22.05.2017, 14:45



Livet, en fortelling så kort og så skjør
før man vet det lukkes dens dør.

Men før den tid er det fint å ha en venn,
en som er der når alt havner i klem.

En som tror deg og støtter, samme hva,
enten like i nærheten, eller langt i fra.

En som står igjen der andre går,
ja en som varmer der kulda rår.

En å lene seg på når håpet ikke virker,
en du kan stole på når alt annet knirker.



#dikt #venn #vennskap #livet #filosofi #poesi #stol #ordspill #budskap #venner #tillit #kjærlighet #mening #meningenmedlivet #døden #slutten #motbør #motgang #krise #kriser #bestevenn



0
16.05.2017, 23:32



Et ord i mangel av en setning
fyller opp en rekke av håp.
En linje full av bokstaver
gjør seg straks klar til dåp.

Fra himmelen faller livets tegn,
langs veien ligger det et dyr.
Ingen ser helt ut til å bry seg,
men vent til morgendagen gryr.

For selv om livet er kort,
og meningen så løs.
Glem ikke utropets vrede,
og spørsmålets store tøs.

Ja, bak livets store port,
og dødens store gåte,
ligger det en stor stygg mur,
som får selv et komma til å gråte.


01.04.2017, 07:07



Byr livet deg litt i mot?
Er alle rundt deg dumme,
bare du som forstår?
SKRÆV!

Fillerusk og blakk?
Ingenting å rutte med,
ikke en krone til overs?
SKRÆV!!

Syk, you say?
Paddeflat du ligger der,
med helsa på bånn?
SKRÆV!

Ingenting som frister?
Generelt lei av livet,
kan like gjerne dø?
SKRÆV FOR FAEN!
SKRÆV!!


20.02.2017, 11:48



Du kan slå meg så hardt du bare kan,
men for deg vil jeg aldri slutte å reise meg.

Skrik alt du orker og er i stand til,
jeg er her for å ta mot vært eneste ord.

Dra så avgårde, reis så langt du kommer,
du vil alltid være klistret fast i mitt hjerte.

Og bare hat meg om du må, gjør gjerne det,
jeg elsker deg fortsatt om du vender tilbake.

Så legg meg nå på vent, ta den tid du trenger.
Jeg skal ingen sted - ei heller min kjærlighet til deg.



03.01.2017, 15:14



Ikke alt man gjør her i livet er nødvendigvis i god tro.
Smak og behag, en gang i blant brennes den bro.

Men når tanken er god, er da alt egentlig godt?
Kom nærmere min venn - se en gave jeg har fått.

En boks med lever i, så leken og så glatt,
pass deg lille gutt, ikke glis sånn besatt!

Så uskyldig du smiler, men jeg kan se bak din fasade.
Akk ja, synd og skam går hand i hand, en egen parade.

For smaken er som baken skrikes det i kor,
år etter år byr du deg fram, klar for litt hor.

Men når smaken så skylles vekk og du er helt tom,
jeg simpelthen kaster deg bort, du forlater mitt rom.

Vi er nok ikke lengre de gode venner vi en gang var,
tross ditt unge ytre, du kunne faktisk ha vært min far.

Men til vi en regnfylt dag så sees igjen -
kjære leveposteiboks, kom og gi meg en klem.



Stay goregeous!



0
12.12.2016, 14:36



Lille Petter Hokksrud ligger i sin seng.
Skrekkslagen, lammet og forlatt.
Den store stygge mannen er på vei,
det er det ingen ting å gjøre med..

Alt startet som en uskyldig barnelek.
Så naiv, så dum, så uvitende og sta.
Kunne han bare skru tiden tilbake,
kunne han bare redde de åtte ganger ni.

Han kan høre kjempen gå i etasjen over nå.
Det knaker og knirker, det smeller og dundrer.
Hele huset skjelver, og Lille Petter rister med.
Totalt hjelpesløs, og fullstendig fortapt.

Hadde han bare ikke vært så dum.
Hvis han bare var som alle de andre.
Om han bare ikke hadde vært født
Om og hvis, bare, bare, bare...

Så med ett er alt helt stille igjen.
Lille Petter er rolig nå, og sovner så inn.
"Vi sees til neste natt", hvisker kjempen.
Ja, måtte det neste døgnet vare evig.



0
18.10.2016, 23:12



Jeg sitter for meg selv, i mitt mørkeste rom, stille som i graven.
Rundt meg ligger rester fra den dødstrøtte ungen jeg myrdet i går.
Alt skjedde så fort. Skremmende lite å gjøre med det nå.

Med et hører jeg et dystert skrik fra loftet over.
Er det samvittigheten som har våknet til live?
Et siste drypp av medmenneskelighet og skam?

Neppe. Hjertets lysestake slukket verden for lenge, lenge siden.
Det er nok bare fantasien som står klar for å gi meg et siste stikk.
Jeg er klar nå, klar for å møte min skjebne, min grufulle død.

Brått blir tankene brutt av en skarp, skarp lyd. Svimer jeg av?
Hele tilværelsen blekner, og jeg med den. Hva skjer?
Er himmelen i ferd med å ta i mot sin første jævelsønn?

En liten stund etterpå begynner jeg å forstå.
Jeg befinner meg i en gammel, stygg seng. Fastbundet.
Jeg er tilbake, tilbake til realitetens mareritt. Sykehuset.

På andre siden av rommet står politi, og fandens oldemor.
Jeg tok feil. Jeg feilet. Helvete var visst ikke fult opp likevel.
Her ligger jeg, grav alvorlig, og det er ikke en døyt å gjøre med.



0
27.09.2016, 23:14



En gal, gal mann sitter for seg selv og ler,
på rom 412, sitter det en mann og ber.

En gal, gal mann har mistet all sin forstand,
det han en gang eide ligger nå på dypt, dypt vann.

Alt han en gang sto for er i dag helt vekk,
en gal, gal mann er ikke riktig på en flekk.

I hånden har han et ladd, ladd våpen,
skandalen fra i går, ja den var dråpen.

En gal, gal mann ligger nå på sitt gamle bord,
sammen med sin rufsete katt, han knertet i fjor.

I et siste sekund han ser ut av sitt vindu,
"gud", tenker han, "jeg skulle ønske jeg var hindu".


30.06.2015, 20:00



Du lar deg omsider penetrere
mens den fyller deg opp.
For en vanvittig følelse,
noe så ubeskrivelig godt.

Glad er du for at tok sjansen,
smilte, nikket ja, grep tak i den,
og lot den komme inn.

Ingenting forblir permanent,
inn og ut den vil komme og gå,
men den er hos deg her og nå.

Nyt det, det er ei ingen skam.
Du har fortjent det så vel.
Føl deg fri til å rope det ut,
blås i hva andre måtte si.

La det flomme over hele kroppen,
la den eksplodere over hele deg.
Slipp hemningene helt fri,
la skammen flakse av sted.

For den beste følelsen du kan ha,
den som er hos deg nå,
den kan ei taes forgitt.
GLEDEN!


04.04.2015, 18:13



Under en stor, dyster skygge lå det en gang en ensom gutt.
Skyggen var hans egen. Hans sinne ga den liv - det lot den vokse.
Hjertet var så kaldt. Omgivelsene frøs det, hans valg holdt det på is.

Guttens forhold til vennskap var en evig strid. En sørgelig kamp.
Flertallet lot seg skremme av hans sorte maske. Få turde bli.
Fortvilelsen stakk og stakk. Hans hull var flere enn viljen ville lege.

Desperasjonen slo han så ofte ned. Gang etter gang, trapp etter trapp.
Frykten ga han sjeldent rom til å lære. Kaoset lot seg ikke holde i sjakk.
Så svak og så alene. Alt han hadde gjort... Var å bli født.

 Under en stor, varm sol bor det nå en livsglad gutt.
Solen er hans egen. Hans vennlige sinn holder den i glød.
Guttens hjerte er godt som få. Støpt fast på det rette sted.

Guttens venner er ikke en hær. De er heller en liten flokk.
Men de han står urokkelig som fjell - Kjærlige og god som gull.
Viljestyrken følger han stadig til nye erfaringer og rikdommer.

Og selv om hver dag ikke er like blank er dog hans mot av stål.
Selv den mørkeste sky har sitt glødende lys. Hvert regn har sin bue.
Så lykkelig og så tilfreds. Og alt han hadde gjort var å bli født.



Håper at dere likte diktet.
Ønsker alle en god kveld!

Vi reblogges!



0
20.01.2015, 08:01


Gråsonens tango

Bensin, teleskop, komfyr - Kan du føle det?
De aner ikke hvor de er på vei.
Raketter, hvitost, gråstein - Kan du høre det?
De aner ikke hva de skal.

Lille Jon aner fred og ingen fare,
men ute er det krig,
Lille Kari forventer kjærlighet,
men skal snart fordøyes i hat.

Omelett, plast, fyrstikk - Kan du kjenne det?
De har ei en fremtid.
Klementin, flystripe, furu - Kan du stoppe det?
De har ei et liv.

Store Jørgen tror på Gud,
men fiskene vil ha mer.
Store Emma kan se sand,
men på innsiden er alt forsynt.

Kan ei redde våre venner små,
fra den fremtid de ikke kan oppnå.
Kan ei redde våre venner store,
fra den de ikke kan se.

 


25.10.2014, 22:22

Kjære kreativitet, hvor er du hen?

Vi var så nære vi to, frem til du plutselig forlot meg. Sammen hadde vi hele verden i vår hule hånd. Vi trengte ingen andre, for meg var du the only one.

Det vi hadde den gang var helt unikt. Folk hyllet oss, hatet oss, elsket oss. For oss var det nesten samme hva folk mente, så lenge de hadde en mening. Vi hadde det gøy i hverandres selskap, og det var det viktigste.

Men nå er du så langt, langt borte. Jeg savner deg hver eneste dag. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg, tenker du på meg? Ting er ikke det samme uten deg.

Kanskje ble det for mye da jeg begynte å henge sammen med selvmedlidenhet og depresjon, kanskje følte du deg erstattet og tenkte det var like greit å finne en annen?

Jeg var ikke så flink til å gi deg oppmerksomhet den siste tiden. Jeg vet jeg har vært en utrolig dårlig venn. Mest sannsynlig var det derfor du ikke orket mer, og bare vek unna... Og ikke kan jeg dømme deg for det.

Jeg har selv følt meg tilsidesatt, erstattelig og ikke-viktig, jeg vet hvordan det føles. Men vit en ting. Uansett hvor dårlig venn jeg har vært, jeg har alltid elsket deg. Det gjør jeg fortsatt.

Hvis du aldri kommer tilbake så forstår jeg det. Jeg aksepterer ditt valg. Men det er en ting jeg vil du skal vite. Hvis du noen sinne vil komme tilbake tar jeg deg i mot med åpne armer.

Min dør vil alltid stå åpen for deg. Hvis du noen sinne kan tilgi meg lover jeg å bli bedre på å prissette deg heretter. Men hvis ikke så ønsker jeg deg alt godt videre på ferden, hvor du enn måtte være.


29.08.2014, 16:47

Hvem er du som forteller meg hva jeg burde-burde?
Hva jeg burde mene, tenke, føle og gjøre.

Kanskje jeg til tider kan være noe hard, og til tider kynisk.
Jeg er likevel den jeg er, det er ikke noe jeg kan eller vil forandre.

Jeg er kanskje ikke den som viser mest følelser,
jeg er definitivt ikke den med høyest sosiale antenner,
mine perspektiv på ting er ikke de samme som folk flest,
gjør det meg til et dårligere menneske?

Jeg skal fortelle deg en ting, jeg har følelser jeg også.
Vi føler ikke det samme rundt de samme tingene.
Men jeg har likevel de samme følelsene.
De er bare koblet til litt andre ting.

Så neste gang du tenker å fortelle meg...
Hva jeg burde gjøre.
Hva jeg burde tenke.
Hva jeg burde føle.
Tenk om igjen!



Håper dere liker det nye diktet mitt, eller hva jeg skal kalle det. Trengte å få ut litt frustrasjon etter en samtale jeg hadde med noen i natt, en samtale som har plaget meg litt de siste timene.



Noen synes kanskje det er litt tragisk at jeg heller går rundt og irriterer meg over dette fremfor en litt mer tragisk hendelse som nylig har skjedd... Men som jeg prøver å få frem her. Jeg er som jeg er. Jeg kan ikke bestemme selv hva jeg skal føle, og INGEN skal komme her og fortelle meg hva jeg burde gjøre og tenke oppi en hver situasjon, uansett hva. Til helvete med sånne holdninger!

Vi reblogges!


15.05.2014, 12:34


© Bildet er tatt fra olivesnwine.com

De er her hver dag. Helt ubedt.
Noen ganger så bråkete
at jeg intet annet kan høre.

De forteller meg hva jeg skal tenke.
Ofte svært lite hyggelige ting
som bryter meg ned.

De gir meg ordre om hva jeg skal gjøre.
Jeg har vært deres slave et helt liv,
jeg kan ikke flykte.

 De er kaoset i mitt hode.
De er mine indre stemmer,
min fortapelse... og død.



0
24.02.2014, 12:24



Velkommen til regnbueland, frihetens sted.
Her kan alle være seg selv og leve og le.
Her bærer ingen hat, her kan du leve i fred.
Jeg lover det blir gøy, bare vent å se.

Kjærligheten her blomstrer vær eneste dag,
den har alle rett på, lik kjønn eller ei.
Her bor det folk av alle slag,
ja her er det liv, rai rai, huhei.

Hver eneste dag er en levende lek,
hver eneste time er en sann glede.
Her kan du glemme alle som svek
da du sa at din homofili er til stede.

Så kom og bli med til frihetens land,
kom og bli en av oss sprelske.
Her vil ingen kappe av din hand,
for her har du lov til å elske.



0
20.01.2014, 09:02



Kom, la oss stupe!
Jeg kan kjenne stormen i det den freser i fjeset.
Jeg står på toppen av verden og ser den forfalle.

Jeg går sakte, men sikkert mot stupet.
Kan du se hva som snart vil skje?

Du brakte meg hit.
Her hvor jeg er nå.

Du har vært her til det siste.
Jeg har deg her nå.

Vi har valgt å stupe sammen.
Jeg hopper, og jeg tar deg med.

Kanskje var dette meningen?
Kanskje er dette vår skjebne?

En ting er i alle fall sikkert.
Du har valgt selv å bli med ned.

Kom, la oss stupe!


10.10.2013, 16:32

Stor man føler seg stadig ganske liten.
Usikker på seg selv, usikker på de rundt.
Er jeg bra nok, tenker han stadig.

Ofte veldig alene.
Ofte veldig ensom.

Han vil bli sett, han vil bli hørt.
Sliten av å anstrenge seg.
Lei av ikke kunne strekke til.

Ofte noe trist.
Ofte noe lei.

Støtt fra seg mange på livets veg.
Gjort så mye han angrer på.
Var det verdt det, spør han seg selv.

Ofte litt misforstått
Ofte litt bitter

Alt han nå ønsker er sjelefred.
Noen venner som kan vare livet ut.
Og en bekreftelse, på at han er bra nok.



0
29.09.2013, 18:10

Vi har alle våre utfordringer.
Vi har alle våre problemer.

I nabolaget holder to av dem til.
Ironi og Sarkastisk, med sine barn Løgn og Falsk

De har mye bryderi skapt.
Mye bryderi, fortvilelse og sinne.

Skikkelig utspekulerte til tider.
Utspekulert, snikende og kald.

De går sjeldent hver for seg.
Der den ene er, vandrer den andre.

Mange forkledninger de ofte bruker.
Man kan aldri vite når de kommer, hvor de er.

Der og da klarer de å bli min venn.
Når jeg får brukt dem mot andre.

Men når andre bruker de mot meg...
Ja, da er de ofte mine fiender...

Tydelig og Bokstaveligs slekt dør stadig ut.
Mine fortvilelser blir bare større.



Vi reblogges!



0
19.06.2013, 23:19

Takk for at du lot meg bli, jeg vil ikke være lenge.
Takk for at du tok meg inn, selv om jeg aldri slapp noe ut.

Når jeg nå ligger ved deg føles alt trygt.
Ikke tenk på å vekk meg ved daggry, da er jeg allerede borte.
Jeg føler ikke for å bli, bare her og nå en siste natt.

Den lille røde var aldri ment som en gave
Bare min transportør til frihet.

En siste reise for meg selv.
Ikke noe piknik, ikke noe kos.
Bare en tur jeg må ta - Du kan ikke være med, denne gang.

Når vi en gang møtes igjen.
Ja, da lover jeg å aldri mer forlate deg.

Men til da, hver sterk.
Vær tålmodig.
Vær tapper.
Vær deg.

Vi sees på den andre siden.



0
17.06.2013, 12:01

Skulle verden gå i knas på denne dag er det så mye jeg skulle fortalt deg.
Vi befinner oss på hver ende av spekteret, hver vår side av kloden.
Avstanden har vokst, det har grodd så mye torner i mellom.
Alle våre planer og vår urørlige harmoni, hvor tok de veien?
Blødende ender jeg opp i desperasjon etter å komme nær igjen.
Alle nålene skårer opp min skjøre hud, jeg sitter fast i krattet.

Men mitt hjerte har enda ikke sluttet å slå.
Med arr over alt kjemper jeg fremdeles over en pøl av blod.
Skulle vi aldri finne igjen vår gamle nærhet, så vit en ting;
Til tross for den enorme avstand mellom alle torner og sår, jeg elsker deg.



0
14.05.2013, 00:10



Jeg er ikke den du trodde jeg var. Du trodde kanskje jeg var søt, og snill. Vel, nå er det på tide å presentere deg for noen evner du ikke trodde jeg hadde.

Du trodde kanskje at jeg var en bamse du kunne klemme og kose på. Leke med når du hadde tid. At jeg var som et jævla barn fult av uskyld?

Det er på tide at beistet i meg kommer frem, en gang for alle. Jeg har for lenge latt deg "eie" meg, men nå skal du få kjenne trykket når jeg omsider river meg løs og følger min egen selviske stemme, som alt for lenge har vært ignorert. Engelen har nettopp forlatt redet! På tide å la djevelen leve fritt!

Meg kan du ikke lenger ta for forgitt.




0
07.05.2013, 17:20


© Bildet tatt fra trutv.com

Farvel Hollywood

Farvel Hollywood.
Et spor av blod.
Et spor av galskap.

The God of Fuck og hans familie skal herske og rå.
Hvor tror du neste stjerne vil falle?

Farvel Hollywood.
Farvel det vi kjente.
Farvel det som var.

Skriften i rødt taller sitt.
Løp for livet vesle gris.

Farvel Hollywood.
Du stjerneprektige.
Du hellige.

Sjokkerende funn er gjort igjen.
Så ung, flere måneder på vei.

Farvel Hollwood.
Du er ikke lenger trygg.
Du er ikke lenger god.

No Name Maddox vil slå til igjen.
Løp hvite gris, løp.


28.04.2013, 06:13

Noen ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom skulle jeg bare ønske det.
At jeg var noe gedigent, spesielt, og unikt.
At jeg var uslåelig, best på alle fronter.
Jernmannen, idolet, overleveren.

Noen ganger.
Noen andre ganger.
Ikke alltid, men der og da.
Innimellom vil jeg bare være usynlig.
Ikke-eksisterende, som aldri født.
Mr. Ingenting, luft, tåke.
Helt vekk.

Så hender det andre ganger.
En av de andre gangene.
Der og da.
At jeg skifter spor igjen.
Helt plutselig, uten forvarsel.

Selv venner sliter med å vite hvem de skal forholde seg til.
Han høye med alt motet, gleden, drømmene og energien?
Eller han lave med alle lem parkert i kjelleren, han lille usikre?



Noen ganger.
Ganske ofte.
Ikke bare der og da.
Men så og si hele tiden...
Så håper jeg at uansett humør.
Uansett tanker og skiftende sider.
Så håper jeg de utvalgte aldri gir meg opp.
Tross alle forvirringene.
Tross alt stresset.
Tross alt.
Og ingenting.

Noen ganger...
Og hele tiden.
Alt på en gang.
Du vet.





02.03.2013, 17:48

Du har alltid vært den som fått mitt hode til å blåse seg opp. Det sier aldri stopp, når det først startet blåste du i gang en evighetsballong.
Psykopatisk stirrer jeg på deg, jeg vil ha deg, jeg bare vil, vil, vil, vil! Jeg tenker på deg. Deg, du og hun derre du!

Du aner ikke hvor mye jeg tenker på alt jeg vil gjøre meg deg. Jeg er ditt lille barn som aldri kan få nok.
Jeg tenker på hvordan alt har skjedd så jævla fort. Som en jævla orkan som blåste meg til himmels.
Oppi himmelen satt du og fingra vår herre, som hans tobeinte engel.
Jeg ble blendet av synet, hjernen min syret helt vekk i dine øyne.

Du er ingen modell, men du ser ut som en. Du er perfeksjon! Du er gull, seksualitet og min håpløse drøm! Det er du som terroriserer meg, du driver meg fra forstanden. Men det er greit, for jeg skal få deg til slutt.

Om jeg ikke får deg, skal jeg få deg likevel. Jeg har ventet og vært tålmodig. Lidd, kanskje litt unødig.
Men en forbanna dag skal det skje. Nåler og smerte til tross, du skal bli min en jævla dag.
Jeg smører meg i galskap, sjalusi og naive håp hvert minutt som går. Du aner det virkelig ikke.

Ingen skal få komme i veien. Jeg skal slåss for min plass. Du skal la deg tenne av meg en dag, slik jeg har latt meg tenne i snart to år.

Alt jeg trenger er bare å finne koden. Finne ut hva jeg gjør feil nå. Gå over lik om jeg må.
For en vakker dag, gråvær eller solskinn - Du skal bli så unektelig min.

Vi skal le sammen. Vi skal gråte sammen. Vi skal elske sammen. Vi skal dø sammen.
I verste fall vil jeg slakte deg og sette deg sammen på nytt om du klistrer deg til en annen.
Du skal være min Frankenbird. Jeg skal være din Frankenboy.



Kanskje er det det som må til. Vi må plukke fra hverandre, og sette oss sammen på nytt.
Kanskje er det derfor vi ikke gnistrer godt nok her og nå. Kutt meg i biter en stund til, snart er jeg kaputt.
Sy meg så sammen slik du vil ha meg. Jeg skal reise meg igjen, og gjøre deg min. Min, min min.

Jeg har kanskje løpt fra vettet.
Men på veien kommer jeg igjen til å styrte - Inn i deg.
Og neste gang blir det ikke deg og meg, neste gang blir det oss.
Jeg sverger!





0
26.01.2013, 21:29

 De psykiske vampyrer
Tenk deg hvis du kunne leve et komplett lykkelig liv.
Et liv uten en eneste gnist av smerte og elendighet.

Et 100% rent liv vil aldri finne sted, noen gang.
Men det finnes en formel for alt, også for lykke.
For å oppnå noe må man ofre noe.

I en kald kynisk verden nytter det ikke med snillisme,
naivitet, godhet og tilgivelse.

Man må kunne dumpe noen på veien.
Man må ofte handle noe egoistisk.
Ikke bestandig ta hensyn til de rundt.
Man må også tenke på seg selv.
Noen hoder må rulle på veien.

Det handler ikke om å dra andre ned.
Men å holde seg selv oppe.

Finne de få som virkelig gir deg noe.
De veldig få fuglene som synger renest.
La så de andre fly av sted,
De trenger du ikke.

Fall heller ikke fullstendig for din kalde hånd.
Det handler om å variere mellom varmt og kaldt.
Ikke la den ene bekke over for den andre.
Det gjelder begge veier.

For å kunne ende opp som jernkjempen
kan man ikke velge mellom is og flammer.
For å lage et sverd av stål trengs det begge deler.

Slik er livet.
Det handler om erfaringer.
Det handler om handlinger.
Det handler om en livsviktig steinhånd,
men også en ustrakt hånd,
selvfølgelig for de få som fortjener den.

Strekker du armen ut til de psykiske vampyrer,
ja, så fortjener du armen din kappet av.
Da fortjener du din energi utsugd.
Og din sjel fortapt for all tid.


30.11.2012, 16:30

Se videoversion av et dikt jeg har skrevet i dag ↑
Diktet er dog fremført på dialekt.

For dere som foretrekker bokmål, kan det heller leses der ↓


Hvis jeg ble borte, ville du...
Gledene er så kort. Smertene så lange.
Jeg vandrer rundt i mitt eget løp,
alt jeg kan tenke på er bare deg.

Ville du tenne et lys for meg,
dersom mitt lys slukner?
Ville du huske meg for det gode?

Tiden har gått så alt for fort.
Avstanden blir bare større,
hvem vet hva fremtiden bringer?

Ville du felle en tåre for meg,
dersom min tid hadde rent ut?
Ville du huske meg som den jeg var?

Ensomhet er en smertelig ting,
ikke til å unne noen.
Likevel er det så mange som lider.

Ville du savnet min stemme
dersom min røst engang ble stum?
Ville du huske alt jeg sa til deg?

Du er den beste venn jeg har hatt.
Har aldri elsket ei som deg.
Har aldri savnet ei som deg.

Ville du fremdeles vært glad i meg,
selv 10 år etter at jeg ble borte?
Kunne noen erstattet min plass?

Kjærlighet er ingen lett sak.
Kjærlighet koblet med usikkerhet
skaper sjalusi, sjalusien skaper sår.

Du vil alltid være i mitt hjerte,
uansett hvor jeg befinner meg,
jeg vil alltid elske deg.

Men helt ved enden av mine ord.
Du er sterkt i mine tanker,
men akkurat nå kan vi ikke kobles.

Følelsene er for sterke.
Og jeg er alt for svak.
Men, jeg elsker deg.




0
23.11.2012, 12:07



En hatefull mann og hans spilledåse.
En hatefull mann og hans spilledåse.
Han sitter der i kroken sin.
Han sitter der i mørkets lys.
Spilledåsa går om igjen.
Litt slitt, men den virker.

Han kjenner låta så godt.
Repeat hele livet.
Det mørke refreng har igjen startet.
Han vet hvordan alt vil ende.
Han har hørt det mange ganger før.
En dyster melodi går igjen og igjen.
En hatefull mann og hans spilledåse.

Dåsas magi er så forutsigbar.
Det dukker opp folk der og da.
De blir i hjertet, og forlater han igjen.
Hele visa kjenner han så godt.
Så godt, på en så vond måte.

Alt er gjort før, bare med andre instrumenter.
Han sitter igjen å venter på refrenget.
Refrenget av ensomhet.
Regrenget av forrakt.
Refrenget av egoisme.
Refrenget av sjalusi.
Refrenget av tap.

En hatefull mann og hans spilledåse.
Visa er snart ved sin ende.
Han trekker den opp igjen.
Alt starter så på nytt.
Han vet igjen hvordan det vil gå.
Han har hørt den samme visa mange ganger.
Likevel fortsetter han i det samme, gamle spor.

En ensom mann og hans liv på repeat.


28.10.2012, 10:32

Så sitter jeg her igjen, i den kvelende tåken.
Ikke lett å skille, mellom venner og fiender.
Alt jeg gjør føles så meningsløst, så dumt.
Mine tanker om døden blir igjen et tema.

Når andres godhet blir til for godhetens skyld
føler jeg at jeg like gjerne kan holde alt inn.
Jeg tror ikke lenger at noen egentlig vil forstå,
jeg tror ikke engang jeg vil bry meg om de gjør.

Hva vet vel andre om hva som brenner her inne?
Hva godt vil føre med seg å dra dem mot samme bål?
Jeg skulle slippet taket fra heksedama da jeg kunne,
nå okkuperer hun meg, og destruerer bare mer og mer.

Mine hender står i flammer, de er ikke lenger kreative.
Mine bilder om håp og forbedring har blitt til aske.
Jeg kunne like gjerne dødd akkurat nå.
Men jeg innser en ting.

For å kunne dø, må man kunne leve.
Akkurat nå er jeg verken levende eller død.
Jeg er ikke en gang i koma, jeg er ingen!
Min identitet eksisterer ikke, den er borte.

Jeg må kunne stå opp igjen for å ta grep.
Rart hvor vondt det føles å være ingenting...



0
03.10.2012, 16:17

Jeg er han de kaller for en særing.
Jeg er han de kaller for lat og daff.
Jeg er han de lo av som barn.
Jeg er han de ler av nå.

Mine planer er svært klare.
Mitt budskap er veldig lett.

Jeg vender ikke kinnet til, jeg hevner.
Jeg ignorer ikke dumskap, jeg knuser.
Jeg lar ikke noe gå tvers gjennom, jeg er som stein.

Du kan prøve å knuse meg.
Du kan prøve å ruinere meg.
Du kan prøve å ta fra meg alt.

Men til syvende og sist sitter jeg med djevelens joker.
Jeg har en kraft dine kryp bare kan misunne.
Jeg har en evne dere aldri kan få.

Min herre skaper sine evige flammer.
Jeg vil sette ild på alt du hadde nært.
Jeg vil spre smerte i alt du hadde kjært.

Til syvende og sist er det djevelens barn som vinner.
Du dømte meg, og det var jeg helt ok med.
Men da du tråkket på mine sorte tær, sparket jeg tilbake.

Jeg er hevnerens blomst.
Jeg representerer sinne, hat og frykt.

Kun noen utplukkede røtter skal jeg gro til en blomst.
Dere som vil hindre meg, vil bli revet opp som rottent gress.
Verden er min hage, jeg er den dominante gartner.

Hor deg ikke i livet mitt uten at jeg får noe tilbake!
Ta ikke min tid som din, forgitt.



Redd er jeg ikke for skitt på mine fingre.
Redd er jeg ikke for blod på mine hender.

Trå varsomt.
Hvis ikke, du vil angre du i hele tatt åpnet porten.
Så du ikke skiltet jeg hang opp?
Hvis ikke, jeg advarer dere nå.
Bli min venn, eller la vær.
Du vil ikke være min fiende!


30.09.2012, 19:40



Hvordan kan du kreve jeg skal ta det i mot med klart sinn når ditt budskap er så uklart?
Du står der og taler i hint, jeg sitter og forsøker lytte.
Utålmodigheten min begynner å fordufte, hva er det du vil?
Trodde du min tid var uendelig så trodde du feil.
Er alt bare en lek for deg, eller har du noe mer konkret?

Hver så snill, kom til poenget.
Er det så vanskelig får du heller la være.
Jeg er ingen farlig mann, men jeg har begynt å kjenne min egen begrensning.

Du setter min grense på prøve.
Jeg råder deg til å unngå det, for nå har du endt opp med det jeg ante meg fra starten.

Tidevannet rant ut, og ingen av oss har fått noe utav det.
Jeg antar at jeg aldri vil forstå deg.
Og du vil aldri la meg forstå..

Min tid er ikke uendelig.
Slutt å sløs den.


Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits