08.08.2016, 22:38


Foto: Rune Heggvoll

Jeg har aldri vært sånn super-flink til å gjøre flere ting samtidig. Foreksempel er jeg en av de som stort sett foretrekker å kun ha en samtale gående i Facebook-chatten om gangen. Selvfølgelig, om det skulle være snakk om et par stykker som knapt er til stede, altså hvis det er noen som ikke er sånn veldig aktiv der og da, ja da skal det som regel gå fint med, vel 3-4 åpne vinduer om gangen. Så får jeg heller lukke et par av dem om det skulle bli gjennomtrekk, hehe.

Utfordringen her ligger i at det som hos mange andre også er sånn med meg at det er veldig begrenset hvor godt jeg klarer å fokusere på flere ting om gangen. Og en annen ting er at flere samtaler samtidig gjerne gjør meg stresset, samtidig som sjansen for at et svar som egentlig skulle vært sendt til Lars i stede for havner hos Kjell-Bente blir større og større desto flere jeg prater med.

Men så er det en annen ting som kanskje ikke dekker ordet multitasking like godt som jeg nå føler mitt forrige eksempel gjorde, men som ihvertfall ligger i samme "skuffe".. Når jeg spiser så drikker jeg nesten aldri før etter at jeg har fått i meg all maten. Har jeg mekket meg fire brødskiver så venter jeg som regel til alle fire skivene er nede, før jeg så "skyller ned" med et eller annet drikkbart. Riktignok så hender det en sjelden gang at jeg klarer å variere litt, men som regel så er all mat borte før jeg i hele tatt har rørt det glasset jeg måtte ha ved siden av.

Også har vi kommet til det aller siste eksempelet for i dag. Når jeg en sjelden gang er ute og reiser vil jeg helst forholde meg den/ de jeg er på besøk hos der og da. Hvis jeg foreksempel besøker et vennepar jeg har i Bergen så møter jeg helst ingen andre under den turen, selv om jeg kanskje kjenner flere i det samme området som jeg er minst like gode venner med som de jeg er hos akkurat da.


Foto: Rune Heggvoll

Når jeg først er hos noen syns jeg blant annet det er ubehagelig og kleint å spørre de om de vil være med å møte noen andre som de kanskje ikke aner hvem er en gang. Og det samme gjelder også hvis jeg skulle dratt ut for å møte noen på egenhånd mens jeg allerede overnatter hos noen spesifikke. Haken ved å la være å møte de andre jeg vet av innenfor samme region er at jeg kan få litt dårlig samvittighet. Men det føler jeg nesten alltid uansett når slike ultimatum blir en realitet.

Uansett, det var alt jeg hadde for denne gang, kjøkken og stue. Det skal sies at det nok er flere ting hvor jeg, vel, helst foretrekker å forholde meg til den ene "tingen" før jeg eventuelt fokuserer på eller gjør noe annet også, men det er først og fremst de tre eksemplene jeg har skrevet om til nå som jeg føler er mest relevant å nevne, som sagt, for denne gang.

Hvordan er ditt forhold til såkalt multitasking?

Vi reblogges!


31.07.2016, 07:23



I skrivende stund er klokken 01.03, det er natt, det har akkurat blitt søndag, jeg kjeder meg, tankene prøver jeg så godt jeg kan å sortere etter beste emne, men det er ikke så lett da det rett og slett er ganske mye som går på kryss og tvers over hverandre nå..

Kort fortalt har jeg mest sannsynligvis for godt mistet to av de "beste" vennene jeg har hatt de 2-3 siste årene, ene og alene på grunn av det jeg ihvertfall selv ser på som en veldig lei og tåpelig misforståelse, men av diverse årsaker føler jeg ikke for å skrive noe mer om det. I hvertfall ikke nå..

Det jeg derimot har tenkt å bruke dette innlegget på er å komme med noen enkle ord og tips til dere der ute som måtte gå rundt og være usikker på om dere kan ha diagnosen asperger syndrom. Nå kunne jeg lett listet opp de aller vanligste trekkene man bør være aller mest oppmerksom på ved denne diagnosen, men siden jeg for noen år siden laget en video som jeg er ganske fornøyd med en dag i dag vil jeg heller ta og legge til den her og nå.


Som det blir sagt en del ganger i videoen over så er det ganske individuelt fra person til person med denne diagnosen hva vi sliter mest med. Men det aller vanligste som går mest igjen hos de fleste er gjerne det med et noe smalt interesseområde, utfordringen i å forstå sosiale spilleregler ("rett og galt" hos folk UTEN as kan ofte vise seg å være noe forskjellig fra det mange av oss MED as anser som "rett og galt"), problemer med å tolke spøk og ironi, og sist, men ikke minst det å måtte forholde seg til forandringer, alt det uforutsigbare som livet ofte har å by på.

Jeg leste for litt siden et innlegg på et slags forum jeg er medlem i. Et innlegg skrevet av et medmenneske som rett og slett har begynt å blitt mer oppmerksom på enkelte ting ved seg selv og denne diagnosen, og som nå lurer på om han/ hun rett og slett burde gå til utredning eller ikke. Jeg personlig kan på ingen måte svare for alt og alle der ute som nå av en eller annen grunn måtte sitte og spekulere i dette. Først og fremst fordi at selv om jeg jo har asperger selv, så er det likevel ikke min jobb å bekrefte eller eventuelt avkrefte hvem som kan ha denne diagnosen, eller ikke.

Det jeg derimot kan og veldig gjerne vil si er at når JEG går rundt og er usikker på noe, nesten samme hva det måtte være, så har jeg stort sett funnet ut at det har vært bedre å simpelthen finne ordentlig ut av det, fremfor å gå rundt over lengre tid og bruke energi på å lure og spekulere til jeg nærmest har fått helt vondt i hodet.

Så med andre ord.. Føler du deg ganske annerledes i dette såkalte samfunnet.. Mistenker du at du rett og slett kan ha et eller annet syndrom (eventuelt sykdom), så er det nesten alltid bedre å gå til noen som virkelig kan disse tingene og eventuelt få stilt en ordentlig diagnose, og i ettertid få den hjelpen og støtten du måtte ha rett på, fremfor å gå gjennom hele livet usikker og uviten, og i verste fall gå glipp av mye god hjelp som kunne gjort at en hel del vanskelige utfordringer i hverdagen i hvertfall ville blitt litt enklere.

Vi reblogges!


27.01.2016, 12:45

Siden jeg var såpass flink til å fokusere på det positive med å ha aspergers syndrom forrige uke, har jeg nå laget en ny video som herved skal stå litt i kontrast med den forrige. I dag er det nemlig på tide å fokusere på bakdelene/ utfordringene med denne diagnosen.


Hvilke sider med aspergers syndrom anser DU som en bakdel?

Vi reblogges!


21.01.2016, 16:39

Tenkte det var på tide å sette litt lys på det å ha aspergers syndrom igjen - Derfor har jeg nå laget en ny video hvor jeg snakker om 5 ting jeg personlig setter pris på ved å ha denne diagnosen.


Hvilke sider ved det å ha aspergers anser DU som en fordel?

Vi reblogges!





0
26.09.2015, 15:04


© Bildet er tatt fra tilbaketillivet.com

Som et resultat av at vi en gang våget å bli født vil vi alle bli straffet på en eller annen måte i livet. Eller straff og straff. Klarer man å legge godviljen godt nok til kan man kanskje kalle det aller meste for en utfordring. Men jeg er ikke i modus for å skvise ut noe som er jålete positivt nå. Så til alle som foretrekker lys og varme: STIKK!!

Det er helg, det er ettermiddag og jeg finner det for godt å ta meg en tur til butikken. Det er ikke sånn at jeg har så skrekkelig lyst, men utsetter jeg det har jeg ikke noe særlig til frokost i morgen. Og nei, jeg kan ikke bare vente til senere i kveld.

Hvor jeg tar handleturen hen er i dag ikke så viktig, bare det helst blir på Rema 1000 eller Domus. Nå er ikke Domus blant mine favoritter når det kommer til å unngå folk jeg ikke liker, men det er likevel der man har det rikeste utvalget. Det er ikke så lenge siden jeg var på Rema sist, så i dag tar jeg turen innom Domus. For variasjonens skyld..

Jeg merker fort at jeg angrer på valget jeg har tatt. Men jeg har gått inn og tatt meg en handlekurv nå, til og med omsider begynt å pante noen flasker. Det er like greit å fullføre handelen her og nå. Nesten samme hvor jeg går er det folk. Hver for seg og sammen i flokk. Det første går som regel helt fint, det er de jævla gruppene jeg derimot har et større problem med.

Okei, jeg burde egentlig gått dit nå med tanke på hva jeg skal ha, men der er det en familie på fem som står og snakker med en annen familie på fire... Jeg går et annet sted, kommer tilbake om litt.. Får bare håpe de har flyttet på seg til da.


© Bildet er tatt fra helplink.no

For hvert minutt som går kjenner jeg meg bare mer og mer ukomfortabel. Aller helst vil jeg bare kansellere hele driten, men jeg skal nok holde ut. Jeg går frem og tilbake. Kunne jeg ikke bare vært flink og handlet i dag tidlig? Skal vi se... Hva var det jeg skulle handle igjen? Jeg har sikkert sett på handlelisten åtte ganger nå.. Lurer på om noen har fått med seg det...

Til slutt har jeg omsider fått tak i alt jeg skal ha. Jeg går og betaler på den motsatte siden av der jeg kom inn. Der er det ikke like mange folk. Snart ute nå, snart ut i det fri. Om en liten stund er jeg hjemme igjen og da slipper jeg alle de overfladiske barnefamiliene, alle de skremmende positive menneskene og de minst like skumle barna...

Sånn.... Jeg er ute... Jeg klarte det.. Marerittet er over.. Jeg skal hjem!

Får du litt noia ute blant andre mennesker?

Vi reblogges!


13.04.2015, 08:06



Hakk i plata

Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket "Livet - med Aspergers syndrom", da er det ikke lengre bare gøy.

Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.

Særlig er låta "Vennskap" blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.

Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..

Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av... For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.

Ondskapens impulsivitet
Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.

Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves...

Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.

Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen... Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.

Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.

Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.

Vi reblogges!


30.03.2015, 20:08

Omvendt dårlig samvitthet
I og med at det nå er påske så tenkte jeg å skrive noe så kriminelt kjedelig som et slags hverdagsinnlegg. Så blir det opp til dere å finne en løsning i slutten av uka på hvorfor jeg nå velger å gjøre akkurat det.

Nå, hvordan står det til med onkel Kuklinski i dag? Jo takk, for det meste bra. Det er som alltid noe støy som jeg ikke får vekk, men samtidig føler jeg at kvaliteten for det meste er såpass grei at jeg ikke gidder klage. Jeg har den siste tiden vært überflink til å prioritere meg selv. Vært flink til å gjøre det JEG har lyst til. Vært flink til å holde meg aktiv med noe. Vært flink til å stort sett fokusere på positive fremtidsprosjekter, fremfor negative fortidselementer...



Men det er altså noe som plager meg der og da nå også.. Dere er helt sikkert begynt å gått lei av alle de innleggene hvor jeg føler meg ignorert av folk, også videre... Til dere som er det kan jeg berolige med at dette innlegget skal ikke bli et av de. Derimot har jeg litt lyst til å heller klage litt på meg selv denne gangen.

For akkurat nå er det faktisk sånn at det er jeg som går rundt og føler dårlig samvittighet ovenfor andre. Har vært flere tilfeller de siste ukene hvor noen har tatt kontakt, også har jeg vært opptatt.. Som regel er det jo alle de andre som er opptatt eller av en eller annen grunn ikke kan svare. Så litt rart at det faktisk har vært jeg som har gitt de fleste avslagene akkurat nå..

Til alle dere som har forsøkt å fått til en samtale uten særlig hell den siste tiden: Jeg håper dere forstår at det ikke er sånn at jeg ikke vil snakke med dere, men de gangene dere har mislykket har jeg rett og slett hatt hodet helt andre steder. Og for å si det sånn, hadde det vært slik at jeg faktisk ikke ville snakke med dere hadde dere foreksempel ikke vært blant mine Facebook "venner" og venner.

Jeg, meg og de andre
Ah, også en liten gladnyhet. Lenge har terapeuten min, foreldrene mine og et par til forsøkt å oppmuntre meg til å f. eks gå i et og annet møte hvor det går andre med lignende diagnoser som meg. Først og fremst asperger. Og jeg skjønner tankegangen, det hadde jo vært flott om jeg hadde funnet noen andre aspergere der ute å bli kjent med. Men jeg har aldri giddet å gå i noe møte eller forening...

Derimot har jeg en stund vært medlem på en Facebook-side som heter "Asperger(s) Syndrom".. For å gjøre det hele kortest mulig er det spesielt tre stykker jeg har fått ganske god kontakt med den siste tiden. Ei av de har jeg riktignok visst om en stund, men vi har liksom aldri pratet noe særlig for nå nylig.

To av de andre ble jeg presentert for forrige uke, og særlig ei av de har jeg funnet ut at jeg har en god del felles med, og DET syns jeg er ganske så herlig. Er veldig glad for dette for med disse tre personene føler jeg at jeg ikke trenger å forklare meg like mye når det kommer til diverse ting som "normale" mennesker uten as ikke helt skjønner.

Selvfølgelig. Det kan oppstå misforståelser oss aspergere i mellom også, men tror likevel det er litt lettere for andre med min diagnose å forstå når det skulle forekomme noe, enn for en person uten.

Nok en gang er det bare for meg å si skrive: Livet er herlig! ^^



Hvor viktig for deg er det å ha likesinnede venner?

Vi reblogges!


04.02.2015, 12:02

Det å måtte leve med diagnosene add og aspergers er ikke alltid en gave. Pretty much kan det også være en ganske stor belastning, nærmest en forbannelse. I det siste har jeg virkelig greid å kløne det til for meg selv, uten at jeg en gang faktisk visste jeg gjorde det da det jeg gjorde ble gjort...

Det er ingen hemmelighet at mange autister kan ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet. Riktignok tror jeg ikke det står så aller verst til hos meg SAMMENLIGNET med en del andre med lignende diagnoser, men jeg har definitivt også mitt.

Likevel, det jeg skal skrive litt om nå handler kanskje ikke først og fremst om et noe trøblete ordforråd, men mer det at jeg i enkelte situasjoner, spesielt i de litt mer stressende omgivelser fort kan si eller skrive noe til noen som jeg ikke hører eller legger merke til selv..

Som regel har ikke det skapt de alt for store problemene for meg. Jeg husker godt da jeg hadde muntlig tentamen på ungdomskolen mot slutten av 10. klasse og da det var min tur fikk jeg spørsmålet om jeg ville stå eller sitte. Jeg tenkte at jeg ville sitte, men sa likevel at jeg ville stå, noe jeg selv ikke hørte før læreren sa: "Okei, da får du stå".

Litt verre er det dog når du er i en samtale med en nær venn om et tema som kan være litt følsomt og vanskelig og du på et eller annet tidspunkt skriver at du har problemer med å forstå og akseptere det som det er snakk om, mens det du egentlig mente er at du har problemer med å høre om det, IKKE at du ikke aksepterer eller forstår det det er snakk om... For det er litt forskjellige ting.

Jeg verken kan eller vil gå nærmere innpå hva akkurat den siste saken dreier seg om, annet enn at jeg faktisk ikke hadde oppdaget før rundt 12 timer senere at jeg hadde skrevet at jeg ikke aksepterer eller forstår I STEDE for at jeg heller sliter å vite om når folk gjør det det var snakk om.



Hvor mye sånne feil-omtalelser har med aspergers å gjøre vet jeg ikke da jeg mistenker at akkurat denne type kløne er mer enn add-ting. Den siste uken har jeg vært veldig fortvilet over meg selv og virkelig ønsket at jeg kunne gjøre noe som helst for å rette på den feilen jeg har gjort... Dette kan nemlig ha kostet meg en veldig god venn.. En av de desidert beste jeg noen gang har hatt, i hvertfall har jeg trodd det en stund nå..

I skrivende stund vet jeg ikke hva eller hvem jeg egentlig har lengre. Det eneste jeg vet er at jeg er et komplett kaos, en tornado som alt for fort ødelegger det jeg kommer nært.

Hender det at du skriver/ sier veldig, veldig feil uten at du har vært klar over det selv?

Vi reblogges!



0
07.01.2015, 17:48

I skrivende stund har jeg mest lyst til å igjen bare slette Facebook for en periode, og rett og slett stenge helt ute folk ute og bare gi faen. Jeg er i skrivende stund noe sinna og jeg skal ikke legge skjul på at jeg nå mest bare ønsker å gjøre noe "drastisk". Men.. Oppi all frustrasjonen jeg nå føler kom jeg på noe jeg tenkte på tidligere i dag angående noe litt annet, et blogginnlegg jeg tenkte å skrive tidligere i dag. Så i håp om at jeg i hvertfall skal klare å distrahere det som plager meg nå litte grann så skal jeg prøve å skrive det innlegget nå.

For ordens skyld, denne "Innledningen" har ingenting med resten av innlegget å gjøre. Jeg bare følte for å skrive det lille jeg nå har skrevet, i stede for å gi det et eget innlegg.



«I'm not man enough to be human but i'm trying to fit in and i'm learning to fake it»

- Marilyn Manson

Jeg vil aldri føle med deg

Satt i går og snakket litt med noen om det med sympati og empati, hva de to tingene egentlig er for noe. Og jeg skal innrømme at jeg ikke har vært helt sikker på hva som skiller disse to tingene fra hverandre før jeg akkurat NÅ bestemte meg å søke de opp på Wikipedia.

Det er først og fremst min mangel på sympati jeg skal prøve å la dette innlegget dreie seg om, og i den forbindelse ser jeg en flott anledning til å samtidig også nevne asperger igjen, for dette er etter det jeg har forstått veldig typisk når det kommer til autisme.

For meg høres det noe fjernt ut at det faktisk finnes mennesker der ute som er i stand til å føle med andre. Dersom jeg har opplevd noe lignende som et annet menneske nå gjør eller nylig har gjort kan jeg tenke tilbake og huske hvordan jeg hadde det da og utifra det ha en viss anelse om hvordan den andre personen forhåpentligvis føler. Men å føle med noen.. Nei.

Og det er altså det som skiller sympati fra empati, eller omvendt etter det jeg nå har lest og forstått. Med andre ord kan jeg være empatisk til tider, men ikke sympatisk.

Du syns jeg virker sympatisk? - Eksamen bestått!
Hvis noen har hatt inntrykk av at jeg noen gang har vist medfølelse i en eller annen sammenheng så er det mest sannsynlig ikke fordi jeg egentlig har følt med vedkommende, men fordi jeg har gjort noe jeg har lært i en eller annen tv-serie eller film vil være riktig i en slik situasjon.

De fleste gangene jeg har gjort noe for at noen skal føle seg bedre i en vanskelig situasjon er det rett og slett fordi jeg har lært det på tv eller fra en film. Takket være noe jeg har sett på en skjerm har jeg foreksempel en viss anelse om hvilket ansiktsuttrykk jeg bør ha til en hver tid.

Hadde jeg bare brukt den masken som passet best til mine egne følelser i en hver sosial situasjon hadde jeg trolig sett ut som Kirsten Stewart i 99% av de samtalene jeg har hatt med andre enn meg selv.


Kristen Stewart er hun til høyre om noen skulle være i tvil.

Hver gang noen forteller meg at de oppfatter meg som en sympatisk mann med mye medfølelse folk føler jeg enten at vedkommende ikke kjenner meg godt nok, eller at jeg har bestått en eller annen eksamen i skuespill. Helst er det snakk om en kombinasjon.

For det er absolutt ingen jeg vil påstå kjenner meg alt for godt. Samtidig så syns jeg i hvertfall selv at jeg er en veldig flink skuespiller.

Dobbeltmoral?
Nå er det sikkert noen som syns det er litt dobbeltmoralsk at jeg flere anledninger har gått hardt i mot folk som etter min mening er pretty much fake med tanke på at jeg nå innrømmer at jeg tidvis velger å ta på meg en maske når jeg kommuniserer med andre... Ja, dette gjør meg til en viss grad til en noe mer fake person. Likevel føler jeg at akkurat dette er innafor.

Når sant skal sies er det ikke så veldig ofte jeg bruker maske. De aller fleste gangene folk har vært deppa pga noe så har det helst vært situasjoner hvor jeg har tenkt at vedkommende kan veldig mye for at h*n har havnet i den situasjonen selv og at h*n absolutt burde ha visst bedre, og da gidder jeg ikke engang prøve å spille sympatisk.

De aller fleste er dessverre ikke like sterkt begavet når det kommer til fornuft og gjør etter min mening ganske tåpelige og tankeløse ting. Og da mener jeg folk heller kan ha det så godt og heller prøve å lære av den hendelsen som har oppstått, i stede for å klage og sutre og søke oppmuntring og trøst.

Jeg kan til og med finne det for godt å si akkurat dette rett ut til vedkommende der og da jeg, selv om h*n føler h*n kanskje har det vanskelig nok fra før av der og da og er lei seg.

Men ja.. Jeg kan kanskje være 5% fake til tider, men det føler jeg altså er langt bedre sammenlignet med så mange andre der ute som spiller, lyver og jatter med langt oftere enn hva jeg "føler for" å gjøre.

Etter min mening burde godt over gjennomsnittet i den norske befolkning fått et hardt slag i både ansiktet, maven og prostata for å jatte med såpass ofte som folk flest gjør...



For ordens skyld. Om noen nå skulle stille være i tvil. Det jeg skriver/ sier kan dere stole 110% at jeg mener. Ansiktet mitt kan dere innimellom strø med en liten klype salt.

Hvordan er du når det kommer til medfølelse og sympati? 

Vi reblogges!



21.06.2014, 14:55

Jeg har som nevnt før både aspergers syndrom og ADD (Attention Deficit Disorder). I dag har jeg lyst til å snakke litt om hvordan de to diagnosene påvirker konsentrasjonsevnene mine. For det er jo ikke en ukjent sak at vi med aspergers gjerne er veldig, VELDIG gode innenfor de få interessene vi har og at det vi bryr oss om å berøre ofte blir til gull. Har man derimot ADD kan det være at man heller får nøye seg med sølv. (Likevel, jeg er mye mer kvalifisert til å bli verdensmester i noe enn dere fleste der ute!) Sånn, da føler jeg at introduksjonen for min nyeste aspie-video er i kakeboks!



Vi reblogges!


27.11.2013, 05:07

Akk, det er så frustrerende når jeg blir opphengt i det ene etter det andre på en sånn måte at jeg ikke får gjort noe. Nå foreksempel har jeg sittet flere timer og vekslet mellom to nettbutikker, sammenlignet priser og varer. Deretter har jeg klart å dryge ut tid på å bestemme meg for om jeg skal sende en bestilling på de varene jeg har lagt til i handlekurven eller ikke. Eventuelt om jeg skulle sette meg ned med en film eller et spill og heller gå tilbake til nettsiden og se om jeg har gjort meg opp en endelig beslutning senere. Det hele resulterer i at jeg blir sittende helt stille og ikke gjøre noe. Bare veie frem og tilbake i tankene, skal, skal ikke, skal, skal ikke. Bruke pengene på noe annet, eller ikke... Endte selvfølgelig opp med å sende bestillingen. Om jeg bare hadde gjort det med det samme, så hadde jeg kanskje kunne brukt to timer eller mer på noe annet. Vi lever alle på lånt tid...

Det er så frustrerende når jeg blir sittende og tenke såpass mye at det utgjør det faktum at jeg ikke får gjort noe. Igjen, jeg blir bare "sittende fast"... Er så utrolig vandt til dette nå, har tross alt levd med dette i 22 år... Vet ikke hva jeg skal kalle det. Eneste jeg vet er at dette er en av de flere utfordringene som kommer med den ene diagnosen min (aspergers syndrom). Jeg blir rett og slett så sugd fast til tankene at jeg får ikke utredet noen handlinger. Sånn er det med så mye. Det verste er når det går utover maten. Altså at jeg sitter her uten at jeg klarer å bestemme om jeg skal ut på butikken å handle noe mat, eller om jeg bare skal fikse meg noe av det jeg allerede har... Nå antar jeg at flertallet av dere stemmer for å spise det man alt har, men... Uansett, denne greia med at jeg ikke klarer å bestemme meg resulterer ofte i at det drøyer veldig lenge mellom vært måltid, som igjen resulterer i en del andre ting som ikke er helt bra i lengden... Konsentrasjonsproblemer, sinne, svimmelhet, etc.

Utenom det som har med mat å gjøre så er det nest verst når det gjelder venner eller i hele tatt det sosiale. At jeg foreksempel tenker veldig mye frem og tilbake på noe så simpelt som om jeg skal sende en liten melding til noen eller ikke. Har vedkommende lyst til å snakke med meg, eller er vedkommende for opptatt nå og har mer enn nok med sitt? Skal jeg i hele tatt skrive "hei" til noen i chatten på Facebook, eller over Skype? Eller skal jeg bare fortsette å holde meg for meg selv en stund til å se om noen heller tar kontakt med meg? Ja, sånne tanker sitter jeg som regel "fast i", lenge... Det kan være at jeg sitter og KUN veier frem og tilbake på disse tingene i timesvis, uten at jeg gjør noe som helst annet...

Før så var det verste når jeg skulle stå opp. Altså mens jeg enda hadde en jobb å gå til, eller skole. Særlig mens jeg enda bodde hjemme da mamma og pappa har gått og vært frustrert, skuffet, og innimellom sint og irritert over visse tregheter og fravær med meg i mange, mange år. Da var jeg stadig i diskusjon med meg selv om jeg skulle gå på jobben/ skolen eller ikke. Eller så kan det hende hodet mitt var et helt annet sted, at jeg lå i senga og tenkte på helt andre ting og dermed ikke kom meg avsted. Om ikke dette er det aller mest slitsomme og mest utfordrende ved å ha aspergers syndrom, så er det i alle fall noe av det verste med diagnosen. Det synes i alle fall jeg. Og jo, både mamma og pappa har virkelig prøvd å fått meg opp og ut lenge før jeg flyttet for meg selv og etterhvert ble uføre. De har virkelig prøvd, og maset lenge, men mange ganger uten stort hell. Særlig de siste årene før uførepernsjonen ble realitet. Og igjen, de har virkelig forsøkt.



Det å forsvinne litt mentalt inn i sine egne tanker, eller det å diskutere litt med seg selv høyt eller lavt er ikke nødvendigvis negativt... Men når det blir såpass intenst som jeg ofte opplever daglig... Da er det ganske utmattende og faktisk også deprimerende etter en stund... Samtidig ønsker jeg heller ikke at jeg skulle vært mer spontan, fordi det føler jeg allerede at jeg er mer enn nok også...

Du tror kanskje du forstår, men jeg tror ikke det. Prøv først å forestille deg hvordan et gjennomsnittelig kvinnemenneske kan være når det gjelder å tenke for mye, ta deretter og gang det med 10!

Vi reblogges!


20.08.2013, 22:22



27.02.2013, 07:29

Noe av det mest typiske med å ha aspergers syndrom er at man henger seg opp i ting, og når det først skjer så er man så ekstremt tilklistret at man sitter sugd fast i veldig lang tid. Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har brukt for mye tid og energi på.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med å legge ut dette innlegget som blir skrevet nå, så jeg får sammen med dere som leser bare se hvordan dette ender.

Å forklare at dette er slitsomt anser jeg som totalt unødvendig. Som jeg har skrevet tidligere så har vi med autistpregede diagnoser som regel både et mindre antall venner og interesser enn andre folk uten en autistisk diagnose. I tillegg til at vi sliter med sosiale spilleregler og normer så er en av de andre årsakene at vi som regel ikke er så opptatt av å være blant andre, men altså mer opptatt av den lidenskapen vi har hengt oss opp i, for å bruke det utrykket. Jeg går sjeldent blant andre folk, og føler oftest at jeg ikke hadde trengt at det eksisterte noen andre enn meg selv. Hvis verden bare var utstyrt med et par roboter og maskiner som kunne produsere mat og drikke til meg innimellom, samt varme og selvfølgelig også ting jeg er opptatt av som filmer, musikk, enkelte typer klær også videre, ja da hadde jeg kanskje ikke trengt at det fantes mennesker rundt meg..

Men, nå var det ikke min forrakt til menneskeheten og min lave forståelse for sosiale spilleregler og min minimale lyst til å være blant andre jeg egentlig skulle bruke energi på å skrive ned om i dette innlegget. Når jeg tenker meg om var det faktisk en mer konkret årsak til at jeg nå ville starte dette innlegget.

Å bli misforstått har jeg vært vant til siden så lenge jeg kan huske. Jeg blir ofte "beskyldt" for å foreksempel virke aggressiv eller for at jeg på en eller annen måte "alltid må diskutere", av og med de få personene jeg innimellom gidder å skrive eller snakke med. Jeg vil med dette innlegget forsøke å forklare meg litt her. Og av en årsak, jeg er lei av at enkeltpersoner anklager meg for at jeg vil diskutere og kverulere.

Og det er her jeg nå kommer tilbake til det jeg tok opp i det første avsnittet. Aspergers syndrom gjør at man blir svært opphengt i ting. Når man først har en tanke i hode, positiv eller negativ, ja da kjører man i den retningen lenge, uten at man helt kommer seg ut. For å si det på en ikke-metaforisk måte, og for å trenge det inn med t-skje: Når jeg først begynner å tenke på noe, eller å snakke om noe har jeg svært vanskelig for å skifte tema. Da har jeg svært vanskelig for å stoppe med det jeg har begynt med!

Folk kan selvfølgelig ikke se eller høre hva jeg tenker. Eller jo, de kan høre det når jeg snakker. En av de største forskjellene på meg og andre er at jeg som regel SIER HØYT det jeg tenker, mens de fleste andre lar tankene forbli tanker uten at de føler for at alle rundt skal vite om de. Det er for tiden nesten bare et emne jeg innimellom ikke sier ALT jeg tenker, og det er tanker tilknyttet et spesielt menneske, som sikkert dere fleste som leser bloggen min vet hvem er. Som oftest går også det meste ut av hjernen min der også, men.

Men ja, tilbake til temaet.
Grunnen til at jeg nevnte at jeg ofte sier tankene mine er igjen en av grunnene til at jeg i første periode startet dette innlegget. Jeg sier som regel det jeg tenker, og de tankene jeg får, har jeg som regel veldig vanskelig å legge vekk før jeg har tenkt så og si nesten ALT som kan tenkes og sies rundt det!

Jeg har ikke tenkt å komme med noen konkrete eksempler på samtaler jeg har hatt med enkelte for å dra frem et eksempel på hvordan mange fort tror at jeg er irritabel, selv når jeg ikke er det, men jeg skal forsøke å forklare det likevel. Dette kommer som regel opp dersom noen skriver noe jeg ikke er helt enig i. Ikke nødvendigvis helt uenig heller. Men spesielt når jeg ikke er 100% enig så blir jeg ofte anklaget for å virke irritabel, igjen fordi når jeg først begynner på noe, som i dette tilfellet å skrive om noe, da tar det ofte en tid før jeg slutter.

Jeg skriver som regel lengre og mer enn ALLE de jeg kommuniserer med, og det er som sagt spesielt i tilfeller jeg ikke er helt enig i noe at jeg får høre at folk tror jeg er irritert eller noe. Enda de som kjenner meg vet at jeg som regel skriver veldig mye og langt om det vi er enige om også, eller for å gjøre det enkelt: Alt jeg tenker på, skriver om etc., har jeg vanskeligheter med å bare gjøre kort. Dette innlegget er bare nok et eksempel.

Så i fremtidlige samtaler, skriftlig eller muntlig, vil jeg nå sette pris på at folk vet dette. Jeg er irritable jeg også til tider som alle dere andre, men jeg er ikke det nødvendigvis av den grunn at jeg skriver og snakker lenge om en viss ting jeg ikke klarer å stoppe med når jeg først har begynt! Skulle ønske alle kunne hatt aspergers syndrom for en uke, så hadde folk bare holdt kjeft med disse "beskyldningene" sine.

I tillegg til at jeg selv blir sliten av å tenke så lenge og mye på ting nesten hele tiden er det også verdt å nevne at det attpåtil er frustrerende at dette også går ut over andre ting jeg ikke får gjort. Som foreksempel at jeg ikke får satt meg i gang til å skrive blogginnlegg fordi jeg bare tenker på det samme hele tiden, noe som er en grense for hvor mye jeg kan skrive om før folk blir lei. Ting tar kort sagt tid med meg, både av psykiske og fysiske sort.


Fotograf: Sara Helene Germanotta

Det er riktignok en liten ekstra grunn til at folk kan tenke dette med at folk ofte tror jeg er irritabel og kranglete. Spesielt de som har snakket mest med meg de siste åra. Jeg har som kjent add (litt som adhd, bare uten hyperaktiviteten) i tillegg til aspergersen. Det som er med add er at hver eneste lille følelse vanlige folk har, får jeg minst tredoblet, enten det er positivt eller negativt. Derfor "overreagerer" jeg ofte, bortsett fra at det er det jeg IKKE gjør. Jeg reagerer kun på min egen måte. Ikke at dette avsnittet har noe med det å henge seg opp i ting, som resten av innlegget skal ha handlet om, men jeg vil sitere noe jeg la ut på facebook-veggen min for en liten tid tilbake:

«Vi med ADHD/ADD blir ikke sint, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke triste, men vi blir totalt knust. Ikke blir vi litt glade heller, men vi blir overlykkelige.

Det jeg mener er at følelsene våre er så sterke, vi går inn i alt med livet som innsats. Det er fryktelig slitsomt, men samtidig så tror jeg det er en bonus. At vi lever og opplever mye sterkere enn andre, på både godt og vondt.. Har en liten beskrivelse jeg syns passer perfekt:

"Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i tusen biter. Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Elsk meg for den jeg er."»

Med de ordene vil jeg bare legge til to til, før dette innlegget blir såpass langt at ingen gidder å lese det;
Vi reblogges!



06.11.2012, 17:30

Det er ikke svært ofte at temaet asperger syndrom popper opp. For alt jeg vet har jeg flere venner som kanskje ikke engang vet at jeg har diagnosen. Likevel, det hender noen spør.

At folk spør syns jeg er en bra ting. Ikke så flott med folk som bare tror, uten å spørre for å være sikker.
Utenomom «Hva er egentlig asperger syndrom for noe?», så er spørsmålet «Hva er de mest vanlige trekkene hos en med asperger?», mest spurt.

(For dere som vil høre og se meg snakke om de mest vanlige trekkene ved asperger syndrom kan dere se denne)


Ja, la oss begynne. Jeg har ikke hele dagen på meg skal dere vite. (Ok, jeg har).
Asperger syndrom er en tilstand eller diagnose om du vil, som man er født med. Det er ikke en farlig tilstand i den forstand, men det er en funksjonshemning som gjør at vi som har det får en rekke utfordringer med ting i hverdagen som "folk flest" kan ta forgitt. Det er ikke noe som er smittsomt, og i de fleste tilfeller er det noe man lærer å beherske bedre når man har blitt eldre.

Så skal jeg rul(l)e videre til det som jeg ser på som de mest vanlige trekkene for folk med autisme. I hvertfall er de punktene under de jeg selv har mest å stri med en dag i dag.

Mangel på sosial interesse/forståelse
Felles med oss aspergere er en viss mangel for sosial interesse eller sosial forståelse.
Det er ofte sånn at vi ikke føler det helt store behovet for å omgi oss med andre mennesker, og for min del opplever jeg stadig at jeg vil at samtaler flest skal avsluttes fortest mulig. Jeg syns folk flest er drit kjedelige, og totalt ikke verdt min tid.

Om jeg ikke synes sosial kontakt er kjedelig, så er det oftest noe jeg rett og slett ikke føler store behovet eller vitsen med.
Kort oppsummert: Mangel på sosial interesse og forståelse er noe av det mest typiske ved asperger.

Det skal OGSÅ sies at selv de beste vennene mine har til tendens å være uinteressante. Men da merker de det som regel fort selv, tror jeg. Og helt til slutt fungerer de fleste av oss veldig dårlig dersom vi har flere mennesker rundt oss, altså takler i hvertfall jeg mennesker i flokk VELDIG DÅRLIG.

Jeg blir nervøs og urolig, fysisk og psykisk, når mennesker blir til mengder, store eller små grupper, skal jeg forholde meg til noen bør det helst være toppen to om gangen. Men det kommer litt ann på HVEM de personene er, hvor nære de er, og hvor gode venner vi er. Når jeg bodde hjemme var det som regel sånn at jeg etterhvert ikke spiste middag eller lunsj sammen med foreldrene mine og mine to søsken. Mens de satt og spiste sammen, satt jeg som regel helst alene på rommet mitt. Jeg hater som regel å spise i lag med andre, noe foreldrene mine ikke alltid har aktseptert som igjen har ført til krangler og slik. Men de forsto at de måtte bare gi opp etter det var gått noen år. Man bør absolutt ikke tvinge folk med autisme til å spise ilag med andre, om det ikke er hundre prosent NØDVENDIG/KRISE.

Panikk ved forandringer
Det skal for min del ikke mye til for at jeg skal freake ut av noe som jeg plutselig oppdager er forandret på. Jeg er foreksempel en person som er veldig dårlig på å fjerne gamle innlegg her på bloggen, med mindre det ikke er noe jeg har publisert som jeg virkelig finner veldig elendig eller uinteressant i dag.

Blir noe generelt borte for meg så kan jeg låse meg helt, og bli et veldig vanskelig menneske å få kontakt med. Hvis noe er flyttet på innenfor min arena, altså mitt hjem, som jeg IKKE har flyttet på / forandret på selv, så er det ukult for å si det sånn.

Jeg kan også finne det noe vanskelig dersom nære venner plutselig skulle få seg noen nye venner eller kjæreste som jeg er redd for kan ta min plass.

Avtaler som endres på eller kanselleres er bare enda flere eksempler på ting jeg kan ta ille opp.

Smale interesseområder
Her kommer vel punktet som flest av dere har merket best.
Med mennesker med asperger finner man som regel et noe smalt interesseområde.

Det er ikke så veldig mye som er interessant og som fenger, derimot er interessene våre noe vi er som oftest er mer enn bare litt over gjennomsnittet opptatt av.

Hos meg er det for det meste bare horror-relaterte ting som gjelder, i tillegg til bloggen og film. Jeg ser veldig mye film, og jeg bruker de fleste timene jeg er våken på ting som har med horror eller andre makabre ting å gjøre. Jeg tenker gjerne på horror om dagen, og det kan også følge meg til sengs.

Jeg kan få en ide til bloggen som blir så sterk at jeg ikke klarer å legge den fra meg før jeg har gjort ideen om til virkelighet.

Jeg anser meg selv som en levende leksikon på spesielt Hotel Cæsar (som er noe av det få jeg brenner for utenfor horror-stadiet). Og det av den grunn at Hotel Cæsar er den interessen jeg har beholdt lengst av de jeg har hatt. Jeg kan masse folk flest ikke kan om hvem som har vært med, hvem som har vært sammen med hvem, hvem som døde i hvilket årstall, også videre.

De smale interesseområdene har også for meg ført til at jeg nå har søkt om ung uføre, da jeg helt har gitt opp å kunne fungere med å jobbe med noe av det som er av tilbud i Oppdal. Yrkes- og interessemessig skulle jeg ikke bodd i Norge i hele tatt. Motivasjon er ikke-eksisterende om jeg ikke får fokusere på det jeg virkelig brenner for. Jeg er selverklært perfeksjonist innen det jeg brenner for, og en null innen det jeg ikke bryr meg om.

Kort fortalt: Interessene våre er som regel noe vi er veldig INTENST opptatt av, og de er også veldig smale. Og; hva enhver person med asperger interesserer seg for er UTROLIG INDIVIDUELT, slik som hos andre mennesker uten diagnosen.

Misforståelse ved ironi, sarkasme, spøk og billedlig tale
Ironi, spøker, sarkasme, og folk som snakker i bilder er enda en ting som oftest er en stor utfordring å forholde seg til.
Jeg kan forstå noe av det som har med ironi, men jeg skal innrømme at jeg sliter kanskje mer enn mange av dere har hørt meg innrømme. Asperger tar som regel ting veldig bokstavelig, og det gjelder å være klar og tydelig for å unngå misforståelser.

Hm, ja. Har ikke stort mer å si om akkurat den saken.



Helt til slutt vil jeg legge til at mennesker med as har en tendens til å virke klossete, og misforståtte. Mange kan også ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet sitt, og til å kunne forklare seg til å gjøre seg forstått.

Skal også legge til at de forskjellige vanskene varieres i grader fra person til person. Jeg har ofte fått høre fra folk som har jobbet med autister at jeg er en av de best fungerende med diagnosen som de har vært borti. Så, hvor store de forskjellige utfordringene er varierer VELDIG fra person til person.


25.10.2012, 16:52

Eksperter, leger, foreldre, lærere og "folk flest" diskuterer det.
Så fort noen får en diagnose eller sykdom er det gjerne sånn at vi skal medisinere det bort.
Vi har i dag medisner mot nesten alt. Noe av det "lille" vi sitter igjen med, som vi enda ikke har fått utryddet er kreft og religion.

Men hva med autisme? Hva med aspergers syndrom?
Er det noe vi som har det bør ta medisiner mot?
Nei! Nei, nei og atter nei!

Jeg mener personlig at det skal man ikke.
En ting er at asperger syndrom gjerne byr på en del utfordringer for oss som har det. Ting som andre folk tar forgitt, som for oss er veldig vanskelig å få til, forstå, eller takle.
Hva de forskjellige utfordringene er, varierer fra individ til individ.

Og ja, det å gi medisiner til noen med asperger kan gjøre at vedkommende får bedre livskvalitet på enkelte områder. At man kan få sove bedre, at man kan takle bedre å være ut blant andre... Osv.
Men når man medisinerer bort det "negative" tar man også vekk mye av det positive som diagnosen gir!

En med asperger har ofte høyere motivasjonsvansker enn ikke-autister på ting som ikke ligger hjertet nærmest. Dersom det ikke er noe man brenner så og si over gjennomsnittet normalt for, så er det ofte et helvete å motivere seg til det.

Derimot er vi ekstremt gode og konsentrerte om vi bare får holde på med det vi aller helst vil. Det er nemlig det vi er til for, i tillegg til mye annet fint.
Hvis vi får bearbeide og dyrke det vi brenner for, så er vi i stand til å gjøre en god del store og unike underverker. Mozart hadde asperger syndrom, han skrev sin første symfoni som 8 år gammel. Hadde han tatt medisiner hadde han mest sannsynlig ikke vært kjent en dag i dag.

Vi med asperger er veldig perfeksjonister på våre områder. Jeg er foreksempel veldig perfeksjonistisk på hvordan jeg skal ha det her hjemme. Og hvordan jeg IKKE skal ha det.

Jeg er veldig kresen på hva jeg skal skrive om, og ikke skrive om.
Og jeg ser veldig gode resultater i bloggingen min som er en av mine største interesser i dag.

Enda jeg har publisert veldig lite her inne i de siste ukene, så har jeg hundretalls med faste lesere hver dag. Så noe må jeg gjøre rett! :-)



Før jeg begynte med bloggingen laget jeg laaange amatørfilmer, gjennom 5 år (2006-2012) har jeg ene og alene fått med godt over 200 forskjellige mennesker til å medvirke i filmene mine som det har blitt 60 stykker av.
Før filmingen laget jeg tegneserier konstant mellom perioden 2002-2006.

Og allerede før 2002 (da var jeg 11 år) var jeg hyppig etterspurt av HELE klassen på rundt 15-20 stk om å skrive en historie eller lignende som læreren vår kunne lese i matpausen.

Hadde jeg medisinert meg så hadde jeg ikke kunne fullført de prosjektene jeg er mest stolt av med like gode resultater. Jeg tviler i alle fall på det!

Til tross for alle utfordringene som kommer med på kjøpet, er det verdt det!
Jeg har asperger syndrom, og jeg er stolt av å ha det.
Det jeg er stolt av, vil jeg verken dempe eller drepe!

Vi reblogges!



0
25.08.2012, 10:59

Dette er en typisk uro-i-kroppen dag!
Rastløshet er også et ord for det. For saken er at jeg egentlig har nok å ta for meg, å bedrive tiden min med. Problemmet ligger i at uansett hva jeg gjør nå, så klarer jeg ikke å konsentrere meg fordi hodet mitt alltid er helt andre steder.

Har foreksempel aldri sett noe særlig på tv-serien 24. Fant i går ut at alle sesongene ligger ute på Tv2 Sumo. Og begynte å se på første episode i går, og jeg tror jeg kan kalle meg fan, til tross for at jeg bare har sett en episode, og det var i går.
Prøvd å sett mer på episode 2 i dag, men jeg klarer det ikke uten at jeg mister for mye av handlingen.

Det har ikke noe med at serien er "komplisert" eller noe sånt, men jeg er virkelig kjempe ukonsentrert, rastløs og urolig i kropp og sjel her og nå. Det er masse bøker jeg har ulest, som jeg kan lese på. Jeg har en hel masse spill å bedrive tiden på.
Det er absolutt ikke noe kjedelige eller viktige ting jeg MÅ gjøre for øyeblikket, og da er det nettopp spessielt kjipt at jeg har en alt for rastløs energi i meg i dag som nettopp gjør at det er veldig mye kaos i hodet mitt, og veldig mange signaler som flyr frem og tilbake, rundt og på skrå i en kjempefart i kroppen min.

Kanskje jeg skulle sende på noen melding for å invitere noen hjem? Kanskje jeg skal sykle meg en lengre tur mens det enda ikke er vinter? Kanskje jeg skulle spilt enda mer av The Last Stand 2-spillet på 1001spill.no som jeg har utrolig lett hekta på? Kanskje jeg skulle hatt maraton med 24 sesong 2? Kanskje, kanskje, kanskje!!!

Å ha asperger syndrom er som å daglig være et krigsfelt for veldig mange følelser og tanker som skaper uro og kaos i så stor grad at det er vanskelig for meg å henge med i hverdagen. Jeg ser på meg som en veldig urolig person, ustabil til tider. Spessielt min kjæreste venn har fått merket hvor ustabil jeg kan være, men likevel ikke meg på mitt verste. Jeg vet at det finnes medisiner som mange med asperger eller autisme generelt kan ta, men jeg vil ikke ta noe jævla tablett for å fungere.



En av årsakene til at jeg ikke vil ta noen medisiner er fordi jeg er redd de samtidlig skal dempe de unike fordelene som man kan ha ved å ha min diagnose, som mange "vanlige" mennesker ikke har, som foreksempel det at når det virkelig er noe man virkelig, virkelig brenner for og liker å gjøre så oppnår man veldig gjerne at annet resultat som mange andre må slite mer for å få til innen en viss kreativitet!

Jeg vil være meg selv, og hvis det å være en litt ustabil, veldig rastløs og til tider småhyper gutteralp er å være meg, så be it!
Har veldig mange ideer til ting jeg kan gjøre, mange kreative prosjekter jeg kan skape, men alt konkurrerer om å bli prioritert først, og ja; det er litt vanskelig for meg! Spessielt når jeg tar meg et valg, å velger å gjøre noe, så er det alltid sånn at jeg fremdeles tenker at jeg heller skal gjøre noe av det andre, når jeg tror jeg har bestemt meg! Asperger syndrom er noe mas!

Vi reblogges!


23.08.2012, 11:48

Lesevansker i form for konsentrasjonssvikt med asperger syndrom
Har i natt ligget å grublet på en liten ting etter at jeg egentlig skulle ha sovet.
For natten for meg begynte med at jeg gjorde noe som for mitt vedkommende ikke er bare-bare, nemlig å lese 3 kapitler i en bok.



Etter at jeg hadde kommet meg gjennom en sånn passelig dose følte jeg for å stoppe, og legge meg. Men det skulle jeg ikke få til bare-bare. For en stund har jeg tenkt å lage en sak på det å ha asperger syndrom og det å samtidlig prøve å lese.
Det jeg grublet på i natt var fordeler og bakdeler med at jeg lager en videoblogg på det, og fordeler og bakdeler med at jeg heller skriver et innlegg.

Når jeg da snakker forran et kamera så blir det å redigere meg selv ofte en jobb på en annen måte enn om jeg skal skrive det i stede. Jeg er ofte bedre i å forklare meg skriftlig fremfor muntlig, uten at jeg skal prøve å forklare hvorfor, fordi at det er noe jeg har problem med.



Vel, jeg tror jeg valgte feil i denne saken, men det ble til at jeg gjorde en videoblogg, fremfor å skrive et lengre innlegg.
Denne videoen tok det meg tre forsøk å få til, og selv på siste forsøket så er det en del ting jeg føler jeg kunne forklart bedre. Enkelte ting krever rett og slett alt for mye konsentrasjon for en person med autisme å forklare, og da er det ikke så dumt at temaet her og nå i veldig stor grad går ut på nettopp konsentrasjonsvansker, men da i form av å kunne lese!


Opprydding pågår!
Har forresten gjort en liten forandring i kategori-listen på bloggen nå.
Kategoriene "Bloggnytt" og "Quiz of piss" er slettet.
Innleggene og bildene i kategoriene er her fortsatt, de er rett og slett bare flyttet til andre kategorier som "Blogg" og "Diversje", holder på å ta en liten opprydding på bloggen. Men kan love, ingenting annet enn KUN noen kategorier vil forsvinne. De kategoriene jeg sletter tar jeg altså å flytter innholdet over til andre kategorier, først!

Har dessuten også laget EN ny bloggkategori, nemlig en som heter for "Asperger syndrom", der jeg også har flyttet inn to eldre innlegg om asperger som før lå på "Diversje".

Vi reblogges!


05.06.2011, 14:22

Min hverdag med asperger syndrom
Har tidligere bloggen om min diagnise asperger syndrom, og erfaringer jeg har hatt, spessielt i fortiden med diagnosen.

Har nå i den siste fått lyst til å blogge et nytt innlegg om diagnosen, men denne gangen mer om hvordan diagnosen påvirker meg i dag, nå i tiden.

Først og fremst så trenger jeg fortsatt litt ekstra oppfølging og hjelp i livet. Har noe som kalles ansvarsgruppemøte noen ganger i året, som består som regel av meg selv (jeg må alltid være med, ellers er det ikke noe vits), en av eller begge mine foreldre, fastlege, NAV og min kontaktperson knyttet til jobb.

På de møtene blir det tatt opp forskjellige ting i livet mitt som hvordan det går med meg nå, hvordan er situasjonen min knyttet til arbeid, hvor mange dager har jeg vært på jobb, og vist jeg har hatt fravær, hva er i såfall årsaken, og hva kan gjøres for å forbedre situasjonen. Samt en del andre ting som går på helsa mi, eventuell trening, økonomisk situasjon også videre...

Et av mine største utfordinger i hverdagen er å takle utfordringer, og forandringer.
Vist jeg foreksempel gleder meg veldig til å møte en eller flere venner, også blir det foreksempel avlyst eller forflyttet noen dager så syns jeg som regel det er noe tøffere og vanskeligere enn "folk flest".
Som en venn av meg sa om meg en gang; jeg er glad i at ting går som på skinner.
Heldigvis skal det sies at jeg takler forandringer i rutiner og andre ting bedre nå, enn for en stund siden.

(meg og en av mine nærmeste og bestevenner; Rune :))

Interesse for noe eller noen
En annen ting som kjennetegener den personen jeg alltid har vært og fortsatt er med min diagnose er at vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg alltid utrolig opphengt i den tingen, den personen eller det temaet.
Har man asperger syndrom og først interesserer seg for noe enten det er en hobby, en person, et tema eller noe helt annet så blir mann mye mer opphengt i det/den "tingen" og tenker veldig mye på ting og tang rundt det man har interessert seg i. Interessen for enkelte ting blir med andre ord veldig, veldig mer intens og større enn folk flest sin interesse for noe, og har jeg først blitt interessert i noen/noe så er det veldig vanskelig å prøve å tenke på andre ting.

Kan ta filmhobbyen min som et eksempel, siden sommeren 2006 har jeg sammen med venner og bekjente drevet å laget en filmserie som hittil er på 55 episoder, hvor den lengste filmepisoden har vært på 4 timer og den korteste på 28 minutter. Å se alle filmene i den filmserien sammenhengende vil ta cirka tre hele dager!
I tillegg til filmingen så liker jeg også å skrive og dikte opp andre type historier, liker veldig godt å bruke fantasien.

Liker også veldig godt å tegne, dikte, blogge og kort sagt bruke meg selv til å skape og lage ting!
På filmhobbyen er jeg både ansvarlig for å finne opp temaene i filmene, historiene, hva som skal skje, jeg filmer, jeg er med og spiller forran kamera, og det er også jeg som redigerer og brenner ferdig filmene!


(Her ser dere ALLE 55 filmene i filmserien min "Ken og Morten som jeg har laget siden første scene ble spilt inn 17. juni 2006, for fem år siden. Korteste episoden er på 28 minutter, og den lengste på 4 timer, de fleste blir som regel litt over en time lang, jeg har også laget alle coverne selv.)

Et annet eksempel jeg kan ta er mine venner, det er ikke mange personer jeg har som nære venner, men de vennene jeg har tenker jeg veldig mye på, og er det en av mine nærmeste jeg ikke hører fra på to-tre dager så kan jeg fort tenke en del tanker som at det har skjedd noe tragisk med vedkommende, at han eller hun kanskje har havnet på sykehus eller noe annet. Er veldig, veldig opptatt av de veldig få virkelige nære vennene jeg har. Og jeg vet selv at jeg noen ganger kan være litt for inntens og pågående, kanskje litt masete til tider. Noe jeg jobber med å roe litt ned på, men samtidlig fortsette å spørre ofte om hvordan det går og lignende, uten at det blir for ofte.

Et siste eksempel jeg kan ta:
I går foreksempel så ble jeg utrolig opphengt igjen i spillet "The Sims3" på mobilen min, og spilte det konstant i 4-5 timer uten pause. Så, vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg veldig opphengt i den ene tingen, og sliter veldig med å "legge det fra meg", så det å forelske seg foreksempel er noe jeg syns er veldig, veldig tungt og skummelt som regel, spessielt med tanke på at jeg bare forelsker meg ugjensidig likevel, men nok om det.

En annen ting er film; jeg er 19 år, og har nesten 500 filmer alerede, hvor de fleste er på Blu Ray-formatet! Nå tror jeg dere fleste har fått et ørlite bilde av hvor opphengt jeg blir i noe/noen når jeg først blir det.

Og noen som husker at jeg var veldig Hotel Cæsar-fan før i tiden, har litt over et tusen episoder som er tatt opp på gamle videokasseter, begynte å ta opp fra episode 975 og stoppet å ta opp når rundt episode 1700 cirka. I tillegg har jeg også tatt opp en god del reprise-episoder som går tidligere på dagen, episoder som var før episode 975 for å si det sånn.


(Dette er cirka halvparten av Hotel Cæsar-samlingen min på vhs, bildet ble tatt i det huset som mamma bodde i før, da resten av samlingen var hos min far)

Og et aller siste eksempel som mange har sett så skriver jeg ofte veldig langt, og mye. Jeg tenker generelt veldig mye, på masse forskjellig og det resulterer også i at det gjerne blir skrevet en god del, lange innlegg. For meg funker bloggen ofte som en slags terapi, godt å få dele tanker og meninger og spørsmål i livet med andre.

Klar tale er oftest det beste!
På denne bloggen har jeg fått lese at folk syns jeg er som regel veldig klar og tydelig når jeg skriver.
At jeg er god på å få frem poeng og hva jeg mener.
Det er også noe som ligger i det å ha min diagnose, jeg selv sliter fort med å forstå noen vist noen bruker ironi, og sliter veldig med å skille ironi og ikke-ironi.

Et eksempel:
For noen dager siden sa min nærmeste og beste venninne at hun hadde tenkt å kjøpe flere plagg og klær i en type rosa-farge. Noe hun selvfølgelig var ironisk med, siden hun egentlig ikke liker den fargen så veldig, selv om jeg har snakket veldig mye med henne i det siste, og føler at jeg har begynt å kjenne henne veldig godt nå så trodde jeg faktisk hun mente det, frem til jeg fikk bekreftet at hun var ironisk og tullet.

Det verste med det at jeg ikke alltid er så god på å tolke andre enten det er muntlig eller kroppslig tale er at det veldig gjerne blir en del småtrasige missforståelser i livet mitt, som til tider har vært vonde. Uten at jeg vil gå mye nærmere innpå det.

Jeg kan innrømme med det samme at jeg fort blir nokså sårbar, og kan lett bli veldig skuffet og deprimert, lei meg og sint vist  jeg foreksempel missforstår noe som mer er ment som en slags vennlig råd, så vist noen ordlegger seg litt feil så er det ikke så mye som skal til for at jeg missforstår og låser meg fast i en slags tristhet, og da kan jeg late som om det ikke gjør noe, og gå rundt å tenke på den tingen i lang stund, uten å tørre å ta det opp med vedkommende fordi jeg syns det er skummelt å spørre om hva han eller hun egentlig mente, også videre. Men det har jeg heldigvis også klart å blir flinkere på i det siste.



Nå har jeg nok skrevet mer enn nok, spessielt med tanke på at jeg alerede har ett innlegg her fra før om diagnosen min og min situasjon, så derfor vil jeg nå avslutte dette innlegget, med å si en siste ting:

Asperger syndrom finnes det i mange forskjellige grader, asperger er som sagt en form for autisme, og det varierer veldig fra person til person hvor "hemmet" i hverdagen man er eller ikke!

Er åpen for alle spørsmål om det er noen som lurer på andre ting om diagnosen som jeg kanskje har glemt å skrive om, eller ikke skrevet tydelig nok. Ønsker at ingen skal være redd for å spørre om noe, ingenting er for personlig, for teit, for lite eller for stort for meg.

Ønsker alle sammen en god og fin dag videre, ønsker dere alle sammen alt godt! Ta godt vare på dere selv mine venner, faste lesere og nye lesere! Klem!

VI BLOGGES!


REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no - I am who I am no matter what!


20.02.2011, 15:02


(Har alltid hatt en del interesser og hobbyer som mange syns er veldig sære med tanke på min alder og mitt kjønn, her er et bilde av meg fra da jeg sikkert ikke var mer enn 4-7 år gammel, en gang på 90-tallet...)
Alle mennesker er alle forskjellige, ingen er helt like, noen er mer anderledes enn andre og noen er mindre anderledes enn andre, på hver sine måter. Nå skal jeg fortelle litt om min oppvekst, og hvordan jeg føler det er å være anderledes, hvordan jeg takler sosiale omgang med andre, hvordan jeg takler forandringer, hvordan jeg syns det er å ha andre og kanskje særere interesser enn folk flest og om livet generelt med asperger syndrom.

Barneskolen...


(Barneskolebildet fra 1. klasse, jeg står bakerst til høyre med rød caps, tatt høsten 1997 eller 1998)
Asperger syndrom ja... Det er nok fortsatt et fremmed ord for flere i Norge.
Jeg visste ikke hva ordet betydde selv før jeg fikk vite at det er en diagnose jeg har, noe jeg fikk vite først i slutten av 10. klasse på ungdomskolen. I veldig, veldig mange, lange, ensomme og tøffe år har jeg gått rundt, nærmest alene og lurt på hva som er "galt" med meg, hvorfor jeg er så anderledes som regel så veldig missforstått.

På barneskolen hadde jeg som regel bare en venn, en eneste venn, og han gikk ikke på samme skole som meg en gang, faktisk så var han ferdig på skolen for mange år siden, siden han var min bestefar. Jeg hadde nesten ingen venner på egen alder, de fleste jeg var sammen med og lekte med på barneskolen var som regel 3-4 år yngre enn meg selv, og det ble jeg litt mobbet for. Siden jeg lekte mer med folk som var yngre enn folk som var i min egen klasse foreksempel...

Jeg har alltid hatt store vansker innenfor å konsentrere meg på skolen, mattematikk var noe av det verste og flaueste jeg visste om på barneskolen, blant annet fordi jeg aldri lærte meg hvordan man løser deling og ting som har med gram, hektogram og slike måleenheter. Og ting som har med gram, cm, milimeter og slikt kan jeg fortsatt ikke en dag i dag...
Det jeg syntes var enda verre og mye vanskeligere enn matte igjen, var naturfag... Har alltid vært veldig dårlig i naturfag, mest fordi jeg syntes det er uintressant og derfor har jeg alltid hatt enda større vansker enn "vanlige" folk med å lære meg faget. Og engelsk, og språk generelt er jeg veldig dårlig på.

Men det jeg grudde meg aller, aller mest til utenom matteprøver og lignende, vet dere hva det er for noe?
Gym!
Jeg har alltid gruet meg veldig mye til gym, nærmest hatet det i mange år, fordi jeg syns det er så utrolig ubehagelig og vondt å gjøre ting mens jeg føler at alle andre ser på. Foreksempel å prøve å hoppe over en bukk som jeg aldri har klart å komme over, mens folk står i kø og ser på mens de venter på at de skal hoppe over selv.
Men det som er enda verre en det igjen er ting som har med ballspill å gjøre.

Jeg har alltid gruet meg veldig mye til fotball, slåball, håndball og generelt ballspill med veldig harde baller. I fotball ble jeg alltid opptatt av å holde meg lengst unna der ballen og de andre folkene er, er livredd for å bli truffet av de gutta som alltid skal sparke hardest, også videre... Men enda verre enn fotball er slåball. Der er det for meg alt for mange regler som jeg aldri har lært meg. I tillegg til å være redd for å bli truffet av ballen, så gikk jeg ofte også rundt å være redd for mange ekle kommentarer også videre fordi jeg aldri visste når jeg skulle løpe, og gjøre ditt og datt. For meg så er det så mye å huske på i slåball, og hva hjelper det når folk på laget mitt roper ting som at jeg er jævla teit også videre fordi jeg har missforstått noe, eller ikke fått noe med meg?

Som jeg har skrevet litt lengre oppe så lekte jeg noe med de som var 3-4 år yngre enn meg selv, men likevel gikk jeg som regel helt alene i friminuttene, fant meg som regel ei døsse hvor det ikke var noen andre, og døsset og døsset til friminuttet var over. Var veldig mye ensom, trist og alene, mest fordi det var nesten ingen på barneskolen jeg hadde noe til felles med, nesten alle var enten opptatt av fotball, jenter/gutter, fester og andre ting jeg ikke hadde så store interesser for der og da, fotball og fester er jeg fortsatt ikke interessert i.


(Meg (til høyre i hvitt) sammen med bestefar, (helt til venstrei rutete skjorte) bilde tatt enten 2000 eller 2001, et eller to år før han døde desember 2002)
Utenom skoletid var jeg nesten aldri sammen med noen venner, utenom farfar.
Satt som regel på rommet mitt i 5 år og tegnet og tegnet og tegnet, hele tiden, helt alene på mitt eget lille rom. Tegning var min største lidenskap på barneskolen utenom å se gode filmer. Fra perioden 2002 til 2006 satt jeg som regel inne på rommet mitt eller en eller annen annen plass og tegnet min egen tegneserie, som i løpet av 4 år ble på litt over 40 episoder. Nesten hver episode tegnet jeg i en bok med 160 a4-ark med linjer i.
Tegnet som regel 5 eller seks små bilder på hver eneste side, noe som tok lang tid. Brukte som regel 2-3 måneder på å lage ferdig og tenke ut en tegneserie-episode-bok.

En av de få som leste tegneseriene mine var bestefaren min, min eneste venn, og bestevenn som døde desember 2002. Da han døde føltes det også som jeg skulle dø i flere måneder senere. Gikk rundt og gråt når jeg var alene og var veldig mye lei meg og ensom selv om jeg som regel prøvde å late som jeg ikke var det, har alltid prøvd å late som om jeg har det bedre enn jeg egentlig har fordi jeg ikke vil at andre skal være redd for meg...

Hvilken år på barneskolen var absolutt verst? 6 og 7.klasse!
Som sagt var det ikke så veldig populært at jeg hang sammen med folk som var yngre enn meg selv, og at jeg generelt var veldig anderledes og "rar" i forhold til de andre. Jeg har alltid blitt litt mobbet og plaget og innimellom slått på barneskolen, men i 6 og 7 klasse, de to siste åra var likevel verst.


(Barneskoleklassen min i 6.klasse, jeg er bakerst til venstre i rød genser... Bilde tatt i 2003 eller 2004)
I 6. klassa ble jeg omringen av en gjeng gutter i klassen som var to år mindre enn meg selv, som ville at jeg skulle slåss mot de. Jeg var for feig til å slåss, samtidlig som jeg ikke liker vold i virkeligheten, så da jeg prøvde å løpe så fikk jeg hele gjengen etter meg, og har aldri vært så redd som jeg var da, og samtidlig så lei meg. Klarte til slutt å løpe til en av lærerne, og da var jeg så lei meg og ute av meg at jeg løy litt om situasjonen, for å være sikker på at de ikke skulle plage meg lenger, så jeg sa at de hadde banket meg opp... Jeg hadde riktignok blitt slått og slik av noen av den gjengen før, men den dagen de løp etter meg så fikk jeg ikke bank, ikke den gangen...

Uansett, hele gjengen måtte opp til rektor, samtidlig som de fikk melding med hjem. De sluttet dessverre ikke helt å plage meg etter det heller, frem til jeg begynte på ungdomskolen og fikk venner... Men de sluttet i hvertfall å løpe etter meg og slå meg etter denne episoden.

På ungdomskolen
Da jeg høsten 2004 begynte på ungdomskolen fikk jeg etterhvert nye venner. Fikk 2 nye venner alerede første uken, men de vennene sluttet jeg å være sammen med etter et og et halvt år fordi de som regel mobbet meg, tok lua mi og kastet den vekk og var generelt veldig ekkel og slem mot meg, i de første ukene var de de beste vennene jeg har hatt etter at bestefar døde, men etterhvert ble de mer og mer ekkel og stygg mot meg, kalte meg stygge ting også videre...

Da jeg kom i 9. klasse som var det andre året på ungdomskolen så fikk jeg to nye venner, en av de to jeg ble kjent med da er blant mine bestevenner en dag i dag, mens han andre har jeg ikke mye kontakt med nå lenger siden vi har vokst litt fra hverandre. Han som jeg fortsatt har kontakt med og heter for Rune, er en veldig snill og kul fyr som liker å spille tv-spill, se rare filmer og en god del andre ting jeg også syns er veldig morsomt.

Da jeg ble konfirmert i 2006 fikk jeg mitt første videokamera av mamma og pappa, og det var først da, i en alder av 15 år at jeg sluttet med tegneserien min. Da begynte jeg å lage egne filmer sammen med de få vennene jeg hadde på den tiden, og siden den gang har det blitt laget ca. 55 filmer, hvor den lengste filmen har blitt nesten 4 timer lang, og den korteste ca. 20 minutter. Ingen av filmene ligger på nettet, er kun de som er med i filmene som får sett den på dvd.

ASPERGER SYNDROM
Men hva er asperger syndrom?
Asperger syndrom er en diagnose som mann er født med, og det går ikke ann å bli kvitt den, man har diagnosen helt til man dør, og nei, den er IKKE smittsom, det er som sagt noe man blir født med.
Det varierer veldig fra person til person som har diagnosen, med tanke på hvor sterkt rammet man er. Fordi at diagnosen finnes i mange forskjellige grader. Noen har asperger i liten version og andre i større.

Hva er mest vanlig med folk med asperger?
Vist man har asperger syndrom så er det først og fremst som regel en større utfordring å være sammen med andre mennesker, jeg sliter fortsatt en del med å være steder der det er veldig mange andre folk samtidlig, fester foreksempel har jeg aldri vært på siden jeg takler alt for mange folk samtidlig, veldig dårlig. Har bare vært på en fest, og det var hos min absolutt beste venninne som er 16 år eldre enn meg, men da var det bare hun, meg og to andre, så det gikk greit, årsaken til at jeg ikke har vært på flere fester siden den ene festen i sommer er at jeg liker ikke alkohol, jeg liker ikke å drikke alkohol selv, og jeg blir nervøs, deprimert og trist av at andre drikker. Er ikke redd for at de skal gjøre meg noe eller noe sånt, men syns det er veldig vondt og vanskelig å se folk som er beruset...

Forandringer
Utenom ting som har med det sosiale å gjøre er forandringer en veldig stor og vond utfordring.
Vist en venneavtale foreksempel må avlyses så kan jeg takle det veldig dårlig, med å bli lei meg og skuffet, og kan som regel trenge to timer for meg selv, mens jeg går meg en lang tur for å komme på bedre tanker, de fleste takler nok slikt mye bedre enn som så. Forandringer i det hele tatt er veldig vanskelig for meg. En annen ting jeg sliter veldig med er ting som har med frisørting å gjøre, det har jeg alerede blogget en del om, så det kan dere lese om her:
http://fullstendigkaos.blogg.no/1296366024_lurer_p_om_flere_enn_.html

Nesten alle type forandringer, spessielt negative forandringer sliter jeg en god del mer med og takler mye dårligere enn folk flest, nå for tiden sliter jeg veldig mye med og er veldig, veldig lei meg for at flere av mine beste venner skal flytte, noe jeg fikk høre for 4-5 dager siden og siden da har jeg nesten ikke orket å snakke med noen, vært veldig mye våken om nettene og grått og vært veldig redd og lei meg... Er ikke bare forandringer med ting som handler om flytting, avlyste-avtaler og slik som jeg sliter, med nesten alle slags forandringer i hverdagen som folk flest nesten ikke bryr seg om sliter jeg en god del med å takle best mulig.

Interesse

(Utenom at jeg var veldig interessert og glad i å tegne på barneskolen så var også lego en STOR lidenskap i mange, mange år)
Til slutt vil jeg nevne at folk med asperger syndrom er over gjennomsnittet interessert i en eller flere ting.
Jeg foreksempel var så interessert i tegneserier i fire år at jeg nesten aldri gjorde annet enn å tegne tegne serier. I dag går det mest i å lage filmer og se filmer med mine beste venner som jeg elsker og er utrolig utrolig glad i. Hver eneste venn jeg har i dag er jeg utrolig, utrolig glad i, og ønsker alt godt.
I dag er mine største "hobbyer" mine beste venner og film.

Ironi og slik
Kom nettopp på en ting til som er en stor utfordring for folk med asperger.
Og det er ting som har med spøk, ironi og slikt å gjøre. Mange med diagnosen tar veldig mye, veldig bokstavelig, og har veldig lett for å missforstå veldig mye som blir sagt, og ikke minst gjort. Så det er det noe folk som meg med asperger setter stor pris på så er det at folk er tydelig og lett å forstå. Er utrolig vanskelig å ikke missforstå andre vist man har asperger.

Vil avslutte med å legge til at selv om man har asperger syndrom og sliter veldig mye, med veldig mye i livet så kan det forbedres som alt annet, men det vil ta sin tid.
En av mine største drømmer i dag er å få meg et eget sted å bo, altså å få til å flytte hjemmefra, og få meg en kjæreste som jeg vil gjøre alt for at hun eller han skal ha det kjempebra, føle seg trygg og føle seg godt tatt vare på, er det noe jeg bryr meg om så er det andre mennesker, hvordan folk har det, selv om jeg syns det er en stor utfordring å være sammen med andre i blant, så er faktisk noe av det jeg prøver å bruke mest tid og evner på i dag at folk skal ha det bra, og ikke være redd for noe, at folk ikke skal ha det vondt eller være lei seg og slik. Betyr så utrolig mye for meg at folk ikke skal være lei seg eller ha det ubehagelig på andre måter.

Føler at det er en del småting jeg burde har skrevet mer om og bedre om angående asperger syndrom fortsatt, er fortsatt en del ting jeg sikkert har glemt å skrive om også. Så vil legge til en link som inneholder mer og bedre skrevet faktating om diagnosen enn det jeg har skrevet nå:
http://www.aspergersyndrom.no/asperger.htm

Har på følsen at det er en del ting jeg kunne skrevet enda tydligere og bedre, og samtidlig noen ting jeg ikke har skrevet om i hele tatt. Er det noen spørsmål så ikke hver redd for å spørre, samma hva det er.
VI BLOGGES! <3


Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits