07.06.2017, 19:47



Føler du deg litt trist og lei? Fortvil ikke, Onkel Kuklinski står klar til å rydde vekk alle dine sorger i en fei. Ja.. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt beste. For vi har alle vært der, og vi kommer alle til å være der igjen før eller siden, av en eller annen grunn. Og med ALLE så mener jeg også meg selv. Jeg er slett intet unntak akkurat der jeg heller. For i likhet med dere så, ja, jeg har altså også vært lei meg et par ganger i livet, og pappa Prumpepenge skal vite at jeg har følt meg både hjelpeløs og fortapt.

Men jeg har dog alltid kommet meg tilbake. Noen ganger har det gått over mer eller mindre av seg selv. Mens andre ganger har jeg heller måtte hjulpet til selv enten ved å distrahere vekk de onde tankene ved å ha et eller annet å gjøre på, men også ved å tvinge meg selv til å tenke en og annen lystig tanke. Og det er akkurat tankene våre jeg har tenkt å vie litt ekstra oppmerksomhet til nå. For i de aller fleste tilfeller er det jo i bunn og grunn de som faktisk er de mest grunnleggende utfordringene vi har å stri med.

Så, til neste gang deres hoder blir forsøkt okkupert av ondsinnede, triste og slitsomme tanker - Her har dere et par gode ting å tenke på som ihvertfall KAN bidra i å gjøre en vanskelig situasjon litt lettere å takle, neste gang noe skulle poppe opp:

"Jeg har vært der før!"
Vel, jeg kan selvfølgelig ta feil, men forhåpentligvis er det ikke sånn at du aldri har vært trist og lei deg i hele tatt før. Og da kan dine tidligere sorger, bekymringer eller hva enn det måtte være være nettopp til din FORDEL. For noen ganger kan din vitenskap om at du har vært ute i kulda før gjerne gjøre nyere utfordringer hakket lettere å komme seg gjennom enn om du hadde vært foruten.

Jeg har foreksempel slitt en del med forandringer gjennom livet. Nye, uforutsigbare ting. Faktisk i så stor grad at det har gjort meg både deprimert, lei meg, sint, og ja, generelt ganske nede. Men i de senere årene har jeg stadig blitt litt og litt flinkere til å utfordre meg selv. Jeg har "utsatt" meg selv for flere ting som jeg der og da syntes var veldig skummelt, men som ALLTID har gått bra til slutt. Og desto mer jeg fokuserer på alle utfordringene jeg har klart å overvinne i fortiden, desto lettere har det blitt å kaste meg ut i nye, "skumle" utfordringer i vår kjære nåtid.

Så, til neste gang du er nede av uansett årsak. Husk på - Du har vært i kjelleren før, men du kom deg opp til slutt, og vet du hva? Du skal faen meg komme deg opp igjen denne gangen også!



"Jeg er ikke alene!"
Nok en gang er det en mikroskopisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg vil likevel IKKE la det stoppe meg fra å gjennomføre det neste punktet. Fordi... Jeg vet nok ikke hva nettopp DU sliter med akkurat nå, eller hva du skal få bryne deg på av utfordringer i fremtiden. Men jeg tør likevel påstå at uansett hva det er som gnager og river: Du er IKKE alene. Jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvor mange som er, eller som har vært i samme båt som du er i nå, men du er IKKE den eneste.

Jeg innser at dette nok kan være den mest blodfattige trøsten som jeg faktisk har å by på for denne gang, og at for noen er det kanskje ikke noe trøst i hele tatt. Men siden det ihvertfall har hjulpet bittelitt for meg i enkelte situasjoner, så velger jeg likevel å la denne påminnelsen få stå, samme hvor liten betydning denne tanken kanskje har. Men!! - Det som derimot kan gjøre denne tanken litt mer verdifull er hvis man velger å gjøre noe litt mer med den annet enn å "bare" tenke den.

For da jeg f.eks fikk vite at jeg har aspergers syndrom valgte jeg ganske tidlig å være veldig åpen om det diverse steder i sosiale media, som igjen resulterte i at jeg fikk kontakt med andre som jeg kunne snakke med om mer eller mindre de samme tingene som jeg til da hadde latt rive og slite i meg over flere år. Så med andre ord - våg å vær åpen om ting så vil du før eller senere komme i kontakt med andre som har vært, eller som er i lignende situasjon.

"Jeg er unik!"
Jeg tenker som så. Ingen er uerstattelig, men alle er faktisk litt uerstattelig likevel. For i det kjempestore bildet er ingen av oss uerstattelig, men for NOEN vil vil aldri kunne erstattes, samme hva. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra, hva du tror på og står for her i verden. Også DU har noen som setter mer enn bare litt pris på deg, og som syns at du er et fantastisk, lite vesen.

Og du kan gjerne si og mene mye rart om deg selv. Kanskje har du akkurat vært skyldig i at noe fint har gått i stykker. Kanskje har du akkurat støtt fra deg og/ eller såret noen veldig, veldig dypt. Kanskje har du nylig forsnakket deg og røpt en hemmelighet som absolutt ikke burde ha kommet ut - ihvertfall ikke fra deg. Jeg vet ikke. Kanskje er jeg helt på jordet nå og faktum er at det er noe HELT, HELT annet som plager deg, eller som snart skal komme til å prege tilværelsen din i fremtiden.

Men uansett.. Samme hvem du er, og samme hva du akkurat har opplevd eller gjort, eller snart skal komme til å oppleve.. Det finnes INGEN her i verden som er eksakt helt sånn som akkurat du. Du er kanskje ikke den modigste når det kommer til å skille deg ut, kanskje følger du for det meste strømmen og gjør som "alle andre", eller ikke. Poenget er uansett det samme, uansett hvem du er: INGEN er akkurat helt som nettopp du. Så sånn sett er du faktisk totalt uerstattelig og unik.



"Faen heller!"
Så til mitt aller siste tanke-råd for denne gang. Og det er å rett og slett vår kjente og kjære "faen heller". For noen ganger er det beste vi kan gjøre rett og slett bare å gi en god, gammeldags faen. Det er ikke alt vi får gjort noe med her i verden, samme hvor intenst vi enn måtte ønske det. Det er absolutt ikke alt vi bør prøve å gjøre noe med heller, og som rett og slett ikke egentlig er verdt energien vår litt en gang.

Selvfølgelig. Jeg skal ikke sitte her nå og påstå at det er så lett å la være å tenke og gruble over enkelte egentlige ganske ubetydelige ting til tider. Men igjen, noen ganger er det beste vi kan gjøre bare å prøve å innse at vi har gjort så godt vi kunne, ALT kan ikke bestandig gå på skinner... Og ja, rett og slett altså.. FAEN heller.

Så.. Hvordan har du det?

 stay goregeous 



#psykiskhelse #depresjon #helse #mentalitet #depressiv #tankekraft #mentalt #positiv #negativ #optimisme #fremtid #fortid #nuet #sorg #glede #glad #trist #bekymret #bekymringer #ros


25.05.2017, 20:53



Kjære lille troll bak tastaturet der, hvem er den flotteste, kuleste og lureste i landet her? Slibrig sitter du foran din trygge skjerm og klemmer ut dine innerste fordommer, giftigheter, og hat. Du KUNNE brukt tiden din på så mange andre ting, ting som muligens ville fått deg til å føle deg bedre over lengre tid, men hva er poenget med det da? Nei det er klart, hvem gidder vel å gjøre nytte for seg her i verden når det koster en så lite å ødelegge andre menneskers selvtillit og idyll ved et par såpass enkle og raske tastetrykk.

For det er herlig når flyktninger ikke kommer frem i trygghet, men blir sprengt, druknet og skutt ihjel på veien. Det gjør at du føler deg bitte litt tryggere der du sitter. Og sørg for guds skyld å fortelle de to litt lubne saccosekkene i klasserommet hvor jævlig stygge de er, og at det ikke er rart at de ikke har fått seg noe enda, ihvertfall utifra din egen teori. Og glem ikke å fortell den spinkle, usikre gutten i klassen under at ingen er glad i han, og at det beste han kan gjøre er å rett og slett å legge seg paddeflat og dø.

For i DIN verden er det aller meste som ikke er som DEG SELV ynkelig, stygt, barnslig, og ja, kort fortalt bare helt, helt feil. Og DET skal folk jammen få høre, bare ikke fra DEG. For hva er egentlig poenget med det? Hva skulle det være godt for at folk fikk vite at det var nettopp DU som skrev disse tingene litt over alt, sånn her og litt der.  Jeg mener, det er jo ikke sånn at du egentlig innerst inne er veldig usikker på deg selv eller noe, at du egentlig ikke har det så bra selv. Alle vet jo det at folk med dårlig selvbilde skriver ikke sånt til andre.



Og det er jo ganske mange som misforstår det der.. Så det er best å være på den tryggeste siden. Passe på at ingen får noen falske mistanker om at det måtte være noe som manglet der inne. Ja, der har vi det, unngå misforståelser, det er det anonymiteten din handler om i bunn og grunn. For igjen, DEG feiler det slettes ingen ting. Verken når det kommer til selvbildet, selvinnsikten eller de oppbyggende aktivitetene dine. Nei, for all del, fortsett det gode arbeidet du gjør. Tramp ihjel det som trampes på kan, for det er akkurat det som gjør at du har det så fantastisk godt med deg selv her og nå også.

Og man skal ikke se bort ifra at om du bare fortsetter dette flotte mesterverket litt til så vil du også snart få deg noen gode venner. Ah, nei, det glemte jeg. Du trenger jo ingen venner, hvem trenger vel venner når man har en såpass god og trygg venn innerst i seg selv?



#mobbing #hat #trakassering #nettroll #erting #fordommer #samfunn #samfunnsproblem #bully #selvbilde #flyktninger #spiseforstyrrelser #anonym #ironi #sarkasme #annerledes #usikkerhet


14.11.2016, 18:42

Det nærmer seg med ulende stormskritt jul. Og i skrivende stund føler jeg meg faktisk litt som nissefar selv. Jeg har følt på en ganske noe rar følelse den siste tiden. Et ønske om å gjøre noe godt, ikke bare for meg selv, men noe som også kan varme andre. Ikke bare har jeg hatt lyst til å gjøre noe som kan trekke opp smilegardina til mine nærmeste, men også dere som følger bloggen min titt og trutt.

Så i kveld tenkte jeg å fokusere litt blogg-positivt ved å skrive litt om fem ting som virkelig får frem godfølelsen i meg. Tror det er lurt å gjøre dette innlegget her og nå, før Grinchen i meg våkner igjen, og da er det ikke sikkert jeg blir like snill og vennlig igjen på en stund som jeg føler at jeg er her og nå.

ROS
Ros ja, hva er vel egentlig deiligere å få enn nettopp.. Ros. Å høre at folk setter pris på deg for nettopp den du er. Å få skryt for noe du har gjort.. Deilig. Ikke bare kan det være deilig å gi ros, men det kan også føles minst like godt, om ikke bedre, å være den som faktisk gir ros. Ros er deilig, simpelthen. Det får rett og slett frem godfølelsen i meg.

KLEM
Så var det klemmerens tid til å få litt.. Ros. Det er kanskje ikke alle som helt har sett dette for seg, men jeg er veldig glad i klem. Men.. I motsetning til ros så er ikke klemmer noe jeg liker å få eller gi til "hvem som helst". Akkurat når det kommer til nærmeste familie, gutter/ menn, eldre mennesker, eller de som er noe mer enn bare litt overvektig så foretrekker jeg vel egentlig om klemmen kan utebli. Men når det derimot kommer til de fleste ikke-familiære venninnene mine kan jeg nesten ikke få nok.

BARNE-TV NOSTALGI
Det er ikke så alt for lenge siden jeg blogget om diverse ting som rett og slett får nostalgikeren i meg til å gløde. Men når det igjen er sagt er det ikke alt som gjør meg nostalgisk, som også får frem den varmeste godfølelsen. Men det eksisterer likevel et og annet i nostalgi-land som får til det også. Det er blant annet ikke mange dager siden jeg satt og så opp igjen den aller første episoden av Sesam Stasjon på Nrks nett tv, noe som virkelig gjorde meg varm på innsiden, og litt blank på utsiden.

HOTEL CÆSAR
Og mens jeg fremdeles har en fot inne i tv-universet kan jeg simpelthen ikke la være å nevne Hotel Cæsar. Hotellet som jeg har ansett som mitt andre hjem helt siden jeg var en liten unge. Hotellet som i så mange tilfeller har klart å fremheve et aldri så lite håp når det har blåst som verst alle andre steder i livet. Kort fortalt - det er vel ingen ting her i verden som faktisk har fått meg til å føle så mye (på både godt og vondt), som det Hotel Cæsar har gjort.

GLADSAKER I MEDIA
Helt til slutt vil jeg få lov til å gi litt ros til media. For selv om det absolutt er veldig mye grått og trist der ute, så dukker det også opp et og annet som er med på å gjøre at jeg fremdeles har sånn noen lunde tro på denne verden vi lever i en gang i blant. Det er foreksempel ikke mange dager siden jeg på Facebook kom over en video hvor jeg kort fortalt ble vitne til at en rekke dyr ble reddet ut fra en diverse livstruende situasjoner. Sånne ting gjør godt for hjertepumpa, selv for en "harding" som meg.



Før jeg nå avslutter dette blogg-innlegget vil jeg rulle opp et par snøballer, forså å sende de avgårde til tre gode blogg-venner av meg i håp om at de vil rulle de videre, forså å spre enda litt mer positivitet rundt omkring. Sara, Elin og Silje - dere er herved utfordret til å gjøre et lignende innlegg på deres blogg! :-D

Stay goregeous! <3


09.11.2016, 18:35


© Bildet er tatt fra rt.com

Ok, her er greia. Helt siden jeg våknet og tittet på mobilen i dag tidlig for så å sjekke hvem som har endt opp som amerikas neste president har jeg tatt noen runder for meg selv og tenkt frem og tilbake på hva jeg egentlig synes om det hele, og hvor offentlig jeg vil at mine synspunkter på det hele skal være.

For noen år siden ville dere trolig fått en nokså klar og rølpete analyse for flere timer siden. Dog en analyse som mest sannsynlig ville fått meg til å føle i ettertid at jeg kanskje skulle utsatt litt, før jeg hadde fått tenkt meg enda mer om. Så, med andre ord har jeg heldigvis lært LITT av mine til tider veldig impulsive sider, samtidig som jeg per dags dato engasjerer meg noe mindre i nyhetene enn jeg gjorde den gang da.

Om ikke veldig lenge skal dere endelig få lese hva jeg har kommet frem til at jeg mener om det faktum at Donald Trump nå er kåret til USAs neste president. Men før jeg går mer løs på det og forteller dere om det bitte lille jeg har å si, så vil jeg først bare understreke at dette innlegget IKKE kommer til å inneholde noe særlig mye som er spesielt vesentlig. Og jeg føler også at jeg vil si litt om hvorfor.

Som sagt så føler jeg generelt en god del mindre med på nyhetene nå enn jeg en gang har gjort før. Årsaken til dette er i første omgang at jeg fortsatt er veldig en enten eller person. Så på en skala fra 1-10 som skal tilsi hvor mye jeg leser og følger med på nyhetene vil jeg nok si 3. Som sagt - nesten ingenting.


© Bildet er tatt fra slate.com

Så, hvorfor føler jeg såpass lite med på nyhetene? Bryr jeg meg ikke om hva som skjer i den verden jeg tross alt lever på? JO! Eller, stort sett.. Det er tider hvor jeg knapt bryr meg om hvordan det går med resten av verden i hele tatt, men det er først og fremst under de mest depressive periodene av livet. Heldigvis dukker ikke de opp så veldig ofte lengre.

Og en av de mest vesentlige årsakene til det igjen er at jeg har blitt flinkere til å holde meg mer unna. Jeg er inne på forsiden til de største, norske nettavisene hver dag, leser så og si alle overskrifter, men jeg klikker meg inn på de aller færreste av sakene. Rett og slett fordi det er stort sett triste og tragiske ting media har å skrive om. Og jeg er fortsatt, dessverre, en veldig sensitiv person når det kommer til den slags.

Når det kommer til mye av det som media skriver og generelt opplyser oss om skal det så utrolig lite til for min del før jeg blir deprimert, og når jeg først blir deprimert så blir jeg ikke bare litt deprimert, jeg blir veldig deprimert og generelt en større trussel for meg og mitt. Og er jeg først i den tilstanden er det som oftest et salig helvete å klare å komme meg ut igjen.

Så DERFOR mine kjære lesere verken kan eller vil jeg følge noe særlig med på nyhetene. Jeg tåler det rett og slett alt for dårlig. Mulig det gjør meg naiv og sånn, men i det minste har jeg nok selvinstinkt til å vite hva som er best for min egen psykiske helse. Og i denne sammenhengen er den første prioritert.

JAJA, men hva tenker du nå om Trump som president??

© Bildet er tatt fra movietvtechgeeks.com

Men så var det de greiene med USA og Trump, da. Har jeg fulgt noe med på valget det borte i hele tatt? Nesten ikke. Men jeg har observert, sett og lest bitte litte grann. Først og fremst, bare for å få dette unna med en eneste gang - Jeg er ikke noe tilhenger av verken Donald Trump eller Hillary Clinton. Jeg føler ihvertfall selv at jeg har lest mer enn nok om dem begge som har gjort meg usikker om jeg skal riste oppgitt på hodet, eller bare le av det.

Og når sant fortsatt skal skrives så har jeg vært litt usikker på hvem av disse to ondene jeg har ønsket å se som den neste presidenten i USA. Skal jeg stå ved Karius sin side, eller Baktus sin side? Foretrekker jeg Jason Voorhees eller Michael Myers? Ikke sant! - det er jo litt sånn det har vært den siste tiden.

Og nå skal jeg fortsatt være helt ærlig her. Jeg føler IKKE at jeg har fulgt med godt nok til å helt si hvem jeg faktisk hadde foretrukket. Det er mulig Hillary hadde gjort det bedre, kanskje, kanskje ikke. Jeg vet rett og slett ikke. I følge diverse kommentarfelt på nettet ville det ihvertfall blitt 3. verdenskrig uansett, såå... Ja, som dere sikkert skjønner har jeg ikke så mye mer å legge til akkurat der. Sorry.

Men etter at jeg har utfordret min egen psykiske skjebne ørlite grann i dag har jeg kommet frem til følgende konklusjon: Jeg skulle helst sett at noen andre enn Clinton eller Trump hadde blitt president. Men nå som det likevel er blitt Trump, så tror jeg likevel ikke at det hele vil bli SÅ ille som det jeg nå har inntrykket av at ganske mange nå er redd for. Jo, det kommer til å bli gjort ting som ikke er bra. Og også jeg er litt bekymret for at også vi i Norge må bite i noen sure epler fra Trumps fruktfat.

MEN! - Hvis jeg ikke har tolket noe feil så er det heldigvis noe begrenset hva selv verdens mektigste menneske kan utgjøre. Og selv om Trump jo får en ganske stor makt de neste fire årene, så kan han ikke gjøre absolutt hva han føler likevel. Og takk for det. Og igjen - joda, det kommer til å bli gjort ting som nok også jeg kommer til å kjenne at jeg er i mot. Men akkurat det ville nok ikke vært til å unngå om selv supermann hadde inntatt det hvite hus. Ah, og apropos det. Nei, jeg mener naturligvis ikke at Trump er amerikas neste supermann.. Sånn apropos overskriften som åpenbart var ment som en clickbait.

Men til tross for at ihvertfall deler av USA nå vil være preget av en sur og kald vinter fremover, som nok også vil blåse litt i forskjellige retninger utenfor det digre landet også, så tror jeg ting kommer til å gå bra til syvende og sist. Vi kommer til å overleve dette også. Og jeg mener også at det fortsatt er noe i at desto kaldere vinteren blir, desto varmere sommer har vi å se frem til etterpå. Og tro meg, den kommer.

Helt til slutt vil jeg gjerne benytte anledningen til å sitere en annen kar som også er mye i vinden for tiden.
- Det vil helst gå godt.

Hva tenker du om at Donald Trump er blitt USAs neste president?

Stay goregeous!


18.09.2016, 19:38

Vet dere hva jeg sitter og savner litt her nå? Den tiden hvor ting som filmer, serier, spill, musikkvideoer og så videre gjorde et større inntrykk på meg enn det meste jeg kommer over nå klarer å gjøre i dag. Kicket fra det mørke, dystre og morbide.


Fra Marilyn Mansons No Reason (2011)
© Bildet er tatt fra movieline.com

Jeg husker første gang jeg så en Saw-film, nærmere bestemt "Saw IV". Allerede i åpningssekvensen satt jeg og følte på et viss ubehag når jeg som 16-17 år var vitne til at en viss kropp ble skåret opp med visse verktøy på visse steder av kroppen. Ah, for ikke å snakke om den sekvensen litt senere ut i filmen hvor et noe forfallent kvinnemenneske får dratt håret sitt sakte, men sikkert av ved hjelp av en slags "tannhjul-maskin".

Særlig den sistnevnte scenen syntes jeg var såpass ubehagelig og jævlig når først så den at jeg faktisk måtte sette den på pause, forså å psyke meg opp før jeg turte, og orket å se videre. Den slags skjer ikke lengre. Det er ikke snakk om. Ok, greit. Jeg skal ikke påstå at jeg har sett absolutt ALT enda, det er fortsatt en liiiten mulighet for at også jeg kan kjenne på følelser som minner om spenning eller ubehag, men det skal faen meg godt gjøres.


Fra filmen Saw IV (2007)
© Bildet er tatt fra mr-movie.com

I skrivende stund har jeg akkurat sett Eli Roths "The Green Inferno". En film jeg trolig ville ha skrevet en blogganmeldelse på og rost opp i skyene om jeg hadde sett den som en ganske fersk og uerfaren splatter-fan for noen år siden. Men jeg er jo ikke akkurat det lengre, jomfrua er for lengst skalpert, lemlestet, slaktet og gravd ned. Jeg har fra tidligere sett filmer en god del lignende kannibal-filmer som "Cannibal Holocaust" og "Cannibal Ferox", og sammenlignet med disse blir "The Green Inferno" noe blek. Den var helt grei laget, men den gjorde ikke noe særlig til inntrykk.

At jeg skal anmelde en film som delvis er til for å sjokkere (i tillegg til å være en hyllest til en rekke andre filmer innenfor samme skuffe) syns jeg blir litt som om noen skal beskrive hvordan det er å knulle samboeren sin etter runde nummer 666 666. Slike filmer gjør rett og slett knapt inntrykk på meg, og det syns jeg faktisk er bittelitt.. Vemodig. Rett og slett fordi jeg savner den spenningen og det ubeskrivelige kicket slike filmer engang ga meg. Nå ser jeg de bare en sjelden gang, ene og alene for underholdningens skyld.


Fra filmen The Green Inferno (2013)
© Bildet er tatt fra screenrant.com


Fra filmen Cannibal Holocaust (1980)
© Bildet er tatt fra indiewire.com

Jeg savner å kunne bla gjennom en eller annen hylle på en og annen butikk i håp om å finne noe "nytt" som kan sjokkere meg, gjøre meg smått litt kvalm, eller noe som rett og slett kan skremme meg litt og sette et og annet spor. Det nærmeste jeg kommer å bli "skremt" i dag er ved hjelp av såkalte Rema 1000-jump scares. Billige og enkle triks som såvidt fungerer noe der og da, men som ikke akkurat er noe jeg vil komme til å huske spesielt godt i etterkant.

Jeg skrev litt tidligere at jeg nok ikke har sett absolutt ALT.. Men både gud og Satan skal vite at det føles sånn. Kannibalisme? Check! Massemord? Check! Incest? Check! Pedofili? Check! Nekrofili? Check! Voldtekt? Check! Langsomme og svært detaljerte tortur-scener som viser det aller meste som finnes i en menneskekropp på troverdig nok måte? Check! Barn som dreper og som attpå til ser ut til å like det? Check! Ekte dyredrap? Check! Også videre, også videre... Jepp, det skal en til for å sette spor i den sorte, dype sjela mi i dag. Og alt i alt er dette helt og holdent min egen skyld. DET skal jeg ikke benekte litt engang.


Fra filmen The Texas Chain Saw Massacre (1974)
© Bildet er tatt fra horrorfilmcentral.com

Men ja.. Jeg har fortsatt ikke gitt helt opp. Jeg ser jo en og annen horror-film, eller spiller et og annet splatter-spill fremdeles. Men som sagt tidligere.. Nå er det mest for underholdningens skyld. For underholdningsverdien finner jeg heldigvis fortsatt der og da, hvis ikke hadde jeg nok virkelig sett mørkt på livet nå.. Hehe. Men jeg savner å kunne bli sjokkert over noe, jeg savner å kunne la meg provosere. Jeg savner det deilige ubehaget som jeg en gang kunne føle på titt og ofte, som nå nærmest er helt utskrapet. Ah, om jeg bare kunne reise tilbake i tid og oppleve disse følelsene og inntrykkene på nytt...

Har du sett, spilt eller hørt noe som har satt sine spor i det siste?

Vi reblogges!


17.09.2016, 22:00


Foto: Rune Heggvoll.

Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.

Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal "appellere" til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan "følge" deg.

Før i tiden var kommentarer som "Fin blogg, kommenter tilbake?" omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..

Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som... Vel, her har dere et eksempel:



Denne "mykese" har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..

Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en "fare" for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne "mykese" nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.

Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..

Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg "følger" eller "abonnerer" på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så "søt" å "følge" meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.

Eller... Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg "fulgte" så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.

Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.


Foto: Rune Heggvoll.

Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please - gjør det kort!!

Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.

Vi reblogges!



0
23.08.2016, 12:54


© Bildet er tatt fra torilla.org

Humor. Så enkelt, og samtidig så vanskelig. De siste tusen åra har det kommet og gått såpass mange forskjellige individer, at skulle jeg lagt ut på en tidsreise-tulle-turne forså å få alt og alle som noen gang har satt sine lem på denne jord til å le så hadde jeg endt opp en nærmest umulig oppgave.

For hva vi mennesker ler av er som nevnt i ste, veldig, veldig individuelt. I tillegg så har jo tid og sted noe å si også, men nå begynner jeg å bli hakket dypere enn jeg opprinnelig tenkte å bli for denne gang. Sa brura.. For det dette innlegget opprinnelig skulle dreie seg om er ikke hva vi ler av, men hva som er greit, og eventuelt ikke burde vært lov å spøke med.

Før jeg nå går sånn skikkelig løs på dette spørsmålet med både balletak og kløpulver, JA kjære veteraner av denne blogg, jeg har tatt opp dette temaet minst en gang tidligere. Men siden det begynner å bli en liten stund siden sist så tenkte jeg nå å trekke frem denne rota igjen forså å minne dere på hvordan den ser ut. Eventuelt blottlegge den for aller første gang til helt nye lesere.

Sånn. Nå skal jeg gå rett på sak. Jeg har skrevet det før og jeg mener det fortsatt: ALT skal, bør og vil kunne tulles med. Men selvfølgelig, ingen regler uten unntak. For selv om det etter min mening ikke bør finnes noen regler om ting man ikke kan berøre i humorens ånd (med humoristens hånd) sånn i hele tatt, kan man selvfølgelig likevel passe seg litt for HVEM man forteller de forskjellige vitsene til.


© Bildet er tatt fra fr.memedroid.com

Foreksempel mener jeg at det er helt greit å tulle med den gode, gamle kreften. Jeg ser ikke noe galt i å legge ut en kreft-vits på f.eks Facebook-siden min i og med at den begynner å bli såpass mørk fra før av nå, og den var i utgangspunktet aldri opprettet for at hvem som helst skal like den heller, heller tvert i mot. 

MEN jeg ville derimot vært mer forsiktig med å fortelle en kreft-vits direkte til en person jeg vet enten er diagnostisert med denne sykdommen selv, eller som f.eks nylig har mistet noen på grunn av kreft. Med mindre jeg eventuelt kjenner vedkommende såpass godt at jeg vet at han/ hun ikke ville tatt seg nær av det, men kanskje heller satt litt mer pris på det rett og slett følt at det hadde bidratt til å løfte opp stemningen.

Eller for å si det på en annen måte. Så lenge du ikke med viten og velvilje går inn for å bruke humor som personangrep så syns jeg at absolutt ALT enten det er kreft, spiseforstyrrelser, religion, voldtekt, terror, rasisme, fattigdom, kvinnemishandling, pedofili, incest også videre bør og SKAL være helt greit å spøke med. Igjen, så lenge hensikten er å støte noen du vet sliter med det spesifikke emnet.


© Bildet er tatt fra worldwideinterweb.com

Men hvis man spøker med foreksempel kreft og har over 500 venner på Facebook som du jo har (snart 600 ^^) er det jo nesten garantert at noen kommer til å føle seg støtt, tenker du? Ja, det er det.. Men nå er menneskeheten engang sånn at det alltid vil være NOEN som vil slippe en fis uansett hva. Det er så utrolig mye rart som vi mennesker på en eller annen måte vil finne støtende at skal vi sette oss som mål å ikke støte noen så kan vi rett og slett ikke åpne kjeften i hele tatt.

Hvis vi ikke vil at noen skal bli lei seg, snurt, provosert også videre kan vi like så greit slutte å leve over hodet. For samme hva man gjør her i verden så vil det alltids finnes noen som vil finne handlingen din provoserende. Så derfor mine kjære venner mener jeg at man heller altså bør kunne gjøre hva man vil her i verden, så fremt hensikten ikke er å gjøre noen lei seg. Lær ditt publikum å kjenne, men vit også din besøkstid.


© Bildet er tatt fra olaughingpress.org

Helt til slutt vil jeg nå legge til en aldri så liten vits for å understreke at jeg også har mitt, som jeg syns man helt fint kan spøke med. Eller forresten, ikke akkurat nå. Jeg tar meg heller en tur til Mac Donalds. Har hørt noen rykter om at de ganske nylig har fått inn noen saftige Ass Burgers.

Hvilke grenser har du når det kommer til humor?

Vi reblogges!



0
09.06.2016, 22:32


- Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Noen ganger kan de små gledene i livet være akkurat store nok til at smilebåndet trekkes opp og humøret like så. Innimellom trenger ikke din aller verste fiende ha blitt rammet av en uhelbredelig sykdom for at du skal føle deg bedre. Noen ganger holder det rett og slett bare å vinne et par millioner, kanskje bare noen hundre tusen.

Andre ganger ikke det en gang. For en gang i blant kan selv jeg nøye meg med det som i den store verdensammenhengen er så utrolig mikroskopisk at halen til Donald Trump ville blitt omtalt som enorm i forhold. Eller kanskje ikke.. Hadde den havnet på Ebay nå så ville den nok blitt solgt for en skrekkelig høy pris, da den til tross for størrelsen altså tilhører det som i dag er et av verdens mest kjente mennesker.

Ser visst ut til at jeg virkelig klarte å kuke til denne innledningen, eller hva? Hmm. Hva med at jeg nå heller tar en liten titt på hva det altså er av litt mer enkle ting som iblant kan være med på å gjøre en litt guffen kaffe om til en deilig nytappet Red Bull rett fra springen?

Hotel Cæsar-koppene mine


Tidligere i vår ble jeg en lykkelig eier av intet mer enn to Hotel Cæsar-krus. I skrivende stund har jeg faktisk ikke tatt i bruk noen av de da det først og fremst er varm drikke jeg drikker fra kopp (sommer nå), men jeg har likevel latt de fylle sjela mi med sol og varme flere ganger de siste ukene, ved å rett og slett bare passere de.

Noen ganger når jeg av en eller annen grunn skal gjennom kjøkkenet så hender det at jeg stopper opp i noen sekunder, åpner den ene skapdøra, bare for å se på de litt, før jeg så lukker skapet igjen og går videre. Jeg tror virkelig at jeg aldri har vært så forelsket i noen kopper før i hele mitt liv. Hotel Cæsar er å blir livet mitt.

Når folk jeg ikke liker (så veldig der og da) driter seg ut
Før man eventuelt legger meg til i livet sitt er det et par til man godt kan bemerke seg. 1. Jeg kan være en nokså grei venn å ha om vi har nok til felles og jeg av en eller annen grunn liker deg 2. Hvis vi skal diskutere, sørg for at du har ditt på det rene både før og etter "krangelen" 3. Når jeg vinner liker jeg å minne deg på det i LANG tid fremover 4. Jeg har alltid rett.

Greit, på noen av disse punktene finnes det en sjelden gang et unntak: Du er den beste vennen jeg har for øyeblikket ELLER utenom denne ene diskusjonen vi har der og da så er det ikke noe ellers den siste tiden ved deg som har irritert meg. (Stort sett så har jeg en tendens til å bli litt irritert dersom folk ikke skulle være enig, eller tro at noe annet er fakta enn det som i virkeligheten er den store realiteten). Igjen, med MINDRE jeg virkelig liker deg har jeg mest sannsynlig rett.

En ting er de gangene jeg har rett. Men en annen ting er når jeg VIRKELIG har rett, når det ikke er noe tvil, når du plutselig innser at det er en like stor selvfølge at du akkurat har tatt feil som at flere unge i dag heller vet om Pewdiepie enn at de i hele tatt har hørt om Marilyn Manson, DA er det godt å være inni den store egobobla mi i noen timer.

Så kan jeg også legge til at jeg generelt kan være noe skadefro når det kommer til enkelte mennesker, så iblant holder det å bare få opp et Snapchat-bilde fra vedkommende om at han eller hun har fått deler av dagen "ødelagt" etter å ha blitt vekket av naboen som spiller det nyeste albumet til Lasse Stefanz på høyt volum klokken ni på dagen. JA, jeg er et råttent menneske xD

"Du har oppnådd et trophy"
Men det er ikke bare etter en og annen diskusjon mot en og annen muldvarp jeg liker å bli belønnet med en ekstra belønning, jeg har også en viss svakhet for den tilfredsstillelsen det ligger i å låse opp diverse trophys i forskjellige spill på enten Play Station 3 eller 4.

Jeg er en fyr som lever litt etter ordtaket "hvis ingen har sett det har det heller ikke skjedd", og jeg liker å bli latt merke til. Jeg liker å se at folk faktisk har mulighet til å se at jeg får til ting, at jeg har oppnådd noe. Greit nok, hvis man aldri vasker eller støvsuger kommer man mest sannsynlig til å bli kvalt til slutt, men det gir likevel mer glede i å gjøre det om man faktisk har venner som kommer på besøk og kan bevitne de skinnende krystallene.

Det jeg sier nå er IKKE at spillet i seg selv ikke kan være tilfredsstillende nok. Men for min del har muligheten til å låse opp trophyes som du deretter kan synkronisere og blottlegge foran hele verden gjort det som i utgangspunktet kan være en helt grei runk om til noe enda litt mer... Orgasmisk.

Game Of Thrones-låta
Duuuuuuuuuuuuuuuuu-duuuuuuuuuuuuu-dududu-duuuuuu-duuuuduuuuuuduuuuuuduuuuuuuuuuu!!!!!

Ah, thema-låta til "Game Of Thrones" er og blir noe av det mest episke og fantastiske som noe menneske noen sinne har komponert. Hvis jeg BARE skulle høre på en eneste melodi resten av livet hadde det måtte bli nettopp den. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt denne låta nå, men du kan vedde minst et par drager og en dverg på at det har blitt en kvart Westeros.

En ting er at jeg har sett alle episodene som har kommet ut til nå, og at jeg har fått hørt den en del ganger på den måten. Men jeg har også hatt låta på repeat en god del ganger via både Spotify, Itunes, samt på Ipoden min. Hvis man ikke føler noe når man har denne låta på, ja da er man rett og slett enda mer råtten i sjela si enn en zombie som har ligget fastmost til en vegg i solvarmen i 3-4 uker.

Energidrikker


Så var vi kommet til den mest usunne synderen av dem alle. De kjære energidrikkene. Red Bull, Red Bull Summer Edition, Monster, Rockstar, Burn... Samme det, bare jeg har noe. Jeg er ikke helt nødt til å ha i meg noe hver eneste dag, men jeg merker lett forskjellen på en dag med og en dag uten, for å si det sånn.

En dag uten kan fort bli hakket mindre effektiv, kreativ og i hele tatt oppegående dag. Og en dag uten nok effektivitet, kreativitet, samt følelsen av å ikke være oppegående nok er for meg en mindre bra dag å leve på. Nå foreksempel, akkurat når disse linene her blir skrevet har jeg heller forholdt meg til iskaffe (de små) da jeg så og si har hatt en sosial avtale hver eneste dag. For med en større boks Red Bull innabords f.eks er det fort gjort at døgnrytmen blir noe skjøvet på, og det er ikke helt heldig når jeg en sjelden gang har en såpass "opptatt" uke som jeg har i skrivende stund Jon Blund.

Det skal også sies. Iskaffe smaker helt greit. Men jeg er som kjent også ganske glad i det mer søte. Og før jeg glemmer å nevne det. Det er ikke "bare" energien til disse forskjellige energiboksene som er med på å fylle den bekmørke sjela mi med rosa krokofanter og sånt, det er noe med de forskjellige smakene som gleder mitt hjerte også, også er jeg ikke så glad i "vanlig" brus lengre..

SHOPPING!
Og helt til slutt... Jeg er en selvdiagnosert shopoholiker. Jeg er veldig glad å bruke penger, og siden jeg er en såpass spontan lykkejeger som jeg tross alt er så er dette en glede jeg ikke har kjent på alt for sjeldent de siste årene. Noen ganger er gjerne det å opprette og sende en eller annen bestilling et eller annet sted oftest mer pirrende enn å i etterkant benytte seg av selve produktene man har kjøpt.

Ah, for ikke å snakke om å ta bilder av det jeg har bestilt når jeg omsider har fått det forså å legge det ut på Instagram, Facebook og/ eller bloggen etterpå og forhåpentligvis motta noen deilige likes og kommentarer i tillegg. Så om det jeg har bestilt egentlig skulle vise seg å være kjedelig så har jeg ihvertfall fått litt ut av det dersom sosiale media har hjulpet meg med et par tomler opp.

Når det igjen er sagt. Jeg er ikke så skrekkelig på dette viset nå lengre. Før gikk jeg gjerne så amok som økonomien kunne tillate det, og litt til, nå går jeg mer sånn amok basert på om det ihvertfall er 75% sjanse for at jeg kommer til å bruke det. Hvis det gir noe som helst mening for dere. Og hvis ikke så går det helt greit. Nesten.


- Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Hvilke små, enkle gleder har du i ditt liv?

Vi reblogges!



- Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no



0
07.06.2016, 18:49

Er det ikke litt rart å tenke på at fra selv noe så stygt og trist som en grøftekant kan det en gang iblant dukke opp noe vakkert? Noe som i teorien nesten ikke skulle hatt livets rett, men som på en eller annen måte har klart å komme seg opp og frem likevel. 

En påminnelsen om at selv i det mest meningsløse finnes det et håp, en mulighet, et liv. En påminnelse om at det er ikke nødvendigvis hvor vi kommer fra, men hvor vi sakte, men sikkert strekker oss som til syvende og sist avgjør hva vi blir.

Noen ganger skal det ikke så mye til. Noen ganger kan man faktisk dyrke noe ut av "ingenting". Det gjelder bare å ha troen på seg selv. Aldri gi opp samme hvor håpløst "alle andre" stadig måtte mene det er. Alt i alt er det bare deg selv som setter den avgjørende grensen. Du og bare du.



Hvor ligger dine begrensninger?

Vi reblogges!


 



- Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no


06.10.2015, 22:55



Yes sir, helt korrekt. Jeg er heldig. Og nettopp det syns jeg er viktig å faktisk tenke over en gang i blant. Selvfølgelig kan man låse seg helt fast i alt som kunne vært bedre, alt det negative. Men hva skal det være godt for?

Til en viss grad kan man faktisk velge hvordan man skal ha det. Eller.. Man kan i hvertfall velge hvordan man skal ta det. Man kan ikke alltid forutse hvordan helsa skal være. Man kan ikke bestemme at alle man er glad i skal leve godt og evig. Og det er heller ikke alle som kan være like heldig med økonomien. Dessverre. Men man kan likevel - i det minste til en viss grad - bestemme hvordan man skal takle det som skjer.

Dessuten er det helt fantastisk hva noe så enkelt som noen tanker kan gjøre. Positivt fokus skaper ikke bare en bedre hverdag for deg selv, men også de rundt. Faktisk kan man si det sånn at nettopp DU gjør verden til et litt bedre sted ved å fokusere positivt, og på den måten der kan vi alle være superhelter, hvis vi bare vil det hardt nok.

Jeg har på ingen måte et 100% perfekt liv, men jeg er likevel som nevnt over - heldig. Og nå skal jeg fortelle dere litt om hvorfor nettopp jeg er så heldig som jeg tross alt er.

Jeg er heldig fordi:..

1. Jeg har en helt fantastisk kjæreste.

2. Jeg har noen helt fantastiske venner.

3. Jeg kan kontakte så og si hvem jeg vil når jeg vil, uavhengig av geografisk avstand.

4. Jeg ingen alvorlige helseplager - jeg er ikke syk.

5. Jeg har en trygg og god økonomi.

6. Jeg er fri og kan i teorien gjøre akkurat hva jeg vil.

7. Jeg er fremdeles ung og lovende.

8. Jeg har noen helt fantastiske, trofaste fans.

9. Jeg lever i et land som folk flykter til, ikke som folk frykter fra.

10: Jeg er meg, og jeg har ganske enkelt det livet som jeg har.


Helt til slutt vil jeg gjerne gjøre et forsøk i å kaste denne ballen videre til Jessica Waldorf, Nerdinnen og Ladyaugust. Tar dere i mot? :)

Hva gjør nettopp DEG heldig?

Vi reblogges!



24.03.2015, 19:53

Leste akkurat en artikkel på dagbladet.no som skal være skrevet av en "sint mor!" som nå raser over en sekvens som ble vist i Nrk-programmet "Underholdningsavdelingen" på lørdag.

Først av alt vil jeg starte med å dele den sekvensen som den sinte moren bråker over.


Kirsten Falch, den sinte tobarnsmoren skriver:

© Fra dagbladet.no

Nå kjenner jeg ikke hennes to sønner, og det er mulig hun har rett i at de ikke får med seg ironien eller poenget med den. Men selv om de kanskje ikke får med seg hva sekvensen egentlig prøver å si så tror jeg likevel at barn på den alderen (11 og 13) er i stand til å skjønne at dette bare er på tull og ikke virkelighet.


© Fra dagbladet.no

Jeg lurer herved litt på hvilken virkelighet denne moren faktisk lever i. Greit nok, jeg mener heller ikke at barn rundt 11 år trenger å presenteres for det aller verste som finnes av vold og elendighet enten det er fiksjon eller ikke, likevel mener jeg denne sekvensen passerer. 

De fleste barn i dag har gjerne sett langt skumlere, mer kyniske og voldsommere ting enn dette. Barn helt ned i 8-årsalderen har gjerne både sett filmer som Harry Potter og Lord Of The Rings. Riktignok er disse filmseriene enda tydeligere på at de er eventyr enn denne bolig-sketsjen, men jeg tror likevel at barn flest i dag faktisk er i stand til å skjønne at dette bare er tull. Jeg skal ikke en gang begynne å snakke om hva de fleste barn i dag søker opp og finner ved et par museklikk over internett.. Har hun i hele tatt hørt om Pewdiepie?

Ja, vi blir presentert for et par døde kropper, og ja det er også en del blod. Men jeg mener at den muntre og trygge stemningen som ellers er i de 2-3 minuttene er med på å ufarliggjøre nettopp disse tingene. Hadde de gjort sekvensen med dystrere musikk, mørkere bilder og generelt råtnere stemning så skulle jeg så smått begynt å forstå disse reaksjonene. Men det gjør jeg altså ikke og mener denne Kirsten Falch overreagerer, og undervurderer dagens barn.


© Fra dagbladet.no

Lykke til med det. Personlig tror jeg ikke NRK kommer til å merke noe særlig til forskjell på seertallene neste helg sammenlignet med den som gikk da de fleste i 2015 ikke er såpass gammeldags. Jeg vet det finnes nok av hårsåre der ute, men jeg liker i hvertfall å tro at det ikke er SÅ ille xD

For dere som ikke helt vet når dette programmet går kan jeg avslutningsvis legge til at "Underholdningsavdelingen" går fra klokken 20.55 til 21.35 (på lørdager), noe som er med på å gjøre denne sekvensen enda mer uskyldig etter min mening.

Hele artikkelen kan leses her!

Hva mener dere? Gikk NRK over streken med å vise denne sekvensen på lørdag?

Vi reblogges!



14.03.2015, 11:01

"Hun sa, så da sier jeg det samme!"
Si meg, hvem er det egentlig som bestemmer hva som er bra eller ikke? Hvem er det som bestemmer hva som smaker godt og hva du bare kan styre unna?

Det sies at mange mennesker er både vanedyr og slaver av flokkmentalitet. Vi skal helst ikke skille oss for mye ut og dersom mesteparten av vennegjengen din mener at den filmen som går akkurat nå er dritt, ja så er den det. Eller?



For en stund siden spurte jeg en venn av meg om h*n hadde prøvd den nye Coca Cola Life. Jeg fikk til svar at nei, det har h*n ikke og det skulle h*n heller ikke fordi h*n hadde hørt at den smaker drit. Med andre ord - der hadde noen andre tatt en avgjørelse om hva h*n skulle mene om den saken.

Og det er helt greit. Jeg mener, dette angår jo ikke meg eller noen andre for den saks skyld. Om et enkelt individ selv står for sine egne valg, og hva hun/ han skal tenke i livet er kun opp til han/ hun selv. Men samtidig må jeg få si at jeg syns det er litt trist når noen lar andre få tenke for seg. Slike mennesker kommer sjeldent alt for langt her i verden.

Andres synspunkter er ingen fasit
Personlig har jeg aldri vært særlig god på å la andre "fortelle" meg hva jeg skal mene, gjøre og tenke, er det noe enkelte der ute har fått høre gjennom åra så er det det. Likevel så ignorerer jeg ikke totalt hva andre synes om noe. Eller noen. 

Jeg kan foreksempel lese diverse anmeldelser om en film som ikke får alt for gode kritikker, være forberedt på at filmen ikke nødvendigvis er så bra som jeg hadde håpet, men likevel gå for å se den. Noen ganger viser det seg at kritikerne har "rett", men andre ganger helt "feil". Jeg mener, det finnes ingen fasit der ute på hva som er bra og hva som er dårlig. 

En anmeldelse er jo først og fremst anmelderens individuelle mening om noe og slettes ikke svaret på hva du kommer til å mene, eller dine venner for den del. Som det står med litt tykkere skrift over - Andres meninger er ene og alene, andres meninger. Punktum finito.





Og selvfølgelig. Man skal ikke kutte av seg ørene helt heller. Noen ganger kan det være lurt å ha andres ord i hvertfall lagret litt i bevisstheten. For det finnes jo situasjoner hvor det beste kan være å lytte til andre, bare ikke andres meninger overdøver dine egne tanker helt og i verste fall blir til "dine" meninger og tanker.

I hvor stor grad påvirker andres meninger dine valg?
I hvilke sammenhenger mener du det er lurt å lytte litt til andre?

Vi reblogges!



0
09.03.2015, 22:04

Vi mennesker har alle hver våre mål og drømmer i livet, men er det noe vi har til felles så er det at absolutt ingen ønsker å mislykkes. Jeg har virkelig vondt for å se for meg at det faktisk finnes noen der ute som ønsker å være mislykket. Joda, det finnes vel de som faktisk ønsker å være en taper, men da antar jeg at man i hvertfall ønsker å lykkes i det, og ikke vil mislykkes ved å ikke være en taper?

Uansett. Samme hvilken vei vi velger å gå vil det alltids finnes både opp- og nedoverbakker, det er det ingen som kommer utenom. En hver løype har sine hindre, også videre.


© Bildet er tatt fra blog.rjltechnologies.com

I kveld tenkte jeg å lage en liten liste til ting man kan tenke på og/ eller gjøre når noe plutselig ikke føles så jævla allright. Se gjerne på dette innlegget som en guide ut av grøfta og tilbake til hovedveien.

I. Tidsperspektiv-maskinen
Noen ganger hjelper det å se ting i perspektiv. I perioder hvor jeg føler meg nede prøver jeg å se litt tilbake. For bare 3-4 år siden var jeg foreksempel veldig usikker på meg selv når det gjelder reising og visste ikke helt om jeg noen gang ville tørre å dra noe sted utenfor Oppdal alene. Siden den gang har jeg vært og besøkt både Nordfjordeid i Sogn og Fjordane og Voss (to ganger) i Hordaland, helt uten at jeg hadde med meg noen på selve reisen.


© Bildet er tatt fra aragec.com

I dag tidlig gikk jeg forresten gjennom et par eldre blogginnlegg og la raskt merke til hvordan jeg har utviklet meg de 5 årene jeg har hatt blogg. Ikke bare har jeg blitt flinkere til å skrive og bedre til å ta bilder, jeg har også utviklet meg ganske betydelig som menneske. Blitt mer moden, men samtidig klart å beholdt identiteten min, om det henger på grep.

Det er viktig å ta vare på fortiden, sånn at man lettere kan se ting i perspektiv. Men også for å lettere unngå å gjøre de samme feilene på nytt.

II. Musikk
Lite er like inspirerende, oppmuntrende og motiverende som musikk. Det finnes minst en låt for en hver situasjon i livet. Kjærlighetssorg? Føler du deg ignorert av vennene dine? Har du forspist deg? Er videoen med deg og naboen kommet på avveie? Eller er kanskje Destiny-kontoen blitt hacket? Samme hva saken er, det finnes en sang for det.

Noen ganger kan det virkelig lønne seg om man har en egen motivasjons/ trøste-spilleliste liggende klar.


© Bildet er tatt fra blog.rjltechnologies.com

Her er noen låter som jeg pleier å høre på når jeg trenger å komme meg litt opp igjen:
Arch Enemy - You Will Know My Name
Bonnie Tyler - Holding Out For A Hero
Eminem - Survival
Florence + The Machine - Shake It Out
In This Moment - Dirty Pretty (eventuelt Marilyn Manson - The Beautiful People)
Joe Esposito - You′re The Best Around
Ozzy Osbourne - Life Wan′t Wait
Rilo Kiley - A better Son/Daughter 

III. Ta deg en tur
Noen ganger når man enten føler seg litt nede eller bare noe umotivert og/ eller uinspirert trenger det ikke være så mye mer som skal til enn å rett og slett gå seg en tur. Man trenger ikke nødvendigvis gå/løpe/jogge/krype/kjøre/sykle (etc) så langt heller, ofte er det gjerne mindre som skal til enn hva man skulle tro.


© Bildet er tatt fra michaelalexanderchaney.com

Ta deg en tur til nærmeste kjøpesenter foreksempel, du trenger ikke handle noe, men bare ha det kjøpesenteret som et mål du skal gå frem og tilbake til og fra. Finnes det flere veier til dit du har tenkt å deg så gå gjerne for en av de veiene du har benyttet deg av minst tidligere.

Du trenger ikke en gang å ha et spesifikt sted å gå til. Å la føttene/ hjulene "overraske" deg kan være minst like forfriskende!

Hva pleier du å gjøre når humøret, motivasjonen eller inspirasjonen ikke er på topp?

Vi reblogges!



0
28.02.2015, 18:34

Neimen hei! Sitter du her og leser du da på selveste lørdagskvelden? Nå kan du tro at jeg ble glad. Her sitter jeg med et helt blankt innlegg fordi jeg tenkte at ingen vil ta seg tid til å lese nå i kveld - Også kommer du jammen innom og ser hvordan det står til med meg. Nå ble jeg jammen meg glad. Takk skal du ha :) Og forresten, det står ikke så veldig til i kveld, jeg sitter ;-)



Som du kanskje har hørt og til og med sett rykter om så trenger vi mennesker mat (og drikke) for å fungere best mulig. Dersom vi slurver bort maten kan det få fatale følger og man kan i verste fall bli oppsøkt av Jesus som drar fram tryllestaven sin og gjør deg om til en fyrstikk. Og du vet hva man sier om fyrstikker? De er temmelig lett å knekke!

Konsentrasjon, Helse og Fokus vil så veldig gjerne være venner med deg, men dersom du fryser ut Mat og Drikke så... Ja, så kan de rett og slett bli litt usikre på deg, og redd for at det samme skal skje med dem, og da kan det fort hende at de trekker seg litt unna.

Det er nemlig sånn at Konsentrasjon, Helse og Fokus står Mat og Drikke veldig nærme. Hvis den ene blir behandlet dårlig og føler seg skyvet vekk.. Ja, så trekker altså de andre i gjengen seg mer og mer unna etter en stund også. Som du skjønner, denne gjengen vil helst være sammen. Bestfriends forever og alt det der - Da står de sterkest, og det samme gjelder også deg.

Og tro meg... Du trenger flest mulig av disse gutta i livet ditt for å overleve best mulig. For dersom du mangler noen av dem og du står mer eller mindre alene, ja så kan det fort hende at Sykdom, Svima, Blek og Gretten kommer bort til deg, og de er jammen ikke god å ha med å gjøre.

Selvfølgelig, noen ganger hender det dessverre at de kommer bort til deg og bare "må" plage deg likevel.. For som sagt, disse gutta er virkelig noen drittsekker, men du står likevel sterkere i kampen mot dem hvis du har invitert noen av de godguttene jeg nevnte ovenfor inn (og ut) i livet ditt.



Det er de færreste som overlever en slik krig alene. Og ta ikke dette personlig, men jeg tviler på at du er et av unntakene. Selv guder og demoner trenger Påfyll for å holde Ork i sjakk i lengden, og da sier det seg selv lille du virkelig trenger noen å alliere deg med samme hvor lite lyst du skulle ha på de til tider. For klart. Noen ganger kan de være ganske ufyselige og teite av seg, men tro meg når jeg nå skriver - De mener det godt innerst inne, og er god på bånn. Ok, på bånn kan de være litt bæsj til tider, men heller bæsj enn fyrstikk si.

Og med de ordene håper jeg at du får en fortreffelig god kveld. Og husk: Ikke glem å spise :-)

Vi reblogges!


29.01.2015, 11:20

Min kamp, mine sår!
Innimellom kan livet føles brutalt vanskelig. Til tider er ting så mørkt og dystert at man føler man bare vil gi opp absolutt alt. Noen ganger kan man føle seg så håpløst ensom og mislykket at det virker som alt er totalt blottet for mening, tro og håp.

I de siste dagene har jeg igjen opplevd å fått et kjempeslag rett mot brystet som siden har gjort jævlig vondt i både kropp og sinn. Jeg har vært redd. Jeg har vært sint. Jeg har vært deprimert. Jeg har vært lei meg. Ja, jeg har til og med vurdert å ta mitt eget liv igjen...

Jeg har enda ikke kommet meg skikkelig etter det som nylig har skjedd, men jeg har likevel nå bestemt meg for å ikke la dette bli slutten for meg. Selv om det fortsatt gjør ganske vondt og trolig kommer til å gjøre det en stund fremover så akter jeg å ikke la fortvilelsen, sinnet og all sorgen ta fullstendig overhånd.



Alt for mange ganger tidligere har jeg blitt liggende på bunn og nærmest nektet meg selv å reise meg opp igjen. Men hva har det egentlig vært godt for? Hva har jeg fått ut av alt den evige torturen, alle de uendelige hatske og nedbrytende tankene?.. Ok, jeg har nok gjennom en del innlegg her på bloggen kanskje vært en liten trøst for andre på en eller annen måte i den forstand at noen der ute har funnet en blogg å kjenne seg mer igjen i som bekrefter at man ikke er alene om lignende tanker og følelser. Men utenom det er det ikke særlig mer verdt å nevne på den positive siden.

"Ta deg sammen, ikke ta ting så seriøst. Det er de som har det verre enn deg!"
Jeg skal på ingen måte komme med noen utspill nå hvor jeg kommer med en pekefinger på at det rett og slett "bare" er å ta seg sammen, at man ikke trenger ta ting så dønn seriøst og at det er alltids noen som har det verre. For det første... Slik jeg ser det er det ikke "bare" å ta seg sammen i en hver situasjon, vi er alle forskjellige og noen ganger er faktisk bedre å ikke stresse og heller tillate seg å være deppa, sint og lei seg en stund. Hastverk er som kjent lastverk og jeg tror at hvis man i enkelte situasjoner undertrykker diverse følelser og tanker og stresser for mye med at ting skal bli mest mulig "perfekt" igjen så er det lettere å få et større tilbakefall.

Og ja. Så var det det med at det alltid er noen som har det verre enn deg selv da. For noen kan det i samtlige situasjoner rett og slett hjelpe å se ting i perspektiv for at man lettere skal komme seg over ting eller i hvertfall prøve å fokusere litt mer på noe annet. Men igjen, vi er alle forskjellige. Sånt kan fungere for noen, men det er ingenting der ute som er for absolutt alle. Skal man først dra frem "det er de som har det verre"-fjøla så bør man først og fremst være litt forsiktig med hvordan man sier det, for sånt kan veldig fort gjøre vondt, mye, mye verre. Man skal være forsiktig med å løpe over et minefelt.

Jeg vil gjenoppstå!
Som jeg nevnte ovenfor har jeg igjen slitt en del psykisk de siste dagene. Jeg har brukt mye energi og tid på å være alle de triste tingene, men... Jeg har også denne gangen bestemt meg for å ikke bli liggende lengre enn nødvendig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å bekjempe det store, ondsinnede monsteret som har trengt seg inn i tilværelsen min nå, men jeg SKAL, SKAL, EGGESKALL komme seirende ut av hele fordømte situasjonen til slutt.

Kanskje har det litt å si at jeg har vært borti lignende situasjoner tidligere og at jeg med andre ord har et par erfaringer flere nå enn for noen år tilbake. I tillegg kunne situasjonen vært betydelighet mørkere enn den er per dags dato. Det finner jeg faktisk en liten trøst i, og det er faktisk noe jeg har klart å tenke ut og innse selv.



Dessuten er jeg redd for alt som kan skje dersom jeg tillater å la det fordømte monsteret dra meg lengre ned i en lengre periode. Jeg har mistet for mye i løpet av mitt 23 år lange liv på å være bitter, deprimert og sint. Det har på sikt gått utover blant annet evnen min til å være kreativ her inne på bloggen. Det har gjort at jeg har støtt fra meg langt flere enn jeg har ønsket. Jeg vil ikke brenne så intenst i mitt eget inferno en gang til.

På en eller annen måte skal jeg klare å gjenoppstå. Jeg kan på ingen måte love at det ikke blir et og annet deppe-innlegg fremover, men jeg nekter å bli værende der "for alltid".

Jeg er ingen taper! Ja, jeg er en ganske så misforstått og ensom outsider med skremmende få venner, men jeg er igjen ingen taper. Jeg har vært gjennom så helvetes mange motganger, og jeg har enda aldri gitt opp helt. Det antar jeg betyr ihvertfall noe.

Vi reblogges!


12.12.2014, 17:31

Tidligere i dag publiserte jeg en status som stort sett har fått god respons, men det er tydelig at ikke alle deler den samme begeistringen. Jeg kan egentlig bare legge til et bilde som viser hva det hele går ut på:



Først og fremst vil jeg nok en gang få sagt at jeg er fullstendig inneforstått med at ikke alle mine venner og "venner" på "Facebook" deler den samme humoren som meg selv, og at jeg som vanlig var forberedt på at noen ville reagere og kanskje til og med fjerne meg som venn.

At man ikke nødvendigvis har den samme humoren og interessen for ting er en ting, det er jo sånn det skal være. Ingen er og ingen skal være like. Men over til noe annet. Jeg kan forstå at enkelte anser vitsen min som rasistisk, men må man være rasist for å fortelle rasistiske vitser?

Jeg er en person som har ganske, ehm, mørk humor xD Jeg kan dra vitser om det aller meste. Ikke spør meg hva jeg kan finne på å vitse om, ta heller å spør hva jeg absolutt ikke kan vitse om (ikke at jeg aner hva det er for øyeblikket).. Listen over ting jeg har tullet med gjennom årene har vært lang, men jeg har sjeldent ment noe vondt med det. Jeg har ALDRI ment å såre noen.

Jeg har f.eks ved flere anledninger postet en og annen "død baby"-vits, noe som heller ikke er like populært alle steder, men likevel så ser det ut som den slags vitser er hakket lettere å "komme unna med", enn såkalte rasist-vitser. Forteller man rasistiske vitser er man lettere rasist enn man er psykopat ved å komme med den kjente "hvor mange babyer skal til for å male en vegg"-vitsen (svaret er: Det kommer an på hvor hardt man kaster).


© Bildet er tatt fra go-mrav.com

Har forståelse for at det er veldig lett å bli misforstått av folk som ikke kjenner deg så godt om man slår av slike vitser. Samtidig syns jeg det er noe trangsynt og i overkant lettvint å bare stemple et annet menneske som rasist på grunn av at man har kommet med en og annen vits som den jeg la ut på Facebook i ettermiddag. Hadde det vært sånn at jeg hadde hatt som vane å legge ut vitser om mørkhudede, da hadde det vært en annen sak, da kunne jeg forstått det.

For meg blir det litt som å kalle en person som dreper mange mennesker i GTA og som finner det underholdende for en psykopat. For min del blir det bare for dumt.

Hva mener du? Må man være rasist for å komme med rasistiske vitser?

Vi reblogges!




0
21.08.2014, 18:39

Jeg husker den gangen hvor jeg fremdeles var ung og hadde hele livet foran meg. Den gangen hvor jeg nesten kunne spilt inn en sex-video med uteliggere for å få min dose... Oppmerksomhet. Det var tider det. Vi mennesker er alle så ekstremt forskjellige, samtidig som vi egentlig er veldig like. En ting vi alle har til felles er et behov for å føle anerkjennelse. Behovet for å føle oss sett, og gjerne akseptert, forstått og elsket.

Hvordan hver testikkel og brystvorte der ute får sine fisk opp av elva er like individuelt som hvem vi har fått influensa og spam-mail fra. Noen velger å hjelpe seg selv ved å hjelpe andre forså å påstå at de ikke trenger eller en gang forventer å få noe tilbake, andre velger å stå på gaten og skrike at de har blitt tatt i rumpa av Rune Rudberg. Og noen få velger å offentliggjøre feriebilder med svigermor.

Det er en del faktorer som er med på å påvirke hvor mye oppmerksomhet skal bety for oss. Hva hver enkelt fisk velger å gjøre avhenger blant annet av hvor sosial man er, hvor mange nære venner man har og hvor gode de rundt omkring i bollen er til å vise sin boblende kjærlighet for deg. Men selv ensomme fisk er svært forskjellige fra hverandre, og det samme gjelder også de mer sosialt vellykket svømmerne blant oss. For det er absolutt ikke sånn at man må være ganske ensom for å være blant de som skriker høyest. En godt over gjennomsnittet sosialt velykket og populær lofottorsk kan prompe minst like høyt som en enslig og nærmest usynlig breiflabb fra Hardanger.

Alder har selvfølgelig litt å si. Når man har passert 20 er man gjerne ikke like opptatt av å bli sett og hørt på samme måten som når man er 15. Så til alle dere tenåringer der ute som fortviler, det vil mest sannsynlig bli bedre om 6-8 år. ^^

Men hva har oppmerksomhet betydd for meg? Jeg fikk ofte høre en gang i tiden at nesten alt jeg foretar meg er gjort for å få oppmerksomhet. Jeg har blitt kalt for en oppmerksomhets-hore og Satan vet hva jeg ikke har blitt kalt. Og ja, jeg er det. Det har jeg aldri benektet, jeg liker oppmerksomhet. Men samtidig er det ikke helt sant at jeg gjør alt for å bli sett og hørt. Mye av det jeg har lagt ut som har vært noe kontroversielt har jeg skrevet eller laget av andre grunner også.

Noen innlegg har jeg skrevet først og fremst for å lette på trykket foreksempel, som den gangen jeg hisset på meg en haug av rosabloggere og deres tilhengere fordi jeg mente de var noen sauer. Greit nok, jeg la litt ekstra tykt på for å provosere, men de innleggene der ble like vel først og fremst skrevet for å lufte litt meninger jeg hadde på lager.

En enda litt mer kjent og omtalt sak er nakenbildene jeg har tatt og publisert gjennom årene. Den 27. februar 2012 skrev jeg et lite innlegg om hvor dobbeltmoralsk jeg synes det er at sex og nakenhet gjerne blir reagert mer negativt på enn ting som har med vold å gjøre. Jeg hadde før dette innlegget lagt ut en del ganske "drøye" innlegg bestående av både tekst og bilder som nok for enkelte kan ha blitt tolket som for herliggjørelse av vold. Likevel var det nesten INGEN som reagerte på det, men når jeg la ut et bilde av meg selv hvor man kunne se ALT, DA fikk jeg høre det. Det var det det innlegget handlet om, og kommentarene jeg fikk bekreftet at jeg hadde rett. Folk er og blir en gjeng uforståelige idioter.

Nå godt to år senere er det kanskje de som lurer på om jeg angrer. Altså, det har jo ikke akkurat vært mye nakenbilder fra meg de siste månedene. Svaret er nei, jeg angrer ingenting. Jeg hadde lagt ut flere bilder i dag uten å tenke meg om hvis jeg hadde hatt en god grunn til det. Skulle det dukke opp en sak hvor jeg hadde syntes det hadde passet å kle meg helt naken forså å dele det med hele verden hadde jeg ikke nølt et sekund.

Jeg synes ikke det er så skummelt å være naken i offentligheten, og om så noen skulle misbruke bildene... Be my guest. Uansett hva man legger ut på nett så er det alltids en sjanse for at det kan bli misbrukt. Selv bilder hvor jeg er fult påkledd skal det ikke mange museklikk til for å manipulere så det kan se ut som jeg er naken. Og ja, hva så om en eller annen 80 år gammel mann runker til det jeg har? For meg er det bare et komplement. Sært, ja. Men fremdeles et komplement.


Ikke følg strømmen, SKAP DEN!

Helt til slutt skal jeg oppsummere kort hva oppmerksomhet betyr for meg. Jeg skal igjen være ærlig å si at det lenge har betydd ganske mye for meg, og at jeg til tider har gjort et og annet ganske impulsivt for å få mest mulig reaksjoner, kommentarer, likes, etc. Fremdeles betyr det ganske mye for meg, kanskje særlig fordi jeg er såpass mye alene som jeg er og dessverre har litt for lite kontakt med folk (som btw DIGGER meg for den jeg er, uansett hvor mange nakenbilder og kvasse innlegg jeg legger ut om stort og smått), men også fordi jeg er et simpelt, men still awesome menneske. Akkurat som deg, bare litt annerledes.

Hvor mye betyr oppmerksomhet for deg? Hva er det "drøyeste" du har gjort for å bli latt merke til?

Vi reblogges!




0
09.05.2014, 21:51

Hadde egentlig tenkt å holde kjeft om det, men nå kommer det likevel. Jeg kommer IKKE til å støtte den IDIOTISKE badeutfordringen som går nå, av to årsaker. Først og fremst er jeg ikke noe glad i det meste som er blitt veldig mainstream. Jeg synes dette er å støtte en form for gruppepress, og gruppepress er noe av det jævligste jeg vet om. Det blir litt som om jeg skulle begynt å drikke alkohol. Bare innrøm det, dere fleste som drikker begynte på grunn av at "alle andre" gjør det. Jeg kan ikke få sagt det nok hvor sterkt jeg misliker slike ting som folk flest gjør fordi "alle andre" har begynt å gjøre det, det er i hvertfall hva jeg tror om denne greia... Jeg gidder ikke å være en sau.



Den andre grunnen er at jeg ikke har så veldig lyst til å bade ute nå da jeg ikke vil oppmuntre kroppen til å skaffe seg lungebetennelse og det som er. Takk!




1
04.01.2014, 10:44

Så var det på tide med et nytt "sinnainnlegg" igjen. På onsdag skrev jeg et innlegg om nyttårsnatta om hvordan jeg hadde opplevd den og taklet den. Det burde være veldig klart etter å ha lest dette innlegget at jeg ikke liker og ikke takler nyttårsaften og andre spesielle dager i året noe særlig bra. Det burde også være klinkende klart at jeg ikke liker å høre ting som "godt nyttår" og "god jul", særlig førstnevnte i denne saken.

Likevel klarte noen å skrive nettopp "Godt nytt år høhøhø ;)))" som jeg besvarte med "Du måtte selv om jeg har bedt om å ikke gjøre det?". Fikk "juppppp :)" som svar og jeg besvarte så denne kommentaren med å fortelle vedkommende at jeg synes dette var veldig respektløst og unødvendig. Og at denne personen av alle burde fatte bedre vett som selv sliter med psykisk helse da det er så og si det bloggen til vedkommende handler om.

Dette hadde tydeligvis noen andre fått med seg og ba meg om å slutte å ta alt så jævlig seriøst, diagnoser eller ei. Ja, dere kan forsåvidt lese resten av kommentarene selv ved å klikke her!

Det jeg vil frem til med å skrive dette innlegget er først og fremst at man ikke burde be andre om å ta seg sammen uavhengig av hva man selv har slitt med og hvordan det har blitt taklet. Det at du kanskje har opplevd enda tøffere og verre ting enn andre og likevel klart komme ut av det og nå takler livet ganske greit betyr for faen meg at du kan komme og fortelle andre hvordan de skal takle sine utfordringer i livet. Mennesker som ber andre om å ta seg sammen er noe av det mest ignorante og respektløse jeg vet! Så er krypet til og med anonym, selvfølgelig...

Vet jeg tidligere har skrevet om noe lignende i november, men synes sånne "Ta deg sammen"-holdninger er såpass viktig å slå hardest mulig tilbake på, da slike holdninger synes jeg folk skal holde seg for god til. Igjen, uansett hva de selv har vært gjennom og uansett hvor bra de selv har klart å komme ut av det etterhvert. Det handler i det hele om at vi alle er forskjellige, vi takler og opplever alt svært forskjellig, og det handler om respekt! Særlig det siste synes jeg de to personene som hadde kommentert årets første blogginnlegg ikke viste særlig mye av.

Vi reblogges!





02.01.2014, 10:09

Pornografi eller undervisning?
Jeg har skrevet om det før. Det vet jeg at jeg har gjort. Sist jeg skrev om det tror jeg det var i et gjesteinnlegg hos en annen. Den bloggen er fjernet nå av blogg.no etter at eieren av bloggen la ut en video med nærbilder av at hun stimulerte sin egen klitoris. Det fant blogg.no upassende og det ble altså prikken over i`en for denne bloggeren.

Litt senere gjorde Nrk akkurat det samme som denne venninnen av meg. De viste usensurerte, detaljerte nærbilder av at en av programlederne i "Trekant" som fingret seg selv mens en eldre kvinne opplyste oss om hvordan det skal gjøres. Men da heter det plutselig "undervisning", ikke pornografi... Skal jeg være helt ærlig så tror jeg det kommer veldig an på øynene som ser. For alt jeg vet kunne den videobloggen være en hjelp for litt usikre nybegynnere og den sekvensen i "Trekant" var det helt sikkert noen som så på som pornografi, og som har brukt det som det også.

Mitt forhold til å være jomfru
Vel, nå var det altså meg selv, eller mer konkret det å være jomfru dette innlegget skulle dreie seg om. Jeg har aldri lagt skjul på det, jeg er 22 år år gammel og jeg har ikke penetrert en kvinne enda. Den eneste form for seksuelle aktiviteter jeg har vært borti har vært ting jeg har gjort med meg selv, i alenerom. Så spennende er den saken, liksom.

Det faktum at jeg er jomfru er noe jeg som regel tar ganske kult. Jeg tror det er verre for en del andre. Da særlig for de som er yngre enn meg og går på skole enda og kanskje føler et viss gruppepress fra venner og samfunnet generelt. For mange er det jo det å kaste jomfrua på døra så og si det fester handler om, for de det gjelder. Selv har jeg aldri vært på noen fest, men jeg har hørt en del historier. Mange av de kunne jeg egentlig vært foruten.

Hadde det ikke vært for at jeg selv er en avholdsperson med såpass sterk sosial angst hadde jeg sikkert hatt minst et nummer nå. Særlig da jeg var sånn 16-18 år tenkte jeg mye på enkelte venninner og kvinner generelt som den store muligheten. Ja, jeg så nærmest enkelte kvinner som mer et sexsymbol fremfor noe annet. Rypa med de riktige bjellene som jeg en gang skulle lage musikk i. Men så ble det aldri noe. Jeg tror at når man er såpass sexfiksert og nærmest besatt av å få seg noe så blir man ofte fersket for det. Det var en kveld i 2010 hvor ting helt sikkert kunne ha forandret seg. Men saken er at da var hun full, mens jeg var klin edru. Så da var det moraltrollet i meg som kom frem, og jeg er veldig glad det ikke ble noe der og da. Det hadde bare ikke blitt riktig!

Jeg var som sagt ganske sexfiksert før, slik som de fleste andre gutter i en viss alder. I dag bryr jeg meg minst mulig om hele greia. Jeg føler at jeg har et ganske rolig forhold til jomfrudommen min, litt verre er det når det kommer opp en sexscene eller noe i en film eller på tv. Men det har mest med sjalusien ovenfor noen andre å gjøre. Hver gang jeg nå ser noe som har med sex å gjøre et sted så tenker jeg på en bestemt person, og blir veldig sjalu og deprimert som ofte fører til at jeg blir veldig sint og får lyst til å skade meg selv. Men som sagt, jomfrudommen min er noe tar ganske rolig. Faktisk er det noe jeg nærmest har gitt helt opp. Jeg er alt for usosial til at det kan bli noe.


Kjære eventuelle eier av denne traktoren. Håper det er greit at jeg "lånte den" i noen sekunder.

For å ligge med noen bør man helst ha kjent hverandre en stund og helst ha hatt noe med hverandre å gjøre i "virkeligheten" i en stund. Altså ha snakket sammen annet enn bare over nett og telefon. Det er ikke så mange som bare hopper på (spesielt ikke edru) en de såvidt har møtt liksom. Jo, jeg vet det finnes en god del folk som gjør det også, men de fleste jeg kjenner er ikke sånn. Jeg vet om noen, men det er igjen folk jeg selv helst ikke vil ta i med lillefingeren en gang. Så da er det bare et alternativ igjen, gå ut en helg hvor det serveres alkohol, hvor folk har litt færre sperrer. Det skjer ikke. Jeg synes ikke noe om folk som drikker, jeg synes rett og slett folk er dum når de gjør det.

Så igjen. Jeg anser sannsynligheten for at jeg blir kvitt jomfrua som mikroskopisk liten. Mye mindre en penisen Knut Ove Knausgård. Når jeg verken går ut og drikker, og generelt har så lite med folk og gjøre og ikke en gang gidder å lage meg en profil på visse nettsteder så anser jeg sannsynligheten som så vidt på 10%...

Hva slags forhold har du til seksualitet? Er du jomfru? Hvis ikke, når var din første gang? Og er din første gang noe du er mest stolt av i ettertid eller har angret på?

Vi reblogges!

Les også: Jomfruens lyssky


29.11.2013, 04:09

For første gang i mitt "liv på Facebook" har det nå blitt fjernet et bilde av Facebook selv på min profil. Bildet ble rapportert fordi noen har funnet det "støtende", på en pornografisk måte. Er kort fortalt snakk om et eldre bilde jeg la ut av en erotisk årskalender jeg hadde for en stund tilbake, som jeg ville vise frem da jeg hadde fått den. Og jeg har selv sensurert det som måtte være "støtende". Man ser ingen kjønnsorganer. Man så ikke en gang noe som ser ut som noen som penetrerer en annen. Det eneste støtende man kunne se var noen puppper jeg ikke hadde sensurert...

Jeg finner det veldig ironisk at dette bildet er det eneste som er rapportert med tanke på at man skal ikke lete lenge før man finner en del bilder av både meg selv og andre som viser det som kan minne om selvskading, tortur og det som verre er. Igjen er sex verre enn volden. Forstå det den som kan, jeg kan ikke. Ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt. Da jeg for rundt to år tilbake hadde et blogginnlegg som tok for seg det at folk reagerer ofte sterkere på nakenhet enn vold så ble det full baluba fordi jeg hadde lagt til et usensurert bilde av meg selv for å lage et eksempel. Et eksempel som da ble veldig sterkt bekreftet da folk gikk noe amok med kommentarene, noe som ALDRI har skjedd når jeg har lagt ut mer voldelige og groteske bilder... Enkelte er og blir idioter.

Helt til slutt har jeg en enkel melding. Dersom du ikke liker det jeg skriver og publiserer. Enten det er her på bloggen, på Facebook eller andre steder jeg er aktiv; det er virkelig ingen som tvinger deg til å være inne på mine sider. Finner du det jeg legger ut så støtende, fjern meg gjerne som venn. La vær å se på det jeg lager, deler og publiserer. Ikke vær en sånn jævla drittunge.

Og en ting til. Meg og mitt blir dere ikke kvitt uansett, dere må bare leve med det!

Vi reblogges!


28.11.2013, 03:34

Har de siste timene vært en viss debatt på Facebook-siden min etter at jeg delte et blogginnlegg fra den flotte bloggeren Jane Teland. Innlegget dreier seg kort fortalt om innvandrere som ikke kan å oppføre seg i Norge. Her har dere en link!

Så fort jeg hadde delt det på min Facebook begynte det å renne inn med kritikk mot dette innlegget. De første tingene folk begynte å kritisere var noe så smålig som at hun har to "selfies" mot slutten. Altså to bilder av seg seg. Virkelig, har det noe som helst å si? Altså bildene har ikke noe særlig med teksten å gjøre, men jeg har en anelse av en viss misunnelse da de som har kommentert dette kun er jenter. Samme med de som har likt disse kommentarene.

Ellers har den aller største kritikken gått ut på at hun ikke har noen kilder for det hun skriver... Og selvfølgelig, det at hun "drar folk under en og samme kam". At hun skriver rasistisk.

Og det er akkurat det resten av dette innlegget skal dreie seg om. Jeg tror jeg har skrevet om hvor raske folk er med å ta opp rasismekortet før, men siden dette er en sak som jeg brenner såpass for kan det godt skrives om igjen.

Etter min mening er det ingenting i noen av innleggene jeg har lest fra Jane Teland hittil jeg finner rasistisk. For meg er en rasist en (innvendig) stygg person som hater en eller flere bestemte grupper mennesker, og som ikke har noe toleranse eller respekt for en eller annen gruppe, kultur, etc.

Det unge Teland skriver er at vi må kaste ut de innvandrerne som ikke kan oppføre seg. De som ikke klarer å respektere norsk lov! De og KUN de er det hun sikter til! Og om det skulle være noen tvil, jeg er 100% enig med henne i hvert jævla ord som står i det overnevnte innlegget.

Setninger som "Jeg har mange utenlandske venner, som jeg elsker at jeg har i livet mitt, med forskjellige religioner og opphav enn hva jeg har.", "Nå snakker jeg ikke om alle, men enkelte. Jeg sier heller ikke at vi nordmenn er bedre og at det er ingenting galt på oss, NEI!" og "Selvfølgelig, de utlendingene som virkelig oppfører seg som normale personer, og som faktisk ønsker å jobbe er hjertelig velkommene i mine øyner." virker det som en større del av de som har kommentert rett og slett har ignorert...

Er man er rasist fordi man vil at de utlendingene vi har i Norge som ikke klarer å oppføre seg mot andre og som bryter med norsk lov skal sendes tilbake dit de kommer fra? Er man rasistisk for at man vil at norske og utenlandske innsatte skal plasseres hver for seg? I såfall er jeg nemlig rasist. For jeg er for begge disse tingene jeg nevnte nå. Jeg er OGSÅ for LUKKET asylmottak om noen måtte lure.

Mot slutten vil jeg nevne en ting til som ble skrevet på Facebook etter jeg delte innlegget hennes. Kommentaren gikk ut på at det å skrive "er ikke rasist, men..." blir som "no offence, men" eller "jeg mener ikke å blande meg". Og jeg vil nå gjenta det jeg svarte på denne kommentaren.

Eller... Siden jeg er litt lat nå skal jeg kopiere det jeg har skrevet tidligere:
"Eller så kan det faktisk hende at hun er såpass vandt med å bli kalt rasist. Jeg kjenner mange, inkludert meg selv som ofte kan starte en setning med "Jeg er ikke rasist, men", rett og slett fordi det er en del som har slengt "rasist" etter meg.

Når det er sagt hjelper det selvfølgelig lite å si/ skrive dette, hvis folk har bestemt seg uansett for at man er rasist, men..."'

Helt til slutt. Slutt å misbruk rasisme-ordet! Det må gå an å kunne være kritisk til innvandring og faktisk også kunne skrive at man vil umiddelbart kaste ut enkelte av de for godt, uten å bli kalt rasist...

Har dessverre ikke noen bilder akkurat nå som passer til innlegget. Eller, jeg kan alltids bruke noe fra Google, men prøver å unngå å bruke andres bilder så mye som mulig, pluss at jeg synes innlegg uten et eneste bilde er kjedelig. Så:




Jeg er uansett gutt så jeg kommer vel lettere unna...

Vi reblogges!




15.11.2013, 14:36

Jeg vet jeg kanskje ikke burde, men enkelte tankeløse kommentarer er likevel ikke så lett å unngå å hisse seg opp over. Særlig når man allerede har noen tøffe dager som jeg har nå. Det jeg snakker om denne gang er en kommentar jeg fikk på Facebook rett etter jeg postet det forrige blogginnlegget som jeg publiserte for en times tid siden.

Kommentaren låt som følger:
"Prøvd å tenke positivt noen gang??"

Først og fremst så vet ikke vedkommende om hva han snakker om, for det andre, han vet VIRKELIG ikke hva han snakker om.
Hadde vedkommende lest bloggen min litt oftere, vært mer inne på Facebooken min eller kjent meg personlig så hadde han visst at jeg til tider kan være veldig god på å fokusere positivt. Det er liksom som om jeg med vilje fokuserer negativt og VIL ha det vanskelig?

Jeg må bare spørre... Er det noen som helst der ute som på ramme alvor faktisk TROR at det finnes noen som innerst inne vil ha det jævlig og som ikke vil ha det bra? Eller, vet dere, det er faen meg likegyldig om noen tror det... Jeg VIL i alle fall IKKE ha det som jeg har det nå.

Spesielt siden idioten bak denne kommentaren er en person som bruker såpass mye tid på å ruse seg for å ha det gøy burde jeg i alle fall ikke tatt den kommentaren seriøst... Men jeg har klart å gjøre det nå likevel. Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive dette innlegget er rett og slett for å få ut frustrasjonen mot slike ignorante og uvitende mennesker som dette. Folk som ikke vet hva de snakker om.


© Bildet er tatt fra safeblogshopper.com

Jeg kjenner jeg virkelig blir provosert av mennesker som har en sånn holdning om at folk som sliter bare må ta seg mer sammen så blir alt så mye bedre... Jeg sliter og prøver hver eneste dag. Jeg vil ikke være deprimert... Jeg prøver hver dag så godt jeg kan å få ting til å forandre seg. Jeg har mer og mer utfordret meg selv ved å gjøre nye ting, mestre ting jeg ikke har vært like god på før, eller ikke gjort i hele tatt. Generelt føler jeg selv at jeg faktisk gjør en del for å få det bedre, men enkelte dager er det dessverre lettere sagt/skrevet enn gjort.

Sånn som nå har jeg skrevet et innlegg igjen, og jeg kjenner allerede nå at det hjelper. I alle fall mot den ene frustrasjonen som den ene kommentaren fra den ene uvitende idioten klarte å komme med...

Vi reblogges..



13.11.2013, 10:16

Ofte har jeg uttalt at jeg ikke tror på noe liv etter døden, verken en himmel eller et helvete. Men i det siste har jeg kommet innpå en tanke som er noe annerledes enn hva jeg har snakket om før. Jeg har mer og mer fått min egen tro, og jeg vil dele den med dere her og nå.

Det er litt vanskelig å begynne, men jeg tror jeg bare får starte med å si at vi mennesker er alle plassert på feil sted. Jordkloden skulle først og fremst tilhørt dyra og vi menneskene skulle aldri vært her. Slik som jorda er nå er den utvilsomt et fullstendig kaos. Engler og demoner har havnet på samme sted, slik jeg ser det er dyra rundt oss de gode englene som kun dreper for å forsvare seg eller for å få mat. Mens det er vi menneskene som er de egoistiske djevlene djevlene. Absolutt alle av oss, med ikke et eneste unntak.

Når det er sagt finnes det en verden for oss også. Vi mennesker skal være til, men kun i vår egen verden. Det er ikke sånn at vi alle skal og vil havne i et og samme sted. Hver eneste av oss vil nemlig havne på hvert vår eget individuelle drømmested. Et sted som er tilpasset våre drømmer, våre behov og ikke minst vår tro. Og det er nettopp fordi absolutt alle av oss er forskjellige at ingen av oss vil havne på nøyaktig samme sted.

Vi vil ikke bli alene i den nye drømmeverdenen, med mindre det er det vi ønsker. I MIN VERDEN vil jeg finne igjen de menneskene jeg har møtt her på jorda som jeg er glad i og som lever nå. Jeg vil også finne igjen de menneskene som jeg har kjent og vært glad i, som ikke er i denne verdenen lenger. I tillegg vil det også finnes personer jeg har drømt om når jeg har sovet, personer som hodet mitt altså JEG har diktet opp på en eller annen måte.

Utenom dette er jeg ikke 100% sikker på hvordan min neste verden vil se ut etter jeg endelig har forsvunnet herifra. Det kan hende jeg havner i en verden hvor det ikke finnes alkohol, konserter, festivaler, rasisme og generelt ting jeg ikke liker i hele tatt. For det er jo noe jeg har brukt en del energi på å ønske ikke fantes. Samtidig har jeg jo også ønsket at jeg heller ikke hadde de enorme psykiske utfordringene som gjør at jeg sliter så enormt bare noe av disse tingene blir nevnt.

En ting jeg er sikker på. Alkohol, konserter, festivaler også videre eller ikke, de psykiske problemene mine finnes i alle fall ikke i min verden. I min verden finnes det forresten sminke og sånn, men ingen som foreksempel MÅ ha sminke på for å kunne vise seg for andre. Altså, de psykiske problemene mine venner måtte ha med sitt eget selvbilde vil være tilintetgjort i det stedet jeg havner i med illusjonene av de menneskene jeg ønsker å ha med.

En annen ting jeg tror på er at det livet jeg har levd nå er mitt første av totalt to liv. Jeg har aldri levd før dette livet. Har aldri vært et annet menneske, har aldri vært et annet dyr. Likevel var det meg selv som skapte meg selv, og som de aller fleste av oss mennesker (altså ALLE som finnes i det universet vi levende av oss kjenner i dag) så skjedde det en feil da jeg ble skapt. Jeg ble ved en "teknisk feil" plasser i dyras verden. Ja, når det er sagt, det finnes dyr i den drømmeverdenen som jeg kommer i etter min død også. Eneste forskjellen er altså at den verdenen jeg lever på nå finnes, mens den jeg havner i etterhvert en en illusjon, eller hva jeg skal kalle det. Skjønner dere hvor jeg vil hen?

Så til det siste som er verdt å vite. Jeg er ikke sikker på om alle av oss vil havne et sted etter vi har dødd her. Når det er sagt, det er ikke handlingene våre her på jorden som avgjør dette. Du kan være verdens verste og ondeste menneskedjevel her på jorden, eller du kan være verdens godeste menneskedjevel her på jorden, det er uansett helt likegyldig i denne sammenheng. Det som avgjør det hele er at du tror på det selv, at du tror på at det finnes et annet sted etter døden som er tilpasset etter de drømmene og forventningene du har. De av oss som eventuelt må ha glemt dette i løpet av sitt liv ender bare med å forsvinne i det store intet.

Det beste vi mennesker kunne gjort i dette livet så fort vi har fått troen på det jeg nå har beskrevet er å forlate den virkelige verdenen vi lever i nå, og altså la dyra og naturen være i fred. Selvmord vil nemlig ikke bli straffet, så lenge vi tror sterkt nok på dette vil vi havne i dette universet vi har skapt oppi hodene våres uansett! Så hvorfor har ikke jeg forlatt denne verdenen enda? Først og fremst fordi jeg er feig i denne verdenen, men også fordi jeg fremdeles er litt usikker og trenger å få meg selv til å tro enda sterkere på dette før jeg forlater det som jeg lever på og puster i nå.



La meg oppsummere det hele svært kort. Tror jeg på noen Gud? Ja! Vi ser Gud hver eneste dag. Vi er alle guder over vårt eget liv. JEG er Gud!

Alt vil bli perfekt på vår egen individuelle måte når er ferdig her. Det er i dag mange som sier det er meningsløst å drømme seg bort og fantasere og at det er å kaste bort tiden, men tenk på det... Det er vår individuelle tro som vil bli virkelighet i vårt neste og siste, men da eviglange liv!

Skulle det være noen spørsmål, så er det bare å spørre om noe skulle være uklart.

Vi reblogges!


21.10.2013, 15:35

Voldtekt er et tema som har vært svært jevnt skrevet og snakket om de siste årene. Det siste jeg leste var en sak hvor Solveig Horne fra FRP har uttalt at jenter har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i. Hun har også lagt til at gutter har også et ansvar for å respektere et nei. Dette er en uttalelse som har frustrert og provosert enkelte, blant annet Mia Gundersen som skal ha blitt brutalt voldtatt på en fest som 22-åring.


© Bildet er tatt fra dagsavisen.no

I et blogginnlegg på kjentfolk.no skriver Mia Gundersen blant annet dette:
«- La oss ha det klart at en voldtekt er et alvorlig voldsbrudd på et annet menneske og et nei betyr nei uansett. Venne og festvoldtekter er det en alvorlig og trist økning av. Det er tegn som peker mot at flere unge mennesker får et forkvaklet syn på sex.»

Jeg er selvfølgelig enig i det Mia Gundersen har skrevet her. Samtidig vil jeg si det er en forskjell på å si at man har SKYLD for en voldtekt, og det at man har ANSVAR for å forhindre en. Hvilket betyr at jeg er enig i uttalelsen til Solveig Horne om at jenter har et viss ANSVAR de også, samtidig som jeg mener at de ikke har SKYLDEN dersom en voldekt skulle skje.

Dersom noen skulle være i tvil om hva jeg mener nå så skal jeg selvfølgelig være litt mer konkret. Jenter har et viss ansvar for hvor de går, et ansvar for at de helst har med seg en eller flere i nærheten som de kjenner og stoler på, de har et ansvar for å IKKE ta imot noe fra ukjente eller folk de så vidt har møtt... Også videre. Men dersom et overgrep skulle skje er det likevel ene og alene OVERGRIPERENS SKYLD! Ikke offeret!

Og akkurat nå skal jeg komme til en ting jeg tror kan virke litt forvirrende med tanke på det jeg har skrevet hittil. Dersom en jente sier ja i en beruset tilstand mener jeg det likevel er voldtekt hvis "overgriperen" er så og si edru.

Selvfølgelig, de samme tingene gjelder også i tilfeller hvor gutter er offeret, da jeg er klar over at det ikke bare er jenter som blir voldtatt. Men jeg har valgt å bruke ordet "jenta" i overdelen rett og slett av den enkle grunn at det er helst jenter vi hører om.

For å oppsummere; jenter og gutter har like mye ansvar for å forhindre en eventuell voldtekt, men skulle det skje ligger SKYLDEN ene og alene hos overgriperen. Et nei betyr aldri ja. Og er "offeret" beruset har det ingen betydning om man har sagt ja eller ei, hvis overgriperen altså er mindre beruset enn offeret.

Og en siste ting: Uansett hvor lettkledd man er, har det ingenting å si! Om en jente (eller gutt) har veldig lite klær er det INGEN unnskyldning overhode for å forgripe seg på vedkommende. Folk som mener det er en unnskyldning burde vært lagt inn over lengre tid, bare for å mene det!

Vi reblogges!




06.08.2013, 11:25

Har nettopp vært på posthuset og hentet en pakke. På vei inn og ut satt det en eldre kvinne med en kopp og ville jeg skulle legge i noen kroner. Jeg hadde bare med meg VISA-kortet som legitimasjon i tilfelle noen av de som er på opplærling på posten skulle spørre om det. Ingen kontanter. For å si det sånn, jeg er ikke så grei at jeg like gjerne slenger oppi det. Når det er sagt hadde jeg trolig ikke gitt noen kroner om jeg hadde det heller. Selv ikke om jeg hadde hatt god råd.

Noe av det mest ynkelige jeg vet er folk som sitter å tigger uten å i det minste gjøre noe for det. Folk som går fra dør til dør og enten satser på folks samvittighet, eller skjær flaks. Allerede nå sitter det sikkert flere og tenker at jeg er en grådig fyr. Det kan godt være, men jeg har flere grunner til at jeg ikke gir noe til tiggere. Særlig de som kommer på døra. La meg gjøre det kort. Hva pleier å skje med den ungen i barnehagen som er snill og gir litt godteri til en eller annen? Jo, resten av barnehagen omringer deg og spør om de også kan få!

Men nå var det først og fremst de som sitter og gjør den flate rumpa hakket flatere time etter time jeg tenkte dette innlegget skulle handle om. Jeg har heldigvis aldri opplevd å måtte flykte fra mitt eget hjemland selv, og jeg innrømmer det, jeg kan ikke sette meg fult inn i deres situasjon. Det er selvfølgelig fort gjort å være stor i kjeften og snakke om ting man ikke har vært gjennom selv, men betyr det derimot at man skal ha så mye sympati, synes synd på og gi? Min verden fungerer ikke slik.

Så har vi de som i det minste gjør noe for slantene sine. 5-8 meter unna denne kvinnen sto det en mann og spilte trekkspill. Jeg kan ikke uttale meg noe om hva han spilte og om jeg syntes han var god fordi jeg prioriterte som alltid min egen musikk. Der og da tror jeg det var The Birthday Massacre jeg hørte på, men det er en annen sak. Er det noe jeg vet så er det at absolutt alle som ikke er lam fra toppen og ned har et eller annet talent. For meg er det ikke mye talent i å sitte på rumpa med en kopp, jeg vil heller kalle det guts i så fall. Men jeg velger å kalle det idioti, og igjen... Ynkelig.

Jeg trekker tilbake det jeg skrev i ste. Ikke det angående idiotien, men det med at alle har et talent. Det tok meg to sekunder å huske at det ikke stemmer. Vi alle kan noe enten det er frivillig eller ikke, men alle har ikke et talent. Litt rettferdighet skal det tross alt være. Når det er sagt finnes det noe positivt med dette. Har man bodd bittelitt i Norge burde man vite at er det noe nordmenn liker så er det når folk gjør noe man ikke kan.

Jeg håper at noen tiggere leser dette, så kanskje det kan bli hakket mer interessant neste gang. Det trenger ikke være snakk om å tilfredstille vær og en du stopper seksuelt, men et elller annet. Ja, nå glemte jeg at det jeg skrev i ste ikke er lovlig heller, så... Har dere ikke et talent, gjør noe likevel. Min teori er i hvertfall at hvis jeg foreksempel møter noen som absolutt ikke kan synge eller spille et instrument, men som gjør det likevel, så er sjansene hakket større for at jeg gir litte grann penger enten fordi først DA synes jeg litt synd på deg, eller rett og slett av ørlite respekt for at du tørr.

Når alt kommer til alt ønsker jeg helst ikke tiggere i hele tatt. Har du først kommet inn i landet så før du mest sannsynlig MER enn nok fra Nav, og gjør du ikke det så er det nok fordi du det som kalles for ulovlig innvandrer... Og da har du uansett ikke noe du skulle ha gjort her. Ja, jeg brukte i-ordet. Ikke fordi jeg er rasist, men fordi jeg faktisk aldri har møtt etnisk norske tiggere.

Sånn, da føler jeg at jeg har fått skrevet det viktigste jeg har å mene om akkurat dette... Frister å komme med noe politisk mot slutten, men jeg skal la vær da jeg ikke har troa på at FRP kommer til å vinne valget uansett...

Vi reblogges!



0
10.07.2013, 21:08

Når det kommer til meg selv så er det egentlig lite jeg egentlig ikke forstår når jeg tenker meg godt nok om og er ærlig med meg selv. Jeg har det man kan kalle god selvinnsikt. Det er ikke noe jeg vil si at alle "rundt" meg har i like imponerende grad. Jeg er klar over mine egne begrensninger, mine muligheter, mine muligheter, mine evner og mine vaner og uvaner. Jeg vet også at jeg som alle andre ikke er perfekt, annet enn at jeg kanskje er perfekt i øynene på noen andre, metaforisk sett.

Alt for mange av dere lyver for dere selv, mange også uten å være klar over det. Et eksempel er foreksempel det faktum at mange lurer seg selv til å tenke at det blir bedre av seg selv bare man tar tiden til hjelp, mens faktumet er at det faktisk ikke er realitet så lenge du ikke gidder å gjøre noe. Mirakler finnes, men jeg tørr ikke satse og håpe på sånt. Det finnes rett og slett ikke tid. Tid er bare en illusjon, en vrangforestilling skapt av oss mennesker.

Med fare for å virke selvgod så vet jeg selv at jeg er et veldig intelligent menneske, sånn egentlig. Ikke det mest populære å skrike ut offentlig, men det er også noe jeg gir konstant faen i nå. Jeg sier ikke at jeg vet bedre enn noen, men jeg mener selv at jeg er intelligent på mine områder, det som betyr noe for meg. Det er mye jeg ikke vet noe om, igjen noe ganske vanlig. Selv mener jeg at foreksempel terapitimene jeg går i, og har gått til i noen år nå ikke har store betydningen lenger. Jeg får ikke særlig ut av de, annet enn det lille sosiale for en times tid. Og det er det.

Jeg har på egen hånd innsett hva jeg har å gå på, hvor det ligger utfordringer. Jeg vet hva jeg burde ta tak i, og hvordan. Hadde det ikke vært for at terapeuten min er gratis hadde jeg ikke gått der i hele tatt, og det har ingen ting med at jeg er gjerrig, noe jeg forsåvidt er i en viss grad. I en lengre tid har jeg slitt med et viss nederlag, en depresjon og helvetes frustrasjon. Jeg har hele tiden innerst inne visst hva jeg skulle gjort fra dag èn, men av visse grunner har det tatt meg en god del tid å psyke meg opp til å gå til verks med de nødvendige handlingene. Samtidig var jeg også klar over at alt sto på meg i dette tilfellet. I de fleste situasjoner gjennom livet er det bare man selv som kan gjøre noe.

Noe av det jeg er mest takknemlig ovenfor meg selv for er at jeg ikke rømmer vekk fra virkeligheten ved å foreksempel drikke det bort. Jeg boltrer meg heller ikke fast til en ynkelig fantasi utover det jeg selv vet eksisterer, ser og føler. Den beste personen jeg har i livet er meg selv, hvis jeg skal stole på noen overhode, så må den personen jeg skal stole mest på være, meg selv. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på andre, noe man også skal gjøre, men bare i en viss nødvendig grad.

Livet er for kort til å være svak. Du har ikke tid til å nøle for lenge med noe som helst. Anger er for folk som har alt for mye tid, og det er det som jeg har skrevet lengre oppe ingen som har. Likevel er det folk som går rundt og angrer på ting. De som angrer mest er ofte de som ikke har selvinnsikt nok, de som ikke har nok mellom ørene for å si det jævlig pent. Det handler også litt om selvtillit. Har du en smule selvtillitt og litt mellom ørene så går du ikke rundt og angrer. Selvfølgelig, ingen går gjennom et liv uten å ha angret på noe noen gang, men nå sikter jeg mer til de som går og angrer jevnlig på ting.

Man kan godt se at man har gjort noe feil uten å angre på det, men heller se det slik at nå har man i hvertfall lært eller forminsket muligheten for gjentagelse. Kort fortalt lære og gå videre. Trekker forresten tilbake på en bråkdel av det jeg har skrevet tidligere om at jeg ikke er en bedreviter. Jo, jeg er en bedreviter, på enkelte felt. Men la meg stille et spørsmål, hva er egentlig så galt med å være bedreviter? Etter mitt syn er ikke alle mennesker like mye verdt, i utgangspunktet er vi alle det, men etter hvert som vi blir eldre er det enkelte som dessverre synker litt bort og blir en idiot uten at jeg føler det trenger noen videre og nærmere forklaring. Får heller svare på spørsmål i kommentarfeltet om noen skulle være usikker på hva jeg egentlig mener på det siste punktet.



Fyll livet med det som er bra for deg. Ikke det som er bra for andre. Ikke ignorer problemene, men heller ikke gi de oppmerksomhet nok til at de vokser seg større. Ikke nøl med å tilintetgjøre det som instinktet ditt sier er ødeleggende eller distraherende for at du skal klare å komme deg videre i livet. Hver din egen Gud, absolutt alle andre er dine disipler. Den mektigste personen i ditt eget liv er deg selv, du trenger ikke tjene noen andre. Hvis det foreksempel fantes en Gud og han skapte mennesket for at vi skal tilbe han, snakke om han og gi han oppmerksomhet, er ikke det i seg selv jævlig egoistisk?

Forresten, er det bare jeg som lukter at jeg trenger å skifte sokker nå?


17.06.2013, 23:18

For to år siden skrev jeg hyppig om ting som hadde med mobbing å gjøre. Det ble også en del innlegg om falske vennskap og en del andre aktuelle emner som alt for mange kan kjenne seg igjen i. Spesielt mye av den sorten har det ikke blitt det siste året. Men i kveld satt jeg å tenkte litt tilbake på ting, fra da jeg var han bloggeren som slo så hardt mot mobbingen. For et halv år siden fikk jeg et spørsmål mens jeg var med på en direktesendt Youtube-sending fra en som ble mobbet på skolen og fisket etter råd.

Så slo det meg i kveld at det kunne være greit å gjøre et innlegg igjen, om nettopp hva man kan gjøre. Det finnes ikke en fasit som tilsier at dette er feil og dette er rett, men se på det som råd som i alle fall har funket for enkelte.


Synes jeg fortjener cred for dette bildet, laget det selv nå i kveld..

Forsøk å ignorer de som plager deg
Som alt annet finnes mobbing i forskjellige grader og typer. Likevel, mobbing er mobbing akkurat det tillater jeg meg å male litt sort-hvitt. Det er alvorlig uansett, og det skal ikke være tillatt. Jeg er ikke en psykolog på noen måte, så jeg kan ikke si helt sikkert hva som står i hodet på en hver idiot som mobber. Eller, kan jeg det? Som jeg har innrømmet selv jeg vært både overgriper og offer. Offer først, senere overgriper. På et svakt tidspunkt angrep jeg andre for å selv føle meg bedre. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var kortvarig, men ikke kort nok for de det gjaldt.

Uansett om en mobber for å skjule sin egen svakhet, for at man er sjalu eller for at man "blir tvunget til det" av andre så har absolutt ALLE mobbere verden over noe til felles. Nemlig et større usikkerhet rundt seg selv. En person som har det godt nok med seg selv og som kort fortalt har god selvtillitt mobber ikke folk verken på skolen, jobben, over nett, via andre digitale media eller noe som helst annet.

Så kommer jeg til kveldens første råd. Forsøk å gi mobberne minst mulig oppmerksomhet. Det er vanskelig å plage en som man føler ikke bryr seg. Tragisk nok så finnes det skrekkelig mange mennesker der ute som liker å se andre bli både provosert, lei seg, redd og sint. Når det er sagt, det er ikke lett, men hva har du å tape på å i alle fall gi det et forsøk?

Desto mer sinne, frustrasjon, tårer og frykt de får se, desto mer tenner de på sine plugger for å fortsette.
Ikke skriv uendelige kommentarer på Facebook om hvor kjipt du synes alt er, ikke skriv innlegg etter innlegg på bloggen din om hvor vanskelig du har det. Dette liker mobbere! Det er viktig å få følelser og tanker ut, og det er der/nå vi kommer inn på kveldens andre råd.

Si fra! - Snakk med noen
Nå skal det igjen sies at jeg er smertelig klar over at å ignorere de som mobber deg er veldig lettere skrevet og sagt enn gjort. Heldigvis finnes det flere ting du kan gjøre. En av de andre tingene man kan gjøre er å si ifra til noen. Heller det er ikke alltid lett, for det er slettes ikke alle som vet hvem man kan stole på. Tro meg, jeg vet ikke hvem her i verden jeg kan stole på selv. Men igjen, hva har man å tape? Jeg ble mobbet i store deler av barneskolen, svært jevnlig så og si daglig i flere år. Jeg var ikke en av de som var tøff nok til å ignorere og late som jeg ikke brydde meg.

Jeg ble sint og redd og det syntes, bare ikke godt nok for alle andre enn nettopp de som plaget meg. Men etter en hendelse i sjetteklassa fikk jeg nok og nærmest gråtkvalt fortalte jeg noen av lærerne om hva jeg ble utsatt for. Etter at jeg først fortalte om hvem som plaget meg og hvordan de plaget meg ble jeg ikke mobbet igjen mer på akkurat den skolen. Jeg ble derimot mobbet igjen av helt andre elever på ungdomskolen, og det foregikk helt til de voksne på skolen fikk vite det, slik som på barneskolen, bare at de fikk vite det på en litt annen måte. Da mobbingen på ungdomskolen ble oppdaget i 9. klasse ble jeg ikke mobbet mer i ettertid på den skolen heller.

Dessverre så er det ikke på alle skoler at alle lærere tar like harde grep. Mange er redd for å si fra nettopp i frykt for at det skal bli verre, og det hender dessverre at det er nettopp det som skjer. Men som i veldig mange andre situasjoner i livet handler det også her om å gi det en sjanse. Man vinner ikke noe uten å ofre noe!

En annen ting som hjelper for en del er å ha noen å snakke med. Det kan være hvem som helst, bare ikke hvem som helst. Det kan være noen i familien, det kan være vaktmesteren der du jobber eller går skole, det kan være en terapeut eller psykolog, det kan være noen i klassen din, eller naboen om du vil. Det viktigste er selvfølgelig at du stoler nok på vedkommende. Det føles ofte godt å prate ut om ting. Det hjelper ikke alltid på selve situasjonen, men det kan bidra til at du i alle fall føler deg bedre på en eller annen måte. Og det er langt bedre enn ingen ting.

Vis at du ikke er en man kødder med
Siste råd tenker jeg er noe de færreste tørr, nemlig å si tydelig nok i fra til de som mobber deg at man finner seg ikke i det. Det kan faktisk hjelpe å si litt bestemt at dette finner du deg ikke, eller faktisk rette fokuset mot den som mobber deg ved å tydeliggjøre en av mobbernes største svakheter. Som jeg var inne på tidligere, alle mobbere i hele verden har til felles at de har en svekket selvtillitt! Hvis du har noe på de som mobber deg kan du foreksempel oppsøke vedkommende og si at hvis han/hun/de ikke slutter å plage deg så avslører du en av deres større svakheter. Det kan hende at det er nok til at de lar deg være i fred og får nok med å tenke på seg selv heretter!

En ting er sikkert! Du er unik, alle andre bare usikker, som jeg har skrevet i et eldre innlegg! Du er spesiell og det burde ikke være noen i verden som kødder det til for deg. Siste tips i kveld er å forsøke å snu mobbingen om til noe positivt. Kanskje ikke som et kompliment, men forsøk å aldri glem følgende: Du blir i utgangspunktet mobbet fordi andre er usikker på seg selv og ønsker å dra deg på ditt nivå. Hadde ikke du vært bedre enn dem så hadde de heller ikke brukt energien sin på å mobbe nettopp deg! Så sånn sett kan man vel i hvertfall enkelte ganger ta mobbingen som et kompliment, selv om det IKKE ER ET OK OG AKSEPTABELT KOMPLIMENT.

Vi reblogges!


10.06.2013, 13:40

Ungdomskolen - En ny sjanse
Etter en lang og spent sommerferie var det endelig klart for å starte på ungdomskolen. Med blanke ark og fargestifter til, som noen sier enda i dag. Som nevnt før, jeg hadde ikke noen nevneverdige venner på barneskolen, så jeg tenkte at det ikke kunne bli noe verre denne gangen. På noen måter ble det dessverre sånn, men ikke med en gang. Den første uken dro åttende trinn på tur for å bli bedre kjent med hverandre. Jeg hadde nettopp begynt i en helt ny klasse som var sammensatt av elever fra tre eller fire forskjellige barneskole-klasser, så de fleste var helt ukjente for meg. En ting jeg tenkte kunne være både bra og dårlig. Jeg startet å tenke på dette som en ny sjanse med nye erfaringer og opplevelser, og selvfølgelig, det ble det også.

På den bli-kjent-turen skjedde det noe klumsete som skulle bli skjebnesvangert. En av de mer fremmede guttene i nyklassa hadde ved en feil tatt min sekk i stede for sin egen. Jeg oppdaget at han hadde den på seg relativt tidlig og jeg gjorde han oppmerksom på det med en gang. Han ga meg sekken og virket noe flau over det hele, vi presenterte oss for hverandre og gikk for å lete etter sekken hans som vi klarte å finne fort. Det ble så vi hang sammen resten av den dagen, og nesten resten av det skoleåret, jeg, han og en kompis han har kjent flere år fra før fra barneskolen de hadde gått i lag på.

Jeg syntes de virket grei og vennlige de første ukene. Men det tok ikke lang tid før de fant ut av ting og tang som gjorde at de fort fant det underholdende å begynne å erte meg. Jeg tror ikke jeg tok den ertingen i starten så ille opp. Hadde opplevd mye verre på barneskolen, og de hadde ikke kommet opp i mobbenivå riktig enda. Selvfølgelig var det bare et tidsspørsmål før ertingen oppgraderte seg til mobbing, og det tidsspørsmålet forble ikke et tidsspørsmål særlig lenge. Det som i starten var nærmere en hakket mer uskyldig form for verbal erting utviklet seg brått til noe jeg kjente mer igjen...

Når jeg i dag ser tilbake på ting burde jeg tatt hintene ganske tidlig... Jeg burde droppet de som "venner" mye før enn det jeg gjorde. Etter en kort stund begynte de også å ta lua jeg hadde på om vinteren og kastet den foreksempel opp en og annen rulletrapp så jeg måtte stresse meg opp den for å få tak i lua før jeg risikerte at den skulle sette seg fast eller noe. Det var særlig populært å ta ting fra meg, men jeg husker også en episode hvor jeg ble invitert på filmkveld. En kveld hvor jeg godt kunne vært hjemme...

80% av den filmkvelden jeg ga et forsøk, endte med at han som den første uka på ungdomskolen tok ryggsekken min ved en feil, satt og og dyttet borti meg tett og ofte på den siste av totalt to filmer vi så den kvelden når vi ikke satt rundt et bord og spiste pizza. Jeg husker at det var "Terkel i knipe" og "Resident Evil: Apocalypse" vi så, og på sistnevnte satt altså han ene og dyttet meg og skremte meg så ofte som mulig. Det ble med andre ord ikke flere hjemmebesøk hos "venner" etter det, det året.

Jeg var nå i en periode hvor jeg følte at alt var så ufattelig meningsløst og tungt at jeg bestemte meg på et tidspunkt å ta mitt eget liv. Jeg brukte to eller tre timer på å gå meg en tur opp Allmannberget som er Oppdals flotteste og mest kjente fjell, hvor jeg altså hadde bestemt meg for å ende det hele. Den kvelden endte med at jeg fikk såpass god tid på å tenke meg om på den oppoverturen at jeg ombestemte meg får jeg kom helt opp...

Nevnes kan det også at jeg ved et par anledninger, faktisk ikke alt for få ganger har angret på at jeg ikke fullførte det jeg begynte på da. Opp gjennom livet har jeg forsøkt å tatt mitt eget liv ca. 8 ganger tror jeg, de andre enda mer seriøst enn den gangen som altså var første forsøk... De andre forsøkene var forsøk som ikke skulle være like langdryge, men samtidig mer smertefulle som at jeg har forsøkt å slutte å puste ved å stramme et buksebelte så stramt rundt halsen som overhode mulig.... Men det har vært mer i enda litt senere tid igjen...

Tilbake til mobbingen på ungdomskolen...:
Det skal også nevnes at de spesielt i et friminutt fant det for godt å jage meg med sånne små ishockey-mål, og køller. Og det var særlig på dette tidspunkt at jeg begynte å revurdere om jeg skulle kalle de for mine venner lenger. Men, på en annen side, det var enten dem eller ingen slik jeg så det da, så jeg holdt ut med dem nesten helt til sommerferien. Altså et år.

Mobbingen de utsatte meg for ble en dag oppdaget på en veldig tilfeldig og samtidlig noe merkelig dag. Faktisk skjedde oppdagelsen en uke vi faktisk hadde mobbing og psykisk helse som tema. De hadde skrevet en lapp som var meningen skulle havne i min hylle. En lapp jeg aldri da eller senere har fått vite hva som sto på. Hastverk ble for dem lastverk til de grader den dagen, de klarte nemlig å legge den i feil hylle. Den som hadde fått lappen i stede for meg hadde varslet noen av lærerne. Det som sto på den lappen var såpass oppsiktsvekkende at det ble satt i gang en del handlinger for å komme i bunns med hvem som hadde skrevet lappen, og hvem den var tiltenkt til. Han som var kontaktlæreren min det året samarbeidet med kontaktlæreren i en av parallellklassene, og de nektet å fokusere på stort annet frem til de skyldige ble funnet.

De gikk fra klasse til klasse både i 8., 9., og 10. klasse for å spørre om hvem som hadde skrevet den lappen. Hele forbanna ungdomskolen på en god del elever snakket om dette, hvem som hadde skrevet lappen og hvem den var til. Til slutt ble jeg kontaktet av han som var kontaktlæreren min om en samtale mellom han og han andre læreren. Jeg tenkte det verste akkurat da, og var redd for at noen hadde klart å gi meg skylden. Da jeg kom inn til det rommet samtalen skulle foregå på så jeg nettopp de to rasshølene som hadde plaget meg det skoleåret.

Han ene gråt ganske bra, og det var faktisk han som hadde brukt mest energi av dem på å plage meg. De to lærerne i rommet fortalte at de hadde skrevet en lapp som var ment å havne i min hylle, at de hadde tilstått. Lærerne var også veldig interessert i å høre mine syn på ting, og jeg hadde ikke rent lite å fortelle da for å si det sånn. Alle episodene jeg klarte å ramse opp ble sett på som veldig alvorlige og de skyldige fikk sin fortjente straff for å si det sånn.

De trodde kanskje det var ydmykende nok for dem å bli presset til å innrømme det de hadde utsatt meg for. Men jeg tror ikke de syntes det var var mye mer stas at de etter en lengre samtale attpåtil måtte stå foran hele klassen på litt over 20 personer for å fortelle at de gjennom et helt skoleår hadde utsatt meg for psykisk og fysisk mobbing. Ja, i tillegg til melding hjem, og at hele ungdomskolen i tillegg til vår klasse fikk vite alt. Vi tre ble faktisk litt kjendiser kan man trygt si, og det var jeg som bestemte at de skulle stå foran hele klassen på toppen av det hele den dagen. Ironisk at denne episoden kom nettopp den ene uken vi hadde om mobbing. Jeg tror ikke de har følt seg så veldig kule i ettertid, jeg ble i alle fall latt være i fred.

Fra og med 9. klasse startet jeg å henge mer sammen med to andre gutter i klassen. Dette skulle vise seg å være et mer riktig og klokt valg. For uten om noen krangler og uenigheter som kom opp innimellom så er det ikke noe mer fra ungdomskolen å nevne i dette innlegget.

Videregående - For det meste bare ensomt, men..
Nå som vi er ferdig med ungdomskolen går vi avslutningsvis over til videregående. Utenom barneskolen har videregående utvilsomt vært en av de mest ensomme periodene i livet mitt. De vennene jeg hadde i 9. og 10. klasse hadde nå begynt i helt andre linjer enn jeg valgte, så det var kun i friminuttene vi så hverandre. Det som var nå var at de helst ville sitte inne i kantina med noen av gutta i de nye klassene de hadde begynt i. Jeg ville ikke sitte i kantina, for mye folk.. Så, jeg satt hvert eneste friminutt for det meste helt alene i gangen ved kantina. Alene med matpakka mi, hvis jeg hele tatt hadde med mat noe jeg sjeldent brydde meg om.

Andre året var ikke disse på videregående her i Oppdal i hele tatt, så da ble det en enda større ensomhet. For det var ikke mye selskap å hente sånn sett i de jeg skulle gå i klasse med på videregående. Første året var jeg den eneste gutten i klassa med 8-10 jenter som snakket alt for mye om blant annet hår og frisørting, som gjorde det noe utfordrende å være i klasserommet en del ganger siden jeg som kjent svimer av om folk snakker for mye om kroppskunst-relaterte emner.... Stort hjalp det ikke at vi var nabo med nettopp frisørlinja. Snakket de ikke om fag eller skoleoppgaver så baksnakket de den jenta som ikke var i rommet, eller kontaktlæreren (som virkelig var udugelig).

De to neste årene på videregående begynte jeg i spesialundervisning. En linje som er for de som trenger mer tilrettelagt hjelp. Da var det bare gutter, totalt 3 stykk det første året og 3-4 det andre og siste året. Jeg hadde ikke mye felles med de heller, annet enn at jeg sliter litt mer enn de fleste på skolen av en del forskjellige årsaker som konsentrasjonsvansker, angst ved for mange mennesker rundt meg, et behov for å få det meste repetert flest mulig ganger, og i det hele tatt vansker med å henge med.

I løpet av de tre årene på videregående husker jeg kun en opplevelse utenom alle de ensomme friminuttene, lønsj-pausene og skoletimene som var litt kjip utenom det vanlige. På den tiden holdt jeg enda på å lage mine egne amatørfilmer med bekjente på fritiden. Det hadde blitt kjent at jeg hadde spilt inn en nakenscene i en av mine filmer som blant annet inneholdt en sekvens hvor karakteren jeg hadde spilt hadde tatt seg en runk. Da var det at en gutt som jeg tror gikk i mekk-klassen hadde kommet bort til meg å sagt at jeg er en forbanna idiot, at han ikke tåler meg eller liker meg, og at jeg skulle slutte å sitte i nærheten av han. Dilemmaet her var at han satt nettopp i lag og pratet med en av de få vennene jeg hadde. Som sagt, de to vennene jeg hadde fra 9. og 10. klasse satt for det meste i kantina hvor det uansett var uaktuelt for meg å sitte ved de, men det hendte også en sjelden gang at de satt i gangen og da hadde jeg som oftest sittet sammen med dem, og han fyren som nå tydelig hatet meg.

Til tross for at jeg fortalte om dette til de to vennene mine så mente de jeg bare måtte ignorere det hele og at jeg fortsatt kunne sitte ved dem i gangen når de gjorde det, uansett om han ene satt der. Men siden de fortsatt var interessert i å henge i lag med han fyren og ikke tenkte tanken på det motsatte, så ble det så jeg holdt meg unna. Som vanlig.

Den gang nå
Etter at jeg sluttet på videregående har jeg ikke opplevd spesielt nevneverdige mobbe-episoder. Noen har jo dukket opp, men ikke de helt interessante. Jeg tror det er først de tre siste årene at jeg mer har klart å få fred fra sånt. Jeg har funnet min egen, sorte stil, jeg har blitt mer sikker på hvem jeg er og flinkere til å gi faen. Spesielt etter jeg begynte å blogge så har jeg fått såpass respekt blant enkelte, jeg har blitt en kjendis i distriktet. En god del i Oppdal vet hvem jeg er, først og fremst på grunn av bloggen, og ikke fordi Oppdal er en "alle-kjenner-alle"-bygd da Oppdal faktisk har blitt litt "for stort" til å være bare det, faktisk er det mer en småby i dag enn en bygd.

Jeg har i dag endt opp med dårlig tro på fremtiden. Selv om det meste er bedre i dag enn noen gang, så er det fremdeles alt for mange hull som ikke er til å tette. Jeg har opplevd at de to vennene som har vært mine bestevenner det siste halvannet året mer har gått fra å være "bestevenner" til "venner" igjen. Når det er sagt har ikke de gjort noe galt, faktisk har spesielt den ene av de stilt opp for meg maksimalt når jeg har trengt det, og vært en skikkelig god venn. Men, saken er at jeg sliter alt for mye med meg selv av overnevnte årsaker. Jeg er paranoid og kan ofte være veldig utilregnelig og urettferdig, spesielt mot de som ikke fortjener det. Jeg klarer ikke være en god venn for andre lengre i lengden... Jeg gir alt for fort opp ting, jeg blir skrekkelig fort sjalu, irritabel og sint, og kort fortalt er og blir alle mine vennskap bare midlertidige... Bedre blir det ikke av at jeg misliker folk flest og ikke går særlig ut av døren.



Det forekommer ukentlig at jeg legger meg eller våkner med ønsker og tanker knyttet til døden, selvmord. Noen perioder er det ikke så ille, mens noen ganger føles det virkelig en belastning å være til. En belastning å være en som folk kjenner til, og skal bry seg om og være glad i..

Jeg har ikke noe tro på at jeg blir her på jorden i veldig mange år til... Samtidig er jeg ikke synsk, men jeg er absolutt ikke positiv til fremtiden, og det er mye takket være nettopp fortiden min dere har fått et lite glimt av nå.

Mobbing og ensomhet er ikke noe kult. Alene kan jeg leve med, men ensomheten vil jeg ikke ha!


10.06.2013, 13:37

Når det blir snakk om fortiden min bruker jeg ofte ord som "fortrengt" og "glemt" for å understreke først at jeg har hatt en ganske kjip oppvekst. Men har egentlig så mye gått i glemmeboka, hvis jeg ser bort fra det jeg skulle ha lært på skolen? Vel, vi kan jo se nå hvor mye jeg husker ved å forsøke å skrive et lite innlegg igjen. Det har før blitt skrevet om min historie med mobbing. Tviler på at særlig mye av det som blir skrevet nå, ikke er skrevet allerede. På en annen side har det blitt en del nye lesere siden sist. Så, hvorfor ikke?

Men, dette er ikke noe jeg skriver opp igjen for nye og ferske innom-tittere. Først og fremst så gjør jeg dette igjen for min egen del, off corpse.

Barnehagen
Kjipe hendelser som skulle merkes både fysisk og psykisk begynte allerede i barnehagen. Jeg husker for det meste den tiden som en grei og fredfull periode, men ikke helt uten unntak. Det sterkeste minnet jeg har fra den gang var når to eller tre andre barn sterkt mot min vilje holdt meg nede en iskald vinter, mens det ble forsøkt å grave ned hodet mitt under mest mulig snø. Jeg husker episoden som ganske klaustrofobisk og fæl, og jeg husker at jeg gråt og var fryktelig redd.

Jeg har også noen andre episoder på minnet som inneholder spesifikt en gutt som jeg aldri har likt verken da eller når vi senere skulle møtes igjen på ungdomskolen. En fyr med heftig temperament som blant annet løp etter meg noen ganger. Kan ikke huske noe særlig av hva han ville, men jeg husker at jeg var redd. Utenom at jeg til tider ble jaget for en eller annen grunn husker jeg en episode i baksiden i barnehagen, nærmere bestemt sandkassa. Igjen er det litt svekket hukommelse på detaljer, men jeg tror jeg ble kastet en del sand på av den gutten og kanskje også av en venn av han. Jeg tror dette kan være en av flere hendelser fra barndommen som har resultert i at jeg har grått en del, og igjen følt på angsten.

Men for å gjenta meg selv så husker jeg barnehagen for det meste som grei. Jeg hadde i det minste noen venner der en periode, gode venner. Ja, nå som jeg tror jeg har fått med det som er å nevne derifra kan vi forflytte oss til barneskolen... La oss få det klart med en gang.. Jeg HATET barneskolen. Måtte den brenne intenst i helvete...

Barneskolen - De første årene
I det første året hadde jeg noen jeg lekte med der og da, men ingen jeg vil kategorisere som gode venner. Vi var leke-venner, men ikke så mye mer enn det. De første årene på barneskolen husker jeg ikke var så preget av mobbing. Fra første klasse dukket det opp en og annen uheldig hendelse der og da, men det var ikke før 4. klasse at det virkelig begynte å bli veldig vanskelig. Noe jeg selvfølgelig skal komme tilbake til.

1. klasse må sies å være det tryggeste og beste skoleåret jeg hadde. Hadde som sagt leke-venner å leke med innimellom. Fra 2. klasse merket jeg en litt større endring, jeg vet ikke hvorfor, men det året ble en del mer ensomt enn første året. De jeg hadde lekt med først lekte jeg plutselig ikke like mye med lenger. Fra og med 2. klasse ble hvert friminutt mer og mer ensomt. For det meste satt jeg alene på en huske. Dersom husken jeg pleide å sitte på var opptatt gikk jeg for det meste på baksiden av skolen, alene. Var det noen der så var jeg et annet sted.

Saken var ikke den at jeg ikke ville være blant andre. For dette var en tid hvor jeg enda ønsket å forsøke å være sosial, å ha i det minste noen venner. Å gå seks skoleår alene i hvert friminutt for det meste, er noe man fort blir veldig trist av i lengden. Og det var det som skulle bli et faktum. En sjelden gang kunne det hende jeg fikk gjøre noe med andre, men godt over tre fjerdedeler av friminuttene og skoletimene generelt, husker jeg som ensomme, langdryge og mørke.

Så kom 4. klasse som et nytt kapitell i mitt liv. Og det skulle altså være her at mobbingen skulle komme mer og mer inn i hverdagen igjen, nå mye oftere for ikke å snakke om verre enn de få episodene fra førskolen/ barnehagen. Det begynte her med mer psykisk mobbing. Særlig noen av gutta i klassa over skulle gjøre narr av meg for hvordan jeg var kledd, og ikke minst hva jeg likte på den tiden. Disse gutta skulle ha det til at Kaptein Sabeltann og Star Wars foreksempel var noe dritt, og at spesielt førstnevnte var noe jeg burde legge fra meg og vokse fra nå... Må få minne om at vi fremdeles befinner oss på barneskolen, selv om man godt kan digge Sabeltann OG Star Wars uansett alder.

Det var som regel en større gruppe gutter som hadde samlet seg rundt meg for å terrorisere meg grunnet det jeg mente, det jeg likte, hvordan FORELDRENE MINE kledde meg og egentlig alt som kan nevnes. Det hendte også at jeg ble dyttet litt i en ring, fra en til en annen og at lua eller capsen jeg mot formodning skulle ha på den dagen ble tatt fra meg. Mamma og pappa mener jeg tidlig begynte å merke at det var noe, men uten at det helt hadde noe bilde av hvor tøft jeg egentlig kunne oppleve det. For jeg hadde i det minste en trøst utenom skolen, nemlig min beste venn, min farfar.

Farfar var høydepunktet i livet mitt enden det var hverdag eller helg i 11 år, frem til han døde i slutten av desember 2002. Jeg hadde i alle fall noe å glede meg til når jeg var kommet hjem. Farfar har aldri jobbet så lenge jeg har levd, han ble pensjonert før jeg ble født. På barnehagen var det nesten alltid han som hentet meg, mye oftere enn mamma eller pappa. Han hentet meg også gjerne en del ganger på barneskolen, selv om jeg som oftest tok buss da. Han var utenom min lillebror den eneste vennen jeg hadde som man kan kalle en venn, da de første ordentlige vennene mine fikk jeg først i 9. klasse, altså andre året på ungdomskolen..

Men, la oss fokusere på barneskole-årene en liten stund til. Mamma og pappa begynte som sagt tidlig å ane at ikke alt var som det burde, men siden jeg ofte var så flink til å fokusere på å få være i lag med farfar så klarte jeg delvis å legge noe mer skjul på ting.

Det var for det meste noen gutter i trinnet over meg, eller to trinn under meg som var de som plaget meg mest. Men det var også en jente i klassen min som kunne være småjævlig mot meg. Jeg har aldri forstått hvorfor, for hun var faktisk blant de jeg hadde som venner på barneskolen og vi var bittelitt wannabe-småkjærester i førsteklassen etter det jeg husker.. Men på et tidspunkt ble hun ganske tidlig en bitch.

Var det sånn at klassen skulle se film ble det ofte plassert noen benker etter hverandre. Hun skulle bevist sitte rett bak meg et par ganger, og hun benyttet dermed muligheten til å slå meg og også sparke meg i hode og særlig rygg. Jeg husker at særlig en av lærerne merket dette noen ganger, uten å gripe særlig inn. Det var ikke sjelden at jeg satt og forsøkte å ikke begynne å gråte, for da hadde jo hun vunnet, tenkte jeg... Det var i en gymtime at jeg husker det sterkeste minnet mellom meg og hun. Hun forsøkte en gymøkt å kaste en ball av det hardere slaget så hardt og fort hun absolutt maktet mot meg, hensikten var å treffe meg i hodet. På refleks klarte jeg å dukke unna.. Episoden endte med at det var jenta litt bak meg som ble truffet, og hun begynte å blø ikke så rent lite neseblod. Hun som hadde kastet benyttet nærmeste anledning til å kjefte på meg for at jeg hadde dukket mens lærerinnen i salen var opptatt med å trøste hun som ble truffet ganske bra.

Barneskolen - De siste, verste årene
Så tenker jeg det er greit å hoppe til det verste skoleåret jeg hadde på den skolen. 6. klasse skulle bli det verste året på mer enn bare en måte. Det var her de hyppigste og mest voldsomme episodene fant sted. Og jeg har tenkt å bare gå rett på den verste opplevelsen jeg hadde. Det hele foregikk på et grustak. Nå var det gutta i klassen to hakk under meg som var fast bestemt for å gjøre det ubehagelig. Sjefen i gjengen forsøkte å få i gang en slåsskamp mellom meg og han. Jeg ville ikke slåss, jeg var redd og jeg innså at skulle jeg klare å fikse han ville alle de andre banke meg opp. Det var absolutt ingen voksne i nærheten, det var bare meg og dem.

Etter at det hadde dryget litt begynte jeg å løpe. Sjefen og de rundt løp like i hælene på meg. Det var ikke bare bak meg det var fiender, men det spratt også frem en og annen som hadde ligget og ventet på meg i en eller annen grøft, eller bak et og annet tre. Jeg klare å komme meg unna, ved "bare" å motta noen få slag mot brystet, og noen spark i leggen. Den dagen var den jeg gråt hurtigst gjennom en hel skoledag og det var først etter denne episoden at samtlige av lærerne tok grep da jeg løp i mot en av de som jobbet der da, kastet meg rundt henne og forsøkte å si noe som kunne gi henne en ide om hva jeg nettopp har vært gjennom. Det ble nok ikke noe konkret jeg klarte å si, jeg var nesten gråtkvalt og det var bare ord uten mye mening som jeg kanskje klarte å få ut av meg... Jeg mener også å huske at jeg ganske fort forsvant videre, og hun måtte sammen med kontaktlæreren min finne meg igjen for å få noe tydelig og sammenhengbart ut av meg.

Jeg klarte etter en liten stund samme dag å fortelle de ting. Det hele endte med at alle gutta som hadde forsøkt å ta meg fikk melding med hjem og alle måtte sitte en stund oppe hos rektor. Jeg husker at jeg satt i klasserommet med tårer begge de to siste timene etter det friminuttet. Husker også at jeg var redd for at de skulle hevne seg en lengre periode etter jeg sa i fra. Noe hevn ble det aldri, men det hendte at en og annen ropte "feiging!!!" til meg, uten noe videre dramatikk også året etter.

Etter denne episoden var det noen av guttene i min klasse som ville være med meg i noen av friminuttene. Flere hadde sympati for meg etter dette, og var med på å støtte meg i en periode, frem til barneskolen var slutt og jeg havnet i ny klasse på barneskolen...



Vel, jeg finner fremdeles en grunn til å fokusere på 6. klasse enda. For den absolutt verste episoden av dem alle var noe som ikke skjedde på skolen, men som skjedde utenom, i jula. Desember 2002 skjedde det som en dag måtte skje, farfar var ikke lenger blant oss. Min absolutt beste venn som jeg hadde gått uendelige mange turer med, han jeg hadde sittet på fanget til for å høre eventyr, han jeg hadde underholdt med egne skuespill-stykker til, han jeg hadde vært med til butikken for å kjøpe potetgull med, han som hadde dyttet meg i gang med en veipinne mens jeg skulle kjøre tråtraktor, han som jeg hadde hatt alle de beste og morsomste opplevelsene med i elleve lange år var plutselig død etter å hvert syk i en lengre periode. Til tross for at jeg hadde vist at dette snart skulle skje en stund på forhånd, så kom det likevel veldig brått på... Nå var det positive punktet jeg hadde å fokusere på i skoletiden helt vekk... Død... Ikke noe mer... Bare historie. Død...

Slik jeg husker det var det først her at selvmordstankene ble et faktum. Men det var ikke før ungdomskolen at det første selvmordsforsøket skulle komme.

Føler at jeg nå har tatt med det som er å nevne fra barneskoletiden, så la oss like gjerne hoppe over til ungdomskolen... (fortsettelse følger i part 2)


Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits