1
17.10.2017, 08:58



Gud bedre så utrolig utmattet jeg føler meg akkurat nå. Normalt sett skal søvn og hvile helst bidra til å lade batteriene dine. Men igjen, hva er egentlig "normalt"? EGENTLIG har jeg bare mest lyst til å legge meg ned på sofaen akkurat nå, men jeg tør ikke. Jeg har rett og slett hatt en helt forferdelig opplevelse i natt. Har vært utsatt for det mest intense marerittet jeg noen sinne kan huske å ha hatt, og selv hvor sliten jeg føler meg nå så våger jeg ikke å legge meg nedpå igjen. Redd for gjentagelse, eller REPRISE som de så fint kaller det på Nrk. Så derfor kan jeg like så godt heller gjøre et forsøk i å skrive ut om det, har tross alt litt å ta igjen her inne nå uansett.

Men før jeg går løs på selve "hendelsen" fra i natt ønsker jeg først å fortelle dere om noe annet som har "plaget meg" litt de siste par ukene. Som de fleste av dere vet har jeg i løpet av det siste året begynt å unne meg et par lengre gåturer igjen, så og si daglig med bare noen få unntak. Stort sett holder jeg meg til den samme ruta i en viss periode før jeg så blir lei og finner meg et annet område. Og i og med at høsten og dens mer kjølige vesen nå har begynt å melde sin ankomst har jeg STORT SETT holdt meg til nabolaget den siste måneden, og de lengre turene har igjen begynt å tilhøre sjeldenhetene. Så sånn for de av dere som eventuelt ikke måtte vite dette før nå - jeg kan ikke fordra kulde. Jeg HATER virkelig å fryse, det er og blir noe av det verste jeg vet..

Og jeg vet ikke helt hvorfor, men av en eller annen grunn så er det særlig ET hus her i nabolaget som har fått til vane for å sette opp gå-tempoet mitt når jeg begynner å nærme meg det. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, for jeg kjenner absolutt ingen som har bodd der. Og av hva jeg kjenner til er det heller ingen jeg liker eller misliker som bor der nå. Faktisk tror jeg ikke det er noen som bor der i hele tatt lengre. Uansett.. Jeg har gått forbi dette huset svært mange ganger, knapt "lagt merke til" det før nå nylig. Det har stått der så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri hatt noe forhold til det verken på godt eller på vondt. Før altså nå nylig - og igjen, jeg aner ikke hvorfor.

Det er nesten så jeg begynner å tro at jeg tar feil her jeg sitter. At sannheten er den at jeg faktisk HAR kjent noen som har bodd der en gang i tiden, og at den (eller de) som en gang levde der har utsatt meg for så slike traumer som på en eller annen måte er såpass alvorlige at de bare har blitt gravd ned av kroppens og sinnets eget forsvarsenter slik at "sjefen" (altså meg) skal ha noe som helst sjanse til å leve videre et noen lunde "normalt" og fredefullt "liv". Men selvfølgelig er det ikke noe sånt. Eller man kan jo aldri vite, men jeg tør likevel vedde alt jeg eier og har på at den følelsen jeg har bygget opp i det siste bare er et eller annet annet. IKKE ALT her verden har nødvendigvis noe grunn. IKKE ALT kan eller BØR kunne forklares, og sånn må det nesten også bare forbli.



Ja.. Så var det vel på tide å begynne å "snakke" om "nattens hendelse". Jeg tipper jeg la meg sånn omtrent i et eller halv to-tiden, og at det ikke tok så veldig lang tid før jeg omsider hadde sovnet. Det første jeg kan huske fra nattens mareritt er at jeg plutselig var blitt plassert i et temmelig mørkt og avstengt rom. Et vindu, to dører. Og både vinduet og disse to dørene var boltret temmelig godt igjen. Midt i rommet var det en gammel reise-tv. Jeg tror den var rosa uten at jeg kan si det for sikkert. På skjermen var det noe barne tv-greier, aner ikke hva da det hørtes ut som om det var et eller annet på russisk, men at det var et program for barn er jeg ikke litt usikker på en gang.

Etter en stund snudde jeg meg 80 grader og la merke til en gammel og temmelig slitt skinnsofa med et lite barn under. Først trodde jeg at det var dødt for det bare lå der med vidåpne øyne som stirret opp mot taket. Ingen bevegelser å se i hele tatt. Men så oppdaget jeg ved å ta en titt på barnets mave at det såvidt det var pustet. Men utenom det bare lå det der helt ubevegelig. Men før jeg visste ordet av det flyttet barnets øyne fokus fra å stirre opp mot taket, til å kun stirre mot meg. Og det mørke rommet jeg som da befant meg i ble med et veldig, VELDIG lyst. Og vips var jeg våken i min egen seng, på mitt eget soverom igjen, trodde jeg.

Men tydeligvis så var jeg ikke det, altså våken.. For selv hvor mye jeg ønsket det motsatte var jeg blitt som det lille barnet i det forrige rommet, nærmest helt urørlig. Jeg husker såvidt det er at jeg følte en nærmest sykelig trang for å bevege lillefingeren, men at jeg ikke fikk det til. Jeg fikk det virkelig ikke til. Det var så utrolig ubehagelig. Det FØLTES som jeg lå der våken, men det må ha vært en del av den samme drømmen, for etter at det igjen hadde gått en liten stund var jeg ikke lengre alene i rommet. Rett ved siden av meg sto en helt ukjent kvinne. En veldig pen kvinne, og det virker som hun kan ha vært på min egen alder, altså i tyveårene. Og hun var lang, og tynn.



Akkurat som det fordømte barnet mot slutten av det forrige rommet så stirret også denne helt intenst kvinnen på meg. Hun virket nesten helt død mesteparten i ansiktet, det var akkurat som om det kun var de to intense øynene som enda var "i live". Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Hun bare sto der og stirret. Fortsatt kunne jeg ikke bevege meg. Jeg lå der helt lammet i hver eneste tomme av kroppen. Og en stund var alt jeg følte en uendelig stor redsel, men etter at det hadde gått litt tid gikk det over, og ble i stede for byttet ut med en følelse av tristhet, sorg og fortvilelse. Og når jeg så hadde begynt å føle på var jeg plutselig i stand til å bevege den ene armen min, og når jeg gjorde det så var det som om kvinnen i rommet også hadde fått den samme "tillatelsen".

For så fort jeg rørte på armen så beveget hun også sin og grep tak i meg, det vil si - den ene handa. Det var som om hun ville si meg noe, men at hun ikke fikk det til, eller ikke fikk lov. Og ingen av oss rakk heller noe mer, for før vi ante ordet av det kunne jeg omsider høre en litt for velkjent lyd, nemlig alarmen fra min egen mobil. Klokken var blitt syv og jeg forsto at det hele "bare" hadde vært en drøm. Kvinnen i rommet var borte. Når jeg endelig klarte å karre meg opp fra sengen oppdaget jeg at det var helt vått der og at jeg var helt gjennomvåt av svette. Så med tanke på hvor mye jeg hater å være svett så kastet meg i dusjen rimelig kvikt, forså å skifte på sengen etter det igjen.



Og det mine kjære lesere var alt jeg hadde å melde for denne gang. Og vet dere hva, det hjalp visst å sette meg her nå og skrive ned dette innlegget. For selv om jeg fortsatt føler på en enorm og nærmest umettelig tretthetsfølelse så tenker jeg ihvertfall at det nå skal gå greit å legge meg ned på sofaen og forhåpentligvis få sovet litt mer fredelig og i ro. Tenker jeg skal gi det 3-4 timer jeg, også skal jeg gi dagen en mer ordentlig sjanse igjen etter det, mekke meg litt frokost og forhåpentligvis pløye gjennom nok et par episoder av Orphan Black på Netflix. Jepp, satser på det.. DA sier jeg "god natt" igjen, også blogges vi helt plutselig.. Hvem vet?

Flere som har hatt mareritt i det siste?



#trauma #traumer #mareritt #drøm #drømmer #hus #fortid #tanker #oppsøkt #barn #barnetv #russisk #sorg #fortvilelse #tomhet #sabina #hvorersabina #fiksjon #wheressabina #halloween


10.10.2017, 18:26



Det er ikke alltid like lett å kunne holde hodet kaldt samtidig som man beholder hjertet varmt. Noen ganger oppstår det rett og slett diverse komplikasjoner som gjør at så og si ALT blir snudd opp ned og da er virkelig helvete løs. Og dessverre så er ikke mitt "anti-virus"-program av den aller sterkeste typen, så når diverse farer først har funnet veien inn gjennom huden på meg, ja så tar det gjerne og totalt utsletter det aller meste jeg har bygget opp den siste tiden av sunn fornuft og fred i sjela. Og for de av dere som nå har litt problemer med metaforiske metaforer og ironisk ironi så betyr alt jeg har skrevet til nå kort fortalt bare at jeg har kort ei kort lunte og lett kan bli ganske så sint.

På ungdomskolen var det en gang en lærer som sa at "data" er en forkortelse for "dobbelt arbeid til alle". Det er kanskje å ta litt hardt i, men helt tatt ut av det blå er det likevel ikke. For selv om dagens teknologi jo har mer godt for seg enn "(v)ondt" så er det likevel et par minussider ved det også. Og noen av disse er faen så frustrerende hvis de først inntreffer. Foreksempel.. I stort sett hele dag har jeg mellom jevne mellomrom sett meg nødt til å slå av pcen forså å restarte den etter at jeg på et eller annet tidspunkt har fått opp en MOTHER FUCKINGS LANGT OPP I SKINNRÆVA PÅ HAN FAR IRRITERENDE pop up-melding med teksten "ERROR 54B1N4!".

Jeg har absolutt INGEN ANELSE om hva denne feilkoden betyr, eller er for noe. Jeg har selvfølgelig prøvd å google det, men uten nevneverdig hell or heaven. Mye kan tyde på at det er noe virus av noe slag for det går ikke an å klikke det bort, man kan ikke engang flytte den nedi et eller annet hjørne for å gjøre den "mindre synlig". Og man kan ikke gjøre noe som helst annet heller når den først har bestemt seg for å minne meg på sin latterlige eksistens. Maskinen fryser rett og slett helt opp når den først er der, dvs. alt man kan røre er musepekeren, og det er det. Har selvfølgelig prøvd å kjøre virusscan et par tre ganger (med to forskjellige programmer), ingenting blir funnet. I følge testene som er blitt gjort skal alt være fryd og gammen. Men det er det altså ikke.

Kjære, søte internett: Hva fanden betyr ERROR 54B1N4??



#virus #pc #trøbbel #sinna #frustrasjon #data #teknologi #popup #rusk #antivirus #error #error54b1n4 #detteinnleggeterbaretull #wheressabina #sabina #fiksjon #trolling #fakenews


03.10.2017, 18:04



Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg og ikke minst hva man BER om, har jeg lenge blitt fortalt. Vel, kanskje det er noe i akkurat det, eller kanskje ikke.. I flere dager, om ikke uker har jeg gått rundt og ønsket meg at det skal dukke opp noe nytt i livet mitt igjen her nå, eller at det i det minste skal skje et eller annet som gjør ting hakket mer spennende og interessant igjen. For det er ikke til å komme bort ifra at det blir mye av det samme. Liksom, jeg har til og med vurdert å melde meg på et dansekurs bare for å kunne oppleve noe litt annerledes og nytt igjen. Vel, når sant skal sies er det forøvrig en tanke jeg fremdeles går rundt og vurderer. Men greit, nå var det ikke akkurat dansing jeg tenkte å skrive om i kveld, så det får vi eventuelt ha til gode en annen dag.

Det jeg derimot tenkte å lufte for dere nå i kveld er en litt småcreepy opplevelse jeg hadde nå i natt. For like etter midnatt bestemte jeg meg for å gå ut og sette fyr på et par kalorier igjen. Jepp, jeg har fortsatt en greie med den "trenings-appen" som følger med på den mobilen jeg har just nu. Enyway, i løpet av de første par meterne føltes det hele som en helt vanlig, typisk nattatur i høstvinden. Det blåste en del, var i perioder litt ubehagelig å gå, men jeg fortsatte å gå for det. "Litt" vind skal bare ikke få stoppe meg når jeg først har bestemt meg for å komme meg i form, "litt" motstand fører som regel bare til at jeg får blod på tann og blir ENDA mer innstilt på å fullføre.



Men etter en stund var det som om noen plutselig bare hadde bestemt seg for å slå av det hele, altså vinden. Og greit, jeg vet at vær og vind mer eller mindre styrer seg selv, men det FØLTES som om noen bare hadde gått og slått av den gigantiske vind-vifta der og da. For plutselig var det som om den middels sterke vinden bare fikk et hjerteinfarkt og døde, sånn umiddelbart. Men, jeg antar det kanskje ikke er så veldig unormalt sånn egentlig. Har jo opplevd noe lignende med regn et par ganger, så hvorfor skal ikke vinden få lov til å bare "skifte mening" også? "Like rettigheter", osv.

Uansett.. Jeg bare fortsatte å gå uten å egentlig tenke så veldig mye mer over det, og hadde stort sett tankene mine mer eller mindre begravd i noe helt annet da jeg omsider begynte å legge merke til et par skygger som ihvertfall kunne se ut som de kunne tilhøre en og annen. Og først så tenkte jeg at: "ah, jeg er altså ikke den eneste som liker å gå turer om natta her i nærheten", og jeg bestemte meg for å ikke snu meg fordi.. Kleint. Det er ikke akkurat sånn at jeg pleier å snu meg etter folk på dagtid så hvorfor skulle jeg plutselig gjøre det da? Vel, etter at det hadde gått en stund og nysgjerrigheten hadde fått vokst seg sånn passe stor klarte jeg ikke lengre å dy meg, så jeg snudde bokstavelig talt, bare for å oppdage at det var absolutt ingen der. Det eneste jeg kunne se var alle trærne jeg hadde passert, samt et og annet gatelys, og selvfølgelig gangveien og litt søppel..



Og her sitter jeg nå og tenker.. Hva er det fantasi og innbilninger IKKE kan gjøre med folk liksom? For er det noe nattemørket virkelig er i stand til så er det å sette fantasien, tankene og følelsene mine i sving. Da SÆRLIG hvis jeg har den riktige stemningsmusikken tilgjengelig. Og jeg skal ikke lyve for dere. Jeg syntes det hele var litt ekkelt der og da, men det tok meg likevel ikke mange minuttene før jeg innså at det nok bare var min egen skygge som hadde blitt "klonet" av de riktige lysforholdene, av det som fantes av lys der og da, og thats IT. Så ja, det var altså den lille opplevelsen min fra i natt. Alt i alt ikke den mest interessante "historien" kanskje, men det er ihvertfall noe. Fortsatt ikke et dansekurs, men livet kan ikke alltid bare være en dans heller. Eller kan det det?

Har du opplevd noe "spennende" i det siste?



#vind #vær #været #tur #kalorier #skygger #paranoia #oktober #høst #mørke #dansing #dansekurs #musikk #danse #fiksjon #innbilninger #innbilning #fantasi #kulde #kjølig #luft #lys #spenning


14.08.2017, 19:15



Gjennom årenes løp har jeg ligget fastbundet til den hvite seng. Samfunnet har holdt meg som sitt gissel, våket over meg dag og natt. Det var min kjære bror som lot det skje, ja greit, delvis meg selv også. Men nå er jeg endelig fri. Jeg måtte naturligvis slå ihjel et par individer på veien, men det var det verdt. Etter alt de lot meg gå igjennom, etter all den lidelsen de sprøytet inn i mine årer - Jeg angrer ikke en eneste dråpe. Ikke et eneste kragebein. Jeg er nesten litt skuffet over hvor lett det hele var. Det tok sin tid, det er sant. Det kostet helt klart en del krefter, tok nesten livet av meg et øyeblikk. Men.. Tatt det store bildet i betraktning var det hele som å ta penger fra en prostituert.

I helvete, min tid begynner visst å ebbe ut. Gode planer legger sjeldent seg selv så jeg må straks løpe avgårde. Men vit en ting - Dere har verken SETT eller HØRT det siste av meg enda. Jeg kommer tilbake før soloppgang. Dere trodde kanskje at dere var trygge? Men så fort jeg har fått frosset vannet, og slangen har kvittet seg med det råtne eple. For å si det sånn - dere har ikke vært bevitnet noe som helst, enda. Alt til i dag har bare vært en lek. En patetisk barnelek. Men veldig, veldig snart skal de små museføttene virkelig få sin grunn til å løpe. Storesøster kan se deg, og det eneste du kan gjøre er å le. Alt annet vil være til absolutt ingen nytte. Så smil vesle gris, smil.




 



#galskap #mentalhelse #fiksjon #skrekk #horror #lik #zombie #død #fordervelse #avskrekkelse #gru #grufull #kaldblodig #helvete #morbid #morbiditet #frykt #døden #psycho #psychopat #råskap #håp


31.07.2017, 17:15



Jeg sitter ensom på taket og beundrer nattens stillhet. I natt er jeg helt alene i hele verden, og alt jeg kan tenke på er deg. Hvorfor må du være så ufattelig mange støvfnugg unna? Jeg antar det er skjebnen. Du ligger helt sikkert og sover nå, trygt og rolig i din varme, gode seng. Ligger du kanskje å drømmer om søte vampyr-flaggermus og enhjørninger? Vel, samme hvor hen i drømmeland du befinner deg nå så håper jeg at du har det fint. At ingen ondsinnede monstre holder deg fanget i en mørk og uhyggelig kjeller, eller noe. Isåfall skal jeg gjøre mitt for å finne deg, skjære hodet av dem alle sammen, og redde deg. Tvil aldri på det, jeg skal nok passe på deg.

Kanskje er det ikke meningen at det skal bli oss to, men jeg vil aldri helt gi opp håpet. Kanskje ligger vi begge ved siden av hverandre en fuktig sommerkveld, med hver vår stake godt plantet i våre bryst, dekket av hverandres glødende blod. Sammen med våre kropper vil så naturen rundt oss falle fra, og etter det.. Vinter. En vinter så kald og så blek, akkurat som deg og meg. En beinkald vinter som skal vise seg å vare i ulidelig mange år. Først etter et millennium vil så våren være tilbake, og når sola endelig titter ned på vårt hvilested vil vi omsider gjenoppstå opp fra asken før vi så klapper sammen våre vinger, og flyr inn i en helt ny evighet.



#romantikk #romanse #livet #døden #forelsket #forelskelse #poesi #fiksjon #drøm #håp #blod #ironi #skjebne #føniks #millennium #dag #natt #natten #savn #galskap #amantesamentes #sjelefred


09.06.2017, 13:02



"Pappa?", kom det fra lille Tim. Pappa svarte ikke. "Pappaaa?". Lille Tim så så bort på pappa, ikke en eneste reaksjon var å se. Lille Tim la fra seg fjernkontrollen han hadde holdt klistret til den litt svette guttelabben i to og en halv time og hoppet så opp og ut fra sofakroken og tok sine første skritt mot pappa. Men plutselig stoppet han opp. "Tenk om pappa er død?". "Nei, ikke pappa. Pappa er udødelig!". Neida, pappa var nok ikke død. Han sov sikkert bare veldig tungt. Slik som han pleier å gjøre.

"Tim!!". Hvor kom den stemmen fra?? "Tim!!". Der var den igjen. Denne gangen litt høyere. Liksom litt nærmere også. Tim kjente at han begynte å bli redd nå. Tim turte ikke svare. Før han rakk å tenke noe mer løp han inn mot rommet sitt, smelte igjen døra og kastet seg under sengen. Han kunne tydelig høre sin egen hjertebank. Den hadde ALDRI vært så høy før, ihvertfall ikke av det han kunne huske. "Jeg vet at du er der inne. Du kan like bare komme ut med en gang først som sist!".

Hvem var den stemmen? Den virket på ingen måte særlig kjent. "Okei.. Nå teller jeg langsomt ned fra 10 til 0. Hvis du ikke er ute innen jeg er ferdig med å telle blir det verst for deg!". Vent nå litt.. Kanskje var det noe kjent med den stemmen likevel.. Kunne det være at.. "10!". Å nei, ikke han!.. "9!".... "8!"... Jo, det måtte være han!! Men hvordan visste han hvor Tim bodde? "7!". Langsomt begynte Tim å krabbe seg fremover. "6!!".

Nei, nei, nei.. Det var ikke mulig, det kunne ikke være han. "Jeg så deg jo dø med mine egne øyne..", hvisket Tim skjelvende for seg selv. "3!". Det måtte være noen som tullet. En skikkelig dum spøk. En skikkelig, skikkelig teit fyr med en skikkelig teit humor... "Tiden er ute!". Plutselig ble alt helt mørkt. Alt Tim nå kunne se var et bitte lite lysglimt som han ikke helt visste hvor kom fra. Og så ble alt helt stille. Helt. Muse. Stille.



En liten stund senere kom lyset endelig på igjen. Men vent nå litt.. Nå lå jo ikke lille Tim på rommet sitt lengre, men på kjøkkengulvet! Tim forsøkte å reise seg, men han fikk det bare ikke til. Det var akkurat som om kroppen rett og slett ikke ville. Nå kjente han at hodet begynte å gjøre vondt også. Etter et par sekunder kunne Tim høre en stemme han tydelig kjente igjen. "ALFRED!!!" Neeeeeeiiii, nei-nei-nei!!". "Mamma?".

"Tim!! Ikke kom på stua!". Plutselig ble alt helt mørkt igjen. Og veldig.. Veldig.. Kaldt. Faktisk helt uutholdelig kaldt. "Du skulle ha hørt på meg!". Der var den stemmen igjen. "Det er din feil alt sammen. Alt jeg ville ha var en venn!.. Nå kan du bare takke deg selv. Det forstår du vel?". Tim skalv over hele kroppen. "LA MEG VÆRE I FRED!!!". Så ble alt helt muse stille igjen. Ikke. En. Lyd.

Slutt.



#historie #frykt #angst #pappa #mamma #foreldre #barn #grøss #skrekk #drama #inntrenger #mystikk #paranoia #forferdelse #tragedie #tragisk #ukjent #novelle #norsk #mørke #tv #sofa


01.03.2017, 17:38



Jeg husker første gangen jeg så ditt vakreste smil. En grensesprengende varme boret seg tvers gjennom hele min kropp, mens hårene på mine lange armer reiset seg til nye høyder. Du var der da, men samtidig var du så himla langt vekk. Men akkurat der, og akkurat da gjorde det fint lite. For smilet ditt kunne fade vekk hele verdens sorger, alle mine livs bekymringer.

Men så en dag kom lynet, og vips var alt helt mørkt. Jeg lå der, halvveis i svime. Smilet ditt kunne jeg ikke lengre se. Alt jeg for litt siden hadde sett, var nå glemt. Du var sporløst forsvunnet. Og tiden gikk. Det føltes aldri sånn da, men den gjorde det. Langt og lenge famlet jeg rundt i blinde. Forfallen, og halvt slått ihjel. Bak meg hadde jeg lagt igjen meg en sti, en sti av blod.

Etter det hadde gått noen år kom det dalende en vilt fremmed herremann på min dør. Han lovte en lysere fremtid, maste vilt om hell og lykke. Jeg reagerte med å slå han ned. Men han reiste seg raskt igjen, sa at jeg ikke skulle være lei meg, at det ikke var min skyld. Så var han borte. Borte i røyk. Borte i mørket. Jeg fortsatte med mitt. Fortsatte å gå rundt i mørket.

Da det hadde gått enda noen år begynte jeg å forstå. Og til min store forferdelse begynte lysene igjen å blinke. Lungene ble for første gang på jævlig lenge fylt opp med luft, og så kunne jeg nok en gang høre hjertet banke og skrike. Og først da visste jeg hvor det ville være lurt å gå. Jeg visste hva jeg skulle gjøre, og jeg visste hvem jeg skulle nå.



Men når jeg etter fjorten lange hadde kommet på plass var det slettes ikke noe hyggelig syn som ventet meg. For du hadde gått lei av å vente, lei av å vente på meg. Jeg kunne høre vinden suse, en skikkelig sørgemelodi. Du var borte for alltid, men minnene etter deg hadde du lagt igjen. Det lille jeg klarte å finne plukket jeg opp, før jeg så stupte ned fra den høye klippen.

Nå er vi borte begge to. Nå er det bare alle de andre igjen. Verden går sin gang, sies det. "The show must go on". En dag skal vi reise oss igjen. Skape et skikkelig rabalder. Men akkurat nå er det bare resten av verden som gjelder. Alt kaoset, alle lydene, alle sorgene, og dens glede. Vel, det er vel som faren din sa: - Ingen vet helt hvor eller når toget en dag kommer frem.


31.10.2016, 22:43

Kjære vakre medmennesker, jeg trenger sårt all den hjelpen jeg kan få her og nå. I skrivende stund er jeg mildt sagt utrolig fortvilt, forvirret og bittelitt skjelven. Men først og fremst bekymret, smått provosert og sint..

Husker dere Sabina som jeg har nevnt et par ganger tidligere denne måneden? Isåfall kan dere virke som de eneste.. Greia er, jeg har ikke hørt fra Sabina på et par dager nå. Det er det heller ingen andre som har gjort, hvis det folk jeg har snakket med sier virkelig er sant.. Faktisk er det ikke en gang noen som ser ut til å huske å ha møtt henne i hele tatt..



Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke jeg har hørt fra henne siden den filmkvelden vi hadde for en ukes tid siden, sammen med Silje og Tharsika. Skal være så ærlig å si at jeg har ikke vært meg selv helt i det siste, så det er mulig vi har møttes en gang etter det, men ikke av hva jeg klarer å komme på akkurat nå da hukommelsen har vært litt fraværende en stund.

Var innom politiet i håp om å få etterlyst henne i dag ettermiddag. Den turen kunne jeg godt ha spart meg for.. For maken til nedlatende holdninger har jeg ikke vært vitne til før. Bare fordi jeg ikke klarte å beskrive henne godt nok, eller ikke hadde noe bilde de kunne gå ut med så var det ingenting de kunne gjøre..

Okei, helt greit, fint.. Jeg forstår forsåvidt det jeg også. Men når jeg så ga de adressen hennes fikk jeg høre at det bor ingen der, at det ikke har gjort det på fem år. Visst faen har det bodd noen der!! Min nest beste venninne SABINA har bodd der nesten hele den siste måneden, jeg har selv vært der flere ganger!!. Forbanna klovner altså. Ikke rart verden er i ferd med å gå under når de som liksom skal passe på oss er så jævlig inkompetente.

Så ja, akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fortvilet, sint og innmari frustrert. Fortvilet for at jeg ikke får kontakt med det som jeg ihvertfall trodde var en av mine beste venner, sint på politiet som nærmest ga meg inntrykket av å ha diktet henne opp, frustrert fordi jeg her og nå sliter med å huske hvordan hun ser ut.

Har også prøvd å komme i kontakt med Silje og Tharsika, men de må ha gitt meg feil nummer eller noe da jeg møtte de forrige mandag, for hver gang jeg forsøker å ringe dem får jeg beskjed om at numrene ikke er i bruk.. Såeh, ja..



Men, jeg gir ikke opp.. Selv om hukommelsen min er litt sviktet akkurat nå, trolig på grunn av alt det stresset denne situasjonen har skapt, så må det da likevel være NOEN som vet NOE? Hvis det er noen som helst som har hørt anything fra min gode venninne Sabina fra Hviterussland som kom til Oppdal for cirka en måneds tid siden - Hver så snill å ta kontakt!

Og Sabina.. Hvis du på et eller annet tidspunkt skulle lese dette.. Jeg vet at du har opplevd mye tøft.. At du du sjelden orker å holde deg på et sted for lenge om gangen. Du har helt sikkert hatt dine grunner til å reise, men hver så snill.. Gi meg en sjanse til å forstå. Jeg har aldri møtt noen som deg før.. Jeg har blitt så utrolig glad i deg, hver så snill... Ta kontakt.

Og til dere hører fra meg igjen - Stay goregeous...



0
25.10.2016, 09:34



Er det ikke utrolig hvor random livet kan være fra en tid til en annen? Liksom.. For en måneds tid siden, omtrent på den tiden her satt jeg og tenkte "om livet mitt bare var ørlite mindre ensomt, og hakket mer interessant".. En tanke, et ønske jeg har sittet med en gang i blant, omtrent hele livet. Også, i starten av nå i oktober var jeg så heldig å møte verdens mest eksentriske Sabina, som bokstavelig talt dukket opp i mørket forså å kaste lys over tilværelsen min.

I løpet av den siste måneden har vi allerede rukket å møtes et par ganger, ikke SÅ ofte som jeg kanskje kunne ha ønsket, men sånn er det bare. Ikke alle her i verden som er 100% ufør, hehe.. Uansett, akkurat nå føler jeg at vi er i ferd med å utvikle noe helt spesielt sammen. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg møtte noen jeg har kjent meg så utrolig godt igjen i. Klart, noen forskjelligheter er det, men, det er jo ikke til å unngå samme hvem man møter på livets såkalte landevei.

I skrivende stund føler jeg at hele livet bare gir så utrolig mye mening. Jeg føler meg levende, utrolig heldig. Det er nesten så jeg vil kalle livet mitt helt perfekt nå, men for å unngå at samtlige av dere begynner å kaste opp i den store klisje-bøtta, så lar jeg være å gjøre det. Men det er jaggu bare så vidt xD For damn, jeg er bra lykkelig og fornøyd nå. Og.. Det er nå en ting, men av en eller annen grunn føler jeg meg også utrolig våken akkurat nå, og det er egentlig litt rart med tanke på hvor utrolig sent det ble i natt, hehe..

Hva jeg har gjort på i natt? Jo, jeg og Sabina har hatt et aldri så "lite" film-maraton. Vi har snakket om dette nesten hele denne måneden nå, men det var først i natt at det endelig ble noe av. Først var det "bare" oss. Klokka var sånn omtrent 23.00 da vi gikk løs på vår første film ("The Babadook"), og når filmen var sånn nesten ferdig ble vi plutselig to til som satt der i stua og hygget oss da to av Sabinas nærmeste venninner Tharsika og Silje plutselig ringte på døra og lurte på om det var greit at de kom inn "en snartur".

Først syntes jeg det var bittelitt småkleint da jeg vanligvis ikke er så glad i å omgås flere folk på en gang, men den såkalte sosiale angsten gikk og la seg rimelig fort ettersom jeg bare ble litt bedre kjent med dem. Kort fortalt, jeg forstår hvorfor Sabina har "holdt fast" i dem. Så ja, det ble kort fortalt en veeeldig hyggelig natt med mye latter, og generelt veldig mye kos.

Det eneste som kanskje plager meg sånn bittelitt er at jeg dessverre klarte å få en liten blackout på slutten av besøket. Jeg husker ikke noe særlig av det selv annet enn at jeg plutselig bare lå rett ut i den ene sofaen til Sabina, og at noe av det første jeg ble spurt om når jeg endelig begynte å kvikne litt til igjen var om det gikk greit med meg. Og der stopper det egentlig.. Så det ble et bittelite stikk i idyllen akkurat der og da, men det lille "stikket" føler jeg er såpass lite at det knapt gjør noe for meg personlig ihvertfall.

Sabina har fortalt meg at jeg var litt "borte" før jeg "forsvant helt", men det husker jeg ingenting av verken over eller under hodet.. Men samme kan det være, jeg gidder ihvertfall ikke å bekymre meg noe særlig. Før jeg begynte å skrive på dette innlegget nå fikk jeg bestilt meg en legetime, så innen 14 dager får jeg sikkert beskjed fra fastlegen min om at jeg må bli flinkere til å spise litt oftere (og sunnere..), da det sikkert er det som er årsaken, altså litt underernæring..

Enyway. Bortsett fra det så har jeg hatt en utrolig morsom og interessant natt, jeg har på ingen måte tenkt å la den lille black out-episoden få ødelegge for det i hele tatt. Skal innrømme jeg syns det var litt flaut når jeg først våknet, men jeg er i det minste ikke nevneverdig bekymret. Som Sabina sa like før jeg gikk hjem i dag tidlig... "Bekymringer skal man kaste ringer på, bedte fast ,forså å holde fastbundet til evig tid, så de ikke kommer og gnager deg i stykker. Når de først har lagt deg ned i kista var de ikke verdt tiden din likevel". Noe i den dur. Hehe.

Sånn, da var det visst tomt igjen for denne gangen. Ikke mer å tilføye akkurat nå, annet enn at jeg virkelig gleder meg til neste filmkveld, eller hva vi enn måtte finne på når vi møtes igjen, og forhåpentligvis er det ikke så stygglenge til.

Forresten - jeg er fullstendig klar over at dette innlegget sikkert kunne hatt litt flere bilder.. Men for det første så ble det ikke tatt noen i natt da Sabina generelt har fortalt meg at hun avskyr kameraer. Og for det andre så har jeg ikke noen andre bilder liggende akkurat nå som jeg har tatt selv, som dere ikke allerede har sett, og som attpå til ville passet sånn noen lunde inn i innlegget. Og for det tredje.. Bilder er ikke alt her i verden ^^

Har du opplevd noe spennende i natt?

Stay goregeous!


10.10.2016, 21:29



Okei.. Bare så det er sagt. Det skal som regel litt til for at noen skal klare å sette et lite støkk i meg lengre, men for et par minutter siden fikk jeg det jeg vil kalle et aldri så lite ubehagelig overraskelses"besøk"..

På fredag la jeg ut det jeg selv mente og fremdeles mener er en ganske uskyldig spøk. Jepp, jeg sikter til den "Bekjennelsen"-jeg gjorde i helga. Når jeg akkurat hadde lastet den opp på fredag følte jeg på forhånd litt dårlig samvittighet for alle de som eventuelt måtte føle seg litt lurt, men det jeg ikke hadde tatt like mye høyde for var at dette skulle vise seg å bli en video som også enkelte skulle la seg provosere over.

Og det var nettopp det dette overraskelse-"besøket" jeg nå har blitt utsatt for faktisk gjaldt.. Skal ikke nevne noen navn, men kort fortalt hadde jeg tydeligvis ei venninne som virkelig anser denne spøken som jævlig smakløs og forkastelig (for å bruke hennes egne ord). Hun syntes virkelig ikke at man skulle hatt lov til å tulle på den måten jeg nå har gjort..

Greia er, slik jeg forsto det, at hun trodde det faktisk var noe alvorlig, så når hun omsider hadde kommet til slutten av snutten.. Ja, det falt med andre ord ikke i god jord.. Og, nei, jeg prøver ikke å lage rim med vilje akkurat nå :P

Kjenner at rett og slett er jeg litt frustrert. Okei, jeg kan på en måte skjønne at denne videoen kunne virke litt unødvendig på enkelte, men en slik rett-på-døra-reaksjon, har jeg aldri opplevd før. Og jeg har helt ærlig aldri trodd at jeg skulle oppleve det heller.. Men jeg antar.. Folk er forskjellige.. Og vips kan det se ut som vennelista mi nok en gang er et medlem færre igjen. 

Sånn - nå som jeg har fått klemt ut litt frustrasjon er det vel rett på badet for å legge en kald klut på venstre kinn... Enkelte kvinnfolk slår nemlig fra seg ganske hardt hvis de først føler for det.. Så da vet dere det.

Stay goregeous..


04.10.2016, 07:09



Ah, for en fantastisk start på "dagen" dette nå skal vise seg å bli/ være. Som nærmest nevnt til det kjedsomme er jeg og den såkalte døgnrytmen alt for mange av dere gjerne snakker så løst og varmt om ikke akkurat på bølgelengde. Ei heller nå i natt har vi klart å finne summetonen. Men man kan ikke være venner med absolutt alt og alle, right? Og vet dere, det er helt greit. For hvem trenger egentlig å ha en noe straight og kjedelig døgnrytme på vennelisten når man kan være bestevenn med den alltid så dystre, rolige og inspirerende natten i stede?

Kort fortalt, dette har vært nok en søvnløs natt i onkel Kuklinskis liv. Men det har også vært nok en nokså så givende natt. Jeg føler selv at jeg atter en gang har klart å bruke tiden meget godt. Rett og slett til å nyte stillheten, sjelefreden, livet. Det er bare en så deilig følelse av å kunne være oppe mens de aller fleste ligger og sover. Slippe å stresse med følelsen av at man kanskje burde ta seg en tur ut og møte andre. Slippe å irritere seg grønn av andres støy. Rett og slett slippe de aller fleste man kanskje ikke er så alt for begeistret for, av "vanlige" dødelige.



Etter en sånn type natt kan det ofte føles litt deprimerende når sola er i ferd med å stå opp igjen, sammen med alle disse individene som snart skal okkupere sentrum igjen, de folka som snart skal sørge for at det vil bli litt mindre fristende å gå ut og inhalere frisk luft igjen. Alle disse menneskene man ikke har behøvd å uroe seg for skal plage deg igjen på noen timer. Alle disse støymaskinene man rett og slett ikke ser ut til å bli kvitt. MED MINDRE man er oppe og ikke sover om natten.

Og nei, jeg er ikke på vei inn i noen depressiv fase igjen. Ihvertfall ikke som jeg har merket selv enda. Jeg mener, det trenger absolutt ikke være noe galt med noen selv om man kanskje ikke er så veldig glad i folk (flest)? Tvert imot syns nå ihvertfall jeg. Selv syns jeg bare det er sunt å være noe skeptisk til folk. Slik jeg ser det er det ikke akkurat sånn at jeg er den mest asosiale heller. Klart, jeg er heller ikke den aller mest sosiale. Men likevel anser jeg meg selv som sosial nok, når det kommer til de få individene jeg faktisk liker. Hvor i hvertfall samtlige av dem faktisk (og heldigvis for lille meg) er lettere å få tak i om natten enn på den alt for lyse, og innpåslitne dag.

Og apropos det. Jeg tror jeg akkurat har møtt ei som godt fort kan bli en av disse menneskene. Jeg var akkurat ute og sjekket posten (fra i går) og nærmest til min overraskelse var jeg ikke den eneste som var utenfor nøyaktig i samme ærend der og da. Greia er at jeg har visstnok fått meg en ny nabo. Ei utrolig hyggelig, oppegående for ikke å snakke om morsom jente ved navn Sabina. Den flotteste jenta jeg har møtt hittil som viser seg å komme fra Hviterussland. Og den eneste, som jeg kommer på her og nå.. xD



Først var det litt kleint. Jeg mener, jeg har ikke akkurat til vane å møte folk sånn rundt 6-tiden tidlig på morgenen, så spesielt derfor må jeg innrømme at jeg faktisk skvatt litt når jeg så henne. Såeh, ja. Enyway... Til tross for at det hele startet med et litt småkleint "hei" så skal gudene vite at vi fikk til en veldig morsom og hyggelig samtale rimelig fort like etterpå. Vi startet med å fortelle litt om hva vi gjør på, sånn av hobby og eventuelt jobb, skole etc. Forså å avslutte med å snakke litt om noe jeg ikke har tenkt å nevne for dere, ihvertfall ikke her og nå, hehe.

Og vet dere hva? Det viste seg fort å være tilfelle at vi begge ihvertfall har to særinteresser til felles. I likhet med meg er også Sabina noe over gjennomsnittet opptatt av det mørke, dystre og morbide. Tror vi klarte å prate oss innom syv forskjellige filmer på bare 5-10 minutter som vi begge tydeligvis elsker nesten like mye. Kort fortalt, det ble "litt" horror-pjatt, og såvidt jeg kan huske var det bare en ting vi ikke var helt enige om og det var vampyrfilmer. Mens jeg kan se og like ihvertfall noe så var hun ganske klar på at hun ikke kan fordra denne sjangeren. Men det har vel ikke så mye å si, tenker jeg. For som nevnt tidligere, alle kan ikke være like stor fan av alt her i verden.



Helt til slutt kan jeg vel avslutte med å fortelle dere at vi nok kommer til å møtes litt mer sånn ordentlig her en dag. Eller, helst på kveldstid kan det se ut som da det er stort sett da hun har best tid, etter det jeg forsto. Og der har dere den andre tingen vi begge har til felles, altså natten. Okei, nå er det vel ikke sånn at noen av oss har natten som en særinteresse (eller hva vet nå jeg xD), men i det minste så er jo natten NOE vi på en eller annen måte har til felles, hvis dere skjønner hva jeg mener. Hvis ikke så er det heelt greit xD Ihvertfall, jeg kjenner jeg er litt hyper nå, happy for at det ENDELIG har flyttet inn noen i nærheten jeg ser ut til å ha noe felles med!!

Håper alle sammen får en strålende god dag!

PS: Jeg er fullstendig klar over at disse bildene inneholder dagslys og sånn sett ikke passer sånn kjempebra inn sammen med teksten for dette innlegget, men valget var enten disse som jeg tok for noen dager siden.. Eller å bruke opp igjen noen gamle bilder.

Har du hatt en begivenhetsrik natt?

Stay goregeous!



0
06.08.2016, 08:30


© Bildet er tatt fra mirror.co.uk

Det var en våt og fuktig morgen. Og våtere skulle den bli. Magnus satt alene og nøyt sin deilige, daglige kopp med kaffe. Det fantes nesten ikke noe bedre enn det. Denne morgenen var nesten helt perfekt. Himmelen var rosa og rett og slett bare flott, nesten like flott som hun han lenge hadde hatt et meget våkent øye til. Fuglene på taket sang de mest idylliske toner. Ah, hvor livet var herlig.

Sola var i likhet med han selv i ferd med å reise seg. Hadde han bare hatt noen å dele denne soloppgangen med. Magnus dyttet forsiktig den ene hånden ned i boksershortsen, grep tak i lemmets skjøre skinn og dro det sakte frem og tilbake. Frem og tilbake.. Frem og tilbake.. Sakte, men sikkert begynte hun å skimte til. Ingrid Therese, den vakreste jenta i verden.

Etter en liten stund kvakk plutselig Magnus til da han omsider hørte en stemme han kjente meget godt. Der, rett foran han sto hun med et lite, forsiktig smil. Et ekte stykke godt kjøtt, med en herlig dose fresende blod. Ingrid Therese, den deiligste jenta i hele galaksen, med den våteste, skjønneste musa i universet.

Hun sto der i ført en lang, vidåpen morgenkåpe av glatt og myk ull. Håret hennes hang som vanlig meget avslappet nedover hennes fantastiske vakre rygg. Det deilige, vakre og noe rufsete håret til den deilige, vakre og litt rufsete jenta han så lenge knapt hadde turt å hilse på.

De så på hverandre og visste at de begge hadde sto i med den samme tanken. Denne morgenen var simpelthen for fin til at de to, unge lovende ikke skulle få heise flagget sammen. De følte seg begge meget yr og klar for å kjenne og føle på hverandres klamme bris. Ingrid tok to skritt frem og spurte høflig om å få sette seg ned. Magnus svarte med et lite smil som ikke kunne tolkes som noe annet enn et endelig ja.

Han tok så boksershortsen av seg og lot henne få sette seg. Dette hadde han drømt om lenge. Ingrid snudde seg og satte seg sakte og forsiktig ned. Langsomt og forsiktig. Lot den gli ordentlig på plass, der den så lenge hadde hørt hjemme. Følelsen de nå begge kunne føle var nærmest helt ubeskrivelig.

Magnus festet så sine klamme hender mot Ingrids silkeglatte hud. Strøk henne rolig og varsomt mens han kunne kjenne hennes våte Kleopatra berøre hans nest beste venn Tyholt. Frem og tilbake.. Frem og tilbake..

Det som i utgangspunktet var en deilig, fuktig høstmorgen hadde nå nådd sitt absolutte klimaks. Den harde, mellomstore pitbullen hadde omsider fått stifte et meget intimt og tilfredsstillende "vennskap" med den myke og litt trange kattepusen, med den glatte og kjærlige høstpelsen. Frem og tilbake. Opp og ned. Sakte og forsiktig. Dette var en dag ingen av dem skulle glemme. Denne morgenen var perfekt.



15.04.2016, 18:18



Ikke lest første del av "Karsten og Petter - Nesten perfekt" enda? Fortvil ikke, klikk her for å lese den.

Torsdag 18. februar 2016 - Klokken 08.59
"Hehe, nei jeg er nok ikke din kjære far. Og takk for det. Petter, dette vil komme som et lite sjokk for deg. Og jeg skal være helt ærlig, jeg vet akkurat hvordan du føler og hva du tenker nå. Når sant skal sies så..", mer rakk ikke den mystiske skapningen å si før Petter fant det for godt å avbryte.

"Hvordan kan du si noe sånt? Hvis du altså ikke er min far så må du være noen jeg aldri har møtt før, og isåfall så kjenner du meg ikke og har ingen rett i hele verden til å si noe sånt som at du vet hva jeg føler, aller minst hva jeg tenker!".

"Nå vel, la oss si at du har rett, og at jeg nå har tatt grundig feil. Du påstår altså at jeg ikke kjenner deg? Du har selvfølgelig helt rett. Jeg er bare en helt tilfeldig person, som suser inn på rommet ditt på et såpass spektakulært vis som du ikke er i nærheten av å finne en logisk forklaring på hvordan jeg har fått til enda. Jeg vet selvfølgelig ingen ting om de tre føflekkene du har på venstre lår, jeg bare antar at du har en fetisj for silkebukser med røde striper, og jeg tar selvfølgelig helt feil når jeg nå bare påstår at årsaken til at du skulket bort halve første skoledag i niende klasse var fordi du hadde knekt Final Fantasy-linjalen din, som igjen førte til at du brukte flere timer på å finne en helt maken. Det var jo slettes ikke sånn at alt måtte være perfekt. Et helt komplett penal, eller ikke noe skole. Og forresten, du stjal så absolutt ikke den nye linjalen din fra Frida Storgmo.".

Petter ble helt paff. Hvordan kunne denne fremmede mannen vite disse tingene? Okei, de tre føflekkene hadde han jo lagt ut på Instagram i fjor, men dog på en privat konto som bare Karsten har tilgang til, i tillegg til han selv. Karsten ville aldri vist noen de bildene uten Petters tillatelse. Og hadde han likevel gjort det hadde Petter visst om det nå. Men man vet jo aldri.. Noen kunne alltids ha hacket han.. Men hvilken syk jævel er det som har interesse av de bildene der? På en annen side. Hvilken syk jævel dukker opp på soverommet til to fremmede såpass tidlig på dagen? Og hvordan i all verdens land og rike kjenner han til den fetisjen? Det er selv ikke noe Karsten vet om, enda. Og.. Nei. Mannen foran han kunne ikke være noe annet enn en gal, genial og svært ensom stalker.

"Du er gal!", utbrøt Petter.
"Javisst!".
"Jeg ringer politiet. Nå!".
"Gjør det du, så bare lener jeg meg tilbake og nyter de siste minutter av frihet i mens".
"Fy faen, hvordan er er mulig å bli så syk?".
"Skulle ikke du ringe politiet?".

Plutselig gikk det opp en ting for Petter igjen. Ikke bare var denne mannen skummelt lik hans egen far, men det var også noe med den stemmen. Der og da kunne Petter sverge på at han hadde hørt den før. Det vil si. Han ville ikke ha veddet bort Play Station Vitaen på det, for det var jo NOE annerledes ved den. Men igjen virket den såpass kjent at han ihvertfall var villig til se en kvart fotballkamp om han skulle ta feil. Kunne han simpelthen ha en onkel? En ukjent onkel. En GAL, ukjent onkel. Men dog hans onkel.

"Nei... Ikke enda.".
"Vel, du har i hvertfall nok av tid. Klokken er ikke engang rukket å blitt ni enda.".

Hva? Var ikke klokken 08.59-etellerannet sist han sjekket? Klokken viste fremdeles 08.59. Petter stirret febrilsk inn i øynene på den fremmede, gale mannen som muligens skulle vise seg å være hans egen onkel. Petters far var et teknisk geni en gang i tiden. Riktignok så stupte ferdighetene etter at han ble rammet av slag for noen år tilbake, men.. Herregud. Petter kjente at hjertet slo i et helt sinnsykt tempo. Kunne denne mannen rett og slett ha "frosset" alt som var at teknisk utstyr i det han kom inn i rommet. Klokken måtte jo være 09.05 nå, minst.

"Hvis du ikke er pappa - som forsåvidt gir mening siden han neppe har klart å hale seg opp av sengen enda - Hvem er du?".

Ja, hvem var så denne mystiske mannen? Det er bare et av flere spørsmål vi forhåpentligvis vil få svar på i episode 3 av "Karsten og Petter - Nesten perfekt".

Fortsettelse følger!



Vi reblogges!



0
10.04.2016, 15:07



Tror du på kjærlighet ved første blikk? Tror du at to mennesker kan møtes, forelske seg fra første stund, innvie et nærmest uproblematisk forhold med bare et par smuler på fjøla, og leve lykkelig alle sine dager inntil døden kommer og tar dem? Ikke? Vel, du kan ikke akkurat klandres.

Karsten og Petter er to flotte gutter i sin beste alder. De er begge akkurat middels opptatt av dataspill, veltrente gutter, og morsomme historier med et visst budskap og poeng. Ja, også er de stormende forelsket i hverandre, det har de vært helt siden de møttes på Vikingskipet i Hamar for fem år siden under en gigantisk spillmesse.

Men en dag begynte merksnodige ting å skje. Ting som sørget for at mye aldri helt skulle bli som før. Ting som virkelig satte de to samboerne og kjærestene på en prøve. Ting som aldri i etterkant kunne sees tilbake på som om bare ting.

Torsdag 18. februar 2016
Petter lå og holdt ordentlig godt rundt Karsten denne morgenen. Som regel var det omvendt. Normalt var det Petter som sov lengst og Karsten som hadde våknet først forså å bli liggende å holde rundt Petter, men ikke i dag. Denne dagen var annerledes.

Petter følte seg veldig glad på innsiden og gledet seg masse til å overraske Karsten senere på dagen i forbindelse 5 års-jubileet. Han og noen felles venner av Karsten hadde nemlig planlagt et heidundrende cosplay-party i toppetasjen på selveste North Tech Hotell i Dundrefoss, og ikke nok med det, de hadde til og med lykkes med å overtale Karstens store forbilde Hill Dem til å komme.

Klokken var snart 9 og det var bare sekunder før mobilalarmen til Petter kom til å ringe. Plutselig kom han på at det var noe han hadde glemt. Han skulle jo overraske Karsten med tidenes nerdefrokost denne dagen. Maten hadde han allerede ordnet natten før, men den skulle jo ligget ved sengen. NÅ!

Hvordan i huleste skulle han klare å snike seg ut, hente frokosten forså å vende tilbake til soverommet før alarmen begynte å mase? UTEN å vekke Karsten? Venstrearmen til Petter lå jo så og si under Karsten. Ikke at Karsten var tung på noen måte, men en liten feilberegning og den perfekte frokostoverraskelsen Petter hadde planlagt i ukevis ville ikke lengre bli fult så perfekt som planlagt. 

Hvordan skulle han klare dette? 30 sekunder igjen. Det var nå eller game over.
Før han rakk å tenke stort lengre kjente han brått en iskald vind som snek seg oppover langs føttene. Lyset i rommet senket seg og det var akkurat som om tiden han hadde frosset. Hadde strømmen gått? Nope. Den stasjonære felles-pcen sto fremdeles på.

"Vær hilset!". Petter skvatt. Hvor kom den stemmen fra? Petter så seg forsiktig rundt, men kunne ikke se noen. Bortsett fra Karsten da. "Karsten, er du våken?". Petter fikk ikke noe svar. "Haha, veeeldig morsomt. Du tok meg nesten der.", sa han og prøvde å virke så rolig som mulig.

"Ja, gjorde jeg ikke det?". Nei, dette var ikke Karstens stemme. For det første, Karsten har mange talenter, men buktaler er ikke en av dem, denne gangen kunne Petter se med sine egne øyne at leppene hans ikke var i bevegelse.

"Ja, jeg er her borte..". Nå var det ikke morsomt lengre. Ikke at det var det for litt siden heller, men nå var det ihvertfall ikke noe moro. Det var bare en ting å gjøre. Eller, der og da fantes det flere ideer som suste opp i hodet på Petter, men han følte likevel på seg at den mest logiske ville være å vekke Karsten sånn at de sammen kunne lokke dette gale vesenet ut av hus.

Men før han rakk å gjøre noe skimtet han til et ansikt han ikke hadde sett på svært mange år. Nei, nå hadde det klikket for Petter. Det kunne da ikke være... Petter skalv og etter 2-3 sekunders stillhet kunne han høre sin egen stemme: "Pappa?".

Fortsettelse følger!



Vi reblogges!



0
28.02.2016, 18:01

Dette er fortellingen om Lise Oreo Midtsbøe Majones Erri Riie Utti Skutti Knisedottir, men vi kaller henne bare Lise. Eller, det er jo strengt talt det hun heter sammen med alt det andre. Dere skjønner, kallenavnet hennes er nemlig Lommerusk siden det er det man får om man legger sammen den første bokstaven i alle navnene hennes. Men siden Lommerusk høres litt respektløst ut heter hun fra nå av bare Lise.

Det var en dag at Lise satt alene med en pottepante på et bitte lite venteværelse og ventet på tannlegen. Lise var ikke noe glad i tannleger så dere kan tro hun gruet seg fælt. Bildene på veggene gjorde heller ikke ventetiden stort bedre. Rundt om kring kunne hun se skrekkelige fotografier som fikk pelsjakken til ordføreren i bygda til å virke som et kunstverk.

Foten hennes vibrerte. Hun kunne ikke noe for det, og faktisk merket hun det aldri selv heller fordi hun var så nervøs. Men jeg velger likevel å fortelle deg dette nå for å gi deg en viss ide om hvor hun gruet seg. Hvordan jeg vet at hun dirret med foten? Vel, jeg hadde tilfeldigvis spanejobb den dagen, som fluen på veggen. Eller rettere sagt - i den potteplanta jeg nevnte tidligere fordi jeg simpelthen ikke kan fordra tannlegetapet.

Uansett. For Lise den dagen kunne tiden verken gå fort nok, eller tregt nok. Hun ville veldig gjerne inn med det samme sånn at hun kunne bli fortest mulig ferdig. Men hun ville også at tiden skulle gå så tregt at hun aldri behøvde å sitte i den skrekkelige tannlegestolen. Kanskje hvis tiden gikk tregt nok ville var det et tegn på at resten av verden, inkludert alle bakteriene gikk i skikkelig sakte film? Kanskje alt og alle unntatt henne? Kanskje så sakte at hun ville ha rukket å dø av alderdom før Karius og Baktus i hele tatt rakk å tenke tanken på å flytte inn?

Plutselig skvatt Lise noe helt fryktelig av et veldig lite smell. Hun løftet litt på hodet og så at den ene døren i rommet var oppe. Der sto tannlegen Blank. Nå må ikke dere få ufyselige bilder i hodet, for det var slettes ikke noe metafor jeg brukte nå. Tannlegen hennes heter faktisk Blank siden han kommer fra Amerika. Alle som kommer derifra nå til dags skal helst ha litt stusselige navn.

Blank så seg rundt i det lille rommet for å se om det var noen der. Det tok litt tid før han fikk øye på Lise siden han slett litt med synet, men til slutt kviknet han til og sa at det bare var å komme rett inn. Greit nok, det han faktisk fikk øye på var egentlig aldri Lise, men potteplanten jeg lå og spanet fra der og da. Men Lise var jo der så hun reiste seg og ble med han inn.

Og.. Ehm.. Altså.. Opprinnelig skulle dere nå fått servert en skikkelig gøyal historie fra da Lise endelig fikk satt seg i den fryktelige tannlegestolen.. Men siden jeg aldri rakk å fly etter dem før døra til venterommet ble smelt igjen noe som førte til at jeg brukte rundt fem minutter på å finne ut hvordan jeg også skulle komme meg inn så får dere ikke den. Jeg kan ikke akkurat bare finne på ting heller, det hadde vært både litt umoralsk og veldig lavmål av meg.

Når sant skal sies så kan jeg ikke fortelle dere noe som helst fra Lises tannlegebesøk siden jeg aldri kom meg inn på tannlegekontoret i hele tatt. Faktisk befinner jeg meg nå midt i en ganske kinkig situasjon. Rettere sagt i den fordømte potteplanten som til slutt viste seg å være noen lunde kjøttetende. Så hvis dere kunne være så snill at dere ringer tannlege Blank og forteller han dette før det er for sent hadde jeg vært deg evig takknemlig.

Siden jeg ikke vil at Lise skal få døren rent ned av fans kan jeg dessverre ikke fortelle dere hvilket fylke hun holder til i, og.. Vel, siden Blank akkurat har flyttet til Norge så er vel heller ikke nummeret hans i telefonkatalogen heller, enda. Og.. Når jeg tenker meg om skal jeg nå snart dø likevel siden jeg tross alt bare er en enkel døgnflue. Faktisk har jeg akkurat tre sekunder igjen på å avslutte denne fortellingen som...

- THE END -
 



Vi reblogges!



0
28.09.2014, 17:40

Livet kan til tider være ganske bedritent. For de fleste er det bare metaforisk, men for enkelte har det blitt og til tider endt nokså bokstavelig. Fortellingen dere skal få servert nå er basert på en sann historie og med hensyn til diverse pårørende er ikke menneskene som blir beskrevet i denne teksten presentert med sine virkelige navn.

Det var en iskald oktoberkveld. Ifølge meteorologene den kaldeste kvelden på mange tiår. Tyveåringen Vilma Sofie Rosè satt alene i foreldrenes hytte og prøvde å finne varmen foran ovnen. Hun var godt inntullet. På seg hadde hun to t-skjorter, en strikkegenser, tre strikkejakker, to strømpebukser, en joggebukse, fire par sokker, tre par votter, rundt halsen hadde hun et langt, grått og noe slitt skjerf og på hodet hadde hun den litt for store strikkeluen hun hadde fått av mormoren til jul året før hun døde av hjerneslag.

Uansett hvor mye klær hun hadde tatt på seg så frøs hun nærmest alle kroppsdelene av seg. Hun hadde sittet foran ovnen i drøyt to timer i håp om å få ordentlig fyr, men hver gang det endelig hadde begynt å se litt lyst ut hadde håpet slukket omtrent like fort som det kom.

Hun var mutters alene og hadde ingen som kunne hjelpe henne. Vilma hadde ikke så veldig stor greie på å tenne ved, det har som regel alltid vært noen andre som har stått for det arbeidet. Men denne kvelden var hun altså helt alene - hjelpeløs og kald. Det var vel og merke en liten elektrisk ovn som sto på i rommet, men varmen som kom derfra var så svak at hun ikke merket forskjell på om den var av eller på utenom at vifta i den bråkte litt.

- Kvelden kan omtrent ikke bli stort jævligere, tenkte hun for seg selv mens hun satt og hakket tenner og følte på en sterk tvil om det i hele tatt var noe mening i å prøve mer. Hun sjekket fyrstikk-esken, en igjen... Hun ofret et raskt blikk på et lite maleri av Jesus som hadde hengt på veggen så lenge hun kunne huske og ba om litt flaks. Hun krysset fingrene i det hun forsøkte å tenne den siste fyrstikken. Men, nei... Hun fikk tent en liten, ubetydelig flamme som forsvant etter bare noen mikrosekunder, akkurat som de 666 andre forsøkene.

Imens hun hadde sittet og kjempet med nærmest livet på spill for å få noe varme hadde hun fra tid til annen vurdert å ringe foreldrene for å be dem komme å hente henne, men staheten hennes hadde alltid stoppet henne. I tillegg til at Vilma var en over gjennomsnittet sta ung kvinne var det også en annen grunn til at hun ikke ville ringe dem og det var årsaken til at hun var på hytta i utgangspunktet. De siste ukene hadde hun regelrett kranglet med foreldrene og den siste krangelen hadde endt med at hun hadde skreket at hun hatet dem intenst og at de var helt ubrukelige.

Hun hadde forsøkt å ringe bestevenninnen Charlotte et par ganger, men uten hell. Det var Charlotte som hadde kjørt henne opp til hytten, men nå var hun ikke å få tak i. De fire gangene Vilma hadde prøvd å ringe bestevenninnen var det alltid telefonsvareren hun fikk i stede, og Vilma visste hvorfor. I motsetning til henne selv hadde Charlotte en jobb og akkurat denne kvelden hadde hun senvakt som betyr at hun som regel er like vanskelig å få tak i som en liten perle noen måtte ha mistet i vasken. Ikke umulig, men svært vanskelig.

Vilma satt iskald på det litt for harde gulvet med tidenes ultimatum. Skulle hun bli på hytta til neste morgen når Charlotte endelig var ferdig på jobb og mulig å få tak i, og samtidig risikere å fryse ihjel? Eller skulle hun ta mot til seg, ringe foreldrene og oppleve nok en elendig helg med krangel, sinne og nye skjellsord hun ikke hadde hørt før fordi de ble funnet opp der og da siden alle de kjente ordene var mer enn bare litt oppbrukt.

- Helvete heller... Jeg får bare ta og ringe... Da har jeg i hvertfall sjansen til å overleve siden den type krig har jeg i det minste en del erfaringer med, skalv hun. Men da hun tok opp telefonen fikk hun bare lyst til å gråte. Den hadde blitt så kald at den nå var gått i svart. Det hjalp heller ikke å sette den på lading, det var simpelthen for kaldt til at den ville funke.

Ifølge ordtaket er det ingen røyk uten ild og en ulykke kommer sjeldent alene... Plutselig kjente hun at hun snart burde tatt seg en tur på do. Bare tanken på å gå ut gjorde at hun følte seg ti kaldere. Det fantes kun en do i nærheten, og det var en utedo omtrent 50 meter unna hytta. Kanskje var det bare en fordel om hun gjorde på seg i stede for å tømme seg der ute. Hun tenkte tilbake på en naturfagtime hvor læreren Kurt hadde fortalt om folk som hadde fått varmen i seg i mer ekstreme situasjoner ved å rett og slett gjøre på seg. Og dette måtte kunne kalles for en ekstrem situasjon.

Sånn satt hun og tenkte i 10 minutter før hun bestemte seg for å likevel gå ut. Hun reiste seg fra gulvet, snudde seg og stirret mot døren ut. Hun kunne umulig bli kaldere enn hun nå allerede var, og varmen fra avføringen ville uansett bare blitt kortvarig. Det var rett og slett ikke verdt det. Lukten ville hun neppe ha kjent siden luktesansen var så godt som ihjelfrosset, men det var først og fremst tanken på hvor mye hun ville bli ertet i ettertid av særlig Charlotte som plaget henne. Og igjen, det var rett og slett ikke verdt det med tanke på at den eventuelle varmen det ville gi bare ville vare en liten stund.

Da hun omsider etter enda litt flere om og men hadde kommet seg ut kom hun på en gammel myte hun fikk høre om som barn. Ifølge myten skal det befinne seg en liten hissig krabat som holder til i selve toalettet. Nærmere bestemt en dodraug med et voldsomt temperament og et endeløst hat rettet mot mennesker generelt. Selv om hun personlig aldri hadde trodd helt på disse historiene visste hun at det har forsvunnet folk i nærheten - folk som aldri har blitt hørt fra igjen! Nei, nå måtte hun ikke tenke mer på det.

Det finnes ikke noen dodraug, og de gangene noen hadde forsvunnet var det sikkert av en og annen naturlig grunn, tenkte hun. Nå var det neppe lenge igjen til hun var fremme. Selv om hun ikke så noe som helst følte hun likevel at hun kjente stien såpass godt at hun like godt kunne tatt den baklengs i blinde.

Men så skjedde det at hun plutselig begynte å føle seg usikker. Hun så seg rundt og prøvde å få øye på lyset fra hytta. Så hun den kunne hun i hvertfall vite om hun hadde begynt å gå i feil retning eller ikke. Samme hvilken vinkel hun snudde hodet, hun ingen ting. Alt var fullstendig bekmørkt. Hadde hun bare hatt lyset fra mobilen i det minste. Det var heller ingen lyder hun kunne basere seg på hvor hun var. Alt hun hørte var den endeløse ulingen fra vinden, og den virket som å komme fra alle steder.

- Nå skulle jeg ha vært der... Kan jeg rett og slett ha gått forbi, spurte hun seg selv. Det var jo en mulighet. Men skulle hun snu, eller skulle hun fortsette den samme retningen litt til? Hun bestemte seg for å gå for det siste, igjen bokstavelig talt. For hvert skritt hun tok, desto mer økte usikkerheten. Plutselig syntes hun at hun hørte en lyd litt fra venstre. Akkurat som noe som knakk. - Hallo? Er det noen der? Hallo?

Vilma fikk ikke noe svar og i stede for å tenke seg om begynte hun løpe. Hun løp ikke lenge før hun kolliderte med noe hardt. Det måtte være utedoen. Vilma løftet den ene hånden i håp om å finne dørhåndtaket. Og ganske riktig, det var utedoen hun hadde løpt inn i. Da hun omsider fikk kommet seg inn klarte hun å gripe tak i snoren man må trekke i for å få noe lys. Lyspæren lyste ikke mye, men nok til at hun fikk se den noe lunde slitne plakaten av en lettkledd Lesley Gore som faren hadde hengt opp for mange år siden når hadde tatt med seg noen kompiser for å drikke seg drita i en alder av 15 år.

Hun satte seg ned og priset seg lykkelig for at hun ikke kjente noe til lukten som mest sannsynlig var på stedet. Hun følte urinen som rant ut av henne og hørte også den aller første klatten bæsj som hun nå hadde fått klemt ut. Men så hørte hun en lyd hun ikke dro helt kjensel på. Ok, det var sikkert ingenting.. Hun fortsatte å la ting gå naturens gang da hun hørte den samme lyden en gang til. Det var akkurat som om noen knurret. For alt Vilma visste kunne det være henne selv hun hørte, hun var så kald nå at hun ikke var særlig i stand til å tenke klart.

Hun lente seg litt nedover med hodet. Hun stirret ned og alt hun så i tillegg til sitt eget underliv var et endeløst mørke. Det var absolutt ingen ting å få øye på av det som måtte være rett under henne. Hele kroppen hennes skalv, og hun kunne nesten ikke føle noe som helst lengre. Det føltes som kroppen ikke eksisterte. Det var akkurat som hun var et spøkelse, som om hun hadde vært død i en lengre tid.

Brått kvapp hun til da hun fikk øye på noe som blinket like under henne. Det var akkurat som om to røde øyne lyste opp fra toalettet og stirret på henne i to-tre sekunder. Det tok ikke lang tid før tanken om dodraugen kom tilbake i hodet hennes. Selvfølgeligheten om at det ikke finnes noe dodraug var ikke lenger like sterkt til stede i Vilmas hode. I et desperat forsøk på å overbevise seg selv om at det bare var fantasien som satt henne et puss og den slettes ikke skulle få lov til å ta helt over begynte hun å nynne på de aller første strofene til "You Don't Own Me".

Til hennes store forskrekkelse grep plutselig noe hardt tak i den ene rumpeskinka hennes. Vilma pilte opp og ut døren forså å snuble og falle ned mot bakken. Nå hørte hun ikke lengre bare ulingen fra vinden, men hun kunne også høre sine egne, desperate hjerteslag. Hjertet som hun forlengst hadde fått høre var av is slo nå hardere enn noen gang, men hun var for redd til å legge spesielt merke til det.

I en bråhast reise hun seg opp igjen og begynte å løpe før hun hadde rukket å trekt på seg buksene og undertøyet ordentlig. Dessverre kom hun ikke mange meterne før hun igjen snublet og falt. - Faen, faen, faen, kom det ut fra henne i det hun for andre gang skulle til å reise seg før hun plutselig hørte noe musikk ikke veldig langt unna. Lyden var noe utydelig, akkurat om den gikk gjennom ei pute eller to, likevel kjente hun igjen sangen. Det var den samme låta hun selv hadde nynnet på for litt siden.

Hun reiste seg og ble stående stille i noen sekunder. I stede for å fortsette å løpe tilbake til hytta gikk hun nå med langsomme steg tilbake to toalettet. «I'm young and I love to be young. I'm free and I love to be free. To live my life the way I want. To say and do whatever I please», kom det fra toalettet. Nå sto hun igjen rett foran døra til toalettet, hun åpnet den veldig langsomt og forsiktig. «I don't tell you what to say. Oh, don't tell you what to do».

Når hun halvveis hadde åpnet opp døra så hun at det lå en mobiltelefon rett ved siden av doskåla. Det var hennes egen. Hun så på displayet at det var hennes far som ringte. «I'm young and I love to be young. I'm free and I love to be free».

Vilma skulle til å ta telefonen, hånden hennes var nå bare et par ubetydelige centimeter unna fra å ta den idet hun igjen så de røde øynene hun hadde sett stirre opp mot henne. Opp fra det mørke hullet dukket det opp en liten, skrøpelig hand med sylskarpe negler. Den grep tak i henne og før Vilma rakk å reagere ble hun brutalt i en lynfart dratt ned og gjennom toalettskålen...


Hva det eksakt var som dro tak i henne er det ingen som vet helt sikkert en dag i dag. Bare to dager senere ble det som i dag er blitt bekreftet som Vilmas skalp funnet i bunnen av et delvist knust ute-toalett. 20 år gamle Vilma Sofie har siden den iskalde oktoberkvelden verken blitt sett eller hørt fra igjen. Og når det gjelder hva det enn var som trakk henne ned så sies det at det nå har funnet et nytt sted å bo, og bare ligger og venter på noe nytt å gripe tak i.



Er nå en liten stund siden jeg sist skrev en historie forså å love enkelte av dere at jeg snart ville komme tilbake med en ny igjen. Har rett og slett som vanlig manglet litt motivasjon og også inspirasjon, men nå (i skrivende stund: natt til 28. september 2014) har jeg rett og slett bare kastet meg i det igjen.

Skal sies at når jeg begynte å skrive på denne historien (som i skrivende stund er noen få timer siden) så hadde jeg ikke så veldig mange ideer om hvordan ting skulle utvikle seg og gå på forhånd. Men når jeg først fikk på plass de aller første linjene var det akkurat som om resten skrev seg selv, først som sist.



Hva synes dere om den lille grøsseren min?

Vi reblogges!



05.08.2014, 16:49

Har du noen gang hørt om Enekk Ensom? Enekk er egentlig ganske så alminnelig sånn som deg og meg. Han har et hjerte som slår og et hode som tenker når det syns at det passer seg. Ja, for ordens skyld, det at hjertet "slår" er egentlig bare et begrep for at det pumper. Litt teit, ikke sant? Man kunne jo tro et sekund eller helst flere at det er visse sider av Enekk som av og til tyr til vold, men sånn er det ikke. Langt i fra, Enekk har aldri gjort en flue for tred. Ja, hva nå enn det betyr.

Hmmm, kanskje vi heller skal begynne på historien før Enekk rekker å komme seg ut av huset? Ikke at det hadde vært så farlig om han hadde rukket å gjøre det, men nå var det en gang meningen at denne fortellingen skulle begynne før han kom så langt. Jo da, i verste fall kunne jeg jo bare fortalt han inn igjen, forså å fortalt han ut igjen litt senere, men det hadde jo vært litt unødvendig, syns du ikke?

Ok, da begynner vi. Det vil si, jeg. Det var en helt vanlig onsdag morgen da Enekk lå i sengen sin og følte seg så veldig ensom. Ikke noe mer ensom enn vanlig, så sånn sett kunne denne historien startet dagen før, men da hadde denne fortellingen blitt litt unødvendig lang fordi Enekk fant ikke ut av det samme på tirsdag som han gjorde denne onsdagen. Det holder at dere får lese om den ene dagen. Hvis dere vil lese mer om de andre dagene i Enekks liv kan jeg alltids spørre han om å starte sin egen blogg. Jeg har i hvertfall tenkt å bare fortelle om denne ene, ganske alminnelige onsdagen.

Uansett. Enekk lå ganske rolig i sengen sin og sjekket mobilen for å se om det var noe nytt. Etter en stund kjente han at han begynte å bli litt ekstra nedfor. Jo lengre han bladde seg ned på Facebook, desto mer ensom følte han seg. Det virket som om alle andre hadde et så mye bedre sosialt og mer vellykket liv enn han selv. Han la så fra seg telefonen og begynte å kle på seg.

Etter at han hadde vasket seg litt og pusset tennene satte han seg på kjøkkenet og prøvde å kose seg med litt frokost. Mens han satt og spiste la han merke til postmannen som dumpet litt post i de forskjellige kassene i nabolaget.

- Postmann. Det må da være et forferdelig stressende og ensomt yrke, tenkte han mens han tok sitt tredje jafs av den litt tørre brødskiva som han hadde i hånda.
- Jo, det er klart at man møter en del folk, men samtidig har man vel neppe veldig god tid til å snakke ordentlig med folk om all posten skal komme frem i tide, tenkte han videre.

Da han var ferdig å spise bestemte han seg for å ta seg en tur ut. Været var nemlig akkurat slik som han liker det best. Noe overskyet, ikke for mye sol, men samtidig ikke alt for kaldt. Akkurat slik som han liker det. Det første han la merke til når han var utenfor huset var den lille kattungen til Enekks huseiere, Helge og Ari.

Kattungen var for opptatt med å jage en plastpose i gården til at den la merke til Enekk. - Det må da være forferdelig ensomt å bare ha en plastpose å leke med, mumlet han lavt for seg selv. Likevel så det ikke ut som om det plaget katten. Nei, faktisk så virket det som om katten moret seg og virket ikke spesielt plaget i hele tatt. Enekk smilte litt for seg selv. Han har alltid vært litt svak for små kattunger, selv om han ofte spiller litt for tøff og hard til å innrømme det. Han gikk så videre.

Da han var kommet til sentrum la han raskt merke til et par ungdommer som alle satt på samme benk, men uten å kommunisere med hverandre. De var alle for opptatt med hvert sitt nettbrett til å snakke med hverandre. Likevel virket det ikke som om de så ut til å føle seg spesielt triste. Til tross for at ingen av de var særlig sosiale med hverandre så det likevel ut som de hadde fint med det de drev på med. Enekk trakk nok en gang litt på smilebåndet og gikk videre.

Når han omsider var kommet til butikken kunne han ikke la være å legge merke til to lagerarbeidere som begge sto på hver sin side av en hylle og jobbet. Ingen av de sa noe spesielt til hverandre, men likevel så det ikke ut som noen av de var så veldig triste heller. Det virket faktisk som om de trivdes med det de holdt på med. Enekk tenkte ikke stort mer over det og gikk til kassen for å betale.

Ved kassen var det en liten kø, slik som det hender at det er. Det var omtrent ti mennesker som sto i køen den dagen, og det var ingen som sa noe stort. Det vil si, det var en eldre dame som ga en noe yngre kvinne et komplement for den stilige tatoveringen hun hadde på venstre arm forså å spørre om det ikke var veldig vondt når hun tok den, men ellers var det ikke stort som ble sagt.

Etter at Enekk så hadde betalt og kommet seg hjem igjen tenkte han at han kanskje ikke var så mye mer ensom enn folk flest likevel. Han tenkte tilbake på alle de forskjellige menneskene han hadde sett og passert denne dagen. Han tenkte på postmannen, den lille kattungen, alle ungdommene som satt sammen på samme benk uten å kommunisere, han tenkte på de to lagerarbeiderne og alle de som sto i den køen. Alle hadde til felles at de så ut til å være litt alene med sitt, men uten å virke spesielt ensom.

Plutselig følte ikke Enekk seg så veldig ensom lengre. Han innså nemlig noe han aldri hadde tenkt på før. Han innså nemlig det faktum at han er helt alene, sammen med alle andre.



Håper dere likte den lille historien min. Er virkelig kjempelenge siden jeg skrev noe lignende sist nå, så derfor tenkte jeg det var på tide å prøve meg på å skrive noe nytt igjen.
Hvis dere likte denne og vil at jeg skal skrive flere fortellinger kan jeg godt gjøre det. Det er bare å si fra det, så skal jeg forsøke så godt jeg kan å komme med noe mer om ikke alt for lenge. Det kan det forresten hende jeg gjør uansett ^^



Vi reblogges!


11.03.2013, 22:35

Fallet
Jeg husker det som om det var i går. 25 årsdagen min. Den dagen da jeg gjorde noe jeg hadde tenkt mer eller mindre på fra og til hver måned, hvert eneste år helt siden jeg var veldig liten. Det hadde tatt meg så lang tid å endelig gjøre det. Før hadde det bare vært tanker, den dagen ble alle tankene knust og omgjort til en handling.

Det var torsdag. Klokka hadde ikke rukket å bli så alt for mye. Sola hadde så vidt begynt å titte frem. Natta før hadde jeg sittet oppe i noen timer, skrevet brev. Jeg kan ikke lengre huske hva jeg skrev, ikke en gang hvor jeg la brevene. Men jeg husker meget godt fallet. Ikke selve landingen, men fallet.

I et helt liv hadde jeg levd med så mye tungt som jeg ikke lengre kunne leve med. Noe av det som hadde vært verst, spesielt mot slutten var den intense sjalusien. Ja, så skal vi ikke glemme ensomhetsfølelsen. Alt hatet, sinnet. Flere hadde der og da sagt at de forsto meg, men jeg visste bedre. Menneskeheten er sånn at man gjerne sier det man vet den andre vil høre. Til syvende og sist er menneskeheten de største selvbedragerne og hyklerne som noen gang har spasert på jorda. Som barn kunne jeg til en viss grad like andre mennesker, enkeltmennesker vel og merke, men aldri når de ble til grupper.

Etter som jeg ble eldre ble ting bare mørkere og mørkere. Jo, det gikk opp og ned. Jeg har jo hatt mine lyse stunder jeg også. Men mot slutten ble de sjeldnere og sjeldnere. Livet er egentlig som ei plate. Ren og vakker i starten, men det er bare et tidsspørsmål før alt slår hakk. Og selvfølgelig, noen raskere enn andre. Jeg klarte ikke lengre ta vare på meg selv, og hadde heller ingen til å rense lakken for meg heller. Så da gikk det som det gjorde til slutt.

Det var som sagt veldig tidlig på dagen. Det var sommer, jeg er utrolig nok et sommerbarn, selv om jeg aldri har følt meg som et. Jeg hadde tatt meg en aller siste runde i sentrum. Tenkt tilbake på diverse hendelser. Runden gikk egentlig rimelig raskt. Jeg hadde uansett fått mer enn nok tid til å tenke tilbake de siste årene uansett, noe jeg også gjorde. Det bare ble slik siden jeg ikke lenger var i stand til å se frem, og siden jeg også hadde overlegent mye tid å tenke på. Kanskje var det derfor alt ble som det ble, i tillegg til alt det andre? I tillegg til at jeg aldri ble født sterk nok, i tillegg til at jeg aldri har klart å henge meg på de sosiale spillereglene som alltid hadde stått i veien for at jeg skulle klare å beholde venner i lengden.

Alt gikk plutselig så veldig fort. Omsider bare var jeg der, på stedet der det egentlig ikke var lov å være, spesielt ikke å klatre. Jeg hadde jo klatret der før, spesielt da jeg var sånn 16-17 år. Du vet hvordan gutter i den alderen er, jeg var ikke ulik de andre på akkurat den fronten. Men ja, omsider var jeg der. Jeg smug meg gjennom noen skifersteiner, forså å klatre opp en stige, gå noen meter bortover et tak, forså å klatre opp to stiger til.

Utsikten var så vakker. Skyene hadde begynt å blåse bort til et annet sted. Himmelen var ikke helt ren enda, men snart. Snart. Jeg så ned, meterne ned var mange. Det var vel derfor jeg hadde valgt nettopp dette stedet. Jeg tenkte i grunn ikke noe spesielt. Jeg kunne kjenne at en tåre eller to kom litt beskjedent nedover kinnet, men jeg ante ikke hvorfor. Jeg følte meg ikke trist, jeg var veldig sikker på at det var dette jeg skulle gjøre. Denne gangen skulle jeg lykkes, denne gangen skulle ikke bli som de andre. Noe jeg også hadde rett i. Tørr å gjette at jeg kanskje sto der i sånn fem minutter før jeg løftet den ene foten over, så den andre. Alt jeg trengte nå var bare å slippe taket, bøye meg fremover og bare vente i noen sekunder på å bli helt fri.

Så jeg bøyde meg fremover, og falt. De siste sekundene føltes som i en film, sakte film. De tankene jeg helt sikkert skulle tenkt der oppe fikk jeg heller mens jeg stupte mot bakken i en brutal fart. Jeg rakk å tenke på de få menneskene jeg hadde hatt kontakt med de siste åra, de jeg ikke lengre hadde kontakt med enten fordi jeg hadde kuttet kontakten for å spare meg selv for sjalusi og unødvendig krangling, eller fordi de ikke hadde orket min personlige tragedie lengre. Men jeg var ikke redd, jeg fikk aldri tid.

Om jeg angrer? Ja, men ikke på det aller siste. Jeg angrer på at jeg ikke ga mer faen tidligere. Jeg angrer på at jeg ikke var flinkere til å bruke mer tid på de som virkelig betydde noe, fremfor de psykiske vampyrene som ikke egentlig fortjente min kjærlighet, sympati og energi. Jeg angrer på de gangene jeg ikke hadde sagt hva jeg mente, fordi jeg var for feig. Jeg angrer på de tingene jeg sa nei til. Men mest på at jeg såret hun jeg skulle elske mest i løpet av livet. Den jeg skulle elske mest ble også den jeg skulle såre mest, selv om det aldri var med vilje.

Men om jeg angrer på selvdrapet? Jeg vet ikke... Jo, når du spør, litt. For nå er alt slutt. Nå kan jeg aldri gjøre godt igjen det jeg gjorde vondt for andre mens jeg var i livet. Nå får jeg aldri reist de stedene jeg hadde drømt om, som jeg aldri rakk. Nå får jeg aldri sett de millioner av splatterfilmer som jeg engang hadde bestemt meg for at jeg skulle. Heller får jeg ikke vite alt jeg ikke fikk svar på. Og alt det andre.

Men når det først ble som det ble, så er jeg i hvertfall veldig glad for at jeg alltid var så åpen. Selv om jeg ofte følte at de tingene jeg åpnet meg om til folk var ting de skulle ønske de ikke visste, så er jeg i hvertfall glad nå for at de vet, og dermed slipper å lure så alt for mye nå som jeg er borte...


Fotograf: Jannike Grøtte Warberg.


Hva synes du?
Er en god stund siden jeg har skrevet en historie nå. Og man kan vel si at denne her skiller seg litt ut i fra det jeg har skrevet tidligere. Kan også innrømme at faktisk alle tankene er virkelige tanker jeg egentlig tenker hver dag, men at jeg ikke tror at det vil gå helt sånn som med jeg-personen i denne teksten. Håper dere liker den selv om dere kanskje ikke liker den.

Vi reblogges.

 


03.10.2012, 01:26

Det var ikke meningen å såre deg da jeg ikke dukket opp.
Dere satt å ventet på meg alle sammen der dere satt.
Kledd for anledningen, alt grunnet meg.
Men jeg dukket ikke opp som du skulle ønske.
Du gråt der du satt, du følte deg så alene.
Jeg kunne ikke holde rundt deg, jeg kom ikke.
Ikke fysisk, ikke synbart.

Alle andre rundt hadde nok med sitt.
Du satt der med folket, du var helt alene.
Jeg var i tankene dine, men ikke i rommet.
Ikke fysisk, ikke synbart.

Jeg befant meg et annet sted,
på et vis...
Og du satt der på benken.

Jeg tittet mot dere, på avstand.
Jeg skulle gjerne vært der,
men jeg var forhindret.

Du har hatt problemer med å se meg før.
Du hadde problemer med å se meg da.
Du skjønte det ikke før det var for sent.
Det ble aldri deg og meg, ble det vel?

Jeg er lei meg for at jeg ikke kom da.
Eller, jeg er lei du ikke så meg,
selv om jeg på en måte var på stedet.
Bare ikke synlig.



Det var vondt å se deg gråte i begravelsen.
Fint å høre deg tale ved min kiste.
Fint at du brydde deg akkurat da.

Men om en uke er jeg glemt igjen.
Men uansett,
takk for at du kom i begravelsen min <3


05.09.2012, 21:27

Den natten - Kjærlighet uten ord
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski 5. september 2012)

Der var rundt midnattstid.
Han satt ved matbordet og leste i en bok. Snart skulle hun komme hjem igjen.
Et sekund ofret han på å titte bort på klokken, snart tolv.



Om fem minutter mer eller mindre skulle hun komme hjem igjen fra jobb.
Plutselig hørte han en bil parkere i gården bak. Det var bilen hennes.
Snart kunne han også høre knitringen i nøklene, og låsen som låste seg opp i det hun kom hjem.

Han hørte døren forsiktig lukke seg. Med tomme steg kom hun sakte inn mot stuen. Hun satte seg i sofaen.
Han merket med en gang at noe var som det ikke skulle, han flyttet seg fra stolen og satte seg hos henne.

Hun gråt ikke, men han så likevel at det var noe galt.
Der og da holdt han armene forsiktig rundt henne.
Han visste at dersom hun ville si noe, ville hun gjøre det. Etterhvert.

Der og da var det ingen som sa noe i rommet.
Ord trengtes ikke. Bare hans nærhet, og kjærlighet. De gode armene som var rundt henne, et fang hun kunne gråte på om hun ville. Fingrene hans strøk med en forsiktighet gjennom håret hennes. Han stresset ikke med noe. Han satt der bare helt rolig, og holdt rundt henne.

For uansett hva det var, så fant han det best å "bare" være til stede for henne nå.
Der og da var det det viktigste, alt det andre får heller komme av seg selv, mer som hun føte for det.

For det er ikke alltid nødvendig med ord, spørsmål og svar.
Noen ganger er det beste bare noen som holder rundt deg, og er der om det skulle være noe.


14.08.2012, 18:19

ADVARSEL!
Teksten som kan leses i dette innlegget kan for enkelte virke veldig provoserende.
Som leser tar du selv ansvar for det du måtte velge å gjøre - Etter at jeg har kommet med en liten forhånds-advarsel!
Budskapet i denne teksten er først og fremst ikke mine meninger om eller mot utroskap, men mer i mot religion.




Kvinnens urenhet

En skambitt kvinne henger opp etter taket i rustne kroker.
Hun dingler rundt og blodet har for lengst gått til hode på henne.

Hun har gjort noe hun skulle ha gjort ugjort.
Straffen skulle bli seks uker lang.

Under henne kryper det masse rotter og mus.
Hun kjenner knapt sine følelser.
Hun husker ikke lengre sine foreldre.
Hun husker ikke sine barn!

Bortover ryggen har hun ni lange arr.
Ett arr for hver forbrytelse.
Ett arr for hver mann hun knullet.

Midt på gulvet står en kiste.
I den kisten ligger gifteringen.
Påminnelsen om han hun såret.
Påminnelsen om hvem som hang henne opp.

Slim og gammel dritt renner ut av munnen hennes.
I mørket er det så mørkt, at hun knapt kan se.
En stank av sin egen dritt er det eneste hun kjenner.
Ja, og selvfølgelig en smule selvforrakt.
Og sist, lysten på å dø.

Et menneske er ikke bygget for å tåle denslags.
Hun kan avslutte det når som helst.
Mellom tennene har hun fått påtapet en kapsell.
Biter hun over, er all smerten over.
Men vet du hva?
Hun vet det selv.
Hun fortjente det.

For innerst inne såret hun mannen sin mest.
Hun såret han mer enn hun nå sårer han.
Da hun var utro, hun føler deg selv.
Helvete hun har kjent på i kjelleren var fortjent.

Måtte Gud straffe henne så lenge han vil.
Måtte Guden hennes selv bestemme når det er over.
Den kristne, urene kvinnen føler hun har seg selv å takke.
Hva bibelen sier om hennes forbrytelser vet hun godt.
Hun vil så gjerne forlate verden, nå, men det er for tidlig.
Til da, måtte hun bare henge til hjertet sier stopp!


24.07.2012, 22:52



En eldre herremann i flåsshatt og dress sitter ved sitt gamle piano og sin dose tonic and gin.

Det er noen enkle toner han spiller for oss i natt. Hans liv har virkelig seilet på dalbanens kalver.
Han spiller noen toner for oss i kveld, vet ikke hvordan låta vil ende. Munter og grå, livlig som få.
Som ung var han leder for et bordell, et horehus som protestantene sang ut i kor.
I midtlivskrisen ga djevelen han depressjonskrisen, da hans skjønne Jaenette ble revet vekk.
Kreften tok hans vakre due, traileren i gata tok hans spinkle hund. Nå lever han alene.

Til tross for noen mørke toner i denne mannens livslange melodi, sola har enda ikke gått ned.
For et lys skinner fremdeles i denne mannens sinn. Gleden av å leve, den smeltet aldri.
Til tross for at hans forretninger ble brent ned, og kjærlighen slukket.
Kjærligheten til livet, og troen på en ny dag - Den ble aldri tatt vekk.
Jeg tørr påstå det var det som gjør denne herren så unik <3




17.06.2012, 17:38



Himmelretning til helvete
Over en himmel litt grå, flyr det to engler.
Avstanden mellom dem er omtrent like stor som forskjellene.
Den ene er hvit som renhetens liljer. Den andre er sort som et håpet i graven.

Lizzy Demnon og Wendy Kind er deres navn.
En av dem datter av prins Lucifer, den andre av herre Gud.
Godhet og ondskap flyr side ved side, natt og dag, hvert eneste år.
Begge er med på å skape verden, begge er med på å utvikle livet.
Alt for mange forakter Lizzys sorte makt, men hva er vel godhet uten ondskap?
Den som har sett godhet, har også sett ondkskap.
For hvem vet vet hva som er godt, om man ikke også vet hva som er ondt?

Begge maktene er avhengig av hverandres eksistanse for å selv finne sted!
Man kan ikke bare bygge og skape, uten også å kunne rive ned.
Da ville verden blitt overfylt. Og vi ville alle sultet ihjel.

En sjelden gang møtes begge på samme sted.
Noen ganger i året veksler de blod og erfaringer.
Ingen av dem tross forskjellene er bare god, eller ond.
For i et hvert lys finnes et mørke, i et hvert mørke finns det lys.
Bare ærligheten, fantasien og evnen til å se skal til for å innse livets sannhet.

Synd og skam går hånd i hånd, men synd og glede går raskere hver for seg.
Mange sier snille piker kommer til himmelen.
Men verken Wendy eller Lizzy er bare ren, og kan dermed vandre så langt de vil.

En helvetes god dag har de hatt denne beskrevne dag på en himmelsk god måte.
For dem er ikke livet noen gåte. Men en lek, et perverst godt samspill.

Selv de dypeste religiøse, blinde og virkelighetsfjerne passer de på.
Til tross for at de for lenge siden sluttet å leve livets selvstendighet.
Verken Lizzy eller Wendy ønsker å dømme.
Så de troende får for all tid fortsette å drømme.

Kun den som nekter å se, og bare tror vil til slutt ikke finne sin vei.
La herved ditt blod bruse i tilfredstillelse og åpensinnhet,
Og kanskje da vil du også en stjernekveld se de to, fly avgårde, hver sin vei,
likevel mot samme sted - Veien til livet!


31.05.2012, 19:56



Dypfrosset inn i sin egen nervøsitet står en skjelven mann. Han lar rastløsheten herje vilt i kroppen. Han venter en telefon.
Hjertet hans dunker som to elskede mennesker lent over på en sofa. Han venter på telefonens vibrasjon og lyd.
Konsentrasjonen gidder han ikke felle andre steder. Mens han venter, gjør han ikke noe annet, enn å bare vente.
Tiden flyr og hans liv blir stadig kortere. For hvert minutt han venter, bruker han 60 dyrebare sekunder av livet sitt.
Likevel, han er ikke smart nok til å gjøre annet. Han sløser ventetiden på å bare vente. Han sløser livstiden sin på det.

Konstant holder han på å vrake nervene sine. Det er et fullstendig kaos inne i hans dype sjel. Kan du tyde den?
Der og da innbiller han seg sin egen udødelighet, den finnes bare i naiviteten. Han skal også dø, slik som deg!
20 år er han blitt, halvparten av årene har delvis vært utsløst på tomgang og svakheter. Skjønner du hva jeg mener?

Telefonen har enda ikke ringt. Og han synker stadig inn i sitt eget tap av tid. Latskapen og feigheten holder han fast.
En tikkende bomber sitter i hans hode. Tikk takk, tikk takk, hører du tikkingen og takkingen? En utakknemlig lyd!
(31. mai 2012)


29.05.2012, 23:02



Har du noen gang hørt om ekornbrødrene Hans og Ragnar?
Hans og Ragnar var to energifylte ekorn. Ragnar var yngst.

Til tross for utseendemessige likheter var det meste på innsiden som var forskjellig.
Begge hadde mye energi, begge brukte energien anderledes fra den andre.
Hans var en skikkelig lathans. Ragnar, var et yrkesekorn.

«Nå må du se til å gjøre noe!», skrek Ragnar oppgitt en mandags morgen.
Hans lå og solet seg under et eiketre. Ragnar gikk mot broren og ristet på hodet.
Ragnar var fult av flekker. Han hadde drevet på hele natta og jaktet på nøtter og mat til vinteren.

«Kjære broder. Min elskede venn. Du er ufattelig morsom når du er så sinna. Ta det heller litt kult, slik som meg. Jeg har nettopp vært i pornosjappa og leid den hardcore-filmen med Lillith-Bangbang Ekorn i hovedrollen, hun med den ufattelige glatte pelsen», svarte Hans omsider.



Ragnar ristet på hodet.
Og slik fortsatte sommeren. Hans var som regel over alle andre hauger enn brorens arbeidshaug. Han var over nabohaugen og hilste på musevennen til nabokjærringa, han spilte bowling og Play Station i timevis og drakk alkohol og sang karaoke så det sang etter!
Mens Ragnar, han jobbet, jobbet og jobbet og jobbet, og jobbet, og jobbet, og jobbet.

«En dag vil han nok forstå. Det er bare så ergelig at det er jeg som må gjøre alt alene. Han hadde hatt godt av litt arbeid han å! Den lathansen!», forbannet Ragnar og sparket hardt i en valnøtt som lå forran han. Valnøtten ble skutt mot veggen og dessverre for Ragnar kom den i reversj og styrtet Ragnar rett ned en grop han nettopp hadde gravd.

Vinteren nærmet seg. Situasjonen var som før. Ragnar jobbet og passet på at alle de viktige tingene ble gjort. Og Hans, ja han levet livet som en ekte konge!



Da vinteren omsider kom bestemte Hans seg for å dra avgårde til syden. Uken før hadde han vunnet i et lotteri og hadde akkurat nok penger til en enveis-billett til syden. Han hilste broren i det han fartet avgårde i naboens bil, riktignok som blindpassasjer.
Ragnar ristet oppgitt på hodet og skulle til å gå tilbake til arbeidshaugen sin i det en stor varebil kom susende mot han. Ragnar rakk ikke å reagere før varebilen kjørte over han, og han lå der som most lasagne i bakken.

Moralen i historien må vel være at man får leve mens man enda ikke er død?
(Historien er skrevet den 29. mai 2012)


29.05.2012, 08:11



Araknagrotesque O39

De kryper og kryr, de er spredt til alle kanter. Du kan ikke høre dem, heller ikke se.
Natten er deres kamuflasje. Som noen rovdyr kryper de i et hurtig tempo mot sitt mål.
Snart er de ved ditt hus. Du sover som et hjelpesløst barn som snart får døden på besøk.
Vinduet ditt har du latt stå oppe i natt. Snart skal de kravle gjennom, alle som èn.

Oppover husveggen løper de som sultne vampyrer. Behovene deres er todelt.
Noen av de ønsker kvele deg, noen ønsker spise deg. Og du sover naiv som du er.
En svært varm natt det er. Du sover uten dyne, uten klær.
Første Gnaphosidae har alerede nådd toppen.
Ti tusener av edderkopper har ankommet ditt rom.
Spredt er de til alle kanter. Alle med felles mål, deg!
Du skal suges, bites og kveles inn i mørket!
Aldri mer skal du få se dine foreldre igjen, aldri mer dine venner!
Hæren har kommet inn. De siste skyver igjen vinduet!
Noen løper mot kommoden, den velter og sperrer døren.

Skvetten våkner du til! Du skal til å slå på lyset, men det er for sent!
Et offer for edderkoppenes raseri er du blitt.
De glemte aldri hva du og dine venner gjorde... Forrige helg..
Hevngjerrige skal du og dine venner bøte med deres liv.
En etter en! En sverm styrter ned i din åpne munn.
Uredde trosser de forsvarsmekanismen i kroppen din.
Du klarer ikke brekke deg, du klarer ikke spy.
Hjertet ditt slår som lynet. Blodet i kroppen virvler som en vind!

En annen sverm styrter nådeløst inn i ditt skjøre rasshøl. Hele kroppen er invadert.
Du ønsker å skrike, men stemmebåndet ditt er opptatt.
Ingen svarer deg! Ingen hjelper deg!
Edderkoppene i deg har funnet sitt leketøy. Genene dine er nå deres.
De biter og spiser seg innover.
Blod begynner å renne. Blodet begynner å renne, innen ifra.
Du drukner i din egen kropp.

Du faller brutalt ned fra sengen, hodet mot gulvet.
Deler av deg er fortsatt igjen i sengen. Du ligger opp ned mot gulvet, på skrå.
Blodet i deg kommer til hodet, det renner ut av øynene, gjennom nesen, ut av munnen.
Noen av de minste edderkoppene har nå blitt kastet opp av blodfontenen.
Noen av edderkoppene druknet i forsøket på å drukne deg.
Til slutt sier ditt hjerte stopp!

Halvparten av edderkoppene i din kropp kommer helskinnet ut igjen, resten ligger igjen i deg.
Fornøyde etter nattens aksjon kravler de sammen, hjem igjen.
I morgen natt skal dine venner lide samme skjebne.
Du er i helvete nå, og kan ingenting gjøre!
(29. mai 2012)


19.05.2012, 23:31

Vikarinnens eksamen
Det var en gang en ung kvinne ved navn Hilde Kristine Beish. Hilde Kristine var nylig ferdig på lærerskolen og hadde så smått begynt som vikar på en barneskole ved navn Pompilten Barneskole. Hilde Kristine var i begynnelsen av 20-årene og en kvinne som egentlig ikke skilte seg mer eller mindre ut enn gjennomsnittet.
Hun var 160 høy, ofte kledd i brunt, og hadde et middelslangt, rødt hår som hun farget på nytt der og da.

Det var mandag og klar for en ny uke. Klokken var litt over sju og hun var på vei ut av den litt enkle leiligheten sin, på vei til skolen.
Skolen startet ikke før halv ni, men det var noe småtterier hun måtte rekke først. Hun satte seg i bilen og så seg selv i speilet en siste gang før hun startet opp bilen og kjørte avgårde - Joda, håret var på plass det!

Da hun kom frem til skolen, og hadde fått låst bilen, spasserte hun inn mot skoleporten. Dette var hennes tredje uke som vikar, og det var med noe blandede følelser. Forrige uke endte nemlig ikke helt som den skulle ha gjort. Klassen hun vikarerte hadde nemlig et sort fårr. I klassen var det en jente som skilte seg ut, Marry Maid, en spinkel, småhyper og til tider aggresiv jente som dessuten hadde et grovere språkbruk og dårligere oppførsel enn resten av klassen. Senest forrige torsdag hadde Hilde sagt at hun var like facinert og glad i alle elevene i klassen hun vikarerte, heldigvis for henne var hun ingen tredukke, så ingen da se noen nese som vokste.



For var det en elev hun ikke hadde like mye til overs med så var det nettopp Marry Maid!
Fredagen som gikk hadde Marry Maid fått ett raserianfall som endte med at hun hadde kastet ett brett med fulle melkekartonger mot to andre jenter i klassen, som da ble søkkvåte og også fikk sine lyserosa kjoler ødelagt.

I helgen hadde Hilde gått så langt at hun tenkte at Marry Maid måtte være djevelens datter, og at hun måtte komme fra helvete. Ingen normale barn på den alderen var så mørkt kledd, ingen barn på den alderen var så lat, sur, sint, voldelig og nedlatende som Marry Maid! Hun måtte være Satans eget barn! Til tross for at alle de andre barna i klasserommet holdt seg unna Marry Maid, og til tross for at hun ikke hadde noen venner, hadde Hilde nesten vanskelig for å synes synd i henne. Hun hadde stelt i stand situasjonen sin selv, mente Hilde i det hun trakk nøkkelkortet sitt ned, åpnet en dør og spasserte videre inn i skolens bygg.

Da skoleklokka omsider ringte inn den dagen kjente hun at hun grudde seg.
Før hun ante ordet av det rant det inn med elever som hun skulle vikarere. Fire stykker, åtte stykker, eleve stykker, tretten stykker... Hilde telte elevene mens de nærmest løp inn døra. Til tross for en uheldig avslutning på forrige uke var alle elevene fulle av energi og glede. Til slutt kom tellingen opp i nitten stykker, alle var kommet.

Marry Maid satt bakerst i klasserommet og oppførte seg akkurat som hun hadde gjort alle de andre dagene. Likegyldig!
Denne skoledagen gikk som de fleste andre dagene Hilde hadde vært vikar. Da skoledagen var over ba hun Marry om hun ikke kunne få noen ord med henne over fire øyne, Marry virket ikke som hun hadde den helt enorme lysten, og virket noe kranglete, men Heidi hadde likevel klart å overtale henne.
Da skoledagen var over satt de to alene sammen i klasserommet. Marry Maid satt i sin dødssorte klesstil med nesen rakt opp i taket.
Hilde forsøkte å få kontakt med henne, men det skulle ikke virke så lett. Hilde kjente hun ble irritert og begynte å heve stemmen sin, og var nesten på vei til å kjefte. Marry Maid merket at Hilde hadde lyst til det, men hadde fortsatt nesen ignorant rett opp!

Til slutt ga Hilde opp, og lot henne få gå hjem. Hun hadde egentlig ikke tid til dette. En så umulig unge var det ikke mye vits i å snakke til fornuft. Hun satte seg dermed ned for å rette opp noen prøver fra dagen som var. Hun smilte med et godt smil hele veien mens hun rettet. De fleste prøvene var så og si feilfri, helt til hun kom til Marry Maid. Marry Maid hadde forsåvidt en noe bedre håndskrift enn de andre i klassen, men det andre var ikke mye å skryte av. Hilde hadde nesten lyst til å markere hele prøven hennes med en stor rød strek, men det hadde vært for lettvindt. Hun følte seg noe slem der hun satt, men hun klarte ikke la være å le der hun satt å rettet Marrys norskprøve. Da hun var ferdig, låste hun alle prøvene inn under en skuff, og kjørte hjem igjen.

Senere på kvelden, like før hun var i ferd med å legge seg ringte mobilen hennes. Det var klassens egentlige lærerinne som ringte, hun som hun var vikar for.
- God kveld, sa Hilde i det hun tok telefonen.
- Hei du, beklager at jeg ringer så sent. Men det er noe jeg skulle fortalt deg som jeg har en dårlig følelse på at ingen andre har fortalt deg enda, svarte det i andre enden.
- Jaha?, kremtet Hilde.
- Jeg ringer egentlig bare for å fortelle noe angående Marry Maid, jeg vet ikke om du har hørt om faren hennes?
- Nei? Hva med han?
- For to år siden skjedde det noe helt forferdelig... Ken Maid, Marrys far var en veldig oppegående, frisk, snill mann. Han og Marry sto veldig nært hverandre. Siden Marrys mor er såpass privat av seg går jeg utifra at hun ikke har fortalt noe om Marrys far?
- Nei..., gjespet Hilde.
- For et år siden fikk han kreft... Kreften ble oppdaget alt for sent, det var ingen ting legene kunne gjøre annet enn å dempe smertene hans...

Hilde kjente brått en kald følelse renne nedover ryggen. Der og da var det akkurat som om hun skulle falle, hun måtte sette seg ned, hun gikk og satte seg i sofaen før hun sa noe som helst.

- Hallo?, hørte hun plutselig.
- Beklager.. Jeg ble litt borte, noe så forferdelig.. Jeg.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, sa hun.
- Jeg forstår.. Jeg hadde en dårlig følelse på at ingen hadde fortalt deg dette. Mange av de andre på skolen er litt dårlig på sånn. Utenom skolens rektor, samt noen av de andre lærerne er det ingen som egentlig vet noe om Marry sin hjemmesituasjon. Faren døde så og si fra henne helt uventet. Du skulle sett de sammen i barnehagen, jeg var tilfeldigvis Marrys barnehagetante også... De var så utrolig flotte å se på, de sto hverandre så sterkt. Marry var en utrolig flink og flott jente. Hun var best i klassen helt til... Ja, du forstår?.
- Ja... Huff, beklager... Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg.

Og mye mer ble heller ikke sagt den kvelden, etter at hun hadde snakket ferdig med klassens egentlige lærerinne, lå hun seg i sengen og brøt sammen i gråt. Hun skammet seg så forferdelig over hvordan hun hadde dømt Marry Maid. Rett etter skoleslutt hadde hun snakket til henne med den mest anstrengte tonen hun har brukt på fem år. Hvordan kunne hun en gang tenke så fæle tanker om Marry som hun hadde gjort, inntil nå?
Den følgende natten ble en lang og vond natt i Hildes liv. Hun følte plutselig så synd i den jenta hun tidligere hadde tenkt på som Satans datter. Hun måtte gjøre noe, hun orket ikke tanken på at Marry skulle gå gjennom resten av skolegangen helt alene.

Da det ble dag igjen sto hun opp tidligere enn vanlig. Hun kjørte avgårde til skolen for å gjøre om på noe av det hun hadde skrevet mens hun dagen før rettet opp Marrys prøve. Saken var nemlig at hun hadde skrevet en kommentar til Marry som hun nå skjønte fort kunne oppfattes som litt i overkant streng, og ikke spessielt oppmuntrende for en liten tredjeklassing.

Bare tyve minutter etter at Hilde sto opp den grytidlige morgenen var hun fremme ved skolens område. Hun låste seg inne i klassens klasserom, og låste opp skuffen med alle prøvene. Siden Marry Maid sin prøve var den hun hadde rettet sist var det nå den som lå øverst i bunken. Hun skyndet seg nesten stressende med å fjerne det hun hadde skrevet som kommentar dagen før, og skrev en ny, saklig, men likevel mer oppmuntrende kommentar, og dette skulle hun merke at hun ikke skulle angre på!
Klokken var omsider blitt halv ni og en ny skoledag var i gang. Skoledagen ble startet med at hun leverte tilbake prøvene fra gårsdagen. Den første hun ga igjen prøven til var Marry Maid. Marry Maid så likegyldig ut som vanlig, og tittet ikke en gang ned på prøven sin. Da klokken nærmet seg ti, og det snart var friminutt kastet Hilde et lite øye mot Marry Maid. Hun satt i samme posisjon som alltid, og hadde enda ikke ofret et blikk mot prøven... Men så, omsider peket Marry nesen noen grader ned mot pulten, leste så vidt litt av det Hilde hadde skrevet. Mens Hilde sto og bablet om adjektiv og substantiv la hun merke til at Marry hadde begynt å lese kommentaren hun hadde skrevet rett før skolestart.



Marry Maids rolige lesetempo økte raskt. Og for første gang ofret Marry Maid omsider det første smilet Hilde hadde sett fra henne.
De neste dagene ble ikke helt som de som hadde vært før. Marry var fortsatt noe aggresiv, deprimert, irritert og amper, men de negative sidene sank likevel mer og mer for hver dag. Ettersom Hilde tok Marry mer og mer på alvor, klarte hun å se mer og mer fremgang og håp i Marrys liv.

En måned senere ringte det på døren til Hilde rett etter at en skoleuke hadde tatt slutt.
Hun åpnet døren og fikk seg en overaskelse. I døren sto den lille, spinkle, mørkkledde, sortsminkede tredjeklassingen med en liten plastpose i den ene hånda.
Marry Maid så litt sjenert ned mot bakken, og sa ingen ting.

- Hei, har du lyst til å komme inn?, spurte en noe overasket Hilde.
Marry Maid svarte med å gå rett inn, uten et ord. Da Hilde lukket døren rakte Marry frem plastposen og sa:
- Her, denne er til deg!
- Til meg?, Hilde kjente at hun ikke helt visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Hun tok høffelig i mot den litt skitne bæreposen fra Kiwi, og så hva som var nede i den.
Nede i posen lå det en porselendukke.

- Pappa laget den til meg da jeg var 4 år... Det var den siste han laget før han ble syk... Jeg vil at du skal ha den, kom det omsider fra Marry.

Hilde ante ikke hva hun skulle si, hun kunne ikke ta i mot denne dukken. Det var den flotteste porselensdukken hun hadde sett, den var utrolig godt gjennomført og det var slettes ikke laget av en hvem som helst.

- Liker du den ikke?
- Kjære Marry, den er helt fantasisk, men jeg kan ikke ta den i mot. Den skal du ha selv. Hvorfor vil du egentlig gi den bort, hvorfor til meg?
- Fordi du er den snilleste læreren jeg har hatt noen sinne, og jeg vil veldig gjerne du skal vite at jeg har blitt glad i deg før du slutter, og før Siri kommer tilbake.

Siri var altså den egentlige lærerinnen til klassen som hadde ringt Hilde den kvelden Hilde fant ut om Marry Maids triste historie.
Hilde kjente at kinnene skalv, hjertet banket, og hun var virkelig også blitt glad i Marry Maid også, spessielt den siste måneden etter hun fikk høre om hennes historie.

Til slutt klarte hun endelig å få frem noen ord til den lille, spinkle jenta.
- Vet du hva, jeg synes fortsatt du skal beholde den selv jeg. Det er tross alt den siste dukken faren din lagde til deg.

Hilde satte seg ned på kne før hun fortsatte.
- Og vet du hva, jeg er blitt glad i deg også. Og jeg beklager hvis jeg har virket litt streng.
- Det gjør ikke noe. For nå er du bare den snilleste læreren jeg har. Ingen av de andre lærerne har trodd mye på meg, tusen takk.
- Vet du hva, det er jeg som skal takke meg. Takket være at jeg har vært så heldig å få møtt deg, så har jeg lært mye mer på to måneder enn hva jeg ellers kunne lært på to år. Du er en fantastisk liten jente... Faktisk så fantastisk at jeg godt kan tenke meg å være læreren din i mange, mange år til.

Hilde la en arm rundt lille Marry Maid før hun bestemte seg for å fortelle noe som hun ikke har fortalt resten av klassen enda.
- Du skjønner... Siri har nettopp fått seg en kjæreste som ikke bor her vi bor. Så derfor har hun nå fått jobb på en annen skole. Og for en uke siden lurte hun på om jeg ville ta over, og bli kontaktlæreren deres på ordentlig. Så hvis du vil kan jeg godt være lærerinna di i flere år fremover.

Nå var det ikke bare kinnene til Hilde som det rakte i lenger. Marry Maid ble så glad for å høre dette at hun omfavnet Hilde med tidenes store klem.

20 år senere hadde Marry Maid funnet seg en kjæreste, og født sitt første barn.
Til tross for at Marry Maid ikke lenger gikk på barneskolen, og ikke lenger hadde Hilde som lærer var de fortsatt gode venninner, faktisk var de nå blitt så gode venninner at dere kanskje kan gjette hvem som ble Marry Maids forlover?


Historien om Marry Maid ble skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg/undertegnende) den 19. mai 2012, og er delvis inspirert fra En Ung Lærers Erkjennelse, som jeg leste for første gang på denne linken i kveld.
Ønsker alle sammen en god helg!
Vi reblogges!


07.04.2012, 12:39

Dette innlegget er fortsettelsen på "Påskeharen Zwizth Eggløsning".


Det hadde gått noen timer siden Zwitzhs forsvinnelse nå. Ingen i harelabben hadde enda fått det med seg.
På det påskefyllte kyllingkontoret til general Gul satt en noe overruset kylling-leder og ruset seg på speed mens han mottok den ene kaklende telefonen etter den andre, fra rosafeminister som enda ikke hadde fått utlevert sine egg til småkos i påsken.

Med telefonen på den ene siden av hodet og kokainstøv dekket på andre siden satt han der og måtte ta i mot dritt fra rasende feminister.
- Merk mine sanne ord frøken Anka, dette er siste gang Zwitch har jobbet for oss, kremtet han kvikt.

Skravlet i den andre enden gikk i et salig kjør. Salig er den som klager på påskegodtets mangler.
- Ja, men se nå til helvete å få den mascaraen ut av øret og hør hva jeg sier da! Zwitch Eggløsning skal aldri mer jobbe for meg igjen, neste år får De eggene Deres.. Alle kan gjøre feil og jeg gjorde min da jeg ansatta han... Greit... Men det er flere som venter her... HADEBRA, avsluttet han med et skrik.

- Jævla hurpedås, klekket han ut.



Han fløy ut av godstolen sin og begynte å løpe på sine små bein på jakt etter Zwitzh. Men hvor enn han kaklet og fløy.. Han fant ingen Zwitch. Verken en død eller levende Eggløsning.

- Får jeg tak i den judasen skal jeg personlig spikre ørene hans fast med neglene til nabokjærringa og personlig skrelle av han all pels og kjøtt med mine egne klør!

General Gul var utvilsomt rask i replikken og ikke direkte glad.
I det han fartet mot den ene garderoben til den andre gjorde han et funn han ikke hadde sett før i harelabben. En tornekrans.

- Hva faen, bor det skaphomseharer her også.. I såfall blir det granskning etter påska. Noen bøgharer skal jeg faen meg ikke ha i min hule!

Akkurat i det han sa det, kom en tankesky som skulle ha inneholdt flashback fra den tiden han som ung ble rævkjørt med stumpen i været av hans onkel, mens de usle kråkene i nabolaget holdt han fast, men Zwitzh hadde ikke tid til flashbacks for øyeblikket, så han valgte å fise vekk skyen med sin egen røyksky.

Sekunder etter han hadde fått daffet bort skyen sin, klarte han akkurat å merke seg hva som ble sagt på Hønsenytt i radioen som sto på i alle de tusen høytalerne som var instalert i hulen.

- Kaklenytt! En livsdømt medfange i Amerikas kretser har rømt. Fire politibetjenter er funnet stukket omskåret med noe som kan vitne om, morderens egne tånegler...

Stort mer enn det rakk ikke noen i labben å høre i det alt plutselig ble helt mørkt, ett strømbrudd hadde nådd toppen av kransekaken!
- Faen i helvete, faen i helvete, kaklet general Gul.
- Makan til rød påske har jeg aldri sett.., fortsatte han.
- Og rødere skal den bli, sa en ukjent stemme i mørket.
- Hvem der?, kaklet general Gul.

Et hugg hørtes så beskjedent. Omsider bestemte det mørklagte teppet seg for å fly avgårde, og lyset slapp igjen til.
I det samme lyset var tilbake var general Gul forsvunnet. Det eneste som lå igjen der han sto, var en kyllinggedigen blodflekk, som inneholdt den dosen blod som bare en kylling kan eie.

Vi flytter oss noen mil unna, og vi lar tiden gå noen påsketimer frem.
På et fjell i Filipinene sto det en hvitkledd, langhårete manneskikkelse uten sin tornekrans og glorie.
Der sto Jesus Christ Superstar og hans nye kompanjong og følgesvenn; Anti-Christ Superstar, bedre kjent som Charles Manson.

- Her har du suppen din herre Jesus. Kokte hareinvoller blandet med ferskt kyllingblod som du ba om, smilte Charles.
- Takk min sønn, Gud være med deg når jeg ikke lenger er det. Jeg er blitt syk og har ikke kunnet være her for menneskene på lang tid, sukket o store Jesus Christ.
- Med all respekt, De er gammel. Men når jeg endelig en gang får startet Helter Skelter, da skal de brune kyllingkrekene i samfunnet få bøte, og du skal igjen få nok blod så lenge du gidder å være blant menneskene, svarte Charles sin herre.
- De er en meget god mann Charles. De handler i min fars navn, og De har alltid vært en god venn for meg. Min far vil belønne deg rikt når De kommer inn i dødens rike, smilte Jesus.
- Så lenge jeg har den store ære av å holde liv i herrens sønn så er jeg lykkelig. Vi har blitt et godt team!
- Ja, vi har det, og derfor ønsker jeg deg den fortjenelsen du skulle hatt for så lenge siden, i Guds navn dreper jeg deg herved så du får møte din herre. Jeg har ikke vært helt ærlig med deg, det er ikke min far som er den du skulle handlet for. Og spessielt tro i hans navn har du heller ikke alltid vært.



Charles kvikket til. Opp gjennom det rusforurensede hodet skjønte han i siste stund at han var blitt narret av rusen, The Beatles og Guds sønn.
Gamle Charles rakk ikke noen stor avslutningsreplikk før Jesus ut av lommene sine dro en tornetråd opp, og slengte de rundt halsen på Charles.

Vel, i det sanne bildet gjorde aldri Jesus det. For hele dette påskeeventyret var kun bassert på hallusinasjonene hos en foreldret massemorder fra de skjønne 60-årene.
Med blandete følelser strammet Charles tornetrådene rundt sin egen hals, blodet silte neddover fjellveggen. Det rant nedover de gråkalde veggene, og dannet sitt mønster.
Et påskemysterium er for oss oppklart, og påskens idylliske vesen kan leve videre, enn så lenge!
666THE END666


05.04.2012, 16:48

Dette er historien om påskeharen Zwitzh.
April hadde nettopp tredd seg ned mot det norske folk, og de fleste i lande hadde konkurranse om å drukne seg mest mulig bort i alkoholen.

Zwitch var en påskehare av avholdsrikets kunster. Ja, sånn egentlig var han avholds mot nesten alt. Han var avholds mot krig, han var også avholds mot fred. Krig skaper for mye kaos og ulykkelighet, mens fred skaper derimot for mye kjedsomhet igjen, tenkte Zwitzh!



Dagene gikk, og de ble lengre for hver dag. Det nærmet seg påskeaften, og det var ikke lenge før det var hans tur til å løpe Norge rundt med godteegg fra dør til dør. Ja, apropo påskeegg så var deg også noe han ikke likte.
I hulelabben krydde det mange andre harer, alle var hans nærmeste familie. Frem og tilbake spratt den ene haren etter den andre, det var skikkelig påskekaos i harelabben denne påsken, som påsken før der, som påsken før der igjen!

- 4 timer til påskeaften!!!!!, hylte det gjennom høytalerne!

Zwitch løp fra den ene skåla til den andre. I hulen krydde det av gedigne store skåler. Noen med jordbærstenger, andre med lakrisstenger, noen med appelsiner i, andre med klementiner i, noen med drops, andre med seigmenn, også videre. Alle harene i hulen hadde fått flere lister. Hver eneste nordmann hadde skrevet sin bestilling som inneholder hva de liker, og hva de ikke liker.

- Så utrolig tullete, hvert bidige år må jeg løpe ørene av meg for at de likbleike, fordrukne, feite nordmennene skal godte seg og ruse seg vekk fra virkeligheten... Joda, Zwitzh var blant de mer gretne påskeharene i hulen.
- Ikke et eneste påskekort får jeg tilbake som takk. Alt de tenker på er å drikke seg fulle, drikke bort flere hjerneceller og feite opp den uspiselige kroppen sin..., la han til mens han dumpet den siste dose lakris i egg nummer 4839.
For å forsøke å stresse seg litt ned tok han seg et minisekund på et glass med vann som han hadde plassert der i tilfelle han skulle bli tørst. Det var en stund siden han hadde plassert det der, og blant derfor var vannet av litt svekkende kvalitet.

- Det var da pyton og hyton for en kvalmende smak det var på dette vannet i år da. Smaker nesten som LSD, han kjente han ble litt rar i kroppen, og litt småsusete, men lot ikke det stoppe han i å utføre den årlige påskeplikten.

3 timer og 3 kvarter senere var han omsider ferdig med alle eggene han hadde på sin liste! Nå var det bare ett kvarter igjen før han siste frist. Han løp med sin blytunge pose på ryggen, og kastet seg ned i et jordhull som hadde en hemmelig vei til alle de 10 000 han hadde å levere til.

Men nei, det var selvfølgelig noe han hadde glemt! Han hørte et kylling hyl som kaklet etter han, det betydde at han måtte tilbake! Da han tittet beskjedent opp igjen sto general Gul rett over han! General Gul var den 4 centimeter høye påskekyllingen som regjerte i påskelandets hule!

- Hva er første huskeregel for alle harer i påskens stund?, kaklet general Gul.

Selvfølgelig, han kom ikke unna med det dette året heller. Han måtte kle på seg den uspiselige, sukkersøte, rosae onepiece-lignende forkledningen! Den rosa dressen som alle harer var påbudt å dra på seg hvert bidige år for at alle de motbydelige feministene i verden skulle få en ekstra glede. Ja, nå var ikke rosafargen noe som var påbudt for alle harer i hulen. Men da Zwitch ble født var han en av de som trakk loddet som dømte han til å være den som besøkte rosafeministene hver påske. Selv skulle han ønske at han fikk jobbe i avdeling svart, i stede, for da kunne han besøke alle de kule rockefanatikerne i stede, men den skjebnen var det ingen som unnet han.

Hoppende mot garderoben, noe irritert som vanlig, valgte han å bruke de verste glosene han kunne tenke seg.
Da han fikk åpnet klesskapet fikk han en blandet reaksjonssuppe rett i fjeset!  Han visste ikke om han skulle reagere med panikk eller glede! Etter to sekunders betenkningstid løp han ut igjen og satset på at ingen så at han løp avgårde uten den rosa forkledningen dette ene året. Plutselig stoppet han opp, i et speil rett ved tunnelen han snart skulle ha styrtet i så han plutselig masse hår. Han dro ikke kjennsel på hvem det kunne være og tenkte å snu seg!

Han rakk akkurat å se hvem det var før han deiset i gulvet. I det han snudde seg eksploderte det lille harehjertet. Blod flommet ut av øyekanalene på haren, invollene krøp ut av munnen på han, og skjelletet hans knustes og knastes.
Den høye, langhårete skikkelsen med hette over hodet forsvant like så fort som han dukket opp. En tung tåke hadde dukket opp, og da tåken forsvant igjen, var både den mystiske herreskikkelsen og Zwitzh`s utinvolliserte lik forduftet!



Hvem hadde tatt Zwitch Eggløsning av dage?
I en påskefortelling som hittil er så ufattelig kort, og med så få involverte figurer, hvem kan ha drept Zwitch Eggløsning?
Kan det rett og slett ha vært general Gul som fikk så gult da han ikke så Zwitch i rosa? Eller kan det rett og slett tenkes at Zwitzh begikk selvmord, og at denne historien dermed er omskrevet og omskåret litt utifra den virkelige sannheten som da må skjules for Zwitzs nærmeste familie? Eller kan morderen være en random påskemorder som enda ikke har blitt nevnt?

Følg med i andre, og siste del som kan leses ved å klikke her!


29.03.2012, 21:29



Piratbrød
Piratbrød, piratbrød, piratbrød!.
Død i brød, nød i død.

I gloens hete har du fått lide - Kun for at jeg skal tilfredstilles.
Det er en makaber planet du har blitt bakt til i grunn!
Tidligere var du bare et brød i en annens ovn.
HA, nå har jeg slukt deg.

Jeg er ikke kanibal jeg skjønner du!
Ikke spiser jeg vennene mine, selv om noen av venninnene er til å ete ned!
Hils drøvelen min og si hei til Mr. Innevoll.
I blod og celler skal du flyte, innerst i min mavesekk!
Så senere kommer du ut som en drittsekk!

Etter et varmt innblikk i mitt liv, ender du til slutt som de fleste vennene mine;
kastet ut av det rasshølet du gled inn i, og nesten så hjertet på!

For jeg er så midlertidlig god!
Akkurat som deg! Men når du over natten forvandles som bæsj,
da er jeg ferdig med deg, til du kanskje går igjen i et annet liv som et annet brød!

Tja, det var egentlig bare det jeg ville si igjen.
Du er dum som et brød, fordi du er bare et bakeverk,
litt sånn som menneskeheten egentlig!
Bare midlertidlig, til slutt råtner du, og erstattes med et nytt og bedre brød en du er nå,
som du bare er i fasen til å bli bæsj!

TADDA!
VI REBLOGGES!


Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits