fullstendigkaos

Vikarinnens eksamen
Det var en gang en ung kvinne ved navn Hilde Kristine Beish. Hilde Kristine var nylig ferdig på lærerskolen og hadde så smått begynt som vikar på en barneskole ved navn Pompilten Barneskole. Hilde Kristine var i begynnelsen av 20-årene og en kvinne som egentlig ikke skilte seg mer eller mindre ut enn gjennomsnittet.
Hun var 160 høy, ofte kledd i brunt, og hadde et middelslangt, rødt hår som hun farget på nytt der og da.

Det var mandag og klar for en ny uke. Klokken var litt over sju og hun var på vei ut av den litt enkle leiligheten sin, på vei til skolen.
Skolen startet ikke før halv ni, men det var noe småtterier hun måtte rekke først. Hun satte seg i bilen og så seg selv i speilet en siste gang før hun startet opp bilen og kjørte avgårde - Joda, håret var på plass det!

Da hun kom frem til skolen, og hadde fått låst bilen, spasserte hun inn mot skoleporten. Dette var hennes tredje uke som vikar, og det var med noe blandede følelser. Forrige uke endte nemlig ikke helt som den skulle ha gjort. Klassen hun vikarerte hadde nemlig et sort fårr. I klassen var det en jente som skilte seg ut, Marry Maid, en spinkel, småhyper og til tider aggresiv jente som dessuten hadde et grovere språkbruk og dårligere oppførsel enn resten av klassen. Senest forrige torsdag hadde Hilde sagt at hun var like facinert og glad i alle elevene i klassen hun vikarerte, heldigvis for henne var hun ingen tredukke, så ingen da se noen nese som vokste.



For var det en elev hun ikke hadde like mye til overs med så var det nettopp Marry Maid!
Fredagen som gikk hadde Marry Maid fått ett raserianfall som endte med at hun hadde kastet ett brett med fulle melkekartonger mot to andre jenter i klassen, som da ble søkkvåte og også fikk sine lyserosa kjoler ødelagt.

I helgen hadde Hilde gått så langt at hun tenkte at Marry Maid måtte være djevelens datter, og at hun måtte komme fra helvete. Ingen normale barn på den alderen var så mørkt kledd, ingen barn på den alderen var så lat, sur, sint, voldelig og nedlatende som Marry Maid! Hun måtte være Satans eget barn! Til tross for at alle de andre barna i klasserommet holdt seg unna Marry Maid, og til tross for at hun ikke hadde noen venner, hadde Hilde nesten vanskelig for å synes synd i henne. Hun hadde stelt i stand situasjonen sin selv, mente Hilde i det hun trakk nøkkelkortet sitt ned, åpnet en dør og spasserte videre inn i skolens bygg.

Da skoleklokka omsider ringte inn den dagen kjente hun at hun grudde seg.
Før hun ante ordet av det rant det inn med elever som hun skulle vikarere. Fire stykker, åtte stykker, eleve stykker, tretten stykker... Hilde telte elevene mens de nærmest løp inn døra. Til tross for en uheldig avslutning på forrige uke var alle elevene fulle av energi og glede. Til slutt kom tellingen opp i nitten stykker, alle var kommet.

Marry Maid satt bakerst i klasserommet og oppførte seg akkurat som hun hadde gjort alle de andre dagene. Likegyldig!
Denne skoledagen gikk som de fleste andre dagene Hilde hadde vært vikar. Da skoledagen var over ba hun Marry om hun ikke kunne få noen ord med henne over fire øyne, Marry virket ikke som hun hadde den helt enorme lysten, og virket noe kranglete, men Heidi hadde likevel klart å overtale henne.
Da skoledagen var over satt de to alene sammen i klasserommet. Marry Maid satt i sin dødssorte klesstil med nesen rakt opp i taket.
Hilde forsøkte å få kontakt med henne, men det skulle ikke virke så lett. Hilde kjente hun ble irritert og begynte å heve stemmen sin, og var nesten på vei til å kjefte. Marry Maid merket at Hilde hadde lyst til det, men hadde fortsatt nesen ignorant rett opp!

Til slutt ga Hilde opp, og lot henne få gå hjem. Hun hadde egentlig ikke tid til dette. En så umulig unge var det ikke mye vits i å snakke til fornuft. Hun satte seg dermed ned for å rette opp noen prøver fra dagen som var. Hun smilte med et godt smil hele veien mens hun rettet. De fleste prøvene var så og si feilfri, helt til hun kom til Marry Maid. Marry Maid hadde forsåvidt en noe bedre håndskrift enn de andre i klassen, men det andre var ikke mye å skryte av. Hilde hadde nesten lyst til å markere hele prøven hennes med en stor rød strek, men det hadde vært for lettvindt. Hun følte seg noe slem der hun satt, men hun klarte ikke la være å le der hun satt å rettet Marrys norskprøve. Da hun var ferdig, låste hun alle prøvene inn under en skuff, og kjørte hjem igjen.

Senere på kvelden, like før hun var i ferd med å legge seg ringte mobilen hennes. Det var klassens egentlige lærerinne som ringte, hun som hun var vikar for.
- God kveld, sa Hilde i det hun tok telefonen.
- Hei du, beklager at jeg ringer så sent. Men det er noe jeg skulle fortalt deg som jeg har en dårlig følelse på at ingen andre har fortalt deg enda, svarte det i andre enden.
- Jaha?, kremtet Hilde.
- Jeg ringer egentlig bare for å fortelle noe angående Marry Maid, jeg vet ikke om du har hørt om faren hennes?
- Nei? Hva med han?
- For to år siden skjedde det noe helt forferdelig... Ken Maid, Marrys far var en veldig oppegående, frisk, snill mann. Han og Marry sto veldig nært hverandre. Siden Marrys mor er såpass privat av seg går jeg utifra at hun ikke har fortalt noe om Marrys far?
- Nei..., gjespet Hilde.
- For et år siden fikk han kreft... Kreften ble oppdaget alt for sent, det var ingen ting legene kunne gjøre annet enn å dempe smertene hans...

Hilde kjente brått en kald følelse renne nedover ryggen. Der og da var det akkurat som om hun skulle falle, hun måtte sette seg ned, hun gikk og satte seg i sofaen før hun sa noe som helst.

- Hallo?, hørte hun plutselig.
- Beklager.. Jeg ble litt borte, noe så forferdelig.. Jeg.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa hun.
- Jeg forstår.. Jeg hadde en dårlig følelse på at ingen hadde fortalt deg dette. Mange av de andre på skolen er litt dårlig på sånn. Utenom skolens rektor, samt noen av de andre lærerne er det ingen som egentlig vet noe om Marry sin hjemmesituasjon. Faren døde så og si fra henne helt uventet. Du skulle sett de sammen i barnehagen, jeg var tilfeldigvis Marrys barnehagetante også... De var så utrolig flotte å se på, de sto hverandre så sterkt. Marry var en utrolig flink og flott jente. Hun var best i klassen helt til... Ja, du forstår?.
- Ja... Huff, beklager... Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.

Og mye mer ble heller ikke sagt den kvelden, etter at hun hadde snakket ferdig med klassens egentlige lærerinne, lå hun seg i sengen og brøt sammen i gråt. Hun skammet seg så forferdelig over hvordan hun hadde dømt Marry Maid. Rett etter skoleslutt hadde hun snakket til henne med den mest anstrengte tonen hun har brukt på fem år. Hvordan kunne hun en gang tenke så fæle tanker om Marry som hun hadde gjort, inntil nå?
Den følgende natten ble en lang og vond natt i Hildes liv. Hun følte plutselig så synd i den jenta hun tidligere hadde tenkt på som Satans datter. Hun måtte gjøre noe, hun orket ikke tanken på at Marry skulle gå gjennom resten av skolegangen helt alene.

Da det ble dag igjen sto hun opp tidligere enn vanlig. Hun kjørte avgårde til skolen for å gjøre om på noe av det hun hadde skrevet mens hun dagen før rettet opp Marrys prøve. Saken var nemlig at hun hadde skrevet en kommentar til Marry som hun nå skjønte fort kunne oppfattes som litt i overkant streng, og ikke spessielt oppmuntrende for en liten tredjeklassing.

Bare tyve minutter etter at Hilde sto opp den grytidlige morgenen var hun fremme ved skolens område. Hun låste seg inne i klassens klasserom, og låste opp skuffen med alle prøvene. Siden Marry Maid sin prøve var den hun hadde rettet sist var det nå den som lå øverst i bunken. Hun skyndet seg nesten stressende med å fjerne det hun hadde skrevet som kommentar dagen før, og skrev en ny, saklig, men likevel mer oppmuntrende kommentar, og dette skulle hun merke at hun ikke skulle angre på!
Klokken var omsider blitt halv ni og en ny skoledag var i gang. Skoledagen ble startet med at hun leverte tilbake prøvene fra gårsdagen. Den første hun ga igjen prøven til var Marry Maid. Marry Maid så likegyldig ut som vanlig, og tittet ikke en gang ned på prøven sin. Da klokken nærmet seg ti, og det snart var friminutt kastet Hilde et lite øye mot Marry Maid. Hun satt i samme posisjon som alltid, og hadde enda ikke ofret et blikk mot prøven... Men så, omsider peket Marry nesen noen grader ned mot pulten, leste så vidt litt av det Hilde hadde skrevet. Mens Hilde sto og bablet om adjektiv og substantiv la hun merke til at Marry hadde begynt å lese kommentaren hun hadde skrevet rett før skolestart.



Marry Maids rolige lesetempo økte raskt. Og for første gang ofret Marry Maid omsider det første smilet Hilde hadde sett fra henne.
De neste dagene ble ikke helt som de som hadde vært før. Marry var fortsatt noe aggresiv, deprimert, irritert og amper, men de negative sidene sank likevel mer og mer for hver dag. Ettersom Hilde tok Marry mer og mer på alvor, klarte hun å se mer og mer fremgang og håp i Marrys liv.

En måned senere ringte det på døren til Hilde rett etter at en skoleuke hadde tatt slutt.
Hun åpnet døren og fikk seg en overaskelse. I døren sto den lille, spinkle, mørkkledde, sortsminkede tredjeklassingen med en liten plastpose i den ene hånda.
Marry Maid så litt sjenert ned mot bakken, og sa ingen ting.

- Hei, har du lyst til å komme inn?, spurte en noe overasket Hilde.
Marry Maid svarte med å gå rett inn, uten et ord. Da Hilde lukket døren rakte Marry frem plastposen og sa:
- Her, denne er til deg!
- Til meg?, Hilde kjente at hun ikke helt visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Hun tok høffelig i mot den litt skitne bæreposen fra Kiwi, og så hva som var nede i den.
Nede i posen lå det en porselendukke.

- Pappa laget den til meg da jeg var 4 år... Det var den siste han laget før han ble syk... Jeg vil at du skal ha den, kom det omsider fra Marry.

Hilde ante ikke hva hun skulle si, hun kunne ikke ta i mot denne dukken. Det var den flotteste porselensdukken hun hadde sett, den var utrolig godt gjennomført og det var slettes ikke laget av en hvem som helst.

- Liker du den ikke?
- Kjære Marry, den er helt fantasisk, men jeg kan ikke ta den i mot. Den skal du ha selv. Hvorfor vil du egentlig gi den bort, hvorfor til meg?
- Fordi du er den snilleste læreren jeg har hatt noen sinne, og jeg vil veldig gjerne du skal vite at jeg har blitt glad i deg før du slutter, og før Siri kommer tilbake.

Siri var altså den egentlige lærerinnen til klassen som hadde ringt Hilde den kvelden Hilde fant ut om Marry Maids triste historie.
Hilde kjente at kinnene skalv, hjertet banket, og hun var virkelig også blitt glad i Marry Maid også, spessielt den siste måneden etter hun fikk høre om hennes historie.

Til slutt klarte hun endelig å få frem noen ord til den lille, spinkle jenta.
- Vet du hva, jeg synes fortsatt du skal beholde den selv jeg. Det er tross alt den siste dukken faren din lagde til deg.

Hilde satte seg ned på kne før hun fortsatte.
- Og vet du hva, jeg er blitt glad i deg også. Og jeg beklager hvis jeg har virket litt streng.
- Det gjør ikke noe. For nå er du bare den snilleste læreren jeg har. Ingen av de andre lærerne har trodd mye på meg, tusen takk.
- Vet du hva, det er jeg som skal takke meg. Takket være at jeg har vært så heldig å få møtt deg, så har jeg lært mye mer på to måneder enn hva jeg ellers kunne lært på to år. Du er en fantastisk liten jente... Faktisk så fantastisk at jeg godt kan tenke meg å være læreren din i mange, mange år til.

Hilde la en arm rundt lille Marry Maid før hun bestemte seg for å fortelle noe som hun ikke har fortalt resten av klassen enda.
- Du skjønner... Siri har nettopp fått seg en kjæreste som ikke bor her vi bor. Så derfor har hun nå fått jobb på en annen skole. Og for en uke siden lurte hun på om jeg ville ta over, og bli kontaktlæreren deres på ordentlig. Så hvis du vil kan jeg godt være lærerinna di i flere år fremover.

Nå var det ikke bare kinnene til Hilde som det rakte i lenger. Marry Maid ble så glad for å høre dette at hun omfavnet Hilde med tidenes store klem.

20 år senere hadde Marry Maid funnet seg en kjæreste, og født sitt første barn.
Til tross for at Marry Maid ikke lenger gikk på barneskolen, og ikke lenger hadde Hilde som lærer var de fortsatt gode venninner, faktisk var de nå blitt så gode venninner at dere kanskje kan gjette hvem som ble Marry Maids forlover?

Historien om Marry Maid ble skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg/undertegnende) den 19. mai 2012, og er delvis inspirert fra En Ung Lærers Erkjennelse, som jeg leste for første gang på denne linken i kveld.
Ønsker alle sammen en god helg!
Vi reblogges!

Dette innlegget er fortsettelsen på "Påskeharen Zwizth Eggløsning".

Det hadde gått noen timer siden Zwitzhs forsvinnelse nå. Ingen i harelabben hadde enda fått det med seg.
På det påskefyllte kyllingkontoret til general Gul satt en noe overruset kylling-leder og ruset seg på speed mens han mottok den ene kaklende telefonen etter den andre, fra rosafeminister som enda ikke hadde fått utlevert sine egg til småkos i påsken.

Med telefonen på den ene siden av hodet og kokainstøv dekket på andre siden satt han der og måtte ta i mot dritt fra rasende feminister.
- Merk mine sanne ord frøken Anka, dette er siste gang Zwitch har jobbet for oss, kremtet han kvikt.

Skravlet i den andre enden gikk i et salig kjør. Salig er den som klager på påskegodtets mangler.
- Ja, men se nå til helvete å få den mascaraen ut av øret og hør hva jeg sier da! Zwitch Eggløsning skal aldri mer jobbe for meg igjen, neste år får De eggene Deres.. Alle kan gjøre feil og jeg gjorde min da jeg ansatta han... Greit... Men det er flere som venter her... HADEBRA, avsluttet han med et skrik.

- Jævla hurpedås, klekket han ut.



Han fløy ut av godstolen sin og begynte å løpe på sine små bein på jakt etter Zwitzh. Men hvor enn han kaklet og fløy.. Han fant ingen Zwitch. Verken en død eller levende Eggløsning.

- Får jeg tak i den judasen skal jeg personlig spikre ørene hans fast med neglene til nabokjærringa og personlig skrelle av han all pels og kjøtt med mine egne klør!

General Gul var utvilsomt rask i replikken og ikke direkte glad.
I det han fartet mot den ene garderoben til den andre gjorde han et funn han ikke hadde sett før i harelabben. En tornekrans.

- Hva faen, bor det skaphomseharer her også.. I såfall blir det granskning etter påska. Noen bøgharer skal jeg faen meg ikke ha i min hule!

Akkurat i det han sa det, kom en tankesky som skulle ha inneholdt flashback fra den tiden han som ung ble rævkjørt med stumpen i været av hans onkel, mens de usle kråkene i nabolaget holdt han fast, men Zwitzh hadde ikke tid til flashbacks for øyeblikket, så han valgte å fise vekk skyen med sin egen røyksky.

Sekunder etter han hadde fått daffet bort skyen sin, klarte han akkurat å merke seg hva som ble sagt på Hønsenytt i radioen som sto på i alle de tusen høytalerne som var instalert i hulen.

- Kaklenytt! En livsdømt medfange i Amerikas kretser har rømt. Fire politibetjenter er funnet stukket omskåret med noe som kan vitne om, morderens egne tånegler...

Stort mer enn det rakk ikke noen i labben å høre i det alt plutselig ble helt mørkt, ett strømbrudd hadde nådd toppen av kransekaken!
- Faen i helvete, faen i helvete, kaklet general Gul.
- Makan til rød påske har jeg aldri sett.., fortsatte han.
- Og rødere skal den bli, sa en ukjent stemme i mørket.
- Hvem der?, kaklet general Gul.

Et hugg hørtes så beskjedent. Omsider bestemte det mørklagte teppet seg for å fly avgårde, og lyset slapp igjen til.
I det samme lyset var tilbake var general Gul forsvunnet. Det eneste som lå igjen der han sto, var en kyllinggedigen blodflekk, som inneholdt den dosen blod som bare en kylling kan eie.

Vi flytter oss noen mil unna, og vi lar tiden gå noen påsketimer frem.
På et fjell i Filipinene sto det en hvitkledd, langhårete manneskikkelse uten sin tornekrans og glorie.
Der sto Jesus Christ Superstar og hans nye kompanjong og følgesvenn; Anti-Christ Superstar, bedre kjent som Charles Manson.

- Her har du suppen din herre Jesus. Kokte hareinvoller blandet med ferskt kyllingblod som du ba om, smilte Charles.
- Takk min sønn, Gud være med deg når jeg ikke lenger er det. Jeg er blitt syk og har ikke kunnet være her for menneskene på lang tid, sukket o store Jesus Christ.
- Med all respekt, De er gammel. Men når jeg endelig en gang får startet Helter Skelter, da skal de brune kyllingkrekene i samfunnet få bøte, og du skal igjen få nok blod så lenge du gidder å være blant menneskene, svarte Charles sin herre.
- De er en meget god mann Charles. De handler i min fars navn, og De har alltid vært en god venn for meg. Min far vil belønne deg rikt når De kommer inn i dødens rike, smilte Jesus.
- Så lenge jeg har den store ære av å holde liv i herrens sønn så er jeg lykkelig. Vi har blitt et godt team!
- Ja, vi har det, og derfor ønsker jeg deg den fortjenelsen du skulle hatt for så lenge siden, i Guds navn dreper jeg deg herved så du får møte din herre. Jeg har ikke vært helt ærlig med deg, det er ikke min far som er den du skulle handlet for. Og spessielt tro i hans navn har du heller ikke alltid vært.



Charles kvikket til. Opp gjennom det rusforurensede hodet skjønte han i siste stund at han var blitt narret av rusen, The Beatles og Guds sønn.
Gamle Charles rakk ikke noen stor avslutningsreplikk før Jesus ut av lommene sine dro en tornetråd opp, og slengte de rundt halsen på Charles.

Vel, i det sanne bildet gjorde aldri Jesus det. For hele dette påskeeventyret var kun bassert på hallusinasjonene hos en foreldret massemorder fra de skjønne 60-årene.
Med blandete følelser strammet Charles tornetrådene rundt sin egen hals, blodet silte neddover fjellveggen. Det rant nedover de gråkalde veggene, og dannet sitt mønster.
Et påskemysterium er for oss oppklart, og påskens idylliske vesen kan leve videre, enn så lenge!
666THE END666

Dette er historien om påskeharen Zwitzh.
April hadde nettopp tredd seg ned mot det norske folk, og de fleste i lande hadde konkurranse om å drukne seg mest mulig bort i alkoholen.

Zwitch var en påskehare av avholdsrikets kunster. Ja, sånn egentlig var han avholds mot nesten alt. Han var avholds mot krig, han var også avholds mot fred. Krig skaper for mye kaos og ulykkelighet, mens fred skaper derimot for mye kjedsomhet igjen, tenkte Zwitzh!



Dagene gikk, og de ble lengre for hver dag. Det nærmet seg påskeaften, og det var ikke lenge før det var hans tur til å løpe Norge rundt med godteegg fra dør til dør. Ja, apropo påskeegg så var deg også noe han ikke likte.
I hulelabben krydde det mange andre harer, alle var hans nærmeste familie. Frem og tilbake spratt den ene haren etter den andre, det var skikkelig påskekaos i harelabben denne påsken, som påsken før der, som påsken før der igjen!

- 4 timer til påskeaften!!!!!, hylte det gjennom høytalerne!

Zwitch løp fra den ene skåla til den andre. I hulen krydde det av gedigne store skåler. Noen med jordbærstenger, andre med lakrisstenger, noen med appelsiner i, andre med klementiner i, noen med drops, andre med seigmenn, også videre. Alle harene i hulen hadde fått flere lister. Hver eneste nordmann hadde skrevet sin bestilling som inneholder hva de liker, og hva de ikke liker.

- Så utrolig tullete, hvert bidige år må jeg løpe ørene av meg for at de likbleike, fordrukne, feite nordmennene skal godte seg og ruse seg vekk fra virkeligheten... Joda, Zwitzh var blant de mer gretne påskeharene i hulen.
- Ikke et eneste påskekort får jeg tilbake som takk. Alt de tenker på er å drikke seg fulle, drikke bort flere hjerneceller og feite opp den uspiselige kroppen sin..., la han til mens han dumpet den siste dose lakris i egg nummer 4839.
For å forsøke å stresse seg litt ned tok han seg et minisekund på et glass med vann som han hadde plassert der i tilfelle han skulle bli tørst. Det var en stund siden han hadde plassert det der, og blant derfor var vannet av litt svekkende kvalitet.

- Det var da pyton og hyton for en kvalmende smak det var på dette vannet i år da. Smaker nesten som LSD, han kjente han ble litt rar i kroppen, og litt småsusete, men lot ikke det stoppe han i å utføre den årlige påskeplikten.

3 timer og 3 kvarter senere var han omsider ferdig med alle eggene han hadde på sin liste! Nå var det bare ett kvarter igjen før han siste frist. Han løp med sin blytunge pose på ryggen, og kastet seg ned i et jordhull som hadde en hemmelig vei til alle de 10 000 han hadde å levere til.

Men nei, det var selvfølgelig noe han hadde glemt! Han hørte et kylling hyl som kaklet etter han, det betydde at han måtte tilbake! Da han tittet beskjedent opp igjen sto general Gul rett over han! General Gul var den 4 centimeter høye påskekyllingen som regjerte i påskelandets hule!

- Hva er første huskeregel for alle harer i påskens stund?, kaklet general Gul.

Selvfølgelig, han kom ikke unna med det dette året heller. Han måtte kle på seg den uspiselige, sukkersøte, rosae onepiece-lignende forkledningen! Den rosa dressen som alle harer var påbudt å dra på seg hvert bidige år for at alle de motbydelige feministene i verden skulle få en ekstra glede. Ja, nå var ikke rosafargen noe som var påbudt for alle harer i hulen. Men da Zwitch ble født var han en av de som trakk loddet som dømte han til å være den som besøkte rosafeministene hver påske. Selv skulle han ønske at han fikk jobbe i avdeling svart, i stede, for da kunne han besøke alle de kule rockefanatikerne i stede, men den skjebnen var det ingen som unnet han.

Hoppende mot garderoben, noe irritert som vanlig, valgte han å bruke de verste glosene han kunne tenke seg.
Da han fikk åpnet klesskapet fikk han en blandet reaksjonssuppe rett i fjeset!  Han visste ikke om han skulle reagere med panikk eller glede! Etter to sekunders betenkningstid løp han ut igjen og satset på at ingen så at han løp avgårde uten den rosa forkledningen dette ene året. Plutselig stoppet han opp, i et speil rett ved tunnelen han snart skulle ha styrtet i så han plutselig masse hår. Han dro ikke kjennsel på hvem det kunne være og tenkte å snu seg!

Han rakk akkurat å se hvem det var før han deiset i gulvet. I det han snudde seg eksploderte det lille harehjertet. Blod flommet ut av øyekanalene på haren, invollene krøp ut av munnen på han, og skjelletet hans knustes og knastes.
Den høye, langhårete skikkelsen med hette over hodet forsvant like så fort som han dukket opp. En tung tåke hadde dukket opp, og da tåken forsvant igjen, var både den mystiske herreskikkelsen og Zwitzh`s utinvolliserte lik forduftet!



Hvem hadde tatt Zwitch Eggløsning av dage?
I en påskefortelling som hittil er så ufattelig kort, og med så få involverte figurer, hvem kan ha drept Zwitch Eggløsning?
Kan det rett og slett ha vært general Gul som fikk så gult da han ikke så Zwitch i rosa? Eller kan det rett og slett tenkes at Zwitzh begikk selvmord, og at denne historien dermed er omskrevet og omskåret litt utifra den virkelige sannheten som da må skjules for Zwitzs nærmeste familie? Eller kan morderen være en random påskemorder som enda ikke har blitt nevnt?

Følg med i andre, og siste del som kan leses ved å klikke her!

Piratbrød
Piratbrød, piratbrød, piratbrød!.
Død i brød, nød i død.

I gloens hete har du fått lide - Kun for at jeg skal tilfredstilles.
Det er en makaber planet du har blitt bakt til i grunn!
Tidligere var du bare et brød i en annens ovn.
HA, nå har jeg slukt deg.

Jeg er ikke kanibal jeg skjønner du!
Ikke spiser jeg vennene mine, selv om noen av venninnene er til å ete ned!
Hils drøvelen min og si hei til Mr. Innevoll.
I blod og celler skal du flyte, innerst i min mavesekk!
Så senere kommer du ut som en drittsekk!

Etter et varmt innblikk i mitt liv, ender du til slutt som de fleste vennene mine;
kastet ut av det rasshølet du gled inn i, og nesten så hjertet på!

For jeg er så midlertidlig god!
Akkurat som deg! Men når du over natten forvandles som bæsj,
da er jeg ferdig med deg, til du kanskje går igjen i et annet liv som et annet brød!

Tja, det var egentlig bare det jeg ville si igjen.
Du er dum som et brød, fordi du er bare et bakeverk,
litt sånn som menneskeheten egentlig!
Bare midlertidlig, til slutt råtner du, og erstattes med et nytt og bedre brød en du er nå,
som du bare er i fasen til å bli bæsj!

TADDA!
VI REBLOGGES!

De dødes klingparade
Langs en tåkelagt landsby går en opprustet vei. En stille, kald luft dekker det som før var liv og varme.
I en by hvor alt er sort og rødt - Trommeslag fra de dødes dal høres fjernt i økende tempo.
Menn, kvinner, barn og dyr går i natt de dødes marsj av en likvidert parade.

En lys melodi går igjen i instrumentalt orkester, de dødes klang høres i natt.
Sammholdet har gjort denne paraden mulig - De vandrer hand i hand.
De glemte holde hand med de som enda er husket blant de levendes imperium.
Fine har de gjort seg for dennne anledningen, kremerte og begravede - Alle mot samme måne!
Millioner av lystige håp er tent på mange fakler små - Et håp for de som ble etterlatt på jorden.

Nå venter de på å møte igjen sine kjære, de som enda ikke har tatt reisen de selv fant sted.
De friville og ufrivillige er samlet i paradens pulsløse takt - Død alle som en.
Hvis du en gang skulle motta deres budskap, ikke hver redd. Lytt med ditt hjerte.
Kjenn på din puls, men ikke tell slaga. I natt våker de døde din trygghet og harmoni.
Til minne for det som før en gang var vil historiens forfall spille sin melodi.
Fjernt i det bakerste ytre kan vi bare føle sangen vi alle kan, den vi lærer i døden.

Dødens paradetog vil spre sitt budskap til de levendes verden - Frykt ikke deres!
Alle som har endt opp der har blitt tatt vel i mot, deres rike vil aldri forfylles.
Kroppene har de lagt igjen til meg og det, for at vi skal gro en ny og bedre jord,
for det kommer de etter oss, som vi engang i dødens dal skal forsørge.
Våres kropp er fremtidens jord og rike - På en planet av kollapsens matrialle.
Stig frem i livets nå - Se deg ikke tilbake - Og frykt ikke de dødes parade i den kaputte ånd,

Til minne for de som en gang var, skal vi hedre deres respekt!
Allsangen de fremfører forfaller aldri - Kom og bli med, når tiden er omme,
men forhast deg ikke, din tid i den levendes liv har enda sine utømte verdier.
Drømmenes verdi klinger en lett melodi, verdighetens allvinnelige kors!
Tid er tid som renner der det får rant håp som nå gror opp igjen til morgendagens liljer.
(Aylar Von Kuklinski, 29. mars 2012)

Dette innlegget er fortsettelsen på "Rikdommens sønner - Ærens glorie, del 3". som du kan FINNE HER!

Så satt de der. En far og en sønn. Eilert og Holm Holmsen.
Da sola sto opp for få timer siden trodde de at smertenes dager snart var talte.
Først nå hadde det gått opp for dem begge at de var narret inn i en rik manns perverse gleder om sadisme og utryddelse.

"Vi kan ikke gjøre dette pappa". Eilert så inn i farens øyne, faren var delvis enig.
"Men, hva om jeg tar alle forsøkene, og du går ut med vinnerpottten? Jeg er eldst og har sikkert dratt på meg en uoppdaget sykdom som før eller senere vil tre frem og dra meg inn i døden alikevell...".

Eilert aktet ikke å svare faren muntlig, før han rakk å tenke seg om hadde hånden hans gitt faren en ørefik.
Gjengen rundt lo hånlig. De så på dette som svært underholdende.

"Vi nekter å utføre dette. Vi går ut igjen, dette er ulovlig..", kom det fra Eilert som desperat så etter lederen i bygget.

"Dessverre for Dem er det intet De kan gjøre enn å adlyde reglene i dette rom. MINE regler", kom det fra noen høytalere.
Eilert så inn i sine fars øyne og sa;
"Pappa, ikke faen om jeg vil leve med ditt liv på samvittigheten, hvis du skulle du vil jeg være fattigere enn noen gang. Omså jeg fikk kastet alle verdens millioner kroner etter meg, vil likevel den dyreste skatten være forsømt. Du er alt jeg trenger. Jeg vil ikke leve et liv med aldri så mye rikdom om jeg ikke får dra deg med i det..".

En høy latter i rommet vibrerte rundt. Med noe dirrende forstyrrelser i volumet kom direktørens røst tilbake:
"Dørene er stengt. Dere kan enten velge å fullføre spillet, eller kaste dere utfor utsikten min. Da dere naivt underskrev mine papirer i går overså dere tydeligvis det lille punktet om at jeg skulle dere nytt liv, mot at jeg skulle få et tilbake!".

Revolveren som inntil nå hadde ligget uberørt ble plutselig berørt, og løftet opp.
En av rikdommens konkurrenter hadde nå pistolen presset mot sitt eget hode, med sin nærmeste venn rett på andre siden av bordet. Fire blikk vekslet hverandres fortvilelser og angstpregede hjerteslag. Der satt det en far og en sønn, en av dem hadde tatt frem våpenet og skyvd pekeren mot sin egen globus. Om noen sekunder skulle de begges liv forandres.
Et av de ville gå inn i dødens lys, den andre inn i rikdommens levende mørke.

*KAPOFF*
En kropp falt med et smell mot gulvet, med et klask var det truffet.
Et hull i et hode var resultatet av et spill hvor begge var dømt til fortapelse, bare av ulike arter.

Der lå en død spiller med sin absolutt nærmeste som gråtkvalt vitne.
En uønsket vinner ble gratulert for sin "seier". Han så sin bestevenn og nærmeste familiemedlems blod flyte.
Dørene åpnet seg langsomt - Inn kom det menn med såpe og pose. Et lik ble dumpet, en bloddam ble vasket bort.

Dette var spillet de ikke hadde forhåndslest reglene på.
Dette var spillet både faren og sønnen tapte.



En fattig far med mange penger, og ingen glede.
En død sønn, med ingen penger, men heller ikke lenger evnen til å føle vrede...

Hvem som tapte høyest kan diskuteres over en lav sko.
De hadde alt da de hadde hverandre, og ingen vant da en av dem fikk gull,
for de skulle dele det sammen. Og når en av dem fikk det på papiret,
fikk ingen av dem gleden av det i realiteten. Den enes død var denne gangen ikke den andres brød...

-SLUTT-

KOMPLOTT SAMLING AV ALLE KAPITLENE FOR TRAGEDIEN "RIKDOMMENS SØNNER - ÆRENS GLORIE":
LES DEL 1, HER!
LES DEL 2, HER!
LES DEL 3, HER!
LES DEL 4 (SOM DU ALEREDE ER PÅ NÅ), HER!

Hva syns dere om denne historien, var den for lang, for kort?
Vi reblogges!

J.B - BRÅTT FORKASTET AV LUKKEDE ØYNE
Jamie Bråkk var ikke svigermors våteste drøm.
Alerede før fylte 18 år var 60 prosent av hans hud tattovert.
Som 11 år fikk han sitt første knull, og hans lyster stoppet ikke der.
Mil etter mil har han frest, på sin motorsykkel i sin skinnjakke,
mil etter mil på vei til et nytt eventyr.

Natteravnene fryktet han, morgenfuglene hatet han.
Miljøministeren var glad hun ikke kjente til han,
for han brente virkelig en del bensin i sin tid,
da han fartet avgårde på sine bestevenner,
hjul og motor.

30 sigaretter om dagen,
du kunne høre stemmebåndet frese på avstand!

Aldri et eneste "takk" har hans ører hørt.
Til tross for miljøsvin, nedtattovering og tidlig jomfrumorder,
Jamie Bråkk var aldri slem.
Han gjorde aldri en flue for tred.

Han pulte, drakk, kjørte motorsykkel og røykta, ja.
Han i sorte klær var kledd også, ja.
Likevel, han hadde aldri slått en vegg,
ikke knust en eneste plomme!

Fordommene este i landsbyen han en gang døde i.
Et lite sted, med en forbannelse over folket.
Folket var blind, alle så bare med øynene.
Religiøse fanatikere og skeptiske foreldre slo seg sammen,
en natt ble Jamie presset inn en sekk av plastikk,
slept på et lasteplan.

Timen etterpå ble han dumpet ned i en sjø,
først etter fordommens slaver hadde kuttet han opp til tusen.

Himmelens regn er bare vann,
kort for dumhet, kort for skam.

Ingen så Jamie med hjertet,
bare med fordommer, grunnløst hat,
og endeløs frykt...
(Aylar Von Kuklinski, 11. mars 2012)

FORHÅNDSADVARSEL!!!
DETTE INNLEGGET INNEHOLDER BILDER OG ORD OG SETNINGER SOM ALLE ER MINE, SOM KAN VIRKE STØTENDE! VIL DU IKKE STØTES MED ELLER UTEN ELEKTRISK PISTOL I DAG, ELLER NÅR DU LESER DETTE! IKKE RULL NED VIDERE! MEN ER DU EN AV DE SOM TØRR, VELKOMMEN SKAL DU VÆRE! :-)

THERE ARE "NO WAY" BACK ;-)

Rollebesettelse:
Maybritt Skogsrud: Siv Jensen
Den tynne lillesøsteren til Maybritt: Anne Dahl Torp
Jan Christoffer Kong:  Trond Espen Seim
Sara Elise Rosegård: Rudy Claes
Aylar Von Kuklinski: Andreas Flatås Storli
Amerikanermannen: Johnny Depp
Amerikanerdamen: Pamela Anderson

Det er en veldig tidlig morgen. Fuglene kvitrer.
Solen er i ferd med å stå opp i Oslo sentrum. På en benk ligger en uteligger, om han har jobb eller ikke er uvist. Men han har på seg en slitt og skitten Bunnpris-drakt, på brystet står det et navn, Jan Christoffer Kong.
Han ligger passelig neddopet på benken, med vesle-Jan ut av bukselommen. Forsiktig bruker han sin høyre hånd til å dra seg rolig frem og tilbake. Han er svært sliten og klarer knapt å dra på seg.



Forbi han kommer det en bil. Bilen bråstopper og rygger. Bare to meter unna benken blir bilen stående, et vindu senkes ned og to blonde damer sitter forskrekket og studerer uteliggeren Jan sin enorme mannekuk
Begge kvinnene (Maybritt og den tynne lillesøsteren) er litt fisefine på det.

Maybritt: Hva pokker er det du holder på med. Jeg er sjokkert!

Jan Christoffer ser dypt inn i Maybritts milfe og skamfulle blikk.
Han øker tempoet og føler det er like før han kommer.
Maybritt åpner opp bildøren rasker seg avgårde mot Jan og tar han i hånden.

Maybritt: Du kan ikke gjøre slik på offentlige steder. Snart kommer det barn langs denne gata som skal til skolen..

Hun ser på søsteren sin som nikker tilbake.

Maybritt: Du får bli med meg og søstra mi opp i skogen. Vi kan hjelpe deg til paradis.

------ Bildet fader inn i rosa ----------

Tre kvarter senere sitter de på hver sin stubbe ute i skogen.
Maybritt kjører langsom sin myke hand nede i vesken sin og finner en masasjesalve. Hun skrur sakte og essentielt av låkket, og begynner å gni inn skrittet til Jan med salven.

Maybritt: Lillesøster, du vet jeg er glad i deg, men så tynn som du er har du ikke godt av å brenne flere kalorier på en stund. La storesøster ta seg av dette, du kan gå inn i bilen og vente, jeg blir ikke lenge.

Maybritts lillesøster som viser seg å være stum går ensom og småsjalu ned til bilen.
Etter at lillesøsteren har kommet så godt som ti meter setter Maybritt seg ned på huk rett forran Jans kuk, hun bretter opp skjorteermet, og lar han få kjøre den helt inn i munnen på henne. Hun suger han langsomt og forsiktig, han holder seg rolig fast til et tre. Oppi trærne sitter noen ekorn og følger spent med. Munnen hennes går rolig frem og bake, noen ganger må hun trekke seg unna, for han har virkelig en kjempekuk som gjør at hun til tider brekker seg når den kommer for langt inn.

Følsene kommer ute, inntett sinne og hat i hele verden eksisterer akkurat nå.
Etter 15 minutter trekker han seg ut av hennes våte munn. Han rasker seg bak henne, legger henne på magen på en stubbe, han drar forsiktig av den brunstripede blusen hennes, og river opp en liten åpning i strømpebuksen hennes, før han legger seg over henne og knuller henne hardt og lenge.


(bilde:  pleasureandteasing.blogg.no)

Det de ikke har merket er at i en busk bare to meter unna ligger det to turister, to amerikanere. En kvinne og en mann, de har ligget og fulgt med på akten lenge nå mens de har onanert hverandre. Han med sine to fingre inn i henne, og hun med sine armer rundt hans kuk. Det er bare så vidt at hun er i ferd med å avsløre hverandre med et stønn. Men de klarer seg. Ekornene i trærne har forresten begynt å dra seg de også nå.

Lengre nede i skogen sitter en sjalu og ensom lillesøster av Maybritt, hun ligger på rygg i bilen og venter på at Maybritt skal komme tilbake.
Hun har lenge hatt øyet på en yngre gutt og en kvinne som er eldre enn han igjen. Hun klarer ikke styre seg lenger, hun er kåt. Hun går bort til de to fremmede.

Lillesøsteren til Maybritt: Unnskyld, kan dere gjøre meg en liten tjeneste?

De to presenterer seg og heter Sara Elise Rosegård og Aylar Von Kuklinski.
Aylar Von Kuklinski forteller at Sara Elise er støttekontakten hans, som han går turer med og litt innimellom.

Sara Elise: Ja, du skjønner. Aylar Von har diagnosen asperger syndrom, også er jeg støttekontakten hans. Møtes noen ganger i uken og gjør ting han har lyst til. Innen rimelighetens grenser naturligvis.

Lillesøsteren til Maybritt: Kan dere være så snill å hjelpe meg med noe... Jeg trenger også støtte og kontakt nå, nærkontant deluxe. Jeg er så kåt og jeg trenger noen å pule.

Sara Elise og Aylar Von ser litt sjokkert på hverandre, dette hadde de ikke sett komme.

Aylar Von: Hva sier du Sara? Jeg er i grunn litt kåt selv jeg. Har ikke innrømmet det før nå, men jeg får alltid behov for å brenne noen kalorier når jeg er med deg. For å si det sånn.

Sara Elise: Tja... Jeg er jo støttekontakten din, og jeg elsker å hjelpe mennesker. Og dere to ser ut til å trenge støtte og kontakt begge to nå, tja, vi trenger ikke si noe til kommunen likevel.



De tre går inn i bilen, og er i sjapp sving med å kle av hverandre.
De har bøyd ned alle setene bakover. Aylar Von ligger på ryggen midt i bilen mens han lar støttekontakten Sara Elise få ri han langsomt og forsiktig, som en ridetur i august i solnedgang.
Maybritts lillesøster kjører sin beskjedne tunge inn i Saras munn. De i utgangspunktet litt rolige og forsiktige slavene av sexens kåtskap har i løpet av noen minutter blitt noen rovdyr. Sara Elise knuller Aylar Von hardere og fortere. Etter 5 minutter senker hun seg fra fanget hans. Aylar Von retter seg opp og holder rundt Maybritts spinke lillesøster, han lar henne få komme med skrittet helt opp i ansiktet hans mens han slikker henne langsomt og dypt.

Lengre oppe i skogen igjen har Maybritt blitt lenket fast til ett tre. Jan knuller henne hardt nå, veldig hardt. Det er like før han kommer, og han trekker seg ut. Han lar høyre hånda få gjøre sitt, akkurat i det han skal til å komme hører han en lyd fra busken to meter unna, i det han kommer snur han seg så sæden hans skytes ut som en nyttårsrakket mot de to amerikanerne som der og da får tidenes største dose av innesperret sperm over hele seg...

(Aylar Von Kuklinski, 4. mars 2012)

 Kjære popstjerne.
Garderoben min er helt full etter riktige klær etter jeg hørte deg første gang.
Klær som jeg har sett deg gått i, på bilder, tv og reallife.
Etter jeg så deg første gang på MTV har livet mitt handlet om deg.
Bedre enn alle vet jeg hva du spiser til frokost,
hva du handler, hvor du handler, hva du liker og ikke liker.
Det er deg livet mitt handler om, jeg skal slutte skole nå,
og bli slik som deg.

De andre på skolen bare ser rart på meg, og ler.
Men jeg skal vise dem, slik som du synger om i den sangen.
Ingen skal få bestemme hva jeg skal gjøre, jeg skal leve MITT liv,
mitt liv som deg.

Hver dag drømmer jeg om å få møte deg.
Allerede har jeg autografen din, fikk den av deg via facebook.
Til tross for at du har 5000 venner på facebook,
og dessto flere følgere på Twitter, du kjenner meg.
Vi har aldri møttes, men du vet hvor jeg bor,
siden du sendte meg autografen.

Du er helt perfekt du,
før jeg kjente deg var jeg ingenting.
Jeg skal snart flytte hjemmefra,
foreldrene mine aksepterer ikke operasjonen min.
Alt jeg vil er bare å få leve mitt eget liv,
et liv akkurat som deg!

Blogger hver dag om deg,
legger ut hvert bilde av deg.
Er innom hjemmesiden din hver dag.
Synger sangene dine hver dag.
Ser på filmene du har vært med i,
så og så hver dag, når jeg ikke trener,
for å bli som deg.

Hvis jeg ikke en gang kan få møtt deg,
face2face, og få sagt det jeg har på hjertet,
da reiser jeg til himmelen.
For det skal enten bli du og meg,
eller ingenting i hele verden.

Gal er jeg ikke, for jeg har sett lyset.
Det er slik alt skal være,
så hvis du ikke vil ha meg,
gifte deg med meg...
Da tar jeg med deg til himmelen,
for du og jeg er ment for å være sammen.

Det forsto jeg første gang jeg så deg,
på MTV.
Og da jeg leste om deg i Topp,
og da jeg kjøpte den første skiva di
Jeg skal leve mitt eget liv,
mitt liv som deg!

Hilsen Nanna på 16 år.
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 2. mars 2012)

Krig og fred går hånd i hånd i natt.
I natt har krig og fred bestemt seg for at freden skal vokte vårt lille land, mens krigen i samfunnet tar seg en pause.
I natt sover millioner av mennesker, fredet i sine små hjem.
De fordummende med alle fordommene har lagt seg for å sove, og plager ingen i natt.
De gråtende og utstøtte har lagt seg, og sover for første gang på lenge uten smertene i arret.



De anonyme og feige bedreviterne som terroriserer andre med slakt og ufine kommentarer har slått av datamaskinen og mobilen i kveld, til og med de har tatt nattens uskyldige pille.

Vi vet at idyllen ikke vil vare evig. Men det er akkurat fredens øyeblikk her og nå vi skal kose oss med.
Ikke bekymre oss i godhetens stund. For det er ikke sikker vi lever i det neste onde.

To unge mennesker ligger tett inntil hverandre i natt. De holder rundt hverandre, og sover som to søte barn med verdens søteste kosedyr.
For litt siden kranglet de om en bagatell, krangelen renset opp luften, og de fant ut av ting. Nå er alt glemt, og de sover fredligere sammen nå, enn på lenge.

To eldre mennesker ligger også fremdeles inntil hverandre. De har levd et livslangt liv, og opplevd mer enn de fleste. Begge har opplevd krig, en av dem har opplevd rasisme. En av de er sort, den ene er hvit, ingenting tenker de på det, for deres hjerte har samme farge.

Samfunnets våpen er låst inn, et helt hemmelig sted. Bare Gud vet hvor, for han har gjemt dem vekk i natt.
Unge og eldre, sorte og hvite, skjeve og straigte ligger under samme himmel. I morgen vil mange av oss innbille oss at vi ikke liker han og hun, uten helt å vite hvorfor, selv om vi tror vi vet det. I morgen kommer mange av oss til å vite og tro bedre enn andre igjen. Men akkurat i natt, er den ene natten hvor freden og roen vokter byen, og skadens mester har gått til ro.



Vi eier intet hat i natt. Alle tankene er lagt på is. Bare kjærligheten er våken i natt, og passer på at de slemme holder munn, og at de gode holder kjeft. I natt er vi alle like.

Sov godt alle sammen <3
Vi reblogges!

Dette innlegget er fortsettelsen på "Rikdommens sønner, ærens glorie, del 2", som kan leses her!

Alt var galt. Eilert følte det, oddsen for at Sviklerud hadde straigh neseblod på forkledet sitt, var ikke gedigen.
Motoren ble vekt til livet, og porchen begynte å rulle av gårde.

Et kaldt, illefølelende og fryktelig snev av panikk skle inn i Eilerts sinn.
Alt var for godt til å være sant! Han følte for å gjøre sin far oppmerksom, men uten hell. Holm på sin side var alt for distrahert av luksusen i å få sitte på en så flott bil. Til tross for alle tankene som sto i hode på både far, sønn og sjåfør så skjedde det ingen verdens ting videre på kjøretimen.

Noen minutter senere var de ankommet Rikingdal AS`s luksuriøse bygg. Sviklerud åpnet bildørene for dem, og lot dem stige på. De fikk ikke noe rødt teppe å gå inn på, men fint skulle det være likevel. Da de nærmet seg en heis, tok Sviklerud opp mobiltelefonen sin og slo inn to siffer. Han rablet noe som verken Holm eller Eilert helt klarte å plukke opp, mumling selv de verste narkomane på Oslo S hadde fått problemer med å tolke.
Etter en total mumlesamtale på 2 minutter var de forsåvidt kommet til tops. Heisen åpnet seg og de var i rett etasje. Forran dem sto døren til sjefens kontor, den luksusfylte toppetasjen!

"Si, meg.. Er det bare å gå rett inn?", kom det fra Holm.
Eilert gjorde noen bevegelser med hodet, og ble oppmerksom på at Sviklerud ikke lenger var i nærheten. Han måtte ha forsvunnet ned med heisen igjen, noe som Eilert klarte å få både sagt og tenkt.
"Skal vi?", spurte Holm.
"Jeg har en svært gadaber følelse som sier at vi er på feil vei. Noe sier meg at..".
"Hysj nå sønn.. Vi går inn".

Holm tok sine småskitne og svette hender og presset dem mot sønnens rygg, mens han skånsomt og forsiktig dyttet han mot døren, og inn var de!

Uhyggen i Eilerts tanker ble tiboblet, forran dem sto det åtte store menn fylt av tatoveringer, skjegg, skinn og lær og piercinger. Rene Hells Angels-banden fra ingensteder hvor noen vil være!
Midt i rommet, på møtebordet lå det en liten kiste og en revolver.

"Velkommen til bords. Om litt skal dere få livet forandret. Dere får hver deres gevinst.. Sett dere ned, så skal dere spille om hvem som skal vinne hva!", smilte den midterste jævelen i MC-draktens ånd.
Bare en av av de skulle få slippe ut i livet, Eilerts uhygge var bekreftet på det fremtidlige åstedet!
Far og sønn var nå stengt inn i et rom med åtte MC-jævler som ville ha dem til å spille en god, gammeldags russisk rullete!

Avslutningen kan dere lese ved å trykke her!

Dette innlegget er fortsettelsen på "Rikdommens sønner - Ærens glorie, del 1."

Skepsisen hos Eilert var udiskutabelt til stede, selv faren visste at det var noe de gangene han spurte og fikk høre at det var ikkenoe.
"Hva har vi egentlig å tape? Omså vi blir ydmyket og lurt så har ingen av oss noe som helst å miste. Vi bor på gata, ler noen seg halvt i hjel av oss i natt så har vi i det minste gitt noen en latter, selv hvor dårlig den måtte være, selv hvor skitten den gleden måtte være.", kommer det forsiktig fra Holm som nettopp har vært ved en fontene og renset skjegget best mulig for skitt.

Sønnen ser på han, prøver seg på et smil for at stemningen ikke skal være for negativ.
Ord mellom disse to har ikke alltid vært nødvendige, når man har gått gjennom så mye og hatt så intentst venneforhold som sønn Eilert og far Holm, da lærer man å kjenne hverandre.

"Du har vel rett", skyter Eilert ut, uten å helt motta farens store "jeg tror deg", i retur.
Når man engang har blitt ordentlig sviktet av ignorert av samfunnet, så er det ingen som bør kreve at man skal tro for mye på det èn enda ikke har fått sett med egne øyne av såkalt lys og forbedringer.

"Hva om de skiller oss fra hverandre?", spørr Eilert omsider etter et minutt med stillhet.
"Vi er uadskillelige, ingen skal ta deg fra meg. Og jeg skal heller aldri forlate deg sønn, det er du og meg for all tid. Det skal du ikke tenke på en gang"...

Før Eilert rekker å svare faren skvetter han til når noe tar han på skulderen, bakfra. Begge snur seg og der står Svekk Sviklerud, den personlige assistenten for Rikingdal AS`s overhode og sjef.

"Sjefen min vil veldig gjerne ha dere begge to på kontoret sitt. Reisen ble fremskyvet, bli med meg så skal jeg kjøre dere dit med det samme".

Holm ser på sønnen sin, og deretter på Sviklerud.
"Reisen?".
"Ja, reisen til et bedre liv", svarer Sviklerud, og legger til et betryggende, vennlig smil.

De begynner å gå mot Svikleruds Porche.
I det Sviklerud åpner den ene døren skvetter Eilert til når han ser det noe blodige lommetørkledet som stikker ut av Svikleruds lomme. Ved et raskt øyekast på bilens front legger han merke til noe han finner som hakket mer alvorlig..

(Fortsettelse følger i annet innlegg)
klikk her for fortsettelsen!

Rikdommens sønner, del 1


En stormfrossen og sur januarmorgen har erobret hele Norge.
Et sted i Norges rasshøl-by Oslo, også populært kalt Tigerbyen, ligger en far og en sønn på hver sin benk utenfor et kjøpesenter som ikke har åpnet enda.
Ingen av de har på 15 år eid så mye som en binders. Sønnen er 16 år, faren er noe med 30, pluss minus.

De ligger i bakrus fra natta før. Ett par rike forretningsmennesker har nettopp tilbudt dem et rikere liv.
Natta før har både sønnen, som heter Eilert og faren Holm Holmsen blitt behandlet bedre enn på svært lenge.
De hadde fått tilbrunget fire timer i toppen av et rikere firma i Norge. De hadde blitt servert shampanie, god mat og underholdningen hadde de stått for selv.

Dessverre fikk de ikke noe overnattingsplass, men hva gjorde vel det? De skulle uansett snart få livene forandret.
Om bare 8 timer skulle de motta den summen som skal gledesendre dem begge totalt. Klokkeviseren har omsider funnet frem ni-tallet, og sola har så beskjedent begynt å stå opp.

Holm reiser seg og ser på det som snart skal bli hans rike sønn. Han er så stolt. Helt siden moren døde av kreft for 15 år siden, og ved et uhell klarte å brenne ned alt de eide da han i fortvilelse veltet noen stearinlys oppi noe bensin som han hadde sølt på gulvet, har ingen ting vært som de skulle vært. Siden han ikke hadde noen garasje eller kjeller å ha bensinkannene i, måtte de stå i den knøttlille stua. Takk skjebnen for at han fikk ut seg selv og sin ett år gamle sønn. Grunnet flaks og merkelige omstendigheter har ikke noen funnet ut om sønnen hans, og satt han i barnehjem.

Det har alltid vært de to, far og sønn. De har aldri i livet kranglet, og de har alltid passet vel på hverandre, bestevenner til døden skiller dem ann. Holm har fått av seg det gamle pleddet, og gått bort til sin sønns benk.
Eilert våkner så fort han kjenner farens ene arm borti seg.

"I dag er dagen for å putte gull i navlen", smiler den stolte far.
"Det er noe som ikke stemmer... Hva om vi blir ydmykt og lurt? Så du ikke det kameraet oppe hos Rikingdal AS i natt? Eller kameraene?", grynter Eilert.

"Nei, nå må du kutte ut. Klart de skal ha kameraer der, de er jo rike og trenger å overvåke rikdommen sin og det de eier. Akkurat som at jeg overvåker og passer på det kjæreste jeg eier, deg.. Vi havner ikke på Youtube eller noe sånn, du må slutte å ha fordommer mot de som har det bedre enn oss selv..".

Eilert lager et smil, som skal signalisere at faren sikkert har rett.
En rikere kvinne passerer dem med et motbydelig hånskratt, rundt seg bærer hun en død rev som en gang har vært i livet. Det ligger noe i luften, Eilert føler det, men han vet ikke hva. Aldri før har magefølelsen hans sviktet!

(Fortsettelse følger i annet innlegg!)
klikk her for fortsettelsen!

Væren (21. mars - 19. april)
I løpet av den neste måneden skal din stolthet settes på prøve. Du skal treffe igjen noen du har prøvd å fortrenge lenge, noen du skal bli venner med igjen. Vedkommende kommer til å sette ditt rykte på prøve i ren missunnelse for noe du har som han eller hun ikke har, og det kommer til å bli en blodig slåsskamp mellom dere, som ingen vinner. Etter den blodige kampen holder dere rundt hverandre og kommer først da på at dere egentlig er veldig glad i hverandre, som venner.
Etter det drar dere på MacDonalds i Trondheim helt spontant, og du pådrar deg hjertesorg når din venn dør av hjertestopp på grunn av at klovnen har forgiftet hamburgerne hans/hennes.

Tyren (20. april - 20. mai)
Den måneden som kommer fremover kommer til å by på mye rare ideer fra deg. Du kommer til å gå amok på den nærmeste butikken som har nok maling og taggesprayer. Du kommer til å tagge og male alt du kommer over med teksten "Jesus elsket meg i natt, men så forsvant han igjen", og du kommer til å få en stor bot som du fargelegger blå. Men slapp av, din kunsteriske galskap vil komme til å forbedre seg når du en gang havner i cella om noen uker, og må dele celle med Aune Sand som har havnet i buret før deg, på grunn av blotting i Nidarosdommens kirke. Dere kommer til å elske, men ikke smil for mye nå. Etter en braster forholdet når du senere oppdager at han er utro med Marianne Aulie og broren i trekant.

Tvillingene (21. mai - 21. juni)

I løpet av den nærmeste måneden kommer dine drømmer til å bli oppfylt. Kaptein Sabeltann dukker opp på døra di og utfordrer deg til duell, du vinner og tar over skuta hans og alle skattene. Du får tak i drømmedama/drømmemannen som først bare er ute etter pengene dine, men etter veldig kort tid vil han/hun oppdage hvor fantastisk DU er, og du vil bli elsket og tatt godt vare på. Alle kommer til å se opp til deg, og hvis du har en blogg eller annen hobby så vil også den score høyt i populæritet hos milliarder av mennesker denne måneden, og det vil fortsette slik.

Krepsen (22. juni - 22. juli)
Du har ventet lenge på noe, og kanskje uten å vite det selv. Denne måneden skyr du ingen midler for å få det som du vil, og du kommer til å bryte med de norske lover for å oppnå drømmen din. Utspekulert som du er klarer du å lure politiet og hele Norge, ditt stikk er giftig og svært uskånsomt. De menneskelige følsene du en gang hadde så mange av, tro det eller ei, de vil visne.. De du så lenge har brydd deg om og beskyttet så sterkt, kommer du til å skyve fra deg, når egoismen vokser, og du vil ende opp helt alene, og drømmene dine vil straffe deg til slutt.

Løven (23. juli - 23. august)
Denne måneden vil bli en brøler. Du kommer til å ha ett par raseriutbrudd og du kommer til å kalle sjefen din/læreren din for en jævla hore/horebukk. Som det ikke er nok tar du og knuser 3 glassruter når du hører den sangen du liker minst i verden, og du vil ha ett par uheldige episoder med dine venner som ikke kjenner deg igjen. Heldigvis vet alle sammen at du er innerst inne bare redd for at Justin Bieber skal dukke opp og vinne melodi grand prix, og du blir tilgitt. I slutten av en veldig dramatisk og voldsom måned ender du likevel opp med å sitte i en varm og god sofa med alle de vennene du setter høyest i livet. Du er tross alt kongelig bra!

Jomfruen (23. august - 22. september)
Du blir sykelig opptatt av å analysere andre denne måneden. Du går faktisk så langt at du instalerer mikrofoner og kameraer hos alle dine venner, i løpet av 12-15 dager vet du alt om vanene og uvanene til alle dine nærmeste. Du føler at du har lite å gjøre selv om du kanskje ikke har det i hele tatt? Du vil så gjerne innbille deg om at det fordi du bryr deg så mye om vennene dine at du vil vise dem hvor godt du kjenner dem, men det slår ikke bra ann, du kommer til å ha lite sex denne måneden, spessielt etter at kjæresten din (om du har) gjør det slutt når han oppdager det hemmelige overvåkningsrommet under luken under senga di.

Vekten (23. september - 22. oktober)

Alerede i morgen vil du våkne opp med en helt ny legning. Deprimert blir du fort, og du holder det inne. Du begynner å trøstespise som bare pokker, og om en uke veier du 20 kilo mer enn du gjør i dag, 3 uker senere veier du 40 kilo mer... Og du vil ende opp som den store bowlingkula, som ikke vil lukte spessielt godt. Heldigvis kommer Tv2 Hjelper Deg med et nymotens hjemme-treningssenter, som er verdt terningkast 6. Og du får selveste Ari Behn som din personlige trener, trist som faen, men slik er livet.

Skorpionen (23. oktober - 21. november)

Hevn er ikke en god ting, din beste venn vil stifte et nytt bekjentskap, et bekjentskap som du føler stjeler vennen din mer og mer fra deg. Du har alltid håndfast holdt på din bestevenn, mer eller mindre i tykt og tynt. Begeret renner over en dag og du ender opp med å dele den nye personen opp i 100 biter med motorsag, som du etterpå begraver i et blomsterbedd ved ei tilfeldig hytte ved nærmeste fjellområde. Dagen etter vil graven blomstre opp, og ingen vil noen sinne finne igjen liket. Du viser bestevennen at du er der for han/henne som aldri før, og dere kommer til å komme nærmere enn noen gang!

Skytten (22. november - 21. desember)
Humor og optimisme er godt å ha, men så en gang slår du feil. Plumbos "Mokkamann" glemmes totalt, når du helt tilfeldig blir intervjuet i Distriktavisa på gata, og du vil slå den fæle vitsen rettet mot smurfene. Smurfene kommer for å innhente sjela de med buer og piler, men de feiler. Du velter over dem og lager tidenes blåbærsaft, som du selger i markedet. Du tar igjen den siste levende smurfen og finner ut hvor smurfelandet ligger, smurfesyltetøyet ditt er bare et nytt artig påfunn i livet ditt, din tullebukk.

Steinbukken (22. desember - 19. januar)
Du kommer denne måneden til å få kallenavnet strykejernet. Du arbeider hardt med skolen/jobben din/hobbyen din og du bruker både natt og dag. 3 timer søvn i døgnet, du drikker den ene kaffekoppen etter den andre, Red Bull også. Du arbeider deg syk og vil ende i koma på sykehuset i slutten av måneden. Der vil du møte igjen en du ikke har møtt på lenge; Ole Lukkøye. Han er skuffet over deg, lenge siden sist, og han vil aldri slippe deg ut av drømmeland igjen, ditt overdrevne arbeidsjern!

Vannmannen ( 20. januar - 18. februar)

Sosialitet er vell og bra, men denne måneden drukner du nærmest folket i sosialitet. Ingen kommer til å være alene, tror du. Men jo mer opptatt du blir av å være sosial med mange er det de få du overser som stadig føler seg mer og mer oversett i samfunnet. De er ikke på samme plan som deg, og du har nesten dratt alle opp til ditt nivå. Noen emosjonelle finaler vil dukke opp fra deres side, og blod vil flyte. Du er for sosial til å tenke over det, selv om det er det de fremtidlige samtalene vil dreie seg om. Du drukner langsomt et sted i blod, dessto mer sosial du og flertallet blir, dessto verret blir det for outsiderne som blir oversett. Blod vil flyte under tidenes selvmordsmassaker denne måneden. På grunn av deg!

Fiskene (19. februar - 20. mars)

Om noen dager vil du våkne opp med jeller. Du får ikke puste på land og desperat stikker du hodet i do, mens du tenker over nærmeste storvann. Du knyter en plastikkpose med vann rundt hode, mens du løper ut til nærmeste innsjø/hav/bekk... Der vil du plaske resten av ditt liv, frem til onkelen din får deg på kroken, bukspretter deg på julebordet med hele familien din rundt deg, mens de slår tidenes mørke fiskevitser. De tror bare at du har reist på en lengre ferie ett år, og aner ikke at det er deg de har delt og spist, når du i løpet av året forvandler deg totalt til en ekte fisk, sakte, men sikkert.

En liten gjeng med barn samles rundt et leirbål.
Ola, den runde, med alltid en seigmannpose i lommene.
Torleif, den bråkjekke, alltid med en giftig bemerkelse.
Kent Eivind, den smarte, som alltid har siste ordet.
Hans Morten, den spinkle redde, med kneskjelv i beina.
Tom Andreas, han som ingen visste noe om.

Det er sent, langt over midnatt.
Alle andre i landet sover som noen mus.
Bare gatelysene lyser.

Noen rotter kryper inn i posene sine.

Ola, Torleif, Kent Eivind, Hans Morten og Tom Andreas er ikke bestevenner.
Bare bekjente!

De er samlet for å spille flasketuten peker på.
Bare 8 år gamle.

Torleif: Neeei, skal vi la Ola begynne, så han i hvertfall har rørt litt på fettet sitt i dag?
Ola: Jeg er ikke feit, og det er i hvertfall ikke min skyld!
Torleif: Hvem er det sin skyld da? Bakeren?

Torleif ler hånlig, han er den eneste.
Hans Morten skjelver, han er redd for å bli den som blir kritisert neste gang.
I frykt for å ikke bli neste offer for Torleif henger han seg med.

Hans Morten: Ha-ha-ha-han spiser vel g-g-g-g-gress som andre feite kyr!

Ola ler så hele landsbyen hører det!
Ola og Hans Morten slår seg sammen og bestemmer seg for å være på lag.
Det virker som om det er Ola og Hans Morten mot alle andre, men sånn er det ikke...

Flasketuten snurrer rundt og velger ut Hans Morten.
Ola: Hans Morten, du må herved...

Ola får ikke fullført setningen sin før Hans Morten faller. Spenningen var mer enn han kunne takle. Bare 8 år gammel døde Hans Morten.
Barna fortsetter leken.
Flasketuten snurres videre, vinden velger ut Tom Andreas sin plass. Men Tom Andreas har gått sin vei, han ville vel ikke fortsette leken eter Hans Morten døde.
Torleif snurrer får lov til å snurre på flasken, og etter at den har gått rundt fire ganger, velger den ut Torleif selv!
Torleif: Jeg vil at jeg selv en gang skal bli sterk, få en bedre selvtillitt, og at alle damene en gang skal se opp til meg, og at alle mennesker i hele verden skal elske meg for den jeg er.
Ola: Hahahaha, for en tåpelig ting å si! Ja, du får snu flasken igjen da tjukken!

Torleif snurrer på flasken igjen og velger ut Kent Morten.
Torleif: Da bestemmer jeg at Kent Morten skal være den siste som får ordet, og at leken avsluttes etterpå, for nå er jeg trett og vil hjem.

Kent Eivind takker for det, og snurrer. Flasken velger ut Ola!
Kent Eivind: Jeg bestemmer herved at Ola skal ende opp alene og ensom for resten av hans liv.

10 år senere:
Ola har nå blitt utrolig populær etter å ha skrevet boken "Meg". Han har skrevet seg inn i hjertene til hele verden og har ikke lenger problemer med å like seg selv, til tross for noen kilo ekstra.

Torleif er endt opp ensom, venneløs og har i senere tid endt opp med alvorlige rusproblemer, som sender han inn og ut av helvete hver dag. Always alone, always a stone...

Kent Eivind er blitt ordfører i bygda, og har alltid det siste ordet, først som sist.
Og når det kommer til Tom Andreas, nei han er det ingen som vet noe om en dag i dag.
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 5. januar 2012)

*Biip, biiiip, biip*
Gratulerer, det er mandags morgen og du har nettopp overlevd helga. I helga har du vært en dritings hodeløs struts i 35 forfyllende timer. Du har snakket en god del dritt om sjefen din på diversje klubber og pubber. Det er din alltid like hyggelige bestevenninne som ringer deg og ber deg om å ikke kaste stein i glasshus på jobben. Kjære vene, hvorfor og hvordan skulle du klare det? For det første jobber du i kjelleren på et bygg som stort sett er mur, og for det andre er du ikke en gartner! Akkurat som om noen arbeidere har bygget om arbeidsplassen din til et jævla glasshus i helga! Hva er forresten oddsene for at du skulle kaste en stein og knuse bygget da? Det er et parr ting som skiller deg fra Anders Byhring Breivik, og det er at du ikke er en tankeløs terrorist! Du er kanskje ikke så glad i vaktmesteren der du jobber, men du vil ikke drepe drepe han med glasskår døden av den grunn!

Bilde er "rappet" fra: kivletunet.info

To timer senere:
Du står å bak kassa i butikken hvor du jobber. Inn døra kommer plutselig Jøde-Knut inn døren og det første han sier er; "I dag har virkelig nazi-Jon gått langt for å utre sine meninger"!
Du ler inni deg selv. Ja, Jon tørr vel ikke stå frem med sine trangsynte peanøtt-meninger i sitt eget distrikt, men å gå langt til et annet distrikt for å fortelle at han er en rasistist idiot! Hvorfor? Du kjenner deg bedre inni deg, og er glad for at det finnes folk som er dummere enn deg selv.

I helga har du horet rundt som den tøsa av en mann/kvinne du er! Du har knullet 13 stk i løpet av 35 alkoholfyllte timer, og den siste personen var en rik, deilig, kjekk, smart, morsom og omtenksom person. Det er ikke fred å få, gåsa av en sladrehank og sladresamler kommer inn døra di og forteller deg noe om deg selv du ikke visste!
"Herregud ****, du har virkelig skutt gullhøna i helga!", får du høre!
Neeeeeeeiiii! Og du som var vegetariener og sååå i mot dyremisshandling! Du vet du ikke har helt kontroll etter 12 flasker sprit, men at du skulle være så slem! Du hadde håpet at du bare hadde rasset rundt som den billige kukken/fitta du er, også har du i tillegg gått rundt og skutt en fugel, som i tillegg var gull! Kanskje var det Jesus som var omformlert som en fugl! Herregud, du har kanskje skutt Jesus. Kan det være g-strengen til bestevenninna di du brukte som sprettert?


Bilde "tatt" fra: theericlawson.blogspot.com

Du hater deg selv, og tar opp stiftemaskinen ved all julepapirene på lageret. Du vil stifte ihjel blodårene dine! Dessverre kommer broren din inn og avbryter deg! Broren din er verdens skjønneste Emil Fra Lønneberget! I det siste har han sluttet med nesten all faenskap, og engasjert seg mer i krangelen mellom naboene Fittejens og Dildobente. Du har alltid vært stolt av broren din. Til tross for hans klønete uvaner, har han aldri løyet for noen, og alltid vært veldig snill (akkurat slik som undertegnende/forfatteren av dette innlegget<3). Du visste han var god på å danne fred mellom mennesker som hater hverandre, men først nå røper han noe du ikke visste.
"Ikke for å skryte, men jeg er visst en god brobygger jeg!", kommer det ut av han!
What? Bygger han broer også? Fra hvor da? Sandane til Svelgen? Finnmark til Skien? Hvor lange broer er det snakk om? Du vil aldri svikte broren din. Til tross for at han har holdt dette skjult for deg til nå, vil du ikke svikte.
Du må leve til åpningen av hans første, ferdige bro!

Ærlig talt, jeg er glad jeg ikke er tullepersonen i denne teksten. Bokstavelig talt! :-)
Jeg er bare en simpel autist fra en forfallende bygd kalt Oppdal. Og jeg elsker meg selv, fordi jeg tror på dere! :-)

Vi blogges!

I går fikk jeg en forespørsel om når jeg skulle skrive et nytt eventyr, dikt eller fortelling igjen. Vel, det svaret har jeg nå. Og det er nå! :-) Skrevet en førjulshistorie fra et sted som ikke er så langt unna der DU bor nå, en historie som skjedde for mange, mange, mange hundre år siden <3 Jo, ikke noe å takke for søte deg, legger samtidlig til tre bilder jeg har tatt fra vinduet mitt i dag, snøen er kommet til Oppdal i dag! <3 :-)

Dette er julefortellingen om Håkon Håkonson SonafWilmarsonsonsson.
Det var like før jul, hele Noreg var fylt av sne så langt det hvite øye kunne se.
Faktisk var det lillejulaften, og nesten alt var nå på plass før den store juledagen.
Håkon lå fortsatt i strøsengen sin da moren hans kom inn, kysset han på kinnet og ønsket han en god morgen.

Håkon lurte på hvorfor han ble vekt så tidlig, men så kastet han et blikk på himmelen ute og så at det var slett ikke så tidlig lenger. På den tiden hadde man ikke klokker, man hadde så vidt hus en gang. Penger hadde man heller ikke hørt om.

Moren satte seg ned på sengekanten til Håkon og spurte om han ikke kunne gjøre henne en enkel tjeneste. Joda, det skulle vel han klare. Moren så på han og lurte på om hun ikke kunne gå ned til bygda for å få byttet til seg noen tomater til julegrøten.

Ja, du visste kanskje ikke dette, men før i tiden var det nesten litt pinlig om man ikke hadde noen tomater å slafse på under selve julenatta. Joda, Håkon Håkonson var en behjelpelig goding, han fikk raskt kommet seg opp fra stråsengen og satte seg i en trebalje. Han kunne jo ikke gå uren ned til bygda. Hva ville kongen si hvis han tilfeldigvis skulle farte gjennom bygda med sin hest og slede, og fikk se Håkon Håkonson SonafWilmarsonsonsson uren. For en skam det ville blitt.

Moren kom med bøtter iskaldt vann fra brønnen i nabolaget, og helte det ned i baljen. Joda, det var veldig kaldt, men før i tiden tålte folk mer og var mer mann enn man er i dag. Etter at moren hadde skrubbet og vasket Håkon ren, tørket hun han med noe strå fra fjøset, før hun kledde på han finstasen.

Da Håkon omsider fikk trådd på seg finskoene og satt seg på Baljmir, hesten hans, fartet de avgårde til bygda.
Etter en stund ble de stoppet. I veien lå det ett halvdødt reinsdyr, med rød nese. Nei, det var ikke Rudolf, for stort sett resten av dyret var rødt også. Det var blodig rødt. Håkon kastet seg ned fra hesten, og lente seg ned mot det døende reinsdyret. Til Håkons forskrekkelse begynte dyret å tale til han. Først da forsto han at det måtte være et av nissens reinsdyr, det kunne tross alt snakke! Reinsdyret fortalte at nissefar hadde tenkt å spare seg selv for tid denne jula, at de hadde skaffet seg en tidsmaskin for å levere julegaver for 50 år fremover. De hadde bare gjort en feil, tidsmaskinen hadde sendt dem til år 2011, og uforbredt møtte de på noe gigantisk som kom flyvende mot dem, noe som bråkte. Og var mye større enn nissefars slede. Det var slettes ingen fugl, faktisk var det usikkert hva det var.



Reinsdyret fortalte at han het for Bente og han var nissens transvestittreinsdyr. Håkon var skrekkelig lei seg for transvestittreinsdyret Bente, ingen fortjente å dø like før jul. Spessielt ikke på lillejulaften. Bente hadde dårlig tid og innså at han snart ville forsvinne inn i stjernehimmelen og bli en stjerne over Noregs land, bare innen få minutter. Han ba Håkon pent om å komme nærmere, Bente hadde nesten ikke stemme igjen. Håkon kom nærmere, og Bente hvisket inn i det ene øret hans. Reinsdyret fortalte at det lå en trekopp hjemmelagd brennvin bak han, og lurte på om Håkon kunne skjenke han noen dråper, slik at han i det minste kunne dø litt mer bedøvd fra smertene, når han først skulle dø. Det var egentlig Rudolfs trekopp, Bente var avoldsrensdyr, men akkurat nå ville det bare bli kvitt smertene.

Håkon reiste seg langsomt og gikk bak Bente og fant en trekopp med lokk, som var totalt uskadet etter kollisjonen.
Han tok den opp og holdt forsiktig rundt Bente, mens han skjenket han noen dråper vin. Til Håkons store undringer tok aldri koppen slutt, det var en magisk kopp med uendelig tilgang på hjemmelaget rødvin fra nissefars egen kjeller.
Etter et minutt takket Bente for hjelpen og døde stille inn.

Håkon hadde aldri smakt alkohol før, og tenkte at han kunne jo smake en liten dråpe. Det var jo ikke å stjele, han kunne jo bare ta og smake en dråpe. Det var jo tross alt uendelig vin i koppen, og umulig å tømme den, og dessuten unnet nok nissefar han det etter å gitt Bente en bedre død. Så Håkon begynte med en dråpe. Så en dråpe til, og til slutt drakk han så lenge av koppen at han fort begynte å føle seg som en annen. Håkon Den Andre satt seg omsider på hesten igjen og red dritings ned til bygda.

En halv time senere var han fremme, folk så på han med skam. Det var tydelig at Håkon var overbedugget på djevelens saft. Håkon følte en viss angst inni seg, redd for å havne i fengsel for å ri i fylla. Nå var det bare noen meter unna butikken med tomater. Og Håkon hadde alerede tatt ut to døde høner fra ryggsekken sin som han skulle bytte til 30 tomater. Det skal sies at før han la videre hadde han også gitt hesten litt vin, så både han og hesten bevegde seg i en veldig lite edru tilstand.

Da hesten var halvmeter unna tomatene klarte han ikke lenger holde seg på beina, hesten falt og kollapset over alle tomatene så spruten sto! Innbyggerne trodde at det var blod som sprutet og at dette var djevelens verk. Alle sammen løp hjem til husene sine for å komme seg trygt unna djevelen som de var sikker på var like i nærheten.

Eieren av butikken var bare centimeteren unna å bli truffet av den falne hesten, og så forskrekket på sin nedrasserte butikk. Alle tomatene hans var drept! Tomatblod rant nedover gata. Eieren av butikken som forresten het for Idun Sara, var ikke helt god. Hun trakk frem en kniv og bestemte seg for å stikke ihjel Håkon og hesten som hun var sikker på hadde demoner i seg! Hun skulle til å gå mot den sovende hesten og gutten i det hun skled i et bananskall hun selv hadde slengt på bakken for en time siden. Hun skled og landet med fronten mot bakken, tungen hennes falt nesten ut av munnen, men landet trygt på bakken, i kontakt med tomatblodet. Idun Sara kjente smaken av tomatblodet og likte det hun følte på sin sensuelle tunge. Det smakte godt!

En uke senere ble Håkon og hesten henrettet for å ha ridd i fylla på offentlig sted, men Håkon ble likevel husket for det gode han gjorde for verden. Han ble husket for å ha oppfunnet den hellige oppfinnelsen vi i dag alle kjenner som ketsjupen!

God jul, og godt nyttår <3

Hehe, huffhuff. Happy endig? Det får bli opp til deg å bedømme kjære venn.
Ønsker deg i hvertfall en god lørdag videre!

Vi blogges <3

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

♥ På hver sin dal sitter han og hun. ♥
♥ Emor i sør, Wilma i vest. ♥

♥ De sitter ved hver sin elv. ♥
♥ Begge har blitt forlatt, sviktet. ♥

♥ De sitter på hver sin dal. ♥
♥ De ser på den samme stjernen. ♥

♥ Hun trenger en mann. ♥
♥ Han trenger en kvinne. ♥

♥ Om de bare hadde møttes. ♥
♥ Om de bare hadde vist av hverandre. ♥

♥ Sammen kunne de klart alt sammen. ♥
♥ Sammen kunne de tatt verdensherredømme. ♥

♥ De lager begge hver sin lille elv. ♥
♥ En elv av tårer, en elv av ensomhet og fortaphet. ♥

♥ På himmelen blå skytes brått en ønskestjerne. ♥
♥ De griper øyeblikket og ønsker at de visste av hverandre. ♥

♥ Til tross for ønskestjernens godhet, dør de begge 30 år senere. ♥
♥ Men, grunnet tilfeldigheter legges de under samme jord, under samme himmel. ♥
♥ Det var i hvertfall noe ♥
(Aylar Von Kuklinski, 16. november 2011)

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

En mor og en sønn
Det var en kald novemberkveld.
Jeg fikk ikke sove, jeg lå i minutter å koste meg med meg selv.
Jeg dro meg selv etter penisen, langsomt, frem og tilbake.
Der kom omsider orgasmen, på tide å ta frem papirrullen.

Jeg bestemte meg for å gå ut i Guds frie natur, i frisk luft.
Som noen komdomer tredde jeg støvlettene mine på mine bein.
Det var kaldt, det var mørkt, ingen sjel å se ute.
Langsomt trasket jeg i det våte vannet, mens gatelysene viste vei.

I min høyrelomme hadde jeg min kjære venn mobilen.
Var nå begynt å nærme meg et skogområde.
Jeg gikk inn i skogen langs en våt og fruktig sti.
Helt stille, eneste lydene jeg hørte var vinden som voldtok trærne.

Etter en times tid var jeg begynt å bli trett, tenkte å snu igjen.
Plutselig hørte jeg noen lyder, fra hvor visste jeg ikke.
Sjapt skrudde jeg på lyset fra mobilen, og så meg om.
Jeg så noen busker riste, og denne gangen var det ikke vinden.

Rolig og nysjerrig flyttet jeg på meg noe, for å se hva det var.
Redselen for å møte et farlig dyr var der, men jeg måtte bare.
Til mine øynes tilfredstillende syn så jeg en halvnaken kvinne.
Hun red frem og tilbake på bakken, under henne lå en yngre gutt.

Det var en mor og en sønn jeg så.
Han lå nederst og holdt henne rundt rompa.
Hun la oppå, å ridde i nattens beskjedne vind.
Som noen dyr lå de der.

Plutselig reise hun seg, og han med.
De hadde latt merke til meg, men brydde seg ikke om det.
Hun stilte seg mot et tre, og støttet seg.
Han tok fatt i sin penis, og kjørte henne inn og ut.

De så ut til å kose seg, der de hadde rå sex i Guds natur.
Jeg sto å så på som om det var helt naturlig for meg.
Det var gått fem minutter nå, plutselig trakk han seg ut.
Han lå moren ned i mosen, og lot henne dra det siste lasset.

I et spessielt sekund kom han over henne.
Sæden lå som glidende gele i hele hennes vakre ansikt.
Hun tørket sønnen med mose, og de kledde på hverandre,
før de gikk videre inn i skogen på jakt etter et nytt sted.

En mor og en sønn.
Men hun var ikke hans mors, og han var ikke hennes sønn.
Det var bare en hvilken som helst kåt sønn,
som nøyt livet med en venns mor, for dem var sex livet!
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski 16. november 2011)

Ikke spørr, bare kjeder meg, og får ikke sove...

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

Dette er historien om Pia Charlotte.
Hun er bare 16 år gammel. Hun er helt alene i verden.
Faren hennes er hun livredd. Pia Charlotte bor i Norge, synes ikke hun lever i et godt land.

På skolen blir hun mobbet hver dag av de andre jentene, hun blir kalt for hore!
Hun er totalt utestengt, ingen vil snakke med Pia Charlotte! Alle hater henne. Det er det hun tror selv.

Hver gang hun kommer hjem blir hun tvunget ned i sin egen seng av sin egen far, som river av henne buksene og voldtar henne i 5-7 lange timer. Han presser henne inntil seg og tømmer sine sexuelle frustrasjoner inn i henne hver dag. Pia Charlotte har forsøkt å gjøre motstand en gang, det endte med at hun ble liggende på badegulvet to timer mens faren slo henne der han ville med buksebeltet sitt. Moren til Pia druknet seg selv i alkohol for 3 år siden. Hun orket ikke mer.

Helt alene i en verden så kaldt. Voldtatt hjemme av sin egen far hver eneste dag, mobbet og trakkasert på skolen av alle andre. Selv kontaktlæreren har kommet med en vits i klassen på hennes bekostning, lite visste han om at hun skulle ta det personlig, siden han egentlig bare er en uvitende person som egentlig ikke mener å såre noen, men som tror at alle syns han er morsom og kul.

Det er lørdag kveld. Alle er ute og koser seg med alle andre. Enten sitter de på pubben, eller så har de hjemme alene fester. Eller noe annet gøy, som Pia Charlotte ikke er velkommen til å delta i. Ingen liker Pia Charlotte. Det er sent. Det er midnatt. Pia Charlottes far har nettopp sovnet etter å styrtet den tiende flasken i huset. Først nå kan Pia Charlotte ta seg litt fri fra å være voldtektsoffer og mobbeoffer. Hun går alene gatelangs. Hun er helt alene. Ingen ser henne, hun er usynlig. Til og med de edrue politifolkene og vaktene som passer på byen ser henne ikke. Hun er helt usynlig nå. Nå er det til og med ingen som gidder å mobbe henne, eller å slå henne.

Hun finner en bro og setter seg under den. Hun er fortsatt alene, det eneste hun ser er en sort katt som har forstuet halen sin. Katten kommer bort til henne. Pia forbreder seg på å få juling. Katten ser henne i øynene, den verken knurrer eller kjefter. Faktisk virker den veldig rolig. Omsider får Pia øye på at katten i tillegg til en forstuet hale, også har et stygt sår bak det ene øret. Plutselig er det som om katten snakker til henne, og som hun forstår hva den sier. Katten forteller på sin måte at også den har blitt misshandlet hjemme, og nå blitt lagt i en eske for to uker siden. Forlatt for å dø, mens "familien" dro avgårde på ferie for å kose seg i Frankrike.

Katten kryper forsiktig ned i Pia Charlottes fang, og sovner helt fredlig, og Pia Charlotte med.
Den natten fant Pia Charlotte ut at hun er ikke helt alene, det fins alltid flere som lider samme skjebne. Og den natten tok hun også oppgjør. Dagen etterpå fikk hun nok selvtillitt til å anmelde faren til barneværnet og lever i dag sammen med en familie på 3 som elsker henne for alt i hele verden. Og katten, ja den ble også adobtert og er nå mer lykkelig enn noen gang! :-)
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 27. oktober 2011)

Vet at dette er litt random, men fikk bare lyst til å legge til denne i tillegg til den historien jeg har skrevet selv nå nettopp.


Håper dere liker historien jeg har skrevet nå. Og at den får folk til å tenke på det jeg vil folk skal tenke mer på. Ønsker alle en fisefin og god kveld videre! Ta godt vare på dere selv og de rundt dere! Ingen fortjener å føle seg utstøtt, være redd og lide!

Vi blogges!

De er alene
En seilbåt i natten seiler stille, og forsvinner inn i solnedgangen
i båten sitter en ung gutt med hans forlovede - de er begge alene

Høyt oppi skyene sitter en firebarnsmor på sitt kontor, på seneste natten
regninger og inkassovarslene er mange - hun er helt alene

I en nattklubb midt i byens midtpunkt danser lille Lise
midt på gulvet, med flere andre - hun føler seg helt alene

På en gård på landet sitter en ung mann ved sin far, som ligger for døden
en tåre renner ned fra hans skinn, ingenting vil bli som før - han er helt alene

En soldat står sammen med hundre og ti
vokter kongens borg, sammen med mange andre, likevel - han er helt alene

En kattunge har nettopp kommet hjem etter nattens lille jakt
en mus har den i sin munn, for å dele med sine søsken - som alle er alene

I store Aftrika bor lille Akambo, 11 år, og tynn som så alt for mange,
helt alene, men likevel - alene, sammen med alle andre
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg), den 31. juli 2011)


(Dette bildet har jeg tatt fra abcnyheter.no)

Fikk bare veldig lyst til å skrive noen linjer, om en tilstand jeg i hvertfall føler at jeg lever i for tiden, prøve å gjøre noe positivt fremfor å miste all form for håp og optimisme. Ønsker alle sammen en god søndag videre.

VI BLOGGES!

Får ikke helt sove i natt. Er alt for varmt, og samtidlig så er det alt for mange usikkerheter og depressive tanker som farer gjennom hode på meg. Har nettopp skrevet nok en historie, som jeg håper dere vil lese, og like.
Beklager at jeg muligens har skrevet litt rotete, og beklager også enkelte skrivefeil som sikkert finnes.
Historien har et budskap som jeg håper mange vil like, og tenke over.
Vet ikke helt om det kan kalles en novelle, roman eller noe, men det er i hvertfall en historie jeg nettopp nå i natt har skrevet, for å komme vekk fra egne bekymringer og usikre tanker og spørsmål.


Uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes så deilig, hun hadde ikke felt en tåre på 4 år.
Helt siden den natten hennes daværende ektemann ble pågrepet, og arrestert for å neddopet og voldtatt hennes bestevenninne i hennes egen stue, hadde ikke Iselin Lie Olsen klart å gråte.

Iselin, en enslig tobarnsmor på 25 år. Bare 155 centimeter høy, smålubben rundt magen, ellers helt normal tynn, en piercing i navlen, alltid kledd i en eller annen enkel t-skjorte med bare en farge på, som regel lilla eller grå, alltid noen slitte olabukser, og to lange ørebobler som hun fikk av sin homofile bror Erik, tre uker før han døde av aids, for et halvår siden.

"Fortid..." sukket Iselin tunkt en natt mens hun satt helt alene i sofaen, med et fotoalbum i hendene.
Hun hadde fri denne helgen, barna overnattet hos besteforeldrene sine, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv, det ville si, hun delte det sammen med kattungen Gunnar, som lå uskyldig og hvilte på magen hennes.

Hun var trett, tok en titt på tven som sto på i hjørnet forran henne, klokken var tolv minutter over ett.
Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten forsiktig i godstolen like ved, og bestemte seg for å gå inn på soverommet og ta natten.

Plutselig følte hun at noe rørte på seg inn i venstre bukse-lomme, det var mobilen som vibrerte, hun gjespet trett og sliten, og bestemte seg for å se hva det var.
"1 melding mottat", sto det på displayet, og hun la merke til at meldingen var fra hennes Elionor, nabojenta som hun aldri helt har kommet ordentlig til overs med...

Uten å orke å lese meldingen, valgte hun heller å slette den.
"Sånn, hun vil sikkert bare spørre om jeg vil bli med ut på pubben likevel. Så er hun hyggelig den halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor naiv og dum jeg er, og at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Orker ikke det pisset i kveld", tenkte hun, og slo av mobilen for kvelden.

På veien mot soverommet passerte hun bade-rommet, hun orket ikke å pusse tenna i natt, det fikk heller vente til i morgen.

Da hun satte seg rolig på sengekanten følte hun depresjonen komme tilbake, depresjonen hun har hatt i fire år. Følsen av å være ensom, følsen av å ønske å være mer med andre mennesker, noe hun ikke har mestret de siste årene, på grunn av redselen for å bli såret og skuffet en gang til over å oppdage at noen ikke er like bra som hun hadde håpet og trodd.


(bilde tatt fra: wiki.fetskolene.no)

Hjertet begynte å donke, hun begynte å puste tungt, hun hadde som vanlig drukket noen kopper kaffe for mye, en dårlig uvane hun hadde hatt siden hun var 15.

Mens hun satt på sengekanten kom den ene triste og vonde tanken etter den andre, tanker om at det er meningen hun skal være alene, tanker om at de få gangene noen har vært snill med henne og brukt tid på henne så er det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv, tanker som at hun ikke er god nok til noe, for ikke å snakke om tanken hvor mye bedre alt hadde vært for alle om hun bare hadde vært ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande på den ene hånden hennes.
Hun var så sliten, lei av alt, lei av seg selv og sine uvaner, tanker og evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle være født. To år før hennes fødsel fødte foreldrene hennes et døfødt barn, det vil si, det som skulle blitt et barn ble ikke det engang før det helt uten noen forklaring døde bare som en klump.
Helt siden Iselin fikk fite om sin ikke-fødte bror eller søster hadde hun alltid klamret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment for å være hennes foreldres første, og eneste barn, kanskje det var en grunn til at hun skulle lide, hun så på nattbordskuffen hvor neglesaksen hennes lå fristende til syne.

Hun tok den frem og tenkte en tanke hun hadde tenkt på en stund. Vist hun stikker saksen inn i pulsåren, hvor lang tid ville det i såfall ta før hun forsvant, ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide,- trodde hun, men valgte igjen å legge saksen tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det noe helt uvirkelig, soverommet som var helt mørkt og stille, ble plutselig fylt av et enormt lys. I minst ti sekunder kunne hun ikke se noe, alt var hvitt, det gjorde vondt i øyene for lyset svidde litt. Endelig ble det mørkt igjen.

Pulsen var høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal?
Hun stilte seg ikke det spørsmålet, men plutselig skvatt hun, da hun hørte en lys barnestemme like bak henne.
"Ta det med ro, du er trygg nå".

Iselin snudde seg brått, og skvatt enda en gang. Bak henne satt det en fremmed mørkhudet jente, med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til.
"Ikke hver redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang" smilte jenten og strekte frem hånden.

"Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?", kom det omsider fra Iselin, som tok et titt mot vinduet og oppdaget at det var åpent, noe som sikkert var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål.

"Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren og de andre vennene mine kaller meg Engelen Uten Navn", jentas arm var fortsatt strakt ut, i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

"Jeg skjønner at du er redd, jeg ser det i øynene dine", la jenta til.
Iselin skalv og stirret på den unge, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselins seng, gikk mot vinduet, og sa:
"Jeg skal la deg være i fred jeg, jeg får heller komme tilbake en annen natt, vist det passer bedre".

Og da skjedde det som Iselin aldri hadde trodd hun skulle se, jenta forsvant, hun krabbet ikke ut gjennom vinduet, hun forsvant helt uten videre, akkurat som i enkelte eventyrfilmer hun hadde sett.

Reisen
Normalt sett løper ikke Iselin ut av huset midt på natten i bare t-skjorta og trusa, men denne natten gjorde hun det, i håp om å finne igjen jenta, tusen nye spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde helt glemt sitt eget liv.
Like ved postkassa ved bilen hennes sto jenta og smilte, igjen strakte hun ut en hånd, og denne gangen tok Iselin forsiktig tak i hånden, jenta strammet grepet og ville ikke slippe igjen.

Iselin kjente at jentas hånd var veldig varm, veldig, veldig varm.
Plutselig strakte jenta også ut den andre hånden også, Iselin tok tak i den, og fikk seg en ny overaskelse; den var iskald! Til tross for graderforskjellene var hendene hennes helt like.

"Kom bli med meg, det tar ikke lang tid, 15 minutter, det er alt" smilte jenta.
"Hvor skal vi henn"?, spurte Iselin, omsider.
"Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land", svarte ungjenta og så ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, plutselig følte hun noe rart, hun kunne ikke føle asfalten hun sto på. Hun tittet ned og fikk seg nok en overaskelse, hun var i lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være en drøm!

De steg stadig høyere og høyere opp i luften, farten steg også stadig. Iselin kjente at hjertet banket fortere, pulsen steg og hun var mildt sagt livredd, hun hatet høyder, hun fryktet mørke og var i tillegg skeptisk til ukjente mennesker. Dette var for mye på en gang!

Hun prøvde å rive seg løs i håp om at vist hun falt så ville hun våkne igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel, hendene var som lammet.

Hun knipte igjen øynene og ba om at dette var en drøm!
Alt forsvant, hun kjente ikke lenger følsen av å være høyt oppe, hun følte ikke lenger jentas hender, og heller ikke lenger frykten for å dø.

Alt var helt svart, inntill hun hørte igjen en vellkjent lyd fra det fjerne, en lyd hun hatet, og som hørtes ut som vekkerklokken hennes.

Øynene hennes åpnet seg igjen og hun var veldig lettet, forran henne sto det en vekkerklokke. Lettelsen over å ikke være i flere meter over bakken forsvant brått da hun oppdaget at hun faktisk ikke lå i sin egen seng.
Faktisk lå hun i en stor seng, med silkedyne over seg, og merkeligst av alt, hun lå i en prinsesseseng, plassert i en eng, med mange vakreblomster.


(bildet er tatt fra regjeringen.no)

Hun hadde vært på denne blomsterengen mange ganger, faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde.
Iselin reiste seg langsomt og gikk ut av sengen. Noen meter unna henne så hun to ungdommer, cirka i 18-årsalderen. Hun bestemte seg for å gå mot dem og spørre dem om de visste noe om den jente hun hadde fått besøk av, men til hennes fortvilelse ble hun ignorert av de to ungdommene, som forøvrig av en gutt og en jente.
Ungdommene ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin bort fra.

"Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente fare forbi" kom det omsider fra henne.
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne, enda hun nå sto rett forran dem. Var hun død, var hun blitt ett gjenferd? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet?

"De hører deg ikke. Ikke ta deg nær av det" hørte hun fra bak ryggen. Denne stemmen kjente hun, hun snudde seg og så igjen den lille jenta.
"Er jeg død", spurte Iselin.
"Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge, helt siden venninnen din ble vondtatt, og mannen din ble arrestert har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt dine foreldre passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nøye på de ungdommene, jeg sverger på at du kjenner dem, vist du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg, så du må ikke være redd for å se virkelig nøye etter", svarte jenta.

Hun hadde rett, det var virkelig noe kjent med dem, klærne var veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de ungdommene hadde på seg før. Etter å ha studert de i ett minutt eller to, gikk det opp for henne at ungdommene kunne være hennes egne barn om noen år frem i tid.

"Ja Iselin, det er dine egne barn du studerer", kom det fra jenta.
"Men... Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang" gapte Iselin.
"Nei, men det du ser nå er noe du ikke vil få se, om du velger å forlate denne verden", svarte jenta, og plutselig ble alt mørkt igjen!

Mørket forvandlet seg etter en stund om til lys igen, og Iselin sto omsider i en kirke, hun var ikke alene.
Hun sto midt i gangen, sammen med den unge jenta.

"Gå inn til de andre" sa jenta.
"Men, det er jo en begravelse", svarte Iselin.
"Nettopp derfor vil jeg du skal gå inn. Stol på meg Iselin!".

Iselin bestemte seg for å gå inn, hun så seg rundt og så at det var ikke mange mennesker i kirken, maks 40 stykker, da hun studerte alle menneskene så hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt, men det så ikke ut som om de så henne. Hun så omsider sin bestevenninne sitte på andre benk, nesten helt fremst i kirken, og gråt, mye.

Da bestemte hun seg for å sette seg ned, ned ved hennes beste venninne, for å trøste henne. Da hun satte seg skulle hun til å holde rundt henne, men hun fikk det ikke til, armene hennes gikk gjennom venninnen, dette måtte være en drøm. Hun prøvde igjen å berøre henne, men hånden hennes klarte ikke å berøre henne uten at den gikk tvers gjennom.

"Det er helt nyttesløst, hun kan verken føle deg, se deg eller høre deg, hun kan kanskje kjenne følsen av at du er ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk" hørte hun den ukjente jenta si høyt noen meter bak.

Iselin reiste seg brått og så redslagen mot jenta.
"Hvem er dette sin begravelse? Hvorfor kan ingen føle, se eller høre meg?", skrek hun, mens hun følte for å bryte sammen av fortvillelse, jenta svarte ikke.


(bilde tatt fra: gordonandthewhale.com)

Da bestemte hun seg for å finne det ut selv, hun hadde en anelse, hun marsjerte mot kisten og så det mennesket hun fryktet mest i livet unntatt hennes eksmann; hun så seg selv!
Hun falt sammen i bakken og gråt, hun var gjenferd i sitt egen begravelse, rundt henne var det flere mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg om henne til å møte opp i kirken, forså å være så lei seg for hennes bortgang.

"Hver så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra" gråt hun.
Jenta som i ste sto i gangen i kirken, sto nå rett forran henne, på andre siden av kisten.
"Se rundt deg Iselin, se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det, på grunn av at du har forlatt dem..." kom det trist fra jentas munn.

Kanskje hadde hun brukt den neglesaksen den natten likevel? Kanskje hadde hun inpulsift fullført et selvmord så fort og brått at hun har glemt det selv?

Iselin hulket og gråt, tårene rant nedover kinnet på henne, og da de falt ned så forsvant de gjennom gulvet.
Den ukjente jenta gikk over til hennes side av kisten, løftet henne opp, og førte henne ut av kirken, da hun var kommet ut på trappen ble alt helt mørkt igjen!

Aldri mer!
Det var mørkt og helt stille in noen minutter, før hun igjen hørte lyden av noe hun ikke likte, igjen måtte det være vekkerklokken hennes. Øynene åpnet seg nok en gang, og hun hadde igjen rett.
Klokken var halv ti, det var morgen og hun lå i sin egen seng igjen.
Lettet og glad over at alt hadde vært en drøm føyk hun opp av sengen av ren lettelse, hun gikk inn på badet og tok sen en kald dusj, før hun så gikk på kjøkkenet og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar.

Dette var den beste frokosten hun hadde hatt på mange år. Hun skrudde på radioen og nøyt følsen av å ha våknet opp igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen hennes lå der hun la den sist, hun skrudde den på igjen, og noen minutter senere ble hun oppringt av sin bestevenninne.
"Hei vennen" hørte hun bestevenninnen hennes si.
"Hei vennen", svarte Iselin tilbake, med en glad stemme.
"Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm, jeg drømte at du var død, og at jeg var i din begravelse. Alt virket så veldig rart, jeg satt på andre benk, og gråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, til tross for at du lå død i kisten din", sa venninnen.

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si, hun forflyttet blikket sitt ut mot vinduet, mens hun lurte på hva hun skulle svare bestevenninnen. Da så hun noe som overasket henne, den lille, mørkhudete jenta! Hun smilte lurt til henne og blinket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant!

"Iselin? Er du der?" hørte hun venninnen si!
"Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang!" sa Iselin, og smilte.

Samme dag, når det igjen var kveld igjen, satt hun og stirret ut mot havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet.
"Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt", kom det igjen fra bak ryggen på henne.
Igjen var det den unge jenta som sto bak henne og smilte.
"Var ikke alt bare en drøm?" spurte Iselin.
"Som jeg sa tidligere... Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje vist du hadde forsvunnet, og en påminnelse på hva du ikke ville opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en ende på livet ditt. Jeg har alltid forfulgt deg tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe, derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg" smilte jenta.
"Hva det enn var som skjedde... Hva du enn er for noe. Tusen takk!", Iselin bøyde seg ned og ga den fremmede jenta en varm klem.

"Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du forralltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg", smilte jenta.
"Ja.... Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd, først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har forstått først nå", sukket Iselin og så takknemlig mot jenta.
"Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som svikter deg, sårer deg og dunker deg i ryggen, men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er" smilte jenta og forsvant, og denne gangen for godt.


(bilde tatt fra dagbladet.no)

Siden den gangen begynte Iselin å møte flere av sine nærmeste, oftere og oftere igjen. Og klarte sakte, men sikkert å se fremover, og forstå hvor mye hun hadde gått glipp av vist hun hadde tatt sitt eget liv, og hvor mange som faktisk hadde savnet henne så masse da!

Hva synes dere om historien? Har skrevet den nå nettopp, nettopp fordi jeg ikke får sove, og trenger å holde fokus på en del andre ting enn mitt eget liv akkurat nå, og da er historieoppdikting en grei ting...

Må legge til at denne historien helt sikkert hadde vært litt bedre om jeg hadde skrevet den når jeg var litt mer våken, føler meg ikke trett egentlig, men likevel...
Er ikke skrevet for å skrive en god historie, bare tidsfordriv, for å unngå å tenke mest mulig på ting som skjer rundt meg selv nå for tiden, prøve å tenke litt mindre på ting jeg er usikker på og ikke får svar på nå likevel...

Vil vite at jeg er utrolig takknemlig for alle som leser bloggen min, for alle mine venner både her på bloggen, og utenfor! Dere har alle gjort meg til den jeg er i dag, hvor jeg hadde vært uten, vet jeg ikke...

VI BLOGGES!

I går skrev jeg på en historie som jeg kalte "Ole elsker Kari Beate", og nå har jeg omsider skrevet del 2, beklager enkelte skrivefeil og gramatikkfeil som sikkert finnes. For å lese del 1, trykk her!

Håper dere liker historien! :-)


OLE ELSKER KARI BEATE, DEL 2


Nå var klokken snart så mye at Ole begynte å lure på om det kanskje ville bli litt upassende at han buste inn til Kari nå, men det skulle likevel ikke stoppe han.

Der ja, omsider var han fremme. Han sto rett ved porten til borettslaget hvor Kari holder til. Han trykte nervøst på knappen som tilhørte Kari Beate.

Etter noen sekunder hørte han "Hallo? Det er Kari Beate" fra høytaleren.

Helt på refleks gjorde Ole til både stemmen og dialekten sin "Ja hallo, det er Ole Bull Red Nor her fra Dagens Næringsliv, jeg lurer på om du har tid til en spørreundersøkelse?".

"Æehm, nei. Hva dreier den seg om", svarer Kari.
"Neeeeiii, du vet da.. Litt om næringsliv, og litt om dagens...", Ole følte seg dum, plutselig hørte han henne le.
"Nei, jeg har ikke tid, men det har jeg jo aldri så du får komme inn da", sa hun.

Nå kjente han at han i hvertfall var nervøs. Ikke bare hadde han vært slem mot henne sist de snakket sammen, men nå hadde han også løyet i tillegg, hvordan i all verdens land og rike skulle dette gå...

Han steg inn i heisen og og trykken på knappen som førte han til syvende etasje.
Det var svært varmt inn i heisen, Ole begynte å svette, og nervene var i ferd med å sprekke, hele han føltes som et nervevrak.
Omsider var han i rett etasje, han kom seg sakte, men sikkert ut av heisen, dritredd.

Han stirret mot døren til Kari Beate. Han sto helt stille i tre minutter, og bare stirret mot døren, dette var skummelt, selv for han.

Omsider fikk han psyket seg opp til å banke på døren, han var så nervøs at bankingen ble noe hardere og raskere enn han følte han burde gjøre.

Døren braste opp og der sto hun!

"Hva i himmelens navn gjør du her? Var det DU jeg snakket med i ste?" sa en forskrekket Kari?
"Beklager, jeg var redd for at vist.."
"Vist jeg visste at det var deg så ville jeg aldri sluppet deg inn. Det har du rett i..." sa hun.. "Men siden du først er her, så..." fortsatte hun, og ga han et tegn til at han skulle komme inn.

"Du får sette deg da..." sa hun og pekte på sofaen, i det hun gikk inn på kjøkkenet.

Ole satt alene i sofaen i et minutt, før hun kom tilbake med en mugge iste og to glass.

"Nå? Hva vil du med en teit fittekjærring som meg?" spurte hun brått.
"Æehm..." Ole fikk ikke frem et ord.

"Ole, har det skjedd noe? Har..." plutselig la hun merke til noe Ole ikke hadde latt merke til selv, det rant en dråpe blod fra Oles høyre øre... "Du blør" la hun til!.

"Hæ? Åja, det er sikkert etter ørefiken som jeg fikk av Kenneth i dag..." fortalte han.
"Stopp opp, trå på bremsen og spøl litt tilbake! Var ikke dere venner?" sa hun forvirret.
"Joo. Frem til jeg i dag fortalte han hva jeg egentlig mener om han, at han er en drittsekk jeg ikke vil være en del av lenger... Jeg har bestemt meg for å gjøre opp i dag, generelt. Og da ble det så jeg ufrivillig startet med han...".

Kari var overasket!
"At du tørr! Spesielt etter det som skjedde i går kveld!" sa hun, og ga han dagens VG.

Ole tok tak i avisen og ble plutselig veldig forskrekket, kontaktlæreren hans fra ungdomskolen var blitt drept! Det sto ingen navn, men Ole skjønte fort at det var han. Alderen, og all informasjon stemte så godt. Det måtte være kontaktlærer Ingar Wiltersen som det sto skrevet om, og gutten som sto beskrevet som misstenkt MÅTTE være Kenneth.

Jo, det måtte være sånn. Han var i lag med Kenneth så vidt i går ettermiddag og da måtte de to på Ingar på Domus-senteret. Ingar hadde kommet med en spøk på Kenneth sine vegne, noe Kenneth tålte veldig dårlig, jo det måtte være han.

Ole kjente at han ble veldig omtåket, han hørte en pipelyd, og omsider var alt helt svart, hodet hans traff gulvet og der ble han liggende.

12 minutter senere våknet han, nå lå han i sofaen til Kari, med en våt og kald klut på pannen.
"Unnskyld, jeg trodde du visste om det?" sa en veldig bekymret Kari som satt like ved siden av han.
"Kari, det er noe jeg må fortelle deg", sa Ole helt av seg selv.
"Ja, jeg har skjønt det, og jeg tror jeg vet hva du vil si. Jeg har skjønt det på oppførselen din, og jeg vet det ikke sikkert, men jeg tror jeg vet hva du vil fortelle meg, si det du" sa hun, og så han inn i øynene.

Hadde hun skjønt om følsene hans for henne? Har han virkelig vært så dårlig på å skjule ting, eller er det slik med folk som leser mye bøker, at til slutt blir alle mennesker som en åpen bok for dem?
Jaja, nok om de tankene, nå skulle hna fullføre det han kom for!

"Jeg elsker deg jeg..." sa han.

Hvafornoe, sa han virkelig det han trodde han sa, han måtte forsikre seg.

"Jeg elsker deg, jeg" sa han, igjen!

Jo, hadde han ikke sagt det for tre sekunder siden, så hadde han i hvertfall sagt det nå.

"Joda, jeg skjønte det nok... Det unnskylder ikke oppførselen din, men... Jeg tilgir deg, og skal jeg fortelle deg hvorfor?" smilte hun.

Å herre Gud, hva skjer nå, tenkte Ole!
"Jeg har følser for deg, jeg også... Og i dag har du bevist at du er noe å samle på. Du har stått ansikt til ansikt med forskjellige redsler, du har tatt oppgjør med en tett venn av deg, og i tillegg åpnet deg for noen du elsker. En slik gutt vil jeg ha. Det har alltid vært deg, og til tross for alt jeg har måtte finne meg i, så har jeg alltid likt deg, uansett. Har tenkt på deg hver eneste dag..." sa hun, og var noe skjelven omsider.


Og hva som måtte skje videre med Ole, Kari og Kenneth, får være opp til deres fantasi, for nå er denne historien slutt! :-)

VI BLOGGES! :-)

Lørdag så begynte jeg å skrive på en historie kalt "Arne og Heidis tragiske historie", i går la jeg jeg fortsettelsen, altså kapittel 2, og nå kommer omsider tredje og absolutt siste del av tragi-historien, som jeg selv har skrevet!

ADVARER ALLE MOT EN STERK OG SJOKKERENDE AVSLUTNING, LES PÅ EGET ANSVAR!
Samtidlig håper jeg at alle vil lese hele historien i håp om at de får med seg budskapet jeg har.

For å lese del 1, trykk her!
For å lese del 2, trykk her!

KAPITTEL 3: ARNE OG HEIDI - SISTE KAPITTEL! (FINALE)

Dette var den absolutt verste situasjonen i Arne sitt unge liv, hittil.
Han hadde opplevd mye rart før, men ikke i nærheten av noe så nervepirrende, alvorlig og farlig. Kroppen var helt rystet og utmattet fremdeles, det fikk ikke hjelpe, han kunne ikke bli liggende å vente på at hun skulle komme inn med noen slags form for våpen.

Arnes hode klarte så vidt å bøye seg for å se hvordan gulvet som sengen sto på var, han merket at der lå det en tykk, myk matte - hvis han forsiktig rullet seg ned på gulvet så kunne det hende at ingen hørte han...

Lett var det ikke, men i løpet av noen sekunder klarte han likevel å rulle seg på gulvet, litt lyd ble det, men han trodde det gikk bra, hun kom ikke igjen enda. Møtet med gulvet skulle han likevel planlagt i to sekunder til, det gjorde ikke akkurat smerten han alerede hadde stort bedre. Han krøp forsiktig og svært treigt mot døren, i håp om å komme seg løs. Dette var det mest spennende og jævlige han har opplevd...

Da han kom ut tok han tak i en feierkost som sto på trappen, han klarte å bygge seg opp, og bruke den som en slags gå stokk, samtidlig som han også rappet med seg en til fra naboen - bare en kost som stav ble litt vel utfordrende.

Han beveget seg så fort han kunne mot parken i håp om å finne hjelp, hadde Heidi utryddet hele nabolaget, han fant ingen, bare noen katter og fugler som lusket i nærheten. "Greit nok, det er tidlig på morgenen enda, og folk flest er enten hjemme og sover, eller på skole eller på jobb nå", tenkte han for seg selv.

Etter to minutter var han nesten fremme til parken, kanskje kunne han prøve å drikke noe når han var kommet frem, ved parken var det nemlig en elv som rant, men han hadde sine tanker om at den var frosset til is.

"Hvor i all verden har du tenkt deg hen da??" hørte han en kjent stemme si høyt noe bak han, han snudde seg langsomt, og forskrekket, men noe lettet da han så hvem det var - Hans beste venninne Wenche, sammen med sin fetter Kristoffer.

"Jeg vet dette høres helt sykt ut, men dere må hjelpe meg. Jeg har noen etter meg, noen som alerede har skadet meg alerede, som dere ser. Jeg har ikke tid til å forklare, men kan dere være så snill å hjelpe meg bort herfra?" spurte Arne og så mest på Wenches bekymrede blikk.
Wenche, kjente Arne godt, og visste at han ikke tullet med slikt, hun så seg raskt rundt, og svarte;
"Æehm, ja, Ford`en min er like i nærheten, jeg kan kjære deg til politistasjonen".
"Takk Wenche, å jeg er så glad i deg, du er og forblir min beste venn" smilte Arne.

Wenche og Kristoffer tok tak i Arne og bar han bortover så forsiktig de kunne for å ikke gjøre vondt verre for kroppen, plutselig satte de opp farten, Arne var den siste som så hvorfor. Bare få meter bak dem var Heidi, med en hagesaks og stiftpistol, og ett par neglefiler som hun hadde stappet i den rosa Volcom-buksen, som stakk ut av høyre lomme.

Heldigvis hadde Wenche glemt å låse bilen så de klarte å kaste seg inn i bilen alle tre. Arne trodde han skulle få hjertestans da han skjønte at Wenche hadde problemer med å starte bilen på grunn av kulden.



Mens hun forsøkte å starte bilen kom det mange banneord ut fra munnen på henne...
"Jeg går ut og tar meg av henne, hun er bare en tenåring med store problemer", utbrøt Kristoffer.
"Ta en titt på Arne, og ta en titt på hva den fitta bak oss har i hendene, ikke gå ut!", ga Wenche klar beskjed om, men Kristoffer hørte ikke på det, han stormet ut av døren, og bestemte seg for å ta den falske, psykiske ustabile platineblonde-fjortissfalske drittmegga.

Arne flyttet blikket sitt fra bestevenninen Wenche, til speilet i bilen. Han så en mildt sagt irritert Kristoffer storme mot Heidi Rosa. Kristoffer pekte på Heidi og sa.
"Jeg kjenner ikke deg, men du skal vite at jeg har hørt mye om deg!".
"Hører du på rykter så har du et problem", svarte Heidi mens hun så stygt på han, med hagesaksen og stiftpistolen fremdeles godt plantet i hver sin hånd.

"En ting er at du er en falsk, overlegen, selvopptatt, innpåklengende, frekk fjortissfitte som stadig drikker deg fjortissfull hver helg og klenger deg på alt av både det samme og motsatte kjønn, noe som er lavmål i seg selv. Og en annen ting er at du er falsk og aldri helt snakker sant. Men hva faen mener du med å knuse kroppen til min kusines bestevenn?" knurret Kristoffer.
"Haha, bestevenn faktisk! Hun er jo 14, 15 eller 16 år eldre enn han, de kan umulig være bestevenner, det er bare for fjærnt liksom! Og hva faen mener du med å si det du nettopp sa, jeg har ikke skadet Arne, han koliderte selv med den forbanna emosykkelen sin, så det selv. Han må ha slått hodet sitt så kraftig da han krasjet at han har fått dere til å tro ett eller annet sykt", utbrøt Heidi.
"Hvorfor bærer du rundt på en hagesaks og stiftpistol da?"
"Jeg er for sent ute til å rekke skolen. Jeg skulle egentlig hjelpe Arne da han skadet seg, men da jeg kom tilbake var han borte. Så da bestemte jeg meg for å heller dra til skolen. Det er naturfag om en time, og jeg hadde lovet å ta med denne hagesaksen og stiftpistolen i dag." svarte Heidi.

Arne som nærmest lå i bilen hørte såvidt hva som ble sagt, og begynte å tenke.
"Wenche... Jeg vet dette høres fjernt ut, men Heidi ble faktisk spurt av Åge Samlesen, altså naturfaglæreren om hun kunne ta med hagesaksen og stiftpistolen, jeg tror faktisk hun har lånt begge delene fra Åge en uke for å gjøre noe arbeid for storesøsteren sin mens hun har vært på ferie en uke. Jeg mener godt å huske at Åge spurte henne i går om han kunne få tilbake utstyret til naturfagtimen igjen i dag..." mumlet Arne fortvilet.

Wenche rullet ned vinduet på bilen og ropte på Kristoffer: "Kristoffer! Jenta snakker sant, i følge Arne så hørte han vist selv at læreren deres ba Heidi om å ta med begge delene til skolen.

Etter det beklaget en nølende Kristoffer seg for Heidi, og gikk så inn i bilen igjen. Arne ble kjørt til legesenteret, og fikk leget de fleste av sårene sine. Mens han var hos legen tenkte han fremdeles på de tegningene han så hos Heidi.

Noen timer senere satt han i parken sammen med Wenche, de hadde nesten sittet der i to timer alene med fuglene, begge to var ikke så veldig fan av fugler, spessielt ikke visst de kom for nær. Men så lenge de fikk prate sammen, noe de egentlig følte selv at de som bestevenner får tid til alt for sjeklden, så hadde ikke fuglene så mye å si.

"Huff, nå er jeg dessverre nødt til å gå jeg" fortvilet Wenche, om 8 minutter måtte hun på jobb, "men tusen takk for to veldig koselige timer, som igjen har gått alt for fort." la hun til.
"Mm, vi får snakkes på skype eller noe i kveld da" smilte Arne, og ga bestevenninnen sin en god og lang klem, før hun gikk.

Han tok på seg øretelefonene og hørte på musikk mens han ble sittende på benken alene i ti minutter.
Plutselig så han noen han hadde sett tidligere den dagen, Heidi, til Arnes overaskelse gråt Heidi.
"Heidi! Kan du komme hit, det er bare noe jeg vil spørre deg om!" ropte Arne til Heidi som ikke før da så at han satt der, hun var dessuten noen meter unna.
"Trenger ikke det... Jeg skjønner at du bare vil være snill, og at du hater meg... Jeg fortjener ikke noen venner lenger, jeg er bare en falsk, usikker og skandaleskadet, selvopptatt fjortiss" gråt Heidi.
Han hørte nesten ikke hva hun sa på grunn av avstanden men la til;
"Unnskyld for alle de gangene vi har kranglet i det siste, jeg vet jeg ikke burde vært så krass, jeg skulle heller unngått å ta telefonen og sånt, fremfor å svare deg som jeg har gjort.".
"Jeg skjønner deg godt, jeg har alltid gjort om på sannheten. Alltid brukt deg, vært frekk i munnen mot deg, og også sviktet deg når du selv har trengt en venn", Heidi var helt knust av samvittighetssmerter.

Arne ålet seg opp fra benken, og gikk langsomt mot en helt annen Heidi enn han hadde sett tidligere.
"Hver så snill Arne, ikke utsett deg selv for å ha mer med meg å gjøre, jeg har som faen dårlig samvittighet nå, men i morgen har jeg helt sikkert blitt meg selv igjen. Igjen en overlegen, manipulerende, løgnaktig, intens og overkåt, selvopptatt megge..." gråt hun.
"Noe sånt har jeg aldri sagt til deg" fortvilte Arne, mens han kom på at han faktisk hadde sagt noe til en annen nær venninne, Ingunn, som var en av Heidis nærmeste venninner.
"Ikke til meg, men jeg skjønner at du mener det. For du har rett, jeg har gjort så mye dumt, spilt mitt eget løp... Og nå har jeg mistet deg, du har alltid vært den beste guttevennen jeg noen gang har hatt. Du har alltid vært så tålmodig, og til tross for at du noen gang har sagt hva du mener om ting jeg har gjort til meg, så har du til syvende og sist, alltid vært her som regel likevel" fortsatte hun, mens tårene hennes vasket bort den mørke, lilla øyenskyggen hennes, som rant nedover kinnene.

Arne skulle til å gi holde rundt henne og gi henne en klem, i det hun trakk seg unna.
"Unnskyld, du hadde helt rett angående sykkelulykken. Men jeg ville aldri skade deg.... Du skulle bare visst hvor forelsket jeg har vært i deg. Alle gangene jeg har snakket dritt om deg til vennene mine så har det vært for at jeg var redd for at de skulle forstå det, siden de har et annet syn på gutter som klær seg i slike mørke klær som du gjør, og i tillegg til at du som gutt bruker sminke. Jeg har alltid likt deg veldig godt, du har alltid gitt faen i hva andre mener, uansett... Skulle ønske jeg var som deg, stabil og viljesterk" hulket hun og la til, ;
"Jeg hadde planlagt sykkelulykken din i en uke, i håp om at jeg lettere kunne få deg innpå rommet mitt alene, for å fortelle deg hva jeg følte. Da jeg gikk ut av rommet for å lete etter medisiner og lignende, så prøvde jeg samtidlig å psyke meg opp til å fortelle deg det, derfor tok alt så lang tid. Da jeg skjønte at du hadde kommet deg ut så skjønte jeg at du hadde sett de tegningene mine, og da turte jeg i hvertfall ikke se deg i øynene".

Arne ble helt svimmel. Var alt virkelig sant? Var Heidi Rosa forelsket i han?
Han kjente at han hadde behov for å sette seg ned.



"Det er en ting til... Familien min skal flytte i morgen. I sommerferien fikk pappa høre alle ryktene som folk slenger rundt om meg, og vi har bestemt oss for at vi skal flytte, så jeg får startet et nytt liv. Jeg hadde bare håpet at jeg skulle klare å fortelle deg dette før jeg reiste fra deg. Jeg skjønner at du hater meg, og tro meg, jeg hater meg selv også. Vil bare du skal vite at jeg aldri innerst inne har ønsket å gjøre deg noe vondt, men så er det kun det jeg har oppnådd... Jeg elsker deg så høyt, og har ikke klart å tenke på stort annet på et halvår...", nå klarte hun nesten ikke å vite hvor hun skulle gjøre av seg, hun brøt totalt sammen og falt i bakken så Arne som sto en og en halv meter unna, godt hørte det.

Han beveget seg mot henne, senket seg ned og tok skikkelig tak i henne, holdt rundt henne og lot hun få gråte ut.
Armene hennes hang nærmest, hun var veldig forsiktig med å holde rundt han, hun følte at hun fortjente ikke dette, Arne var for god for han, tenkte hun, men etter noen minutter tok hun bedre tak rundt han og klemte han.

Slik holdt de rundt hverandre i tre kvarter, uten å si noe.
Til slutte hjalp de hverandre med å reise seg. Ingen av de visste helt hva de skulle si. Det var så mange tanker som surret rundt i tankeboksen hos de begge.
"Jeg antar at dette er farvel" sukket Heidi.
Han så på henne, lettet over at de nå hadde skværet opp, og funnet ut av ting, mens han tørket noen tårer på kinnet hennes med den ene fingeren sin.

"Nei, dette er ikke farvel... Du flytter riktignok i morgen, men det blir bare to mil, jeg sykler lett to mil på en times tid. Vist du vil så vil jeg gjerne være venn med deg, vil ikke krangle mer. Selv om vi begge har vært irritert på hverandre og sagt og gjort mye dumt, så bryr meg meg om deg, faktisk." svarte han.
"Takk, det hadde betydd veldig mye for meg, og du... Jeg kommer ikke til å snakke dritt om deg lenger, jeg har nettopp fortalt venninne mine om hva jeg føler for deg, og nå gadd de ikke være sammen med meg lenger... Jeg har ingen jeg nå..." sukket hun igjen... Svært tungt.

"Jo, du har meg, meg mister du aldri. Jeg har ikke som vane å kutte ut folk, jeg er nok for snill, klarer aldri helt å dumpe venner uansett. Og dessuten fortjener alle en sjanse til, også du" sa han og ga henne en klem til.

"Tusen takk Arne", nå kjente hun at hun følte seg litt bedre, først og fremst hadde hun ikke lenger de falske vennene å ta vare på lenger, og dessuten hadde hun også klart å fortelle gutten hun elsker om sine følelser for han, og likevel hadde hun han fortsatt, som en venn. De bestemte seg for å fortsette å være venner, i hvertfall en stund til, før de gikk hver sin vei.

Da Arne gikk hjemover tenkte han mye, men denne gangen gode tanker. Han var så lettet over at ting hadde gått så bra, og samtidlig var han veldig rørt og stolt over Heidi for første gang, hun hadde tatt oppgjør mot sine falske venninner og tatt konsekvensen av det, og samtidlig hadde hun tatt mot til seg å fortelle han at hun elsket han mer enn bare en venn.

Mens han tenkte og fortsatte å bevege seg hjemover hørte han plutselig masse bråk bak han. Han snudde seg og så noen fortvilte og sjokkerte mennesker ved elven som var frosset. Han slengte fra seg krykkene og klarte å løpe på sin måte mot den frosne elva.

"Hva er det som skjer?" spurte Arne til en av de fortvilede menneskene.
"En jente skulle nettopp gå over isen for å ta en snarvei eller noe, også falt hun... Gjennom isen" svarte en eldre dame skalv i hele kroppen.

Arne så bare et hull i isen, og fryktet det verste. To minutter senere kom det politi, ambulanse og dykkefolk.
Dykkerne skar opp et større hull i isen og dykket. Etter noen sekunder kom de opp...

Arne hatet det han så, opp fra isen kom dykkerne, med en ihjelfrosset, og død Heidi.

Heidi ble lagt på en båre, et laken ble lagt over henne, og hun ble kjørt vekk.
Arne sto der, helt sjokkert, og lammet av sorg, plutselig tok en hånd forsiktig tak i skulderen hans, det var Wenche.
"Jeg beklager. Jeg fikk nettopp en telefon mens jeg var på jobb, og fikk høre det hele..." sa hun.
"Hun... Hun hadde vært forelsket i meg hele tiden... Hun...", Arne var helt sjokkert.
"Jeg skjønner, nå er hun i hvertfall på et bedre sted. Jeg kondolerer så masse" sa Wenche og ga Arne en varm og lang klem.

Denne dagen lærte Arne noe. Han lærte seg at han selv om jenter kan være aldri så utspekulerte, falske og utspekulerte, så er det som oftest fordi de er veldig usikker på seg selv. Og han bestemte seg for at han skulle hjelpe flere som Heidi fremover, til å tro på seg selv, bygge de opp, og kanskje klare å vise seg som den de er og hva de står for, før det er for sent. Man vet aldri hvor lenge et menneskeliv varer, og de alle fortjener en ny sjanse, og klare å stå frem og være den de er, uten å måtte skjule seg og spille hard og tøff, for å skjule sin usikkerhet og frykt...



Aldri før hadde det vært en begravelse på Arnes hjemplass, som under Heidi sin begravelse.
Samme kveld som hun gikk bort skrev Arne et langt innlegg på bloggen sin, og i lokalavisen om Heidis skjebne og hvem hun egentlig var.

Hundrevis av tenåringsjenter og gutter med svekket selvtillitt hadde møtt opp for å hedre Heidis minne, hun hadde gjort opp for sine feil, tatt et oppgjør mot de fisefine venninnene sine, og levd sin siste dag uten for mye sminke å skjule seg med.

Resten av Arnes liv jobbet han med og mot fordommer, usikre mennesker i alle aldre, mobbing og vold.
THE END!

Michael Jackson - You are not alone:


Og for å lette stemningen litt legger jeg til "Postgirobygget - Under isen":

Hva synes dere om historien? Håper alle sammen liker den, og at dere legger igjen en kommentar om hva dere synes.

Ønsker alle sammen en riktig god og fin tirsdag videre. Ta godt vare på dere selv, og de rundt dere!
VI BLOGGES!

I går skrev jeg en historie som jeg selv har skrevet og diktet opp, kalt "Arne og Heidi", nå har jeg tatt meg bryet å skrive fortsettelsen til dere:

KAPITTEL 2: ARNE OG HEIDI
Det hadde gått noen dager, det var blitt august og skole og jobb var blitt et faktum igjen.
Arne sto forran speiliet og pusset tennene sine en tidlig morgen, noe han gjør alt for sjelden.
Mens han sto der og pusset tennene tenkte han på Heidi.

Alle de patetiske diskusjonene han har hatt med henne, og samtlige venninner av henne som hun har sladret til når hun har trengt støtte i sin sak.
Hvor mye han hadde funnet seg i, foreksempel de gangene hun hadde brukt han som en slags søppelbøtte til å selv tømme seg selv for problemmer og triste tanker, for ikke å snakke om hva som skjedde da han selv stolte på henne og åpnet seg, da alt til slutt gikk videre til Heidis venner.

"Fy faen", tenkte Arne, mens han sto og pusset de siste tennene i øvre del av munnen.
Slike jenter som bruker andre, men som selv ikke kan holde tett, og som i tillegg er så utrolig falsk og frekk genererelt, slike jenter hadde han lite til overs med.



Arne var ferdig med å pusse tennene da han la fra seg tannkosten og gikk ut, forså å sette seg på sykkelen.
Det var kaldt, og surt i luften. Arne hatet det. Men han brukte heller sin energien sin på å irritere seg over å tenke på den falske og tragiske platinablonde-rosa-bimboen; Heidi Rosa.

Mens han syklet avgårde til skolen tenkte han på alt han hadde lyst til å gjøre med henne.
Ting som å kjøre henne i en gedigen kjøttkvern for så å gi restene av henne til hundene til naboen Fred.
Eller hva med å henge henne opp i et tak etter det falske platinablonde håret hennes opp i taket på en tunnel, en togtunnel...

De sadistiske voldstankene dempet forsiktighetsnivået til Arne mens han syklet, plutselig klarte han det helt fantastiske; å kjøre rett inn i en stor korktavle med masse reklame og etterlysninger på.

Arne blacket ut i noen minutter. Da han omsider våknet igjen sto hun der! HEIDI ROSA! - Den platinablonde bitcha!
Arne var sikker på at han var død, og kommet til helvete, for det han så måtte være djevelen selv!
"Hvordan gikk det?, spurte Heidi, og til Arnes overaskelse så hun faktisk ut som hun brydde seg.
Han klarte ikke helt å si noe, han prøvde å reise seg, men han hadde for vondt i hele kroppen, Heidi rakte frem en hånd, Arne prøvde å ta tak i den, men bevegelsen som skulle til gjorde så alt for vondt, skadene etter kolisjonen var blitt for hard.

Heidi bestemte seg for å løfte han opp, hun bøyde seg, satt seg på huk, tok forsiktig rundt omkring han, og reiste han forsiktig og langsomt opp.

Hun plasserte han forsiktig på en benk i nærheten og satte seg ved han.
"Kjære vennen, går det bra? Jeg så kolisjonen ut fra vinduet mitt, jeg bor jo her i sentrum, og tilfeldigvis fikk jeg med meg det hele. Vil du jeg skal ringe ambulansen?" sa hun mens hun så bekymret ut på han.
Endelig klarte han å få frem noen ord; "Æehm... Neida, det går bra, bare jeg får sittet litt i ro i noen minutter så..."-
"Du brukte ikke hjelm en gang, du kunne ha dødd. Hva om du får en hjernerystelse eller to?", nei Heidi var ikke den skarpeste kniven i skuffen.
"Har ikke det, jeg kjenner at jeg bare trenger å-..."
"Kom, du skal i hvertfall bli med hjem til meg, jeg nekter å vite at du er skadet uten å hjelpe deg" avbrøt hun, tok tak i han for andre gang, og dro han opp av benken, Arne klarte ikke å si noe, ikke tenkte han på å gjøre motstand heller, hva om hun virkelig var god og snill innerst inne?

Da hun fikk låst opp døren til huset, dro hun han rett inn på soverommet sitt, og la ha forsiktig og skånsomt ned i sengen.

"Ligg helt i ro, jeg skal bare hente noen kluter og noe annet.... Bare ligg helt i ro, ikke rør en finger, pust rolig, og sørg for Guds skyld for at du ikke sovner", sa hun fort i det hun forsvant som en vind ut av rommet.



Dette var sært. Jenta som han hadde nærmest lagt for hat i løpet av sommerferien var nå jenta han lå i sengen til.
Helt spontant uten å tenke seg om tok han å forsiktig å åpnet en skoff i på en komode ved sengen han lå i.
Han visste dette var galt, men det stoppet han ikke. Plutselig var den ene hånden hans godt plantet inn i skoffen, han tok opp noen tegninger og trodde ikke sine egne øyne.

Noen av tegningene var av han... Han bladde, og bladde. Dette var ingen tegninger, dette var planer!
Heidi hadde planlagt alt sammen, hun hadde stått bak sykkelulykken hans, og bare Gud visste hva som skulle skje med han nå.

Han lå der helt forsvarsløst, klarte så vidt å bevege noen fingrer, og nå skulle han altså vente seg noe helt umenneskelig fra plotinablondinen!

Fortsette følger...

Ok, vet jeg har skrevet noe om at dette skulle være andre og siste del, men det ser stygt ut til at dere må vente litt til for å få med dere den absolutte finalen! SE HVA SOM SKJER! :-)

VI BLOGGES!

I går skrev jeg historien om Albert, siden jeg ikke har mer å gjøre akkurat nå, så har jeg like så godt bare skrevet enda en historie, denne gangen en historie jeg kaller "Arne og Heidi".

KAPITTEL 1: ARNE OG HEIDI
Vi kjenner alle en Heidi Rosa, og en Arne Svart.
Om vi ikke kjenner personlig, så vet vi av, om ikke så har du sovet hele ditt liv, og har mye å oppdage.



La oss begynne med Arne Svart. Arne Svart er ofte kledd i sorte og røde klær, han har nesten ikke noe hår på hodet, han er 18 år, 180 centimeter høy, normal tynn og går med en piercing i tunga. Mange tror Arne Svart er en overlegen kald faen, men innerst inne er han et følsesmenneske som veldig få, han bare viser det ikke så mye. Han holder seg en god del i ro og er veldig opptatt av rettferdighet, fred og ro.

Heidi Rosa er en 16 år gammel jente med platinablondt-farget hår.
160 cm lang, godt innklint med sminke, klesstilen varierer en del, og er litt ustabil akkurat som humøret hennes, noen ganger kan hun gå i hvitt og rosa, andre ganger i blått og fiolett. Heidi Rosa er veldig inntim, hun er en klegg, på fester kan hun klenge seg innpå alle, uansett hvem og hva, og lett virke utrolig kåt og helt vill.
Hun trenger ikke å være beruset en gang, det holder med at noen gir henne en flaske som egentlig er totalt alkoholfri, men så lenge Heidi Rosa selv TROR det er alkohol i drikken, så blir hun fort det vi kan kalle fjortissdritings- full uten alkohol!

Arne og Heidi er to helt forskjellige personligheter, og egentlig var det nok heller aldri helt Guds mening at de skulle møttes. Men det gjorde de til slutt, via felles venner.
Siden Arne er en person som liker å gi alle en sjanse, og Heidi er en person som snakker med alle i håp om å bli likt av alle så ble det til slutt til at de ble venner, for en stund.

Sommerferien 2011 hadde nettopp startet, det var slutten av juni-måneden, og Arne var i skogen og gikk seg en tur i fred og ro, som han gjør en del. Da var det at telefonen hans ringte, han så på displayet at det var Heidi som ringte.

Arne hadde bestemt seg for at han ikke skulle bruke noen multimedier på denne turen, han ventet på at hun skulle stoppe ringingen, før han slo telefonen på lydløs.



Da han kom hjem igjen, og skulle til å ta seg en dusj sjekket han telefonen, 8 ubesvarte anrop, og 4 uleste meldinger, alle var fra Heidi Rosa.

"Hvorfor tar du ikke telefonen?" sto det i melding 1.
"Er du sur på meg for noe eller, i såfall vil jeg vite hvorfor?", sto det i melding 2.
"Bare tulla altså, sorry om du ble sur for den siste meldinga. Tror ikke du er sur altså. Men ta telefonen? Vil bare snakke" sto det i melding 3.
"Din overlegne døvelg, ta telefonen da kompis!" sto det i den siste meldingen, etterfulgt av tre smileyer.

Dette var ikke første meldingene han hadde fått fra Heidi. Han visste godt at Heidi var en person som var sykt opptatt av å alltid snakke med noen, veldig klengete, inntens og oppmerksomhetssyk.

Han var ikke blant de hun førsteprioriterte i det hele tatt, var kun de få gangene at de andre vennene hennes ikke hadde tid at han plutselig var grei nok å spørre om han ville finne på noe.

Han ringte henne opp, og fikk bare telefonsvareren, han visste ikke helt hvorfor han gjorde det, men etter å ha prøvd å ringe, sendte han en melding om at han godt kunne møte henne og finne på noe. Arne hadde egentlig ikke noe i mot Heidi, men hun var ikke akkurat hans type venn, han hadde hørt flere si at hun er noe falsk, manipulerende og innerst inne veldig redd, selv om det absolutt aldri virket slik. Arne likte ikke falske mennesker, men han visste veldig godt hvordan det var å være redd og ønske å alltid ha noen ved seg.

Noen timer senere lå Arne i sofaen og så film. Da telefonen ringte igjen, det var Heidi.
Han lot telefonen ligge, nå var han opptatt, og dessuten var det sent. Men telefonen sluttet ikke å ringe.
Etter to minutter tok han telefonen.

"Hvorfor har du egentlig telefon som aldri tar den da?" hørte han Heidi si.
"Æehm, selv om noen eier en telefon så er man ikke nødt til å ta den til en hver tid. Jeg føler selv at jeg tar telefonen veldig ofte, men akkurat i dag har jeg bare hatt en dårlig dag", svarte Arne.
"Jaja..." svarte Heidi, uten å egentlig virke som hun brydde seg om hvordan Arne har det i det hele tatt, "Men, du lyst til å finne på noe eller?", fortsatte hun.
"Nå? spurte Arne.
"Ja. Med mindre du er syk da, du har da aldri noe å gjøre uansett, så du kan godt finne på noe med meg", sa Heidi.

Arne kjente at han ble noe småirritert, men valgte å ikke synke på hennes nivå.
"Sant nok, men akkurat nå ser jeg på en film, og er dessuten litt trett, hva med i morgen?" spurte han.
"Arne, Arne, Arne. Bare si det, skjønner at du er sur på meg. Ikke hver så feig og dramatisk da, please", svarte hun, etterfulgt av den lyse fjortiss-fnise-latteren sin.
"Sorry, men jeg er egentlig ikke i form. Er ikke sur på deg Heidi, men jeg skal tidlig opp i morgen også, jeg skal møte Wenche klokken halv elleve i morgen".

Wenche var Arnes bestevenninne, det mennesket som betydde mest for Arne. De var ikke sammen, de var bestevenner, hadde mye til felles, og selv om Wenche var 19 år eldre enn han så gjorde det aldri noe de to imellom.



"Jesus... Skjønner du ikke bare at hun bruker deg da? Hun har barn også. Og dessuten er jo hun for gammel for deg" sa Heidi, og lo falskt.
"Hver så snill ikke snakk dritt om bestevenninna mi...".
"Jaja, skjønner du er sur sjø... Hade" sa Heidi og la på før Arne rakk å svare noe som helst.

Resten av denne kvelden kjente Arne at han var irritert. Selv om han så på favorittfilmen sin, så klarte han ikke å la være å irritere seg.

Etter at filmen var slutt la han seg for å sove...

Fortsettelse følger....

Vist dere ønsker å lese hvordan dette utvikler seg så må dere følge med på bloggen.
Når jeg bestemmer meg for å skrive og legge ut del 2, vet jeg ikke, det kan skje om noen timer, det kan skje i morgen, eller litt senere. :) Vet starten er noe kjedelig, men jeg lover å speede på mer i del 2. ;-)

Fikk forresten bare lyst til å legge inn en random låt fra "Jokke og valentinerne":

VI BLOGGES!

HAR SKREVET OG DIKTET OPP EN HISTORIE JEG HÅPER DERE VIL LIKE!
Skrev for noen dager siden den triste historien om Cathrine som jeg hadde skrevet og diktet opp selv.
Fikk veldig mange fine kommentarer på den, og har nettopp hentet inspirasjon og lyst til å skrive en ny historie igjen, denne gangen historien om Albert, enda en som ikke var som alle andre.

Albert. A-l-b-e-r-t.
ALBERT!
Albert ja, alle kjente han og Albert kjente alle. Ingen var som han, han var spessiell.
Han var 174 centimeter høy, og veide 87, kilo. Han gikk med kontaktlinser, hadde halvlangt, bruntfarget hår, og gikk ofte i slitne sportsklær, arvet etter sin far. Utenom dette så han helt normal ut, men det var bare utenpå.

På skolen ble han ofte mobbet, ikke fysisk, men psykisk. Han ble forsåvidt ikke mobbet så mye, mobberne ga opp etter en stund. Det så ikke ut som om Albert tok seg nær av det, ikke så mye i hvertfall.

Albert hadde bare to venner i livet, Beate og Adrian Kloppen, naboene hans.
De var de få som visste om Alberts hemmelighet, en hemmelighet ingen andre visste om, unntatt noen veldig få.

En dag gikk Albert ned gaten på veine for sin mor Elise. Elise var nokså skrøpete, treig og veldig senil. Hun var ikke så veldig gammel, hun var bare 53, men etter for mange sigaretter og flasker med øl på for mange lørdagskvelder hadde hun seg selv å takke. Albert var sunn og fornuftig, han verken drakk eller røykte, eller snuste, ikke i helgene en gang. Det hadde han av sin far som var avholdsmann, oppegående og frisk frem til han ble drept våren 1999 under en blodig protestaksjon mot politivold i USA.

Men nok om det.
Mens Albert spaserte nedover gaten kom han borti en plakat. Det skulle arrangeres en veldig spessiell og HARD konkurranse i byen om bare tre dager. En konkurranse hvor det var om å gjøre å krype helskinnet gjennom en underjordisk tunnel fylt av farer. Først lurte Albert på hvorfor i all verden noe sånt ble reklamert for så offentlig, og hvorfor ingen hadde plukket ned plakaten, den hadde nok nettopp blitt hengt opp.
Men Albert valgte å ikke henge seg for mye oppi nettopp dette, han hadde bestemt seg for å delta, fritid hadde han nok av, veldig redd i livet var han ikke heller. Albert bestemte seg for å være med, og tenkte ikke mer på det.

Dagene gikk, og dagen kom, dagen for å vinne.
Han hadde møtt opp i undergangstunnelen 1 time før, for han likte alltid å være tidlig ute, stress hatet han, blant annet fordi han visste det kunne forkorte livet hans med en tomme, som han fikk høre av sin far. Hva det måtte bety, og om det stemte, det visste han ikke.

Klokken begynte å nærme seg, og mange møtte opp. Det var minst 80 publikomere i den trangetunnelen, og 12 deltakere, blant annet Albert. De andre deltagerne hadde sterkere muskler enn Albert, så tøffere ut, og var litt eldre, ja Albert var forresten bare 17... De andre gutta så ut til å være cirka 23 år, og var definitivt litt sterkere, og barskere. Tatoveringer hadde de også, og så generelt veldig velltrent og farlige ut. Men det tenkte ikke Albert så mye på, uten at han selv visste hvorfor. Han kunne jo ikke vite hvorfor, når han ikke tenkte på det!

Dommeren kom omsider, litt småforsinket, men det hadde nok sin grunn, som alt annet.
Dommeren var høy, minst to meter. Han var tynn, og kledd i militærdrakt, han måtte være i 40-årene, for han hadde bart!

Dommeren ba deltagerne om å gjøre seg klar ved en målstrek som var laget i den våte, klissete gjørma.
Albert så mot den lave tunnelen som han og 11 andre snart skulle krabbe gjennom, han så det var glasskår noen steder, og skjønte ikke hvorfor det var arrangert en konkurranse hvor levende individer skulle krabbe seg gjennom slik. Han hadde sett på film hva som skjer når noen berører glasskår, og det likte han ikke så godt.

Plutselig så han at dommeren løftet opp sin høyre hånd, tre fingre var opp i luften. Tre fingre ble til to fingre, som igjen ble til 1 finger. Da den siste fingeren var nede begynte Albert og de 11 andre å krabbe avgårde.
Alle kjente fort ubehag, et snev av klaustrofobi, og fort smaken av smerter.
Det var trangt og glasskårkutt gjorde ikke saken lettere.

Publikum ropte at de kom aldri til å klare det. Etter bare to minutter hadde fire av deltagerne stoppet opp, snudd og begynt å krabbe tilbake. De hadde gitt opp, Albert var ikke en av de. Albert fortsatte å krype og krabbe seg bortover gjennom søle, glasskår og illeluktende stank. Nå hadde 2 til gitt seg og de gikk ikke lang tid før fire til gjorde det.



Nå var det bare Albert og mannen med mest muskler igjen. Alberts gjennstående motstander var 2 meter forran han.

Publikum ropte at Albert kom aldri til å klare å vinne mot motstanderen, som var 2 meter fremfor han.
Tiden gikk, til slutt hadde de krypet og krabbet en hel halvtime. Nå var de nesten likt, motstanderen hadde begynt å blitt noe mer sliten enn Albert, enda motstanderen var mer veltrent.

Til slutt skjedde det helt store, Alberts motstander ga opp. Og Albert hadde bare en halvtime igjen.
Publikum var selvfølgelig overassket over at motstanderen hadde gitt opp, han hadde da større muskler. De fortsatte å rope at Albert ikke var i stand til å komme seg i mål. Det var montert høytalere i tunnelen som spilte av publikums negative holdninger, og kamera som gjorde at publikum fikk sett det hele, direkte.

Albert var begynt å blitt veldig sliten, sår og klar. Men han ga ikke opp. Den siste halvtimen, ble Alberts lengste, men til slutt var tiden forbi, og Albert hadde kommet seg gjennom!

Han reiste seg veldig langstomt, det kom to leger bort for å rense sårene og kuttene som han hadde i kroppen, han blødde en del, og var noe hvit i ansiktet.



Ingen skjønte hvordan Albert hadde klart det.
Ikke Albert selv heller, de eneste som visste hvorfor var Adrian og Beate, de visste at han var døv, og at han ikke kunne høre publikums nedvergende kommentarer. Albert visste selv at han ikke kunne høre, han kunne kun lese på leppene og hadde ikke hørt negativitetene som kom fra publikum sine munner.

Albert var riktignok ikke sterkest av de 12, men han var den eneste som ikke kunne høre, og det var nok grunnen til at han aldri ga opp!

Håper at dere likte historien, og at dere ignorerer enkelte skrivefeil som godt mulig eksisterer i historien, har ikke orket å gått gjennom og rettet opp, er litt lat i sommervarmen, hehe.
Håper dere ser budskapet i historien min, og at dere gjerne kommenterer hva dere syns.

Ønsker alle en god og fin helg videre. :)

VI BLOGGES!

For en stund siden skrev jeg en historie som jeg hadde skrevet og diktet opp selv om en gutt jeg kalte Kim. Nå har jeg igjen fått lyst til å komponere og skrive enda en historie, denne gangen om en jente jeg har kalt for Cathrine, i håp om at flest mulig ønsker å lese den, og gjerne gj meg en tilbakemelding om hva dere synes.

Det var en gang ei lita jente som het Cathrine.
Cathrine var på barneskolen den blideste, snilleste og vennligste jenta i hele byen.
Hun stilte alltid opp for andre, uten å forlange noe tilbake, ikke et rødt øre.

Ikke bare var hun veldig snill, men også veldig pen og vakker, hun var den søteste i klassen, det var det ingen tvil om.
Men dessverre, til tross hvor pen og varmhjerta hun var, så varte ikke hennes idyliske liv så lenge.

I løpet av andreklassen begynte spessielt jentene i klassen å mobbe henne.
Hver dag siden andreklassen ble hun dratt etter håret, kalt feit og stygg, ble kastet på med ekle og illeluktende ting, og hun ble flere ganger stengt låst inne i boden på skolen slik at hun oftere og oftere ikke kom inn til timen.


(bilde tatt fra adressa.no)

Om Cathrine var overvektig? Nei, hun var ikke det, hun var helt perfekt på alle måter!

Noen år gikk, volden og mobbingen ble stadig grovere og grovere.
Cathrine hadde begynt å blitt veldig tynn, blek, spinkel og generelt veldig usikker, nervøs og deprimert.
Hun hadde begynt å fått farlige vaner, hun hadde begynt å kutte seg opp, og hun hadde begynt å drikke, drikke tett.

En dag kom dagen som hennes far hadde ventet lenge på, datterens 15 års dag.
Faren hennes var en veldig snill og godhjertet person, akkurat som Cathrine, han hadde lenge vært veldig bekymret for Cathrine, han hadde merket seg lenge at hun slet, men hadde aldri helt klart å vite hvorfor.
Siden hun nesten aldri var i timene på skolen hadde heller ikke lærerne på skolen fått med seg noe, heller ikke i friminuttene, siden hun som regel ble låst inn i den boden, til den gamle og noe fjærne vaktmesteren fant henne igjen og fikk henne ut.

På 15 års dagen hadde Cathrines far kjøpt en stor kake til henne, da hun var liten elsket hun marsjipankake, med masse krem. Han hadde også kjøpt inn alle episodene av Friends og Sex Og Singelliv på dvd, hennes to favorittserier.

Han listet seg forsiktig mot Cathrines rom, med en pakke, noen ballonger og gledet seg til å gi sin eneste datter, og sin mest dyrebare skatt en varm klem.

Da han forsiktig åpnet døren lå det ingen i sengen, det var ingen på rommet i det hele tatt.
Han tok turen på badet og så om hun kan ha gått inn der uten at han selv hadde merket det, nei, hun hadde ikke det.

Han satte seg ned i sofaen og ringte moren til Cathrine, kanskje hun over natten hadde bestemt seg for å heller dra til henne, og hadde glemt å si ifra.
Cathrines far hadde også det til felles med datteren at han fort tok på seg skyld og var veldig lett for å tro at det var han selv det var noe galt med, han hadde en stund gått rundt og trodd at han var skylden i Cahtrines triste forandringer. Moren tok telefonen, ble engstelig av det hun fikk høre, og fortalte at hun har ikke sett Cathrine, ikke siden hun var til henne for en uke siden.

Da samtalen var over begynte virkelig Cathrines far å bli urolig, redd og begynte å frykte de verste tingene som kan tenkes.
Han begynte å lete etter henne på gaten. Ingen hadde sett henne der, ikke en gang på favorittbutikken hennes hvor hennes beste venn Roy jobbet, hadde hun vært på en stund.

Faren satt seg ned på en benk etter ni tunge timer med leting og fortvilelse. Plutselig begynte han å tenke på gårdagen, sist gang han så sin elskede datter. Han begynte fort å komme på hva hun spurte han om.
Cathrine hadde natten før spurt om hun kommer til helvete siden hun er så stygg og tykk.
Da hadde faren sagt sant som det er at hun slettes ikke er verken tygg og absolutt ikke stygg, for det var det som var sant. Etterpå la han til at hun var den snilleste og mest godhjerta personen i hele verden, og at Gud hadde en helt spessiell plass til henne i himmelriket, og at Gud uansett ikke sender folk til helvete på grunn av utseendet.

Faren husket også det siste hun sa til han; "Takk pappa, natta da, så treffes vi vel igjen", hadde hun svart med et anderledes smil, før hun ga han en veldig lang, og varm klem, og la seg for å sove.

Cathrines far begynte å legge sammen ting, for tre år siden hadde han sett en melding som dukket opp på datterens telefon, mens hun var i dusjen. Meldingen han leste var slettes ikke noe hyggelig, men siden Cahtrine fikk han til å tro at han hadde missforstått og at det bare var noe vennegreier, på tull og spøk, så hadde ikke faren tenkt så veldig mye på det, heller fortsatt å tro at han ikke var god nok far for henne, enda han var den aller beste.

Han bestemte seg for å gå ut av byen, i håp om å få tenke litt mindre forstyrret, vist han gikk i skogen ved huset i stede.
Han gikk en time før han fant noe han kjente igjen. Han fant en hårstrikk og to sko som han visste veldig godt hvem det var sin. Han tok med seg strikken og skoene og begynte å gå fortere, den samme stien.

Faren kunne ikke annet enn å begynne å gråte, han hadde begynt å frykte det aller verste!

Etter 20 minutter så han det tristeste han noen gang hadde sett. Han fant Cathrine, men ikke slik han hadde ønsket. Da han fant henne lå hun under et stort tre, med blod over alt. Cathrine hadde tatt blodåra, og var fra nå av et helt annet sted. Cathrine var ikke lenger på denne jord.

Da Cathrines død ble kjent fikk alle jentene i klassen verdens verste samvittighet, en samvittighet som forfulgte dem tett resten av livet. Livet til foreldrene hennes, og livet til hennes beste venn i favorittbutikken ble aldri igjen det samme. Alle de som alltid hadde vært der for henne, og var så utrolig glad i henne, trodde at det var deres skyld, enda de etter hennes død fikk innrømmelser fra alle jentene som hadde plaget henne. Uansett om alle mobberne hadde tilstått hva de hadde gjort, så levde likevel hennes beste venner og familie i den tro at det var deres feil, og hadde en grusom oppgave med å leve lykkelig hver dag. Flere hadde mistet verdens beste venninne og støtte i live.

Selv om Cathrine sjelden gikk til andre med sine tanker og problemer, så var det veldig mange som gikk til henne, fikk trøst og gode klemmer når det var behov. Men Cathrine gikk aldri til noen, i frykt for å virke dum, i frykt for å forstyrre, i frykt for at noen skulle le av henne...

Cathrine ble bare 15 år, og hadde det ikke vært for den usikkerheten, og mobbingen hun ble møtt med, hver eneste dag siden andreklasse, så hadde hun helt sikkert levd en dag i dag. Hun var tross alt en gang i tiden veldig glad i å leve...
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski 6. juni 2011)

Håper at dere likte den og beklager noen skrivefeil som sikkert, dessverre finnes.
Ønsker alle sammen en riktig god og fin mandag, ta godt vare på dere selv og de rundt dere, dere vet aldri hvor lenge dere har de.
Kom forresten på to sanger jeg liker, som jeg kom på etter å ha skrevet denne historien:

Inger Lise Rypdal - En spennende dag for Josephine

Halvdan Sivertsen - Sommefugel i vinterland

Tusen takk til alle som er innom bloggen min, setter så utrolig, ubeskrivelig stor pris på alle gode og fine kommentarer og besøk jeg får, dere skulle bare visst!
VI BLOGGES :-)

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!