hits


0
23.06.2018, 18:14



Så du har enda ikke forstått det? Skjønner du ikke hvorfor de snakker? Hvorfor de freser og peser? Bare ta det helt chill, det er ingenting å bry seg om. Alt du gjør er å leve livet, så la de bare holde på. La de bare "leve" sine liv gjennom deg. La de bare få tro hva du vil. Du trenger ikke overbevise noen om noe som helst. Jeg vet at du ikke er den de tror du er. Jeg vet det, du vet det. Det er alt som betyr noe. Joda, jeg vet at du kanskje ikke har ønsket dette selv, at du ikke har bedt om å få være snakkisen i syklubben Hjernedød i dag morres. Men ta det bare med en knusende ro. I morgen er alt glemt. Da har de gått lei, og heller funnet seg noen andre å snakke om. Så ta og NYT den kjendisstatusen du har hos de nå. Ja, la de bare få FRÅTSE og holde på.

Du føler det kanskje ikke slik nå, men til syvende og sist er det ikke deg det er mest synd på. Det er DE som ikke tør å leve. Det er DE som konstant "lever" livene sine gjennom alle andre. Det er DE som sitter der og snakker om de tingene DU nå har gjort, og "gjort", og forhåpentligvis skal fortsette med å gjøre. Det er DE som innerst inne bare skulle ØNSKE at de også kunne gjøre disse tingene, men det er først og fremst DU som faktisk tør å gjøre dem.

Så ikke gi opp. Fortsett å gi de døde noe å leve for. Pass bare på at de ikke biter deg, du vil IKKE bli en av dem. Hvis du bare fortsetter med det du gjør akkurat nå, vil de ALDRI kunne ta deg igjen. Selv ikke en horde på flere tusen ville vært i stand til å rive deg ned nå - med mindre du selv hadde tillatt det. Så fortsett å lev livet som det farverike og interessante mennesket du tross alt er. Så vil de grå sakte, men sikkert falme bort i lyset av ditt strålende nærvær. Jeg lover deg det - i morgen er alt glemt.

Og forresten; Jeg digger deg!



#sladder #baksnakking #fordommer #snakk #gossip #samfunn #syklubb #hobby #fritid #hverdag #frykt #fremmedfrykt #status #trendsetting #forbilde #ikon #styrke #psykiskhelse #misunnelse


17.05.2018, 22:21



Nei du, jeg sitter ikke bare rolig og ser på at tiden fyker forbi, slik som du tydeligvis tror. Neida, det er ikke sånn at jeg har prøvd alt heller, og jeg kunne definitivt prioritert og prøvd litt hardere. Og jeg kunne så absolutt anstrengt meg litt mer, og litt mindre når jeg først har fått ting til for å ikke miste det igjen. Men ikke si at jeg bare gir faen, ikke kom her å si at jeg aldri har prøvd. Selvfølgelig, du er bare et menneske du også. Du har dine tanker, og du har dine anelser, slik som meg. Men i motsetning til deg så har jeg skjønt at ikke alle mine antagelser må være riktige. Ikke alt her i verden er og blir slik som vi tror. Tenk litt på det, neste gang du legger dine nåler på bordet.

Jeg er glad for å høre at det du gjør i dag, samt det du gjorde i går, at det funker for deg. Jeg har aldri tvilt på at de medisinene du tar i dag gjør deg lykkelig. Men når det er sagt så betyr ikke det at de brune tablettene som funker på deg, funker like bra for meg. For jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg liker best de i lilla og sort. Du sier de ikke er bra for meg. Du mener du vet best. Ta heller de brune eller de grå, sier du. Men kjære deg.. Selv om de tablettene jeg tar ikke er helt bra for deg, betyr ikke det at de ikke kan være bra for meg. Med alle dine år på samvittigheten skulle man kanskje tro at du visste bedre enn som så, at du visste og var i stand til å akseptere at vi alle kan ikke ta de samme pillene. Det er bare ikke slik vår verden fungerer, så hver så snill og slutt.

Stay goregeous!



#samfunn #glede #motgang #sorg #budskap #forskjell #verden #motivasjon #vennskap #fordømmelse #fordommer #uvitenhet #mennesker #dumskap #medisiner #kritikk #råd


20.04.2018, 10:49


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Egentlig har jeg ikke så lite å klage over for tiden. Ihvertfall så er virkeligheten min slik nå at det aller meste jeg er litt misfornøyd med er ting jeg faktisk kan, og vil gjøre noe med. Og den eneste grunnen til at jeg er litt oppgitt akkurat nå er.. Jeg har ikke gjort disse tingene enda. Så alt i alt kan jeg igrunn bare skylde på meg selv, ikke noen vits i å forpeste resten av verden da med syt og pes.

Oh, ja.. Sånn apropos det..


Nei..

Det skal visst ikke være så lett.

.. Skal det vel?

Ha en konstruktiv dag!



#meninger #konstruktiv #hat #negativitet #positiv #positivitet #kritikk #forandringer #negativ #samfunn #folk #folkflest #folket #mennesker #kommentarer #svak #svakheter #instagram


20.03.2018, 20:38


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Helt siden jeg var en bitteliten drittunge så har jeg bestandig likt å drømme meg bort til en annen (og noen ganger bedre) verden. Da jeg gikk på barneskolen drømte jeg meg stadig vekk, langt ut på de syv hav. En dag SKULLE jeg bli sjørøver - en av Kaptein Sabeltanns mest beryktede menn - og de som hakket på meg på skolen skulle da få svi for all tort og tue de utsatte meg for. SAMTIDIG brygget jeg også på en drøm om å bli plukket opp i et rosa helikopter av ingen ringere enn det som dengang var en av Sveriges største pop-stjerner, Tåve Wanning. Hun skulle SÅ bli min første kjæreste i livet, med mindre dattera til Sabeltann, eller jentene i Spice Girls ikke ville bli sammen med meg først da. ELLER hun veldig pene som faktisk gikk i klassen min.

Etter hvert som årene gikk innså jeg at verken Tåve Wanning eller Kaptein Sabeltann kom til å plukke meg opp noen steder, noen gang. Det faktum at Sabeltann ikke egentlig eksisterer tror jeg igrunn jeg at alltid har visst, men det hindret likevel ikke drømmen i å virke svært reel i et par år. Og selv om det heller ikke var så sannsynlig at en superkjendis fra Sverige helt tilfeldig skulle plukke opp en ukjent, ensom gutt fra bondeknøl-hølet Oppdal så, vel.. Man kan vel si at jeg lenge har hatt en tiltrekning mot det jeg neppe kan få her i livet.

I dag har jeg mot alle odds greid å fylle 26 år, og jeg drømmer meg stadig bort fortsatt. Jeg bruker vel og merke ikke så mye tid på å "lengte" etter å bli plukket opp av barske sjørøvere eller supersøte "prinsesser" lengre, men jeg bruker fortsatt utvilsomt en del tid i en rekke "alternative verdener". Det hender ikke like ofte som før, men jeg kan fremdeles leve meg ganske hardt inn i repriser av Hotel Cæsar, Game of Thrones eller Jessica Jones, for å si det sånn. Under GOT-episoden "Battle of the Bastards" ble jeg så til de grader tatt av kampens hete at jeg klarte å etterlate meg et ikke helt ubetydelig hull i det ene sofahjørnet, som fremdeles er der en dag i dag. Så det var ikke "BARE" kjemper og løsunger som ble tatt av dage den dagen der.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Og ikke bare har jeg vært en sånn som har levd meg inn i andre verdener hele livet, jeg har også stadig støtt følt for å forsvare meg for nettopp disse tingene. For utrolig nok så finnes det en hel del "barn", menn og kvinner der ute som syns synd i "slike som meg". Det finnes de som helt oppriktig mener at det nærmest er noe galt med en som tar til tårene dersom en fiktiv skapning skulle stryke med i en eller annen serie, en eller annen bok, eller et eller annet spill.. Ja, det finnes til og med de som har null problem med å si at "slike som meg" trenger profesjonell hjelp. At mennesker som lever godt inn i ei god bok, et bra spill, en bra film.. At "slike mennesker" rett og slett er gale mennesker. At "slike som meg" rett og slett ikke er en sunn ting.

Og ikke vet jeg. Kanskje har de rett. Kanskje er jeg litt gal. Men vet dere hva? Jeg syns ikke det gjør noe jeg. For til syvende og sist bruker jeg ihvertfall tiden min på noe jeg LIKER. Jeg lever ikke et liv der jeg er ulykkelig og trist fordi jeg føler meg tvunget til å gjøre det ANDRE FOLK vil ha meg til å gjøre. I de siste par ukene har jeg STORT SETT greid å begrense meg for hvor mye jeg vil ta inn av krig, nød og elendighet som nyhetene forsøker å prakke på oss dag inn og dag ut, og takket være det - samt et par andre ting - har jeg klart å unngå å falle inn i en dyp, og svært reell depresjon igjen.. Og ikke driver jeg og kritiserer, truer eller trakasserer folk som tenker annerledes fra meg selv heller. Og SELV OM jeg nok kan virke litt kald og attpåtil fjern til tider så bryr jeg meg om ting som foregår i "den virkelige verden" jeg også.

Men forskjellen på meg og en del andre der ute er at jeg ihvertfall forsøker å velge meg enkelte kampsaker jeg vil bruke tiden min på, fremfor å ta inn "alt". Foreksempel så er det viktig for meg at mine nærmeste vet at de alltid kan komme til meg om det skulle være behov for det. Jeg ønsker ALDRI å svikte vennene mine om det skulle være noe. Og skulle det være tilfelle at noen er stygg og slem med noen, ja så har jeg lite problem med å varsle politiet. Så joda, jeg bryr meg om ting i "den virkelige verden" jeg også. Og SELV OM jeg ikke orker å si ja til alt av viktige og alvorlige ting her i verden.. SELV OM jeg ikke støtter så mange seriøse sider på Facebook, SELV OM jeg aldri har gitt noe til tiggere på gaten, SELV OM jeg ikke har gått i så mange demonstrasjonstog.. Så bryr jeg meg faktisk om ting som FAKTISK skjer jeg også.. Jeg bare orker ikke, jeg har ikke krefter, og heller ikke lyst til å gi hjertet mitt til "ALT" og "alle" mer.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Jeg vier først og fremst mine gjenværende hjerteslag til de som betyr aller mest for meg. Hadde jeg fulgt noe særlig mer med på nyhetene enn jeg gjør i dag hadde jeg til slutt ikke hatt ork til noe annet. Så blant annet derfor velger jeg heller å prioritere de mer "virkelighetsfjerne" konfliktene, som hvem er det som til slutt kommer til å sitte på tronen i Westeros? Kommer Pinky - verdens yngste sjørøver - noen sinne til å gjenforenes med faren sin igjen? Og ja.. Nå må dere gjerne le, men jeg har fortsatt ikke helt gitt opp håpet om å en dag bli plukket opp i et rosa helikopter som har flydd heeelt ifra Sverige bare for å hente meg. Så jo.. Kanskje er jeg litt gal, kanskje er jeg litt "virkelighetsfjern", men heller det enn å være fullstendig borte vekk på grunn av all den reelle dritten som er der ute.

Del veldig gjerne dette innlegget videre om du er enig! <3



#fantasi #virkelighet #virkelighetsflukt #kapteinsabeltann #gameofthrones #rosahelikopter #film #netflix #jessicajones #nyheter #elendighet #krig #kriser #samfunn #fordommer #vennskap


01.03.2018, 15:08


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Hvor hardt samfunnet velger å straffe ELLER belønne deg er sjeldent spesielt tilfeldig. For hvis du tror at det ikke er så farlig hvem du er, hvem du har blant nærmeste omgangskrets, hvordan du ser ut, eller hva du måtte tjene - ja så tar du så til de grader feil.

Foreksempel: La oss si at du er mer av den negative typen som liker å blogge om ting som irriterer deg, at du er en såkalt "syteblogger". Da vil det alltid være de som kommenterer: "herregud, ta deg sammen!! Det finnes faktisk verre ting her i verden". Men har du litt ustelte tenner, noe uren hud, kanskje et ekstra lag med fett på kroppen, og til og med født kvinne på 30 år eller mer, ja så er oddsene dessverre større for at du får mer hat enn om akkurat den samme bloggen hadde vært gjort av en mann med hvite, fine tenner,pen hud, og en slank, veltrent kropp.

Et annet eksempel: Du skal til å holde tale for en større befolkning. Du bestemmer deg for å dra en litt dårlig vits. En ganske tørr og igrunn veldig kjedelig vits. Du skal HELST være nokså høyt oppe for at mulighetene for at folk faktisk kommer til å le "ærlig" i en slik situasjon. Du skal HELST være nokså godt likt fra før av for at det hele ikke skal bli bare kleint, for at folk faktisk ikke bare skal le, men for at latteren også ikke skal være spesielt tilgjort. Er du derimot den litt ukjente vaktmesteren med litt dårlig hygiene. Han som ikke har 5000 følgere på Instagram, men kanskje bare 10. Ja da er det ikke sikkert det hjelper om vitsen er spesielt god en gang.


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Vi vil helst ikke innrømme dette for oss selv. Men hvor hardt vi dømmer, belønner eller straffer har ikke nødvendigvis sånn alt for mye å gjøre med DET han eller hun har gjort, eller gjør der og da. For dessverre så lønner det seg (stort sett) enda å være mann en rekke steder enn en kvinne. Folk forhåndsdømmer deg gjerne MYE raskere om huden din er noe mørk i stede for noe lys. Og er du det man kan kalle for litt en litt tykk person med kortere hår, ja så skal det (igjen! - stort sett) en del mindre til for å bli hatet på enn om du heller hadde vært en mer slank person med et lengre (og velstelt) hår.

Jeg vet alt dette fordi jeg blant annet tenker, og er slik selv. Det har jeg ingen problemer med å innrømme, selv om jeg helst skulle sett at virkeligheten var en annen. Jeg er som de aller fleste der ute LANGT MER overfladisk enn jeg strengt talt skulle ønske.

Er det greit at det er sånn?
Kjenner dere dere igjen?




#samfunn #fordommer #kropp #helse #ytelse #hat #overfladisk #status #kvinner #menn #urettferdig #overflødig #latter #kjærlighet #ærlighet #virkelighet #mennesker #folkflest #nå



0
26.02.2018, 07:11


Bildet er tatt fra: pixabay.com

Det er flere hendelser den siste tiden som nok ville gitt "gamle meg" bakover-sveis, jeg mener - på den tiden jeg faktisk hadde noe hår. For noen år tilbake var jeg en ganske sterk motstander av det aller meste her i verden. Jeg var generelt mye sint, og listen over hva jeg likte føltes ihvertfall mye mindre enn listen over alt det jeg HATET. Jeg hatet enkeltmennesker, jeg hatet flere spesifikke grupper med mennesker, jeg hatet konserter og festivaler, russ, alkohol, Paradise Hotel, toppbloggere, rosabloggere, Kvinnegruppa Ottar, Nrk, norske filmer, norsk musikk, pop, sex, kjæresterier, trenings-narkomane, kostholds-eksperter, folkene bak blogg.no, religion sånn generelt, utlendinger, ironi og sarkasme, og sist, men desidert ikke minst - Jeg hatet meg selv!

I dag føler jeg ikke at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg lengre hater noe som helst av det jeg ramset opp her nå. Faktisk er det nesten ikke noen ting av det som ble nevnt ovenfor som jeg har noe særlig i mot i hele tatt mer. Dvs: Det er fortsatt noen veldig få enkeltmennesker jeg ikke er nevneverdig begeistret for, og dersom det skjer at noen holder en høylytt fest like i nærheten av der jeg bor eller befinner meg der og da, ja så kan jeg føle noe på angst og depressive tanker en stund, men utover det.. Nei. Intet mer hat.

Og faktisk så er det flere ting jeg den gang da hadde et MEGET anstrengt forhold til, som jeg i dag nærmest har tatt til mitt bryst, og ikke bare lært meg å akseptere, men også like. Og årsakene til det er flere og delvis litt komplekse, så det kan vi heller ta i et senere innlegg - kanskje. Men det jeg nå derimot SKAL GJØRE er å ramse opp et par eksempel på ting jeg før nærmest hatet - eller som jeg faktisk hatet - men som nå har dukket opp i livet mitt som en mye mer positiv greie som ikke lengre bare tapper meg for energi, men som faktisk GIR meg (en positiv) energi.

Vidar Villa

Bildet er tatt fra: midnattsrocken.no

Greit, nå har ikke Vidar Villa vært på markedet av det jeg kjenner til så altfor lenge. Faktisk ante jeg ikke hvem han var i hele tatt før nå i vinter, men for å si det sånn.. Hadde han vært en greie i 2011-2014 eller noe, ja så er jeg nesten helt sikker på at jeg hadde hatet han. Om ikke det så ihvertfall musikken hans.

For hva er det Vidar Villa gjerne synger om? Jo - one night-stands, nash, fyll og festing. Den perfekte oppskriften for å fyre opp i peisen hos den noe mer gretne onkel Kuklinski før i svartedager. Fyll og festing har jeg forsåvidt fremdeles ikke så mye til overs for, men sangene til Vidar Villa derimot har blitt MYE spilt på repeat de siste ukene for å si det sånn, da det blant annet ikke er noen jeg vet om og misliker som spiller musikken hans av hva jeg har hørt - så jeg har ikke fått noe ødelagt sånn sett - og selv om temaene til Villa kanskje er litt "smale" foreløpig så har han i det minste noen veldig morsomme tekster som blir fremført med en positivt smittende energi det er noe vanskelig å IKKE bli glad av. Rett og slett.

Lady Gaga

Bildet er tatt fra: AFP

Mens jeg nå har begynt å skrive litt om en norsk artist, kan jeg forsåvidt fortsette å skrive litt om en helt annen ikke-norsk artist. Nærmere bestemt: Lady Gaga. For det var en tid for en god del år siden hvor jeg virkelig DIGGET Lady Gaga. En tid hvor jeg hørte på musikken hennes nesten ustoppelig - med kjærlighet og glede. Men så en dag kom de mørkeste av de mørke skyer svevende over tilværelsen min og forgiftet det aller meste jeg den gang hadde holdt kjær, og byttet ut det som fantes av kjærlighet med frykt, sjalusi og hat.

Uten å gå så alt for spesifikt inn på de faktiske detaljene rundt dette kan jeg si såpass som at jeg i en periode følte meg TRUET av Lady Gaga. Og særlig da forholdet mellom meg og det som heldigvis fortsatt er en veldig god venn av meg begynte å bli mer og mer komplisert, så ble også "forholdet" mellom meg og dette legendariske pop-ikonet også verre og verre. Mye fordi denne vennen min forgudet henne noe veldig på et tidspunkt, noe som for meg føltes ekstremt provoserende der og da, da jeg helst skulle ønske at det heller var MEG som ble forgudet av denne vennen, IKKE Lady Gaga.

Ja, også er det jo neppe heller noen hemmelighet at musikken til denne ladyen var og ER nok fremdeles nokså populær på en del festlige arrangementer rundt om kring i verden. Og det gjorde heller ikke akkurat vondt om til bedre mens hatet da enda var et alt for reelt faktum. Men HELDIGVIS (og dessverre..) er det ingenting som varer evig. En vakker dag begynte den iskalde vinteren sakte, men sikkert å smelte. Og for å si det sånn: Jeg og mama monster har igjen klart å blitt veldig gode venner, og en gang i blant hender det faktisk at vi elsker bak lukkede de gardiner.

Alkohol

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Så til det som kanskje er det minst overraskende for folk at jeg en gang har hatet ganske kraftig da DET jeg skal til å skrive om nå virkelig ikke er noe jeg akkurat har klart eller brydd meg om å skjule i noe særlig nevneverdig grad. Alkohol. Rusmidler generelt i grunn på et tidspunkt, men da særlig alkohol. Den helt spesifikke forhistorien (som jeg er litt usikker på om eksisterer) til hvordan dette hatet fikk lov til å blusse opp er jeg ikke helt sikker på, men jeg har et par teorier.

For det første har jeg i flere år følt litt på det samme med alkohol som jeg en gang gjorde i forhold til Lady Gaga: Sjalusi. Jeg var lenge svært bitter over at så og si alle vennene mine heller prioriterte å drikke i helgene fremfor å heller finne på noe helt annet sammen med meg. I TILLEGG hadde jeg lest artikkel på artikkel om alle farene folk gjerne blir ekstra utsatt for når man har valgt å sløve seg ned på det ene eller det andre. Så i tillegg til sjalusi bygget jeg også stadig opp en altfor svær angst for at det skulle skje noe med de jeg var mest glad i - uten at jeg hadde noe som helst kontroll, eller mulighet til å være der for folk og hjelpe om det f.eks skulle forekomme en voldtekt, et tilbud om noe sterkere, eller et ran.

Så er det heller ingen hemmelighet at en del som blir påvirket av alkohol gjerne blir noe mer høylytte, og for en såpass fortsatt sensitiv person som meg selv så var og er heller ikke det med på å gi noe stjerne i boka. Og sist, men ikke minst - jeg var forsåvidt delvis inne på dette i ste - men jeg er altså en person som ikke liker å være sløv. Jeg er en kontroll-freak, jeg hater generelt å glemme ting selv om det er snakk om noe vanskelig og tungt. Jeg liker simpelthen å være til stede. Men likevel - per dags dato så er jeg faktisk ikke et avholdsmenneske lengre. Jeg har fortsatt "til gode" å bli full - det er heller ikke noe jeg har tenkt til å bli. Men jeg hater ihvertfall ikke alkohol mer, og nå hender det faktisk at jeg kjøper meg en cocktail eller to, men da først og fremst for å kose meg, og jeg drikker ALDRI alkohol i et spesielt høyt tempo.

Rosabloggere

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Jeg føler i grunn at dette innlegget begynner å bli sånn passe langt nå, så før bare de færreste av dere gidder å lese gjennom det skal jeg straks gi meg. Men jeg vil likevel innom ET tema til før jeg stopper hat og elsk-fanfaren helt. For det var jo også en tid hvor jeg stadig støtt kritiserte rosabloggere. Mange av argumentene og meningene jeg en gang brukte her inne har jeg forsåvidt fremdeles noe av en dag i dag i dag i dag. Men jeg har likevel innsett at de aller FLESTE av de tingene jeg måtte mislike med samtlige av disse rosabloggerne eksisterer også blant en hel del andre type bloggere der ute, deriblant meg selv.

Og la oss bare være ærlige. Rosabloggere er folk som "folk flest" de også. Som alle andre gjør også de feil, men samtidig også mye, mye bra. Og særlig DER hadde jeg øynene lukket igjen i litt for stor grad en gang i tiden. Jeg var alt for fokusert på det jeg mislikte ved disse bloggerne, så i stede for å holde meg nysgjerrig og åpen valgte jeg ene og alene å BARE velge å se det jeg ikke likte, eller i det minste det jeg TRODDE at jeg ikke likte.


Og apropos "rosabloggere": harru sett denne? ↑

I dag har jeg flere gode venner som man trygt kan kalle for en rosablogger. Individer jeg faktisk ikke bare liker personlig, men som jeg også liker bloggene til. Og faktisk så finnes det også et par rosablogger jeg liker i dag, uten at jeg har noe særlig forhold til individet bak. I 2011-ish kunne jeg stort sett melde at jeg hatet disse bloggene, samt bloggerne bak - i 2018 kan jeg derimot gledelig melde at jeg ELSKER rosabloggere, og VI TRENGER rosablogger(e). Rosabloggere er mine venner, rosabloggere engasjerer, provoserer, motiverer, inspirerer og produserer: Håp, glede, hat, elsk og KJ(ÆRLIGHET). Alt det som gjør dette livet, DETTE SELVE LIVET verdt å leve.

Har du lært deg å elske noe(n) du før hatet?



#hat #elsk #kjærlighet #usikkerhet #alkohol #psykiskhelse #håp #vidarvilla #ladygaga #rosablogger #rosabloggere #fremtiden #fortiden #samfunn #nrk #paradisehotel #rus #sex #kjæreste #støy


21.10.2017, 20:41



Mens jeg i denne dyrebare stund sitter her litt sliten, litt trett og likevel ikke helt klar for å legge meg (rett og slett fordi jeg bare ikke føler for det) skal jeg nå mens jeg venter på meg selv skrive en aldri så liten skrekkhistorie til dere. Vel, det var ihvertfall tanken. Men ting blir ikke alltid som man tror at de skal bli, eller som man ønsker seg. Ganske sjeldent gjør det det. Noen ganger kan det være like greit, andre ganger kan det være helt forferdelig, og noen andre ganger.. Vel, de av dere den siste der gjelder vet utmerket godt hvor jeg vil hen.

Så her sitter jeg og tenkte altså i utgangspunktet at jeg skulle fylle dette innlegget med en fikjsonsfortelling som ville passe utmerket i disse Halloween-tider. I stede skal jeg nå for en gangs skyld prøve å legge fiksjonen litt til side og heller fortelle dere en slags horror-historie fra virkeligheten. Min Virkelig. Din Virkelighet. Vår Virkelig. Den virkeligheten vi alle må gjennom enten vil vil det eller ikke. Den virkeligheten ingen av oss kan unngå selv om vi trer på oss verdens tykkeste kondom og universets feteste solbriller.



Jeg er han som nesten alltid har hodet fordelt på flere steder samtidig. Jeg kan ligge i senga og nyte en god bok, SAMTIDIG som deler av hjernen gjør sitt aller verste med å minne meg på et og annet jeg burde ha hatt unnagjort for lenge siden. Jeg kan hos min aller beste venninne og kose meg som bare fy SAMTIDIG som jeg bruker alt for mye energi til å grue meg til jeg en eller annen gang må reise hjem igjen. Og jeg kan sitte mutters alene for meg selv og pleie meg selv nedentil mens det store og glattbarberte hodet flommer over av alle mulige tanker om hva som er galt med verden i dag. Alt som er galt med meg selv.

Denslags uvaner kommer og går. Jeg vet aldri helt når de kommer for å ta meg. Jeg kan fint være i min mest produktive og effektive periode på lenge. Jeg kan godt nettopp ha flyttet inn hos min aller beste venn for alt jeg vet. Det kan også være at verden generelt er blitt et mye bedre sted å være i den siste tiden, ELLER det kan være helt motsatt, det har så lite å si. Når de først bestemmer seg for å gå til angrep på meg så gjør de det og lykkes alltid med å sette tennene på plass.



Men hvor mange liter blod de derimot klarer å tappe DET varierer en del. For selv om de alltid får tak i meg er det ikke bestandig de får tømt meg for like masse. For er det en ting de psykiske vampyrer ikke liker spesielt godt i lengdens løp så er det lykkelige mennesker. Folk som klarer og orker å holde seg aktiv med kjærlighet og tusenfryd. Så har du vært flink og vaksinert deg nylig med disse to stoffene er du altså ikke helt imun, men jeg kan love deg likevel at de trekker seg raskere unna da enn om årene dine hadde vært medisinen foruten.

Så til tross for at du kanskje måtte føle deg noe blodfattig her og nå.. Kast deg opp i taket!! Gå amok som det villdyret du er skapt som. Lev livet. Gå til de gales karaokebar og syng livets glade refreng selv om det for alle de rundt deg måtte låte aldri så surt. Våg å gi litt faen. Ikke vær så redd for hva som kanskje kan skje i morgen. Våg å lev nå. Gjør nabolaget ditt til et direkte utrygt sted å være. Vis dem hvem du er. Vis dem hvem som er sjefen. Og aldri, ALDRI ha dårlig samvittighet for at du sånn ellers føler deg ganske okey, til tross for at resten av verden måtte føle seg temmelig ille til mote. For DET er tross alt ikke din feil.

MEN SÅ KOM DEG AVGÅRDE DA!



#budskap #livet #bekymringer #fremtiden #planer #samfunn #rynker #fuckit #order66 #galskap #meningenmedlivet #døden #slutten #tourettes #random #lidelse #sykdom #humor #ensomhet


25.08.2017, 11:42



Da har jeg plassert rumpa mi trygt og godt tilbake i sofaen igjen etter det jeg vil kalle for en nokså idyllisk og flott tur fram og tilbake gjennom Oppdal sentrum. For etter at jeg hadde lest meg gjennom nok et kapittel av "Forbannelsens Hus" i dag grytidlig så tok jeg på meg klærne og gikk ut. Og i løpet av denne turen har jeg kjent på flere følelser jeg ikke har kjent så alt for mye på sånn ellers den siste tiden. For da klokken begynte å nærme seg halv åtte bestemte jeg meg for å gå forbi og gjennom de forskjellige skolene som ligger mest sentrert i sentrumsområdet. Og når jeg da observerte og tittet bort på alle elevene som sto og var opptatt med hverandre eller bare seg selv var det plutselig en del av meg som faktisk savnet å gå på skole igjen.

Vel, det var ihvertfall det jeg trodde der og da, men etter en liten stund innså jeg at det kanskje innerst inne var noe annet jeg sånn egentlig savner mer. Folk. Eller enda rettere sagt - jeg savner det å kunne dele hverdagen min litt med andre enn "bare" meg selv igjen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig stor pris på alle dere som leser bloggen min og sånn, men det blir jo likevel noe litt annet å faktisk være i samme rom som en og annen. Hmm.. Nå kom jeg til å tenke på noe igjen.. Kanskje jeg bare skulle gjort som min gode bloggvenn Due foreslo for meg i går.. Skal jeg rett og slett bare ta og melde meg på et reality-show? Mon tro om jeg fremdeles er ung nok for å være med i Paradise Hotel?

Ah! NÅ kom jeg forresten på hva jeg EGENTLIG tenkte å fortelle dere ved å blogge igjen i dag. For etter at jeg var ferdig med å traske meg gjennom de forskjellige skoleområdene vendte jeg så snuten mot Domus. Ved den ene inngangen oppdaget jeg fort en mørkhudet mann som satt alene på den harde asfalten med en hvit kopp foran seg. Da jeg begynte å nærme meg selve inngangen la jeg merke til at han forsøkte å snakke til meg, så jeg tok av meg øreklokkene og sa noe som "Sorry, but I only have card", for jeg antok jo at han bare ville mase om noen penger. Vel, så feil kan man faktisk ta. For brått og vennlig svarte han meg: "no, no. The door is closed". Ja selvfølgelig.. Jeg hadde jo akkurat gått forbi de forskjellige skolene i nærheten og studert alle elevene som straks skulle starte på en ny skoledag, og da var klokka enda bare sånn halv åtte-isj. "Ah, the clock is not nine yet!", svarte jeg. Mannen nikket vennlig med et litt forsiktig smil. Jeg takket så for at han var så snill og sa i fra, sa "thanks!", smilte litt, og gikk så videre.



Og moralen min er følgende - SELV OM folk sitter på gata med en kopp foran seg og plutselig begynner å snakke til deg er det ikke sikkert at de gjør det for å mase om penger fra deg. Ta dere gjerne litt tid å hør hva de faktisk har å si først, før dere svarer dem. For det kan gjerne være et vennlig råd eller en påminnelse de har å komme med i stede for det mange av oss velger å umiddelbart tenke og tro.  Vi mennesker har fortsatt en vei å gå når det kommer til å ikke la fordommene våre komme oss i forkjøpet, for det var i hvertfall det som igjen skjedde med meg i dag tidlig. Så nå sitter jeg her, og skulle ønske at jeg faktisk tok meg tid til å faktisk lytte til hva han hadde å si, før jeg bare åpnet min egen munn for å svare han et eller annet.

Er du flink til å høre etter når ukjente prater til deg?



#morgenstemning #bøker #lesing #tur #skole #vennlighet #nestekjærlighet #kjærlighet #fordommer #tiggere #samfunn #vennskap #tanker #fremtiden #barn #unge #tigging #tankevekker #frihet


07.06.2017, 19:47



Føler du deg litt trist og lei? Fortvil ikke, Onkel Kuklinski står klar til å rydde vekk alle dine sorger i en fei. Ja.. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste. For vi har alle vært der, og vi kommer alle til å være der igjen før eller siden, av en eller annen grunn. Og med ALLE så mener jeg også meg selv. Jeg er slett intet unntak akkurat der jeg heller. For i likhet med dere så, ja, jeg har altså også vært lei meg et par ganger i livet, og pappa Prumpepenge skal vite at jeg har følt meg både hjelpeløs og fortapt.

Men jeg har dog alltid kommet meg tilbake. Noen ganger har det gått over mer eller mindre av seg selv. Mens andre ganger har jeg heller måtte hjulpet til selv enten ved å distrahere vekk de onde tankene ved å ha et eller annet å gjøre på, men også ved å tvinge meg selv til å tenke en og annen lystig tanke. Og det er akkurat tankene våre jeg har tenkt å vie litt ekstra oppmerksomhet til nå. For i de aller fleste tilfeller er det jo i bunn og grunn de som faktisk er de mest grunnleggende utfordringene vi har å stri med.

Så, til neste gang deres hoder blir forsøkt okkupert av ondsinnede, triste og slitsomme tanker - Her har dere et par gode ting å tenke på som ihvertfall KAN bidra i å gjøre en vanskelig situasjon litt lettere å takle, neste gang noe skulle poppe opp:

"Jeg har vært der før!"
Vel, jeg kan selvfølgelig ta feil, men forhåpentligvis er det ikke sånn at du aldri har vært trist og lei deg i hele tatt før. Og da kan dine tidligere sorger, bekymringer eller hva enn det måtte være være nettopp til din FORDEL. For noen ganger kan din vitenskap om at du har vært ute i kulda før gjerne gjøre nyere utfordringer hakket lettere å komme seg gjennom enn om du hadde vært foruten.

Jeg har foreksempel slitt en del med forandringer gjennom livet. Nye, uforutsigbare ting. Faktisk i så stor grad at det har gjort meg både deprimert, lei meg, sint, og ja, generelt ganske nede. Men i de senere årene har jeg stadig blitt litt og litt flinkere til å utfordre meg selv. Jeg har "utsatt" meg selv for flere ting som jeg der og da syntes var veldig skummelt, men som ALLTID har gått bra til slutt. Og desto mer jeg fokuserer på alle utfordringene jeg har klart å overvinne i fortiden, desto lettere har det blitt å kaste meg ut i nye, "skumle" utfordringer i vår kjære nåtid.

Så, til neste gang du er nede av uansett årsak. Husk på - Du har vært i kjelleren før, men du kom deg opp til slutt, og vet du hva? Du skal faen meg komme deg opp igjen denne gangen også!



"Jeg er ikke alene!"
Nok en gang er det en mikroskopisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg vil likevel IKKE la det stoppe meg fra å gjennomføre det neste punktet. Fordi... Jeg vet nok ikke hva nettopp DU sliter med akkurat nå, eller hva du skal få bryne deg på av utfordringer i fremtiden. Men jeg tør likevel påstå at uansett hva det er som gnager og river: Du er IKKE alene. Jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvor mange som er, eller som har vært i samme båt som du er i nå, men du er IKKE den eneste.

Jeg innser at dette nok kan være den mest blodfattige trøsten som jeg faktisk har å by på for denne gang, og at for noen er det kanskje ikke noe trøst i hele tatt. Men siden det ihvertfall har hjulpet bittelitt for meg i enkelte situasjoner, så velger jeg likevel å la denne påminnelsen få stå, samme hvor liten betydning denne tanken kanskje har. Men!! - Det som derimot kan gjøre denne tanken litt mer verdifull er hvis man velger å gjøre noe litt mer med den annet enn å "bare" tenke den.

For da jeg f.eks fikk vite at jeg har aspergers syndrom valgte jeg ganske tidlig å være veldig åpen om det diverse steder i sosiale media, som igjen resulterte i at jeg fikk kontakt med andre som jeg kunne snakke med om mer eller mindre de samme tingene som jeg til da hadde latt rive og slite i meg over flere år. Så med andre ord - våg å vær åpen om ting så vil du før eller senere komme i kontakt med andre som har vært, eller som er i lignende situasjon.

"Jeg er unik!"
Jeg tenker som så. Ingen er uerstattelig, men alle er faktisk litt uerstattelig likevel. For i det kjempestore bildet er ingen av oss uerstattelig, men for NOEN vil vil aldri kunne erstattes, samme hva. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra, hva du tror på og står for her i verden. Også DU har noen som setter mer enn bare litt pris på deg, og som syns at du er et fantastisk, lite vesen.

Og du kan gjerne si og mene mye rart om deg selv. Kanskje har du akkurat vært skyldig i at noe fint har gått i stykker. Kanskje har du akkurat støtt fra deg og/ eller såret noen veldig, veldig dypt. Kanskje har du nylig forsnakket deg og røpt en hemmelighet som absolutt ikke burde ha kommet ut - ihvertfall ikke fra deg. Jeg vet ikke. Kanskje er jeg helt på jordet nå og faktum er at det er noe HELT, HELT annet som plager deg, eller som snart skal komme til å prege tilværelsen din i fremtiden.

Men uansett.. Samme hvem du er, og samme hva du akkurat har opplevd eller gjort, eller snart skal komme til å oppleve.. Det finnes INGEN her i verden som er eksakt helt sånn som akkurat du. Du er kanskje ikke den modigste når det kommer til å skille deg ut, kanskje følger du for det meste strømmen og gjør som "alle andre", eller ikke. Poenget er uansett det samme, uansett hvem du er: INGEN er akkurat helt som nettopp du. Så sånn sett er du faktisk totalt uerstattelig og unik.



"Faen heller!"
Så til mitt aller siste tanke-råd for denne gang. Og det er å rett og slett vår kjente og kjære "faen heller". For noen ganger er det beste vi kan gjøre rett og slett bare å gi en god, gammeldags faen. Det er ikke alt vi får gjort noe med her i verden, samme hvor intenst vi enn måtte ønske det. Det er absolutt ikke alt vi bør prøve å gjøre noe med heller, og som rett og slett ikke egentlig er verdt energien vår litt en gang.

Selvfølgelig. Jeg skal ikke sitte her nå og påstå at det er så lett å la være å tenke og gruble over enkelte egentlige ganske ubetydelige ting til tider. Men igjen, noen ganger er det beste vi kan gjøre bare å prøve å innse at vi har gjort så godt vi kunne, ALT kan ikke bestandig gå på skinner... Og ja, rett og slett altså.. FAEN heller.

Så.. Hvordan har du det?

 stay goregeous 



#psykiskhelse #depresjon #helse #mentalitet #depressiv #tankekraft #mentalt #positiv #negativ #optimisme #fremtid #fortid #nuet #sorg #glede #glad #trist #bekymret #bekymringer #ros


25.05.2017, 20:53



Kjære lille troll bak tastaturet der, hvem er den flotteste, kuleste og lureste i landet her? Slibrig sitter du foran din trygge skjerm og klemmer ut dine innerste fordommer, giftigheter, og hat. Du KUNNE brukt tiden din på så mange andre ting, ting som muligens ville fått deg til å føle deg bedre over lengre tid, men hva er poenget med det da? Nei det er klart, hvem gidder vel å gjøre nytte for seg her i verden når det koster en så lite å ødelegge andre menneskers selvtillit og idyll ved et par såpass enkle og raske tastetrykk.

For det er herlig når flyktninger ikke kommer frem i trygghet, men blir sprengt, druknet og skutt ihjel på veien. Det gjør at du føler deg bitte litt tryggere der du sitter. Og sørg for guds skyld å fortelle de to litt lubne saccosekkene i klasserommet hvor jævlig stygge de er, og at det ikke er rart at de ikke har fått seg noe enda, ihvertfall utifra din egen teori. Og glem ikke å fortell den spinkle, usikre gutten i klassen under at ingen er glad i han, og at det beste han kan gjøre er å rett og slett å legge seg paddeflat og dø.

For i DIN verden er det aller meste som ikke er som DEG SELV ynkelig, stygt, barnslig, og ja, kort fortalt bare helt, helt feil. Og DET skal folk jammen få høre, bare ikke fra DEG. For hva er egentlig poenget med det? Hva skulle det være godt for at folk fikk vite at det var nettopp DU som skrev disse tingene litt over alt, sånn her og litt der.  Jeg mener, det er jo ikke sånn at du egentlig innerst inne er veldig usikker på deg selv eller noe, at du egentlig ikke har det så bra selv. Alle vet jo det at folk med dårlig selvbilde skriver ikke sånt til andre.



Og det er jo ganske mange som misforstår det der.. Så det er best å være på den tryggeste siden. Passe på at ingen får noen falske mistanker om at det måtte være noe som manglet der inne. Ja, der har vi det, unngå misforståelser, det er det anonymiteten din handler om i bunn og grunn. For igjen, DEG feiler det slettes ingen ting. Verken når det kommer til selvbildet, selvinnsikten eller de oppbyggende aktivitetene dine. Nei, for all del, fortsett det gode arbeidet du gjør. Tramp ihjel det som trampes på kan, for det er akkurat det som gjør at du har det så fantastisk godt med deg selv her og nå også.

Og man skal ikke se bort ifra at om du bare fortsetter dette flotte mesterverket litt til så vil du også snart få deg noen gode venner. Ah, nei, det glemte jeg. Du trenger jo ingen venner, hvem trenger vel venner når man har en såpass god og trygg venn innerst i seg selv?



#mobbing #hat #trakassering #nettroll #erting #fordommer #samfunn #samfunnsproblem #bully #selvbilde #flyktninger #spiseforstyrrelser #anonym #ironi #sarkasme #annerledes #usikkerhet


14.11.2016, 18:42

Det nærmer seg med ulende stormskritt jul. Og i skrivende stund føler jeg meg faktisk litt som nissefar selv. Jeg har følt på en ganske noe rar følelse den siste tiden. Et ønske om å gjøre noe godt, ikke bare for meg selv, men noe som også kan varme andre. Ikke bare har jeg hatt lyst til å gjøre noe som kan trekke opp smilegardina til mine nærmeste, men også dere som følger bloggen min titt og trutt.

Så i kveld tenkte jeg å fokusere litt blogg-positivt ved å skrive litt om fem ting som virkelig får frem godfølelsen i meg. Tror det er lurt å gjøre dette innlegget her og nå, før Grinchen i meg våkner igjen, og da er det ikke sikkert jeg blir like snill og vennlig igjen på en stund som jeg føler at jeg er her og nå.

ROS
Ros ja, hva er vel egentlig deiligere å få enn nettopp.. Ros. Å høre at folk setter pris på deg for nettopp den du er. Å få skryt for noe du har gjort.. Deilig. Ikke bare kan det være deilig å gi ros, men det kan også føles minst like godt, om ikke bedre, å være den som faktisk gir ros. Ros er deilig, simpelthen. Det får rett og slett frem godfølelsen i meg.

KLEM
Så var det klemmerens tid til å få litt.. Ros. Det er kanskje ikke alle som helt har sett dette for seg, men jeg er veldig glad i klem. Men.. I motsetning til ros så er ikke klemmer noe jeg liker å få eller gi til "hvem som helst". Akkurat når det kommer til nærmeste familie, gutter/ menn, eldre mennesker, eller de som er noe mer enn bare litt overvektig så foretrekker jeg vel egentlig om klemmen kan utebli. Men når det derimot kommer til de fleste ikke-familiære venninnene mine kan jeg nesten ikke få nok.

BARNE-TV NOSTALGI
Det er ikke så alt for lenge siden jeg blogget om diverse ting som rett og slett får nostalgikeren i meg til å gløde. Men når det igjen er sagt er det ikke alt som gjør meg nostalgisk, som også får frem den varmeste godfølelsen. Men det eksisterer likevel et og annet i nostalgi-land som får til det også. Det er blant annet ikke mange dager siden jeg satt og så opp igjen den aller første episoden av Sesam Stasjon på Nrks nett tv, noe som virkelig gjorde meg varm på innsiden, og litt blank på utsiden.

HOTEL CÆSAR
Og mens jeg fremdeles har en fot inne i tv-universet kan jeg simpelthen ikke la være å nevne Hotel Cæsar. Hotellet som jeg har ansett som mitt andre hjem helt siden jeg var en liten unge. Hotellet som i så mange tilfeller har klart å fremheve et aldri så lite håp når det har blåst som verst alle andre steder i livet. Kort fortalt - det er vel ingen ting her i verden som faktisk har fått meg til å føle så mye (på både godt og vondt), som det Hotel Cæsar har gjort.

GLADSAKER I MEDIA
Helt til slutt vil jeg få lov til å gi litt ros til media. For selv om det absolutt er veldig mye grått og trist der ute, så dukker det også opp et og annet som er med på å gjøre at jeg fremdeles har sånn noen lunde tro på denne verden vi lever i en gang i blant. Det er foreksempel ikke mange dager siden jeg på Facebook kom over en video hvor jeg kort fortalt ble vitne til at en rekke dyr ble reddet ut fra en diverse livstruende situasjoner. Sånne ting gjør godt for hjertepumpa, selv for en "harding" som meg.



Før jeg nå avslutter dette blogg-innlegget vil jeg rulle opp et par snøballer, forså å sende de avgårde til tre gode blogg-venner av meg i håp om at de vil rulle de videre, forså å spre enda litt mer positivitet rundt omkring. Sara, Elin og Silje - dere er herved utfordret til å gjøre et lignende innlegg på deres blogg! :-D

Stay goregeous! <3


09.11.2016, 18:35


© Bildet er tatt fra rt.com

Ok, her er greia. Helt siden jeg våknet og tittet på mobilen i dag tidlig for så å sjekke hvem som har endt opp som amerikas neste president har jeg tatt noen runder for meg selv og tenkt frem og tilbake på hva jeg egentlig synes om det hele, og hvor offentlig jeg vil at mine synspunkter på det hele skal være.

For noen år siden ville dere trolig fått en nokså klar og rølpete analyse for flere timer siden. Dog en analyse som mest sannsynlig ville fått meg til å føle i ettertid at jeg kanskje skulle utsatt litt, før jeg hadde fått tenkt meg enda mer om. Så, med andre ord har jeg heldigvis lært LITT av mine til tider veldig impulsive sider, samtidig som jeg per dags dato engasjerer meg noe mindre i nyhetene enn jeg gjorde den gang da.

Om ikke veldig lenge skal dere endelig få lese hva jeg har kommet frem til at jeg mener om det faktum at Donald Trump nå er kåret til USAs neste president. Men før jeg går mer løs på det og forteller dere om det bitte lille jeg har å si, så vil jeg først bare understreke at dette innlegget IKKE kommer til å inneholde noe særlig mye som er spesielt vesentlig. Og jeg føler også at jeg vil si litt om hvorfor.

Som sagt så føler jeg generelt en god del mindre med på nyhetene nå enn jeg en gang har gjort før. Årsaken til dette er i første omgang at jeg fortsatt er veldig en enten eller person. Så på en skala fra 1-10 som skal tilsi hvor mye jeg leser og følger med på nyhetene vil jeg nok si 3. Som sagt - nesten ingenting.


© Bildet er tatt fra slate.com

Så, hvorfor føler jeg såpass lite med på nyhetene? Bryr jeg meg ikke om hva som skjer i den verden jeg tross alt lever på? JO! Eller, stort sett.. Det er tider hvor jeg knapt bryr meg om hvordan det går med resten av verden i hele tatt, men det er først og fremst under de mest depressive periodene av livet. Heldigvis dukker ikke de opp så veldig ofte lengre.

Og en av de mest vesentlige årsakene til det igjen er at jeg har blitt flinkere til å holde meg mer unna. Jeg er inne på forsiden til de største, norske nettavisene hver dag, leser så og si alle overskrifter, men jeg klikker meg inn på de aller færreste av sakene. Rett og slett fordi det er stort sett triste og tragiske ting media har å skrive om. Og jeg er fortsatt, dessverre, en veldig sensitiv person når det kommer til den slags.

Når det kommer til mye av det som media skriver og generelt opplyser oss om skal det så utrolig lite til for min del før jeg blir deprimert, og når jeg først blir deprimert så blir jeg ikke bare litt deprimert, jeg blir veldig deprimert og generelt en større trussel for meg og mitt. Og er jeg først i den tilstanden er det som oftest et salig helvete å klare å komme meg ut igjen.

Så DERFOR mine kjære lesere verken kan eller vil jeg følge noe særlig med på nyhetene. Jeg tåler det rett og slett alt for dårlig. Mulig det gjør meg naiv og sånn, men i det minste har jeg nok selvinstinkt til å vite hva som er best for min egen psykiske helse. Og i denne sammenhengen er den første prioritert.

JAJA, men hva tenker du nå om Trump som president??

© Bildet er tatt fra movietvtechgeeks.com

Men så var det de greiene med USA og Trump, da. Har jeg fulgt noe med på valget det borte i hele tatt? Nesten ikke. Men jeg har observert, sett og lest bitte litte grann. Først og fremst, bare for å få dette unna med en eneste gang - Jeg er ikke noe tilhenger av verken Donald Trump eller Hillary Clinton. Jeg føler ihvertfall selv at jeg har lest mer enn nok om dem begge som har gjort meg usikker om jeg skal riste oppgitt på hodet, eller bare le av det.

Og når sant fortsatt skal skrives så har jeg vært litt usikker på hvem av disse to ondene jeg har ønsket å se som den neste presidenten i USA. Skal jeg stå ved Karius sin side, eller Baktus sin side? Foretrekker jeg Jason Voorhees eller Michael Myers? Ikke sant! - det er jo litt sånn det har vært den siste tiden.

Og nå skal jeg fortsatt være helt ærlig her. Jeg føler IKKE at jeg har fulgt med godt nok til å helt si hvem jeg faktisk hadde foretrukket. Det er mulig Hillary hadde gjort det bedre, kanskje, kanskje ikke. Jeg vet rett og slett ikke. I følge diverse kommentarfelt på nettet ville det ihvertfall blitt 3. verdenskrig uansett, såå... Ja, som dere sikkert skjønner har jeg ikke så mye mer å legge til akkurat der. Sorry.

Men etter at jeg har utfordret min egen psykiske skjebne ørlite grann i dag har jeg kommet frem til følgende konklusjon: Jeg skulle helst sett at noen andre enn Clinton eller Trump hadde blitt president. Men nå som det likevel er blitt Trump, så tror jeg likevel ikke at det hele vil bli SÅ ille som det jeg nå har inntrykket av at ganske mange nå er redd for. Jo, det kommer til å bli gjort ting som ikke er bra. Og også jeg er litt bekymret for at også vi i Norge må bite i noen sure epler fra Trumps fruktfat.

MEN! - Hvis jeg ikke har tolket noe feil så er det heldigvis noe begrenset hva selv verdens mektigste menneske kan utgjøre. Og selv om Trump jo får en ganske stor makt de neste fire årene, så kan han ikke gjøre absolutt hva han føler likevel. Og takk for det. Og igjen - joda, det kommer til å bli gjort ting som nok også jeg kommer til å kjenne at jeg er i mot. Men akkurat det ville nok ikke vært til å unngå om selv supermann hadde inntatt det hvite hus. Ah, og apropos det. Nei, jeg mener naturligvis ikke at Trump er amerikas neste supermann.. Sånn apropos overskriften som åpenbart var ment som en clickbait.

Men til tross for at ihvertfall deler av USA nå vil være preget av en sur og kald vinter fremover, som nok også vil blåse litt i forskjellige retninger utenfor det digre landet også, så tror jeg ting kommer til å gå bra til syvende og sist. Vi kommer til å overleve dette også. Og jeg mener også at det fortsatt er noe i at desto kaldere vinteren blir, desto varmere sommer har vi å se frem til etterpå. Og tro meg, den kommer.

Helt til slutt vil jeg gjerne benytte anledningen til å sitere en annen kar som også er mye i vinden for tiden.
- Det vil helst gå godt.

Hva tenker du om at Donald Trump er blitt USAs neste president?

Stay goregeous!


18.09.2016, 19:38

Vet dere hva jeg sitter og savner litt her nå? Den tiden hvor ting som filmer, serier, spill, musikkvideoer og så videre gjorde et større inntrykk på meg enn det meste jeg kommer over nå klarer å gjøre i dag. Kicket fra det mørke, dystre og morbide.


Fra Marilyn Mansons No Reason (2011)
© Bildet er tatt fra movieline.com

Jeg husker første gang jeg så en Saw-film, nærmere bestemt "Saw IV". Allerede i åpningssekvensen satt jeg og følte på et viss ubehag når jeg som 16-17 år var vitne til at en viss kropp ble skåret opp med visse verktøy på visse steder av kroppen. Ah, for ikke å snakke om den sekvensen litt senere ut i filmen hvor et noe forfallent kvinnemenneske får dratt håret sitt sakte, men sikkert av ved hjelp av en slags "tannhjul-maskin".

Særlig den sistnevnte scenen syntes jeg var såpass ubehagelig og jævlig når først så den at jeg faktisk måtte sette den på pause, forså å psyke meg opp før jeg turte, og orket å se videre. Den slags skjer ikke lengre. Det er ikke snakk om. Ok, greit. Jeg skal ikke påstå at jeg har sett absolutt ALT enda, det er fortsatt en liiiten mulighet for at også jeg kan kjenne på følelser som minner om spenning eller ubehag, men det skal faen meg godt gjøres.


Fra filmen Saw IV (2007)
© Bildet er tatt fra mr-movie.com

I skrivende stund har jeg akkurat sett Eli Roths "The Green Inferno". En film jeg trolig ville ha skrevet en blogganmeldelse på og rost opp i skyene om jeg hadde sett den som en ganske fersk og uerfaren splatter-fan for noen år siden. Men jeg er jo ikke akkurat det lengre, jomfrua er for lengst skalpert, lemlestet, slaktet og gravd ned. Jeg har fra tidligere sett filmer en god del lignende kannibal-filmer som "Cannibal Holocaust" og "Cannibal Ferox", og sammenlignet med disse blir "The Green Inferno" noe blek. Den var helt grei laget, men den gjorde ikke noe særlig til inntrykk.

At jeg skal anmelde en film som delvis er til for å sjokkere (i tillegg til å være en hyllest til en rekke andre filmer innenfor samme skuffe) syns jeg blir litt som om noen skal beskrive hvordan det er å knulle samboeren sin etter runde nummer 666 666. Slike filmer gjør rett og slett knapt inntrykk på meg, og det syns jeg faktisk er bittelitt.. Vemodig. Rett og slett fordi jeg savner den spenningen og det ubeskrivelige kicket slike filmer engang ga meg. Nå ser jeg de bare en sjelden gang, ene og alene for underholdningens skyld.


Fra filmen The Green Inferno (2013)
© Bildet er tatt fra screenrant.com


Fra filmen Cannibal Holocaust (1980)
© Bildet er tatt fra indiewire.com

Jeg savner å kunne bla gjennom en eller annen hylle på en og annen butikk i håp om å finne noe "nytt" som kan sjokkere meg, gjøre meg smått litt kvalm, eller noe som rett og slett kan skremme meg litt og sette et og annet spor. Det nærmeste jeg kommer å bli "skremt" i dag er ved hjelp av såkalte Rema 1000-jump scares. Billige og enkle triks som såvidt fungerer noe der og da, men som ikke akkurat er noe jeg vil komme til å huske spesielt godt i etterkant.

Jeg skrev litt tidligere at jeg nok ikke har sett absolutt ALT.. Men både gud og Satan skal vite at det føles sånn. Kannibalisme? Check! Massemord? Check! Incest? Check! Pedofili? Check! Nekrofili? Check! Voldtekt? Check! Langsomme og svært detaljerte tortur-scener som viser det aller meste som finnes i en menneskekropp på troverdig nok måte? Check! Barn som dreper og som attpå til ser ut til å like det? Check! Ekte dyredrap? Check! Også videre, også videre... Jepp, det skal en til for å sette spor i den sorte, dype sjela mi i dag. Og alt i alt er dette helt og holdent min egen skyld. DET skal jeg ikke benekte litt engang.


Fra filmen The Texas Chain Saw Massacre (1974)
© Bildet er tatt fra horrorfilmcentral.com

Men ja.. Jeg har fortsatt ikke gitt helt opp. Jeg ser jo en og annen horror-film, eller spiller et og annet splatter-spill fremdeles. Men som sagt tidligere.. Nå er det mest for underholdningens skyld. For underholdningsverdien finner jeg heldigvis fortsatt der og da, hvis ikke hadde jeg nok virkelig sett mørkt på livet nå.. Hehe. Men jeg savner å kunne bli sjokkert over noe, jeg savner å kunne la meg provosere. Jeg savner det deilige ubehaget som jeg en gang kunne føle på titt og ofte, som nå nærmest er helt utskrapet. Ah, om jeg bare kunne reise tilbake i tid og oppleve disse følelsene og inntrykkene på nytt...

Har du sett, spilt eller hørt noe som har satt sine spor i det siste?

Vi reblogges!


17.09.2016, 22:00


Foto: Rune Heggvoll.

Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.

Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal "appellere" til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan "følge" deg.

Før i tiden var kommentarer som "Fin blogg, kommenter tilbake?" omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..

Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som... Vel, her har dere et eksempel:



Denne "mykese" har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..

Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en "fare" for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne "mykese" nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.

Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..

Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg "følger" eller "abonnerer" på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så "søt" å "følge" meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.

Eller... Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg "fulgte" så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.

Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.


Foto: Rune Heggvoll.

Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please - gjør det kort!!

Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.

Vi reblogges!



0
23.08.2016, 12:54


© Bildet er tatt fra torilla.org

Humor. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. De siste tusen åra har det kommet og gått såpass mange forskjellige individer, at skulle jeg lagt ut på en tidsreise-tulle-turne forså å få alt og alle som noen gang har satt sine lem på denne jord til å le så hadde jeg endt opp en nærmest umulig oppgave.

For hva vi mennesker ler av er som nevnt i ste, veldig, veldig individuelt. I tillegg så har jo tid og sted noe å si også, men nå begynner jeg å bli hakket dypere enn jeg opprinnelig tenkte å bli for denne gang. Sa brura.. For det dette innlegget opprinnelig skulle dreie seg om er ikke hva vi ler av, men hva som er greit, og eventuelt ikke burde vært lov å spøke med.

Før jeg nå går sånn skikkelig løs på dette spørsmålet med både balletak og kløpulver, JA kjære veteraner av denne blogg, jeg har tatt opp dette temaet minst en gang tidligere. Men siden det begynner å bli en liten stund siden sist så tenkte jeg nå å trekke frem denne rota igjen forså å minne dere på hvordan den ser ut. Eventuelt blottlegge den for aller første gang til helt nye lesere.

Sånn. Nå skal jeg gå rett på sak. Jeg har skrevet det før og jeg mener det fortsatt: ALT skal, bør og vil kunne tulles med. Men selvfølgelig, ingen regler uten unntak. For selv om det etter min mening ikke bør finnes noen regler om ting man ikke kan berøre i humorens ånd (med humoristens hånd) sånn i hele tatt, kan man selvfølgelig likevel passe seg litt for HVEM man forteller de forskjellige vitsene til.


© Bildet er tatt fra fr.memedroid.com

Foreksempel mener jeg at det er helt greit å tulle med den gode, gamle kreften. Jeg ser ikke noe galt i å legge ut en kreft-vits på f.eks Facebook-siden min i og med at den begynner å bli såpass mørk fra før av nå, og den var i utgangspunktet aldri opprettet for at hvem som helst skal like den heller, heller tvert i mot. 

MEN jeg ville derimot vært mer forsiktig med å fortelle en kreft-vits direkte til en person jeg vet enten er diagnostisert med denne sykdommen selv, eller som f.eks nylig har mistet noen på grunn av kreft. Med mindre jeg eventuelt kjenner vedkommende såpass godt at jeg vet at han/ hun ikke ville tatt seg nær av det, men kanskje heller satt litt mer pris på det rett og slett følt at det hadde bidratt til å løfte opp stemningen.

Eller for å si det på en annen måte. Så lenge du ikke med viten og velvilje går inn for å bruke humor som personangrep så syns jeg at absolutt ALT enten det er kreft, spiseforstyrrelser, religion, voldtekt, terror, rasisme, fattigdom, kvinnemishandling, pedofili, incest også videre bør og SKAL være helt greit å spøke med. Igjen, så lenge hensikten er å støte noen du vet sliter med det spesifikke emnet.


© Bildet er tatt fra worldwideinterweb.com

Men hvis man spøker med foreksempel kreft og har over 500 venner på Facebook som du jo har (snart 600 ^^) er det jo nesten garantert at noen kommer til å føle seg støtt, tenker du? Ja, det er det.. Men nå er menneskeheten engang sånn at det alltid vil være NOEN som vil slippe en fis uansett hva. Det er så utrolig mye rart som vi mennesker på en eller annen måte vil finne støtende at skal vi sette oss som mål å ikke støte noen så kan vi rett og slett ikke åpne kjeften i hele tatt.

Hvis vi ikke vil at noen skal bli lei seg, snurt, provosert også videre kan vi like så greit slutte å leve over hodet. For samme hva man gjør her i verden så vil det alltids finnes noen som vil finne handlingen din provoserende. Så derfor mine kjære venner mener jeg at man heller altså bør kunne gjøre hva man vil her i verden, så fremt hensikten ikke er å gjøre noen lei seg. Lær ditt publikum å kjenne, men vit også din besøkstid.


© Bildet er tatt fra olaughingpress.org

Helt til slutt vil jeg nå legge til en aldri så liten vits for å understreke at jeg også har mitt, som jeg syns man helt fint kan spøke med. Eller forresten, ikke akkurat nå. Jeg tar meg heller en tur til Mac Donalds. Har hørt noen rykter om at de ganske nylig har fått inn noen saftige Ass Burgers.

Hvilke grenser har du når det kommer til humor?

Vi reblogges!



0
09.06.2016, 22:32


- Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Noen ganger kan de små gledene i livet være akkurat store nok til at smilebåndet trekkes opp og humøret like så. Innimellom trenger ikke din aller verste fiende ha blitt rammet av en uhelbredelig sykdom for at du skal føle deg bedre. Noen ganger holder det rett og slett bare å vinne et par millioner, kanskje bare noen hundre tusen.

Andre ganger ikke det en gang. For en gang i blant kan selv jeg nøye meg med det som i den store verdensammenhengen er så utrolig mikroskopisk at halen til Donald Trump ville blitt omtalt som enorm i forhold. Eller kanskje ikke.. Hadde den havnet på Ebay nå så ville den nok blitt solgt for en skrekkelig høy pris, da den til tross for størrelsen altså tilhører det som i dag er et av verdens mest kjente mennesker.

Ser visst ut til at jeg virkelig klarte å kuke til denne innledningen, eller hva? Hmm. Hva med at jeg nå heller tar en liten titt på hva det altså er av litt mer enkle ting som iblant kan være med på å gjøre en litt guffen kaffe om til en deilig nytappet Red Bull rett fra springen?

Hotel Cæsar-koppene mine


Tidligere i vår ble jeg en lykkelig eier av intet mer enn to Hotel Cæsar-krus. I skrivende stund har jeg faktisk ikke tatt i bruk noen av de da det først og fremst er varm drikke jeg drikker fra kopp (sommer nå), men jeg har likevel latt de fylle sjela mi med sol og varme flere ganger de siste ukene, ved å rett og slett bare passere de.

Noen ganger når jeg av en eller annen grunn skal gjennom kjøkkenet så hender det at jeg stopper opp i noen sekunder, åpner den ene skapdøra, bare for å se på de litt, før jeg så lukker skapet igjen og går videre. Jeg tror virkelig at jeg aldri har vært så forelsket i noen kopper før i hele mitt liv. Hotel Cæsar er å blir livet mitt.

Når folk jeg ikke liker (så veldig der og da) driter seg ut
Før man eventuelt legger meg til i livet sitt er det et par til man godt kan bemerke seg. 1. Jeg kan være en nokså grei venn å ha om vi har nok til felles og jeg av en eller annen grunn liker deg 2. Hvis vi skal diskutere, sørg for at du har ditt på det rene både før og etter "krangelen" 3. Når jeg vinner liker jeg å minne deg på det i LANG tid fremover 4. Jeg har alltid rett.

Greit, på noen av disse punktene finnes det en sjelden gang et unntak: Du er den beste vennen jeg har for øyeblikket ELLER utenom denne ene diskusjonen vi har der og da så er det ikke noe ellers den siste tiden ved deg som har irritert meg. (Stort sett så har jeg en tendens til å bli litt irritert dersom folk ikke skulle være enig, eller tro at noe annet er fakta enn det som i virkeligheten er den store realiteten). Igjen, med MINDRE jeg virkelig liker deg har jeg mest sannsynlig rett.

En ting er de gangene jeg har rett. Men en annen ting er når jeg VIRKELIG har rett, når det ikke er noe tvil, når du plutselig innser at det er en like stor selvfølge at du akkurat har tatt feil som at flere unge i dag heller vet om Pewdiepie enn at de i hele tatt har hørt om Marilyn Manson, DA er det godt å være inni den store egobobla mi i noen timer.

Så kan jeg også legge til at jeg generelt kan være noe skadefro når det kommer til enkelte mennesker, så iblant holder det å bare få opp et Snapchat-bilde fra vedkommende om at han eller hun har fått deler av dagen "ødelagt" etter å ha blitt vekket av naboen som spiller det nyeste albumet til Lasse Stefanz på høyt volum klokken ni på dagen. JA, jeg er et råttent menneske xD

"Du har oppnådd et trophy"
Men det er ikke bare etter en og annen diskusjon mot en og annen muldvarp jeg liker å bli belønnet med en ekstra belønning, jeg har også en viss svakhet for den tilfredsstillelsen det ligger i å låse opp diverse trophys i forskjellige spill på enten Play Station 3 eller 4.

Jeg er en fyr som lever litt etter ordtaket "hvis ingen har sett det har det heller ikke skjedd", og jeg liker å bli latt merke til. Jeg liker å se at folk faktisk har mulighet til å se at jeg får til ting, at jeg har oppnådd noe. Greit nok, hvis man aldri vasker eller støvsuger kommer man mest sannsynlig til å bli kvalt til slutt, men det gir likevel mer glede i å gjøre det om man faktisk har venner som kommer på besøk og kan bevitne de skinnende krystallene.

Det jeg sier nå er IKKE at spillet i seg selv ikke kan være tilfredsstillende nok. Men for min del har muligheten til å låse opp trophyes som du deretter kan synkronisere og blottlegge foran hele verden gjort det som i utgangspunktet kan være en helt grei runk om til noe enda litt mer... Orgasmisk.

Game Of Thrones-låta
Duuuuuuuuuuuuuuuuu-duuuuuuuuuuuuu-dududu-duuuuuu-duuuuduuuuuuduuuuuuduuuuuuuuuuu!!!!!

Ah, thema-låta til "Game Of Thrones" er og blir noe av det mest episke og fantastiske som noe menneske noen sinne har komponert. Hvis jeg BARE skulle høre på en eneste melodi resten av livet hadde det måtte bli nettopp den. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt denne låta nå, men du kan vedde minst et par drager og en dverg på at det har blitt en kvart Westeros.

En ting er at jeg har sett alle episodene som har kommet ut til nå, og at jeg har fått hørt den en del ganger på den måten. Men jeg har også hatt låta på repeat en god del ganger via både Spotify, Itunes, samt på Ipoden min. Hvis man ikke føler noe når man har denne låta på, ja da er man rett og slett enda mer råtten i sjela si enn en zombie som har ligget fastmost til en vegg i solvarmen i 3-4 uker.

Energidrikker


Så var vi kommet til den mest usunne synderen av dem alle. De kjære energidrikkene. Red Bull, Red Bull Summer Edition, Monster, Rockstar, Burn... Samme det, bare jeg har noe. Jeg er ikke helt nødt til å ha i meg noe hver eneste dag, men jeg merker lett forskjellen på en dag med og en dag uten, for å si det sånn.

En dag uten kan fort bli hakket mindre effektiv, kreativ og i hele tatt oppegående dag. Og en dag uten nok effektivitet, kreativitet, samt følelsen av å ikke være oppegående nok er for meg en mindre bra dag å leve på. Nå foreksempel, akkurat når disse linene her blir skrevet har jeg heller forholdt meg til iskaffe (de små) da jeg så og si har hatt en sosial avtale hver eneste dag. For med en større boks Red Bull innabords f.eks er det fort gjort at døgnrytmen blir noe skjøvet på, og det er ikke helt heldig når jeg en sjelden gang har en såpass "opptatt" uke som jeg har i skrivende stund Jon Blund.

Det skal også sies. Iskaffe smaker helt greit. Men jeg er som kjent også ganske glad i det mer søte. Og før jeg glemmer å nevne det. Det er ikke "bare" energien til disse forskjellige energiboksene som er med på å fylle den bekmørke sjela mi med rosa krokofanter og sånt, det er noe med de forskjellige smakene som gleder mitt hjerte også, også er jeg ikke så glad i "vanlig" brus lengre..

SHOPPING!
Og helt til slutt... Jeg er en selvdiagnosert shopoholiker. Jeg er veldig glad å bruke penger, og siden jeg er en såpass spontan lykkejeger som jeg tross alt er så er dette en glede jeg ikke har kjent på alt for sjeldent de siste årene. Noen ganger er gjerne det å opprette og sende en eller annen bestilling et eller annet sted oftest mer pirrende enn å i etterkant benytte seg av selve produktene man har kjøpt.

Ah, for ikke å snakke om å ta bilder av det jeg har bestilt når jeg omsider har fått det forså å legge det ut på Instagram, Facebook og/ eller bloggen etterpå og forhåpentligvis motta noen deilige likes og kommentarer i tillegg. Så om det jeg har bestilt egentlig skulle vise seg å være kjedelig så har jeg ihvertfall fått litt ut av det dersom sosiale media har hjulpet meg med et par tomler opp.

Når det igjen er sagt. Jeg er ikke så skrekkelig på dette viset nå lengre. Før gikk jeg gjerne så amok som økonomien kunne tillate det, og litt til, nå går jeg mer sånn amok basert på om det ihvertfall er 75% sjanse for at jeg kommer til å bruke det. Hvis det gir noe som helst mening for dere. Og hvis ikke så går det helt greit. Nesten.


- Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Hvilke små, enkle gleder har du i ditt liv?

Vi reblogges!



- Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no



0
07.06.2016, 18:49

Er det ikke litt rart å tenke på at fra selv noe så stygt og trist som en grøftekant kan det en gang iblant dukke opp noe vakkert? Noe som i teorien nesten ikke skulle hatt livets rett, men som på en eller annen måte har klart å komme seg opp og frem likevel. 

En påminnelsen om at selv i det mest meningsløse finnes det et håp, en mulighet, et liv. En påminnelse om at det er ikke nødvendigvis hvor vi kommer fra, men hvor vi sakte, men sikkert strekker oss som til syvende og sist avgjør hva vi blir.

Noen ganger skal det ikke så mye til. Noen ganger kan man faktisk dyrke noe ut av "ingenting". Det gjelder bare å ha troen på seg selv. Aldri gi opp samme hvor håpløst "alle andre" stadig måtte mene det er. Alt i alt er det bare deg selv som setter den avgjørende grensen. Du og bare du.



Hvor ligger dine begrensninger?

Vi reblogges!


 



- Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no


06.10.2015, 22:55



Yes sir, helt korrekt. Jeg er heldig. Og nettopp det syns jeg er viktig å faktisk tenke over en gang i blant. Selvfølgelig kan man låse seg helt fast i alt som kunne vært bedre, alt det negative. Men hva skal det være godt for?

Til en viss grad kan man faktisk velge hvordan man skal ha det. Eller.. Man kan i hvertfall velge hvordan man skal ta det. Man kan ikke alltid forutse hvordan helsa skal være. Man kan ikke bestemme at alle man er glad i skal leve godt og evig. Og det er heller ikke alle som kan være like heldig med økonomien. Dessverre. Men man kan likevel - i det minste til en viss grad - bestemme hvordan man skal takle det som skjer.

Dessuten er det helt fantastisk hva noe så enkelt som noen tanker kan gjøre. Positivt fokus skaper ikke bare en bedre hverdag for deg selv, men også de rundt. Faktisk kan man si det sånn at nettopp DU gjør verden til et litt bedre sted ved å fokusere positivt, og på den måten der kan vi alle være superhelter, hvis vi bare vil det hardt nok.

Jeg har på ingen måte et 100% perfekt liv, men jeg er likevel som nevnt over - heldig. Og nå skal jeg fortelle dere litt om hvorfor nettopp jeg er så heldig som jeg tross alt er.

Jeg er heldig fordi:..

1. Jeg har en helt fantastisk kjæreste.

2. Jeg har noen helt fantastiske venner.

3. Jeg kan kontakte så og si hvem jeg vil når jeg vil, uavhengig av geografisk avstand.

4. Jeg ingen alvorlige helseplager - jeg er ikke syk.

5. Jeg har en trygg og god økonomi.

6. Jeg er fri og kan i teorien gjøre akkurat hva jeg vil.

7. Jeg er fremdeles ung og lovende.

8. Jeg har noen helt fantastiske, trofaste fans.

9. Jeg lever i et land som folk flykter til, ikke som folk frykter fra.

10: Jeg er meg, og jeg har ganske enkelt det livet som jeg har.


Helt til slutt vil jeg gjerne gjøre et forsøk i å kaste denne ballen videre til Jessica Waldorf, Nerdinnen og Ladyaugust. Tar dere i mot? :)

Hva gjør nettopp DEG heldig?

Vi reblogges!



24.03.2015, 19:53

Leste akkurat en artikkel på dagbladet.no som skal være skrevet av en "sint mor!" som nå raser over en sekvens som ble vist i Nrk-programmet "Underholdningsavdelingen" på lørdag.

Først av alt vil jeg starte med å dele den sekvensen som den sinte moren bråker over.


Kirsten Falch, den sinte tobarnsmoren skriver:

© Fra dagbladet.no

Nå kjenner jeg ikke hennes to sønner, og det er mulig hun har rett i at de ikke får med seg ironien eller poenget med den. Men selv om de kanskje ikke får med seg hva sekvensen egentlig prøver å si så tror jeg likevel at barn på den alderen (11 og 13) er i stand til å skjønne at dette bare er på tull og ikke virkelighet.


© Fra dagbladet.no

Jeg lurer herved litt på hvilken virkelighet denne moren faktisk lever i. Greit nok, jeg mener heller ikke at barn rundt 11 år trenger å presenteres for det aller verste som finnes av vold og elendighet enten det er fiksjon eller ikke, likevel mener jeg denne sekvensen passerer. 

De fleste barn i dag har gjerne sett langt skumlere, mer kyniske og voldsommere ting enn dette. Barn helt ned i 8-årsalderen har gjerne både sett filmer som Harry Potter og Lord Of The Rings. Riktignok er disse filmseriene enda tydeligere på at de er eventyr enn denne bolig-sketsjen, men jeg tror likevel at barn flest i dag faktisk er i stand til å skjønne at dette bare er tull. Jeg skal ikke en gang begynne å snakke om hva de fleste barn i dag søker opp og finner ved et par museklikk over internett.. Har hun i hele tatt hørt om Pewdiepie?

Ja, vi blir presentert for et par døde kropper, og ja det er også en del blod. Men jeg mener at den muntre og trygge stemningen som ellers er i de 2-3 minuttene er med på å ufarliggjøre nettopp disse tingene. Hadde de gjort sekvensen med dystrere musikk, mørkere bilder og generelt råtnere stemning så skulle jeg så smått begynt å forstå disse reaksjonene. Men det gjør jeg altså ikke og mener denne Kirsten Falch overreagerer, og undervurderer dagens barn.


© Fra dagbladet.no

Lykke til med det. Personlig tror jeg ikke NRK kommer til å merke noe særlig til forskjell på seertallene neste helg sammenlignet med den som gikk da de fleste i 2015 ikke er såpass gammeldags. Jeg vet det finnes nok av hårsåre der ute, men jeg liker i hvertfall å tro at det ikke er SÅ ille xD

For dere som ikke helt vet når dette programmet går kan jeg avslutningsvis legge til at "Underholdningsavdelingen" går fra klokken 20.55 til 21.35 (på lørdager), noe som er med på å gjøre denne sekvensen enda mer uskyldig etter min mening.

Hele artikkelen kan leses her!

Hva mener dere? Gikk NRK over streken med å vise denne sekvensen på lørdag?

Vi reblogges!



14.03.2015, 11:01

"Hun sa, så da sier jeg det samme!"
Si meg, hvem er det egentlig som bestemmer hva som er bra eller ikke? Hvem er det som bestemmer hva som smaker godt og hva du bare kan styre unna?

Det sies at mange mennesker er både vanedyr og slaver av flokkmentalitet. Vi skal helst ikke skille oss for mye ut og dersom mesteparten av vennegjengen din mener at den filmen som går akkurat nå er dritt, ja så er den det. Eller?



For en stund siden spurte jeg en venn av meg om h*n hadde prøvd den nye Coca Cola Life. Jeg fikk til svar at nei, det har h*n ikke og det skulle h*n heller ikke fordi h*n hadde hørt at den smaker drit. Med andre ord - der hadde noen andre tatt en avgjørelse om hva h*n skulle mene om den saken.

Og det er helt greit. Jeg mener, dette angår jo ikke meg eller noen andre for den saks skyld. Om et enkelt individ selv står for sine egne valg, og hva hun/ han skal tenke i livet er kun opp til han/ hun selv. Men samtidig må jeg få si at jeg syns det er litt trist når noen lar andre få tenke for seg. Slike mennesker kommer sjeldent alt for langt her i verden.

Andres synspunkter er ingen fasit
Personlig har jeg aldri vært særlig god på å la andre "fortelle" meg hva jeg skal mene, gjøre og tenke, er det noe enkelte der ute har fått høre gjennom åra så er det det. Likevel så ignorerer jeg ikke totalt hva andre synes om noe. Eller noen. 

Jeg kan foreksempel lese diverse anmeldelser om en film som ikke får alt for gode kritikker, være forberedt på at filmen ikke nødvendigvis er så bra som jeg hadde håpet, men likevel gå for å se den. Noen ganger viser det seg at kritikerne har "rett", men andre ganger helt "feil". Jeg mener, det finnes ingen fasit der ute på hva som er bra og hva som er dårlig. 

En anmeldelse er jo først og fremst anmelderens individuelle mening om noe og slettes ikke svaret på hva du kommer til å mene, eller dine venner for den del. Som det står med litt tykkere skrift over - Andres meninger er ene og alene, andres meninger. Punktum finito.





Og selvfølgelig. Man skal ikke kutte av seg ørene helt heller. Noen ganger kan det være lurt å ha andres ord i hvertfall lagret litt i bevisstheten. For det finnes jo situasjoner hvor det beste kan være å lytte til andre, bare ikke andres meninger overdøver dine egne tanker helt og i verste fall blir til "dine" meninger og tanker.

I hvor stor grad påvirker andres meninger dine valg?
I hvilke sammenhenger mener du det er lurt å lytte litt til andre?

Vi reblogges!



0
09.03.2015, 22:04

Vi mennesker har alle hver våre mål og drømmer i livet, men er det noe vi har til felles så er det at absolutt ingen ønsker å mislykkes. Jeg har virkelig vondt for å se for meg at det faktisk finnes noen der ute som ønsker å være mislykket. Joda, det finnes vel de som faktisk ønsker å være en taper, men da antar jeg at man i hvertfall ønsker å lykkes i det, og ikke vil mislykkes ved å ikke være en taper?

Uansett. Samme hvilken vei vi velger å gå vil det alltids finnes både opp- og nedoverbakker, det er det ingen som kommer utenom. En hver løype har sine hindre, også videre.


© Bildet er tatt fra blog.rjltechnologies.com

I kveld tenkte jeg å lage en liten liste til ting man kan tenke på og/ eller gjøre når noe plutselig ikke føles så jævla allright. Se gjerne på dette innlegget som en guide ut av grøfta og tilbake til hovedveien.

I. Tidsperspektiv-maskinen
Noen ganger hjelper det å se ting i perspektiv. I perioder hvor jeg føler meg nede prøver jeg å se litt tilbake. For bare 3-4 år siden var jeg foreksempel veldig usikker på meg selv når det gjelder reising og visste ikke helt om jeg noen gang ville tørre å dra noe sted utenfor Oppdal alene. Siden den gang har jeg vært og besøkt både Nordfjordeid i Sogn og Fjordane og Voss (to ganger) i Hordaland, helt uten at jeg hadde med meg noen på selve reisen.


© Bildet er tatt fra aragec.com

I dag tidlig gikk jeg forresten gjennom et par eldre blogginnlegg og la raskt merke til hvordan jeg har utviklet meg de 5 årene jeg har hatt blogg. Ikke bare har jeg blitt flinkere til å skrive og bedre til å ta bilder, jeg har også utviklet meg ganske betydelig som menneske. Blitt mer moden, men samtidig klart å beholdt identiteten min, om det henger på grep.

Det er viktig å ta vare på fortiden, sånn at man lettere kan se ting i perspektiv. Men også for å lettere unngå å gjøre de samme feilene på nytt.

II. Musikk
Lite er like inspirerende, oppmuntrende og motiverende som musikk. Det finnes minst en låt for en hver situasjon i livet. Kjærlighetssorg? Føler du deg ignorert av vennene dine? Har du forspist deg? Er videoen med deg og naboen kommet på avveie? Eller er kanskje Destiny-kontoen blitt hacket? Samme hva saken er, det finnes en sang for det.

Noen ganger kan det virkelig lønne seg om man har en egen motivasjons/ trøste-spilleliste liggende klar.


© Bildet er tatt fra blog.rjltechnologies.com

Her er noen låter som jeg pleier å høre på når jeg trenger å komme meg litt opp igjen:
Arch Enemy - You Will Know My Name
Bonnie Tyler - Holding Out For A Hero
Eminem - Survival
Florence + The Machine - Shake It Out
In This Moment - Dirty Pretty (eventuelt Marilyn Manson - The Beautiful People)
Joe Esposito - You′re The Best Around
Ozzy Osbourne - Life Wan′t Wait
Rilo Kiley - A better Son/Daughter 

III. Ta deg en tur
Noen ganger når man enten føler seg litt nede eller bare noe umotivert og/ eller uinspirert trenger det ikke være så mye mer som skal til enn å rett og slett gå seg en tur. Man trenger ikke nødvendigvis gå/løpe/jogge/krype/kjøre/sykle (etc) så langt heller, ofte er det gjerne mindre som skal til enn hva man skulle tro.


© Bildet er tatt fra michaelalexanderchaney.com

Ta deg en tur til nærmeste kjøpesenter foreksempel, du trenger ikke handle noe, men bare ha det kjøpesenteret som et mål du skal gå frem og tilbake til og fra. Finnes det flere veier til dit du har tenkt å deg så gå gjerne for en av de veiene du har benyttet deg av minst tidligere.

Du trenger ikke en gang å ha et spesifikt sted å gå til. Å la føttene/ hjulene "overraske" deg kan være minst like forfriskende!

Hva pleier du å gjøre når humøret, motivasjonen eller inspirasjonen ikke er på topp?

Vi reblogges!



0
28.02.2015, 18:34

Neimen hei! Sitter du her og leser du da på selveste lørdagskvelden? Nå kan du tro at jeg ble glad. Her sitter jeg med et helt blankt innlegg fordi jeg tenkte at ingen vil ta seg tid til å lese nå i kveld - Også kommer du jammen innom og ser hvordan det står til med meg. Nå ble jeg jammen meg glad. Takk skal du ha :) Og forresten, det står ikke så veldig til i kveld, jeg sitter ;-)



Som du kanskje har hørt og til og med sett rykter om så trenger vi mennesker mat (og drikke) for å fungere best mulig. Dersom vi slurver bort maten kan det få fatale følger og man kan i verste fall bli oppsøkt av Jesus som drar fram tryllestaven sin og gjør deg om til en fyrstikk. Og du vet hva man sier om fyrstikker? De er temmelig lett å knekke!

Konsentrasjon, Helse og Fokus vil så veldig gjerne være venner med deg, men dersom du fryser ut Mat og Drikke så... Ja, så kan de rett og slett bli litt usikre på deg, og redd for at det samme skal skje med dem, og da kan det fort hende at de trekker seg litt unna.

Det er nemlig sånn at Konsentrasjon, Helse og Fokus står Mat og Drikke veldig nærme. Hvis den ene blir behandlet dårlig og føler seg skyvet vekk.. Ja, så trekker altså de andre i gjengen seg mer og mer unna etter en stund også. Som du skjønner, denne gjengen vil helst være sammen. Bestfriends forever og alt det der - Da står de sterkest, og det samme gjelder også deg.

Og tro meg... Du trenger flest mulig av disse gutta i livet ditt for å overleve best mulig. For dersom du mangler noen av dem og du står mer eller mindre alene, ja så kan det fort hende at Sykdom, Svima, Blek og Gretten kommer bort til deg, og de er jammen ikke god å ha med å gjøre.

Selvfølgelig, noen ganger hender det dessverre at de kommer bort til deg og bare "må" plage deg likevel.. For som sagt, disse gutta er virkelig noen drittsekker, men du står likevel sterkere i kampen mot dem hvis du har invitert noen av de godguttene jeg nevnte ovenfor inn (og ut) i livet ditt.



Det er de færreste som overlever en slik krig alene. Og ta ikke dette personlig, men jeg tviler på at du er et av unntakene. Selv guder og demoner trenger Påfyll for å holde Ork i sjakk i lengden, og da sier det seg selv lille du virkelig trenger noen å alliere deg med samme hvor lite lyst du skulle ha på de til tider. For klart. Noen ganger kan de være ganske ufyselige og teite av seg, men tro meg når jeg nå skriver - De mener det godt innerst inne, og er god på bånn. Ok, på bånn kan de være litt bæsj til tider, men heller bæsj enn fyrstikk si.

Og med de ordene håper jeg at du får en fortreffelig god kveld. Og husk: Ikke glem å spise :-)

Vi reblogges!


29.01.2015, 11:20

Min kamp, mine sår!
Innimellom kan livet føles brutalt vanskelig. Til tider er ting så mørkt og dystert at man føler man bare vil gi opp absolutt alt. Noen ganger kan man føle seg så håpløst ensom og mislykket at det virker som alt er totalt blottet for mening, tro og håp.

I de siste dagene har jeg igjen opplevd å fått et kjempeslag rett mot brystet som siden har gjort jævlig vondt i både kropp og sinn. Jeg har vært redd. Jeg har vært sint. Jeg har vært deprimert. Jeg har vært lei meg. Ja, jeg har til og med vurdert å ta mitt eget liv igjen...

Jeg har enda ikke kommet meg skikkelig etter det som nylig har skjedd, men jeg har likevel nå bestemt meg for å ikke la dette bli slutten for meg. Selv om det fortsatt gjør ganske vondt og trolig kommer til å gjøre det en stund fremover så akter jeg å ikke la fortvilelsen, sinnet og all sorgen ta fullstendig overhånd.



Alt for mange ganger tidligere har jeg blitt liggende på bunn og nærmest nektet meg selv å reise meg opp igjen. Men hva har det egentlig vært godt for? Hva har jeg fått ut av alt den evige torturen, alle de uendelige hatske og nedbrytende tankene?.. Ok, jeg har nok gjennom en del innlegg her på bloggen kanskje vært en liten trøst for andre på en eller annen måte i den forstand at noen der ute har funnet en blogg å kjenne seg mer igjen i som bekrefter at man ikke er alene om lignende tanker og følelser. Men utenom det er det ikke særlig mer verdt å nevne på den positive siden.

"Ta deg sammen, ikke ta ting så seriøst. Det er de som har det verre enn deg!"
Jeg skal på ingen måte komme med noen utspill nå hvor jeg kommer med en pekefinger på at det rett og slett "bare" er å ta seg sammen, at man ikke trenger ta ting så dønn seriøst og at det er alltids noen som har det verre. For det første... Slik jeg ser det er det ikke "bare" å ta seg sammen i en hver situasjon, vi er alle forskjellige og noen ganger er faktisk bedre å ikke stresse og heller tillate seg å være deppa, sint og lei seg en stund. Hastverk er som kjent lastverk og jeg tror at hvis man i enkelte situasjoner undertrykker diverse følelser og tanker og stresser for mye med at ting skal bli mest mulig "perfekt" igjen så er det lettere å få et større tilbakefall.

Og ja. Så var det det med at det alltid er noen som har det verre enn deg selv da. For noen kan det i samtlige situasjoner rett og slett hjelpe å se ting i perspektiv for at man lettere skal komme seg over ting eller i hvertfall prøve å fokusere litt mer på noe annet. Men igjen, vi er alle forskjellige. Sånt kan fungere for noen, men det er ingenting der ute som er for absolutt alle. Skal man først dra frem "det er de som har det verre"-fjøla så bør man først og fremst være litt forsiktig med hvordan man sier det, for sånt kan veldig fort gjøre vondt, mye, mye verre. Man skal være forsiktig med å løpe over et minefelt.

Jeg vil gjenoppstå!
Som jeg nevnte ovenfor har jeg igjen slitt en del psykisk de siste dagene. Jeg har brukt mye energi og tid på å være alle de triste tingene, men... Jeg har også denne gangen bestemt meg for å ikke bli liggende lengre enn nødvendig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å bekjempe det store, ondsinnede monsteret som har trengt seg inn i tilværelsen min nå, men jeg SKAL, SKAL, EGGESKALL komme seirende ut av hele fordømte situasjonen til slutt.

Kanskje har det litt å si at jeg har vært borti lignende situasjoner tidligere og at jeg med andre ord har et par erfaringer flere nå enn for noen år tilbake. I tillegg kunne situasjonen vært betydelighet mørkere enn den er per dags dato. Det finner jeg faktisk en liten trøst i, og det er faktisk noe jeg har klart å tenke ut og innse selv.



Dessuten er jeg redd for alt som kan skje dersom jeg tillater å la det fordømte monsteret dra meg lengre ned i en lengre periode. Jeg har mistet for mye i løpet av mitt 23 år lange liv på å være bitter, deprimert og sint. Det har på sikt gått utover blant annet evnen min til å være kreativ her inne på bloggen. Det har gjort at jeg har støtt fra meg langt flere enn jeg har ønsket. Jeg vil ikke brenne så intenst i mitt eget inferno en gang til.

På en eller annen måte skal jeg klare å gjenoppstå. Jeg kan på ingen måte love at det ikke blir et og annet deppe-innlegg fremover, men jeg nekter å bli værende der "for alltid".

Jeg er ingen taper! Ja, jeg er en ganske så misforstått og ensom outsider med skremmende få venner, men jeg er igjen ingen taper. Jeg har vært gjennom så helvetes mange motganger, og jeg har enda aldri gitt opp helt. Det antar jeg betyr ihvertfall noe.

Vi reblogges!


12.12.2014, 17:31

Tidligere i dag publiserte jeg en status som stort sett har fått god respons, men det er tydelig at ikke alle deler den samme begeistringen. Jeg kan egentlig bare legge til et bilde som viser hva det hele går ut på:



Først og fremst vil jeg nok en gang få sagt at jeg er fullstendig inneforstått med at ikke alle mine venner og "venner" på "Facebook" deler den samme humoren som meg selv, og at jeg som vanlig var forberedt på at noen ville reagere og kanskje til og med fjerne meg som venn.

At man ikke nødvendigvis har den samme humoren og interessen for ting er en ting, det er jo sånn det skal være. Ingen er og ingen skal være like. Men over til noe annet. Jeg kan forstå at enkelte anser vitsen min som rasistisk, men må man være rasist for å fortelle rasistiske vitser?

Jeg er en person som har ganske, ehm, mørk humor xD Jeg kan dra vitser om det aller meste. Ikke spør meg hva jeg kan finne på å vitse om, ta heller å spør hva jeg absolutt ikke kan vitse om (ikke at jeg aner hva det er for øyeblikket).. Listen over ting jeg har tullet med gjennom årene har vært lang, men jeg har sjeldent ment noe vondt med det. Jeg har ALDRI ment å såre noen.

Jeg har f.eks ved flere anledninger postet en og annen "død baby"-vits, noe som heller ikke er like populært alle steder, men likevel så ser det ut som den slags vitser er hakket lettere å "komme unna med", enn såkalte rasist-vitser. Forteller man rasistiske vitser er man lettere rasist enn man er psykopat ved å komme med den kjente "hvor mange babyer skal til for å male en vegg"-vitsen (svaret er: Det kommer an på hvor hardt man kaster).


© Bildet er tatt fra go-mrav.com

Har forståelse for at det er veldig lett å bli misforstått av folk som ikke kjenner deg så godt om man slår av slike vitser. Samtidig syns jeg det er noe trangsynt og i overkant lettvint å bare stemple et annet menneske som rasist på grunn av at man har kommet med en og annen vits som den jeg la ut på Facebook i ettermiddag. Hadde det vært sånn at jeg hadde hatt som vane å legge ut vitser om mørkhudede, da hadde det vært en annen sak, da kunne jeg forstått det.

For meg blir det litt som å kalle en person som dreper mange mennesker i GTA og som finner det underholdende for en psykopat. For min del blir det bare for dumt.

Hva mener du? Må man være rasist for å komme med rasistiske vitser?

Vi reblogges!




0
21.08.2014, 18:39

Jeg husker den gangen hvor jeg fremdeles var ung og hadde hele livet foran meg. Den gangen hvor jeg nesten kunne spilt inn en sex-video med uteliggere for å få min dose... Oppmerksomhet. Det var tider det. Vi mennesker er alle så ekstremt forskjellige, samtidig som vi egentlig er veldig like. En ting vi alle har til felles er et behov for å føle anerkjennelse. Behovet for å føle oss sett, og gjerne akseptert, forstått og elsket.

Hvordan hver testikkel og brystvorte der ute får sine fisk opp av elva er like individuelt som hvem vi har fått influensa og spam-mail fra. Noen velger å hjelpe seg selv ved å hjelpe andre forså å påstå at de ikke trenger eller en gang forventer å få noe tilbake, andre velger å stå på gaten og skrike at de har blitt tatt i rumpa av Rune Rudberg. Og noen få velger å offentliggjøre feriebilder med svigermor.

Det er en del faktorer som er med på å påvirke hvor mye oppmerksomhet skal bety for oss. Hva hver enkelt fisk velger å gjøre avhenger blant annet av hvor sosial man er, hvor mange nære venner man har og hvor gode de rundt omkring i bollen er til å vise sin boblende kjærlighet for deg. Men selv ensomme fisk er svært forskjellige fra hverandre, og det samme gjelder også de mer sosialt vellykket svømmerne blant oss. For det er absolutt ikke sånn at man må være ganske ensom for å være blant de som skriker høyest. En godt over gjennomsnittet sosialt velykket og populær lofottorsk kan prompe minst like høyt som en enslig og nærmest usynlig breiflabb fra Hardanger.

Alder har selvfølgelig litt å si. Når man har passert 20 er man gjerne ikke like opptatt av å bli sett og hørt på samme måten som når man er 15. Så til alle dere tenåringer der ute som fortviler, det vil mest sannsynlig bli bedre om 6-8 år. ^^

Men hva har oppmerksomhet betydd for meg? Jeg fikk ofte høre en gang i tiden at nesten alt jeg foretar meg er gjort for å få oppmerksomhet. Jeg har blitt kalt for en oppmerksomhets-hore og Satan vet hva jeg ikke har blitt kalt. Og ja, jeg er det. Det har jeg aldri benektet, jeg liker oppmerksomhet. Men samtidig er det ikke helt sant at jeg gjør alt for å bli sett og hørt. Mye av det jeg har lagt ut som har vært noe kontroversielt har jeg skrevet eller laget av andre grunner også.

Noen innlegg har jeg skrevet først og fremst for å lette på trykket foreksempel, som den gangen jeg hisset på meg en haug av rosabloggere og deres tilhengere fordi jeg mente de var noen sauer. Greit nok, jeg la litt ekstra tykt på for å provosere, men de innleggene der ble like vel først og fremst skrevet for å lufte litt meninger jeg hadde på lager.

En enda litt mer kjent og omtalt sak er nakenbildene jeg har tatt og publisert gjennom årene. Den 27. februar 2012 skrev jeg et lite innlegg om hvor dobbeltmoralsk jeg synes det er at sex og nakenhet gjerne blir reagert mer negativt på enn ting som har med vold å gjøre. Jeg hadde før dette innlegget lagt ut en del ganske "drøye" innlegg bestående av både tekst og bilder som nok for enkelte kan ha blitt tolket som for herliggjørelse av vold. Likevel var det nesten INGEN som reagerte på det, men når jeg la ut et bilde av meg selv hvor man kunne se ALT, DA fikk jeg høre det. Det var det det innlegget handlet om, og kommentarene jeg fikk bekreftet at jeg hadde rett. Folk er og blir en gjeng uforståelige idioter.

Nå godt to år senere er det kanskje de som lurer på om jeg angrer. Altså, det har jo ikke akkurat vært mye nakenbilder fra meg de siste månedene. Svaret er nei, jeg angrer ingenting. Jeg hadde lagt ut flere bilder i dag uten å tenke meg om hvis jeg hadde hatt en god grunn til det. Skulle det dukke opp en sak hvor jeg hadde syntes det hadde passet å kle meg helt naken forså å dele det med hele verden hadde jeg ikke nølt et sekund.

Jeg synes ikke det er så skummelt å være naken i offentligheten, og om så noen skulle misbruke bildene... Be my guest. Uansett hva man legger ut på nett så er det alltids en sjanse for at det kan bli misbrukt. Selv bilder hvor jeg er fult påkledd skal det ikke mange museklikk til for å manipulere så det kan se ut som jeg er naken. Og ja, hva så om en eller annen 80 år gammel mann runker til det jeg har? For meg er det bare et komplement. Sært, ja. Men fremdeles et komplement.


Ikke følg strømmen, SKAP DEN!

Helt til slutt skal jeg oppsummere kort hva oppmerksomhet betyr for meg. Jeg skal igjen være ærlig å si at det lenge har betydd ganske mye for meg, og at jeg til tider har gjort et og annet ganske impulsivt for å få mest mulig reaksjoner, kommentarer, likes, etc. Fremdeles betyr det ganske mye for meg, kanskje særlig fordi jeg er såpass mye alene som jeg er og dessverre har litt for lite kontakt med folk (som btw DIGGER meg for den jeg er, uansett hvor mange nakenbilder og kvasse innlegg jeg legger ut om stort og smått), men også fordi jeg er et simpelt, men still awesome menneske. Akkurat som deg, bare litt annerledes.

Hvor mye betyr oppmerksomhet for deg? Hva er det "drøyeste" du har gjort for å bli latt merke til?

Vi reblogges!




0
09.05.2014, 21:51

Hadde egentlig tenkt å holde kjeft om det, men nå kommer det likevel. Jeg kommer IKKE til å støtte den IDIOTISKE badeutfordringen som går nå, av to årsaker. Først og fremst er jeg ikke noe glad i det meste som er blitt veldig mainstream. Jeg synes dette er å støtte en form for gruppepress, og gruppepress er noe av det jævligste jeg vet om. Det blir litt som om jeg skulle begynt å drikke alkohol. Bare innrøm det, dere fleste som drikker begynte på grunn av at "alle andre" gjør det. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor sterkt jeg misliker slike ting som folk flest gjør fordi "alle andre" har begynt å gjøre det, det er i hvertfall hva jeg tror om denne greia... Jeg gidder ikke å være en sau.



Den andre grunnen er at jeg ikke har så veldig lyst til å bade ute nå da jeg ikke vil oppmuntre kroppen til å skaffe seg lungebetennelse og det som er. Takk!




1
04.01.2014, 10:44

Så var det på tide med et nytt "sinnainnlegg" igjen. På onsdag skrev jeg et innlegg om nyttårsnatta om hvordan jeg hadde opplevd den og taklet den. Det burde være veldig klart etter å ha lest dette innlegget at jeg ikke liker og ikke takler nyttårsaften og andre spesielle dager i året noe særlig bra. Det burde også være klinkende klart at jeg ikke liker å høre ting som "godt nyttår" og "god jul", særlig førstnevnte i denne saken.

Likevel klarte noen å skrive nettopp "Godt nytt år høhøhø ;)))" som jeg besvarte med "Du måtte selv om jeg har bedt om å ikke gjøre det?". Fikk "juppppp :)" som svar og jeg besvarte så denne kommentaren med å fortelle vedkommende at jeg synes dette var veldig respektløst og unødvendig. Og at denne personen av alle burde fatte bedre vett som selv sliter med psykisk helse da det er så og si det bloggen til vedkommende handler om.

Dette hadde tydeligvis noen andre fått med seg og ba meg om å slutte å ta alt så jævlig seriøst, diagnoser eller ei. Ja, dere kan forsåvidt lese resten av kommentarene selv ved å klikke her!

Det jeg vil frem til med å skrive dette innlegget er først og fremst at man ikke burde be andre om å ta seg sammen uavhengig av hva man selv har slitt med og hvordan det har blitt taklet. Det at du kanskje har opplevd enda tøffere og verre ting enn andre og likevel klart komme ut av det og nå takler livet ganske greit betyr for faen meg at du kan komme og fortelle andre hvordan de skal takle sine utfordringer i livet. Mennesker som ber andre om å ta seg sammen er noe av det mest ignorante og respektløse jeg vet! Så er krypet til og med anonym, selvfølgelig...

Vet jeg tidligere har skrevet om noe lignende i november, men synes sånne "Ta deg sammen"-holdninger er såpass viktig å slå hardest mulig tilbake på, da slike holdninger synes jeg folk skal holde seg for god til. Igjen, uansett hva de selv har vært gjennom og uansett hvor bra de selv har klart å komme ut av det etterhvert. Det handler i det hele om at vi alle er forskjellige, vi takler og opplever alt svært forskjellig, og det handler om respekt! Særlig det siste synes jeg de to personene som hadde kommentert årets første blogginnlegg ikke viste særlig mye av.

Vi reblogges!





02.01.2014, 10:09

Pornografi eller undervisning?
Jeg har skrevet om det før. Det vet jeg at jeg har gjort. Sist jeg skrev om det tror jeg det var i et gjesteinnlegg hos en annen. Den bloggen er fjernet nå av blogg.no etter at eieren av bloggen la ut en video med nærbilder av at hun stimulerte sin egen klitoris. Det fant blogg.no upassende og det ble altså prikken over i`en for denne bloggeren.

Litt senere gjorde Nrk akkurat det samme som denne venninnen av meg. De viste usensurerte, detaljerte nærbilder av at en av programlederne i "Trekant" som fingret seg selv mens en eldre kvinne opplyste oss om hvordan det skal gjøres. Men da heter det plutselig "undervisning", ikke pornografi... Skal jeg være helt ærlig så tror jeg det kommer veldig an på øynene som ser. For alt jeg vet kunne den videobloggen være en hjelp for litt usikre nybegynnere og den sekvensen i "Trekant" var det helt sikkert noen som så på som pornografi, og som har brukt det som det også.

Mitt forhold til å være jomfru
Vel, nå var det altså meg selv, eller mer konkret det å være jomfru dette innlegget skulle dreie seg om. Jeg har aldri lagt skjul på det, jeg er 22 år år gammel og jeg har ikke penetrert en kvinne enda. Den eneste form for seksuelle aktiviteter jeg har vært borti har vært ting jeg har gjort med meg selv, i alenerom. Så spennende er den saken, liksom.

Det faktum at jeg er jomfru er noe jeg som regel tar ganske kult. Jeg tror det er verre for en del andre. Da særlig for de som er yngre enn meg og går på skole enda og kanskje føler et viss gruppepress fra venner og samfunnet generelt. For mange er det jo det å kaste jomfrua på døra så og si det fester handler om, for de det gjelder. Selv har jeg aldri vært på noen fest, men jeg har hørt en del historier. Mange av de kunne jeg egentlig vært foruten.

Hadde det ikke vært for at jeg selv er en avholdsperson med såpass sterk sosial angst hadde jeg sikkert hatt minst et nummer nå. Særlig da jeg var sånn 16-18 år tenkte jeg mye på enkelte venninner og kvinner generelt som den store muligheten. Ja, jeg så nærmest enkelte kvinner som mer et sexsymbol fremfor noe annet. Rypa med de riktige bjellene som jeg en gang skulle lage musikk i. Men så ble det aldri noe. Jeg tror at når man er såpass sexfiksert og nærmest besatt av å få seg noe så blir man ofte fersket for det. Det var en kveld i 2010 hvor ting helt sikkert kunne ha forandret seg. Men saken er at da var hun full, mens jeg var klin edru. Så da var det moraltrollet i meg som kom frem, og jeg er veldig glad det ikke ble noe der og da. Det hadde bare ikke blitt riktig!

Jeg var som sagt ganske sexfiksert før, slik som de fleste andre gutter i en viss alder. I dag bryr jeg meg minst mulig om hele greia. Jeg føler at jeg har et ganske rolig forhold til jomfrudommen min, litt verre er det når det kommer opp en sexscene eller noe i en film eller på tv. Men det har mest med sjalusien ovenfor noen andre å gjøre. Hver gang jeg nå ser noe som har med sex å gjøre et sted så tenker jeg på en bestemt person, og blir veldig sjalu og deprimert som ofte fører til at jeg blir veldig sint og får lyst til å skade meg selv. Men som sagt, jomfrudommen min er noe tar ganske rolig. Faktisk er det noe jeg nærmest har gitt helt opp. Jeg er alt for usosial til at det kan bli noe.


Kjære eventuelle eier av denne traktoren. Håper det er greit at jeg "lånte den" i noen sekunder.

For å ligge med noen bør man helst ha kjent hverandre en stund og helst ha hatt noe med hverandre å gjøre i "virkeligheten" i en stund. Altså ha snakket sammen annet enn bare over nett og telefon. Det er ikke så mange som bare hopper på (spesielt ikke edru) en de såvidt har møtt liksom. Jo, jeg vet det finnes en god del folk som gjør det også, men de fleste jeg kjenner er ikke sånn. Jeg vet om noen, men det er igjen folk jeg selv helst ikke vil ta i med lillefingeren en gang. Så da er det bare et alternativ igjen, gå ut en helg hvor det serveres alkohol, hvor folk har litt færre sperrer. Det skjer ikke. Jeg synes ikke noe om folk som drikker, jeg synes rett og slett folk er dum når de gjør det.

Så igjen. Jeg anser sannsynligheten for at jeg blir kvitt jomfrua som mikroskopisk liten. Mye mindre en penisen Knut Ove Knausgård. Når jeg verken går ut og drikker, og generelt har så lite med folk og gjøre og ikke en gang gidder å lage meg en profil på visse nettsteder så anser jeg sannsynligheten som så vidt på 10%...

Hva slags forhold har du til seksualitet? Er du jomfru? Hvis ikke, når var din første gang? Og er din første gang noe du er mest stolt av i ettertid eller har angret på?

Vi reblogges!

Les også: Jomfruens lyssky


29.11.2013, 04:09

For første gang i mitt "liv på Facebook" har det nå blitt fjernet et bilde av Facebook selv på min profil. Bildet ble rapportert fordi noen har funnet det "støtende", på en pornografisk måte. Er kort fortalt snakk om et eldre bilde jeg la ut av en erotisk årskalender jeg hadde for en stund tilbake, som jeg ville vise frem da jeg hadde fått den. Og jeg har selv sensurert det som måtte være "støtende". Man ser ingen kjønnsorganer. Man så ikke en gang noe som ser ut som noen som penetrerer en annen. Det eneste støtende man kunne se var noen puppper jeg ikke hadde sensurert...

Jeg finner det veldig ironisk at dette bildet er det eneste som er rapportert med tanke på at man skal ikke lete lenge før man finner en del bilder av både meg selv og andre som viser det som kan minne om selvskading, tortur og det som verre er. Igjen er sex verre enn volden. Forstå det den som kan, jeg kan ikke. Ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt. Da jeg for rundt to år tilbake hadde et blogginnlegg som tok for seg det at folk reagerer ofte sterkere på nakenhet enn vold så ble det full baluba fordi jeg hadde lagt til et usensurert bilde av meg selv for å lage et eksempel. Et eksempel som da ble veldig sterkt bekreftet da folk gikk noe amok med kommentarene, noe som ALDRI har skjedd når jeg har lagt ut mer voldelige og groteske bilder... Enkelte er og blir idioter.

Helt til slutt har jeg en enkel melding. Dersom du ikke liker det jeg skriver og publiserer. Enten det er her på bloggen, på Facebook eller andre steder jeg er aktiv; det er virkelig ingen som tvinger deg til å være inne på mine sider. Finner du det jeg legger ut så støtende, fjern meg gjerne som venn. La vær å se på det jeg lager, deler og publiserer. Ikke vær en sånn jævla drittunge.

Og en ting til. Meg og mitt blir dere ikke kvitt uansett, dere må bare leve med det!

Vi reblogges!


28.11.2013, 03:34

Har de siste timene vært en viss debatt på Facebook-siden min etter at jeg delte et blogginnlegg fra den flotte bloggeren Jane Teland. Innlegget dreier seg kort fortalt om innvandrere som ikke kan å oppføre seg i Norge. Her har dere en link!

Så fort jeg hadde delt det på min Facebook begynte det å renne inn med kritikk mot dette innlegget. De første tingene folk begynte å kritisere var noe så smålig som at hun har to "selfies" mot slutten. Altså to bilder av seg seg. Virkelig, har det noe som helst å si? Altså bildene har ikke noe særlig med teksten å gjøre, men jeg har en anelse av en viss misunnelse da de som har kommentert dette kun er jenter. Samme med de som har likt disse kommentarene.

Ellers har den aller største kritikken gått ut på at hun ikke har noen kilder for det hun skriver... Og selvfølgelig, det at hun "drar folk under en og samme kam". At hun skriver rasistisk.

Og det er akkurat det resten av dette innlegget skal dreie seg om. Jeg tror jeg har skrevet om hvor raske folk er med å ta opp rasismekortet før, men siden dette er en sak som jeg brenner såpass for kan det godt skrives om igjen.

Etter min mening er det ingenting i noen av innleggene jeg har lest fra Jane Teland hittil jeg finner rasistisk. For meg er en rasist en (innvendig) stygg person som hater en eller flere bestemte grupper mennesker, og som ikke har noe toleranse eller respekt for en eller annen gruppe, kultur, etc.

Det unge Teland skriver er at vi må kaste ut de innvandrerne som ikke kan oppføre seg. De som ikke klarer å respektere norsk lov! De og KUN de er det hun sikter til! Og om det skulle være noen tvil, jeg er 100% enig med henne i hvert jævla ord som står i det overnevnte innlegget.

Setninger som "Jeg har mange utenlandske venner, som jeg elsker at jeg har i livet mitt, med forskjellige religioner og opphav enn hva jeg har.", "Nå snakker jeg ikke om alle, men enkelte. Jeg sier heller ikke at vi nordmenn er bedre og at det er ingenting galt på oss, NEI!" og "Selvfølgelig, de utlendingene som virkelig oppfører seg som normale personer, og som faktisk ønsker å jobbe er hjertelig velkommene i mine øyner." virker det som en større del av de som har kommentert rett og slett har ignorert...

Er man er rasist fordi man vil at de utlendingene vi har i Norge som ikke klarer å oppføre seg mot andre og som bryter med norsk lov skal sendes tilbake dit de kommer fra? Er man rasistisk for at man vil at norske og utenlandske innsatte skal plasseres hver for seg? I såfall er jeg nemlig rasist. For jeg er for begge disse tingene jeg nevnte nå. Jeg er OGSÅ for LUKKET asylmottak om noen måtte lure.

Mot slutten vil jeg nevne en ting til som ble skrevet på Facebook etter jeg delte innlegget hennes. Kommentaren gikk ut på at det å skrive "er ikke rasist, men..." blir som "no offence, men" eller "jeg mener ikke å blande meg". Og jeg vil nå gjenta det jeg svarte på denne kommentaren.

Eller... Siden jeg er litt lat nå skal jeg kopiere det jeg har skrevet tidligere:
"Eller så kan det faktisk hende at hun er såpass vandt med å bli kalt rasist. Jeg kjenner mange, inkludert meg selv som ofte kan starte en setning med "Jeg er ikke rasist, men", rett og slett fordi det er en del som har slengt "rasist" etter meg.

Når det er sagt hjelper det selvfølgelig lite å si/ skrive dette, hvis folk har bestemt seg uansett for at man er rasist, men..."'

Helt til slutt. Slutt å misbruk rasisme-ordet! Det må gå an å kunne være kritisk til innvandring og faktisk også kunne skrive at man vil umiddelbart kaste ut enkelte av de for godt, uten å bli kalt rasist...

Har dessverre ikke noen bilder akkurat nå som passer til innlegget. Eller, jeg kan alltids bruke noe fra Google, men prøver å unngå å bruke andres bilder så mye som mulig, pluss at jeg synes innlegg uten et eneste bilde er kjedelig. Så:




Jeg er uansett gutt så jeg kommer vel lettere unna...

Vi reblogges!




Les mer i arkivet » Juni 2018 » Mai 2018 » April 2018

Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...