kan si hva man vil om diverse karakterer og generelt TING som nok først og fremst er plassert i denne filmen i håp om å tjene best mulig på en rekke spin off-produkter (som f.eks hjelmen til Kylo Ren/ Spoilerwarning: Ben Solo spilt av Adam Driver), men en alt for barnevennlig Star Wars-film er likevel The Force Awakens på mange måter ikke. Det er jeg veldig glad for av en del årsaker jeg trooor jeg skal spare til en senere anledning.

Star Wars: The Force Awakens
Kylo Ren (Adam Driver) with Stormtroopers
Ph: David James
©Lucasfilm 2015
© Bildet er tatt fra wired.com


© Bildet er tatt fra bgr.com

Åpningsekvensen er det ingen ting å si på her. Den er MØRK, den er riktignok noe "sensurert" i den forstand at vi ikke får sett det aller mest grusomme som foregår i de verste detaljer, men det er likevel ingen tvil om at en rekke uskyldige blir massakrert av en gjeng iskalde stormtroopere. Det er også en scene hvor Kylo Ren helt nådeløst tar livet av den noe eldre og forsvarsløse mannen Lor San Tekka (spilt av Max von Sydow), som man har grunn til å mistenke kan være et av Kylos egne familiemedlemmer. Alt dette i løpet av de aller første minuttene etter den ikoniske introen som HELDIGVIS også er på plass denne gangen.

Og tro meg, det virkelige helvete har knapt startet. For det lille jeg dro frem nå blir likevel peanøttsmør i forhold til den enorme kransekaka fansen nærmest får forsøkt trådd gjennom halsen senere. Det er vel ingen hemmelighet at Harrison Ford er en av flere gamle veteraner som har sagt ja til å returnere i denne filmen, og etter en viss sekvens et godt stykke uti er plutselig mulighetene for at han gjør comeback i episode 8 og 9 temmelig forminsket. Altså, så vidt jeg vet så har Han Solo aldri helt vært inn i de jedi-greiene, så sannsynligheten for at han tar en "Yoda" eller "Obi Wan" ser jeg også som ganske liten. Og ja, for dere som måtte være i tvil: Han Solo blir faktisk drept i denne filmen.


© Bildet er tatt fra patheos.com

Ah, EN SISTE TING på den derre "the light side of the force"-greia før jeg ganske snart nå skal bevege meg litt over til "the dark side"... Jeg vet det har blitt en del tilfeller av blasfemi nå, men TAKK GUD for at det nok en gang er selveste John Williams som står for det musikalske. John er og blir en legende innen sitt yrke. Jeg vet at "legende" er først og fremst noe man er etter sin død (og John Williams er en av de mer heldige kjendisene som har overlevd 2016 foreløpig..), om man skal være litt pirkete på det, men... AH, John Williams har altså nok en gang laget musikken til Star Wars, og han har på ingen måter sure noter i stjerneboka denne gangen heller. Heller tvert i mot.

Sett fra den mørke siden av kraften
Men som nevnt et par ganger nå. Det er ikke alt som tilfredsstiller meg like mye. La oss nok en gang gå inn på det faktum at dette i veldig stor grad er en retro-film. Man kan si mye rart om George Lucas, men han klarte faktisk å få vær bidige film til å skille seg godt ut fra hverandre. En annerledes story i hver film, samtidig som de seks første kapitlene i stor grad foregikk på helt forskjellige steder. Han gjorde IKKE alle filmene like bra (jepp tenker spesielt på episode 1 og 2), men han gjorde dem i det minste unik.


© Bildet er tatt fra screenrant.com


© Bildet er tatt fra spinoff.comicbookresources.com

Nå er "SW: The Force Awakens" riktignok ikke en remake av verken "SW: A New Hope" (selv om det i ganske stor grad føles sånn enkelte ganger) eller andre filmer. Og jeg kan forstå litt hvorfor de har valgt å gjøre det de nå har gjort, men nok en gang føler jeg for å understreke at jeg ikke helt klarer å like det. Alle de mer skjulte "easter egg"-tingene digger jeg, men den overdosen av alle de stadig overtydelige referansene syns jeg stort sett er noe irriterende, jeg vil nærmest gå så langt å kalle det litt feigt.

Altså, folk flest har jo for pokker allerede tilgang til de tidligere filmene. De er ikke spesielt vanskelige å få tak i verken på dvd eller blu ray, og særlig nå i 2016 kan man ved noen få klikk også streame de over nett. Hadde det vært sånn at de gamle filmene hadde vært supervanskelige å få tak i og at de færreste hadde de, DA hadde det vært noe annet. Men nå som det ikke er sånn syns jeg ikke alt for mye om at denne ene filmen har "rappet" såpass mye fra de andre i såpass stor grad som den har gjort. Det er irriterende, jeg syns det er noe unødvendig. Nok en gang, ja jeg skjønner hvorfor de har gjort det, men igjen, jeg liker det ikke. Så kjære Disney, i neste film FORVENTER jeg at dere har turt å ta litt flere sjanser enn det dere har gjort denne gangen.

Men sånn alt i alt...
Sånn, da hadde jeg faktisk ikke mer negativt å komme med. Så i det store bildet har jeg heldigvis langt flere positive ting å trekke frem enn negative. Bare så synd at den ENE tingen jeg finner negativt til tider er i stand til å irritere meg såpass som den gjør..

Sånn alt i alt skal det jo sies at jeg liker denne filmen ganske så godt. Jeg har jo tross alt sett den tre ganger allerede. Første gangen så følte jeg på det aller verste at jeg nærmest hatet den (da jeg så den på kino). Andre gang så koste jeg meg gjennom så og si hele filmen og hadde knapt et eneste "mørkt øyeblikk" (første gangen jeg så den helt alene, hjemme på blu ray). Tredje gangen ble det litt mer fokus på de visse irritasjons-momentene igjen, men lot det likevel ikke plage meg alt for mye, jeg så den faktisk ferdig den gangen også, hehe (og da var det også her hjemme på blu ray-formatet).


© Bildet er tatt fra movieweb.com

Og selv om jeg altså ikke heldigger dette retro-opplegget så altfor masse så har jeg ihvertfall et nytt håp (see what I just did?) om at de kommende filmene fra den enorme produksjonsmaskinen våger å stå litt mer på egne bein. Og om de ikke gjør det så kommer jeg garantert til å se alle sammen likevel, for jeg er jo fan, tross alt. Det tror jeg kanskje lengden på denne anmeldelsen nå har visket bort all mulig tvil om. Meg og Star Wars er og blir et evig kjærlighetsforhold. Det vil alltid være noen gode, og onde dager, men jeg kommer nok ikke til å svikte likevel, inntil døden skiller oss ad.



Vi reblogges!



0
18.03.2016, 19:04


© Bildet er tatt fra dreadcentral.com

Så fort jeg fikk vite at det skulle komme en tredje film i I Spit On Your Grave-serien kan dere tro jeg ble begeistret. Jeg elsket den første filmen og jeg digget nummer to (høhø). Men så er det store spørsmålet.. Stemmer det at alle gode ting er tre?

I "I Spit On Your Grave 3 - Vengeance Is Mine" møter vi igjen Jennifer fra film 1. Siden sist har hun flyttet til New York og skiftet navn til Angela. Fritiden bruker hun blant annet til å gå i gruppeterapi hvor hun etter kort tid får en ny venninne, nemlig den nokså rebelske og hevntørste Marla.


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

Når det en dag viser seg at Marla har blitt drept av eks-kjæresten vekkes det naturligvis avsky og sinne i den lille terapigruppen, særlig hos Angela som bestemmer seg for å gi svinet det hun mener han fortjener etter at det også blir kjent at han slipper fri. Noen få scener senere er Marlas eks minst like død som Marla selv som bot for det han angivelig skal ha gjort.

Og det er først og fremst det faktum at folk "bare" ANGIVELIG skal ha gjort fæle ting som er det største problemet jeg har med denne filmen her. For mens film 1 og 2 var veldig flink til å faktisk vise de grusome overgrepene som gjorde at hevnsekvensene i ettertid av de ble såpass tilfredstillende som de ble så nøyer film 3 seg heller ved å fortelle om overgrepene ved hjelp dialog og trist musikk.


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

Det faktum at vi ikke får sett overgrepene denne gangen resulterer altså i at hevnsekvensene ikke lengre tilfredstiller like sterkt som før... Men det gjør også at jeg faktisk sitter og lurer på om de som Angela hevner seg på denne gangen egentlig kan være "uskyldige". Mest sannsynlig ikke, men siden jeg ikke har sett overgrepene selv klarer jeg ikke å føle meg 100% sikker på at alle som Marla sender i graven får som de fortjener denne gangen.

Okei, joda, det er tydelig at ihvertfall samtlige av de som Angela bestemmer seg for å gi rettferdighet har et ganske forskrudd kvinnesyn og noen generelt elendige holdninger.. Men selv om folk har et forkastelig verdensbilde og ganske motbydelige holdninger er det ikke forgitt at de har voldtatt, torturert eller drept noen..


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

For meg holder det altså ikke at vi blir fortalt om en rekke voldtekter denne gangen hvor overgriperne har sluppet unna, jeg skulle helst ha sett de.. Ikke fordi jeg liker å se voldtekt, for det gjør jeg absolutt ikke. Men når jeg ikke har sett det selv er det altså vanskelig å vite 100% om historiene er sanne. Og da er det også vanskeligere å hate de såkalte overgriperne, og uten det hatet (som film 1 og 2 var meget flink til å bygge opp) så klarer jeg ikke å kjenne på noe tilfredstillelse når de slaktes heller.

Ellers er det også en ting til som skuffet ganske denne gangen. Hevnsekvensene er langt ifra like kreative og spektakulære som sist. Denne gangen er de fleste hevnscenene så alt for... Repeterende og uoriginale. Jeg har ikke telt så mulig jeg tar feil, men jeg mener ihvertfall å huske at det denne gang er tre scener som innebærer at de såkalte voldtektsmennene får elektrosjokk i balla. Blant annet.


© Bildet er tatt fra moviemansguide.com

Så tilbake til det spørsmålet jeg stilte litt tidligere. Er alle gode ting tre? Nei!.. For min del kunne de latt være å lage denne filmen. Det er synd å si det, men I Spit On Your Grave 3 føles rett og slett stort sett ganske unødvendig. Den er ikke i nærheten av så god som forgjengerne på noen som helst plan.

Men det finnes likevel noen lyspunkter. Sarah Butler gjør nok en gang en god jobb som Jennifer/ Angela, selv om jeg føler troverdigheten dessverre faller noe mer fra denne gangen, noe som forsåvidt ikke er hennes (Sarah Butler) feil, men manusforfatternes.. Og så skal det sies at jeg DIGGET bestevenninnen Marla. Bare så synd at hun takket for seg så alt for tidlig på en så alt for elendig måte. Også er den heldigvis langt ifra like kjedelig og generelt elending som Reinert Kiils "Hora", uten at det skal særlig mye til..

Sånn. Nå føler jeg at jeg har skrevet nok om denne filmen. Jeg kan alltids repetere meg selv litt til, men jeg føler at jeg har falt langt nok ned på denne filmens nivå allerede ved å gjøre det nok fra før nå. Så derfor ender denne filmanmeldelsen rett og slett her da jeg ikke har noe mer vesentlig å legge til likevel.




Vi reblogges!



0
17.04.2015, 22:54

Før denne filmanmeldelsen virkelig skal begynne å våkne til live har jeg en litt pinlig innrømmelse å komme med. Jeg har lenge utsatt Warm Bodies. Jeg har til og med tenkt at jeg aldri skal komme til å se den. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for at denne filmen ikke var verdt en sjanse.

Heldigvis har jeg blitt litt yngre til sinns siden den gang. Den gretne, fordomsfulle, negative, kjedelige og pessimistiske gamle gubben i meg har gått og lagt seg. Og takk for det. Sånn! Da erklærer jeg herved denne filmanmeldelsen for åpnet.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Du.... Meg... Sammen.
Hils på "R" (spilt av Nicholas Hoult). Et vandrende kadaver som så vidt det er kan snakke. En dag møter han den vakre jenta Julie (spilt av Teresa Palmer) som i motsetning til han selv ikke er død. I og med at "R" er et vandrende lik er det vel neppe nødvendig å si at Julie blir ganske så skeptisk når de møtes for første gang. Etter hvert som tiden går kommer "R" Julie stadig til utsetning ved å redde livet hennes et par ganger.

Etter en stund begynner hun å føle seg trygg på at han ikke anser henne som mat og de kommer stadig tettere innpå hverandre. Men som i et hvert (u)normalt vennskap og forhold vil det alltid være at en eller annen bærer på en og annen hemmelighet fra fortiden. "R" var nemlig den som åt Julies tidligere kjæreste.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Skal han fortelle det? Kommer hun til å forstå? Vil hun reagere med å plassere et krater i skolten på han? Og dersom vennskapet deres overlever denne litt morbide sannheten - hvor lenge skal de fortsette å gjemme seg for de andre? Og sist, men ikke minst... Hvordan er "R" egentlig i stand til å bry seg om Julie han som bare en råtten zombie?

Litt benskjør, men vandrer helt greit.
Først og fremst. Historien om "R" og Julie er langt i fra original. Jeg mener.. ""R" og Julie". Utenom akkurat det der med zombieapokalypsen så har vi sett og hørt det meste før. Han og hun møtes. De forelsker seg. Forholdet deres blir satt på prøve. De kommer begge fra to forskjellige "miljøer" hvor begge parter ikke akkurat slikker hverandre opp etter hælene. Begge går litt frem og tilbake (på hvert sitt vis). Og.. Ja, jeg tror dere forstår hvor jeg vil hen.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Warm Bodies utgir seg for å være en romantisk zombie-komedie. Når det kommer til komedie-delen må jeg innrømme at jeg ikke lo noe særlig. Faktisk kan jeg ikke komme på at jeg lo i hele tatt. Når det kommer til den romantiske delen har jeg heller ikke så mye å si, men mest fordi romantiske filmer bare ikke er helt min sjanger. Men når det er sagt, jeg vil heller se Warm Bodies om igjen fremfor å se.. Vel, en annen romantisk komedie xD

Likevel. Jeg synes ikke at denne filmen var så verst. Den kunne hatt litt mer kjøtt på beina enkelte områder. Den kunne vært litt mer spennende, den kunne ha vært litt morsommere og den kunne også vært enda litt mer romantisk. Men når det er sagt så må jeg innrømme at den var bedre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Warm Bodies er ikke helt Twilight for å si det sånn, og takk for det. Selv de heldøde zombiene i denne filmen har flere ansiktsuttrykk enn Edward og Bella, for eksempel.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Alt i alt syns jeg dette er en bittelitt over gjennomsnittet grei film!



Vi reblogges!



0
23.03.2015, 13:32


© Bildet er tatt fra flash-screen.com

"Argh, jeg har jo sett dette minst tusen ganger tidligere!"
Du tror du har sett filmen før. Når vi blir introdusert for fem klassiske, stereotypiske, unge og uvitende ungdommer som skal tilbringe litt tid sammen på ei hytte langt uti skogen får man fort litt vondt for å tenke noe annet. For en liten stund.

Våre fem venner skal etter deres plan, ja du gjettet riktig - bruke de neste timene på festing, drikking og sex. Men idyllen blir snart avbrutt av det ene marerittet etter det andre. Under dem sitter det nemlig en hel gjeng som har bestemt seg for at disse ungdommene, de skal man gjøre eksperimenter med.


© Bildet er tatt fra dvdactive.com

En etter en møter våre fem venner en temmelig voldsom og brå død, snart er det bare jomfruen igjen. Eller? Kan det tenkes at... Okei, nå er det på tide at undertegnende tar på seg munnbind og gaffateip.

Hipp, hipp hurra for hyttetur i skogen!
Allerede nå kan jeg si såpass som at terningkastet ikke kommer til å bli underjordisk lavt. Dette er en film jeg hittil har sett 3-4 ganger, og jeg er langt i fra ferdig med den. The Cabin in the Woods er etter min mening et av de aller mest geniale og etterhvert nytenkende skrekkfilmene som er laget. Den har liksom alt. Ok, jeg "savner" litt en menneskelig tusenbein i den, men ellers har den i hvertfall det meste.


© Bildet er tatt fra dvdactive.com

Er du ikke alt for glad i skrekk så gjør kanskje ikke det så mye. For her er det litt for de fleste enten man liker action, komedie eller til og med science fiction. Med så mye forskjellig denne filmen har å by på er det lett å tenke at dette må bare bli fullstendig kaos. Og ja, det blir temmelig fullstendig kaos etterhvert, men da ikke i negativ forstand.

For selv om filmskaperne har konsentrert seg om litt mer enn bare én ting så betyr ikke det at kvaliteten har blitt dårligere. La oss få det helt klart. The Cabin in the Woods skal på INGEN MÅTE beskyldes for å være et kvantitetsprosjekt.


© Bildet er tatt fra dvdactive.com


© Bildet er tatt fra dvdactive.com

ALT er så perfekt inntil fingerspissene. Eller okei, filmen kunne vært litt skumlere til tider, men likevel mener jeg akkurat det ikke gjør noe her da all den uforglemmelige underholdningen vi får i stede bøter over det, og vel så det.

På en annen side vil nok de som ikke har sett alt for mange skumle filmer før komme til å synes denne er skummel nok.. Når det derimot kommer til oss som har sett over tusen og vel så det, ja så er det nesten ikke noe som skremmer noe særlig likevel. Så vi som ikke finner denne filmen skummel nok kan i bunn og grunn takke oss selv.


© Bildet er tatt fra dvdactive.com

Verdt å nevne er det også at stjernehimmelen over mareritthytta er tom denne gangen (også), og i dette tilfellet skyldes det rett og slett at stjernene befinner seg på og under bakken. I rollegalleriet møter vi blant annet Chris Hemsworth ("Thor", "The Avengers"), Kristen Connolly ("The Happening", "The Bay"), Fran Kranz ("Training Day", "The Village"), Jesse Williams ("Grey´s Anatomy", "The Butler"), Anna Hutchison ("Power Rangers Jungle Fury", "Blinder") og hey, selv Alien-stjerna Sigourney Weaver har tatt turen innom for å spille den kvinnelige versjonen av Jesus.


© Bildet er tatt fra dtsft.wordpress.com

Og sist, men desidert ikke minst så er det heller ikke mannen i gata som har skrevet manuset. Manuset er nemlig skrevet av ingen ringere enn SELVESTE Joss Whedon ("Toy Story", "Buffy the Vampire Slayer", "Angel", "The Avengers" osv, osv) og Drew Goddard ("Lost", "Cloverfield", "World War Z").

Ja, så var det den berømte terningen da. Jeg røpte i ste at det ikke kom til å bli et alt for lavt terningkast, og for å si det sånn så har jeg ikke skiftet mening siden da. Jeg simpelthen ELSKER dette alt for sjeldne mesterverket!




Vi reblogges!



0
12.03.2015, 08:58

I Amazonas jungel kan ingen høre deg kvalt
Når et amerikansk TV-team (samt en antropolog) tar turen gjennom Amazonas i båt i håp om å få lage en dokumentar om en indianer-stamme som i følge ryktene skal befinne seg i nærheten aner de først lite om hvilke utfordringer de etterhvert få slange seg i.


© Bildet er tatt fra imgkid.com

På veien støter de på jegeren Paul Serone (spilt av Jon Voight) som ser ut til å være strandet på båten sin etter at noen røtter har ødelagt båtens propell. De "plukker han opp" og lar han bli med på turen videre. Noe de snart skal få angre på.

Serone viser seg etterhvert å være psykopat av en slangejeger som ikke ser ut til å sky noen midler for å få kloa i det han vil ha. Og hva er det han har øverst på ønskelisten? Jo - en gigantisk anakondaslange. Turen blir stadig mer grufull og ekstrem, og det som skulle bli nok en fascinerende dag på jobben har brått forvandlet seg til en kamp på liv og død.


© Bildet er tatt fra hdmoviespoint.com

Slakt eller klem?
Noe av det første denne filmen fikk meg til å tenke på er Ruggero Deodatos noe kontroversielle "Cannibal Holocaust". "Anaconda"s åpningssekvens byr nemlig på en ganske idyllisk og vakker kjenningslåt som fremdeles ikke er en alt for vanlig kost i den filmsjangeren denne filmen går under.

Musikken er laget av Randy Edelman som blant annet også har stått for soundtracket til filmer som "The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor" (2008) og "The Mask" (1994), for ikke å snakke om at han også skapte den legendariske kjenningsmelodien til tv-serien "MacGyver" i sin tid. Jeg føler disse titlene taler for seg. Soundtracket i "Anaconda" er ganske greit awesome.


© Bildet er tatt fra bookcoverimgs.com

Når vi først er inne på musikk passer det nå godt å nevne at det heller ikke er noen hvem som helst som spiller en av hovedrollene da det faktisk er Jennifer Lopez som spiller på en av de største strengene. Med seg har hun blant annet Owen Wilson, Ice Cube, Jonathan Hyde og en noe yngre versjon av Danny Trejo.

Men... Hvordan er egentlig denne filmen når det kommer til det som bør være det mest vesentlige? Er "Anaconda" en spennende eller en skummel film? Vel, særlig skummel er den absolutt ikke da blant annet anakondaens ære synker noe når det kommer til måten den stadig viser seg på. Hadde den enorme kjempeslangen sneket seg litt mer unna kameraene og ikke vært så til de grader synlig såpass ofte så kanskje.. Men dessverre, den "skumle" slangen har en svakhet - den er en linselus uten like, akkurat som de fleste "monstrene" på film i nyere tid.


© Bildet er tatt fra hdmoviespoint.com


© Bildet er tatt fra hdmoviespoint.com

Likevel, det finnes fremdeles enda et ikke helt ubetydelig "men". For selv om "Anaconda" ikke finnes skummel så er det likevel en til tider spennende film vi har med å gjøre. Selv om man aldri helt får følelsen av å være særlig knyttet til noen av karakterene så skal man samtidig være noe sær for å gi mer eller mindre blaffen.

Det er først og fremst spenningsnivået her som er med på å redde filmen fra å ikke drukne. Det er stadig noe som skjer og flere av scenene er utvilsomt spektakulære og nervepirrende. Så selv om man aldri helt får følelsen av å komme særlig nær noen av de vi møter på ferden vil vi likevel merke at hjertepumpa våkner når noen av de havner i fare, og DET forekommer altså ikke alt for sjeldent i løpet av de 89 minuttene vi er med på tur.


© Bildet er tatt fra hdmoviespoint.com

Kort oppsummert: Til tross for at vi har med en noe i overkant tvilsom og pr-kåt slange, så får den likevel bitt fra seg!

 

Vi reblogges!


20.02.2015, 09:51

"Kelner, det er en diger flue på andre siden av bordet!"
Når man særlig har dårlig tid og skal forflytte seg fra et sted til et annet rimelig kvikt hadde det ikke vært så dumt med litt teleportering. Og... Jeg mener. Det burde da ikke være så vanskelig. I løpet av de siste hundre år har menneskeheten funnet opp alt fra telefoner til.. Tinder. Vi burde da være i stand til å lage teleportører også?



Den noe ensomme vitenskapsmannen Seth Brundle (spilt av Jeff Goldblum) har i en lengre tid jobbet i sitt private laboratorium med å, ja nettopp, lage teleportører. Han har lykkes med å teleportere ting, men når det kommer til mennesker og dyr så har han fremdeles noen skritt til gode.

En dag møter han den vakre journalisten Veronica Quaife (spilt av Geena Davis), og det tar ikke lang tid før de er så godt som et par. Når Brundle en ensom natt får det for seg at Veronica har seg med ekskjæresten blir han sint og sjalu, og det at han sitter alene og drikker gjør ikke vondt bedre.


© Bildet er tatt fra theaceblackblog.com


© Bildet er tatt fra theaceblackblog.com

Han bestemmer seg for å gjøre et aldri så lite menneskeforsøk og velger å bruke seg selv som forsøkskanin. Han trer inn i teleporteringsmaskinen. Det han enten ikke merker eller ser ut til å bry seg veldig om der og da er at det også har kommet en flue inn i maskinen.

I løpet av noen sekunder er han dog teleportert fra den ene siden i maskinen til den andre. Men hvor ble det av fluen?.. Enyway, Brundle oppdager raskt en viss forvandling. Ikke bare har han overlevd, men han ser ut til å være noe forbedret forandret også. Han føler seg nemlig mye bedre enn på lenge, og fysisk sett har han fått seg en oppgradering.

Men når noe virker for godt til å være sant... Ja, så er det nettopp akkurat det det er. For til tross for at Brundle føler seg bedre så har moralen og oppførselen hans samtidig begynt å forverre seg, i tillegg til at utseendet hans stadig går fra mer og mer motbydelig, til forkastelig.

Etter en stund skjønner han hva som har skjedd. Da fluen kom inn i maskinen sammen med han ble maskinen forvirret og endte opp med å smelte de to sammen. Så kommer det store spørsmålet. Er det noe håp for at Brundle kan bli noen lunde menneskelig igjen?


© Bildet er tatt fra theaceblackblog.com

"Og der fløy apetitten"
Jeg vil nå starte med å nevne at The Fly kanskje ikke er det lureste valget å gå for dersom du skal spise, enten det er suppe som står på menyen, eller noe annet. Etter min mening er nemlig dette muligens den ekleste filmen jeg har sett på lenge. Og jeg syntes ikke verken at The Human Centipede eller Saw-filmene finnes spesielt ekle. Sånn, da kan jeg gå videre til hva jeg ellers mener om denne filmen.

I likhet med den kjente og kjære kultklassikeren Videodrome som jeg anmeldte for noen dager siden er også denne filmen regissert av David Cronenberg, og det synes. For også denne gang har vi med å gjøre en film som byr på den ene fascinerende spesialeffekten etter den andre. Så bra er effektene i denne filmen at den som fortjent har fått sin Oscar-pris for det. I tillegg har filmen også fått tre Saturn Awards, en pris for beste skrekkfilm, en pris for beste make-up og en for beste skuespiller.

Men.. The Fly er først og fremst ikke en særlig skummel film, men heller en imponerende film med tanke på effektene. Den har som jeg var inne på i ste flere ganske ekle sekvenser og er altså mer en ekkel horror-film enn en skummel en.


© Bildet er tatt fra filmcriticesq.blogspot.no

Personlig syns jeg dessverre denne filmen er noe kjedelig til tider og er ikke en av de filmene jeg ser for meg at jeg kommer til å se opp igjen så veldig mange ganger og da sikter jeg først og fremst til underholdningen. Som sagt, imponerende effekter, greie, skuespillere og den har også et ganske ok soundtrack, men ellers ikke en sånn veldig spennende, skummel eller morsom film.

Terningkast

Vi reblogges!


15.02.2015, 18:38

One against the world
Før denne anmeldelsen trer i kraft er det en ting jeg vil gjøre klinkende klart. Jeg er en stor fan av Buffy the Vampire Slayer - tv serien. Jeg er veldig takknemlig ovenfor Joss Whedon for at han i sin tid ga føde til denne fantastiske jenta og det morbide universet hun lever i. Dessverre var ikke første forsøk på å gi Buffy et verdig og respektabelt liv helt vellykket...


© Bildet er tatt fra comicbookmovie.com

Noen år før en hel verden knyttet Sarah Michelle Gellar til sitt hjerte i rollen som Buffy i den høyt elskede tv-serien ble det laget en film om den blonde vampyrjegeren, en film med nøyaktig samme navn som serien.

Denne filmen har et par likheter med serien, men ikke mange. Vi møter den blonde studenten Buffy (her spilt av Kristy Swanson) som lever et ganske normalt liv inntil hun får vite at hun er "den utvalgte". Som "den utvalgte" har Buffy helt spesielle evner. Hun har en styrke og vilje til å kjempe for det gode i verden som er ganske unik. Hun finner etterhvert ut at hun faktisk er ganske sterk og har en evne til å reagere raskt når det virkelig trengs.

Buffys oppgave i livet er å redde verden fra de mørkere makter, spesielt fra vampyrer. Samtidig forsøker hun også å ha et mest mulig kjedelig og normalt liv på si, det hadde jo ikke vært så veldig heldig dersom folk flest visste hvem hun egentlig er.

Storesøster - Ikke alltid sterkest
Denne klossmajoren av en film er kanskje det beste eksemplet jeg har kommet over noen gang om at "storesøster" ikke alltid trenger å være sterkest, penest eller den mest morsomme. For sammenlignet med tv-serien er denne filmen virkelig blek, og ikke på den kule måten.


© Bildet er tatt fra torrentbutler.eu


© Bildet er tatt fra peliculas-online.me

Humoren vi får servert i løpet av en halvannen time er nesten sånn at den får Schumachers "Batman & Robin" til å virke morsom. Måten denne filmen er regissert på får nesten Ed Wood til å virke som et geni. De fleste skuespillerprestasjonene i denne filmen er på grensen til å få gjestekarakterene i "Hotel Cæsar" til å fremstå som profesjonelle.

Jeg er veldig klar over at når man en stund har hatt sterkere forhold til en ting i en lengre periode så kan det virke både uvant og rart når det kommer noe "nytt". Men denne filmen er virkelig ikke en av de som man bare må venne seg til. "Buffy the Vampire Slayer"-filmen fra 1992 er virkelig ikke mye å skryte av på noe plan.

Skal jeg først dra frem en positiv ting så må det være at Donald Sutherland (fra blant annet The Hunger Games-filmene) har en ikke helt ubetydelig rolle her som Buffys vokter Merrick. Og tja, okei, Kristy Swansons tolkning av Buffy er ikke så ille den heller, selv om jeg foretrekker Sarah Michelle Gellars versjon et par år senere.


© Bildet er tatt fra ilcorsaronero.info

Er det noen som har denne gojenta til gode enda så er kort fortalt filmen ikke det beste å begynne med. Se heller tv-serien, den er bare SÅ mye bedre... Igjen, storesøster er absolutt ikke alltid sterkest da storesøster denne gang er litt i overkant... Blodfattig.

Terningkast

Vi reblogges!


08.02.2015, 22:47

Så var det på tide å skrive en filmanmeldelse igjen. Satans fittefjøl - Det har faktisk gått et år siden sist. Altså, det er ikke et helt år siden forrige anmeldelse, men sist jeg skrev og publiserte noe var i 2014, nå har 2014 gått, altså kan jeg si at det har gått et år siden 2014 nå er historie... Litt som i... "Det har gått et liv"... Ah, glem det. La oss heller fokusere på hva dette innlegget, denne filmanmeldelsen opprinnelig skulle og skal dreie seg om. Videodrome! (Sorry for at jeg ødela innledningen)



Tanken bak Videodrome?
Det er en stund siden jeg overanalyserte en film nå. Det tok meg ikke mange minuttene før jeg begynte å tenke på hva David Cronenberg (filmens regissør og manusforfatter) ville med denne kult-klassikeren. Er filmen en dobbeltmoralsk pekefinger om at folk bør være forsiktige med hva man "utsetter seg for" av sex og videovold? Er filmen ment som en parodi på den debatten som var og fremdeles ER rundt diverse filmer av "ymse" "slag"? Eller er filmen først og fremst bare ment som nok en gave til oss som elsker horror- og science fiction-sjangeren litt mer enn de "normale"?

"Long live the new flesh"
Ah, jeg innså akkurat at jeg ikke har gått inn på filmens handling enda.. Vi blir tidlig presentert for den noe kyniske og naive Max Renn (spilt av James Woods). Max leder kabelfjernsynskanalen Kanal 83 (om bare filmen ble laget 14 år tidligere..) og er blant de som tørr å gå mot strømmen (metaforisk ment) for å suge til seg (også metaforisk ment) seere. Mykporno og vold.


© Bildet er tatt fra loinesperado13.blogspot.no

Max får stadig et større og større behov for å gi seerne sterkere og sterkere kost og får en dag kjennskap til Videodrome. Han får sine advarsler, men velger likevel å trosse dem forså å utsette seg for Videodromes påvirkningskraft. Når man først har sett Videodrome er det nemlig ingen vei tilbake (kind off litt som når man først har sett nakenbildene av Rune Rudberg, bare ikke helt).

Maxs adferd blir stadig mer og mer voldsom og kontrasten mellom hva som er rett og galt, virkelighet og fiksjon vokser i en bekymringsfull fart. Kan Max noen gang reddes fra den voldsomme besettelsen, kan noen redde andre fra Max... Kan noen redde Max... Max?

Syre på teip - En bra ting!
I og med at jeg til nå har vært litt vimsete i mine skriverier skal jeg velge å gå rett på sak... Nå! Jeg digger Videodrome! Det at filmen fikk meg til å analysere ting såpass tidlig burde være nok til å å gi filmen i hvertfall en terningkast 3. Men slapp av, jeg skal IKKE gi filmen en terningkast 3, for det ville betydd at jeg bare syns filmen er ok, og det er den ikke.


© Bildet er tatt fra andsoitbeginsfilms.com


© Bildet er tatt fra thedissolve.com

I tillegg til plottet har filmen også et ikke særlig beskjedent utvalg av spesialeffekter som mildt sagt imponerer - særlig med tanke på at vi snakker tidlig 80-talls. Her er det nok å bryne seg på. Lyst til å se et vagina-lignende magesår? Mennesker som går i oppløsning? Levende VHS-kassetter? Eller kanskje behovet er å se voksen mann kline med en levende tv? Vel, alt dette får man servert i denne lite selvhøytidigle syrefesten av en film, pluss litt til.

Nå kunne jeg ha avsluttet denne filmanmeldelsen, jeg bør ha skrevet nok nå til å friste de viktigste leserne mine til å ta en titt. Men det er faktisk en aldri så liten "detalj" jeg har spart til slutt. Noen fans av rockebandet Blondie der ute? Vel, isåfall er Videodrome ihvertfall et must siden nydelige Deborah Harry faktisk spiller filmens kvinnelige hovedrolle Nicki Brand. Eller, kanskje ikke helt riktig å bruke begrepet "hovedrolle", men se filmen så vil dere sikkert forstå hva jeg mener. One way or another..


© Bildet er tatt fra horrordvds.com

Terningkast 

Vi reblogges!



0
22.11.2014, 15:58

Folk og jegere i Slangeby
Etter å ha kjempet i Vietnam velger den unge mannen Tim Ochopee (spilt av Chris Robinson) å ha litt avstand fra menneskeheten. Sammen med bestevennen Stanley, som er en klapperslange, har han valgt å livsette seg i en liten hytte i sumpene omkring Everglades.



Slanger ser ut til å ha blitt Tims store lidenskap og besettelse. For Tim er ikke slanger bare noen fascinerende dyr - de er hans nærmeste familie, hans "kjøtt og blod". Han spiser middag med dem. Han snakker med dem. Han sover med dem.. Kødder noen med Tims slanger kødder man også med Tim, og omvendt.

En dag blir idyllen i området brutt når noen ondskapsfulle jegere dukker opp i håp om å finne noe slangeskinn de kan selge. Tim og Stanley derimot har andre planer og særlig Stanley får bitt fra seg, bokstavelig talt.

Ifølge uttrykket kommer en "ulykke" sjeldent alene og det skal vise seg å også være tilfelle denne gang. For ubehagelighetene har så vidt startet. Når jegerne så kommer tilbake en andre gang forså å brutalt drepe Tims slanger har både han og Stanley fått nok og bestemmer seg for å ta hevn for å rettferdiggjøre de iskalde grusomhetene.

"Rambo" møter "Cannibal Holocaust"
Det første inntrykket jeg fikk av denne filmen var at dette er litt som "Rambo" møter "Cannibal Holocaust", og etter at jeg nå har fått sett filmen ferdig sitter jeg fremdeles med det samme inntrykket dersom vi ser bort ifra alle kannibalene. 


© Bildet er tatt fra californiaherps.com

For i likhet med Rambo-filmene møter vi også her en ensom, sint og misforstått einstøing (Tim) som har vært i Vietnam. Vi møter en mann som sliter med mye nag, men som samtidig ikke egentlig vil noen noe vondt, men som likevel blir tvunget til å gjøre sitt når han blir angrepet av idioter.

Det både "Rambo"-filmene, "Cannibal Holocaust" og "Stanley" særlig har til felles er at vi som seer blir sittende igjen med ikke alt for positive tanker når det kommer til menneskeheten generelt og vår uspiselige natur. Og i likhet med "Cannibal Holocaust" inneholder dessverre også "Stanley" virkelige dyredrap-scener.


© Bildet er tatt fra californiaherps.com

Snik, snikere, snikest!
Som en thriller er "Stanley" et greit filmvalg å tilbringe litt tid med. Jeg ser filmen utgir seg for å være en skrekkfilm, men etter min mening er det altså mer en thriller- og en dramafilm. De fleste "skumle" og "grusomme" scenene vi får se blir heller litt ufrivillig komiske enn noe annet, og det er bare litt av det som her er med å trekke "Stanley" ned i sumpen.

De scenene som derimot kan defineres som nevneverdig grusomme er de scenene med virkelige dyredrap, og de er først og fremst grusomme fordi man altså drepte slanger i virkeligheten for å skyte de spesifikke scenene, egentlig kun derfor.


© Bildet er tatt fra sweatrecordsmiami.com


© Bildet er tatt fra campmoviecamp.blogspot.no

Når det så kommer til de scenene hvor mennesker får gjennomgå så er det med en større likegyldighet jeg sitter og observerer. Ingen av disse scenene klarer jeg å finne spesielt spektakulære, underholdende eller tilfredsstillende. Jeg finner de altså ikke mettende verken på den ene eller andre måten. Ok, ja, jeg er klar over at denne filmen er fra begynnelsen av 70-tallet, men det forandrer samtidig ikke det faktum at denne anmeldelsen er fra 2014.

Normalt er det midtparten og slutten i slike filmer jeg pleier å sette mest pris på, men i dette tilfelle er det stort sett filmens første del jeg likte best. For det som trekker denne filmen mest opp for min del er de sære, men dog koselige øyeblikkene mellom Tim, Stanley og resten av "familien".


© Bildet er tatt fra campmoviecamp.blogspot.no

Konklusjon:
Det er først og fremst filmens mer idylliske øyeblikk jeg syns man har lyktes mest med. Filmen har absolutt en flott atmosfære til tider, men særlig skremmende på noen måte, det er den ikke. "Attack" og "revenge"-scenene blir altså litt kjedelige.

Det skal også sies at filmen kan føles litt langdryg da den blant annet kunne vært 20 minutter kortere, men ellers er "Stanley" en helt ok film å ta en titt på om man kjeder seg og samtidig ikke lider av ophidiophobia, ekstrem klaustrofobi eller misantrophy.

Man kan si mye rart om "Stanley", men den gjør i hvertfall sitt ved å gå i et snikende tempo.

Terningkast

Vi reblogges!


27.10.2014, 13:52

Tidenes misforståtte fe
Det dere nå skal få lese er et ganske historisk innlegg for denne bloggen. For aller første gang skal jeg nå gi dere en anmeldelse på en Disney-film, og ikke en hvilken som helst en. Vi har alle hørt historien om Tornerose som sov i 100 år etter at hun stakk seg på en forgiftet rokk, men som til slutt ble vekket av et kyss fra en prins. Helt til nå nylig har vi også blitt fortalt at Maleficent, "heksa" bak forbannelsen er pur ond og at hun til slutt blir beseiret og drept.



Når jeg i dag startet på Disneys nye film "Maleficent" var det ikke sånn at jeg akkurat gledet meg til avslutningen. Filmen starter med å gi oss et innblikk i den nydelige Maleficents barndom. Hun møter en menneskegutt som heter Stefan, en gutt hun ganske raskt forelsker seg i, og som på sekstenårsdagen hennes kysser henne og lover henne ekte kjærlighet til evig tid.

Dessverre varer dette forholdet som de fleste ungdomsforelskelser heller ikke evig, og ja, også denne forelskelsen viser seg å ha en bitter, stikkende ettersmak. En dag velger Stefan å bedra Maleficent på det groveste. Ah.. Kanskje det nå er på tide jeg nevner at Maleficent er en mektig fe av et idyllisk sted kalt Heilandet?


© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

Vel, kongen over menneskenes land viser seg å være en ynkelig, grådig og patetisk gammel mann som har fått det for seg at han skal styrte den mektige feen og ta over Heilandet. Han lover at den som klarer å ta knekken på Maleficent skal få ta over kronen etter at han har gått bort.

Stefan er en av de som sikler etter kronen, men i stede for å drepe ungdomskjæresten velger han heller å ta vingene fra henne mens hun sover forså å gi de til kongen som et "bevis" på at han har klart å beseire henne. Når kongen dør tar så Stefan over tronen. Maleficent er naturligvis dypt såret og da hun finner ut hvorfor hun ble bedratt gjør det absolutt ikke saken bedre.

Maleficents varme og gode hjerte er nå blitt omgjort til stein. Hun føler et brennende hat og har ganske så forståelig et behov for hevn. En dag finner hun ut at Stefan har blitt far til et lita jente kalt Aurora. Når den lille jenta skal døpes dukker hun så uventet opp og kaster den kjente og skjebnesvangerte forbannelsen over henne. Nesten helt lik den vi kjenner fra før, bare ikke helt.


© Bildet er tatt fra disney.wikia.com


© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

Ettersom Aurora stadig nærmer seg sin 16-årsdag kommer Maleficent sakte, men sikkert over på bedre tanker. Hun har gjennom de siste årene blitt knyttet til Aurora og angrer en dag på forbannelsen hun ga henne. Hun gjør et forsøk på å trekke den tilbake, men uten hell. Det eneste som kan redde Aurora fra evig søvn er et kyss av ekte kjærlighet. Da Maleficent kastet forbannelsen over henne var det i tro om at noe sånt ikke fantes, så da spørs det. Finnes ekte kjærlighet?


© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

Maleficent - En herlig skikkelse, men en svakere film
Først og fremst vil jeg bare få sagt at jeg liker denne filmen langt bedre enn Disneys tegnefilm om "Tornerose" fra 1959. Som dere forhåpentligvis har forstått så har denne versjonen en helt annen vinkling på historien, og jeg kan også røpe at slutten (HELDIGVIS) ikke er helt den samme som vi er vandt til.

Det er en del positivt man kan si om denne filmen. Angelina Jolie gjør en fantastisk jobb i rollen som Maleficent, omgivelsene vi får se er fantastisk vakre og filmens soundtrack er en nytelse. Likevel er ikke alt perfekt. Enkelte deler av denne filmen er dessverre litt kjedelige og det er et par ting man godt kunne gjort litt mer ut av.


© Bildet er tatt fra disney.wikia.com

De svakeste øyeblikkene i denne filmen for min del er scenene med Auroras fe-"tanter" Flittle, Knotgrass og Thistletwit. Disse tre skikkelsene er en noen lunde viktig del av filmens historie, men dessverre er de fleste scenene deres bare fjollete, fordummende og uinspirerende.

Likevel, alt i alt syns jeg at "Maleficent" er en av de bedre Disney-filmene som er blitt laget i nyere tid. Maleficent er herved min nye favorittkarakter innen Disney-universet og filmen er nesten blitt min nye Disney-favoritt - Men den slår fortsatt ikke Toy Story ;-)

Terningkast 

Vi reblogges!

 



0
05.10.2014, 11:57

Huset med det rare i
Når ungjenta Amy skal bli med venninnen Liz på en dobbeltdate har hun i utgangspunktet mest lyst til at de skal dra på kino, men lar seg likevel overbevise om å heller bli med på tivoli. Når de er fremme tar det ikke lang tid før selv Amy klarer å hygge seg og det ser en stund ut til at alle sammen vil få en så hyggelig kveld. Når tivoliet så stenger og det er på tide å dra hjem får en av guttene en lys ide om at de skal overnatte på tivoliets spøkelseshus.



Etter en veldig kort diskusjon bestemmer de seg for å ringe foreldrene og fortelle at de skal overnatte hos hverandre denne natten. Foreldrene ser ut til å synes at dette er greit og har ingen anelse om hvor barna deres egentlig har planer om å være.

Når de så har lurt seg inn ser den mer fysiske delen av kvelden til å være i gang. De ligger og koser seg med hverandre for en liten stund, men blir brått avbrutt når de blir vitne til at tivoliets spåkone blir kvalt til døde i etasjen under. Som om de nå ikke har problemer nok fra før blir ille gjort om til verre når en av guttenes lighter faller gjennom gulvet forså å avsløre for morderen og hans far at det altså er noen i etasjen over.


© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com


© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

Det som skulle bli en idyllisk og hyggelig natt med utukt, tøys og fjas er nå forandret til et blodig mareritt som ingen av de er garantert å komme ut av med livet og alle kroppsdelene i behold. Far og sønn skyr så og si ingen midler for å beskytte familien mot at de mørke hemmelighetene skal komme ut offentlig. Her er det en ting som gjelder - vinn eller forsvinn!

En helt grei slakt
Det er den kjente og kjære regissøren Tobe Hooper som står bak denne litt mindre kjente slasher-filmen. Det skal sies at Hooper valgte å heller prioritere "The Funhouse" fremfor å takke ja da han fikk tilbudet av Steven Spielberg til å være med på å lage den hakket mer kjente filmperlen "E.T". Vel, selv om "The Funhouse" ikke ble en like stor og kjent suksess som det "E.T" ble, er dette likevel ikke en dårlig film.


© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com


© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

I filmens åpningsscene får vi ganske tydelige referanser fra "Psycho" og "Halloween"-filmene da Amys lillebror gjør et forsøk på å skremme henne mens hun står i dusjen. Amy blir rasende og lover at hun en eller annen gang vil ta en hevn som han aldri, aldri vil komme til å glemme.. Til tross for at de første minuttene minner om et og annet vi har sett før klarer resten av filmen for det meste å stå på egne ben og sånn sett er det lite man har på "The Funhouse" som kan kalles for uoriginalt.

Stemningen vi blir kastet inn i er til tider ganske freaky. Når det er sagt er ikke dette en spesielt skummel film. Den har sine ekle sider der og da, men de fleste av oss tror jeg trygt kan se denne slasheren uten å bli nevneverdig merket i ettertid. Har man utviklet en viss fobi for klovner, dukker og masker så kan denne filmen være en utfordring, men utenom det er det fint lite å la seg skremme av.


© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com


© Bildet er tatt fra crashlanden.wordpress.com

Når det er sagt så er filmen likevel noe underholdende til tider om man har noen lunde sans for mørk humor. Som de fleste filmer innen denne sjangeren er ikke all verdens logikk like sterkt til stede og i løpet av tiden vil man ved flere anledninger stille spørsmålstegn bak samtlige av karakterenes hjerneceller.

"The Funhouse" ble aldri en like stor suksess som Tobe Hoopers tidligere verk "Texas Chain Saw Massacre" og den ble heller ikke i nærheten av like kjent som Spielbergs "E.T". Likevel er det heller ikke en dårlig film vi har med å gjøre og som det står på filmens cover så er dette en av Hoopers beste. Har man sansen for motorsagmassaker-filmene vil "The Funhouse" sannsynligvis også falle i god smak.

Terningkast

Vi reblogges!


11.09.2014, 11:26

"Who you gonna call?", "I ain't afraid of no ghost"..


© Bildet er tatt fra fan-de-cinema.com

Spøkelser? Næh... Overtro!
Mike Enslin (spilt av John Cusack - "Being John Malkovich", "High Fidelity", "2012") er forfatteren som jobber med å besøke såkalte hjemsøkte steder forså å fortelle verden hvor ufarlige de skulle vise seg å være. Han er blant de som mener at alt har en logisk grunn og lar seg heller ikke skremme når han får høre om de grusomme hendelsene som har foregått på Dolphin Hotel, rom 1408.

Når han en dag bestemmer seg for å sjekke inn på det lite populære rommet møter han en sterk motstand fra hotellets ansatte. Men sta som han er ignorerer han advarsel etter advarsel. Han skal utforske dette rommet, koste hva det koste vil.

Han får til slutt viljen sin og tar sine første steg inn i det som ganske snart skal vise seg å være et skikkelig helvete. Ved første øyekast virker 1408 som et helt vanlig rom. Det hele må være en dårlig spøk, tenker han mens han spaserer rundt og forteller en lydopptaker han har med seg hva han ser, tenker og hører.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Men plutselig, ganske så brått begynner ting å skje.. Okei, det er helt sikkert bare noen som tuller med han, kan det være hotellsjefen Gerald Olin (spilt av Samuel L. Jackson - "Pulp Fiction", "Star Wars"-episode 1, 2 og 3, "Django Unchained") som spiller han et puss, mannen han akkurat har hatt en lengre samtale med? Mannen som ved flere anledninger sterkt frarådet han å sjekke inn?

Til slutt innser han at han ikke er blitt lurt. Hver eneste advarsel han har fått burde han ha tatt en del hakk mer alvorlig. Den neste timen blir et mareritt som han i likhet med barna fra Elm Street ikke er sikker på at han vil overleve... Men en ting er sikkert - Dersom han overlever, vil neste bok bli en garantert suksess!

Ondskapens Hotell 2
På mange måter minner denne filmen meg om den kjente, og for veldig mange, den kjære klassikeren "The Shining" (Ondskapens Hotell). Man skulle neste tro at dette var en film basert på en eller annen historie skrevet av Stephen King... Hmm.. Hold on the horses... Filmen ER jo basert på en historie av Stephen King.

Det er mange der ute som sier at toeren alltid er en dårligere enn den første (homofobi?), men personlig liker jeg denne filmen bedre enn den første "Ondskapens Hotell". Vel, nå er egentlig ikke "1408" en oppfølger av noe som helst, men det kunne den ha vært som de sier oppi Nydalen.. Jeg tror nok de aller fleste av dere foretrekker "The Shining" fremfor denne, men jeg er igjen ikke en av "de fleste".

Så.. Hvorfor liker jeg "1408" bedre enn "The Shining". Først og fremst er ikke denne filmen så uutholdelig lang. Man må ikke vente en drøy halvannen time før det endelig begynner å skje ting. Man slipper denne gang å kjede seg før showet starter.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Likevel, det er ikke alt i "1408" som slår "The Shining". Først og fremst er det neppe noen replikker, ord og utrykk som vil være like uforglemmelig i generasjon etter generasjon her som "The Shining" hadde å komme med. På en annen side, hvor rettferdig er denne sammenhengen? Jeg mener, folk flest hadde ikke sett like mye film på begynnelsen av 80-tallet som folk gjør i dag. Nå skal det mer til for at ting skal bli "uforglemmelig".

Som en 1980-film "The Shining" udiskutabelt bedre enn hva "1408" er som en 2007-film. Likevel, denne anmeldelsen ble ikke skrevet på 80-tallet, men i 2014. Hadde "The Shining" og "1408" kommet ut samtidig og vært de samme filmene med de samme skuespillerne, de samme replikkene, de samme effektene, den samme regien, de samme bildene, de samme lydene etc... Ja, da er jeg ikke i tvil om at dere hadde vært enig i at "1408" hadde vunnet.

Sånn, da er jeg ferdig med å sammenligne. Jeg innser at dette kanskje ikke er den mest saklige og beste anmeldelsen jeg har skrevet, at jeg denne gangen har skrevet mer om en annen film enn den denne anmeldelsen egentlig handler om. Særlig hvis du ikke har sett "The Shining" så vil neppe denne anmeldelsen si deg alt for mye. Men, jeg går utifra at de fleste som leser min blogg er folk som har noenlunde respekt for seg selv og skrekkfilmer, derfor har de fleste av dere sikkert også sett "The Shining".

Så veldig kort og enkelt oppsummert. Liker du "The Shining" vil du mest sannsynlig like "1408" enda bedre - med mindre du er et spøkelse fra fortiden.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Helt til slutt. Det er et spørsmål dere sikkert sitter med som jeg burde ha besvart. Et spørsmål som er ganske vesentlig å stille når det kommer til skrekkfilmer. Er "1408" skummel? Nei, jeg syns ikke det, men som nevnt før - Jeg finnes ikke særlig representativ lengre når det kommer til å bedømme noe som skummelt eller ikke da jeg er blitt nærmest immun.

Terningkast 

Vi reblogges!


03.09.2014, 16:22

"Mamma liker meg sikkert ikke... Derfor liker ikke jeg henne heller"
Den unge skjønnheten Susan (spilt av Andrea Roth) kan ved første øyekast virke som en ganske alminnelig jente. Hun er hjelpsom, omtenksom og snill, kort fortalt ei jente som vil det aller beste for alt og alle. Vel.. Det er i hvertfall det inntrykket hun vil at folk skal ha.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


Da Susan ble født valgte moren å adoptere henne bort. Susan har bodd på diverse institusjoner og fosterhjem og alltid levd i troen om at hun var uønsket. Gjennom de siste årene har hennes sinne og hat fått vokst betraktelig og hun har stadig blitt mer besatt av tanken på hevn.

Hun har funnet ut at moren Maggie (spilt av Cindy Pickett) holder til på en gård sammen med ektemann, og to voksne barn. Når Susan en dag dukker opp og later som hun har hatt et uhell med bilen finner hun raskt godtonen med de fleste på stedet. Det er kun hennes søster Linda (spilt av Lisa Dean Ryan) som ser ut til å være mistenksom ovenfor familiens gjest og etter kort tid.. "Venn".

Uansett hvor godt inntrykk de andre har av Susan klarer ikke Linda å bli like begeistret. Hun er sikker på at det er noe som skurrer. Hun får overtalt en kompis av henne i politiet til å gjøre research, men uten hell. Så spørs det... Klarer noen å gjennomskue Susan før hun rekker å fullføre sin ondskapsfulle hevn? Vil Karen Mills noen gang bli avslørt?

Vil så gjerne, men...
Det første jeg tenkte når jeg startet å se denne filmen var at dette kunne bli en spennende film jeg skulle komme til å like, en film med en spektakulær slutt. Dette var tanker jeg hadde fått etter at jeg hadde sett noen minutter. For det må jeg få sagt, filmen starter helt allright.

Og ja, The Stepdaughter er innimellom en noe spennende film. Men dessverre, etter som tiden går blir den stadig mer og mer uforutsigbar. Vel, selv om det ved flere anledninger viser seg at jeg har rett fortsetter jeg likevel å være noe lunde spent på hvordan hele historien ender. Midtveis slår det meg at... Hvordan vil jeg egentlig at det hele skal slutte?

Dessverre går det fort opp at jeg ikke bryr meg. Aller mest er jeg mest spent på å se hvordan det går.. Bare for å se hvordan det går. Om Susan til slutt får sin hevn eller om hun blir stoppet... Samma det.


© Bildet er tatt fra skymovies.sky.com

Ok, la oss avslutte det hele og bare komme oss hjem!
Som alle gode og dårlige filmer har også The Stepdaughter en slutt. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hvordan det hele ender, men jeg kan si en ting. Slutten viste seg for min del å være uforutsigbar... Uforutsigbar kjip. Og da kjip som i kjedelig, umotiverende og brå.

De mest spennende øyeblikkene og de mest minneverdige scenene (om man kan si det) finner man nemlig midtveis i denne historien, mens filmens slutt..... Det virker nesten som om regissør Peter Liapis (som også har jobbet med filmer som "Ghoulies" og "Captured") har gått lei etter en stund og på et tidspunkt blitt mest keen på å bare avslutte det hele så fort som mulig uten å legge særlig mer sjel i det.

Til tross for at jeg etterhvert begynte å føle meg mer likegyldig til ting må jeg også si at jeg syns det er synd at filmen har en såpass dårlig avslutning. For det hele kunne blitt en veldig nervepirrende og spektakulær film. Filmen startet som en av de mer realistiske spenningsfilmene jeg har sett, men så døde filmen bare mer og mer etter hvert som tiden gikk.

Så, hva er sluttkonklusjonen? Som dere sikkert skjønner blir det ingen toppkarakter fra min side. Når det er sagt, jeg synes ikke at filmen er ræva heller. Jeg har vurdert å gi den en sterk terningkast 2...

Men under tvil ender jeg opp med å gi filmen en svak terningkast 

Vi reblogges!



0
31.08.2014, 16:13

Når syv forskjellige mennesker våkner opp i en enorm kube full av dødelige feller hvor ting i begynnelsen ser ut til å være tilfeldig er det ikke rart at man får en del spørsmål om hva, hvordan og hvorfor. 


© Bildet er tatt fra skylineindiefilmfest.org

Til tross for at de har havnet i en svært fortvilet situasjon stopper det dem ikke fra å tenke og de innser raskt at ting kanskje ikke er så tilfeldig som man skulle tro likevel. Blant annet viser det seg at alle syv har ganske så forskjellige personligheter, for ikke å snakke om evner.

Blant kubens ofre finner vi en purk, en lege, to matte-genier, en rømningsekspert, en av de viser seg å ha tegnet skisser som kuben er bygget på, mens den siste får vi aldri helt vite noe om... Klarer disse forskjellige hodene å tenke seg ut av denne enorme labyrinten? Finnes det i hele tatt en utvei?


© Bildet er tatt fra theredlist.com

Jeg har sett MANGE skrekkfilmer i løpet av mitt liv. Vel, nå er ikke "Cube" akkurat en skrekkfilm i klassisk forstand da den også er innom science fiction og thriller-sjangeren. Poenget mitt er at jeg har sett mange forskjellige skrekkfilmer hvor de fleste ikke har vært alt for intelligente.. "Cube" derimot er et av de mest geniale filmene jeg har sett på lenge.. Uavhengig av hvilken sjanger vi snakker.

Selv om jeg personlig ikke fikk noe særlig forhold til noen av karakterene innså jeg likevel tidlig at filmens karaktergalleri er nøye gjennomtenkt. Okei, jeg er litt usikker på hvorfor han ene vi ikke får vite noe om er med, men de seks andre er i hvertfall med for en grunn.

Stemningen er det også lite å si på. Til tider er den psykologiske delen ganske intens, og det gir en klar stjerne i boka. Uten å røpe for masse kan jeg likevel avsløre at det er enkelte scener som nok kommer til å irritere litt og kanskje også provosere, men på en god måte.

Og la meg skrive litt om soundtracket som her er komponert av Mark Korven. Musikken i "Cube" er som filmen ellers... Ja, jeg har skrevet ordet før og ordet jeg tenker på er selvfølgelig "GENIALT". Soundtracket er moderne, det er ulikt mye av det vi har hørt før og det står absolutt i stil med filmens atmosfære.

Skal jeg likevel være kritisk for et øyeblikk så går det dog an da ikke alt er helt perfekt. Det er spesielt en ting som kunne vært bedre og det er skuespillerprestasjonene til Maurice Dean Wint som spiller den psykisk ustabile og voldelige politimannen Quentin. Problemet er rett og slett at fyren overspiller, noe som er umulig å ikke legge merke til med mindre man er dum, blind eller døv. Eller alt på en gang... Når det er sagt, det er langt i fra det verste jeg har sett, men heller ikke det beste.


© Bildet er tatt fra theredlist.com


© Bildet er tatt fra theredlist.com

Alt i alt er "Cube" en film man absolutt burde få meg seg uavhengig hva slags forhold man har eller ikke har til skrekkfilmer, thrillere eller science fiction. Vel, ihvertfall så lenge man ikke er plaget av ekstrem klaustrofobi og ikke er alt for sensitiv for synet av levende mennesker som blir partert, noe som er tilfelle fra tid til annen i dette mesterverket. Likevel. De fleste partering-scenene skal sies å være ganske så uskyldige sammenlignet med mye av det som har blitt laget både før og etter. Sammenlignet med foreksempel "Saw", "Texas Chain Saw Massacre", "Final Destination" og "Friday the 13th" er "Cube" førskolemat.

"Cube" er en film man fint kan tillate seg å se mer enn bare én gang. Det er også en film man vil huske. Ikke fordi den har noen spesielt grafisk utfordrende sekvenser (noe den ikke har), ikke fordi den er særlig skummel (noe den ikke er) og heller ikke fordi den er så veldig spennende (noe den heller ikke er), men først og fremst fordi plottet, storyen, soundtracket og karaktergalleriet er såpass unikt og genialt, og i en viss grad også forbløffende. 

Terningkast

Vi reblogges!



0
28.08.2014, 17:58

Når fem forskjellige mennesker blir stengt inne i en og samme heis er helvete i gang. Først ser det ut som et mer vanlig strømbrudd, men sannheten er verre enn som så. En av de fem er nemlig Djevelen i egen person. Men å finne ut hvem det er skal vise seg å være lettere sagt enn gjort da alle har et og annet grums på samvittigheten.


© Bildet er tatt fra geektyrant.com

Etterhvert som tiden går synker stemningen på et stadig lavere plan, mens paranoiaen vokser. Bedre blir det ikke av at lyset kommer og går, og det er når det først blir helt mørkt at mystiske ting skjer. Når lyset så er på igjen viser det seg gjerne at noen har blitt berørt, eller verre... Drept. Kan noen gjennomskue Djevelen i tide, og finnes det noen måte å bekjempe den på?

"Devil" er en film av M. Night Shyamalan, mannen som i sin tid ga oss "The Sixth Sense" og "Signs". Nok en gang har han klart å skape en historie som engasjerer. Jepp,"Devil" har nemlig flere gode sider, til tross for sin mer tvilsomme tittel. Filmen er til tider noe uforutsigbar, man vet aldri helt sikkert HVA som vil skje, i hvertfall ikke med HVEM. Det mest uforutsigbare for min del var da det viste seg hvem av de fem menneskene som faktisk er Djevelen.

Når det kommer til regien er det heller ikke mye å si på. Det aller meste er så djevelsk godt gjort at man nesten kan begynne å lure på filmen er regissert av Satan selv. Man kjøper historien man får fortalt, men uten at man gidder å ofre sjela for det.


© Bildet er tatt fra x264-bb.com


© Bildet er tatt fra alldownloads4u.com

Alt i alt er "Devil" en helt grei film. Den har flere gode sider, men det er også noe som skurrer. Som de aller fleste filmer som blir laget i dag så er heller ikke "Devil" en nevneverdig skummel film. Så som skrekkfilm stiller den dessverre noe svakere enn om man hadde gått god for å heller kalle den en thriller.

Likevel, skrekk eller ei. Filmen er underholdende, historien er god-ond, og dersom man kaller det for en thriller stiller den faktisk ganske godt.

Terningkast 

Vi reblogges!


15.07.2014, 09:35

Da har jeg akkurat sett Dark Touch som nå har ligget i sofaen min et par dager urørt. Hadde jeg bare visst hvilken opplevelse av en film dette er så hadde jeg sett den umiddelbart. Men nå er det i hvertfall gjort, og hvilken fornøyelse!



Vi blir i starten av filmen presentert for den 11 år gamle jenta Neve som ikke akkurat har blitt tildelt de beste foreldrene hun kan få i livet. Foreldrene er ikke snille med henne for å si det pent noe som gjør at Neves sinn stadig fylles med frykt, hat og sinne. En natt har hun fått nok og uten at hun er klar over det selv myrder hun både foreldrene sine, samt hennes lillebror.

Når politiet ankommer huset slår de raskt fast ved at det må ha vært brutale innbruddstyver på åstedet, og Neves forklaring om at huset har gått amok blir totalt ignorert. Neve blir overlatt til noen venner av familien som gjør det de kan for å ta så godt vare på henne som mulig. Men Neve sliter med å føle seg til rette. Hun har store problemer med å stole på folk og når noen prøver å gi henne en klem eller på andre måter røre henne fysisk blir hun redd og gjør det hun kan for å trekke seg unna.


© Bildet er tatt fra cinedor.es

På skolen trives hun heller ikke spesielt godt. De andre jentene stirrer rart på henne og oppfører seg ikke spesielt vennlige. Etter som tiden går begynner Neve å forstå at hun bærer på noen overnaturlige evner som slår til når hun er lei seg eller redd. Når hun en dag er blitt bedt i bursdagsselskap hos en av sine medelever får hun nok og all ondskapen hun lenge har opplevd, vært redd for og følt fysisk og psykisk har hun nå selv blitt til.

Dark Touch minner på flere måter om gullperler som Carrie, Orphan og The Exorcist, men er likevel ganske så original, særlig når man har kommet til filmens andre del. Slik jeg ser det er nemlig denne filmen delt opp i to biter. Den første delen av filmen fokuserer mye på de smertene et barn kan ha etter å ha opplevd svært fæle ting, samt all den sorgen og frykten hun konstant bærer, mens i filmens andre del slår hun seg totalt løs og er blitt alt hun en gang var redd for, pluss litt til...


© Bildet er tatt fra cinedor.es


© Bildet er tatt fra cinedor.es

Vel, jeg har siden forrige linje i denne anmeldelsen akkurat tatt meg en liten pause i dusjen da jeg plutselig fikk en stemme i hode som sa noe som ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt. Før jeg går videre vil jeg gjerne sitere den ikke helt ukjente stemmen:

«Fear is the path to the dark side. Fear leads to anger. Anger leads to hate. Hate leads to suffering»
(Fra "Star Wars - The Phantom Menace") 

Vel, kloke ord det der mester Yoda, men nå, tilbake til Dark Touch:
Dersom du er et menneske som fremdeles har en viss sjel vil denne filmen gripe fatt i deg allerede fra første scene forså å holde deg godt fast helt til det hele er over. Dette er en film som lar deg bli revet med i hver eneste ledd du har i kroppen.


© Bildet er tatt fra cinedor.es

Ok, filmen er ikke 100% perfekt da den til tider er litt forutsigbar, men likevel er den tvers gjennom fantastisk. En større del av filmens karakterer er barn, spilt av barn, barn som her har gjort en fantastisk, overbevisende jobb. Særlig skal unge Missy Keating ha cred her for den overlegne gode jobben hun har gjort ved å tre inn i under huden til filmens hovedrolle, altså Neve. Jenta er bare 13 eller 14 år gammel i dag og det er nesten litt sykt å tenke på når man ser hvilken innsats hun har gjort denne rollen. Jeg er motherfuckingsimponert!

Filmen er skrevet og produsert av den franske skjønnheten Marina de Van, en kvinne som ikke er spesielt kjent foreløpig, men som jeg håper vi vil få se mer fra i fremtiden når det kommer til denne mørke filmsjangeren hvor Dark Touch ser ut til å være hennes debut.

Terningkast

Vi reblogges!



0
07.07.2014, 01:03

Når en gruppe på seks gullgravere legger ut på tur på jakt etter rikdom er det helt uvitende om reisen vil koste de fleste av dem livet. Den eneste som ser ut til å ha overlevd er nemlig den noe uerfarne turlederen Alfred Packers (spilt av Trey Parker) som nå sitter bak og slå og bare venter på å bli henrettet.



Cannibal! The Musical er en munter og delvis morbid, men først og fremst en noenlunde sær komedie skrevet og produsert av Trey Parker, mannen som noen år senere ga oss den kjente og kjære tv-serien "South Park" sammen med Matt Stone som også har en finger med i denne filmen. I likhet med "South Park" har heller ikke denne filmen vært redd for å tøye grenser og lage humor rundt en del emner som kanskje ikke er spesielt tabu lenger i dag, men som var det da den kom ut for rundt 20 år siden.

Det faktum at filmens tittel inneholder ordet "kannibal" kan nok få samtlige til å bli noe skeptiske og lure på om dette er en film man vil se. Til dere som dette gjelder har jeg bare en ting å si - Dere kan trygt ta det med ro! Man får se et og annet som skal forestille et og annet fra menneskets indre natur, men det vi får se er ikke skrekkelig realistisk. I dag kunne denne filmen trygt vært vist på en ren barne-tv kanal, det er bare en og annen hårsår alenemor og kanskje en og annen politiker i KRF som hadde reagert...


© Bildet er tatt fra expressmilwaukee.com

Først og fremst er dette laget som en komedie fremfor noe som helst annet, så hvordan er egentlig filmens humor? Vel, den er ikke hysterisk morsom, men den er heller ikke totalt mislykket. Humoren er helt grei, for å gjøre det kort. Det er en og annen replikk som slår helt greit an, men du kommer altså neppe til å knekke ribbeina for å si det sånn. Så morsom er den ikke.

Det jeg personlig likte best ved denne filmen er sangene som er skrevet. For å si det sånn, filmen heter ikke "Cannibal! The Musical" for moro skyld. Sangene er heller ikke kjempesupergode, men de er likevel ganske så... Ja, sjansen for at du vil få en og annen på hjernen en stund etterpå er stor. Og kanskje, hvis du er heldig, så får du både lyst og mulighet til å lage en snømann etterpå?


© Bildet er tatt fra moviefancentral.com

Alt i alt er "Cannibal! The Musical" en helt ok film. Den er ikke hysterisk morsom, og du vil neppe bli sjokkert og støtt av filmens mer "grafiske" innhold eller satiriske kommentarer, men til tross for det så er altså filmen helt ok. Dersom du liker "South Park" og "Team Amerika" er dette en film du absolutt bør ta en titt på, hvis ikke.... Vel, det hadde ikke skadet å tatt en titt likevel!

Terningkast

Vi reblogges!

 



0
21.06.2014, 18:46

Nå som vi er kommet på slutten av juni er det bare å innse, det er faen meg ikke lenge igjen til jul(i). Jeg har allerede i dag startet forberedelsene ved å se noe så sært som en norsk juleslasher hvor nesten alle snakker møring.

Filmen åpner ganske nådeløst med en brutal sekvens hvor en mentalt forstyrret mann litt opp i årene terroriserer en hel familie på verst tenkelig måte. Uten å komme med noe særlig til avsløringer kan jeg likevel si at filmen ikke venter med å prøve å sjokkere deg. Nå er jeg så godt som immun på den fronten så JEG reagerte ikke noe særlig på noe, men så er vel ikke jeg representativ lengre heller.

Når det er sagt er jeg ikke i tvil om at mange av dere mer vanlige, dødelige sjeler der ute kommer til å bli både provosert og faktisk også litt sjokkert. Særlig med tanke på at dette er en norskprodusert film.


© Raymond Volle


© Foto: Raymond Volle

Når vi først får servert de scenen som gjør O'Hellige Jul til en slasher, ja så har man virkelig ikke holdt igjen. Et av de mest irriterende problemene med norske skrekk-produsenter og regissører synes jeg er det faktum at man lenge har vært redd for å gå for langt. Det er derimot ikke noe Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll har hatt problemer med, tvert om. For min del er det det som trekker denne filmen lengst opp.

O'Hellige Jul har ingen problemer med å sjokkere folk, og drar det hele litt lengre enn selv en del amerikanske filmer jeg har sett da det blant annet er en sekvens i denne filmen som inneholder en baby som nok enkelte vil reagere på. Så tommel opp at produsentene ikke har vært redd for å lage det for "drøyt".

Ikke bare har filmen noen drøye sekvenser, men den skal også ha skryt for samtlige av effektene som er blitt laget. Kroppsdelene, gørret og blodet vi får servert ser rett og slett veldig kult ut, og det uavhengig av om den hadde vært norsk eller ikke. For å si det sånn, jeg tror en del gore-hunder der ute kommer til å bli tilfredsstilt!


© Foto: Raymond Volle


© Foto: Raymond Volle

Men det er ikke bare positive ord jeg har å si på denne filmen. Før jeg sier noe mer bør det nevnes at denne filmen er en amatørfilm med et ikke alt for tykt budsjett. Til å være en amatørfilm er ikke O'Hellige Jul så verst egentlig. Men... Det er enkelte ting man godt kunne spart oss før. Det som trekker filmen aller mest ned er det faktum at den har et par scener som jeg ikke finner særlig nødvendige og som godt kunne vært klippet helt ut.

Filmen har dessverre også en del scener som ikke nødvendigvis hadde trengtes å klippes helt bort, men som man godt kunne klippet noe ned. For min del føles denne filmen noe lengre enn den er, og etterhvert ble det en lei vane at jeg så på klokken litt for ofte og lurte på når filmen skulle ta slutt.

Filmen er ikke lengre enn 90 minutter, men det føltes lengre. Personlig synes jeg det hadde vært nok om denne filmen ikke var lengre enn 50 minutter, da hadde det kanskje føltes ut som om den var på 90, og det hadde vært greit.


© Foto: Raymond Volle


© Foto: Raymond Volle

En annen ting som irriterte meg litt var samtlige av sekvensene hvor vi skal bli bedre kjent med filmens psykopat. Her har man ikke bare en gang, men flere ganger valgt å klippe filmen på en måte produsentene kanskje tenkte er en mer nytenkende, hipp og kul måte å lage film på... Men dessverre ender det hele opp med forvirring og jeg føler jeg må konsentrere meg ekstra mye for å være i stand til å følge med på hva karakterene prater om. Det er vanskelig nok med å henge med på møredialekten til tider om ikke klipperen skal lide av adhd i tillegg.


© Foto: Raymond Volle

Alt i alt synes jeg O'Hellige Jul er en helt ok film. Den er ikke en film jeg vil mase på folk om å se, men den er heller ikke en film jeg vil advare folk mot å ikke se. Den har absolutt sine sider. Det er flere scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet på en positiv måte, men dessverre, den er for lang og enkelte av de snillere scenene med filmens psykopat er klippet på en såpass irriterende og unødvendig måte at jeg ikke klarer å like filmen mer enn midt på treet.

Terningkast

Vi reblogges!



0
13.06.2014, 20:30

Har du noen gang lurt på hvor sært det hadde vært dersom.. La oss si... Hvis Mary Shelleys "Frankenstein" bare hadde vært en kvinnelig prostituert? Nei, ikke jeg heller, og nå trenger jeg uansett ikke lure på det fordi jeg har kinda sett resultatet. Jeg har akkurat sett den veldig lite selvhøytidelige horror-komedien "Frankenhooker" av Frank Henenlotter.



Når den ganske så oppfinnsomme vitenskapstudenten Jeffrey Franken får sin vakre kjæreste Elisabeth Shelley ("lurer på hvordan de fant på det navnet") brutalt drept av en gressklipper blir hans liv naturligvis svært forandret. Han blir besatt på å bringe henne tilbake i live, men med tanke på hvor opphakket hennes kropp ble under ulykken er det enklere sagt enn gjort.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe (sa reven). Han har fremdeles hennes hode, og nå har han tross alt muligheten til å gjøre kroppen hennes helt perfekt ved å velge og plukke kroppsdeler fra andre kvinner. Nærmere bestemt prostituerte. Han er rask med å oppsøke byens verste horestrøk og får plukket opp en liten gjeng som ikke akkurat er ubehagelig å hvile øynene på.


© Bildet er tatt fra blu-ray.com

Jeffrey studerer hver eneste kroppsdel på hver eneste av de svært nøye før han bestemmer seg for hvem han skal plukke hva fra. Tross alt, når han skal sette sammen sin nye Elisabeth er det jo viktig at alt blir perfekt. Vel, uten å røpe for mye kan jeg avsløre at ikke alt blir heeeeelt slik som han hadde tenkt seg. *kremt, kremt, nei jeg har ikke satt noe i halsen!*


© Bildet er tatt fra blu-ray.com

Jeg sjokkerer vel neppe noen når jeg sier at "Frankenhooker" er en rimelig spesiell og sær film for de spesielt interesserte. Bare tittelen i seg selv stinker mangel på selvhøytidelighet og forsåvidt en god del andre ting. Når det er sagt så er det mye nettopp på grunn av at den er så sær og på en del fronter ganske elendig at den faktisk er såpass bra som jeg syns den er.


© Bildet er tatt fra blu-ray.com 

Det er egentlig ingenting ved denne filmen som egentlig er spesielt bra laget. Skuespillet stiller ganske likt med det man kan se i en del pornofilmer, effektene ser ut som noe noen kunne ha laget på videregående og, ja, "Frankenhooker" er på mange måter en ikke skrekkelig godt laget film. Men igjen, det er nettopp derfor den også er såpass underholdende og bra som den er i mine øyne (som etter det jeg vet er mine egne).


© Bildet er tatt fra blu-ray.com

"Frankenhooker" er litt som å miste jomfrudommen, det kan ikke beskrives, det må oppleves!

Terningkast 

Vi reblogges!



0
13.05.2014, 12:47

Familiegjenforening. For noen er det et ord som er positivt ladet. Men for noen familier er det et ord som får det ene familiemedlemmet etter det andre til å hagle. Under det som skulle vært en hyggelig middag på foreldrenes bryllupsdag går brødrene i familien i verbalt angrep på hverandre. Idyllen får derimot sin siste spiker i kisten når det bokstavelig talt begynner å fly piler inn i rommet.



Familien gjør det de kan for å overleve angrepet. Det vil si, noen er selvfølgelig mer i sjokk enn andre og derfor ikke i stand til å tenke like klart. Derimot så er det én som klarer å overraske med ganske så uante talenter og som ganske tydelig har lært et og annet om å overleve når det står på som verst. Men holder det til å holde de siste gjenlevende i huset i live? 

"You're Next" er en film som på flere måter har overrasket meg svært positivt. Først og fremst skal det sies at jeg ikke hadde de aller mest høye forventningene til denne filmen, men det skyldes ene og alene at jeg ikke har lest noe særlig om filmen på forhånd, enda jeg ser nå at det er mange troverdige anmeldere verden rundt som har gitt den veldig god kritikker, og det er ikke uten grunn!


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Dette er en film som man bare se om man har sans for horror. I tillegg til at den er til tider ganske voldelig og blodig som jeg personlig liker ganske godt så er filmen også temmelig intelligent, og det er det ærlig talt ikke mange filmer innen denne sjangeren jeg føler at jeg kan si det samme om. Den byr på det ene overraskelsesmomentet etter det andre, noen av de klarer man kanskje å gjette seg til, mens andre sekvenser kommer heller brått på.

I tillegg er filmen jevnt over veldig spennende. Den kan kunsten å få adrenalinet til å gå løpsk, og det føles for å si det rett ut, jævlig deilig. Filmen skal også ha for soundtracket som er med på å løfte stemningen opp et ekstra hakk gjennom taket.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Hvis jeg i hele tatt skal nevne en eneste ting som er med på å trekke denne filmen litt ned så er det at man kunne jobbet litt mer for å få de få overraskelsesekvensene som ikke er like vanskelige å forutse til å nettopp være litt mer uforutsigbare. Men når det er sagt, så har jeg faktisk ikke mer å pirke på hos denne morbide familiemassakeren som må være en av de beste skrekkfilmene som noen sinne er produsert de siste 20 årene. Se den!!!

Terningkast 

Vi reblogges!



0
09.05.2014, 00:38

Marion Cobretti (Sylvester Stallone), bedre kjent under kallenavnet Cobra er den hensynsløse politimannen som straffer kriminelle på sin egen måte. Han er av den holdningen at dersom man skal vinne over byens grusomme mennesker så kan man ikke alltid følge loven til punkt og prikke, for da har man alt tapt.


© Bildet er tatt fra filmforager.com

"Cobra" er på mange måter en katt og mus-historie. En dag får han i oppdrag fra høyeste hold om å finne en grusom seriemorder som herjer i byen. En seriemorder som vel og merke ikke handler på egen hånd. Dette vil på ingen måte bli pent.

Jeg skal med en gang innrømme at jeg likte denne filmen. Men den har flere svakheter i seg. Først og fremst er ikke plottet det tykkeste og mest vanntette jeg har fått servert. Actionsekvensene i filmen er mørke og til tider voldsomme, akkurat som man forventer av en Stallone-film. Dessverre føler jeg i alt for stor grad at jeg har sett det meste før, og det er ingenting i denne filmen jeg finner spesielt originalt. Også må det sies at den dessverre har gått litt ut på dato...

Dette er først og fremst en film for de som liker filmer med en god dose, god gammeldags VOLD. Hvis man liker det, og samtidig er en noen lunde eller ganske stor fan av Sylvester Stallone, så er dette en film jeg vil anbefale. Men er du heller ute etter en viss historie, er det like greit å se noe annet.


© Bildet er tatt fra ulozto.net


© Bildet er tatt fra imcdb.org

For mitt vedkommende som er blant de som liker Sylvester Stallone ganske godt og i tillegg er en stor fan av mørke voldscener så er dette en helt grei film. Ikke like bra foreksempel Rambo-filmene, men... Ja, som jeg allerede har skrevet, den er grei nok.

Helt til slutt vil jeg legge til at i denne filmen spilte Stallone mot det som skulle bli hans kommende kone, den danske skjønnheten Brigitte Nielsen, som han hadde et ekteskap med frem til de ble skilt i 1987. 

Terningkast

Vi reblogges!



0
24.04.2014, 10:18

Mange av oss (men absolutt ikke alle..) har et og annet talent. Noen er god i å synge, noen er flink til å få folk til å le og noen ytterst få vet hvordan de skal bryte seg ut av hvert eneste fengsel som eksisterer verden over. Den muskuløse amerikaneren Ray Breslins (Sylvester Stallone) er av de sistnevnte.



Breslins arbeidsoppgaver er meget fort gjort å oppsummere; finne svakheter i diverse fengsel, komme seg ut, rapporter!

Akkurat som diverse brett i videospill er det også enkelte fengsel som er hakket verre å komme ut av enn andre. En dag havner vår ekspert i et fengsel han aldri har sett maken til. For å si det sånn, Its a long road, he could use a friend.

Etter en liten stund støter han på det som kan se ut til å bli skjebnen i dette oppdraget, en tysk medfange som kaller seg Emil Rottmeyer (Arnold Schwarzenegger). I starten viser ikke Ray den helt store interessen for en ny venn. Men samtidig er han ikke dum og forstår kvikt at det kanskje kan være hans eneste sjanse om han vil komme seg ut. Ja, selv en ekspert som Ray med såpass lang erfaring på å rømme er avhengig av venner på innsiden denne gangen.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

De to bøllene begynner å samarbeide, og det hele begynner sakte, men sikkert å gi resultater. Og hvor vanskelig kan det egentlig være?

Da jeg først fikk høre om denne filmen var jeg nok en av mange som tenkte mitt. Eller, det er bare jeg som tenker mitt, men dere skjønner, ikke vær så vanskelig! Jeg tenkte ihvertfall som så; "Ah, Schwarzenegger og Stallone skal leke sammen igjen, dette er bare dømt til å bli nok en film som lages for deres konto og ego".

Ja, jeg så for meg en film i stil med The Expendables-serien. Jeg trodde dette ville bli nok en film som satset maksimalt på disse to kjente action-ikonene samt mest mulig vold, heftige bilder og noen halvdøve, men samtidig treffende kommentarer. Og ja, minimalt på det å ellers lage en god film med tanke på en story.

Hadde jeg vært i stand til å skamme meg hadde jeg gjort det nå, til en viss grad. Enkelt og greit, jeg har undervurdert denne filmen. Det er ikke det at jeg ikke trodde at jeg ikke skulle like denne filmen, for det var jeg ganske sikker på at jeg ville gjøre uansett, altså like den. Hallo, hvordan kan man mislike en film med Arnold og Stallone? Selv hjerneskada russ har såpass til smak. Poenget er; filmens historie er faktisk ikke så alt for dårlig at det gjør noe.


© Bildet er tatt fra filmweb.no


© Bildet er tatt fra filmweb.no

Vet dere, jeg skal gjøre meg så tydelig som overhode mulig. Escape Plan leverer som forventet, bare noen slag kraftigere. Ja, selv om noen av slagene kan virke som de kommer fra en vegetarianer... I motsetning til The Expendables har denne filmen et plot og en sjel. Det er vel og merke noen mer tvilsomme punkter å henge seg opp i her også, men det er det vel i alt som er blitt filmet og gitt ut?

Personlig følte jeg ikke at jeg bare ble underholdt denne gangen, jeg føler også at jeg kan ha lært et og annet som kan komme til fordel senere i livet. Jeg vil gå så langt å si at dette muligens er den beste filmen som Sylvester og Arnold har gjort siden gullalderen deres på 80/90-tallet. Og jeg skriver muligens fordi jeg fremdeles har et par filmer til gode. Er du fan av en av dem er denne filmen et must. Er du fan av dem begge, ja da er dette filmen livet ditt er verdt å avslutte for å få sett.


© Bildet er tatt fra filmweb.no

For min del er det ingen sak å fortsette å gi deg en rekke gode grunner til å se nettopp denne filmen som ikke engang ville kostet meg 50 Cent (jepp, han er også med på laget) å ramse opp, men etter det jeg alt har skrevet ville det bare vært unødvendig. Hvis du fremdeles ikke er overbevist så fortjener du rett og slett heller ikke den opplevelsen filmen har å gi, så enkelt som det. Da kan du heller nøye deg med noen gulrøtter og noen dårlige såpe-serier.

Og en siste ting, og nå skriver jeg for begge anti-heltene våre: They will be back!

Terningkast

Vi reblogges!



0
29.03.2014, 09:11

En gjeng med ungdommer som er tatt for å ha lagt ut noen bilder på nettet av en av deres medelever er som straff tvunget til å bli med ut på landet for en periode. Hia hia ho.. Gården de skal besøke har en kjent historie, i følge myten skal det ha bodd et fugleskremsel i nærheten som har flere titalls menneskeliv på samvittigheten. Hia hia ho...



 "Scarecrow" er en film som ikke venter med å forsøke å skremme deg. Allerede fra åpningsekvensen prøver den å pumpe adrenalinet i deg med blod og gørr, diverse spesialeffekter og en del hyl og skrik. Hia hia ho... Det første man burde forvente fra en sånn film er at den skal være skummel, dessverre er dette en av flere punkter denne filmen feiler på. Hia hia ho...

Fugleskremselet er så tydelig data-animert at selv Flåklypas egen Ludvik hadde følt seg rimelig trygg. Hia hia ho... For å gi dere en viss ide, dette er en film som bor vegg i vegg med "The Ring" og "The Grudge" på animasjonsbiten... Jeg tror filmen hadde tjent en del på om den lot være å vise oss dette såkalte "monsteret" så alt for mange ganger, alle vet jo at det vi helst er mest redd for er det vi helst ikke kan se, frykten for det vi ikke vet nok om. Stort bedre blir det heller ikke av at så og si hver scene foregår i dagslys. Hia hia ho...


© Bildet er tatt fra alienbee.net


© Bildet er tatt fra gamato.ning.com

Når en regissør aner at historien, animasjonene og plottet i seg selv ikke er skummelt nok tar man gjerne og satser på en del jumpscares, altså høye, bråe lyder. Dessverre er også dette noe som stiller med et sterkere fravær denne gangen. Det virker som om man har satset maksimalt på å animere et så skummelt fugleskremsel som mulig, noe man altså IKKE har lyktes med.

Jeg er skrekkelig klar over at jeg nærmest stiller som immun mot å bli skremt etter å ha sett et par tusen flere filmer i denne sjangeren enn folk flest, men helt ærlig; jeg tror selv ikke mine mest lettskremte venninner ville latt seg plage av denne her, selv ikke med et hjemmekinoanlegg med lyden på høyeste volum. Hia hia ho...


© Bildet er tatt fra moviesboxhd.blogspot.no

Men jeg skal ikke bare strø gift i åkeren, til tross for at det ikke er så gøy på landet denne gangen, hia hia ho... Filmen skal i hvertfall ha for at den ikke plager oss med en haug uinteressante dialogscener. Og personlig er jeg også ganske glad for at den har skånet meg for den ene deprimerende sex-scenen etter den andre, og all den drikkingen som mange andre filmer i denne gaten har å by på. Ja, også skal den ha tommel opp for at den har et ganske vakkert persongalleri med en del søte jenter, og attpåtil ikke dreper den fineste av de med en gang.

Alt i alt er dette en helt grei film. Den finnes altså ikke skummel, men samtidig så er den heller ikke alt for kjedelig. Må forresten legge til at den har en del kule actionsekvenser for den som liker sånt. Husker jeg ikke feil inneholder den tre helt greie eksplosjoner, om det ikke var fire. Så virker som om man har prøvd seg litt på actionsjangeren også, uten at det heller har lyktes helt... Hia hia ho...

Terningkast


Vi reblogges!



0
25.03.2014, 01:43

Johnny (Kim Ulvberget) er den skjeggete fotografen som nok burde vært innlagt på en eller annen klinikk for voldtektsforbrytere og mordere for en god stund siden. Hans jobb er å ta bilder av unge, vakre kvinner. Hans hobby er, ja, å voldta og drepe dem. Når det deilige sukkertøyet Nadia (Camilla Vestbø Losvik) møter opp til avtalt tid er han rask med å kle av henne med blikket. Så fort de har kommet seg litt inn tar han tak i henne, holder henne fast og kjører sin lille venn inn i henne sterkt mot hennes vilje.

Det er ikke "bare" disse uvanene Johnny har med seg i livets bagasje. Han har også sine utfordringer når det kommer til søvn. Han er en av de som sliter med hypnagogia som er latinsk for "søvnparalyse", en tilstand 1 av 5 vil oppleve i løpet av livet i følge filmen selv. Like etter han har drept Nadia er hun tilbake for å hevne seg. Så er det store spørsmålet fremover, hva er virkelighet og hva er bare drømmer?


© Foto: Lars-Erik Lie


© Foto: Lars-Erik Lie

Det er Lars-Erik Lie som står bak denne noe spektakulære kortfilmen på knappe 23 minutter, eller 27 om man tar med rulleteksten. Fra før av har jeg kun sett en film fra denne karen og det er rape-revenge-filmen "The Thrill Of A Kill". Når man nå ser "Hypnagogia" føles det litt lenge siden man så den "The Thrill Of A Kill". Spesielt når det kommer til det tekniske er denne filmen mye stiligere og bedre å se på. "Hypnagogia" er en veldig mørk, men likevel også en fargerik og vakker, skremmende film.

Bildene er fantastiske og kan ganske enkelt beskrives med et ord. Kunst. Lydkvaliteten er også langt bedre siden sist, for ikke å snakke om musikken. Soundtracket er mulig det som falt best i smak for min del. Det er utrolig episk og kan blant annet gi assosiasjoner til en rekke av John Carpenters gullperler, samtidig som det på ingen måte er noe plagiat.


© Foto: Lars-Erik Lie


© Foto: Lars-Erik Lie

Jeg liker også historien til denne filmen ganske godt. Jeg elsker filmer innen for rape-revenge-sjangeren, til tross for at mange av disse filmene ofte er litt vel identiske. Jeg går fortsatt rundt og irriterer meg over hvor utrolig lite kreativ jeg fremdeles synes Reinert Kiil var da han kom ut med "Hora" i 2009, en film som etter min mening kun er en svakere kopi av den originale "I Spit On Your Grave" fra 1978. Men nå er det Lars-Eriks "Hypnagogia" denne anmeldelsen skal dreie seg, og etter min mening klarer denne filmen å levere også på dette punktet.

Jodda. Den har en rekke sekvenser som minner om et og annet som er sett før. Men å lage en film hvor absolutt alt virker 100% nyskapende i 2014 er like lett som å male himmelen. Det lar seg bare ikke gjøre. Dessuten er dette på ingen måte en film som er noe plagsom når det kommer til det som gir litt deja vu. En av mine personlige favoritter er nettopp en av disse scenene, nærmere bestemt en sekvens hvor Nadias gjenferd ligger under sengen til Johnny og minner skrekkelig mye om en sammensmelting av Samara fra "The Ring"-filmene og hun langhåra fra "The Grudge", du vet hun som høres ut som et treskeverk?


© Foto: Kim Ulvberget

Det er egentlig lite jeg har å utsette på denne filmen. Likevel er det er to ting jeg vil nappe tak i mens jeg har muligheten. For det første, filmen er engelskspråklig. Et smart trekk med tanke på det internasjonale, likevel føles det hele noe spesielt når man tydelig hører at alle karakterene egentlig er norsk, og likevel snakker de engelsk til hverandre, i Norge. I punkt nummer to vil jeg nevne skuespillet som også kunne vært noe bedre. Når jeg igjen har skrevet det må jeg også legge til at dette er en lavbudsjettfilm med et budsjett på rundt 666 dollar i følge den informasjonen jeg har fått oppgitt, eller 4000 kroner om du vil.

Men til tross for at skuespillet ikke er det beste jeg har sett er det langt i fra noe ille heller. Det er på ingen måte med å stikke hull i hjulene for å si det sånn, og blir heller et lite småplukk når man sammenligner det med alt det andre jeg har nevnt nå.

Hovedkonklusjonen min er enkel:
Liker du gode skrekkfilmer bør du absolutt gi denne norske kortfilmen en sjanse. Den er vel og merke ikke veldig skummel av seg, men den har i det minste et par jump-scares som ihvertfall funket på meg. Den er ikke skrekkelig lang, den er heller akkurat helt passe. Og når det kommer til underholdningen har jeg ingen ting å utsette.

Har du lyst til å se den må du vente noen dager, men heldigvis ikke så lenge da den slippes ut for offentligheten fra og med førstkommende fredag. Høres det ut som en film du har lyst til å titte på kan du leie eller kjøpe filmen ved å klikke deg inn her!

Terningkast

Vi reblogges!



0
23.03.2014, 17:12

For 6 år siden endte Toms bursdagsfest på en meget brutal og brå måte da klovnen Stitches falt baklengs og ble spiddet av noe kjøkkenutstyr som lå i oppvaskmaskinen. Siden den gang har Tom jevnlig slitt med mareritt og frykten for at Stitches en gang skal vende tilbake fra de døde og hevne seg for det som skjedde.



Selv om det nå har gått noen år siden den grusomme tragedien sitter minnene fremdeles veldig sterkt i Toms sinn. Til helgen skal han ha en ny fest hjemme hos seg selv, den første siden tragedien. Både venner og bekjente og mindre kjente er invitert og det ser en stund ut til å bli et vellykka opplegg. Ja, sånn bortsett fra at Tom får i seg en halv hasjkake og et par andre ting som ikke er veldig vesentlig og nevne her og nå... Folk hygger seg, drikker, sjekker opp hverandre, tærer opp hverandre, ruser seg og i det hele tatt. De fleste aner fred og ingen fare. Men plutselig er den døde klovnen tilbake!

Stitches var aldri en særlig hyggelig klovn før han døde, og de seks årene i grava har absolutt ikke gjort han noe snillere. Han er tilbake verre enn noen gang og denne gangen er det han som skal more seg på andres bekostninger. Det er bare å ønske Tom en riktig Gory Dirtday, for nå er det sannelig lenge siden sist.


© Bildet er tatt fra peliculasyestrenosrmvb.net

"Stitches" er en utrolig sær splatter-komedie med den ene tvilsomme sekvensen etter den andre. Dette er på ingen måte en film som tar seg selvhøytidelig et eneste sekund. Mange av scenene er utrolig voldsomme og morbide, men til tross for det så tror jeg likevel at de færreste vil kjenne på et alt for stort ubehag da effektene vi får servert ikke er spesielt realistiske, noe som uskyldiggjør det hele en god del. Selv blodet fra Quentin Tarantinos "Kill Bill" virker mer ekte enn de vi får servert her som for det meste bare gjør at jeg får lyst på rød saft.


© Bildet er tatt fra arntmkv.com

Filmen er heller ikke nevneverdig skummel på noen måte. Ikke en gang en femåring vil finne denne filmen spesielt nifs. Når det er sagt er "Stitches" likevel ikke en dårlig film. For selv om den verken er spesielt ekkel eller skummel så er den ganske underholdende til tider. Nok en gang, filmen prøver på ingen måte å ta seg selv veldig seriøst, derimot lar den deg få slappe av og rett og slett bare kose deg i en halvannen time. Ja, jeg vil rett og slett kategorisere "Stitches" som en kose-splatter.


© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com


© Bildet er tatt fra arntmkv.com

Det må også nevnes at denne filmen til tross for at den ikke er veldig ekkel likevel har et par scener du og vennene dine nok vil huske en stund fremover og gjerne snakke om. Den scenen som har satt seg best hos meg er når Stitches graver ut noen "baller" fra hjernen til en av ofrene med en is-skje, legger tre runde "baller" hjerne i en skål og topper det hele med å helle over litt blod. Desserten er servert, det hele med den episke 80-tallslåta "(i Just) Died In Your Arms" i bakgrunnen.

Ross Noble gjør en minneverdig jobb som den hevntørstige klovnen. Han er ikke like skummel som Tim Currys "IT", ikke like creepy som klovnene fra "Killer Klowns from Outer Space", men likevel en klovn jeg vil huske å ta opp i sosiale sammenhenger når temaet måtte poppe opp.

Terningkast

Vi reblogges!



0
15.03.2014, 15:25

Jo, Max, Gwen og Dave anser seg alle som heldige vinnere av en konkurranse på nett. De tror at de skal nyte en luksuriøs flytur fra London til New York, men sannheten er at de snart skal oppleve sitt livs verste og muligens siste mareritt.



Når de har kommet seg på flyet får de gjennom en stemme i flyets høyttalere høre at de skal spille et spill. De får alle tilbud om å lese reglene før de starter, noe ingen bryr seg om. Første runde starter med en ganske personlig quiz basert på profilene de har på det sosiale nettstedet All2gethr.com. Etter denne quizen er det ingen som lenger føler seg like vel som da de nylig møttes. Sannheten er, ubehagelighetene har såvidt begyntt.

De neste rundene blir spillet bare mer og mer alvorlig. Alt for sent innser de at dersom noen av reglene (som de ikke har tatt seg tid til å lese) blir brutt, blir en av deres venner på det sosiale nettstedet valgt ut tilfeldig og straffet med en brutal henrettelse.


© Bildet er tatt fra bloodygoodhorror.com

Plottet til denne britiske perlen minner utvilsomt om Saw-filmene. Det er ingen hemmelighet at jeg setter stor pris på slike fortellinger. Men når det kommer til Panic Button skal denne filmen være inspirert fra en sann historie, noe som for min del gjør det litt vanskeligere å like filmen like sterkt som Saw. På en annen side har jeg ikke gjort nok research enda til å faktisk finne ut om det er sant.

Uansett. Inspirert på en historie fra virkeligheten eller ei, Panic Button er ikke en kjedelig film. Den er med på å drive impulse-pumpen fra ganske tidlig av. Dette er en intens film med fire hovedpersoner man blir tidlig kjent med. Det som dessverre er med på å svekke det hele noen hakk er at desto nærmere sannheten rundt hvorfor de faktisk er på flyet vi kommer, desto vanskeligere blir det å faktisk bry seg alt for mye om de stryker med eller ikke.

Når det også kommer frem hva skurkens planer for dem er får jeg også problemer med å egentlig bryr meg om hva som eventuelt måtte skje med h*n også. Vel, jeg hadde noen tanker i hodet, men på grunn av enkelte ting jeg ikke ønsker å røpe her så ble troen på at noe annet skulle skje enn det som faktisk skjer så liten at jeg endte opp med å bli mer eller mindre likegyldig og bare sitte og følge med.

I slike filmer vil jeg enten at folk skal lide og gjerne også dø en så fæl død som mulig, eller at de skal klare seg på et vis. Dessverre var det noe med denne filmen som gjorde at jeg særlig mot slutten ikke klarte å bry meg særlig om noe av delene. Og når man ender opp som likegyldig til karakterens skjebne, da sier det seg selv at jeg i hvertfall ikke kan gi filmen en topp-karakter.


© Bildet er tatt fra bloodygoodhorror.com


© Bildet er tatt fra brutalashell.com

Avslutningsvis skal det sies at det er andre gang jeg ser denne filmen i dag da jeg også så den en gang i høst. Poenget mitt er, selv om enkelte deler av filmen var gått i glemmeboksen så hadde jeg sett den en gang før, så det kan ha noe å gjøre med at ting ikke var så viktig for meg nå. Dessverre kan jeg ikke helt huske hva jeg satt og tenkte sist jeg så denne filmen heller, annet enn at jeg synes den var spennende på en eller annen måte. Jeg tror kanskje jeg hadde likt filmen bedre om de hadde turt å dra det hele litt lengre.

Utenom det jeg har nevnt nå har jeg ikke mer negativt å komme med. Plottet i seg selv er som nevnt tidligere et jeg liker. Karakterene er alle spilt av noen flotte skuespillere jeg ser frem til å se igjen i andre filmer. Filmen er godt regissert og i det hele tatt er dette en ganske smakfull suppe jeg godt mulig kan finne på å suppe i meg hvertfall en gang til.

Terningkast

Vi reblogges!


Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits