Når jeg setter meg ned med en film, et spill, eller en serie for den saks skyld så FORETREKKER jeg, ihvertfall stort sett, at det ikke er noe som minner meg sånn alt for mye om mine bekymringer og paranoia fra “den virkelige verden”. Jeg er IKKE fremmed for å simpelthen DIGGE å se folk, hus og fe gå rake veien helt ned til helvete, men da helst på en måte som ikke føles alt for virkelighetsnær. Og sånn sett kan man trygt si at når jeg i går kveld bestemte meg for å se den norske katastrofefilmen “Skjelvet” (oppfølgeren til “Bølgen” fra 2015), ja så hadde jeg allerede fra starten av noen forutsetninger som ikke lignet hovedstaden.
Allerede i begynnelsen av forrige film var Kristian Eikfjord (aka. Kristoffer Joner) en sånn passe urolig og bekymringsfull mann med en egen evne til å se katastrofer så og si over alt. Og spoiler alert! – etter at Geiranger fikk seg en liten dusj for et par år tilbake som blant annet krevde livene til flere av Kristians venner og bekjente, ja så står det ikke akkurat så mye bedre til med denne stakkaren i åpningen av “Skjelvet” heller, for å si det meeeget forsiktig. Kristian er rett og slett blitt til et skjelvende nervevrak med PSTD uten like, og på grunn av de store psykiske utfordringene han har pådratt seg så har han nå klart å dytte familien sin lengre og lengre fra seg.
Kristians familie har siden sist flyttet fra Geiranger til Oslo, og ser ut til å klare seg sånn helt greit, tatt i betraktning alt det jævlige de ganske nylig har vært gjennom. Kristian derimot holder enn så lenge fremdeles til i gamlebygda, men skjebnen vil ha det til at også han tar seg turen innom Norges lille Tigerstad, om ikke så skrekkelig lenge. Og tja.. Etter at jeg først så “Bølgen” tidligere i høst så var det en liten del av meg nå som skulle ønske at noen kunne lage en litt mer idyllisk feel good-film som bygger opp igjen livene til Kristian og hans nærmeste. En viss del av meg føler så smått et behov for å se en film hvor Kristians og hans familie bare har det bra og hvor så og si ALT er bare fint og koselig. Men i stede for en slik film så har man altså valgt å lage en oppfølger hvor man river livsgrunnlaget til de forskjellige figurene enda mer sønder og sammen.
For så fort Kristian også har kommet seg til Oslo så tar det ikke lange stunden før det dukker opp et jordskjelv som ikke akkurat er for de mest pysete der ute. Bare på noen sekunder så er hele byen, uten noen unntak, totalt lagt i ruiner. Og Kristian er nok en gang den som må kjempe med alt han eier og har for å redde livene til alle de som ikke allerede har fått bein og marg knust i tusen knas. Og det vi får servert er som visse anmeldere før meg allerede har vært inne på, kanskje det aller heftigste man har sett på norsk film til nå. Og mye av det vi får se i denne filmen er faktisk ganske sammenlignbart med noe av det heftigste vi som regel bare har sett fra Hollywood til nå.
Men er det en annen ting denne filmen dessverre også har “adoptert” fra de store katastrofefilmene fra utlandet, så er det en rekke klisjeer som dessverre for meg ødela litt. Og jeg skal ikke gå inn på de aller største avsløringen her, men jeg kan si såpass som at Kristian også i denne filmen er så og si den ENESTE som har en aning om hva som kommer til å skje, og til tross for en rekke advarsler til kjente og kjære, ja så blir han heller ikke denne gangen tatt ordentlig på alvor før katastrofen allerede er blitt et faktum. Muligens bare en bagatell i det store bildet, og det er ikke slik at jeg ikke forstår hvorfor filmskaperne nok en gang har valgt å gjøre det sånn, men jeg må likevel få lov til å si at det irriterer meg litt.
Men når det igjen er sagt så “dukker det opp” en scene i filmens tredje og siste del, som man godt kan si gjør at jeg tilgir “Skjelvet” for alle de småfrustrasjonene jeg kjente litt på nå og da i starten. Helt eksakt hva som skjer i den scenen tenker jeg ikke å avsløre her, men jeg kan si såpass som noen får seg en aldri så liten nedtur sånn helt mot slutten, som jeg neppe hadde vært helt forberedt på om det ikke hadde vært at noen dessverre allerede hadde spoilet denne scenen for meg for noen uker siden. En sekvens jeg har forstått flere anser som både ondskapsfull og litt unødvendig, men som jeg personlig er meget glad for at filmskaperne hadde baller nok til å lage.
Og alt i alt så syns jeg, for de av dere som nå måtte være litt i tvil, at “Skjelvet” er en ganske bra film. Noe småplukk er det som sagt, men de fikk aldri bli så mange og så store at de endte opp med å rasere hele filmopplevelsen for meg. Og før jeg runder av er det tre type skapninger jeg vil gi litt ros: 1. De som har vært ansvarlige for å få raseringen av Oslo til å se så troverdig ut som overhode mulig. 2. De som har vært ansvarlige for å komponere den nervepirrende, fine og episke musikken. 3. De som har hatt ansvaret for å spille skuespill – og i den forbindelse vil jeg særlig trekke frem Kristoffer Joner, hans unge datter spilt Edith Haagenrud-Sande, og sist, men ikke minst hans (eks-?)kone/ (eks-?)kjæreste spilt av Ane Dahl Torp – kan noen please bare gi disse fantastiske overmenneskene en Oscar??
Hva er din mening om Skjelvet?
Så filmen for to dager siden. Var bra. Men sluttet ganske brått. Har ikke sett Bølgen.
Dark Elf: Ja.. Det var også en annen ting jeg merket at jeg hadde litt blandede følelser rundt.. Jeg kan se hvorfor de gjorde det sånn, ihvertfall tror jeg at jeg gjør det, men likevel syns jeg det også var litt.. Småfrustrerende! xD
Kan absolutt anbefale deg å se Bølgen, tror faktisk at jeg likte den litt bedre enn Skjelvet faktisk. Men mulig jeg må se begge filmene en gang til før jeg eventuelt kan si det helt for sikkert.