hits


0
10.10.2018, 20:57



Så.. Jeg antar at de fleste av dere (som ikke er helt ny her inne) sikkert husker at jeg for en uke siden fortalte om en litt småklein opplevelse som jeg hadde mens jeg var ute og handlet? Hvis noen skulle være litt i tvil, eller simpelthen bare ikke har lest innlegget enda, så kan det alltids leses her!.. Uansett - i går kveld så innså jeg nok en gang at det igjen var på tide å fylle kjøleskapet litt. Så sånn litt før stengetid ble det altså til at jeg tok meg en tur ut, og det skulle vise seg å bli en helt alminnelig handletur. Ingen "black outs", eller noe som helst. Dvs. Ikke før jeg hadde betalt og kommet meg ut igjen.. For i det jeg står ute i høstkulda og venter på grønn mann merker jeg nok en gang at jeg begynner å bli litt "susete" i kroppen. Jeg begynner så svakt å se litt stjerner, ikke sånn at det er blendende, men nok til at jeg finner det litt ubehagelig.

Og i noen sekunder kan jeg sverge på at jeg ser noen på den andre siden av veien, og først så innbiller jeg meg at det er hun samme dama som helt random sa unnskyld til meg forrige uke. Men så klarer jeg å hente meg inn igjen, og jeg ser at neida, det er bare ei gammel dame som står der og venter på å få krysset veien, i likhet med meg selv. Det blir omsider grønt, og vi går så over til hver vår side av veien. Og i det jeg så har kommet meg helt over på den andre siden så tar jeg meg selv i å tenke: "luktet ikke hun gamle dama litt sånn som hun rare i kassa forrige uke?". Også velger jeg å si litt lavt til meg selv (ja, det hender faktisk at jeg snakker til meg selv, get over it! xD): "stemmer det, det er jo en lov som sier at gamle folk ikke kan bruke den samme parfymen som oss som er litt yngre". Selvfølgelig helt sarkastisk - om noen skulle være i tvil.. :p

S-ay goregeous!



#hverdag #gamlefolk #handel #shopping #eldre #parfyme #lukt #fordommer #trafikk #helse #blackout #blackouts #oppdal #trøndelag #sabina #halloween #fiksjon #fiksjonshistorie #energi


03.10.2018, 07:13



Verden er og blir full av merkelige tilfeldigheter. Og noen ganger kan ting bli så merkelige at en rett og slett blir stående og lure på hvor tilfeldige de egentlig er. Foreksempel: i går kveld så bestemte jeg meg for å ut og handle igjen. Og like før jeg skulle til å gå til kassa for å betale så var det akkurat som om ting stoppet litt opp for meg. Og uten å overdrive.. Det føltes faktisk som jeg var et helt annet sted, et sted jeg ikke kan beskrive, men likevel, et helt annet sted. Jeg merket at hjertet slo litt raskere enn det vanligvis pleier, og i noen sekunder kunne jeg sverge på at jeg hørte en stemme eller to som prøvde å kommunisere med meg, langt, langt unna.

Og jeg skal ikke lyve for dere. Det hele var litt ubehagelig der og da, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Jeg var ikke redd for å dø, eller noe. Tross alt så har jeg ikke verdens beste kosthold, blant annet, så at jeg fader litt inn og ut er jeg vandt med. Og det at jeg forsvinner litt i mine egne tanker og fantasier som til tider kan bli så intense at det nærmest føles som jeg faktisk er tilstede i drømmene mine er heller ikke så uvanlig, selv om det heldigvis tilhører sjeldenhetene at ting blir SÅ intenst som jeg følte at det ble i noen sekunder i går kveld.

Uansett.. Etter en liten stund kommer jeg tilbake til meg selv igjen. Jeg ser meg litt rundt, mest for å se om det er noen som ser på meg, og den eneste jeg får en liten mistanke om kan ha latt merke til det er hun som sitter bak kassa. Okei, litt kleint, men på en annen side, vi er den vi er alle som en. Så.. Jeg går så videre for å betale, og i det jeg begynner å legge varene på rullebandet får jeg plutselig en liten følelse av at jeg har sett denne kvinnen tidligere, men i og med at jeg aldri har vært så flink til å snakke face 2 face med folk jeg mest sannsynlig ikke egentlig har møtt før, ja så velger jeg å ikke si noe. Det vil si, helt til jeg plutselig hører: "Unnskyld".

Jeg gjør en rask bevegelse med hodet, for kan det tenkes at hun snakker til noen andre? "Forresten. Bare glem det". Jeg ser på henne, noe forvirret, og svarer "okei?". Og ja.. Det var i grunn det. Jeg går så hjem igjen, og jeg skal ikke nekte for at på hjemveien så tenker jeg ikke på noe særlig annet enn HVEM den jenta kan ha vært. Og i det jeg er sånn nesten hjemme igjen så kommer jeg på at jeg har jo kvitteringen, så det er en mulighet for at det står et navn der. Og.. Vel, det gjør det. Eller rettere sagt, det SKULLE det ha gjort.. xD For tydeligvis så burde de ha skiftet blekkpatroner i den kvitterings-maskina for alt jeg klarer å tyde er en S, og så ser det ihvertfall ut som det ligger en A helt på slutten av navnet.



Og det eneste jeg klarer å komme på som kan gi mening med tanke på navnets lengde her og nå er Stina, Sofia, eller Sylvia?.. xD Og isåfall så sier det meg absolutt ingen ting. Jeg personlig kjenner ihvertfall ingen som heter det, og jeg har tenkt og tenkt, og jeg klarer heller ikke å komme på noen fra fortiden min med noen av de navnene. Så etter litt frem og tilbake så har jeg valgt å konkludere med at vedkommende er et av de mer sensitive/ følsomme menneskene der ute som kjempelett får dårlig samvittighet også videre, selv om de overhode ikke har noen som helst grunn til å få det. Og at vedkommende av en eller annen grunn følte for å beklage seg for at det lave blodsukkeret mitt slo litt inn i noen sekunder, så som sagt, totalt random.

S ay goregeous!



#hverdag #shopping #minner #blodsukker #helse #psykiskhelse #kvittering #blackout #sabina #fiksjon #fiksjonshistorie #drama #halloween #oktober #høst #comeback #venner #fantasivenner



0
05.09.2018, 19:32

På søndag ble det til at jeg valgte å legge ut et aldri så lite nostalgi-innlegg, hvor jeg hadde valgt å hylle fire eldre innlegg som jeg personlig er veldig fornøyd av å ha laget, og publisert en dag i dag, helt uavhengig av hvilken type respons de har fått back in the days. Og mens jeg gjorde dette innlegget var det særlig ET innlegg jeg følte for å lese ordentlig gjennom igjen, sånn for å minne meg selv på hva det egentlig handlet om, hva som var det faktiske budskapet, osv. Og innlegget jeg sikter til er den fiktive historien "Reisen fra helvete til et annet sted", som opprinnelig ble publisert den 11. juli 2011.

Når jeg først hadde klikket meg inn igjen på dette innlegget var noe av det første jeg tenkte at: jeg ville trolig ha valgt en annen tittel om jeg hadde skrevet denne historien i dag. En annen ting jeg fort la merke til var enkelte beskrivelser som strengt talt ikke egentlig føles så viktig for selve historien, eller leseopplevelsen for den saks skyld.. Og ja, så var det selvfølgelig det grammatiske da, diverse trøbbel med komma og punktum, samt et par skriveleifer som hadde sneket seg inn her og der.

Så, det jeg nå skal frem til er at.. Vel, siden jeg ikke har så veldig mye annet å gjøre for tiden har jeg rett og slett gått gjennom hele denne historien på nytt, og gjort et par forandringer.  Trukket fra et par ting, lagt til et par nye ting, ja dere skjønner.. Historien og budskapet er fortsatt det samme, bare hakket mer leservennlig. Og for de av dere som måtte mene at det opprinnelige innlegget jeg postet den gang var så og si perfekt, eller om det skulle være noen der ute som nå har lyst til å sammenligne 2018-utgaven med 2011-utgaven - slapp av, det gamle innlegget er her fortsatt.

Så ja, da er det bare å lene seg tilbake, og la den lille lesestunden begynne. Jeg håper dere alle vil like det, enten dere har lest den før, eller om dere leser den for aller første gang her og nå! ^^



Licensed from: PublicDomainPictures pixabay.com


Et uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes godt for hun hadde ikke felt en tåre på fire år, ikke en eneste en.
For helt siden den natten hvor hennes sjalue eksmann ble pågrepet, og arrestert for å ha neddopet, og voldtatt hennes beste venninne i hennes egen stue.. Ja så hadde ikke Iselin lengre klart å gråte, samme hvor sterkt hun måtte ha ønsket det.

"Fortid...", sukket Iselin tungt. Hun lå mutters alene på sofaen og bladde i et fotoalbum som hun hadde mellom hendene. Hun hadde fri denne helgen. Barna lå over hos sine besteforeldre, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv. Det vil si, hun delte det sammen med den lille kattungen Gunnar, som lå og hvilte på føttene hennes.

"Du er en heldig liten pus, du.. Ingen bekymringer i hele verden. Ingen sorger, ingen problemer. Bare en dum, nusselig, liten kattunge som er overlykkelig bare du kjenner lukten av litt råtten fisk. Ditt bortskjemte, lille krek. Ditt nusselige, søte, bortskjemte, lille krek".

Hun følte seg trett, og tok en rask titt mot tven som sto på i hjørnet like foran henne. Klokken var tolv minutter over ett. Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten rolig over til godstolen, og bestemte seg for å gå inn mot soverommet og ta natten.

Men før hun var kommet så langt begynte noe å vibrere på seg i hennes venstre bukse-lomme. "Jævla dritt-mobil!". Hun trakk inn et søvnig gjesp, og bestemte seg for å se hva det var: "1 melding mottatt". Meldingen kom fra Elionor, nabojenta som hun aldri helt hadde kommet sånn skikkelig overens med. I stede for å lese hva som sto bestemte hun seg like godt for å slette meldingen med det samme.

"Sånn.. Hun vil sikkert bare ha meg med ut på den forbaska dritt-pøbben likevel. Så er hun litt hyggelig den lille halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor håpløs og naiv jeg er.. At jeg ikke kan ta vare på meg selv og bla, bla, bla.. Orker ikke det pisset i kveld", tenkte hun for seg selv og slo like så godt av mobilen. På vei mot soverommet passerte hun badeværelset. Hun orket ikke å pusse tennene denne natten, det fikk heller vente til i morgen. Hvis det i hele tatt var noe som i morgen.

Da hun omsider satte seg ned på sengekanten kjente hun at depresjonen begynte å krabbe gradvis tilbake, depresjonen hun hadde slitt sånn med i fire år nå. Den evige ensomhetsfølelsen, et brennende ønske om å en dag kunne klare å tilbringe mer tid sammen med andre mennesker igjen, noe hun aldri helt fikk til grunnet frykten for å bli skuffet og såret enda en gang etter å oppdage at noen ikke er like bra som hun først hadde tillatt seg selv å tro.

Hun kjente at hjertet begynte å dunke, og det ble stadig vanskeligere å puste. Som vanlig hadde hun fått i seg en liter kaffe for mye, en uvane hun hadde hatt siden hun var 13.

Mens hun satt der på sengekanten kom den ene sørgelige tanken etter den andre. Tanker om at det var meningen hun skulle være alene, og at de få gangene noen hadde vært snill med henne, og brukt litt tid på henne så var det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv. Tanker som at hun ikke var god nok til noe, for ikke å snakke om hvor mye bedre alt hadde vært for alt og alle om hun bare hadde forblitt ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande i hennes høyre hand.
Hun var så sliten. Lei av alt. Lei av seg selv og sine uvaner, tanker, samt den evige evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle bli født? To år før hennes egen fødsel hadde hennes mor klemt ut et dødfødt barn. Det vil si, det som skulle vært et lite barn, men som av en eller annen grunn bare kom ut som en liten klump. En liten, livløs klump.

Helt siden den kvelden hvor Iselin fikk vite om sin dødfødte bror eller søster, hadde hun alltid klandret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment å være hennes foreldres første, og trolig eneste barn. Kanskje det var en grunn til at hun skulle lide sånn. Hun tittet ned mot nattbordskuffen hvor neglesaksen lå svært fristende til syne.

Hun tok den opp, og tenkte en tanke hun ikke hadde tenkt på en stund. Hvis hun stakk saksen inn mot pulsåren, hvor lang tid ville det isåfall ta før hun ble borte, og ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide, tenkte hun, men valgte nok en gang å legge saksen rolig tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det omsider noe nokså uvirkelig. Soverommet som for litt siden var helt mørkt og stille, var plutselig blitt fylt opp av et eneste stort lys, som var så godt som blendende. I et par sekunder kunne ikke Iselin ikke se noe som helst, alt var så godt som hvitt, og hun kjente at det svidde litt i øynene. Men så, og endelig, ble alt helt mørkt igjen.

Pulsen føltes faretruende høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal? Hun stilte seg ikke det spørsmålet, hun var på vei til å gjøre det, men rakk det ikke før hun hørte noe som ihvertfall kunne minne om en lys og rolig barnestemme.

"Ta det med ro, du er trygg nå".

Iselin snudde seg, og kraftig så rykket til. Bak henne satt det en vilt fremmed, mørkhudet jente med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til før.

"Ikke vær redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang", smilte den lille jenta, og strekte ut en hånd.

"Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?", kom det omsider fra Iselin som tok et titt mot vinduet, og oppdaget at det var  blitt åpnet, noe som nok var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål der og da.

"Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren, og folk flest kaller meg Hun Lille Rare". Jentas arm var fortsatt utstrakt i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

"Jeg skjønner at du er redd. Jeg ser det i øynene dine".
Iselin skalv, og stirret på den lille, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva faen ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselin sin seng, gikk mot vinduet, og sa:
"Jeg skal la deg være i fred jeg. Jeg får heller komme tilbake en annen natt, hvis det passer bedre".

Og da skjedde det noe som Iselin aldri hadde trodd hun skulle få oppleve i hele sitt liv, den lille jenta bare forsvant. Hun krabbet ikke ut igjen gjennom vinduet, hun bare forsvant helt uten videre, det hele var som tatt rett ut av en barnefilm som Iselin hadde sett sammen med barna sine for noen dager siden.

Licensed from: melissab04 pixabay.com


Lyset i mørket
Vanligvis er ikke Iselin en av de som løper ut av huset midt på natten iført bare t-skjorte og truse, men denne natten gjorde hun faktisk det i håp om å finne igjen den lille jenta. Tusen spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde simpelthen glemt sitt eget miserable dritt-liv for en liten stund.
Og like ved postkasse-stativet sto den lille jenta og smilte. Og nok en gang strakte hun ut en hånd, som Iselin denne gangen valgte å ta imot. Den lille jenta strammet grepet, og nektet å slippe.

Denne lille handa føltes så varm. Så utrolig, utrolig varm.
Brått strakte hun også ut den andre hånden. Iselin tok i mot, og fikk seg så enda en overraskelse; den var iskald! Men til tross for grader-forskjellene var hendene hennes helt like både i farve og fasong.

"Kom, bli med meg, det vil ikke ta lang tid. 15 minutter, det er alt", smilte jenta.
"Hvor skal vi hen"?, spurte Iselin.
"Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land", svarte jenta, og tittet ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, men plutselig begynte hun å legge merke til en ting. Hun kunne ikke lengre føle asfalten som hun sto på. Hun tittet ned og oppdaget til sin store forskrekkelse at hun nå befant seg i løse lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være et mareritt.

De steg stadig høyere og høyere opp mot himmelen, i et større og større tempo. Iselin kjente at hjertet banket fortere og fortere. Pulsen steg, og hun var mildt sagt livredd. Hun HATET høyder, hun fryktet mørke, og var i tillegg svært skeptisk til fremmede mennesker. Dette ble rett og slett for mye på en gang.

Hun forsøkte å rive seg løs i håp om at hvis hun falt så ville hun kanskje våkne opp igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel. Hendene var rett og slett helt lam, hun hadde ingen kontroll på de overhode.

Hun knipte så igjen øynene, og ba om at det hele bare var en svært så ubehagelig drøm.
Og så ble alt helt borte. Hun kjente ikke lengre følelsen av å være så høyt oppe. Hun følte ikke lengre den lille jentas hender, og den intense frykten hun nettopp hadde følt for å dø, borte.

Alt var nå helt svart, helt til hun hørte en velkjent lyd fra det fjerne. En lyd hun hatet noe helt intenst, og som lett kunne minne om vekkerklokken hennes.

Iselin sperret opp øynene, og til hennes store lettelse var det nettopp en vekkerklokken som lå ved siden av henne og ringte. Men godfølelsen over å ikke lengre befinne seg flere meter over bakken falt derimot brått i grus da hun oppdaget at hun ikke lå i sin egen seng. Faktisk lå hun i en ganske så enorm seng, en prinsesseseng med silkedyne over hele seg. Og merkeligst av alt, hun befant seg midt i en åpen eng, med utellelige mange blomster i flere farver enn hva hun orket å telle. Hun hadde vært i denne blomsterengen mange ganger før. Faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde. Bor, bodde? Iselin visste ikke lengre.

Hun reiste seg langsomt, og gikk så ut av sengen. Bare noen meter unna la hun merke til et par ungdommer. De kunne ikke være mer enn 16 år gamle, 18 maks. Hun bestemte seg for å gå bort til dem, og spørre om de visste noe om den lille jenta hun akkurat hadde fått besøk av. Men til hennes fortvilelse ble hun bare ignorert av de to ungdommene, som forøvrig viste seg å være en gutt, og en jente. De ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin helt bort fra.

"Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente løpe forbi".
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne denne gangen heller, enda hun nå sto rett foran dem. Var hun død? Var hun blitt til ett spøkelse? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet likevel?

"De kan ikke høre deg. Ikke ta deg nær av det, det er bare slik ting er nå", kom det fra bak ryggen hennes. Denne stemmen kjente hun til. Hun snudde seg, og helt riktig, der sto den lille jenta.

"Er jeg død?".
"Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår, og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge. Helt siden venninnen din ble voldtatt, og eks-mannen din ble arrestert, har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt foreldrene dine passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nå nøye på de to ungdommene. Jeg sverger på at du kjenner dem igjen hvis du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg da, så du må ikke være redd for å se veldig nøye etter", sa den lille jenta med et sørgmodig smil om munnen.

Hun hadde rett. Det var virkelig noe kjent med dem. Klærne virket veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de disse ungdommene hadde på seg før, noen steder.. Etter å ha studert de opp og ned i ett minutts tid gikk det opp for henne at disse ungdommene godt kunne vært hennes egne barn, om noen år.

"Ja.. Det er dine egne barn du nå står og studerer", kom det fra den lille jenta.
"Men.. Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang", gapte Iselin.
"Nei, for det du ser nå er noe du aldri vil få oppleve om du velger å forlate denne verden". Og så ble alt helt mørkt igjen.

Etter nok en liten stund kom lyset tilbake, og Iselin befant nå i en kirke, og hun var ikke alene.
Hun sto der, midt i gangen, sammen med den lille jenta.

"Gå inn til de andre!".
"Men.. Det er jo en begravelse".
"Nettopp derfor vil jeg at du skal gå inn til de andre. Stol på meg Iselin!".

Licensed from: Engin_Akyurt pixabay.com


Iselin gjorde som den lille jenta ba om. Hun så seg rundt, og oppdaget at det var ikke så altfor mange mennesker i kirken, maks 30 stykker. Da hun så studerte alle menneskene oppdaget hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt. Men det så ikke ut som om noen av de så henne. Og der, på andre benk til venstre så hun nå sin absolutt beste venninne, som gråt, og gråt. Helt ustoppelig.

Iselin bestemte seg for å sette seg ned hos sin venninne, for å trøste henne. Men da hun satte seg, og skulle til å holde rundt henne, så fikk hun det ikke til. Armene gikk tvers gjennom henne, dette måtte være en drøm. Hun prøvde en gang til, men resultatet ble det samme. Hun var rett og slett blitt som et spøkelse.

"Det er helt nytteløst. Hun kan verken føle deg, se deg, eller høre deg. Hun har kanskje en liten anelse av at du er like ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk, samme hvor hardt du måtte ønske det, samme hvor mange ganger du måtte forsøke".

Iselin reiste seg brått, og stirret skrekkslagen mot jenta.
"Hvem faen er du egentlig?? Hvem er dette sin begravelse?? Hvorfor kan ingen høre meg?? Hvorfor kan ingen se meg, eller høre meg??", skrek hun, og kjente at hun kunne var i ferd med å falle totalt sammen når som helst nå. Jenta svarte ikke.

Hun måtte visst bare finne ut av det på egen hånd, hun hadde en anelse, men hun kunne likevel ikke være helt sikker. Hun gikk så skjelvende, men bestemt mot kisten, og da hun var kommet nærme nok så hun det mennesket hun fryktet aller mest i hele verden: hun så seg selv!

Hun falt så sammen mot det harde gulvet, og gråt, og gråt, og gråt. Hun var et gjenferd i sin egen begravelse, hun var omgitt av mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg nok om henne til å møte opp i kirken, forså å faktisk være så lei seg for at hun nå var blitt borte. Mennesker hun nå så desperat ønsket å trøste, men som hun bare ikke kunne.

"Vær så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra..".
Den lille jenta som for bare litt siden sto helt stille i gangen, var nå like foran henne, på den andre siden av kisten.
"Se rundt deg Iselin. Se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det nå etter at du omsider har forlatt dem, se, SE!!".

Iselin hulket og gråt helt uten stopp. Tårene rant nedover hennes bleke kinn, og da de omsider forlot kroppen hennes stupte de tvers gjennom det harde tregulvet, og ble borte.
Den lille jenta gikk bort til henne, løftet henne opp, og førte henne så rolig ut av kirken, og da de var kommet ut på trappen ble igjen alt helt svart.

Døden kan vente!
Licensed from: skeeze pixabay.com


Klokken var halv ti, det var morgen, og hun befant seg i sin egen seng igjen. "Takk gud!".
Lettet og glad over at alt bare hadde vært en drøm reiste hun seg rolig opp fra sengen med et smil som ingen hadde fått se på veldig, veldig lenge. Hun gikk inn på badet og tok seg en iskald dusj før hun så tuslet bort til kjøkkenet, og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar. Hun likte vanligvis ikke hvitost og kaviar, men denne morgenen gjorde hun det.

Dette var utvilsomt den beste frokosten hun hadde smakt på mange år. Hun skrudde på radioen, og nøyt følelsen av å endelig være våken igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen lå der hun hvor hun hadde lagt den sist, hun slo den på igjen, og bare noen få minutter senere ble hun oppringt av sin beste venninne.
"Hei vennen", det var ingen tvil om hvem dette var, stemmen var ikke til å ta feil av.
"Hei vennen", svarte Iselin tilbake, med et lettet smil.
"Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm. Jeg drømte at du var død, og at jeg befant meg i begravelsen din.. Alt var bare så jævlig fjernt, jeg bare satt der på en benk, og hylgråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, som sagt.. En jævlig fjern drøm".

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si. Hun forflyttet blikket ut mot vinduet mens hun lurte på hva hun skulle svare. Da så hun noe som overrasket henne - der sto den lille, mørke jenta. Hun smilte lurt til henne og blunket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant.

"Iselin? Er du der?".
"Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang.. Mer enn noen gang!".

Samme dag, når det omsider var blitt kveld igjen satt hun og stirret ut mot det åpne havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet etter den siste natten.
"Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt", kom det fra like bak ryggen på henne.

Igjen var det den lille jenta som sto der, og smilte.
"Var ikke alt bare en drøm?", kom det fra Iselin.
"Som jeg sa tidligere. Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje hvis du hadde blitt helt borte, og en påminnelse om hva du ikke ville fått opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en slutt på alt. Jeg har alltid forfulgt deg, tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe. Derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg", sukket jenta.
"Hva det enn var som skjedde.. Hva du enn er for noe.. Tusen takk!". Iselin bøyde seg ned og ga den lille jenta en varm klem.

"Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du alltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg".
"Ja.. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd. Først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd, og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har omsider har skjønt nå", hvisket Iselin og så takknemlig på den lille jenta.
"Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som vil svikte deg, såre deg, og dunke deg i ryggen. Men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er", smilte jenta og forsvant igjen.

Og siden denne merksnodige, og skremmende hendelsen bestemte Iselin seg for å bli flinkere til å ta opp igjen kontakten med sine aller nærmeste, samtidig som hun ble stadig flinkere til å ta bedre vare på seg selv og sitt igjen. Og for hver dag som gikk ble hun også stadig litt flinkere til å sette pris på hver lille ting som livet har å tilby, og all motgang som hun hadde i vente var fra nå av først og fremst mer en utfordring, enn et problem.

Ta vare på dere selv! <3



#livet #død #døden #selvmord #selvmordstanker #depresjon #angst #depressiv #dikt #poesi #drøm #drømmer #mareritt #frykt #begravelse #sorg #savn #venner #vennskap #familie #barn #budskap



0
15.07.2018, 08:08

ADVARSEL: Dette innlegget kan for enkelte virke noe depressivt og dystert. Hvis du for tiden sliter med, eller nokså nylig har slitt med depresjon og dystert tankemønster er dette innlegget kanskje ikke noe du bør lese med det aller første. Leses på eget ansvar.




Foto er hentet fra: pixabay.com

Har du noen gang hørt om karusell-gutten? Jimmy Crack var hans navn. Som barn gikk Jimmy mye for seg selv. Og rett som det var sto han utenfor byens store tivoli mens han drømte seg bort og glante på alle de andre barna som helt sikkert hadde det ti tusen ganger morsommere enn han selv, fordi de hadde hverandre, og de hadde alle en plass på karusellen. Jimmy derimot hadde bare seg selv, ja og så et par fantasivenner. Men han var ikke dum, han visste innerst inne at de ikke teltes, ikke egentlig, fordi de fantes bare i hans hode. De hadde riktignok aldri sveket han. De snakket aldri dritt bak ryggen på han, og de holdt han aldri for hån når han dukket opp i et par teite filler foreldrene hans hadde tvunget på han. Men igjen, de var jo bare fantasi. De var ikke ekte.

Natt og dag gikk han rundt i sitt eget hode og bare drømte om å en dag få muligheten til å ta den samme store karusellen som alle de andre barna. Han visste aldri helt sikkert hvorfor, men det hele virket av en eller annen grunn bare så spennende, så annerledes fra det lille han selv kjente til og hadde prøvd. Og hvis han bare turte å sette seg på den samme karusellen som alle de andre trengte han ikke Ken og Morten mer, eller noen av de andre fantasi-skapningene fantasien hans hadde skapt. Da kunne ting endelig skje mer på ekte. Da kunne han slutte å drømme, slutte å fantaser, og i stede leve helt på ordentlig som alle andre. Som alle de normale barna i byen.


Foto er hentet fra: pixabay.com

Ettersom årene gikk begynte Jimmy stadig å kjenne seg litt tøffere. Og til slutt kom endelig den store dagen han hadde ventet på så lenge, dagen hvor han omsider hadde klart å samle til seg nok mot. Så han slengte på seg noen klær, pusset tennene, og løp så ut for å endelig kunne sitte med på den store karusellen. Men i det samme han var fremme og karusellen hadde begynt å spinne kjente Jimmy fort at han var begynt å bli litt uvel. Det var da slettes ikke sånn det skulle være? Joda, det var litt gøy også, men etter en liten stund kjente Jimmy at han hadde fått nok. Han ville av. Han ville tilbake til alt det trygge, alle fantasi-vennene, alle luftslottene. Men nei, nå var det for sent.

"Du er en av oss nå", ropte Ole Marius som satt rett ved siden. "Nå er du endelig blant de normale", skrek Mari Ann som satt fem seter unna. "Jeg vet du syns det virker rart, men du lærer å venne deg til det etter hvert". "Er det ikke litt deilig også? Jeg mener nå trenger du ikke dikte opp vennene dine mer. Greit nok, det er ingen av oss som egentlig liker deg noe særlig, men fordelen med oss er at vi er veldig god til å late som, og vi er i det minste for real!". "Haha, du er så dum du!". "Ikke ta deg nær av det. Du lærer deg å leve med det etterhvert, som Karsten nettopp sa. Vi sårer kanskje følelsene dine, men vi er i det minste ikke noe dum fantasi". Jimmy ville av. Han ville av nå, men han var nærmest lenket fast til karusellen, og den ville simpelthen ikke stoppe.


Foto er hentet fra: pixabay.com

Etter et par år hadde barna på karusellen stadig blitt færre, og færre. Noen hadde vært litt uheldige med sikkerhetsbeltene og ramlet ut helt ufrivillig, mens andre hadde fått nok og funnet en måte å komme seg ut på. "Det er slikt som skjer. Hva hadde du egentlig trodd? At alle skulle smile og le sammen i fellesskap helt inn i evigheten?". "Jeg vet det er brutalt, men sånn er det bare. Karusell er ikke for alle. Noen faller simpelthen av før den en dag stopper av seg selv, ja også er det de som bare ikke takler det mer, og finner en måte å hoppe av på. Du må bare venne deg til det du som alle oss andre. Hvilke andre valg har du egentlig? Ja nettopp, ja. Ingen tingen!".

På dette tidspunktet var Jimmy så svimmel som han aldri hadde vært før, men det var ikke stort annet å gjøre enn å vente på at karusellen en dag skulle stoppe, av seg selv.



#tivoli #karusell #livet #samfunn #samfunnet #skjebnen #normalen #outsider #outsideren #ensomhet #angst #frykt #psykiskhelse #fantasi #drømmer #fantasivenner #håp #glede



0
02.03.2018, 20:57


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Nå skal jeg fortelle dere en aldri så liten historie om en ensom, eldre mann og hans hund som pleide å ta seg en tur utenfor sitt forfallne hjem hver natt klokken nøyaktig to, hele syv år på rad. Av forskjellige årsaker har jeg under skrivingen av dette innlegget nå valgt å anonymisere de få individene som vil bli nevnt i denne historien ved å gi de andre navn, med hensyn til eventuelle pårørende og familie.

Alle i bygda visste godt hvem Lasse og Rolf var, men ingen kjente de personlig. Det hadde lenge vandret en og annen historie som ihvertfall de aller fleste hadde hørt, men ingen kunne si helt sikkert hva som var sant, og hva som eventuelt bare var løse rykter. Oppspinn. Og mye av det folk har pratet om gjennom tidenes lange løp er fremdeles ikke i nærheten av å ha blitt bekreftet - eller avkreftet.. Men EN ting er i dag helt sikkert: Lasse var ikke som folk flest, og Rolf var ikke en hvilken som helst hund..

Historien dere nå skal få lese begynte for drøyt tre uker siden. Som vanlig hadde de begge valgt å holde seg for seg selv en sen og iskald kveld da Rolf plutselig spratt opp fra sofahjørnet sitt, og begynte å ule. "Hva er det kompis?" utbrøt Lasse. Lasse ante ikke hva som sto på, men han VISSTE at den gamle bikkja ikke var av den typen som begynte å ule uten en veldig god grunn, noe var på fære. Før verken den ene eller den andre rakk å gjøre noe som helst hørte de et forferdelig leven fra etasjen over. Rolf bykset så opp trappen, med Lasse litt haltende like etter. Det var et forferdelig syn som ventet dem den natten. For det som lå på gulvet omringet av knuste glasskår innerst inne på det møkkete og gudsforlatte roteloftet var intet mer enn hodet til det som en gang hadde vært en kvinne. Trolig i sin beste alder.

Til tross for at hodet manglet en kropp å henge på så det ellers ut som det var nokså "intakt", men EN ting var borte. For der man under litt mer normale omstendigheter ville kunne sett et venstre øye var det i stede et hull såpass stort og så dypt at selv den nokså så svaksynte Lasse ikke hadde noe problem med å se gjennom det. Rolf ga fra seg et par bjeff. Lasse tok noen skritt tilbake og ristet oppgitt på hodet. "Det er ikke mulig". Han satte seg ned på en krakk som sto temmelig nedstøvet like ved døra de akkurat hadde brast inn gjennom. "Nellie døde for såpass mange år siden. Det er ikke mulig at det er henne. Det kan ikke være henne. Å nei kjære Rolf - jeg er redd Nellie bare er luft og dritt nå.". Han så på kameraten sin, og ingen trengte å si noe som helst. De visste begge at ingen av de var helt overbevist om hverandres eventuelle teorier.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Etter en liten stund reiste Lasse seg langsomt og forsvant ut døra. Rolf ble igjen på åstedet i noen minutter, sniffet litt på det kroppsløse hodet, og fartet så ned igjen til bestekompisen sin. Natten gikk. En ny dag kom, og ble sakte, men sikkert igjen erstattet av en ny, og bekmørk natt. Det hadde nå gått et helt døgn siden det mystiske kvinnehodet braste gjennom det ene loftsvinduet i etasjen over, og verken Rolf eller Lasse hadde gitt en eneste lyd fra seg siden de valgte forlate dette rommet. Begge hadde holdt seg for seg selv i etasjen under, og ikke sagt et pip. Verken til hverandre, eller til seg selv. Timene gikk og nok en urørt dag tittet beskjedent frem. Rolf hadde akkurat gått og lagt seg og Lasse var på vei til å gjøre det da det plutselig banket på døren.

Selv om han hadde svært lite lyst uffet Lasse seg mot døren, tittet gjennom tittehullet og fikk øye på to uniformerte kvinner som trolig bare ventet på å få slippe inn. Lasse skjønte svært godt hva som ville skje om han nå åpnet. Han ville bli arrestert, og Rolf ville blitt tatt av dage. Nå var gode råd dyre. Han stakk den ene hånden ned i jakkelommen sin og fisket etter noe å beskytte seg og bestevennen sin med mens han brukte den andre hånden til å låse opp. Når døren omsider sto på vidt gap var begge de uniformerte kvinnene sporløst forsvunnet. "Hmm, merkelig", gryntet Lasse og smelte så døren igjen, akkurat høyt nok til at Rolf våknet litt, blunket litt med det ene øyet, forså å falle tilbake i en dyp, dyp søvn.

Dagene gikk og timene fartet forbi. Og før verken mann eller hund hadde rukket å få gjort eller sagt noe særlig mer var det brått gått en hel uke siden det kroppløse hodet og de uniformerte kvinnene hadde dukket opp, forså å forsvinne igjen. Men var det en ting som virkelig ikke hadde forduftet så var det den stadig så motbydelige lukten som nå hadde blitt så ille at ikke en gang Rolf maktet det mer. Han forsvant så opp trappen - og ble borte. For Lasse tok det ikke lang tid å skjønne at noe var galt, for igjen, han kjente vennen sin svært godt nå. For som først, og sist; han VISSTE når noe var liv røskende galt.

Han samlet sammen det han hadde av mot og krefter, og gikk så opp for å se hvor eller hva det hadde blitt av hunden sin. Og det han så så når han endelig hadde kommet seg opp fikk den stakkars, gamle gubben til å bryte fullstendig sammen i gråt, og forferdelse. For rett ved siden av dørkarmen kunne han se levningene til det som i alle år hadde vært hans beste venn. Hodet svevde opp og ned i luften, med et tomt og nitrist blikk. Men hvor hadde egentlig dette kvinnehodet tatt av veien? Lasse var helt knust, og brydde seg ikke noe om hvilken kvinnekropp dette hodet tilhørte lengre, eller hvor det enn befant seg nå.  Alt han virkelig brydde seg om var at bestekompisen var blitt revet fra han på bestialsk vis.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

De siste timene som nå gjensto før de to vennene igjen skulle gjenforenes i en helt annen, og forhåpentligvis bedre verden var lange og smertefulle. Lasse var ikke av den typen som hadde for vane å vise følelser. Og mange vil nok si han nærmest var det man kan kalle for en psykopat da han svært sjelden, eller aldri viste særlig til verken sympati eller empati ovenfor de få menneskene han hadde støtt borti på livets vei. Men var det noe som virkelig betydde en hel verden for Lasse, så var det Rolf. Og det jeg nå skal fortelle dere vil nok bare de færreste av dere kunne tro på, om noen overhode, men jeg velger likevel å ta det med, for en hver historie fortjener å ha med sin ordentlige og ærlige slutt, samme hvor absurd den enn måtte være.

Klokken tikket og takket for seg. Lasse hadde ingen aning om verken tid eller sted lengre, men klokken var likevel nå blitt to - to midt på natta. Helt uten å merke det selv lå han ikke lengre på det øverste, triste åstedet av et helvetesloft, han befant seg midt i en gedigen blomstereng. Det regnet og blåste noe aldeles forferdelig, men Lasse var altså alt for nedbrutt til å være i stand til å ta dette innover seg. Han gråt og gråt inn i det uendelige, og himmelen med han. Aldri hadde det regnet så mye før i dette området, aldri hadde den lille, åndsforlatte bygda sett så mange mørke skyer, og så mange vakre blomster på en gang. Og aldri, ALDRI man noen sinne kunne høre et så digert smell som til slutt braket løs da lynet omsider bestemte seg for å slå ned i den stakkarslige kroppen som bare lå der og helt hadde gitt opp alt som var.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Men utrolig nok, Lasse var fortsatt i bevegelse. Til tross for at lynet hadde boltret han rett ned i ryggmargen og lagt igjen enorme brannskader virket det ihvertfall ikke som den gamle, forkrøpla mannen enda var død. For i stede for å bli liggende reiste han seg opp, snudde seg et par ganger i alle mulige retninger, og tørket så sin aller siste tåre i det han fikk øye på noe som endelig kunne trekke opp igjen det ellers så nitriste smilet. Foran han sto en naken og delvis forbrent kvinnekropp han bare såvidt det var klarte å dra kjensel på - der sto kvinnen han en gang hadde elsket som sin eneste ene - der sto Rolf.



#fortelling #krim #grøsser #novelle #drama #fiksjon #hund #død #tap #kjærlighet #vennskap #bygda #bygdeoriginal #horror #fantasi #gammel #dyr #skjebnen #hjemsøkt #trist #sorg #smerte #håp


31.10.2017, 17:05


Bildet er tatt fra: pixabay.com

I følge den kjente sangen så kommer det alltids en dag i morgen. Men er det egentlig så sikkert? Nei, tydeligvis ikke. Stort sett så får man rett i sine såkalte spådommer om både en ny dag og hvor man kommer til å våkne hen. Men absolutt alt her i verden har et unntak. Absolutt alt. Når jeg sto opp i går tenkte jeg at jeg hadde våknet på samme sted som jeg også skulle legge meg igjen 12-14 timer senere. Eller, det gjorde jeg ikke, for det er ikke akkurat sånn at jeg har for vane å tenke over slike ting, men hadde jeg gjort det, ja så hadde det nok vært det jeg hadde tenkt.

Men 24 timer senere ligger jeg verken i min egen seng, og heller ikke på sofaen i stua. Jeg våkner opp delvis nedsnødd på en åpen slette, med absolutt INGEN minner fra natten før. Jeg blir redd og skjønner absolutt ingenting. Hvor er jeg hen? Hvordan har jeg endt opp her? Etter en stund bestemmer jeg meg for å forsøke å reise meg, men det gjør så alt for vondt i hele kroppen så jeg ender opp med å gi meg. Blir bare liggende, liggende å gjøre absolutt ingenting. Jeg bare orker ikke.

Tiden går og en intens følelse av kvalme bygger seg bare mer og mer opp. Til slutt klarer jeg ikke å holde det inne mer og før jeg vet ordet av det er halve ansiktet dekket av mitt eget oppkast. Deretter blir alt helt hvitt. Himmelen fader ut og før jeg rekker å tenke noe som helst ligger jeg omsider i min egen seng igjen. Helt fri for oppkast, snø og is.. Og jeg er ikke lengre alene. Foran meg rett ved siden av sengen står det en ubeskrivelig vakker kvinne. Jeg forsøker å reise meg, men får det fortsatt ikke til. Plutselig er kvinnen ved siden av meg borte. Jeg kan ikke se lengre se henne og snur meg så mot veggen, temmelig lettet for å bare ha drømt. Ja, så feil kan man altså ta.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

For så fort jeg bare har snudd meg halvveis skvetter jeg ut av sengen av ren forskrekkelse. Hele sengen, samt store deler av særlig den innerste veggen er dekket med enorme mengder blod. Og to jenter.. Ja det vil si.. Restene av dem. Igjen forsøker jeg å reise meg og denne gangen får jeg det delvis til før jeg så deiser mot gulvet med bakhodet først. Absolutt alt går i svart. Og så skjer det igjen. Jeg våkner på nytt opp og atter en gang på et helt annet sted. Jeg befinner meg nå i en sofa jeg bare så vidt klarer å kjenne igjen. Over meg sitter en meget pen jente jeg først ikke klarer å dra kjensel på. Over panna har jeg en iskald klut. Litt etter litt er det akkurat som deler av ansiktet hennes begynner å flytte på seg, og det allerede veldig vakre ansiktet blir bare penere og penere, og hun virker mer og mer kjent. "Sabina?" hører jeg det omsider komme fra min egen munn. Hun smiler, tar meg i hånden og sier: "Faen så redd jeg ble. Det føles som du har vært borte i et helt år".


Bildet er tatt fra: pixabay.com

FY SÅ GOTH DET ER Å VÆRE TILBAKE!..



#halloween #sabina #ijustfoundher #trickandtreat #trickortreat #knaspellerknep #spøk #lureri #blod #vampyr #vampyrer #mareritt #fiksjon #edderkopp #densorteenke #død #forferdelse #monster


24.10.2017, 19:32


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Har du noen gang hatt en veldig sterk følelse av noe du egentlig ikke helt har klart å forklare eller forstå verken der og da eller i senere tid, men som på en eller annen måte likevel har visst seg å faktisk stemme? Har du noen gang sett en person inn i øynene og følt at dette er siste gangen, og bare få dager senere så har du fått vite at vedkommende akkurat har gått bort, og det til tross for at det ikke egentlig har vært noe logisk som har tilsagt at det faktisk ville skje? Har dere noen gang følt at "i dag vil det komme til å skje noe helt forferdelig" og så et par timer senere blir en rekke uskyldige mennesker drept på verst utenkelig måte? Vel, det har jeg.

Hva denslags faktisk kommer av (eller kommer fra), eller er for noe aner jeg ikke, jeg bare vet at "det" er der. Kanskje går jeg rundt med synske evner som bare venter på at jeg skal gripe ordentlig tak i de og bruke de for alt de er verdt. Eller kanskje er jeg litt som hun ene i den boken jeg driver å leser i for tiden - at jeg er som en enveis-radio som kan motta, men ikke sende, og som bare kan motta når de forskjellige radiovertene vil at jeg skal høre noe? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg oppgjennom livet har fått visse frampek som bare har vært med meg en gang i blant, som har prøvd å fortelle meg et og annet, og som etter en stund har vist seg å faktisk stemme.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Og i kveld har jeg ihvertfall delvis følt litt på disse "evnene" igjen. For for bare en knapp halvtime siden ble jeg nemlig oppringt av et ukjent nummer. Det i seg selv er ikke noe spesielt, men greia er at jeg på en måte har gått og ventet på denne oppringingen så og si i hele dag uten at jeg fremdeles vet hvorfor. Og selv om jeg aldri tar den når den ringer med ukjent nummer lengre så visste jeg likevel at jeg skulle komme til å ta den når den skulle ringe igjen i kveld, og at det ville være et eller annet med denne oppringingen som ville virke kjent på et vis.. Og med fare for å gjenta meg selv - jeg vet ikke hvorfor, men alt skulle nok en gang vise seg å stemme (på en såkalt prikk).

Telefonen ringte, jeg tok den, og det var utvilsomt noe kjent med stemmen i den andre enden. Eller skal jeg si, lyden av stemmebåndet. For det ble ikke sagt så veldig mye fra den andre parten, faktisk ikke et eneste ord. Og jeg vet ikke hvor mye jeg bør eller vil gå inn på her inne, men jeg hørte lyder som hørtes ut som de kom fra noen jeg enten kjenner eller kan ha kjent en gang i tiden. Ja, det er vel alt jeg har å si om den saken - for denne gang. Eller, det er en ting til jeg vil legge til.. Hvis du som nå valgte å ringe meg i kveld på et eller annet tidspunkt skulle komme til å lese dette innlegget.. I skrivende stund sitter her og klarer ikke helt å forstå hvor jeg har stemmen din fra, men hvem du enn måte være, hva enn det er du har å slite med - Vit at du ikke er alene.


Bildet er tatt fra: pixabay.com



#denandresiden #evner #synsk #åndenesmakt #telefon #oppringing #radio #tragedie #psyke #sabina #wheressabina #ingenleserhashtagslikevel #gjørduvel #fiksjon #halloween #oktober #skrekk #it


17.10.2017, 08:58



Gud bedre så utrolig utmattet jeg føler meg akkurat nå. Normalt sett skal søvn og hvile helst bidra til å lade batteriene dine. Men igjen, hva er egentlig "normalt"? EGENTLIG har jeg bare mest lyst til å legge meg ned på sofaen akkurat nå, men jeg tør ikke. Jeg har rett og slett hatt en helt forferdelig opplevelse i natt. Har vært utsatt for det mest intense marerittet jeg noen sinne kan huske å ha hatt, og selv hvor sliten jeg føler meg nå så våger jeg ikke å legge meg nedpå igjen. Redd for gjentagelse, eller REPRISE som de så fint kaller det på Nrk. Så derfor kan jeg like så godt heller gjøre et forsøk i å skrive ut om det, har tross alt litt å ta igjen her inne nå uansett.

Men før jeg går løs på selve "hendelsen" fra i natt ønsker jeg først å fortelle dere om noe annet som har "plaget meg" litt de siste par ukene. Som de fleste av dere vet har jeg i løpet av det siste året begynt å unne meg et par lengre gåturer igjen, så og si daglig med bare noen få unntak. Stort sett holder jeg meg til den samme ruta i en viss periode før jeg så blir lei og finner meg et annet område. Og i og med at høsten og dens mer kjølige vesen nå har begynt å melde sin ankomst har jeg STORT SETT holdt meg til nabolaget den siste måneden, og de lengre turene har igjen begynt å tilhøre sjeldenhetene. Så sånn for de av dere som eventuelt ikke måtte vite dette før nå - jeg kan ikke fordra kulde. Jeg HATER virkelig å fryse, det er og blir noe av det verste jeg vet..

Og jeg vet ikke helt hvorfor, men av en eller annen grunn så er det særlig ET hus her i nabolaget som har fått til vane for å sette opp gå-tempoet mitt når jeg begynner å nærme meg det. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, for jeg kjenner absolutt ingen som har bodd der. Og av hva jeg kjenner til er det heller ingen jeg liker eller misliker som bor der nå. Faktisk tror jeg ikke det er noen som bor der i hele tatt lengre. Uansett.. Jeg har gått forbi dette huset svært mange ganger, knapt "lagt merke til" det før nå nylig. Det har stått der så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri hatt noe forhold til det verken på godt eller på vondt. Før altså nå nylig - og igjen, jeg aner ikke hvorfor.

Det er nesten så jeg begynner å tro at jeg tar feil her jeg sitter. At sannheten er den at jeg faktisk HAR kjent noen som har bodd der en gang i tiden, og at den (eller de) som en gang levde der har utsatt meg for så slike traumer som på en eller annen måte er såpass alvorlige at de bare har blitt gravd ned av kroppens og sinnets eget forsvarsenter slik at "sjefen" (altså meg) skal ha noe som helst sjanse til å leve videre et noen lunde "normalt" og fredefullt "liv". Men selvfølgelig er det ikke noe sånt. Eller man kan jo aldri vite, men jeg tør likevel vedde alt jeg eier og har på at den følelsen jeg har bygget opp i det siste bare er et eller annet annet. IKKE ALT her verden har nødvendigvis noe grunn. IKKE ALT kan eller BØR kunne forklares, og sånn må det nesten også bare forbli.



Ja.. Så var det vel på tide å begynne å "snakke" om "nattens hendelse". Jeg tipper jeg la meg sånn omtrent i et eller halv to-tiden, og at det ikke tok så veldig lang tid før jeg omsider hadde sovnet. Det første jeg kan huske fra nattens mareritt er at jeg plutselig var blitt plassert i et temmelig mørkt og avstengt rom. Et vindu, to dører. Og både vinduet og disse to dørene var boltret temmelig godt igjen. Midt i rommet var det en gammel reise-tv. Jeg tror den var rosa uten at jeg kan si det for sikkert. På skjermen var det noe barne tv-greier, aner ikke hva da det hørtes ut som om det var et eller annet på russisk, men at det var et program for barn er jeg ikke litt usikker på en gang.

Etter en stund snudde jeg meg 80 grader og la merke til en gammel og temmelig slitt skinnsofa med et lite barn under. Først trodde jeg at det var dødt for det bare lå der med vidåpne øyne som stirret opp mot taket. Ingen bevegelser å se i hele tatt. Men så oppdaget jeg ved å ta en titt på barnets mave at det såvidt det var pustet. Men utenom det bare lå det der helt ubevegelig. Men før jeg visste ordet av det flyttet barnets øyne fokus fra å stirre opp mot taket, til å kun stirre mot meg. Og det mørke rommet jeg som da befant meg i ble med et veldig, VELDIG lyst. Og vips var jeg våken i min egen seng, på mitt eget soverom igjen, trodde jeg.

Men tydeligvis så var jeg ikke det, altså våken.. For selv hvor mye jeg ønsket det motsatte var jeg blitt som det lille barnet i det forrige rommet, nærmest helt urørlig. Jeg husker såvidt det er at jeg følte en nærmest sykelig trang for å bevege lillefingeren, men at jeg ikke fikk det til. Jeg fikk det virkelig ikke til. Det var så utrolig ubehagelig. Det FØLTES som jeg lå der våken, men det må ha vært en del av den samme drømmen, for etter at det igjen hadde gått en liten stund var jeg ikke lengre alene i rommet. Rett ved siden av meg sto en helt ukjent kvinne. En veldig pen kvinne, og det virker som hun kan ha vært på min egen alder, altså i tyveårene. Og hun var lang, og tynn.



Akkurat som det fordømte barnet mot slutten av det forrige rommet så stirret også denne helt intenst kvinnen på meg. Hun virket nesten helt død mesteparten i ansiktet, det var akkurat som om det kun var de to intense øynene som enda var "i live". Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Hun bare sto der og stirret. Fortsatt kunne jeg ikke bevege meg. Jeg lå der helt lammet i hver eneste tomme av kroppen. Og en stund var alt jeg følte en uendelig stor redsel, men etter at det hadde gått litt tid gikk det over, og ble i stede for byttet ut med en følelse av tristhet, sorg og fortvilelse. Og når jeg så hadde begynt å føle på var jeg plutselig i stand til å bevege den ene armen min, og når jeg gjorde det så var det som om kvinnen i rommet også hadde fått den samme "tillatelsen".

For så fort jeg rørte på armen så beveget hun også sin og grep tak i meg, det vil si - den ene handa. Det var som om hun ville si meg noe, men at hun ikke fikk det til, eller ikke fikk lov. Og ingen av oss rakk heller noe mer, for før vi ante ordet av det kunne jeg omsider høre en litt for velkjent lyd, nemlig alarmen fra min egen mobil. Klokken var blitt syv og jeg forsto at det hele "bare" hadde vært en drøm. Kvinnen i rommet var borte. Når jeg endelig klarte å karre meg opp fra sengen oppdaget jeg at det var helt vått der og at jeg var helt gjennomvåt av svette. Så med tanke på hvor mye jeg hater å være svett så kastet meg i dusjen rimelig kvikt, forså å skifte på sengen etter det igjen.



Og det mine kjære lesere var alt jeg hadde å melde for denne gang. Og vet dere hva, det hjalp visst å sette meg her nå og skrive ned dette innlegget. For selv om jeg fortsatt føler på en enorm og nærmest umettelig tretthetsfølelse så tenker jeg ihvertfall at det nå skal gå greit å legge meg ned på sofaen og forhåpentligvis få sovet litt mer fredelig og i ro. Tenker jeg skal gi det 3-4 timer jeg, også skal jeg gi dagen en mer ordentlig sjanse igjen etter det, mekke meg litt frokost og forhåpentligvis pløye gjennom nok et par episoder av Orphan Black på Netflix. Jepp, satser på det.. DA sier jeg "god natt" igjen, også blogges vi helt plutselig.. Hvem vet?

Flere som har hatt mareritt i det siste?



#trauma #traumer #mareritt #drøm #drømmer #hus #fortid #tanker #oppsøkt #barn #barnetv #russisk #sorg #fortvilelse #tomhet #sabina #hvorersabina #fiksjon #wheressabina #halloween


10.10.2017, 18:26



Det er ikke alltid like lett å kunne holde hodet kaldt samtidig som man beholder hjertet varmt. Noen ganger oppstår det rett og slett diverse komplikasjoner som gjør at så og si ALT blir snudd opp ned og da er virkelig helvete løs. Og dessverre så er ikke mitt "anti-virus"-program av den aller sterkeste typen, så når diverse farer først har funnet veien inn gjennom huden på meg, ja så tar det gjerne og totalt utsletter det aller meste jeg har bygget opp den siste tiden av sunn fornuft og fred i sjela. Og for de av dere som nå har litt problemer med metaforiske metaforer og ironisk ironi så betyr alt jeg har skrevet til nå kort fortalt bare at jeg har kort ei kort lunte og lett kan bli ganske så sint.

På ungdomskolen var det en gang en lærer som sa at "data" er en forkortelse for "dobbelt arbeid til alle". Det er kanskje å ta litt hardt i, men helt tatt ut av det blå er det likevel ikke. For selv om dagens teknologi jo har mer godt for seg enn "(v)ondt" så er det likevel et par minussider ved det også. Og noen av disse er faen så frustrerende hvis de først inntreffer. Foreksempel.. I stort sett hele dag har jeg mellom jevne mellomrom sett meg nødt til å slå av pcen forså å restarte den etter at jeg på et eller annet tidspunkt har fått opp en MOTHER FUCKINGS LANGT OPP I SKINNRÆVA PÅ HAN FAR IRRITERENDE pop up-melding med teksten "ERROR 54B1N4!".

Jeg har absolutt INGEN ANELSE om hva denne feilkoden betyr, eller er for noe. Jeg har selvfølgelig prøvd å google det, men uten nevneverdig hell or heaven. Mye kan tyde på at det er noe virus av noe slag for det går ikke an å klikke det bort, man kan ikke engang flytte den nedi et eller annet hjørne for å gjøre den "mindre synlig". Og man kan ikke gjøre noe som helst annet heller når den først har bestemt seg for å minne meg på sin latterlige eksistens. Maskinen fryser rett og slett helt opp når den først er der, dvs. alt man kan røre er musepekeren, og det er det. Har selvfølgelig prøvd å kjøre virusscan et par tre ganger (med to forskjellige programmer), ingenting blir funnet. I følge testene som er blitt gjort skal alt være fryd og gammen. Men det er det altså ikke.

Kjære, søte internett: Hva fanden betyr ERROR 54B1N4??



#virus #pc #trøbbel #sinna #frustrasjon #data #teknologi #popup #rusk #antivirus #error #error54b1n4 #detteinnleggeterbaretull #wheressabina #sabina #fiksjon #trolling #fakenews


03.10.2017, 18:04



Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg og ikke minst hva man BER om, har jeg lenge blitt fortalt. Vel, kanskje det er noe i akkurat det, eller kanskje ikke.. I flere dager, om ikke uker har jeg gått rundt og ønsket meg at det skal dukke opp noe nytt i livet mitt igjen her nå, eller at det i det minste skal skje et eller annet som gjør ting hakket mer spennende og interessant igjen. For det er ikke til å komme bort ifra at det blir mye av det samme. Liksom, jeg har til og med vurdert å melde meg på et dansekurs bare for å kunne oppleve noe litt annerledes og nytt igjen. Vel, når sant skal sies er det forøvrig en tanke jeg fremdeles går rundt og vurderer. Men greit, nå var det ikke akkurat dansing jeg tenkte å skrive om i kveld, så det får vi eventuelt ha til gode en annen dag.

Det jeg derimot tenkte å lufte for dere nå i kveld er en litt småcreepy opplevelse jeg hadde nå i natt. For like etter midnatt bestemte jeg meg for å gå ut og sette fyr på et par kalorier igjen. Jepp, jeg har fortsatt en greie med den "trenings-appen" som følger med på den mobilen jeg har just nu. Enyway, i løpet av de første par meterne føltes det hele som en helt vanlig, typisk nattatur i høstvinden. Det blåste en del, var i perioder litt ubehagelig å gå, men jeg fortsatte å gå for det. "Litt" vind skal bare ikke få stoppe meg når jeg først har bestemt meg for å komme meg i form, "litt" motstand fører som regel bare til at jeg får blod på tann og blir ENDA mer innstilt på å fullføre.



Men etter en stund var det som om noen plutselig bare hadde bestemt seg for å slå av det hele, altså vinden. Og greit, jeg vet at vær og vind mer eller mindre styrer seg selv, men det FØLTES som om noen bare hadde gått og slått av den gigantiske vind-vifta der og da. For plutselig var det som om den middels sterke vinden bare fikk et hjerteinfarkt og døde, sånn umiddelbart. Men, jeg antar det kanskje ikke er så veldig unormalt sånn egentlig. Har jo opplevd noe lignende med regn et par ganger, så hvorfor skal ikke vinden få lov til å bare "skifte mening" også? "Like rettigheter", osv.

Uansett.. Jeg bare fortsatte å gå uten å egentlig tenke så veldig mye mer over det, og hadde stort sett tankene mine mer eller mindre begravd i noe helt annet da jeg omsider begynte å legge merke til et par skygger som ihvertfall kunne se ut som de kunne tilhøre en og annen. Og først så tenkte jeg at: "ah, jeg er altså ikke den eneste som liker å gå turer om natta her i nærheten", og jeg bestemte meg for å ikke snu meg fordi.. Kleint. Det er ikke akkurat sånn at jeg pleier å snu meg etter folk på dagtid så hvorfor skulle jeg plutselig gjøre det da? Vel, etter at det hadde gått en stund og nysgjerrigheten hadde fått vokst seg sånn passe stor klarte jeg ikke lengre å dy meg, så jeg snudde bokstavelig talt, bare for å oppdage at det var absolutt ingen der. Det eneste jeg kunne se var alle trærne jeg hadde passert, samt et og annet gatelys, og selvfølgelig gangveien og litt søppel..



Og her sitter jeg nå og tenker.. Hva er det fantasi og innbilninger IKKE kan gjøre med folk liksom? For er det noe nattemørket virkelig er i stand til så er det å sette fantasien, tankene og følelsene mine i sving. Da SÆRLIG hvis jeg har den riktige stemningsmusikken tilgjengelig. Og jeg skal ikke lyve for dere. Jeg syntes det hele var litt ekkelt der og da, men det tok meg likevel ikke mange minuttene før jeg innså at det nok bare var min egen skygge som hadde blitt "klonet" av de riktige lysforholdene, av det som fantes av lys der og da, og thats IT. Så ja, det var altså den lille opplevelsen min fra i natt. Alt i alt ikke den mest interessante "historien" kanskje, men det er ihvertfall noe. Fortsatt ikke et dansekurs, men livet kan ikke alltid bare være en dans heller. Eller kan det det?

Har du opplevd noe "spennende" i det siste?



#vind #vær #været #tur #kalorier #skygger #paranoia #oktober #høst #mørke #dansing #dansekurs #musikk #danse #fiksjon #innbilninger #innbilning #fantasi #kulde #kjølig #luft #lys #spenning


14.08.2017, 19:15



Gjennom årenes løp har jeg ligget fastbundet til den hvite seng. Samfunnet har holdt meg som sitt gissel, våket over meg dag og natt. Det var min kjære bror som lot det skje, ja greit, delvis meg selv også. Men nå er jeg endelig fri. Jeg måtte naturligvis slå ihjel et par individer på veien, men det var det verdt. Etter alt de lot meg gå igjennom, etter all den lidelsen de sprøytet inn i mine årer - Jeg angrer ikke en eneste dråpe. Ikke et eneste kragebein. Jeg er nesten litt skuffet over hvor lett det hele var. Det tok sin tid, det er sant. Det kostet helt klart en del krefter, tok nesten livet av meg et øyeblikk. Men.. Tatt det store bildet i betraktning var det hele som å ta penger fra en prostituert.

I helvete, min tid begynner visst å ebbe ut. Gode planer legger sjeldent seg selv så jeg må straks løpe avgårde. Men vit en ting - Dere har verken SETT eller HØRT det siste av meg enda. Jeg kommer tilbake før soloppgang. Dere trodde kanskje at dere var trygge? Men så fort jeg har fått frosset vannet, og slangen har kvittet seg med det råtne eple. For å si det sånn - dere har ikke vært bevitnet noe som helst, enda. Alt til i dag har bare vært en lek. En patetisk barnelek. Men veldig, veldig snart skal de små museføttene virkelig få sin grunn til å løpe. Storesøster kan se deg, og det eneste du kan gjøre er å le. Alt annet vil være til absolutt ingen nytte. Så smil vesle gris, smil.




 



#galskap #mentalhelse #fiksjon #skrekk #horror #lik #zombie #død #fordervelse #avskrekkelse #gru #grufull #kaldblodig #helvete #morbid #morbiditet #frykt #døden #psycho #psychopat #råskap #håp


31.07.2017, 17:15



Jeg sitter ensom på taket og beundrer nattens stillhet. I natt er jeg helt alene i hele verden, og alt jeg kan tenke på er deg. Hvorfor må du være så ufattelig mange støvfnugg unna? Jeg antar det er skjebnen. Du ligger helt sikkert og sover nå, trygt og rolig i din varme, gode seng. Ligger du kanskje å drømmer om søte vampyr-flaggermus og enhjørninger? Vel, samme hvor hen i drømmeland du befinner deg nå så håper jeg at du har det fint. At ingen ondsinnede monstre holder deg fanget i en mørk og uhyggelig kjeller, eller noe. Isåfall skal jeg gjøre mitt for å finne deg, skjære hodet av dem alle sammen, og redde deg. Tvil aldri på det, jeg skal nok passe på deg.

Kanskje er det ikke meningen at det skal bli oss to, men jeg vil aldri helt gi opp håpet. Kanskje ligger vi begge ved siden av hverandre en fuktig sommerkveld, med hver vår stake godt plantet i våre bryst, dekket av hverandres glødende blod. Sammen med våre kropper vil så naturen rundt oss falle fra, og etter det.. Vinter. En vinter så kald og så blek, akkurat som deg og meg. En beinkald vinter som skal vise seg å vare i ulidelig mange år. Først etter et millennium vil så våren være tilbake, og når sola endelig titter ned på vårt hvilested vil vi omsider gjenoppstå opp fra asken før vi så klapper sammen våre vinger, og flyr inn i en helt ny evighet.



#romantikk #romanse #livet #døden #forelsket #forelskelse #poesi #fiksjon #drøm #håp #blod #ironi #skjebne #føniks #millennium #dag #natt #natten #savn #galskap #amantesamentes #sjelefred


09.06.2017, 13:02



"Pappa?", kom det fra lille Tim. Pappa svarte ikke. "Pappaaa?". Lille Tim så så bort på pappa, ikke en eneste reaksjon var å se. Lille Tim la fra seg fjernkontrollen han hadde holdt klistret til den litt svette guttelabben i to og en halv time og hoppet så opp og ut fra sofakroken og tok sine første skritt mot pappa. Men plutselig stoppet han opp. "Tenk om pappa er død?". "Nei, ikke pappa. Pappa er udødelig!". Neida, pappa var nok ikke død. Han sov sikkert bare veldig tungt. Slik som han pleier å gjøre.

"Tim!!". Hvor kom den stemmen fra?? "Tim!!". Der var den igjen. Denne gangen litt høyere. Liksom litt nærmere også. Tim kjente at han begynte å bli redd nå. Tim turte ikke svare. Før han rakk å tenke noe mer løp han inn mot rommet sitt, smelte igjen døra og kastet seg under sengen. Han kunne tydelig høre sin egen hjertebank. Den hadde ALDRI vært så høy før, ihvertfall ikke av det han kunne huske. "Jeg vet at du er der inne. Du kan like bare komme ut med en gang først som sist!".

Hvem var den stemmen? Den virket på ingen måte særlig kjent. "Okei.. Nå teller jeg langsomt ned fra 10 til 0. Hvis du ikke er ute innen jeg er ferdig med å telle blir det verst for deg!". Vent nå litt.. Kanskje var det noe kjent med den stemmen likevel.. Kunne det være at.. "10!". Å nei, ikke han!.. "9!".... "8!"... Jo, det måtte være han!! Men hvordan visste han hvor Tim bodde? "7!". Langsomt begynte Tim å krabbe seg fremover. "6!!".

Nei, nei, nei.. Det var ikke mulig, det kunne ikke være han. "Jeg så deg jo dø med mine egne øyne..", hvisket Tim skjelvende for seg selv. "3!". Det måtte være noen som tullet. En skikkelig dum spøk. En skikkelig, skikkelig teit fyr med en skikkelig teit humor... "Tiden er ute!". Plutselig ble alt helt mørkt. Alt Tim nå kunne se var et bitte lite lysglimt som han ikke helt visste hvor kom fra. Og så ble alt helt stille. Helt. Muse. Stille.



En liten stund senere kom lyset endelig på igjen. Men vent nå litt.. Nå lå jo ikke lille Tim på rommet sitt lengre, men på kjøkkengulvet! Tim forsøkte å reise seg, men han fikk det bare ikke til. Det var akkurat som om kroppen rett og slett ikke ville. Nå kjente han at hodet begynte å gjøre vondt også. Etter et par sekunder kunne Tim høre en stemme han tydelig kjente igjen. "ALFRED!!!" Neeeeeeiiii, nei-nei-nei!!". "Mamma?".

"Tim!! Ikke kom på stua!". Plutselig ble alt helt mørkt igjen. Og veldig.. Veldig.. Kaldt. Faktisk helt uutholdelig kaldt. "Du skulle ha hørt på meg!". Der var den stemmen igjen. "Det er din feil alt sammen. Alt jeg ville ha var en venn!.. Nå kan du bare takke deg selv. Det forstår du vel?". Tim skalv over hele kroppen. "LA MEG VÆRE I FRED!!!". Så ble alt helt muse stille igjen. Ikke. En. Lyd.

Slutt.



#historie #frykt #angst #pappa #mamma #foreldre #barn #grøss #skrekk #drama #inntrenger #mystikk #paranoia #forferdelse #tragedie #tragisk #ukjent #novelle #norsk #mørke #tv #sofa


01.03.2017, 17:38



Jeg husker første gangen jeg så ditt vakreste smil. En grensesprengende varme boret seg tvers gjennom hele min kropp, mens hårene på mine lange armer reiset seg til nye høyder. Du var der da, men samtidig var du så himla langt vekk. Men akkurat der, og akkurat da gjorde det fint lite. For smilet ditt kunne fade vekk hele verdens sorger, alle mine livs bekymringer.

Men så en dag kom lynet, og vips var alt helt mørkt. Jeg lå der, halvveis i svime. Smilet ditt kunne jeg ikke lengre se. Alt jeg for litt siden hadde sett, var nå glemt. Du var sporløst forsvunnet. Og tiden gikk. Det føltes aldri sånn da, men den gjorde det. Langt og lenge famlet jeg rundt i blinde. Forfallen, og halvt slått ihjel. Bak meg hadde jeg lagt igjen meg en sti, en sti av blod.

Etter det hadde gått noen år kom det dalende en vilt fremmed herremann på min dør. Han lovte en lysere fremtid, maste vilt om hell og lykke. Jeg reagerte med å slå han ned. Men han reiste seg raskt igjen, sa at jeg ikke skulle være lei meg, at det ikke var min skyld. Så var han borte. Borte i røyk. Borte i mørket. Jeg fortsatte med mitt. Fortsatte å gå rundt i mørket.

Da det hadde gått enda noen år begynte jeg å forstå. Og til min store forferdelse begynte lysene igjen å blinke. Lungene ble for første gang på jævlig lenge fylt opp med luft, og så kunne jeg nok en gang høre hjertet banke og skrike. Og først da visste jeg hvor det ville være lurt å gå. Jeg visste hva jeg skulle gjøre, og jeg visste hvem jeg skulle nå.



Men når jeg etter fjorten lange hadde kommet på plass var det slettes ikke noe hyggelig syn som ventet meg. For du hadde gått lei av å vente, lei av å vente på meg. Jeg kunne høre vinden suse, en skikkelig sørgemelodi. Du var borte for alltid, men minnene etter deg hadde du lagt igjen. Det lille jeg klarte å finne plukket jeg opp, før jeg så stupte ned fra den høye klippen.

Nå er vi borte begge to. Nå er det bare alle de andre igjen. Verden går sin gang, sies det. "The show must go on". En dag skal vi reise oss igjen. Skape et skikkelig rabalder. Men akkurat nå er det bare resten av verden som gjelder. Alt kaoset, alle lydene, alle sorgene, og dens glede. Vel, det er vel som faren din sa: - Ingen vet helt hvor eller når toget en dag kommer frem.


31.10.2016, 22:43

Kjære vakre medmennesker, jeg trenger sårt all den hjelpen jeg kan få her og nå. I skrivende stund er jeg mildt sagt utrolig fortvilt, forvirret og bittelitt skjelven. Men først og fremst bekymret, smått provosert og sint..

Husker dere Sabina som jeg har nevnt et par ganger tidligere denne måneden? Isåfall kan dere virke som de eneste.. Greia er, jeg har ikke hørt fra Sabina på et par dager nå. Det er det heller ingen andre som har gjort, hvis det folk jeg har snakket med sier virkelig er sant.. Faktisk er det ikke en gang noen som ser ut til å huske å ha møtt henne i hele tatt..



Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke jeg har hørt fra henne siden den filmkvelden vi hadde for en ukes tid siden, sammen med Silje og Tharsika. Skal være så ærlig å si at jeg har ikke vært meg selv helt i det siste, så det er mulig vi har møttes en gang etter det, men ikke av hva jeg klarer å komme på akkurat nå da hukommelsen har vært litt fraværende en stund.

Var innom politiet i håp om å få etterlyst henne i dag ettermiddag. Den turen kunne jeg godt ha spart meg for.. For maken til nedlatende holdninger har jeg ikke vært vitne til før. Bare fordi jeg ikke klarte å beskrive henne godt nok, eller ikke hadde noe bilde de kunne gå ut med så var det ingenting de kunne gjøre..

Okei, helt greit, fint.. Jeg forstår forsåvidt det jeg også. Men når jeg så ga de adressen hennes fikk jeg høre at det bor ingen der, at det ikke har gjort det på fem år. Visst faen har det bodd noen der!! Min nest beste venninne SABINA har bodd der nesten hele den siste måneden, jeg har selv vært der flere ganger!!. Forbanna klovner altså. Ikke rart verden er i ferd med å gå under når de som liksom skal passe på oss er så jævlig inkompetente.

Så ja, akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fortvilet, sint og innmari frustrert. Fortvilet for at jeg ikke får kontakt med det som jeg ihvertfall trodde var en av mine beste venner, sint på politiet som nærmest ga meg inntrykket av å ha diktet henne opp, frustrert fordi jeg her og nå sliter med å huske hvordan hun ser ut.

Har også prøvd å komme i kontakt med Silje og Tharsika, men de må ha gitt meg feil nummer eller noe da jeg møtte de forrige mandag, for hver gang jeg forsøker å ringe dem får jeg beskjed om at numrene ikke er i bruk.. Såeh, ja..



Men, jeg gir ikke opp.. Selv om hukommelsen min er litt sviktet akkurat nå, trolig på grunn av alt det stresset denne situasjonen har skapt, så må det da likevel være NOEN som vet NOE? Hvis det er noen som helst som har hørt anything fra min gode venninne Sabina fra Hviterussland som kom til Oppdal for cirka en måneds tid siden - Hver så snill å ta kontakt!

Og Sabina.. Hvis du på et eller annet tidspunkt skulle lese dette.. Jeg vet at du har opplevd mye tøft.. At du du sjelden orker å holde deg på et sted for lenge om gangen. Du har helt sikkert hatt dine grunner til å reise, men hver så snill.. Gi meg en sjanse til å forstå. Jeg har aldri møtt noen som deg før.. Jeg har blitt så utrolig glad i deg, hver så snill... Ta kontakt.

Og til dere hører fra meg igjen - Stay goregeous...



0
25.10.2016, 09:34



Er det ikke utrolig hvor random livet kan være fra en tid til en annen? Liksom.. For en måneds tid siden, omtrent på den tiden her satt jeg og tenkte "om livet mitt bare var ørlite mindre ensomt, og hakket mer interessant".. En tanke, et ønske jeg har sittet med en gang i blant, omtrent hele livet. Også, i starten av nå i oktober var jeg så heldig å møte verdens mest eksentriske Sabina, som bokstavelig talt dukket opp i mørket forså å kaste lys over tilværelsen min.

I løpet av den siste måneden har vi allerede rukket å møtes et par ganger, ikke SÅ ofte som jeg kanskje kunne ha ønsket, men sånn er det bare. Ikke alle her i verden som er 100% ufør, hehe.. Uansett, akkurat nå føler jeg at vi er i ferd med å utvikle noe helt spesielt sammen. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg møtte noen jeg har kjent meg så utrolig godt igjen i. Klart, noen forskjelligheter er det, men, det er jo ikke til å unngå samme hvem man møter på livets såkalte landevei.

I skrivende stund føler jeg at hele livet bare gir så utrolig mye mening. Jeg føler meg levende, utrolig heldig. Det er nesten så jeg vil kalle livet mitt helt perfekt nå, men for å unngå at samtlige av dere begynner å kaste opp i den store klisje-bøtta, så lar jeg være å gjøre det. Men det er jaggu bare så vidt xD For damn, jeg er bra lykkelig og fornøyd nå. Og.. Det er nå en ting, men av en eller annen grunn føler jeg meg også utrolig våken akkurat nå, og det er egentlig litt rart med tanke på hvor utrolig sent det ble i natt, hehe..

Hva jeg har gjort på i natt? Jo, jeg og Sabina har hatt et aldri så "lite" film-maraton. Vi har snakket om dette nesten hele denne måneden nå, men det var først i natt at det endelig ble noe av. Først var det "bare" oss. Klokka var sånn omtrent 23.00 da vi gikk løs på vår første film ("The Babadook"), og når filmen var sånn nesten ferdig ble vi plutselig to til som satt der i stua og hygget oss da to av Sabinas nærmeste venninner Tharsika og Silje plutselig ringte på døra og lurte på om det var greit at de kom inn "en snartur".

Først syntes jeg det var bittelitt småkleint da jeg vanligvis ikke er så glad i å omgås flere folk på en gang, men den såkalte sosiale angsten gikk og la seg rimelig fort ettersom jeg bare ble litt bedre kjent med dem. Kort fortalt, jeg forstår hvorfor Sabina har "holdt fast" i dem. Så ja, det ble kort fortalt en veeeldig hyggelig natt med mye latter, og generelt veldig mye kos.

Det eneste som kanskje plager meg sånn bittelitt er at jeg dessverre klarte å få en liten blackout på slutten av besøket. Jeg husker ikke noe særlig av det selv annet enn at jeg plutselig bare lå rett ut i den ene sofaen til Sabina, og at noe av det første jeg ble spurt om når jeg endelig begynte å kvikne litt til igjen var om det gikk greit med meg. Og der stopper det egentlig.. Så det ble et bittelite stikk i idyllen akkurat der og da, men det lille "stikket" føler jeg er såpass lite at det knapt gjør noe for meg personlig ihvertfall.

Sabina har fortalt meg at jeg var litt "borte" før jeg "forsvant helt", men det husker jeg ingenting av verken over eller under hodet.. Men samme kan det være, jeg gidder ihvertfall ikke å bekymre meg noe særlig. Før jeg begynte å skrive på dette innlegget nå fikk jeg bestilt meg en legetime, så innen 14 dager får jeg sikkert beskjed fra fastlegen min om at jeg må bli flinkere til å spise litt oftere (og sunnere..), da det sikkert er det som er årsaken, altså litt underernæring..

Enyway. Bortsett fra det så har jeg hatt en utrolig morsom og interessant natt, jeg har på ingen måte tenkt å la den lille black out-episoden få ødelegge for det i hele tatt. Skal innrømme jeg syns det var litt flaut når jeg først våknet, men jeg er i det minste ikke nevneverdig bekymret. Som Sabina sa like før jeg gikk hjem i dag tidlig... "Bekymringer skal man kaste ringer på, bedte fast ,forså å holde fastbundet til evig tid, så de ikke kommer og gnager deg i stykker. Når de først har lagt deg ned i kista var de ikke verdt tiden din likevel". Noe i den dur. Hehe.

Sånn, da var det visst tomt igjen for denne gangen. Ikke mer å tilføye akkurat nå, annet enn at jeg virkelig gleder meg til neste filmkveld, eller hva vi enn måtte finne på når vi møtes igjen, og forhåpentligvis er det ikke så stygglenge til.

Forresten - jeg er fullstendig klar over at dette innlegget sikkert kunne hatt litt flere bilder.. Men for det første så ble det ikke tatt noen i natt da Sabina generelt har fortalt meg at hun avskyr kameraer. Og for det andre så har jeg ikke noen andre bilder liggende akkurat nå som jeg har tatt selv, som dere ikke allerede har sett, og som attpå til ville passet sånn noen lunde inn i innlegget. Og for det tredje.. Bilder er ikke alt her i verden ^^

Har du opplevd noe spennende i natt?

Stay goregeous!


10.10.2016, 21:29



Okei.. Bare så det er sagt. Det skal som regel litt til for at noen skal klare å sette et lite støkk i meg lengre, men for et par minutter siden fikk jeg det jeg vil kalle et aldri så lite ubehagelig overraskelses"besøk"..

På fredag la jeg ut det jeg selv mente og fremdeles mener er en ganske uskyldig spøk. Jepp, jeg sikter til den "Bekjennelsen"-jeg gjorde i helga. Når jeg akkurat hadde lastet den opp på fredag følte jeg på forhånd litt dårlig samvittighet for alle de som eventuelt måtte føle seg litt lurt, men det jeg ikke hadde tatt like mye høyde for var at dette skulle vise seg å bli en video som også enkelte skulle la seg provosere over.

Og det var nettopp det dette overraskelse-"besøket" jeg nå har blitt utsatt for faktisk gjaldt.. Skal ikke nevne noen navn, men kort fortalt hadde jeg tydeligvis ei venninne som virkelig anser denne spøken som jævlig smakløs og forkastelig (for å bruke hennes egne ord). Hun syntes virkelig ikke at man skulle hatt lov til å tulle på den måten jeg nå har gjort..

Greia er, slik jeg forsto det, at hun trodde det faktisk var noe alvorlig, så når hun omsider hadde kommet til slutten av snutten.. Ja, det falt med andre ord ikke i god jord.. Og, nei, jeg prøver ikke å lage rim med vilje akkurat nå :P

Kjenner at rett og slett er jeg litt frustrert. Okei, jeg kan på en måte skjønne at denne videoen kunne virke litt unødvendig på enkelte, men en slik rett-på-døra-reaksjon, har jeg aldri opplevd før. Og jeg har helt ærlig aldri trodd at jeg skulle oppleve det heller.. Men jeg antar.. Folk er forskjellige.. Og vips kan det se ut som vennelista mi nok en gang er et medlem færre igjen. 

Sånn - nå som jeg har fått klemt ut litt frustrasjon er det vel rett på badet for å legge en kald klut på venstre kinn... Enkelte kvinnfolk slår nemlig fra seg ganske hardt hvis de først føler for det.. Så da vet dere det.

Stay goregeous..


04.10.2016, 07:09



Ah, for en fantastisk start på "dagen" dette nå skal vise seg å bli/ være. Som nærmest nevnt til det kjedsomme er jeg og den såkalte døgnrytmen alt for mange av dere gjerne snakker så løst og varmt om ikke akkurat på bølgelengde. Ei heller nå i natt har vi klart å finne summetonen. Men man kan ikke være venner med absolutt alt og alle, right? Og vet dere, det er helt greit. For hvem trenger egentlig å ha en noe straight og kjedelig døgnrytme på vennelisten når man kan være bestevenn med den alltid så dystre, rolige og inspirerende natten i stede?

Kort fortalt, dette har vært nok en søvnløs natt i onkel Kuklinskis liv. Men det har også vært nok en nokså så givende natt. Jeg føler selv at jeg atter en gang har klart å bruke tiden meget godt. Rett og slett til å nyte stillheten, sjelefreden, livet. Det er bare en så deilig følelse av å kunne være oppe mens de aller fleste ligger og sover. Slippe å stresse med følelsen av at man kanskje burde ta seg en tur ut og møte andre. Slippe å irritere seg grønn av andres støy. Rett og slett slippe de aller fleste man kanskje ikke er så alt for begeistret for, av "vanlige" dødelige.



Etter en sånn type natt kan det ofte føles litt deprimerende når sola er i ferd med å stå opp igjen, sammen med alle disse individene som snart skal okkupere sentrum igjen, de folka som snart skal sørge for at det vil bli litt mindre fristende å gå ut og inhalere frisk luft igjen. Alle disse menneskene man ikke har behøvd å uroe seg for skal plage deg igjen på noen timer. Alle disse støymaskinene man rett og slett ikke ser ut til å bli kvitt. MED MINDRE man er oppe og ikke sover om natten.

Og nei, jeg er ikke på vei inn i noen depressiv fase igjen. Ihvertfall ikke som jeg har merket selv enda. Jeg mener, det trenger absolutt ikke være noe galt med noen selv om man kanskje ikke er så veldig glad i folk (flest)? Tvert imot syns nå ihvertfall jeg. Selv syns jeg bare det er sunt å være noe skeptisk til folk. Slik jeg ser det er det ikke akkurat sånn at jeg er den mest asosiale heller. Klart, jeg er heller ikke den aller mest sosiale. Men likevel anser jeg meg selv som sosial nok, når det kommer til de få individene jeg faktisk liker. Hvor i hvertfall samtlige av dem faktisk (og heldigvis for lille meg) er lettere å få tak i om natten enn på den alt for lyse, og innpåslitne dag.

Og apropos det. Jeg tror jeg akkurat har møtt ei som godt fort kan bli en av disse menneskene. Jeg var akkurat ute og sjekket posten (fra i går) og nærmest til min overraskelse var jeg ikke den eneste som var utenfor nøyaktig i samme ærend der og da. Greia er at jeg har visstnok fått meg en ny nabo. Ei utrolig hyggelig, oppegående for ikke å snakke om morsom jente ved navn Sabina. Den flotteste jenta jeg har møtt hittil som viser seg å komme fra Hviterussland. Og den eneste, som jeg kommer på her og nå.. xD



Først var det litt kleint. Jeg mener, jeg har ikke akkurat til vane å møte folk sånn rundt 6-tiden tidlig på morgenen, så spesielt derfor må jeg innrømme at jeg faktisk skvatt litt når jeg så henne. Såeh, ja. Enyway... Til tross for at det hele startet med et litt småkleint "hei" så skal gudene vite at vi fikk til en veldig morsom og hyggelig samtale rimelig fort like etterpå. Vi startet med å fortelle litt om hva vi gjør på, sånn av hobby og eventuelt jobb, skole etc. Forså å avslutte med å snakke litt om noe jeg ikke har tenkt å nevne for dere, ihvertfall ikke her og nå, hehe.

Og vet dere hva? Det viste seg fort å være tilfelle at vi begge ihvertfall har to særinteresser til felles. I likhet med meg er også Sabina noe over gjennomsnittet opptatt av det mørke, dystre og morbide. Tror vi klarte å prate oss innom syv forskjellige filmer på bare 5-10 minutter som vi begge tydeligvis elsker nesten like mye. Kort fortalt, det ble "litt" horror-pjatt, og såvidt jeg kan huske var det bare en ting vi ikke var helt enige om og det var vampyrfilmer. Mens jeg kan se og like ihvertfall noe så var hun ganske klar på at hun ikke kan fordra denne sjangeren. Men det har vel ikke så mye å si, tenker jeg. For som nevnt tidligere, alle kan ikke være like stor fan av alt her i verden.



Helt til slutt kan jeg vel avslutte med å fortelle dere at vi nok kommer til å møtes litt mer sånn ordentlig her en dag. Eller, helst på kveldstid kan det se ut som da det er stort sett da hun har best tid, etter det jeg forsto. Og der har dere den andre tingen vi begge har til felles, altså natten. Okei, nå er det vel ikke sånn at noen av oss har natten som en særinteresse (eller hva vet nå jeg xD), men i det minste så er jo natten NOE vi på en eller annen måte har til felles, hvis dere skjønner hva jeg mener. Hvis ikke så er det heelt greit xD Ihvertfall, jeg kjenner jeg er litt hyper nå, happy for at det ENDELIG har flyttet inn noen i nærheten jeg ser ut til å ha noe felles med!!

Håper alle sammen får en strålende god dag!

PS: Jeg er fullstendig klar over at disse bildene inneholder dagslys og sånn sett ikke passer sånn kjempebra inn sammen med teksten for dette innlegget, men valget var enten disse som jeg tok for noen dager siden.. Eller å bruke opp igjen noen gamle bilder.

Har du hatt en begivenhetsrik natt?

Stay goregeous!



0
06.08.2016, 08:30


© Bildet er tatt fra mirror.co.uk

Det var en våt og fuktig morgen. Og våtere skulle den bli. Magnus satt alene og nøyt sin deilige, daglige kopp med kaffe. Det fantes nesten ikke noe bedre enn det. Denne morgenen var nesten helt perfekt. Himmelen var rosa og rett og slett bare flott, nesten like flott som hun han lenge hadde hatt et meget våkent øye til. Fuglene på taket sang de mest idylliske toner. Ah, hvor livet var herlig.

Sola var i likhet med han selv i ferd med å reise seg. Hadde han bare hatt noen å dele denne soloppgangen med. Magnus dyttet forsiktig den ene hånden ned i boksershortsen, grep tak i lemmets skjøre skinn og dro det sakte frem og tilbake. Frem og tilbake.. Frem og tilbake.. Sakte, men sikkert begynte hun å skimte til. Ingrid Therese, den vakreste jenta i verden.

Etter en liten stund kvakk plutselig Magnus til da han omsider hørte en stemme han kjente meget godt. Der, rett foran han sto hun med et lite, forsiktig smil. Et ekte stykke godt kjøtt, med en herlig dose fresende blod. Ingrid Therese, den deiligste jenta i hele galaksen, med den våteste, skjønneste musa i universet.

Hun sto der i ført en lang, vidåpen morgenkåpe av glatt og myk ull. Håret hennes hang som vanlig meget avslappet nedover hennes fantastiske vakre rygg. Det deilige, vakre og noe rufsete håret til den deilige, vakre og litt rufsete jenta han så lenge knapt hadde turt å hilse på.

De så på hverandre og visste at de begge hadde sto i med den samme tanken. Denne morgenen var simpelthen for fin til at de to, unge lovende ikke skulle få heise flagget sammen. De følte seg begge meget yr og klar for å kjenne og føle på hverandres klamme bris. Ingrid tok to skritt frem og spurte høflig om å få sette seg ned. Magnus svarte med et lite smil som ikke kunne tolkes som noe annet enn et endelig ja.

Han tok så boksershortsen av seg og lot henne få sette seg. Dette hadde han drømt om lenge. Ingrid snudde seg og satte seg sakte og forsiktig ned. Langsomt og forsiktig. Lot den gli ordentlig på plass, der den så lenge hadde hørt hjemme. Følelsen de nå begge kunne føle var nærmest helt ubeskrivelig.

Magnus festet så sine klamme hender mot Ingrids silkeglatte hud. Strøk henne rolig og varsomt mens han kunne kjenne hennes våte Kleopatra berøre hans nest beste venn Tyholt. Frem og tilbake.. Frem og tilbake..

Det som i utgangspunktet var en deilig, fuktig høstmorgen hadde nå nådd sitt absolutte klimaks. Den harde, mellomstore pitbullen hadde omsider fått stifte et meget intimt og tilfredsstillende "vennskap" med den myke og litt trange kattepusen, med den glatte og kjærlige høstpelsen. Frem og tilbake. Opp og ned. Sakte og forsiktig. Dette var en dag ingen av dem skulle glemme. Denne morgenen var perfekt.



15.04.2016, 18:18



Ikke lest første del av "Karsten og Petter - Nesten perfekt" enda? Fortvil ikke, klikk her for å lese den.

Torsdag 18. februar 2016 - Klokken 08.59
"Hehe, nei jeg er nok ikke din kjære far. Og takk for det. Petter, dette vil komme som et lite sjokk for deg. Og jeg skal være helt ærlig, jeg vet akkurat hvordan du føler og hva du tenker nå. Når sant skal sies så..", mer rakk ikke den mystiske skapningen å si før Petter fant det for godt å avbryte.

"Hvordan kan du si noe sånt? Hvis du altså ikke er min far så må du være noen jeg aldri har møtt før, og isåfall så kjenner du meg ikke og har ingen rett i hele verden til å si noe sånt som at du vet hva jeg føler, aller minst hva jeg tenker!".

"Nå vel, la oss si at du har rett, og at jeg nå har tatt grundig feil. Du påstår altså at jeg ikke kjenner deg? Du har selvfølgelig helt rett. Jeg er bare en helt tilfeldig person, som suser inn på rommet ditt på et såpass spektakulært vis som du ikke er i nærheten av å finne en logisk forklaring på hvordan jeg har fått til enda. Jeg vet selvfølgelig ingen ting om de tre føflekkene du har på venstre lår, jeg bare antar at du har en fetisj for silkebukser med røde striper, og jeg tar selvfølgelig helt feil når jeg nå bare påstår at årsaken til at du skulket bort halve første skoledag i niende klasse var fordi du hadde knekt Final Fantasy-linjalen din, som igjen førte til at du brukte flere timer på å finne en helt maken. Det var jo slettes ikke sånn at alt måtte være perfekt. Et helt komplett penal, eller ikke noe skole. Og forresten, du stjal så absolutt ikke den nye linjalen din fra Frida Storgmo.".

Petter ble helt paff. Hvordan kunne denne fremmede mannen vite disse tingene? Okei, de tre føflekkene hadde han jo lagt ut på Instagram i fjor, men dog på en privat konto som bare Karsten har tilgang til, i tillegg til han selv. Karsten ville aldri vist noen de bildene uten Petters tillatelse. Og hadde han likevel gjort det hadde Petter visst om det nå. Men man vet jo aldri.. Noen kunne alltids ha hacket han.. Men hvilken syk jævel er det som har interesse av de bildene der? På en annen side. Hvilken syk jævel dukker opp på soverommet til to fremmede såpass tidlig på dagen? Og hvordan i all verdens land og rike kjenner han til den fetisjen? Det er selv ikke noe Karsten vet om, enda. Og.. Nei. Mannen foran han kunne ikke være noe annet enn en gal, genial og svært ensom stalker.

"Du er gal!", utbrøt Petter.
"Javisst!".
"Jeg ringer politiet. Nå!".
"Gjør det du, så bare lener jeg meg tilbake og nyter de siste minutter av frihet i mens".
"Fy faen, hvordan er er mulig å bli så syk?".
"Skulle ikke du ringe politiet?".

Plutselig gikk det opp en ting for Petter igjen. Ikke bare var denne mannen skummelt lik hans egen far, men det var også noe med den stemmen. Der og da kunne Petter sverge på at han hadde hørt den før. Det vil si. Han ville ikke ha veddet bort Play Station Vitaen på det, for det var jo NOE annerledes ved den. Men igjen virket den såpass kjent at han ihvertfall var villig til se en kvart fotballkamp om han skulle ta feil. Kunne han simpelthen ha en onkel? En ukjent onkel. En GAL, ukjent onkel. Men dog hans onkel.

"Nei... Ikke enda.".
"Vel, du har i hvertfall nok av tid. Klokken er ikke engang rukket å blitt ni enda.".

Hva? Var ikke klokken 08.59-etellerannet sist han sjekket? Klokken viste fremdeles 08.59. Petter stirret febrilsk inn i øynene på den fremmede, gale mannen som muligens skulle vise seg å være hans egen onkel. Petters far var et teknisk geni en gang i tiden. Riktignok så stupte ferdighetene etter at han ble rammet av slag for noen år tilbake, men.. Herregud. Petter kjente at hjertet slo i et helt sinnsykt tempo. Kunne denne mannen rett og slett ha "frosset" alt som var at teknisk utstyr i det han kom inn i rommet. Klokken måtte jo være 09.05 nå, minst.

"Hvis du ikke er pappa - som forsåvidt gir mening siden han neppe har klart å hale seg opp av sengen enda - Hvem er du?".

Ja, hvem var så denne mystiske mannen? Det er bare et av flere spørsmål vi forhåpentligvis vil få svar på i episode 3 av "Karsten og Petter - Nesten perfekt".

Fortsettelse følger!



Vi reblogges!



0
10.04.2016, 15:07



Tror du på kjærlighet ved første blikk? Tror du at to mennesker kan møtes, forelske seg fra første stund, innvie et nærmest uproblematisk forhold med bare et par smuler på fjøla, og leve lykkelig alle sine dager inntil døden kommer og tar dem? Ikke? Vel, du kan ikke akkurat klandres.

Karsten og Petter er to flotte gutter i sin beste alder. De er begge akkurat middels opptatt av dataspill, veltrente gutter, og morsomme historier med et visst budskap og poeng. Ja, også er de stormende forelsket i hverandre, det har de vært helt siden de møttes på Vikingskipet i Hamar for fem år siden under en gigantisk spillmesse.

Men en dag begynte merksnodige ting å skje. Ting som sørget for at mye aldri helt skulle bli som før. Ting som virkelig satte de to samboerne og kjærestene på en prøve. Ting som aldri i etterkant kunne sees tilbake på som om bare ting.

Torsdag 18. februar 2016
Petter lå og holdt ordentlig godt rundt Karsten denne morgenen. Som regel var det omvendt. Normalt var det Petter som sov lengst og Karsten som hadde våknet først forså å bli liggende å holde rundt Petter, men ikke i dag. Denne dagen var annerledes.

Petter følte seg veldig glad på innsiden og gledet seg masse til å overraske Karsten senere på dagen i forbindelse 5 års-jubileet. Han og noen felles venner av Karsten hadde nemlig planlagt et heidundrende cosplay-party i toppetasjen på selveste North Tech Hotell i Dundrefoss, og ikke nok med det, de hadde til og med lykkes med å overtale Karstens store forbilde Hill Dem til å komme.

Klokken var snart 9 og det var bare sekunder før mobilalarmen til Petter kom til å ringe. Plutselig kom han på at det var noe han hadde glemt. Han skulle jo overraske Karsten med tidenes nerdefrokost denne dagen. Maten hadde han allerede ordnet natten før, men den skulle jo ligget ved sengen. NÅ!

Hvordan i huleste skulle han klare å snike seg ut, hente frokosten forså å vende tilbake til soverommet før alarmen begynte å mase? UTEN å vekke Karsten? Venstrearmen til Petter lå jo så og si under Karsten. Ikke at Karsten var tung på noen måte, men en liten feilberegning og den perfekte frokostoverraskelsen Petter hadde planlagt i ukevis ville ikke lengre bli fult så perfekt som planlagt. 

Hvordan skulle han klare dette? 30 sekunder igjen. Det var nå eller game over.
Før han rakk å tenke stort lengre kjente han brått en iskald vind som snek seg oppover langs føttene. Lyset i rommet senket seg og det var akkurat som om tiden han hadde frosset. Hadde strømmen gått? Nope. Den stasjonære felles-pcen sto fremdeles på.

"Vær hilset!". Petter skvatt. Hvor kom den stemmen fra? Petter så seg forsiktig rundt, men kunne ikke se noen. Bortsett fra Karsten da. "Karsten, er du våken?". Petter fikk ikke noe svar. "Haha, veeeldig morsomt. Du tok meg nesten der.", sa han og prøvde å virke så rolig som mulig.

"Ja, gjorde jeg ikke det?". Nei, dette var ikke Karstens stemme. For det første, Karsten har mange talenter, men buktaler er ikke en av dem, denne gangen kunne Petter se med sine egne øyne at leppene hans ikke var i bevegelse.

"Ja, jeg er her borte..". Nå var det ikke morsomt lengre. Ikke at det var det for litt siden heller, men nå var det ihvertfall ikke noe moro. Det var bare en ting å gjøre. Eller, der og da fantes det flere ideer som suste opp i hodet på Petter, men han følte likevel på seg at den mest logiske ville være å vekke Karsten sånn at de sammen kunne lokke dette gale vesenet ut av hus.

Men før han rakk å gjøre noe skimtet han til et ansikt han ikke hadde sett på svært mange år. Nei, nå hadde det klikket for Petter. Det kunne da ikke være... Petter skalv og etter 2-3 sekunders stillhet kunne han høre sin egen stemme: "Pappa?".

Fortsettelse følger!



Vi reblogges!



0
28.02.2016, 18:01

Dette er fortellingen om Lise Oreo Midtsbøe Majones Erri Riie Utti Skutti Knisedottir, men vi kaller henne bare Lise. Eller, det er jo strengt talt det hun heter sammen med alt det andre. Dere skjønner, kallenavnet hennes er nemlig Lommerusk siden det er det man får om man legger sammen den første bokstaven i alle navnene hennes. Men siden Lommerusk høres litt respektløst ut heter hun fra nå av bare Lise.

Det var en dag at Lise satt alene med en pottepante på et bitte lite venteværelse og ventet på tannlegen. Lise var ikke noe glad i tannleger så dere kan tro hun gruet seg fælt. Bildene på veggene gjorde heller ikke ventetiden stort bedre. Rundt om kring kunne hun se skrekkelige fotografier som fikk pelsjakken til ordføreren i bygda til å virke som et kunstverk.

Foten hennes vibrerte. Hun kunne ikke noe for det, og faktisk merket hun det aldri selv heller fordi hun var så nervøs. Men jeg velger likevel å fortelle deg dette nå for å gi deg en viss ide om hvor hun gruet seg. Hvordan jeg vet at hun dirret med foten? Vel, jeg hadde tilfeldigvis spanejobb den dagen, som fluen på veggen. Eller rettere sagt - i den potteplanta jeg nevnte tidligere fordi jeg simpelthen ikke kan fordra tannlegetapet.

Uansett. For Lise den dagen kunne tiden verken gå fort nok, eller tregt nok. Hun ville veldig gjerne inn med det samme sånn at hun kunne bli fortest mulig ferdig. Men hun ville også at tiden skulle gå så tregt at hun aldri behøvde å sitte i den skrekkelige tannlegestolen. Kanskje hvis tiden gikk tregt nok ville var det et tegn på at resten av verden, inkludert alle bakteriene gikk i skikkelig sakte film? Kanskje alt og alle unntatt henne? Kanskje så sakte at hun ville ha rukket å dø av alderdom før Karius og Baktus i hele tatt rakk å tenke tanken på å flytte inn?

Plutselig skvatt Lise noe helt fryktelig av et veldig lite smell. Hun løftet litt på hodet og så at den ene døren i rommet var oppe. Der sto tannlegen Blank. Nå må ikke dere få ufyselige bilder i hodet, for det var slettes ikke noe metafor jeg brukte nå. Tannlegen hennes heter faktisk Blank siden han kommer fra Amerika. Alle som kommer derifra nå til dags skal helst ha litt stusselige navn.

Blank så seg rundt i det lille rommet for å se om det var noen der. Det tok litt tid før han fikk øye på Lise siden han slett litt med synet, men til slutt kviknet han til og sa at det bare var å komme rett inn. Greit nok, det han faktisk fikk øye på var egentlig aldri Lise, men potteplanten jeg lå og spanet fra der og da. Men Lise var jo der så hun reiste seg og ble med han inn.

Og.. Ehm.. Altså.. Opprinnelig skulle dere nå fått servert en skikkelig gøyal historie fra da Lise endelig fikk satt seg i den fryktelige tannlegestolen.. Men siden jeg aldri rakk å fly etter dem før døra til venterommet ble smelt igjen noe som førte til at jeg brukte rundt fem minutter på å finne ut hvordan jeg også skulle komme meg inn så får dere ikke den. Jeg kan ikke akkurat bare finne på ting heller, det hadde vært både litt umoralsk og veldig lavmål av meg.

Når sant skal sies så kan jeg ikke fortelle dere noe som helst fra Lises tannlegebesøk siden jeg aldri kom meg inn på tannlegekontoret i hele tatt. Faktisk befinner jeg meg nå midt i en ganske kinkig situasjon. Rettere sagt i den fordømte potteplanten som til slutt viste seg å være noen lunde kjøttetende. Så hvis dere kunne være så snill at dere ringer tannlege Blank og forteller han dette før det er for sent hadde jeg vært deg evig takknemlig.

Siden jeg ikke vil at Lise skal få døren rent ned av fans kan jeg dessverre ikke fortelle dere hvilket fylke hun holder til i, og.. Vel, siden Blank akkurat har flyttet til Norge så er vel heller ikke nummeret hans i telefonkatalogen heller, enda. Og.. Når jeg tenker meg om skal jeg nå snart dø likevel siden jeg tross alt bare er en enkel døgnflue. Faktisk har jeg akkurat tre sekunder igjen på å avslutte denne fortellingen som...

- THE END -
 



Vi reblogges!



0
28.09.2014, 17:40

Livet kan til tider være ganske bedritent. For de fleste er det bare metaforisk, men for enkelte har det blitt og til tider endt nokså bokstavelig. Fortellingen dere skal få servert nå er basert på en sann historie og med hensyn til diverse pårørende er ikke menneskene som blir beskrevet i denne teksten presentert med sine virkelige navn.

Det var en iskald oktoberkveld. Ifølge meteorologene den kaldeste kvelden på mange tiår. Tyveåringen Vilma Sofie Rosè satt alene i foreldrenes hytte og prøvde å finne varmen foran ovnen. Hun var godt inntullet. På seg hadde hun to t-skjorter, en strikkegenser, tre strikkejakker, to strømpebukser, en joggebukse, fire par sokker, tre par votter, rundt halsen hadde hun et langt, grått og noe slitt skjerf og på hodet hadde hun den litt for store strikkeluen hun hadde fått av mormoren til jul året før hun døde av hjerneslag.

Uansett hvor mye klær hun hadde tatt på seg så frøs hun nærmest alle kroppsdelene av seg. Hun hadde sittet foran ovnen i drøyt to timer i håp om å få ordentlig fyr, men hver gang det endelig hadde begynt å se litt lyst ut hadde håpet slukket omtrent like fort som det kom.

Hun var mutters alene og hadde ingen som kunne hjelpe henne. Vilma hadde ikke så veldig stor greie på å tenne ved, det har som regel alltid vært noen andre som har stått for det arbeidet. Men denne kvelden var hun altså helt alene - hjelpeløs og kald. Det var vel og merke en liten elektrisk ovn som sto på i rommet, men varmen som kom derfra var så svak at hun ikke merket forskjell på om den var av eller på utenom at vifta i den bråkte litt.

- Kvelden kan omtrent ikke bli stort jævligere, tenkte hun for seg selv mens hun satt og hakket tenner og følte på en sterk tvil om det i hele tatt var noe mening i å prøve mer. Hun sjekket fyrstikk-esken, en igjen... Hun ofret et raskt blikk på et lite maleri av Jesus som hadde hengt på veggen så lenge hun kunne huske og ba om litt flaks. Hun krysset fingrene i det hun forsøkte å tenne den siste fyrstikken. Men, nei... Hun fikk tent en liten, ubetydelig flamme som forsvant etter bare noen mikrosekunder, akkurat som de 666 andre forsøkene.

Imens hun hadde sittet og kjempet med nærmest livet på spill for å få noe varme hadde hun fra tid til annen vurdert å ringe foreldrene for å be dem komme å hente henne, men staheten hennes hadde alltid stoppet henne. I tillegg til at Vilma var en over gjennomsnittet sta ung kvinne var det også en annen grunn til at hun ikke ville ringe dem og det var årsaken til at hun var på hytta i utgangspunktet. De siste ukene hadde hun regelrett kranglet med foreldrene og den siste krangelen hadde endt med at hun hadde skreket at hun hatet dem intenst og at de var helt ubrukelige.

Hun hadde forsøkt å ringe bestevenninnen Charlotte et par ganger, men uten hell. Det var Charlotte som hadde kjørt henne opp til hytten, men nå var hun ikke å få tak i. De fire gangene Vilma hadde prøvd å ringe bestevenninnen var det alltid telefonsvareren hun fikk i stede, og Vilma visste hvorfor. I motsetning til henne selv hadde Charlotte en jobb og akkurat denne kvelden hadde hun senvakt som betyr at hun som regel er like vanskelig å få tak i som en liten perle noen måtte ha mistet i vasken. Ikke umulig, men svært vanskelig.

Vilma satt iskald på det litt for harde gulvet med tidenes ultimatum. Skulle hun bli på hytta til neste morgen når Charlotte endelig var ferdig på jobb og mulig å få tak i, og samtidig risikere å fryse ihjel? Eller skulle hun ta mot til seg, ringe foreldrene og oppleve nok en elendig helg med krangel, sinne og nye skjellsord hun ikke hadde hørt før fordi de ble funnet opp der og da siden alle de kjente ordene var mer enn bare litt oppbrukt.

- Helvete heller... Jeg får bare ta og ringe... Da har jeg i hvertfall sjansen til å overleve siden den type krig har jeg i det minste en del erfaringer med, skalv hun. Men da hun tok opp telefonen fikk hun bare lyst til å gråte. Den hadde blitt så kald at den nå var gått i svart. Det hjalp heller ikke å sette den på lading, det var simpelthen for kaldt til at den ville funke.

Ifølge ordtaket er det ingen røyk uten ild og en ulykke kommer sjeldent alene... Plutselig kjente hun at hun snart burde tatt seg en tur på do. Bare tanken på å gå ut gjorde at hun følte seg ti kaldere. Det fantes kun en do i nærheten, og det var en utedo omtrent 50 meter unna hytta. Kanskje var det bare en fordel om hun gjorde på seg i stede for å tømme seg der ute. Hun tenkte tilbake på en naturfagtime hvor læreren Kurt hadde fortalt om folk som hadde fått varmen i seg i mer ekstreme situasjoner ved å rett og slett gjøre på seg. Og dette måtte kunne kalles for en ekstrem situasjon.

Sånn satt hun og tenkte i 10 minutter før hun bestemte seg for å likevel gå ut. Hun reiste seg fra gulvet, snudde seg og stirret mot døren ut. Hun kunne umulig bli kaldere enn hun nå allerede var, og varmen fra avføringen ville uansett bare blitt kortvarig. Det var rett og slett ikke verdt det. Lukten ville hun neppe ha kjent siden luktesansen var så godt som ihjelfrosset, men det var først og fremst tanken på hvor mye hun ville bli ertet i ettertid av særlig Charlotte som plaget henne. Og igjen, det var rett og slett ikke verdt det med tanke på at den eventuelle varmen det ville gi bare ville vare en liten stund.

Da hun omsider etter enda litt flere om og men hadde kommet seg ut kom hun på en gammel myte hun fikk høre om som barn. Ifølge myten skal det befinne seg en liten hissig krabat som holder til i selve toalettet. Nærmere bestemt en dodraug med et voldsomt temperament og et endeløst hat rettet mot mennesker generelt. Selv om hun personlig aldri hadde trodd helt på disse historiene visste hun at det har forsvunnet folk i nærheten - folk som aldri har blitt hørt fra igjen! Nei, nå måtte hun ikke tenke mer på det.

Det finnes ikke noen dodraug, og de gangene noen hadde forsvunnet var det sikkert av en og annen naturlig grunn, tenkte hun. Nå var det neppe lenge igjen til hun var fremme. Selv om hun ikke så noe som helst følte hun likevel at hun kjente stien såpass godt at hun like godt kunne tatt den baklengs i blinde.

Men så skjedde det at hun plutselig begynte å føle seg usikker. Hun så seg rundt og prøvde å få øye på lyset fra hytta. Så hun den kunne hun i hvertfall vite om hun hadde begynt å gå i feil retning eller ikke. Samme hvilken vinkel hun snudde hodet, hun ingen ting. Alt var fullstendig bekmørkt. Hadde hun bare hatt lyset fra mobilen i det minste. Det var heller ingen lyder hun kunne basere seg på hvor hun var. Alt hun hørte var den endeløse ulingen fra vinden, og den virket som å komme fra alle steder.

- Nå skulle jeg ha vært der... Kan jeg rett og slett ha gått forbi, spurte hun seg selv. Det var jo en mulighet. Men skulle hun snu, eller skulle hun fortsette den samme retningen litt til? Hun bestemte seg for å gå for det siste, igjen bokstavelig talt. For hvert skritt hun tok, desto mer økte usikkerheten. Plutselig syntes hun at hun hørte en lyd litt fra venstre. Akkurat som noe som knakk. - Hallo? Er det noen der? Hallo?

Vilma fikk ikke noe svar og i stede for å tenke seg om begynte hun løpe. Hun løp ikke lenge før hun kolliderte med noe hardt. Det måtte være utedoen. Vilma løftet den ene hånden i håp om å finne dørhåndtaket. Og ganske riktig, det var utedoen hun hadde løpt inn i. Da hun omsider fikk kommet seg inn klarte hun å gripe tak i snoren man må trekke i for å få noe lys. Lyspæren lyste ikke mye, men nok til at hun fikk se den noe lunde slitne plakaten av en lettkledd Lesley Gore som faren hadde hengt opp for mange år siden når hadde tatt med seg noen kompiser for å drikke seg drita i en alder av 15 år.

Hun satte seg ned og priset seg lykkelig for at hun ikke kjente noe til lukten som mest sannsynlig var på stedet. Hun følte urinen som rant ut av henne og hørte også den aller første klatten bæsj som hun nå hadde fått klemt ut. Men så hørte hun en lyd hun ikke dro helt kjensel på. Ok, det var sikkert ingenting.. Hun fortsatte å la ting gå naturens gang da hun hørte den samme lyden en gang til. Det var akkurat som om noen knurret. For alt Vilma visste kunne det være henne selv hun hørte, hun var så kald nå at hun ikke var særlig i stand til å tenke klart.

Hun lente seg litt nedover med hodet. Hun stirret ned og alt hun så i tillegg til sitt eget underliv var et endeløst mørke. Det var absolutt ingen ting å få øye på av det som måtte være rett under henne. Hele kroppen hennes skalv, og hun kunne nesten ikke føle noe som helst lengre. Det føltes som kroppen ikke eksisterte. Det var akkurat som hun var et spøkelse, som om hun hadde vært død i en lengre tid.

Brått kvapp hun til da hun fikk øye på noe som blinket like under henne. Det var akkurat som om to røde øyne lyste opp fra toalettet og stirret på henne i to-tre sekunder. Det tok ikke lang tid før tanken om dodraugen kom tilbake i hodet hennes. Selvfølgeligheten om at det ikke finnes noe dodraug var ikke lenger like sterkt til stede i Vilmas hode. I et desperat forsøk på å overbevise seg selv om at det bare var fantasien som satt henne et puss og den slettes ikke skulle få lov til å ta helt over begynte hun å nynne på de aller første strofene til "You Don't Own Me".

Til hennes store forskrekkelse grep plutselig noe hardt tak i den ene rumpeskinka hennes. Vilma pilte opp og ut døren forså å snuble og falle ned mot bakken. Nå hørte hun ikke lengre bare ulingen fra vinden, men hun kunne også høre sine egne, desperate hjerteslag. Hjertet som hun forlengst hadde fått høre var av is slo nå hardere enn noen gang, men hun var for redd til å legge spesielt merke til det.

I en bråhast reise hun seg opp igjen og begynte å løpe før hun hadde rukket å trekt på seg buksene og undertøyet ordentlig. Dessverre kom hun ikke mange meterne før hun igjen snublet og falt. - Faen, faen, faen, kom det ut fra henne i det hun for andre gang skulle til å reise seg før hun plutselig hørte noe musikk ikke veldig langt unna. Lyden var noe utydelig, akkurat om den gikk gjennom ei pute eller to, likevel kjente hun igjen sangen. Det var den samme låta hun selv hadde nynnet på for litt siden.

Hun reiste seg og ble stående stille i noen sekunder. I stede for å fortsette å løpe tilbake til hytta gikk hun nå med langsomme steg tilbake to toalettet. «I'm young and I love to be young. I'm free and I love to be free. To live my life the way I want. To say and do whatever I please», kom det fra toalettet. Nå sto hun igjen rett foran døra til toalettet, hun åpnet den veldig langsomt og forsiktig. «I don't tell you what to say. Oh, don't tell you what to do».

Når hun halvveis hadde åpnet opp døra så hun at det lå en mobiltelefon rett ved siden av doskåla. Det var hennes egen. Hun så på displayet at det var hennes far som ringte. «I'm young and I love to be young. I'm free and I love to be free».

Vilma skulle til å ta telefonen, hånden hennes var nå bare et par ubetydelige centimeter unna fra å ta den idet hun igjen så de røde øynene hun hadde sett stirre opp mot henne. Opp fra det mørke hullet dukket det opp en liten, skrøpelig hand med sylskarpe negler. Den grep tak i henne og før Vilma rakk å reagere ble hun brutalt i en lynfart dratt ned og gjennom toalettskålen...

Hva det eksakt var som dro tak i henne er det ingen som vet helt sikkert en dag i dag. Bare to dager senere ble det som i dag er blitt bekreftet som Vilmas skalp funnet i bunnen av et delvist knust ute-toalett. 20 år gamle Vilma Sofie har siden den iskalde oktoberkvelden verken blitt sett eller hørt fra igjen. Og når det gjelder hva det enn var som trakk henne ned så sies det at det nå har funnet et nytt sted å bo, og bare ligger og venter på noe nytt å gripe tak i.


 



Er nå en liten stund siden jeg sist skrev en historie forså å love enkelte av dere at jeg snart ville komme tilbake med en ny igjen. Har rett og slett som vanlig manglet litt motivasjon og også inspirasjon, men nå (i skrivende stund: natt til 28. september 2014) har jeg rett og slett bare kastet meg i det igjen.

Skal sies at når jeg begynte å skrive på denne historien (som i skrivende stund er noen få timer siden) så hadde jeg ikke så veldig mange ideer om hvordan ting skulle utvikle seg og gå på forhånd. Men når jeg først fikk på plass de aller første linjene var det akkurat som om resten skrev seg selv, først som sist.



Hva synes dere om den lille grøsseren min?

Vi reblogges!


05.08.2014, 16:49

Har du noen gang hørt om Enekk Ensom? Enekk er egentlig ganske så alminnelig sånn som deg og meg. Han har et hjerte som slår og et hode som tenker når det syns at det passer seg. Ja, for ordens skyld, det at hjertet "slår" er egentlig bare et begrep for at det pumper. Litt teit, ikke sant? Man kunne jo tro et sekund eller helst flere at det er visse sider av Enekk som av og til tyr til vold, men sånn er det ikke. Langt i fra, Enekk har aldri gjort en flue for tred. Ja, hva nå enn det betyr.

Hmmm, kanskje vi heller skal begynne på historien før Enekk rekker å komme seg ut av huset? Ikke at det hadde vært så farlig om han hadde rukket å gjøre det, men nå var det en gang meningen at denne fortellingen skulle begynne før han kom så langt. Jo da, i verste fall kunne jeg jo bare fortalt han inn igjen, forså å fortalt han ut igjen litt senere, men det hadde jo vært litt unødvendig, syns du ikke?

Ok, da begynner vi. Det vil si, jeg. Det var en helt vanlig onsdag morgen da Enekk lå i sengen sin og følte seg så veldig ensom. Ikke noe mer ensom enn vanlig, så sånn sett kunne denne historien startet dagen før, men da hadde denne fortellingen blitt litt unødvendig lang fordi Enekk fant ikke ut av det samme på tirsdag som han gjorde denne onsdagen. Det holder at dere får lese om den ene dagen. Hvis dere vil lese mer om de andre dagene i Enekks liv kan jeg alltids spørre han om å starte sin egen blogg. Jeg har i hvertfall tenkt å bare fortelle om denne ene, ganske alminnelige onsdagen.

Uansett. Enekk lå ganske rolig i sengen sin og sjekket mobilen for å se om det var noe nytt. Etter en stund kjente han at han begynte å bli litt ekstra nedfor. Jo lengre han bladde seg ned på Facebook, desto mer ensom følte han seg. Det virket som om alle andre hadde et så mye bedre sosialt og mer vellykket liv enn han selv. Han la så fra seg telefonen og begynte å kle på seg.

Etter at han hadde vasket seg litt og pusset tennene satte han seg på kjøkkenet og prøvde å kose seg med litt frokost. Mens han satt og spiste la han merke til postmannen som dumpet litt post i de forskjellige kassene i nabolaget.

- Postmann. Det må da være et forferdelig stressende og ensomt yrke, tenkte han mens han tok sitt tredje jafs av den litt tørre brødskiva som han hadde i hånda.
- Jo, det er klart at man møter en del folk, men samtidig har man vel neppe veldig god tid til å snakke ordentlig med folk om all posten skal komme frem i tide, tenkte han videre.

Da han var ferdig å spise bestemte han seg for å ta seg en tur ut. Været var nemlig akkurat slik som han liker det best. Noe overskyet, ikke for mye sol, men samtidig ikke alt for kaldt. Akkurat slik som han liker det. Det første han la merke til når han var utenfor huset var den lille kattungen til Enekks huseiere, Helge og Ari.

Kattungen var for opptatt med å jage en plastpose i gården til at den la merke til Enekk. - Det må da være forferdelig ensomt å bare ha en plastpose å leke med, mumlet han lavt for seg selv. Likevel så det ikke ut som om det plaget katten. Nei, faktisk så virket det som om katten moret seg og virket ikke spesielt plaget i hele tatt. Enekk smilte litt for seg selv. Han har alltid vært litt svak for små kattunger, selv om han ofte spiller litt for tøff og hard til å innrømme det. Han gikk så videre.

Da han var kommet til sentrum la han raskt merke til et par ungdommer som alle satt på samme benk, men uten å kommunisere med hverandre. De var alle for opptatt med hvert sitt nettbrett til å snakke med hverandre. Likevel virket det ikke som om de så ut til å føle seg spesielt triste. Til tross for at ingen av de var særlig sosiale med hverandre så det likevel ut som de hadde fint med det de drev på med. Enekk trakk nok en gang litt på smilebåndet og gikk videre.

Når han omsider var kommet til butikken kunne han ikke la være å legge merke til to lagerarbeidere som begge sto på hver sin side av en hylle og jobbet. Ingen av de sa noe spesielt til hverandre, men likevel så det ikke ut som noen av de var så veldig triste heller. Det virket faktisk som om de trivdes med det de holdt på med. Enekk tenkte ikke stort mer over det og gikk til kassen for å betale.

Ved kassen var det en liten kø, slik som det hender at det er. Det var omtrent ti mennesker som sto i køen den dagen, og det var ingen som sa noe stort. Det vil si, det var en eldre dame som ga en noe yngre kvinne et komplement for den stilige tatoveringen hun hadde på venstre arm forså å spørre om det ikke var veldig vondt når hun tok den, men ellers var det ikke stort som ble sagt.

Etter at Enekk så hadde betalt og kommet seg hjem igjen tenkte han at han kanskje ikke var så mye mer ensom enn folk flest likevel. Han tenkte tilbake på alle de forskjellige menneskene han hadde sett og passert denne dagen. Han tenkte på postmannen, den lille kattungen, alle ungdommene som satt sammen på samme benk uten å kommunisere, han tenkte på de to lagerarbeiderne og alle de som sto i den køen. Alle hadde til felles at de så ut til å være litt alene med sitt, men uten å virke spesielt ensom.

Plutselig følte ikke Enekk seg så veldig ensom lengre. Han innså nemlig noe han aldri hadde tenkt på før. Han innså nemlig det faktum at han er helt alene, sammen med alle andre.



Håper dere likte den lille historien min. Er virkelig kjempelenge siden jeg skrev noe lignende sist nå, så derfor tenkte jeg det var på tide å prøve meg på å skrive noe nytt igjen.
Hvis dere likte denne og vil at jeg skal skrive flere fortellinger kan jeg godt gjøre det. Det er bare å si fra det, så skal jeg forsøke så godt jeg kan å komme med noe mer om ikke alt for lenge. Det kan det forresten hende jeg gjør uansett ^^



Vi reblogges!


11.03.2013, 22:35

Fallet
Jeg husker det som om det var i går. 25 årsdagen min. Den dagen da jeg gjorde noe jeg hadde tenkt mer eller mindre på fra og til hver måned, hvert eneste år helt siden jeg var veldig liten. Det hadde tatt meg så lang tid å endelig gjøre det. Før hadde det bare vært tanker, den dagen ble alle tankene knust og omgjort til en handling.

Det var torsdag. Klokka hadde ikke rukket å bli så alt for mye. Sola hadde så vidt begynt å titte frem. Natta før hadde jeg sittet oppe i noen timer, skrevet brev. Jeg kan ikke lengre huske hva jeg skrev, ikke en gang hvor jeg la brevene. Men jeg husker meget godt fallet. Ikke selve landingen, men fallet.

I et helt liv hadde jeg levd med så mye tungt som jeg ikke lengre kunne leve med. Noe av det som hadde vært verst, spesielt mot slutten var den intense sjalusien. Ja, så skal vi ikke glemme ensomhetsfølelsen. Alt hatet, sinnet. Flere hadde der og da sagt at de forsto meg, men jeg visste bedre. Menneskeheten er sånn at man gjerne sier det man vet den andre vil høre. Til syvende og sist er menneskeheten de største selvbedragerne og hyklerne som noen gang har spasert på jorda. Som barn kunne jeg til en viss grad like andre mennesker, enkeltmennesker vel og merke, men aldri når de ble til grupper.

Etter som jeg ble eldre ble ting bare mørkere og mørkere. Jo, det gikk opp og ned. Jeg har jo hatt mine lyse stunder jeg også. Men mot slutten ble de sjeldnere og sjeldnere. Livet er egentlig som ei plate. Ren og vakker i starten, men det er bare et tidsspørsmål før alt slår hakk. Og selvfølgelig, noen raskere enn andre. Jeg klarte ikke lengre ta vare på meg selv, og hadde heller ingen til å rense lakken for meg heller. Så da gikk det som det gjorde til slutt.

Det var som sagt veldig tidlig på dagen. Det var sommer, jeg er utrolig nok et sommerbarn, selv om jeg aldri har følt meg som et. Jeg hadde tatt meg en aller siste runde i sentrum. Tenkt tilbake på diverse hendelser. Runden gikk egentlig rimelig raskt. Jeg hadde uansett fått mer enn nok tid til å tenke tilbake de siste årene uansett, noe jeg også gjorde. Det bare ble slik siden jeg ikke lenger var i stand til å se frem, og siden jeg også hadde overlegent mye tid å tenke på. Kanskje var det derfor alt ble som det ble, i tillegg til alt det andre? I tillegg til at jeg aldri ble født sterk nok, i tillegg til at jeg aldri har klart å henge meg på de sosiale spillereglene som alltid hadde stått i veien for at jeg skulle klare å beholde venner i lengden.

Alt gikk plutselig så veldig fort. Omsider bare var jeg der, på stedet der det egentlig ikke var lov å være, spesielt ikke å klatre. Jeg hadde jo klatret der før, spesielt da jeg var sånn 16-17 år. Du vet hvordan gutter i den alderen er, jeg var ikke ulik de andre på akkurat den fronten. Men ja, omsider var jeg der. Jeg smug meg gjennom noen skifersteiner, forså å klatre opp en stige, gå noen meter bortover et tak, forså å klatre opp to stiger til.

Utsikten var så vakker. Skyene hadde begynt å blåse bort til et annet sted. Himmelen var ikke helt ren enda, men snart. Snart. Jeg så ned, meterne ned var mange. Det var vel derfor jeg hadde valgt nettopp dette stedet. Jeg tenkte i grunn ikke noe spesielt. Jeg kunne kjenne at en tåre eller to kom litt beskjedent nedover kinnet, men jeg ante ikke hvorfor. Jeg følte meg ikke trist, jeg var veldig sikker på at det var dette jeg skulle gjøre. Denne gangen skulle jeg lykkes, denne gangen skulle ikke bli som de andre. Noe jeg også hadde rett i. Tørr å gjette at jeg kanskje sto der i sånn fem minutter før jeg løftet den ene foten over, så den andre. Alt jeg trengte nå var bare å slippe taket, bøye meg fremover og bare vente i noen sekunder på å bli helt fri.

Så jeg bøyde meg fremover, og falt. De siste sekundene føltes som i en film, sakte film. De tankene jeg helt sikkert skulle tenkt der oppe fikk jeg heller mens jeg stupte mot bakken i en brutal fart. Jeg rakk å tenke på de få menneskene jeg hadde hatt kontakt med de siste åra, de jeg ikke lengre hadde kontakt med enten fordi jeg hadde kuttet kontakten for å spare meg selv for sjalusi og unødvendig krangling, eller fordi de ikke hadde orket min personlige tragedie lengre. Men jeg var ikke redd, jeg fikk aldri tid.

Om jeg angrer? Ja, men ikke på det aller siste. Jeg angrer på at jeg ikke ga mer faen tidligere. Jeg angrer på at jeg ikke var flinkere til å bruke mer tid på de som virkelig betydde noe, fremfor de psykiske vampyrene som ikke egentlig fortjente min kjærlighet, sympati og energi. Jeg angrer på de gangene jeg ikke hadde sagt hva jeg mente, fordi jeg var for feig. Jeg angrer på de tingene jeg sa nei til. Men mest på at jeg såret hun jeg skulle elske mest i løpet av livet. Den jeg skulle elske mest ble også den jeg skulle såre mest, selv om det aldri var med vilje.

Men om jeg angrer på selvdrapet? Jeg vet ikke... Jo, når du spør, litt. For nå er alt slutt. Nå kan jeg aldri gjøre godt igjen det jeg gjorde vondt for andre mens jeg var i livet. Nå får jeg aldri reist de stedene jeg hadde drømt om, som jeg aldri rakk. Nå får jeg aldri sett de millioner av splatterfilmer som jeg engang hadde bestemt meg for at jeg skulle. Heller får jeg ikke vite alt jeg ikke fikk svar på. Og alt det andre.

Men når det først ble som det ble, så er jeg i hvertfall veldig glad for at jeg alltid var så åpen. Selv om jeg ofte følte at de tingene jeg åpnet meg om til folk var ting de skulle ønske de ikke visste, så er jeg i hvertfall glad nå for at de vet, og dermed slipper å lure så alt for mye nå som jeg er borte...


Fotograf: Jannike Grøtte Warberg.


Hva synes du?
Er en god stund siden jeg har skrevet en historie nå. Og man kan vel si at denne her skiller seg litt ut i fra det jeg har skrevet tidligere. Kan også innrømme at faktisk alle tankene er virkelige tanker jeg egentlig tenker hver dag, men at jeg ikke tror at det vil gå helt sånn som med jeg-personen i denne teksten. Håper dere liker den selv om dere kanskje ikke liker den.

Vi reblogges.

 


03.10.2012, 01:26

Det var ikke meningen å såre deg da jeg ikke dukket opp.
Dere satt å ventet på meg alle sammen der dere satt.
Kledd for anledningen, alt grunnet meg.
Men jeg dukket ikke opp som du skulle ønske.
Du gråt der du satt, du følte deg så alene.
Jeg kunne ikke holde rundt deg, jeg kom ikke.
Ikke fysisk, ikke synbart.

Alle andre rundt hadde nok med sitt.
Du satt der med folket, du var helt alene.
Jeg var i tankene dine, men ikke i rommet.
Ikke fysisk, ikke synbart.

Jeg befant meg et annet sted,
på et vis...
Og du satt der på benken.

Jeg tittet mot dere, på avstand.
Jeg skulle gjerne vært der,
men jeg var forhindret.

Du har hatt problemer med å se meg før.
Du hadde problemer med å se meg da.
Du skjønte det ikke før det var for sent.
Det ble aldri deg og meg, ble det vel?

Jeg er lei meg for at jeg ikke kom da.
Eller, jeg er lei du ikke så meg,
selv om jeg på en måte var på stedet.
Bare ikke synlig.



Det var vondt å se deg gråte i begravelsen.
Fint å høre deg tale ved min kiste.
Fint at du brydde deg akkurat da.

Men om en uke er jeg glemt igjen.
Men uansett,
takk for at du kom i begravelsen min <3


05.09.2012, 21:27

Den natten - Kjærlighet uten ord
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski 5. september 2012)

Der var rundt midnattstid.
Han satt ved matbordet og leste i en bok. Snart skulle hun komme hjem igjen.
Et sekund ofret han på å titte bort på klokken, snart tolv.



Om fem minutter mer eller mindre skulle hun komme hjem igjen fra jobb.
Plutselig hørte han en bil parkere i gården bak. Det var bilen hennes.
Snart kunne han også høre knitringen i nøklene, og låsen som låste seg opp i det hun kom hjem.

Han hørte døren forsiktig lukke seg. Med tomme steg kom hun sakte inn mot stuen. Hun satte seg i sofaen.
Han merket med en gang at noe var som det ikke skulle, han flyttet seg fra stolen og satte seg hos henne.

Hun gråt ikke, men han så likevel at det var noe galt.
Der og da holdt han armene forsiktig rundt henne.
Han visste at dersom hun ville si noe, ville hun gjøre det. Etterhvert.

Der og da var det ingen som sa noe i rommet.
Ord trengtes ikke. Bare hans nærhet, og kjærlighet. De gode armene som var rundt henne, et fang hun kunne gråte på om hun ville. Fingrene hans strøk med en forsiktighet gjennom håret hennes. Han stresset ikke med noe. Han satt der bare helt rolig, og holdt rundt henne.

For uansett hva det var, så fant han det best å "bare" være til stede for henne nå.
Der og da var det det viktigste, alt det andre får heller komme av seg selv, mer som hun føte for det.

For det er ikke alltid nødvendig med ord, spørsmål og svar.
Noen ganger er det beste bare noen som holder rundt deg, og er der om det skulle være noe.


14.08.2012, 18:19

ADVARSEL!
Teksten som kan leses i dette innlegget kan for enkelte virke veldig provoserende.
Som leser tar du selv ansvar for det du måtte velge å gjøre - Etter at jeg har kommet med en liten forhånds-advarsel!
Budskapet i denne teksten er først og fremst ikke mine meninger om eller mot utroskap, men mer i mot religion.




Kvinnens urenhet

En skambitt kvinne henger opp etter taket i rustne kroker.
Hun dingler rundt og blodet har for lengst gått til hode på henne.

Hun har gjort noe hun skulle ha gjort ugjort.
Straffen skulle bli seks uker lang.

Under henne kryper det masse rotter og mus.
Hun kjenner knapt sine følelser.
Hun husker ikke lengre sine foreldre.
Hun husker ikke sine barn!

Bortover ryggen har hun ni lange arr.
Ett arr for hver forbrytelse.
Ett arr for hver mann hun knullet.

Midt på gulvet står en kiste.
I den kisten ligger gifteringen.
Påminnelsen om han hun såret.
Påminnelsen om hvem som hang henne opp.

Slim og gammel dritt renner ut av munnen hennes.
I mørket er det så mørkt, at hun knapt kan se.
En stank av sin egen dritt er det eneste hun kjenner.
Ja, og selvfølgelig en smule selvforrakt.
Og sist, lysten på å dø.

Et menneske er ikke bygget for å tåle denslags.
Hun kan avslutte det når som helst.
Mellom tennene har hun fått påtapet en kapsell.
Biter hun over, er all smerten over.
Men vet du hva?
Hun vet det selv.
Hun fortjente det.

For innerst inne såret hun mannen sin mest.
Hun såret han mer enn hun nå sårer han.
Da hun var utro, hun føler deg selv.
Helvete hun har kjent på i kjelleren var fortjent.

Måtte Gud straffe henne så lenge han vil.
Måtte Guden hennes selv bestemme når det er over.
Den kristne, urene kvinnen føler hun har seg selv å takke.
Hva bibelen sier om hennes forbrytelser vet hun godt.
Hun vil så gjerne forlate verden, nå, men det er for tidlig.
Til da, måtte hun bare henge til hjertet sier stopp!


24.07.2012, 22:52



En eldre herremann i flåsshatt og dress sitter ved sitt gamle piano og sin dose tonic and gin.

Det er noen enkle toner han spiller for oss i natt. Hans liv har virkelig seilet på dalbanens kalver.
Han spiller noen toner for oss i kveld, vet ikke hvordan låta vil ende. Munter og grå, livlig som få.
Som ung var han leder for et bordell, et horehus som protestantene sang ut i kor.
I midtlivskrisen ga djevelen han depressjonskrisen, da hans skjønne Jaenette ble revet vekk.
Kreften tok hans vakre due, traileren i gata tok hans spinkle hund. Nå lever han alene.

Til tross for noen mørke toner i denne mannens livslange melodi, sola har enda ikke gått ned.
For et lys skinner fremdeles i denne mannens sinn. Gleden av å leve, den smeltet aldri.
Til tross for at hans forretninger ble brent ned, og kjærlighen slukket.
Kjærligheten til livet, og troen på en ny dag - Den ble aldri tatt vekk.
Jeg tørr påstå det var det som gjør denne herren så unik <3




17.06.2012, 17:38



Himmelretning til helvete
Over en himmel litt grå, flyr det to engler.
Avstanden mellom dem er omtrent like stor som forskjellene.
Den ene er hvit som renhetens liljer. Den andre er sort som et håpet i graven.

Lizzy Demnon og Wendy Kind er deres navn.
En av dem datter av prins Lucifer, den andre av herre Gud.
Godhet og ondskap flyr side ved side, natt og dag, hvert eneste år.
Begge er med på å skape verden, begge er med på å utvikle livet.
Alt for mange forakter Lizzys sorte makt, men hva er vel godhet uten ondskap?
Den som har sett godhet, har også sett ondkskap.
For hvem vet vet hva som er godt, om man ikke også vet hva som er ondt?

Begge maktene er avhengig av hverandres eksistanse for å selv finne sted!
Man kan ikke bare bygge og skape, uten også å kunne rive ned.
Da ville verden blitt overfylt. Og vi ville alle sultet ihjel.

En sjelden gang møtes begge på samme sted.
Noen ganger i året veksler de blod og erfaringer.
Ingen av dem tross forskjellene er bare god, eller ond.
For i et hvert lys finnes et mørke, i et hvert mørke finns det lys.
Bare ærligheten, fantasien og evnen til å se skal til for å innse livets sannhet.

Synd og skam går hånd i hånd, men synd og glede går raskere hver for seg.
Mange sier snille piker kommer til himmelen.
Men verken Wendy eller Lizzy er bare ren, og kan dermed vandre så langt de vil.

En helvetes god dag har de hatt denne beskrevne dag på en himmelsk god måte.
For dem er ikke livet noen gåte. Men en lek, et perverst godt samspill.

Selv de dypeste religiøse, blinde og virkelighetsfjerne passer de på.
Til tross for at de for lenge siden sluttet å leve livets selvstendighet.
Verken Lizzy eller Wendy ønsker å dømme.
Så de troende får for all tid fortsette å drømme.

Kun den som nekter å se, og bare tror vil til slutt ikke finne sin vei.
La herved ditt blod bruse i tilfredstillelse og åpensinnhet,
Og kanskje da vil du også en stjernekveld se de to, fly avgårde, hver sin vei,
likevel mot samme sted - Veien til livet!


Les mer i arkivet » Oktober 2018 » September 2018 » August 2018

Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...