Det er skremmende hvor lett alt faktisk kan velte over ende. Hvor kjapt et hvert lys man har brukt all sin dyrebare tid på å tenne plutselig bare vil slukne dersom man ikke er klar nok i hodet idet stormen vender tilbake. For når man så falmer der i mørket og alt en kan ense er lukten av gammel stearin, og man simpelthen ikke kan huske hvor lysbryteren er gjemt, eller om det i hele tatt finnes en, ja da skal det ikke mye til før man brått tråkker så katastrofalt feil, snubler, og blir liggende på det knallharde gulvet som for lengst burde vært skiftet ut.

Og har man først vært så uheldig og falt, ja så er det så uendelig viktig at man ikke bruker lange tiden på å komme seg opp igjen, samme hvor mye det måtte verke i kropp og sjel. For har man først latt dyret under scenekanten, demonene i taket, og de små husnissene fra rommet ved siden få sette seg på, ja så er det bare et tidsspørsmål før døren til perrongen smeller opp med et voldsomt brak, og Frankensteins monster buldrer inn og river deg sønder og sammen til stor glede for alle rottene omkring som ligger og tafser på seg selv.

Og du kan skrike, du kan gråte, du kan hyle, du kan le, men i den tolvte time er det til syvende og sist ingen som kan hjelpe deg om utopiens teater først har mørknet, og det store, tykke teppet for lengst har gått igjen. For på den lukkede scene er det strengt talt ingen som kan se all din fordøyelige frykt, dine siste desperate skrik som stadig drukner mer og mer i det du sikkert og visst begynner å forstå.. At det finnes ingen ting i denne verden som “bare” en litt vond drøm.

Gjør det vel?..