fullstendigkaos

Engelen Sara
Med en enkel bagasje satte du dine føtter i den lille bygda mi.
Bak noen stilfulle solbriller skjulte det seg noen trette øyne.
Vi hilste for første gang, og du ga meg en sjelden klem.

Avgårde mot mitt lille hjem, vi ferden tok.
Du satte fra deg bagasjen, luften ute kalte.
Vi satte oss ned et sted, du måtte på do.
Første toalett var griskt, så vi gikk videre.

Til tross for din lange reise, du slukte ikke.
Din elektrisitet varte dagen ut, og satte idyllen inn.
Du kravlet mer og mer i mitt hjerte, min vakre skapning.
Selv i tretthetens navn strålte du, som ingen andre enn deg selv.
En stor en vi spiste til middag, vi delte den store.

Om natten ville du komme meg tettere.
Jeg var litt redd, alt var så nytt.
Din trygghet lot meg likevel komme inntil.
En koselig dag fortsatte med en trygg natt.
Du passet på meg, jeg følte meg så trygg.

Så ensom jeg lenge har følt meg.
Du kastet ensomheten på dør.
Du sa at jeg ikke trengte være redd.
At jeg ikke trengte å trekke meg tilbake, men fram.
Nattetimene flakset, mens fuglene sang utenfor.

Så ble det igjen ny dag, og din sjarm fortsatte å puste.
Den andre dagen brøt du en ny arena.
Du presenterte meg for ditt sanne du, du kalte meg din venn.
Etter renhetens dusj hadde du ingen maske.
Ditt ansikt var sminkefri, jeg fikk omsider se deg på ordentlig.
Stoltheten i meg vokste, ditt mot ga meg respekt.
Stoltheten i meg krydret seg som blanda macaroni.
Øyeblikket smakte godt, og jeg tok sannhetens time som gull.

Et strålende ansikt uten forfengelighet du viste.
Et ansikt fullt av skjønnet, sjørhet og vennlighet.
Sara min vakre engel, må du for evig forbli i mitt hjerte.

Senere på kveld to vi skulle besøke underholdningens ravn.
På kino vi gikk, jeg ville ta et bilde, du ville helst la være.
Jeg respekterte det, og vi gikk videre sammen til kinoens land.
Halvannen time ble brått blåst bort, og vi hadde det gøy.
Da vi gikk hjem igjen tok du tak rundt min ensomme arm.
Vi gikk hjem mens solen gikk ned, arm i arm.

Da nattemørket la seg, kom min tristhet til syne.
Jeg ville ikke du skulle se min svakhet og frykt.
Tårene kjente jeg komme, men jeg klarte å holde dem i sjakk.
For dagen etter denne natten skulle du igjen fraktes vekk.
Jeg grudde meg sånn, og sleit med å holde meg rolig.
Tårene ville bryte meg sammen, men jeg var fremdeles oppe.

Den siste natt holdt du godt rundt meg, helt inntil meg.
Du ville ikke jeg skulle være trist og lei, din godhet må alltid få leve.
Denne siste natten forstå jeg virkelig hva kjærlighet er.

Et vennskapsbånd, med en knyte så sterk.
Dagen kom igjen til syne, og vi måtte dra.
Bare jeg skulle gå hjem igjen, alene.
På en benk vi satte og ventet på toget.
Ordene i meg var ikke like lett å fremheve da.
Tårene konkurrerte mot ordene i meg.
Fy faen som jeg hatet denne avskjedstimen.
Vi reiste oss og du ville slettes ikke se meg trist.
Dine armer holdt forsiktig om min skjelvende kropp.
Du holdt rundt meg, alt føltes så trygt.
Plutselig kom toget og kjørte deg avgårde.

Du var ikke lenger hos meg, du var på toget..
Jeg snudde meg, og gikk.
Tårene kom nå til syne, jeg klarte ikke spille lenger.
Du så meg ikke gråte da, for jeg snudde ryggen til.
48 timer var nå over, to døgn som betydde alt for meg.
Igjen jeg kjenner min hals bygge seg en klump.
Du er ikke her, du er der du er, ikke her.

Jeg kjente meg igjen så mutters alene.
Jeg savner dine varme hender, dine snille øyne.
Jeg savner din unike trygghet, ditt vennlige smil.
Halvannet døgn har nå gått siden vi tok adjø.
Savnet sitter i meg, det er nesten så jeg vil dø.
Men dør jeg kan jeg ikke få møte min engel igjen.

Må tidevannet gå fort, for jeg savner deg sterkt.
Lille meg er så utrolig liten uten din enorme varme.
Kjære Sara, jeg elsker deg så sterkt
måtte ditt lys aldri slukke.
(Aylar Von Kuklinski, 18. mai 2012)

Satans urene brud
Du hviler dine føtter små, du hviler i det mørke grå.
Over deg svever en farlig ånd, snart griper den din skjøre hånd.
Jeg er din største frykt, ditt rom er ikke lenger det minste trygt.

Jeg griper din uskyldige fot, helvete har nettopp slått sin rot.
Jeg drar deg ut av din søte drøm, kroppen din ligger på svøm.
Du hyler og skriker, lager lyder i alle kriker.

Men jeg har deg nå, reis deg opp og stå.
Vi skal til et annet land, jeg blender deg med uren sand.
Det svir i dine blåe øyne, min status skal nå djevelen høyne.

Jeg legger deg på min sorte hest, og rir inn i en evig elveblest.
Vi har en lang vei forran oss, dine øyne lager en fryktelig foss.
Inn mot helvetes porter vi rir, bare vent til djevelen til deg frir.

Du er djevelens brud, og jeg hans fattige bud.
Du lot deg lure veldig lett, nå er herren snart komplett.
En eneste brud han mangler nå, så skal han snart gjennoppstå.

Mørket legger en kjølig lyd, hører du vampyrenes fryd?
Til slutt er vår reise slutt, din trygghet er for lengst skutt.
Der står han, din fremtidlige mann. Drikk nå av djevelens vann.

Det nytter ikke kjempe mot, du er nå hans høyre fot.
Jeg rir tilbake i nattens kall, tibake til demonenes årlige ball.
La Satan evig leve, det er mer enn du noen gang turde kreve!
(Aylar Von Kuklinski, 13. mai 2012)

Leppeløs marmelade
Leppeløs marmelade flyter over i gården.
Klissete og våte renner de, spasserende gjennom torget.
De fugtige leppene uten marmeladens spirit.
Vi kan høre de skrike etter fruktens forbudenhet.
Rennene renner regner inn i deres porer.
De leppene som ikke har smakt marmelade, på lenge.

Den forbudte frukt har ikke mettet dem på lenge.
Et skrikende monster angrep idyllen for litt.
De følsomme leppene ble brått revet opp.
Blod og avføring rant som blanda møkk.
Leppeløs marmelade flyter ensomt i mørket.

Onanistene som ikke har fått sine lepper.
De kåte mannehorene, sultne etter leppenes tilfredstillelse.
Svett, klamm og kåt, marmeladen vil fylle sine lepper.
De savnede lepper, de etterlengtende lepper.
Leppeløs marmelade glir inn i en sorgfull natt.

Bare to fingre kjenner sine lepper i natt.
Bare en ensom hand kjenner sin marmelade.
Skilt etter monsterherverket har de blitt.
Marmeladen får ikke lenger fylle sine lepper.
Kan du føle det sørgmodige teppestøv?
(Aylar Von Kuklinski, 12. mai 2012)

Skrev i går at jeg ikke skulle legge ut flere innlegg før 8 stykker hadde gjort det som står beskrevet i DETTE innlegget. Velger likevel å gjøre et lite unntak, når jeg nå i kveld har skrevet et lite dikt om tragediene som rammet Norge i fjorjuli.

77 flyvende duer på dag 22
I et land hvor ingen trodde det skulle skje,
kom til slutt stormens vindfulle terror.

I et land med barn av alle regnbuens farger
skulle en ensom, fargeløs demon legge tusen sår.

I et land hvor vi ikke har opplevd vind siden krigen,
stormet ynkelighetens sønn frem med brask og bram.

Tigerens by ble så brått offer for det utenkelige,
det brutale, det fæle og det minneverdige.

Åtte fredlige lam ble blåst bort
da Gud så en annen vei.

Hvem kunne det være?
Våre nye nordmenn?

I et land bygget på tillit og respekt,
skulle mang og enhver glemme seg bort.

I et land hvor fordommhet skulle vært et nei,
brang det nok en gang frem et ja.

I et land med flere tusen barn av regbuen,
ble skyldpåkastelsen brått satt i gang!

For hvem trodde det var en av oss selv?
Kun de færreste tenkte den tanken.

Akk nei, det kunne ikke være en nordmann,
tenkte vi - Fanden lo godt den dagen.

Helvete flyttet seg raskt,
fra et kvartal i sentrum, til en øy i fjorden.

Livredde unge barn forsøkte å rømme,
rømme vekk fra ulven i fåreklær.

Forkledd som et hjelpsomt lam,
sto en nådeløs ulv.

I et land hvor dette aldri skulle skje,
ble mynten for en dag lagt på den mørke siden.

Da vindens kraft tok slutt, la mynten seg om igjen,
og den skinte fra den dag, lysere enn noen gang.

Måtte de 77 herlige sjelene aldri bli forglemt,
aldri igjen skal noen få gjøre slik ugang.

Vi er alle barn av regnbuen,
etter regnet kommer som regel en sol.
(Aylar Von Kuklinski, 7. mai 2012)

Vik fra meg sommerens mor
Varmen brer seg over et landstrakt Norge
Våren har kommet, i alle fall for en stund
Den kalde far har lagt seg ned
Den varme mor viser igjen sitt ansikt
Russen er tidlig ute med feiringa si
Russ og rus går hand i hand
Fanden holder dem på veien
Forsøpling av tomflasker og annen drit

Bølgens hete er her i dag
Jeg føler den både med litt glede og hat
Den gir meg sløv mosjon mens jeg går i slow motion
Ikke kan jeg fatte hvor jeg skal gjøre meg av
Savner vinteren kjenner jeg
Nå er ser jeg flere folk ute i gatene
Jeg savner den mørke tiden
Jeg savner kulda
Jeg savner, mindre folk

Skulle jeg flytte nordover kanskje?
Til tross for at mine venner er i sør?
Nei, vekk med skitpraten
La meg få be om litt mer regn i alle fall
Regn, regn, regn i døser og spann
La ikke sola skinne for mye
Det kan fort ta livet fra en ussel autist
Jeg er mørkets venn
Jag sola bort, langt, langt bort
For jeg vil ha mørket
Jeg vil ha mørket
Slukk lyset!

Jeg svetter, og jeg hater svette
Svette minner meg om gamle folk
Svette minner meg om fotballfreaks

Svette minner meg om sport.
Sport stinker, gamle folk stinker

Æsj..
Nei, gi meg vinteren tilbake.
I alle fall; la regnet strømme til!
Og slukk den jævla lyskasteren!!!
(Aylar Von Kuklinski, 2. mai 2012)

- Mens jeg kravler meg opp
Rastløs og utemmelig ville jeg seire deg
Ville så fryktelig kapre deg og dine venner
Jeg stormet med mitt og stormen kom tilbake
Det ble kjølig en periode, så stilnet det igjen
Stormen blåste bort noen, ikke alle står igjen

Noen nye vant veien til meg i stormen
Skulle kanskje ikke gjort det
Men gjort er og blir gjort
Vokteren dens vakter fant meg til slutt
Min straff måtte jeg ta
Den svidde, og jeg kjenner kløen fremdeles

Ordene kom så alt for brått
For noen ble det alt for rått
Ikke alle tålte det
Noen ville ikke høre det igjen
Nye handycap ble jeg iført
Nå har utfordringen blitt større

Kanskje, og bare kanskje skal jeg seire
Jeg trenger at du tror på meg
Og at du ikke går din vei
Jeg kan rope høyt og bråke fælt
Bare ikke løp din vei
Ikke la meg sitte igjen forjeves

Vi lever ikke i en verden ment for behag
Ubehag er noe vi alle må takle
Du som jeg, jeg som deg, du som alle andre
La oss ikke tre bein på oss selv
Jeg vil ikke miste enda et lem
Desto færre hender, desto tyngre blir konkurransen
Men en gang ligger jeg der, høyt oppe
Det er bare snakk om tid
Det er bare snakk om tid..
Det er bare snakk om tid...

Aylar Von Kuklinski, 27. april 2012

Tålmodigheten i meg har vart lengre enn forventet. Årlig uvane har det blitt å tråkke på miner.
Sommeren gir meg en naiv følelse. Jeg løper mot minefeltet, uredd. Steg for steg mot årets eksplosjon.
Deretter skal jeg bruke en hel høst på å sy meg sammen igjen. Til våren er jeg igjen lappet og klar - Klar for en ny smell.

Mennesket i meg er ikke det det engang var. Rovdyret har tredd i min sjel.
Kom hit, kom hit, jeg skal være din venn. Men kom deg ut igjen før varulven våkner.
Om dagen er jeg sløv og snill, men om natten er jeg farlig som få. Skinkestek skal det også bli i år.

Du sa at du elsket meg, jeg ble loddrett forført etter dine ord.
Nå er det du som kryper om nåde. Rollene er byttet om.
Du er min ynkelige slave. Så ynkelig, så ynkelig.

Selv om jeg har satt deg fri for lenge siden - Du kryper for meg enda.
Jeg sier du kan gå, men du er fremdeles her. Sårene dine legger seg ikke i demonens hule.
Så lenge du blir hos meg, noe som er frivillig - Vil du alltid være en skygge av fortapelsens sjel!
(Aylar Von Kuklinski, 25. april 2012)

Lille Tims vei til et nytt sted
En skjønn liten gutteunges skolestart er snart i gang. Tikk, takk, tikk takk, uret tikker en liten sang.
Gledesfull og spent han i sin seng ligger nå, en flott første skole dag han håper på å få.
Lille Tim sover ikke, får det ikke til. Så spent på å få nye venner, spenningen gjør tankene vill.
En brå bevegelse blir gjort når klokken ringer. Opp av sengen, og mot matet han springer.

Pusse tenna i en fei, Lille Tim ser seg selv i speilet - Hei på dei!
Frokosten kjøres ned på rekordtid, og maven er nå full. På med ramselen, ikke noe tull.
En innpåsliten mamma må klemmes varmt. Så nå ut på skoleveien, været er også klamt.
Venstre, høyre, frem, venstre og litt på skrå. Lille Tim er et gledesbarn, munter som svært få.

Sprek og lystig løper et lite barn. Et nyvasket, lyst hår av ekte, menneskelig garn.
Løpe, løpe, klokken er halv ni. Anpusten og spent - Å du store ti!
Minuttene nærmer seg, steg for steg. Ingen skal komme å si, at Lille Tim er treg.
Forfjamset og aktiv, snart er han der. Nyvasket hår, og helt nye klær.

Men som alt annet, er det lett å glemme seg bort. Noe unikt kom bort, så alt for fort.
Et smell hørtes plutselig over hele gata. Nå ligger han der, ihjelblødd på flata.
En grå Chevrolet rakk ikke stoppe. En tragedie skulle denne skoledag toppe.
Lille Tim rakk aldri skolen, hans sjel fant et annet sted. Nå sitter han der oppe, og har fått evig fred <3
(Aylar Von Kuklinski, 14. april 2012)

Hei Belle, min skjønnhet av flere ledd. Sammen har vi blitt samboere denne uken, hvordan syns du det har gått?
Din fagre, skjønne kropp, ditt hårete, usosiale kryp. Om natten er du aktiv, om dagen sover du så søtt.
Du kryper frem og tilbake i ditt bur av glass, og følger med meg selv når jeg går inn på dass.
Spindelvevmonsteret i deg kan ingen måle seg opp mot av mine andre venner, bare du kan det.
I mine øyne er du intet udyr - Kast skam på de som mener og sier det - De er bare uvitne!

Ikke noe vondt ligger i deg, du spiser sirissler og andre mindre kryp for å overleve, akkurat som meg.
Nei, Belle, vi er vist ikke vegetarienere, du liker insekt og jeg spiser gris. Dyr begge deler.
Måtte du ikke få lov til å dø fra meg for tidlig, måtte du vare i minst åtte lange år, åtte fine år!
Jeg elsker ditt vesen, og de som hater deg kan bare henge seg i et tau, de liker vi ikke!
En ting er å ha respektfull frykt for deg, noe annet er å hate deg.
Så vidt jeg vet har du jo ikke gjort noen noe vondt, og da er eventuelt hatet bunnløst grunnløst.

Vi kaster oss inn i nye dager sammen. Vi lever hver våre liv, noen øyeblikk deler vi.
Jeg skal aldri gi deg grunn til å være redd, jeg skal gi deg trygghet til døden tar deg fra meg.
Tirsdag 10. april krøyp du inn til mitt blodfattige, frosne hjerte, der er bare du, og noen få til.
Sammen med mine beste venner skal du alltid være i mitt hjerterom, du er en av mine nærmeste nå.
Du kan alltid kunne be meg om noe, lag en lyd mot ditt glass om det er noe - Noe som helst!
Omså jeg sover en mørkkledd natt skal du bare si ifra - Vi er samboere vi to, og verdens trådevenner.
Kakk, kakkelakk - Nå er mine ord utspinnet for denne gang - La oss avslutte med en liten sang.
Min sangstemme tar vi privat, den trenger ikke deles. Takk for at du ville flytte inn hos meg,
min lille Belle Virginia <3
(Aylar Von Kuklinski, 12. april 2012)

Fridderiet til fortapelsens ark
En sjalatanns hjerte er hardt og vått, det vil fryse deg ute om nødvendig.
Du kan søke fred og støtte i denne mannens åsted, men ikke forbli der.
Før eller senere vil han ut av sitt hjerte rive deg løs, rota rives med tærne.
Han vil såre deg når han en gang er gått lei, klippe av deg skam, men også
livsglede, ære og motivasjon til å vandre videre.



Horribelt at enkelte aldri lærer sin svartekunst om å ikke gro av sine feil.
Det er de samme skallebanka fjolsa stort sett hvert minutt for timen,
pervers kan nærmest derres glede for selvfortapelse av tidens vann virke.
Den mindreverdte som bruker en eneste time av sitt liv på hans luftslott,
fortjener selv å bli blåst i lufta som en fastbundet kylling, med avskjært hals.

Forblør du i natt er det ingen som vil senke sin tårekanal for deg!
Alt for lenge har du danset med din egen falskhet for å bli hans venn,
du ante lite da om at du hadde sett djevelens sorte blikk, men desperasjonen
for å bare ha èn som hørte på deg en tid, uansett hva det var.. Den lot den falle.
Nå gikk han lei deg - Han klarte omsider kle deg naken for de løyner du serverte.
Fremsto som en bedre gjorde du for å bli godtatt av han, nå kan du kladre deg selv!
For da han forsto at du ikke var den vennen du gjorde deg til,
bare for å få hans støtte, tid og akstept, gjorde deg atter en gang forlatt,
når han nå gjennomskuet ditt usselige, desperate vesen mot godkjennelse!

Om du bare hadde spilt deg selv, så hadde du i alle fall hatt han der nå.
Råtten og stinkende er ditt vesen blitt, du drikker for å glemme,
sminker deg for å forsvinne i en annens perfekthet.
Dumpet i en pose er du blitt som det avfallet du er,
nå drar han seg ut bakgården, snart fôres du din hundene.
Smerten i deg og lengselen har fått deg til å glemme,
blødende ligger du igjen som et null av påtrengthet, løyndom og dumskap.
Djevelens fåregård ble din siste rute - Snapp, snipp, snute - Du er ute!



Skulle du mot all formodning blitt skydd tilbake i live på nytt!
Fortsett i den drakten du døde i, for noe annet vil ingen gjennkjenne deg i,
du valgte som alt for ung din rolle som noen annen, og noe annet vil du ikke bli.
Du er fortapelsens datter, ei lita hore av falskhetens løyner etter å bli sett og hørt!
Ingen vil denne natten høre deg skrike, dine venner kjenner ingen samvittighet,
for de var aldri dine venner, de var din rollefigurs venner - Deg kjenner ingen!
Noen som ingen har kjent, vil noen gang bli sørget over - Du drepte deg selv!
Du går igjen som et sjeleløst vesen med pusten i behold, men vesenet ditt,
det ga du noen andre! Originaliteten var ikke helt deg, du valgte kopi av andres
forventninger, og stumpte deretter!
Takk, for ditt utslipp, hvor vil du fortsette din aller siste natts reise?
(Aylar Von Kuklinski, 4. april 2012)

Billebille-veggiss
Lille bille på veggen der, hvem har mest klær i landet her?
Ikke svar, jeg driter i det - Jeg vet det ikke er meg så!
Lille bille, et litte trykk fra meg, og du er død - Død, død død!
Lille bille, lille bille, du som kryper i kjelleren min. Fårikål til lunsj?
Lille bille, skal jeg ta den nåla i jakka mi og stikke deg?
Du dryper som en liten søppelvogn bortover et torg,
redd for å bli most av den store, stygge bilen!

Med dine små bein kommer du deg unna, som et svin.
Hey bille, du er et svin - Uten pote, hale og pels.
Billebillebillebillebillebille - Kryp oppover mine lår!
Billebillebillebillebillebille - Skrap min gåsehud!
Kryp i min nabos kjeft i natt, dypt inne i mørket!
La hun kveles - Og kom ut av rævhølet som en gjenfødt!
Billebillebillebillebillebille - Hva faen får meg til å gidde?
(Aylar Von Kuklinski, 2. april 2012)

Døden er korridoren jeg vet at mange har flyktet inn i, og aldri kommet ut igjen.
Nøyaktig når vi ble kjent, det vet jeg ikke, men tiden har ikke vært lang.
Da jeg kontaktet deg første gang, fryktet du det verste - Ventet på kritikk.
Men, av meg fikk du aldri kritikk. Jeg så ditt mesterverk, ditt talent.
Innen teknisk kreativitet er du en Gud - Kjenner ingen bedre.

Lei er du, sliten er du.
Vi har så vidt rukket å bli kjent,
og nå vil du bare gå din vei.

Felles har vi det at vi har blitt sviktet av våre venner.
"Jeg bryr meg masse om deg" - en dag,
"Farvel, jeg orker deg ikke mer", neste dag...
Slike venner har vi hatt felles, det har vi funnet ut.

Godt forstår jeg at du ikke orker mer.
Jeg har vært der selv, med utgansknappen like ved.
Akk og ved så bittert at vi bor så langt unna.
Vi har ikke en gang møttes.

Kanskje har du hørt det meste jeg har å si,
fra andre før, fra folk som senere har sviktet deg.
Og lite hjelper det at jeg også sier at jeg vil ikke det,
for du har opplevd det før, de gode ordene,
senere det vonde sviket.

Du har ringt meg en natt, da ble det en time.
Vit at du skal kunne ringe meg igjen, drit i klokka!
Jeg vil ikke se deg reise vekk, jeg vil ikke lese om det.
"Hvil i fred" x ukjent antall på facebook,
jeg vil ikke finne din vegg sånn!

Fordi at jeg bryr meg om deg, sier jeg nettopp dette;
Meg kan du ringe til, komme til skrive til;
alltid!

Og jeg vet du har hørt det fra andre før, som ikke holdt ord:
Men jeg vil aldri forlate deg!
Fordi, jeg er glad i deg <3
(Aylar Von Kuklinski, 27. mars 2012)

Papir
På et hvitt ark kan man skape en ny verden.
Med helt blanke ark, kan du skrive det enestående.
Krystaller og luftslått, blodhunder og trampoliner, alt finnes der.

Ord korte som få, utvikler seg til milelange strå.
Ord blir til setninger, setninger blir til linjer.
Kjærlighet, glede, hat, tomhet, fullhet, - alt har plass.
Husker du det du skulle huske i går, ikke?
Bra du skrev en huskelapp, den henger på kjøleskapet.

Pennen hos deg skriver et brev,
ett gammeldags ett, men med nylig glede.
Ikke på lenge har din gode venn fått noe mer personlig,
hva er vel elektronisk mail i forhånd?

Noen har ord som rimer, noen har ord som griner,
andre har ord som smiler, mens noen har ord som forvirrer,
skremmer, gir intet menning, gir masse mening,
gir sånn middels mening..

Papir er ikke bare papir som en gang har vært et tre.
Hvis ett papir ikke veier noe,
hvorfor veier da 100 papir noe?

Noen regner på det på jobben,
andre skriver på det på skolen,
og han minsten, tegner på det
hjemme.

Papir er papir, men så mye mer.

Papir er kart, papir er en skisse,
papir er en drøm, papir er kunst,
papir er regnskap, papir er kunskap.
Papir er brev, papir er innpakkelsen
på julaften og bursdagen.

Intet er det papir ikke kan være.
Papir kan være selvskadingsvåpenet,
papir kan være livredningsmiddelet.

Papir kan være din personlige tørke-anus-slave,
er det noe mer det skal være før det stenger i aften?
(Aylar Von Kuklinski, 12. mars 2012)

Du feite, dinglende, nedsyra - God natt!
Vil du gifte deg med meg?
Du har alerede forgiftet meg.
Vi har vært venner lenge, og vi er den fremdeles.

Ikke missforstå, men vi burde kutte litt kontakt,
du er ikke bra for meg, du er alt for oppfyllende.
Mester på forskjellige former har du blitt,
mitt liv tok du helt forgitt.

Du tok mye av min tid,
og ga meg en del tilbake,
på godt og vondt.

Vi møtes hipt og ofte,
du har vært både hard og våt,
myk og seig, salt og kvalmende.

 Leger og sneglefilosofer vil ha deg forminsket,
og til en grad har de smertelig rett.
Du skader tennene mine,
du skader min hud.

Likevel, jeg lar deg etse meg opp,
som en syre i fritt lekeland.

 Kanskje er du skapt i djevelens laboratorium,
enten du kommer fra Freia eller Coca Cola,
Kims, Stabburet eller noe helt annet!

For mye av deg er ikke sunt,
du er overmettelig, giftig og humørvariert.

Vi har elsket og lidd, du har kommet inn og ut av kroppen min.
Som godteri, brus eller annen junkfood først,
deretter som bæsj i kloakens avgrunn.

Frukt og sunt er ikke din mest identiske bror,
men nå må broren din likevel få slippe mer til.
Slapp av, jeg vil aldri kutte deg helt,
jeg elsker deg for mye.

 Men jeg må ignorere deg litt fremover,
for at du ikke skal rive kroppen min for tidlig,
for at du ikke skal fortykke blodet mitt, og gi meg propp,
for at du ikke skal senke mitt hjerte,
og også meg!
(Aylar Von Kuklinski, 11. mars 2012)

Gudskapet med bud fra rødemannen
Eg ser noko farleg komme fram i et tidleg ljus.
Morgonan har nyleg gløttet på min bleike hud.
Eg tittar ut av vinduskarmen, gløtter blikk på sola.

Øgona bløder, magesekken romlar.
Alt sirkulerar og knyttas til ein sak.
Eg kan ikje sjå deg, du kan sjå meg.
Du har blit stalkaren min, min øgonfølgar.

Alt eg gjer oppserverar du fra der du sitt.
Eg e aleine, du har selskap.
Men kva om eg en dag tek fra deg enlan?
Og selgar gloriane til helvete?

Eg driv ikkje me blasfemi, ikkje ta det slik.
Men kvifor ska du sitta der med alle dine,
når du i de siste tusenår bara har lata deg?
Kva fortjen egentleg du alle de englarna for?

Ikkje straff meg for hardt, eg bara filosoferta.
Og eg kanskje gjør skam på nynorsken no,
men eg har alereda prøvd på dialekta mi,
samt bokmål-talar språket.

Ta tak i handa mi Gud, men ikkje dra meg opp.
For eg trivast best der det e varmt,
høgvegen til helvete, den går eg aleina.
Eg hadde bare satt pris på om du kunne sende ned att,
en tå dine alt for mange englar.
Din grådege hestkuk.
(Aylar Von Kuklinski, 10. mars 2012)

Kjære overfallsmann
Kjære overfallsmann, hvis du skal slå, slå hardt.
Jeg har lenge ønsket å glemme enkelte styggheter,
enkelte mennesker fra fortiden, slike tilbakestående
fanatikere av dumhet, idioti, bedrevitenhet og staskap.

Kjære overfallsmann, jeg har ikke noe på meg.
Men inni meg har jeg masse kunnskap og sladder,
jeg vet en god del om en del, som ikke burde komme ut.
Penger har jeg ikke på meg nå, men masse mental rikdom.

Kjære overfallsmann, hvis du skal skyte meg,
skyt meg i skrittet!

Da skipper jeg fremtidens plagånder og etterkommere.
Disse uvitende, plagsomme fjollsa kalt barn.

Kjære overfallsmann, gjør det sjapt.
Hva du enn skal gjøre, enten det er voldtekt,
torpedoert vold eller ran.
Sjapp deg!

Min tid er dårlig, og jeg skal snart rekke himmelen.
Eller hva er det jeg sier, jeg har mangt å rekke,
før jeg reiser til helvete.
Ikke drep meg nå!
Please?
(Aylar Von Kuklinski, 4. mars 2012)

Til min kjære Renate Bull
Vinden blåser på, solen skinner på.
En kald vinter er snart over, isen smelter.

I dag fikk jeg startet min dag med deg,
i alle fall med en samtale over facebook.
Du er blitt en sol som skinner i mitt vinterland,
snart er det vår, og våren er vår.

Som en litt spinkel og usikker person tok du kontakt,
du likte et dikt jeg hadde skrevet her inne,
et dikt du nå har fått lånt på din egen blogg.

Vi sitter på hver våre stoler i Norges land nå,
men et tog eller to vil alltid for oss gå.
Du skinner, jeg ser sollyset,
bryte seg opp fra sjela di.

Enda har du en lang vei å gå, og du er ærlig på det.
Så ung, og likevel så erfaren på Satans makkverk.
Vil du ha noen, noen å snakke med,
jeg finnes alltid våken for deg!

Kjære Renate Bull,
jeg er så fantastisk, uendelig,
kjempeglad i deg <3
(Aylar Von Kuklinski, 3. mars 2012)

Jeg smiler og jeg ler, ja se her kommer jeg.
Snøen smelter, og jeg trasker rundt i søla.
Så og si uføretrygdet, lat og trett,
men hva gjør vel det for noe? :-)

Penger og jobb er bare noen bagateller,
lite sted har jeg, men jeg klarer meg.
For til tross for mindrebetaling,
livet er så hærlig til tross!

Jeg føler meg fri, for meg er penger
og økonomi innerst inne en byrde.

For der det finnes galskap finnes det muligheter.
Fantasien åpner flere dører enn moralen sperrer.
Ikke prøv å forstå, det er ikke meningen.
Men likevel, smil av det du lever av.

Le av alt det alvorlige i verden.
Le av dine feil.

Smil på grunn av en sykdom eller to.
Ikke la det onde tegne et surt fjes.

Hvem sier at du skal miste selvironien,
til tross for eventuell lav økonomi, dårlig helse,
kanskje til og med livstruende helse,
omså du venter på døden snart, SMIL AV DET!

Le av alt som de fleste ikke syns noe om!
Du lever en gang! Det er det vi vet!
Tro hva du vil, men smil heller av det du vet!

Hva det er, er ikke så farlig.
Omså det er kreft og kollbrann,
aids og gonore! SMIL OG VÆR GLAD!
Gal kanskje? Jo takk, det skal vi være!

GOD HELG ALLE FROSKELÅRA MINE!
(Aylar Von Kuklinski, 2. mars 2012)

Vi salter våre sår, og styrker anti-dødsstyrken
Det er lite som sårer mer enn de arrene man kan salte selv.
Såret saltes når du føler manglende tillitt, når folk mangler tro på deg.
Å bli fortalt noe du vet veldig godt, får meg til å føle meg som en idiot.
Til tross for at jeg er autist, kan jeg faktisk ett og annet jeg også.
Jeg kan ikke skade dere, mer enn jeg skader meg selv.
Det som ikke dreper deg legger bare èt sår.

Følser strømmer ned en elv av brukte krefter.
Vi faller sammen, og ripper opp hverandres hud i fallet.
Vi drar hverandre naken over en grusfylt bakke.
Dø blør, jeg blør, vi er psykisk slitne, mentalt nakne.
Vi har nesten ingen hemmeligheter for hverandre.
Alt vi har gått gjennom vært for vårt, drar den andre ned.

Vi ser et lys i det mørke, men vi er for vandt til mørke.
Øynene reagerer på lyset, vi klarer ikke gå den veien mer.
Vi skulle sagt av hverandres armer for årevis siden..
Likevel drar vi på hverandres plastsekk av årer og tårer.
Det som ikke dreper deg legger bare èt sår,

Hele verden ser oss ikke, ikke noen lenger.
Derfor lever vi nå. Vi skader hverandre.
Men det er bare du og jeg som kan holde oss stående.
Alt i alt er vi spinkle og døden nær, på en øde plass.
Men vi skal ikke dø i dag, kanskje heller i morgen.
Det som ikke dreper deg, gjør meg svakere.

Kast sosialistene til haiene, problemene til himmels.
Sammen lever vi i helvete, der det er kaldt og varmt.
Et Norge uten forståelse og håp for fremtiden.
Eller... Hvor kom den glorien fra.

Var nesten så jeg mistet håpet.
Men endelig har Gud hørt oss.
Han har hørt vår lusne bønn.
Og nå skal vi gå en annen vei.
Den glassfylte veien er over.
Vi tar sokkene på igjen..
Det som ikke drepte oss, har gjort oss til udødelige.

Og sammen skal vi opp og frem.
Blodsporet er den siste historien fra mørket nå.
Selve påminnelsen, når vi smiler igjen,
på at vi er sterkere enn vi trodde da vi var der da.
Det som ikke dreper oss, legger bare ett sår!
(Aylar Von Kuklinski, 22. februar 2012)

Kjære alle sammen, dette diktet er skrevet personlig av meg til min venn Renate bak cobrastarship.blogg.no <3

Fra første smil
Jeg husker første stund som det var i går, enda det var i natt vi stiftet bekjentskap.
Du satt der, og jeg satt fremdeles her. Plassert i hvert vårt hjørne av verdens ende.
Skjønnheten i et menneske som glimtrer fra det indre, er det vakreste form for penhet som finnes.
En dal av lange ord finnes i min bevisthet som skulle vært sendt til deg.

Vi sitter begge på vært vårt sted, og ser uklart i en tåke av fremtid, stegene skal vi gå nå.
Uten en eneste anelse om hva morgendagen vil bringe, vet jeg verden ikke vil gå under i dag.
Samme hva som skjer, så skal vi leve ut morgendagen, så tar vi resten derifra. Du og jeg.
Andre mennesker kan mene og si hva de vil, vi skal til himmelen sammen. Du og jeg.

Helvete har ingen flammer for oss. Du og jeg.
Vi brenner nok her på jorden, du og jeg. Og vi skal få en lykkelig slutt.
En dag sitter vi der, og ler av fortiden og alt som har hendt. Og vi sitter i livets velbehag.
Som du sa i natt, mørket er et vennlig teppe som skal gi oss ro og varme, og beskyttelse.

Uansett hvor alene du til tider kan føle deg, er du aldri mer ensom lenger, samme hva.
Avstanden mellom oss eksisterer på kartet, men psykisk skal vi klare alt uansett.
Vi må bare stole på hverandre, og aldri slukke stearinets magiske lys.
Jeg ser sår som har blødd, jeg ser djevler som aldri skulle vært fødd.

Sammen skal vi dele en felles glorie, fly med hver våre vinger, hand i hand.
Klare det skal vi i lag, det er bare spørsmål om fantasi, tro og tid.
Hånd i hånd mot livets håp og glede. Vi danser på hver våre roser, hver våre torner.
Føtter som blør, vi ser det komme. Men snart føler vi bare rosene igjen, og da blir det bra.

Jeg vet ikke om verden vil gå under i dag, men jeg vet at vi skal leve til i morgen.
Vet det gjør jeg ikke helt, men jeg kjenner på hjertefølelsen.
Sier den det samme som ditt?
Skinn på mine skuldre, og se livets blomst blomstre igjen <3
(Aylar Von Kuklinski, 20. februar 2012)

Jeg er en djevel. Under fødselen fikk jeg en usynlig tatto i panna, 666.
Følsomhet og ydmykhet viser jeg kanskje til tider ja, men bak skinnet er jeg ondskapen selv.

Jeg spiser ditt liv, jeg eter din tid. Fråtser meg i dine tidsinnvoller over en het gryte.
Du aner det virkelig ikke, du føler deg trygg, til min perverse lettelse.
Som et stikk skal jeg sprette opp ditt liv, ete deg levende.
Glad i deg er jeg, men kjøttet ditt smaker så jævlig godt.

Vampyrer er for pyser, jeg er en ekte djevel, en Saten uten like.
Kniver skal skjæres i menneskers hjerter, blod skal tappes.
Jeg skal bruke ditt skinn til min egen fritid, slå deg ihjel langsomt.
Egoismen har sådd sitt frø, når jeg en gang står ved antikrists stjerne,
trenger jeg deg ei ikke mer.

Som en kokt kattunge i en kjele ligger du rått.
Du åpnet deg for meg, jeg så deg naken, deilig og rå.
Jeg knullet deg hardt metaforisk, og lot deg forsvinne i det grå,
Når du nå leser dette dikt, er det alerede for sent.



Helvete i meg koker, da du lenket deg fast til meg,
var det ingen vei tilbake.
Vi er bundet sammen, eneste vei til frihet er grotesk.
Du kan alltids skjære av deg armen, men da blør du uansett ihjel!
Vi skal inn i helvetes flammer danse tornenes dans, nakne og døde!

Jeg spiser din sjel til frokost og kvelds!
Du aner det ikke, ikke en gang nå!
Lamarama, parafin, lavakaba!
Enden har nådd bunn!
(Aylar Von Kuklinski, 9. februar 2012)

Autistens skygge, i nattens bris
Natten har slengt sin drakt over et helt rike.
Mørket erobrer, og kulden har slått til.
De fleste er inne og sover så søtt til en ny dag river dem opp,
opp fra sengene, ned igjen til arbeidsplassen og skolebenken.



Men en ensformig, enslig autistisk gutteskygge trasker rundt.
Midt på natten, helt alene for å tømme søpla, selv om nødvendigheten ikke er stor.
Han plager seg selv med de villeste ideer, de mest nedvergende tanker som kan tenkes.
Steg for steg drar han gjennom Oppdals mørke nattdrakt med sko av lakk og platt.

Ikke en bil å se, ikke et eneste individ, verken død eller levende.
Kun når han passerer en bensinstasjon ser han et annet menneske enn seg selv,
det er noen som jobber på Shell i natt også,- "Glad det ikke er meg", tenker undertegnende.
Han knipser noen bilder, stiller seg midt i veien hvor det som regel farer biler - bilder knipses.



Han ønsker å gjøre noe unikt, noe spennende utifra noe svært enkelt og kjedelig.
Bilder knipses i hyrten og styrten, mens magen hans forteller at han er sulten.
Fra gårdagen har han kun levd på billig julegodterier i en skål, fra dagen før gårdagen,
i dag er i onsdag, dagen før gårsdagen var altså på mandag, da godteriet ble kjøpt.

Han titter på gatelysene, og på alle huslysene som skinner i bygda.
På ørene går gamle låter fra "Rocky Horror", om og om igjen.
Ipoden hans er hans gode venn, men ikke den beste.
Mens han går tenker han på Sara, den forrige gode samtalen, og alle de andre.



Sara er hans beste venninne, og hun svever i tankene hans, og i hjertet.
Vel, nå begynner lakkskoene å kjøle føttene, og fingrene likeså.
Han trasker seg hjemover igjen, og spekulerer på hva dagen vil bringe,
hva dagen vil bringe når natten er lagt på is, og lyset kommer frem igjen.

Klokken har så vidt passert tyve ganger etter den ble fem.
Nå i denne skrivende stund er han snart ferdig med siste linjer.
Han håper at flest mulig av hans venner har fått en god og flott natt.
Enten de har vært inne eller ute, enten de har sovet eller vært våken.



God førstefebruar-onsdag alle sammen!
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 1. februar 2012)

Min kjære venn - Jeg er så glad i deg.
Jeg kjenner ei jente med lange, tynne fingre.
Hun er så søt kan du vel vite.

Jeg elsker henne, og det har jeg fortalt.
Og innrømmelsen gikk slett ikke fatalt.
Hele ansiktet hennes er et vakkert smil.
Jeg kjører lange mil og legger om fil.

Hennes lange fargete hår skinner som så.
Og hun har en dialekt og myndig stemme som få.
For meg er hun alle rikdommer i Norges land.
Å bytte henne ut skal aldri gå ann.

Hun har et navn, og det er kort.
Hun er min venn, tenk på det.
Mitt blod i kroppen bobler og bruser fort.
Når hun er her, skal jeg ingen sted.

Hun bor der, og jeg bor her.
Slik er det med det.
Hun er søt og jeg er sær.
Sånn er det med det.

Hennes navn finner man mellom a og å.
Hennes liv finner man bare hos henne.
Hun er helt super, både før og etterpå.
Av hennes lys, jeg har latt meg tenne.

Hennes rødlige glimt skal aldri få dø.
Hennes liv skal aldri slukkes.
Og hennes sorger kan stille seg i kø,
for de skal utryddes og plukkes.

Alltid og for evig vil jeg være din.
Kjære vennen min, det er du som er fin.

Gleder meg til du har skaffet deg lunsj.
Så skal jeg linke deg denne åpenbaringen.
Håper det ikke kommer som en vond punsj.
Selv om det kommer fra han hærre raringen.

Kjære *navn mangler*, jeg er så glad i deg <3
(Aylar Von Kuklinski, 26. januar 2012)

Ord sier ikke alltid det følelsene forteller deg.
Følelser og kropp kan innimellom si mer om ord, enn ord kan si om seg selv.
Til tider er det så mange ord og følelser som flyver i èn,
at man ikke kan se det store sannhetsordet som ligger nederst i grunnen.

Etter en stund vil det bli lettere å spille på andre følelser,
enn de du egentlig føler der og da.
Man kan alltid late som noe helt annet, eller ikke noe.
Og noen ganger er det bare best slik.

For det er ikke alltid at følelsene nødvendig bør presenteres,
uannsett hvor ærlig de måtte være.
Det er ikke alltid det passer seg, eller lønnsomt i lengden.
For livet er ikke lett, det er hva man gjør det til selv.

Jeg vil heller være mer i andres liv, enn i mitt eget.
Hos meg er det alt for mye smerte, orker ikke brenne inne lenger.
Det er vondt å leve blant andre, men vondest hos seg selv.
Ikke for alle andre kanskje, men for meg er det slik.

Det er ikke andres problemer at ting er som jeg føler.
Derfor er det bare jeg som skal lide i mine følelser.
Derfor er det sånn, og derfor er denne teksten skrevet.
Fordi, jeg kan bare ikke la følelsen komme i veien for fornuften.
Slik den har gjort 1000 ganger før.

Jeg ønsker gjerne å bli sett, men før jeg kan bli sett,
må jeg selv se lyset som fører meg til rett sted.
Og jeg vet ikke om jeg ser det enda.
(Aylar Von Kuklinski, 21. januar 2012)

Du lange, klissete, billighore - God dag
Du er lang og du er tykk.
Du er elsket av både kvinner og menn.
Alle vil ha deg inn i munnen, klissete som du er.

Til og med inn i barna kommer du ustraffet.
Grisete som du er, eier du ingen skam.
Enkelte har du gitt dårlig selvbilde.
Andre har du hjulpet i trøstens stund.

Men uansett hva folk har latt seg bruke til.
Du kommer inn og ut av alle, alltid.
Du er så billig at det er skummelt.
Den store, feite pølsa di.
Du er en hore.

Noen liker å suge deg.
Andre prøver å svelge deg - Hel...

Du er inn i alles munn.
Barn, menn og kvinner!
Alle kjører deg inn i sin munn.
Både julaften, påsken, og mange andre året rundt!

Du er kommet for å bli!
Til tross for at dine allergiske fiender finnes!
Du gir deg ikke:
Landlord marsipan-pølse!
(Aylar Von Kuklinski, 17. januar 2012)



  (-: GLAD DERE TOK DERE TID! <3 :-)

Fullstendigkaos raser i kjærlighetens blodårer (igjen)
En strøm av følelser renner inn i mitt sarte, dype hjerte.
I går var i går, nå er nå, og nå er gårdagens nå i går.
Enten vi snakker nå eller i går, følelsene er der fortsatt, alle tankene.
Ja, tankene, de jeg hadde så klart for meg i går, som jeg skal skrive nå.

Ydmykhet sies å ofte være en svakhet, for mange.
Men ydmykhet kan også være en god ting, tenker jeg.
Jeg er ikke helt bløt enda, bare lettere mild og rar.
Forelsket? Jeg vet ikke, men avblåse det, skal jeg ikke.

Ja, jo.. Jeg er nok forelsket, skal jeg si det?
Fortelle det til den det gjelder? Hva vil da skje?
Kanskje er det best å la det ligge, ikke følsene, men ordene.
Venner varer jo helst lengst uansett, ikke sant?

Åh ja, jeg savner noe jeg aldri har opplevd før.
Savner å holde rundt en annens kropp når det er natt.
Savner å våkne opp, med andre enn meg selv, ikke alene.
Savner å ha en som bytter på å knuse vekkerklokka. Den jeg ikke har.

Det er ei som jeg liker veldig godt, men likevel...
Er det verdt det, tenk om hun blir skremt?
Tenk om hun ikke lenger vil se meg, ikke lenger være min venn.
Tror ikke det vil hende, men bedre føre var enn rumpa bar.

Hun er vakker som en brennende flamme, søt som en liten Satan.
Varm som helvete, og like vennlig og god som en vennlig klem.
Hun har tent min ild, blodet mitt bruser for henne, både opp og ned.
Hele gata tenner sine lys når hun er i nærheten, når hun drar blir alt slukket.

Absolutt hele meg brenner for henne, noen ganger føler jeg smerte.
Mens andre ganger, kjenner jeg mest på tilfredstillelse og lykkelys.
Hodet mitt kan være fullstendigkaos, det har det jo alltid vært.
Men når jeg er i nærheten av henne, kan uroen holde fint kjeft.

Hun er seg selv, og har sine hemmeligheter og fortid.
Sånn sett er hun som alle andre, men likevel, hun er ikke det.
For jeg har ikke falt for absolutt alle andre, og takk Gud for det.
Hun er hammeren som slår humøret mitt oppover, spikeren som holder det der.

En så uvanlig, vennlig stemme har hun også, "Hei, det er meg her!".
Når hun ringer blir jeg glad, nesten uavhengig av årsak og grunn.
Skulle kanskje ringt mer selv, men jeg er så usikker på meg selv.
Folk sier at kjærlighet er vanskelig, det er mangelen på det som er hard.

Uansett, det viktigste er ikke meg eller henne, eller henne og en annen.
Joda, det siste kan være vanskelig og tøft å tenke på, for meg nå.
Men, samtidlig, unner jeg henne noen som er bedre enn meg.
Ja, der har jeg enda en grunn til å holde fint kjeft.

Jeg burde ikke si det, trenger ikke rote til enda et liv.
Hun finner uansett noen som er bedre enn meg, det vet jeg.
Det er det hun fortjener, som alle andre, noe bedre og mer stabilt.
Fullstendigkaos raser igjen, men stenger vinden inne i seg selv.
(Aylar Von Kuklinski, 17. januar 2012)

Mannen på livets tornekratt
En ensom mann går alene på livets liljer.
Han kan til tider være veldig intens, impulsiv, og hard.
Men også veldig usikker, bekymret og redd.
Aldri før i livet har han hatt en kjæreste.
Aldri har han blitt ordentlig elsket, og det er helt greit.
For han så betyr det ikke så mye, de greiene med en kjæreste.
Men der og da, skulle han ønske han ikke var alene.

Noen ganger ønsker han ei å dele alt med.
Ei å dele tv med, ei å dele interesser med.
Ei han kan holde rundt mens hun sover.
Ei han kan stryke mot kinnet og trøste, når hun gråter.
Ei han kan passe på og beskytte, i gode og onde dager!
I løpet av livet har han møtt noen, der og da.
Noen han har falt for,
men aldri turt å felle inn i livet hans,
mer enn i bare hans egne følelser og tanker.



Igjen har han forelsket seg.
Men han kjenner seg selv.
Han tørr ikke ta skrittet å si det.
Han har brent seg før ved å forelske seg.
Han vil nødig ydmyke seg sånn igjen!

En sort mann går gjennom skogen.
Tankene blåser med vinden.
Måtte han bare ikke bli blind igjen.
Måtte Guden han ikke tror på vise han vei.
Det er kaldt, men han enser ikke kulda.
Kråkene over synger en sørgmodig sang.
Det er i hvertfall det de gjør oppi hans hode.

Stegene blir lengre, og han tenker fortsatt.
Om han bare en gang fikk seg en kjæreste.
Så tenker han som han har gjort før:
Han har fra før verdens beste venner!



Venner han ikke vil erstatte for et rødt øre.
Venner han vil dø for, fremfor å miste de selv.
Men igjen så skulle han ønske,
at han i hvertfall før han selv døde,
fikk oppleve, og vite hvordan det er,
å faktisk ha en kjæreste.

Han går stille inn til seg selv igjen.
Tar av seg frakken, og ser noe.
Noe som minner han om henne.
Noe hun har gitt han.
Vips, er han litt glad igjen.
Vips, skriver han om det.
Og vips, er teksten skrevet.


(Aylar Von Kuklinski, 15. januar 2012)

2012- PEACE OF FIT?
Ett nytt år er ankommet dørstokken til`a mor.
Hun skal legge bort røyken for 2012.

Nyåret har også funnet faren i huset.
Han skal drikke seg mindre full i helgene.

Nyårets ånd besøker også lillesøster.
Hun skal høre enda mer på Bieber.

Selv storebror i huset har gått inn i nyåret.
Han skal få seg kjæreste og ta lappen.

Emoene i gata har også passert gammelåret.
De skal hate bimboene og sossene enda mer.

Presten også, har gått inn i 2012`s drakt,
han skal slutte å forgripe seg på mindreårige.

Naboene dine, er selvfølgelig intet unntak.
For de skal gå ned 10 kilo hver!

Og sist, og faktisk minst, den hjemløse kattungen,
han har som mål å overleve 2012.

Jeg driter i dine nyttårsforsetter,
så lenge ett av de er å fortsette å
følge bloggen min som vanlig <3
(Aylar Von Kuklinski, 1. januar 2012)

Servietter takk!
Frøken, kan De se serviettene mine?
Intet nogen servietter sier De?

Hva slags resturang er dette mon tro?
Å herre, ikke stå der å glo...

Har jeg fått flua i suppa, se selv?
Hent serviettene, ditt grelv!

Kelner, hora her er udugelig!
Ikke hore da, men ubrukelig!

Jeg vil ha en serviett nå, jeg er våt!
Og gamle dama bak meg er så kåt!

Jeg forlanger snart pengene tilbake!
Kan heller gå hjem selv og bake?

Vesle pus, vil du ha bolle i ovnen?
Synd du sa ja, for jeg vil ikke ha!

HAHAHAHAHAHAHAHAHA!
Tror du serviettene gjør meg gla?

Trekk den langt opp i din arme rass!
Og kom aldri tilbake med ditt flass!

Gi meg servietter, din gås!
Ikke sug på meg, men blåååååås!

Jeg har vondt, kan du ikke se?
Slutt å stå der, og ikke le!

Jeg tar mine servietter og stikker!
Og hele ditt hjerte av kakerlakker prikker!
(Aylar Von Kuklinski, 28. desember 2011)

Uvesentlige, lille meg
Føler meg så jævlig ensom akkurat nå...
Jeg savner å snakke med noen...
Føler meg så grusomt alene.
Så inderlig patetisk.

En av mine bestevenner tar aldri telefonen lenger.
Jeg kan bare ikke forstå, hvorfor jeg er født.
Føler meg så utrolig teit.
Så til bry.

Folk er opptatt med sitt, og jeg har bare ikke mitt.
Jeg er lei av å gjøre ting alene.
Lei av å føle meg usynlig.
Lei av å føle meg ego.

Kjære store verden, hvorfor er jeg er?
Skulle aldri egentlig blitt født.
Ingen forstår noe lenger.
Spessielt ikke jeg.

Til tider vil jeg bare dø.
For jeg klarer sjelden leve.
Når jeg lever er det via andre.
Og en sjelden gang via meg selv.
Og jeg vil nå leve i felleskap.
Men det går jo aldri...
(Aylar Von Kuklinski 27. desember 2011)

Valentinsruletten
Valentinsdagen er her!
Jeg elsket deg så høyt.
Men du elsket en annen.
Taklet aldri det, sjalusien blendet meg.

Jeg så rødt, jeg så han og deg.
Det skulle bare bli oss to.
Du og meg, og ingen andre.
Jeg er sjalusiens Satan...

Valentinsdagen er her!
Jeg sitter ved kjøttkverna.
Dine innvoller er spredt.
Hvis ikke jeg skulle få deg,
skulle heller ingen andre.

Jeg går alene ned mot skogen.
Restene dine i en båre..
Det er kaldt, men jeg er varm.
Blodet ditt varmer meg.
Bokstavelig talt.

Jeg graver deg ned nå.
Det som er igjen av deg.
Det ble aldri oss to.
Vi ble "bare" bestevenner!
Men jeg ville alltid noe mer.

Nå har jeg gravd ned kroppen din.
Jeg går inn igjen til meg selv.
Legger hjertet ditt på en gryte.
Jeg elsker deg for faen...

Jeg spiller mitt livs siste spill.
Det er bare meg, mot meg selv.
Jeg kommer uansett til å tape.
Russisk rullett, snart møtes vi.

Pang!
Hjernemassen min er blåst over alt.
Nå finnes verken du eller min sjalusi lenger.
Alt er borte, som sand tatt av vinden.
Det ble aldri du og meg.
Det ble aldri oss...
Jeg elsker deg!
(Aylar Von Kuklinski, 27. desember 2011)

(Tegnet av meg selv nå nettopp. I paint)

10 små dverger
Ti små dverger satt på et tak. Den ene falt ned og døde.
Ni små dverger satt i en buss. Busjen krasjet og sjåføren døde.
Åtte små dverger hadde gruppesex med hippier. Yngstemannen døde av aids.

Sju små dverger tegnet Mohammed på en vegg i Isreal. Han ene tagget RBK-logoen på magen til en sovende Brann-supporter og døde...

Seks små dverger sjekket inn på et ondskapsfult hotell. En liten dverg sjekket aldri ut igjen.

Fem små dverger drakk sprit. Han ene glemte å blande spriten og døde...
Fire små dverger møtte på en heks, og vips var de igjen seks.

Seks små dverger, måtte på do. Tre av de falt gjennom og druknet.

Tre små dverger sjekket opp Askepott. Han ene tente på seg selv og ble bare aske i en potte.
To små dverger giftet seg. Han ene var utro og ble drept.
En liten dverg sitter ensom igjen. Orket ikke lenger ensomheten, ble emo og døde 9 dager senere.
(Aylar Von Kuklinski, 25. desember 2011)

JULEHØYTIDENS TERRORISME
Hvis du ikke kan se eller høre meg nå, så er det greit.
For jeg skriver likevel, så får resten bli opp til skjebnen.
Mørket har lagt seg over hele landet, også mitt sinn.
Jeg er helt alene i kveld, og jeg lar ingen komme inn.

Det var kanskje meningen å lage et smil i dag.
Jeg smiler jeg, men det er helst utenpå.
Jeg kan ikke fordra julen, og er ingen familieperson.
Alt jeg savner er en likesinned venn.

Jeg sa en gang at jeg ikke kunne holde kontakten mer.
Men med det, mente jeg ikke at du kunne slippe den.
Helt alene på en dag, hvor mange andre er det bra.
Men slapp av, jeg er ikke alene, jeg lider alene
- sammen med mange andre...
(Aylar Von Kuklinski, 24. desember 2011)

Apediktet
En gul ape leker ved ei grind,
stjeler penger fra en som er blind.

En blå ape hopper opp og ned,
og gir den hvileløse aldri fred.

En rosa ape slikker litt sukkerspinn,
og leker med unge jenters sexuelle sinn.

En rød ape banker deg til blods,
både i bilen, på havet og til fots.

En sort ape plager seg selv,
og arver snart et mindre velv.

En grå ape er forresten død,
han fikk aldri vann eller brød.

(Aylar Von Kuklinski, 24. desember 2011)

Jeg vil så jævlig ha deg!
Jeg vil kjøre deg inn og ut i munnen!
Får deg ikke ut av tankene!

Jeg tenker på deg, skal oppsøke deg nå?
Eller vil jeg angre senere?
Du er min våteste drøm akkurat nå...

Jeg tenker på deg kolosalt!
Innimellom er du bare seig og kvalmerende.
Men fy som du hjelper mot sykdom.

Jeg må ha deg, kanskje jeg kan vente til i morgen.
Jeg vil bare ha deg nå, du våte, deilige, lange deg!
Du er min våteste drøm Coca Cola!
(21. desember 2011)

Brenn heksa, unngå saksa
Brenn heksa, brenn heksa!
Pass deg for den skarpe saksa!

Hun kaster øyet mot din formue!
Forkledd som Satans due!

Brenn heksa, brenn den heksa nå!
For snart er du ikke i stand til å stå!

Du skyver kuken din inn i hennes munn!
Nå er det snart din siste stund!

Du er gammel og så sliten!
Og pikken så bitteliten!

Brenn heksa, brenn heksa!
Pass deg for den skarpe saksa!

Du er nå død som et brø!
Og heksa har fått nok til å fø!

Du er tom for liv.
Heksa har fått hiv!

Dine penger hun eier nå!
Og du kan ikke lenger stå!
(Aylar Von Kuklinski, 21. desember 2011)

I fortapelsens hånd
Jeg sitter ved vinduet og kjenner pulsen slå.
Ikke sikker på hvordan de neste dagene vil bli.
Jeg vet bare at jeg må være sterk, spessielt nå.
Juletiden er her, og jeg vil helst bare svulmes opp.

Ingen tårer får jeg tømt fra min redselsfulle kropp.
Men likevel vokser depresjonen og ensomheten kollosalt.
Og vet dere hva? Selvtilliten har stevnemøte med nedoverpila.
Å til syvende og sist vet jeg at jeg burde vært luft.

Drømmer om en varm klem, et "glad i deg" er hverdagen.
Savnet etter de store varme, er smertelig enorme.
Jeg er er sjalusipreget menneske, og smått egoistisk.
Men jeg vet likevel, jeg klarer ikke forandre meg.

Intet vill jeg forandre meg, jeg vil dø som jeg ble født.
Kommer aldri til å bli mer voksen, alltid et barn.
De trangsynte og voksne kan bare svulme opp.
Trenger ikke bedrevitere og kristenmannsblod i livet.

Å klemme mine puter og bamser funker ikke lenger.
Jeg vil føle menneskelig puls og hjertens varme.
Et annet menneskes kinn mot mitt kinn.
Og et aldri så lite; jeg er glad i deg...
(Aylar Von Kuklinski, 17 desember 2011)

En venn er savnet
Det er en stund siden sist nå. Siden du og jeg snakket og lo.
Jeg savner deg så sterkt, du er god som få. Mine tårer kunne dannet en lang flo.

På bursdagen min i år vi tilbringte fem timer sammen. Du tok toget for å treffe meg.
De siste månedene har dine forpliktelser vokst, som den regndammen. Å kjære venn, jeg savner deg.

Jeg forguder din vilje til å aldri gi opp. Jobb, familie, møter dagen lang.
Du kjemper som en viljesterk kvinne selv når livet er en stor flopp. Og med en stemme med vakker klang.

Vi var verdens beste bestevenner vi to. Tiltross for alderen, som vi aldri har brydd oss om.
Fremdeles er du i min verden helt fantastisk, snill, morsom, smart og go. Og jeg beklager at jeg var så dom.

Jeg håper du en gang får litt mer tid igjen. Slik at vi kan møtes og snakkes som før.
Tenker på deg hver eneste dag, og vil så gjerne gi deg en klem. Herregud, det er likefør jeg dør.

Jeg savner deg <3
(Aylar Von Kuklinski, 16. desember 2011)

Mitt mentale julehelvete
Ja, den nærmer seg med stormskritt. Julentiden brer seg over oss.
For meg tar jeg ingen glede forgitt. Ensomheten er en druknende foss.

Jeg ser rundt meg, og oppserverer andres glede. Julebord, familie og venner, det føles fint!
For meg kjenner jeg vel ingen vrede. Men tomheten og sorgen sitter likevel som limt.

Jeg kan ikke for deg, jeg gruer meg til jul. Skal ikke plage noen med meg selv.
Men vil heller ikke male meg selv helt gul. Ikke alle ord skal stenges inne i et velv.

For meg er alt dere liker, veldig trist. Og det er fordi jeg har ingen der jeg bor nå.
Jo, familie har jeg, de står der til sist. Men vil heller være alene enn på familiemiddag gå.

Jeg håper alle får en bra jul, og at alle koser dere. Jeg unner dere alle, alt godt.
Spre deres kjærlighet, til hundre, ja kanskje flere. God natt, fra tidenes største dott.
(Aylar Von Kuklinski, 14. desember 2011)

X PROSENT MR. UNØDVENDIG
I en galakse langt langt borte. For lenge siden like bak en kiosk.
Der ligger en mann å forfører sin vorte, mens han fingrer en annen tosk.

Du er verken dum eller lat. Faktisk bare litt mindre smart.
Jeg kunne spist hode ditt på et fat. Mens tærne mine utrydder din art.

Du er en pest og en plage. I døden har du ingen venner.
Ta av deg din ynkelige krage. Og fyll smerte i dine blemmer.

Dø nå, bare dø. Ingen vil lenger savne deg.
Stopp å klor, stopp å klå. Du får ikke lenger plage meg.

Nå er du på havet kastet. Og mine hender kan igjen labbe.
Måkene har nettopp fastet. Og du; var bare en plagsom krabbe!
(Aylar Von Kuklinski, 14. desember 2011)

JEG ER IKKE LENGER DIN HORE, DIN HORE
Din giftige falskhet har mistet sitt jerngrep.
Dine bindende blikk har mistet sin kraft.
Jeg er ikke lenger din slave og kasteball.

Du har bindet meg fast med piggtråd.
Du har lekt med mine følelser og frihet.
Du har brukt meg som din ydmyke hund.

Nå har lenket bristet, og jeg er løs.
Woff, du er igjen bare ei simpel tøs.
Baksnakk meg gjerne som hevn til dine venner.

Men vit, jeg kommer aldri tilbake av den grunn.
Mitt rykte kan du kanskje såre.
Men friheten kan du bare drømme om.

Du er ikke mer enn ei falsk hore.
En desperat fitte med for stort ego.
Om ikke lenge kaster du deg over nytt offer.

Ditt nye offer vil være deg selv!
Du klandrer deg for hva som gikk galt!
Snart skal du krype i dine egne tårer.

Jeg ser deg drukne.
Til tross for alt, jeg vil hjelpe deg.
Men selv jeg vet at jeg kan ikke hjelpe.
For du er alerede død.
Død på innsiden.

Din hore!
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 10. desember 2010)

Jeg sitter på et gulv.
Forran meg står det to mennesker.

Kjære Miss Beauty.
Jeg ser ditt vakre ansikt, dine himmelblåe øyne.
Jeg ser din rynkefrie hud, dine kritthvite tenner.
Jeg ser din lekre kroppsfasong, perfekt som solnedgangen.
Jeg ser ditt vakre, gyldne, rene hår...
Du har en kropp og et ytre av ekte skjønnhet.

Du er populær nå, du gjør det stort.
Blant dine utellige venner er du den perfekte taler.
Du har 5000 venner på facebook som følger deg der og da.
Der og da sitter du på kaffe med dine venninner, baksnakker litt de andre, bare ikke deg selv!
Om ikke så lenge skal du gifte deg drømmeprinsen, han rike med smilet.

Det som egrer meg er at du enda mangler det som du burde hatt:
Frihet, forståelse for andre, og ikke minst toleranse for det ikke-perfekte.
Når var det sist gang du kontakten noen uten å få noe tilbake?
Når var det sist gang noen trøstet deg, fordi de brydde seg om deg, og ikke sin status, eller dine penger?

Kjære Miss Ugly.
Jeg ser ditt rynkete ansikt, alle dine kviser.
Jeg ser dine guletenner, de du har igjen.
Du har lenge vært lubben, og dine klær er full av full.
Håret ditt står til alle kanter, og er virkelig bustete og fælt!

På facebook har du bare 15 venner, men de fulger deg alltid!
De få vennene du har elsker deg for det du er.
Hver dag lever du med de som betyr noe, som om det skulle vært den siste.
Du lever livet, drikker, røyker, spiller lotto og har det gøy.
Du er slettes ikke rik, du har en gjeld å betale.

Tross ditt utseende og din gjeld har du klart det.
Du smiler tross alt når du er blid, og lar være når du er deprimert.
Vi vet alle hvem du er, og du er ærligheten selv.
Der og da sitter du på pubb, drikker litt og forteller vulgære historier om deg selv med masse selvironi.
Et løfte er for deg et løfte, en venn er en venn og slettes ikke et dollartegn.

Tell me, who are the (real) beauty and (who are) the (real) beast?
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 19. november 2011)

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

Mange her som husker mitt videoblogg-dikt "Kjære leverpostei" som jeg la ut tidligere denne høsten? Vel, nå har jeg laget et nytt, denne gangen om fjernkontroll og navlelo.
Diktet er desitert til en av mine beste venner i livet, Sara og Camilla, som jeg er veldig glade i og ønsker alt godt i hele verden!

Kjære fjernkontroll, kjære navlelo
Kjære fjernkontroll, min ydmyke slave
Kjære fjernkontroll, min nest beste venn

I årevis har du latt deg kontrollere
I årevis har du alltid vært litt fjern

Kjære fjernkontroll, jeg styrer ditt liv
Kjære fjernkontroll, bare ikke gi meg hiv.

Alt for meg du gjør, selv når du ikke burde
Min navlelo og deg er slettes ingen byrde

Kjære navlelo, hvordan er det der inne?
Kjære navlelo, du som sitter så dypt.

Ved verdens ende du nå sitter, for snart skal jeg dusje.
Om ikke lenge skal vi skilles på vår vei, men vi møtes vel igjen?

Til vi møtes igjen, du på havet skal reise
Du lille lo, på jakt etter en annens navle.

Kjære fjernkontroll, hva er det du sier?
Kjære navlelo, nå vil du bli glad!

Kjære navlelo, Herr Fjernkontroll vil deg adobtere.
Kjære fjernkontroll, jammen er du vel snill!
THE END



Hva syns dere?
Ønsker alle sammen en god kveld videre, og håper alle også får en god uke som kommer, dere små tarantelltestikler! Hehe. Ta godt vare på dere selv, og deres venner!

Vi blogges!

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! :-)
kiddys.blogg.no

Et sted for alle
Et sted for alle
Et sted for deg, et sted for meg

Når vi på jorden vandrer rått
Kjenner vi sjelden til våre verdier
Og hjertets handlinger forfaller brått

Penger, jobb, forpliktelser og avtaler
Så mye vi skal rekke før dagen tar slutt
Vi gifter oss med jobben, statusen og ryktet
og skiller oss stadig mer fra det som betyr noe

Kanskje 50 timer hver uke til vår jobb,
kanskje bare 4 til våre venner og familie.
Ja, enten du er en vaskefille eller en snobb,
det er ikke til å unngå, livets korte tid blender oss fra å leve.

Så mange vi fryser ut på vår vei, noen vi velger, noen vi glemmer,
men på et sted er likevel alle samlet til syvende og sist.
Under jorden vi føler oss ikke lenger trist.

For under jorden skal vi alle en gang samles igjen
Når vi engang gror inn i hverandre igjen som jord,
Ja, først da er verdens ensomhet igjen ikke stor
(Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)

Vi blogges!

Det er så mye som er så mye, men dog så lite.
Og Gud ja, det er så lite på denne jord, som egentlig er så mye.
Jeg finner ikke ord, jeg finner knapt meg selv, hva annet skal jeg si?

Titusen timer, det er det jeg lever på i døgnet.
Sju lange dager, hver uke, helt alene i ensomheten.
En stikkende kniv har jeg i mitt bryst, den vill ikke la seg rikke.

Å våkne til verdens nye dag, føles lite meningsfult og gledlig.
Alt er som i reprise, jeg kjenner mine replikker, jeg vet hva som skjer.
Forutsigbarhet er vel og bra, men tomhet er dog noe helt annet.

En trapp jeg ramler ned og slår meg i, gang på gang.
Forhåpninger om at en venn har tid, jeg ofte bygger til tider.
Smerte som en ildtang mot mitt bryst, jeg kjenner, hver gang fordi jeg tar fei.

Var det virkelig Guds villige at jeg skulle fødes til denne jord?
At jeg skulle bo på et lite sted som Oppdal, uten en eneste likesinnede.
Alle jobber og skole går på, jeg går bare på meg selv, og på veggen hjemme.

Vel, så lenge det er liv, er det vel fremdeles håp.
Men som ting er nå, vil jeg bare gråte, slå og hyle.
Jeg får bare håpe i 2-3 måneder til, på at noe snart vil skje....
(Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)


(Dette bildet av meg er tatt av Line Marlene Torvik)

Vi blogges!

Jeg lever mitt liv.
Livet er et ord, som gjør meg både trist og glad.
Livet kan jeg leve med, døden vil jeg ikke ha.

Helt fra fødselens traumatiske stund
har jeg fått både øyne, nese, hakke og munn.

Jeg har hatt flaks, jeg har vært heldig,
og ikke så rent lite heller, men faktisk veldig

Jeg ble født med asberger riktignok, hvaså,
jeg kan fremdeles både le, smile, puste og gå

Med min høyde og lengde er jeg fornøyd,
og en enkel mage, som er lett fordøyd

Jeg er verken ofte kvalm eller syk,
selv om hukomelsen min noengang gir meg stryk

For nå er jeg blid, nå er jeg frisk
og går slettes ikke rundt med pisk

Og slik vil jeg ha det, sånn vil jeg være
og jeg vil alltid fobli blant de mer sære

Så lenge jeg lever nå, her på denne jord
vil jeg elske både hav, skog, himmel og fjord

Godt vare på meg selv jeg vil ta,
og døden kan bare drite og dra

Jeg vil leve sunt, friskt og lenge
mange grenser vil jeg likevel sprenge

Mine venner vil jeg alltid elske og ære
selv når depresjonen er som tyngst å bære

For jeg gir meg aldri, det er ikke min stil
for jeg er autist, optmist og til tider bifil

Men nok dikt for denne gang,
så reis deg nå, flytt på ditt fang

Gå ut, ut i sola og lev livet nå,
vær blid, og gjerne gal som få

Takk for att du leste dette dikt
det å glede andre, er bare min plikt!
(skrevet av Aylar Von Kuklinski, 8. juni 2011)

Hva syns dere, ønsker alle sammen en fin og god onsdag!
VI BLOGGES!

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!

Livet mitt
Et helt hav jeg gråte kan
med mer sorg enn hundre mann

Så ensom og trist jeg er iblant
i mitt liv som ikke går i pant

Det er nå jeg lever mitt lille liv
med tusen øyeblikk som gjør meg helt stiv

For stoppe opp jeg ofte har gjort
for både Gud, venner og en liten lort

For hvert sekund som går jeg dør
det var noe jeg sjeldent tenkte før

Kjære venn, hør på meg her og nå;
lev livet før du til himmelen må gå

Ikke et øyeblikk mer jeg ønsker å sløse
på sorger, depresjon og ei dom lita døse

Ikke mer mørke jeg ønsker å leve i
skulle ønske alt slik nå var helt forbi

Falske folk, mobbing og urettferdighet er bare litt
som i de siste år har gjort mye om til dritt

Som sagt før, jeg nå vil leve og være i lykke
ja i livets gleder jeg ønsker å dykke

Takk til alle venner jeg enda har
som liker meg selv om jeg er noe rar

Hadde ikke det vært for alle dere
så hadde kanskje ikke mine år hvert flere

Så takk til alle dere som meg støtte har gitt
og takk for at dere er en del av nettopp livet mitt!

(skrevet av Aylar Von Kuklinski / Andreas Flatås Storli, 14. mai 2011)

Vi blogges!

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!

(bildet er tatt fra gullfisken.no)

Det er natt og jeg burde egentlig vært i seng, men i stede for har jeg nå sittet oppe en stund og igjen PRØVET å skrive et eller annet, slags dikt igjen...:

En ny natt
Under en himmel så mørk og blå
lever vi både store og små

Mens noen feste i natten skal
vil andre gå inn i søvnens kall

For noen vil denne natt bli så fin,
med gode venner, latter og litt vin

For andre vil natten bli trist som så
og et sant helvete, grått som få

Tusen stjerner på himmelen ligger spredd
for å gjøre deg trygg, og slettes ikke redd

Om du likevel denne natt ikke får sove
har jeg en ting jeg godt kan love;

Du er aldri helt alene uansett hva
selv om du mulig både er litt falsk og sta

For mine venner jeg nå ønsker god natt
må de neste timer bli som en stor, fin skatt

Glad i dere <3
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski / Andreas Flatås Storli 14. mai 2011)

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!

Vil først og fremst dere skal vite at jeg selv er klar over at jeg ikke er god i å skrive dikt, og det er ikke for diktenes skyld at jeg skriver, jeg bare liker generelt å gjøre noe jeg ikke gjør så alt for ofte, og da er det ikke så nøye om hvor god jeg selv syns jeg er eller overhode ikke. Har igjen skrevet et dikt, er vel det tredje eller fjerde diktet jeg har skrevet og lagt ut på bloggen nå :-)

Hard som en stein kan livet bli
det er nesten ingenting du kan forutsi

Upopulære valg en iblant må velge
til tider blir resultatene noe andre ikke vil svelge

Men så lenge man vet hva som selv er best
så trenger ikke alt og alle behandles som en fest

For ingen kan leve et helt liv uten noen å såre
dessverre er det noen lik man på veien har på sin båre

Når jeg engang i fremtiden ligger i min kiste
vet jeg nok at ikke alle vil bli like triste

For ja, jeg har tråkket på mang en fot
og akkurat nå er mitt og andres liv nok et rot

Folk skal vite jeg aldri har ment noen noe ondt
men dessverre har jeg nok gjort noen noe vondt

Håper bare at folk en gang mellom fingrene kan se
og kanskje en gang, klarer å vinke til meg, hilse og le

Men om det ikke vil gå
så kan jeg godt forstå

(skrevet av Andreas Flatås Storli/Aylar Von Kuklinski, 12. mai 2011)


Ønsker alle en fin kveld!
VI BLOGGES!

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!

(Fotograf: Min venn Margrete (bloggeren av wcl.blogg.no))
Som de fleste har fått med seg så sliter jeg sterkt med en ugjensidig forelskelse, sjalusi, og at jeg nå i tillegg må finne et nytt sted å bo i Oppdal, SAMTIDLIG som veldig mange av de bestevennene jeg har skal flytte fra Oppdal for godt i år.... Har nettopp prøvet å skrive et dikt. Og jeg ber ingen om å kopiere dette uten tillattelse, skriv i hvertfall at det er jeg som har skrevet diktet i alle fall, med en link til denne bloggen...

Helt alene i en verden så stor
så mange smerter at jeg har ikke ord
hver eneste dag jeg lider mye
og for de fleste er jeg ikke verd bryet

Livsgleden og motivasjonen synker så
hvordan i all verden skal allting gå?
Jeg er sliten, redd og trist
Har snart ikke igjen en eneste gnist

Ugjensidig forelskelse og sjalusi er bare litt
av det som gjør livet mitt helt dritt
Nå skal også alle mine venner flytte
Mitt liv mot døden jeg ønsker ett bytte

Men jeg skal ikke gi meg forde
selv om jeg nå vil et helt annet sted.
Så lenge jeg fortsatt kjærlighet og omtanke kan gi
så skal jeg til andre triste mennesker si;
Jeg er her for deg,
du betyr mye for meg,
og du, så utrolig glad jeg er i deg!
(Skrevet av Andreas Flatås Storli/Aylar Von Kuklinski (meg), den 24. februar 2011)


Vi blogges...