På søndag ble det til at jeg valgte å legge ut et aldri så lite nostalgi-innlegg, hvor jeg hadde valgt å hylle fire eldre innlegg som jeg personlig er veldig fornøyd av å ha laget, og publisert en dag i dag, helt uavhengig av hvilken type respons de har fått back in the days. Og mens jeg gjorde dette innlegget var det særlig ET innlegg jeg følte for å lese ordentlig gjennom igjen, sånn for å minne meg selv på hva det egentlig handlet om, hva som var det faktiske budskapet, osv. Og innlegget jeg sikter til er den fiktive historien “Reisen fra helvete til et annet sted”, som opprinnelig ble publisert den 11. juli 2011.
Når jeg først hadde klikket meg inn igjen på dette innlegget var noe av det første jeg tenkte at: jeg ville trolig ha valgt en annen tittel om jeg hadde skrevet denne historien i dag. En annen ting jeg fort la merke til var enkelte beskrivelser som strengt talt ikke egentlig føles så viktig for selve historien, eller leseopplevelsen for den saks skyld.. Og ja, så var det selvfølgelig det grammatiske da, diverse trøbbel med komma og punktum, samt et par skriveleifer som hadde sneket seg inn her og der.
Så, det jeg nå skal frem til er at.. Vel, siden jeg ikke har så veldig mye annet å gjøre for tiden har jeg rett og slett gått gjennom hele denne historien på nytt, og gjort et par forandringer. Trukket fra et par ting, lagt til et par nye ting, ja dere skjønner.. Historien og budskapet er fortsatt det samme, bare hakket mer leservennlig. Og for de av dere som måtte mene at det opprinnelige innlegget jeg postet den gang var så og si perfekt, eller om det skulle være noen der ute som nå har lyst til å sammenligne 2018-utgaven med 2011-utgaven – slapp av, det gamle innlegget er her fortsatt.
Så ja, da er det bare å lene seg tilbake, og la den lille lesestunden begynne. Jeg håper dere alle vil like det, enten dere har lest den før, eller om dere leser den for aller første gang her og nå! ^^
Et uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes godt for hun hadde ikke felt en tåre på fire år, ikke en eneste en.
For helt siden den natten hvor hennes sjalue eksmann ble pågrepet, og arrestert for å ha neddopet, og voldtatt hennes beste venninne i hennes egen stue.. Ja så hadde ikke Iselin lengre klart å gråte, samme hvor sterkt hun måtte ha ønsket det.
“Fortid…”, sukket Iselin tungt. Hun lå mutters alene på sofaen og bladde i et fotoalbum som hun hadde mellom hendene. Hun hadde fri denne helgen. Barna lå over hos sine besteforeldre, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv. Det vil si, hun delte det sammen med den lille kattungen Gunnar, som lå og hvilte på føttene hennes.
“Du er en heldig liten pus, du.. Ingen bekymringer i hele verden. Ingen sorger, ingen problemer. Bare en dum, nusselig, liten kattunge som er overlykkelig bare du kjenner lukten av litt råtten fisk. Ditt bortskjemte, lille krek. Ditt nusselige, søte, bortskjemte, lille krek”.
Hun følte seg trett, og tok en rask titt mot tven som sto på i hjørnet like foran henne. Klokken var tolv minutter over ett. Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten rolig over til godstolen, og bestemte seg for å gå inn mot soverommet og ta natten.
Men før hun var kommet så langt begynte noe å vibrere på seg i hennes venstre bukse-lomme. “Jævla dritt-mobil!”. Hun trakk inn et søvnig gjesp, og bestemte seg for å se hva det var: “1 melding mottatt”. Meldingen kom fra Elionor, nabojenta som hun aldri helt hadde kommet sånn skikkelig overens med. I stede for å lese hva som sto bestemte hun seg like godt for å slette meldingen med det samme.
“Sånn.. Hun vil sikkert bare ha meg med ut på den forbaska dritt-pøbben likevel. Så er hun litt hyggelig den lille halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor håpløs og naiv jeg er.. At jeg ikke kan ta vare på meg selv og bla, bla, bla.. Orker ikke det pisset i kveld”, tenkte hun for seg selv og slo like så godt av mobilen. På vei mot soverommet passerte hun badeværelset. Hun orket ikke å pusse tennene denne natten, det fikk heller vente til i morgen. Hvis det i hele tatt var noe som i morgen.
Da hun omsider satte seg ned på sengekanten kjente hun at depresjonen begynte å krabbe gradvis tilbake, depresjonen hun hadde slitt sånn med i fire år nå. Den evige ensomhetsfølelsen, et brennende ønske om å en dag kunne klare å tilbringe mer tid sammen med andre mennesker igjen, noe hun aldri helt fikk til grunnet frykten for å bli skuffet og såret enda en gang etter å oppdage at noen ikke er like bra som hun først hadde tillatt seg selv å tro.
Hun kjente at hjertet begynte å dunke, og det ble stadig vanskeligere å puste. Som vanlig hadde hun fått i seg en liter kaffe for mye, en uvane hun hadde hatt siden hun var 13.
Mens hun satt der på sengekanten kom den ene sørgelige tanken etter den andre. Tanker om at det var meningen hun skulle være alene, og at de få gangene noen hadde vært snill med henne, og brukt litt tid på henne så var det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv. Tanker som at hun ikke var god nok til noe, for ikke å snakke om hvor mye bedre alt hadde vært for alt og alle om hun bare hadde forblitt ufødt.
En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande i hennes høyre hand.
Hun var så sliten. Lei av alt. Lei av seg selv og sine uvaner, tanker, samt den evige evnen til å misslykkes.
Var det egentlig meningen at hun skulle bli født? To år før hennes egen fødsel hadde hennes mor klemt ut et dødfødt barn. Det vil si, det som skulle vært et lite barn, men som av en eller annen grunn bare kom ut som en liten klump. En liten, livløs klump.
Helt siden den kvelden hvor Iselin fikk vite om sin dødfødte bror eller søster, hadde hun alltid klandret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment å være hennes foreldres første, og trolig eneste barn. Kanskje det var en grunn til at hun skulle lide sånn. Hun tittet ned mot nattbordskuffen hvor neglesaksen lå svært fristende til syne.
Hun tok den opp, og tenkte en tanke hun ikke hadde tenkt på en stund. Hvis hun stakk saksen inn mot pulsåren, hvor lang tid ville det isåfall ta før hun ble borte, og ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide, tenkte hun, men valgte nok en gang å legge saksen rolig tilbake.
Da hun skulle til å legge seg hendte det omsider noe nokså uvirkelig. Soverommet som for litt siden var helt mørkt og stille, var plutselig blitt fylt opp av et eneste stort lys, som var så godt som blendende. I et par sekunder kunne ikke Iselin ikke se noe som helst, alt var så godt som hvitt, og hun kjente at det svidde litt i øynene. Men så, og endelig, ble alt helt mørkt igjen.
Pulsen føltes faretruende høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal? Hun stilte seg ikke det spørsmålet, hun var på vei til å gjøre det, men rakk det ikke før hun hørte noe som ihvertfall kunne minne om en lys og rolig barnestemme.
“Ta det med ro, du er trygg nå”.
Iselin snudde seg, og kraftig så rykket til. Bak henne satt det en vilt fremmed, mørkhudet jente med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til før.
“Ikke vær redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang”, smilte den lille jenta, og strekte ut en hånd.
“Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?”, kom det omsider fra Iselin som tok et titt mot vinduet, og oppdaget at det var blitt åpnet, noe som nok var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål der og da.
“Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren, og folk flest kaller meg Hun Lille Rare”. Jentas arm var fortsatt utstrakt i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.
“Jeg skjønner at du er redd. Jeg ser det i øynene dine”.
Iselin skalv, og stirret på den lille, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva faen ville hun?
Jenta reiste seg fra Iselin sin seng, gikk mot vinduet, og sa:
“Jeg skal la deg være i fred jeg. Jeg får heller komme tilbake en annen natt, hvis det passer bedre”.
Og da skjedde det noe som Iselin aldri hadde trodd hun skulle få oppleve i hele sitt liv, den lille jenta bare forsvant. Hun krabbet ikke ut igjen gjennom vinduet, hun bare forsvant helt uten videre, det hele var som tatt rett ut av en barnefilm som Iselin hadde sett sammen med barna sine for noen dager siden.
Lyset i mørket
Vanligvis er ikke Iselin en av de som løper ut av huset midt på natten iført bare t-skjorte og truse, men denne natten gjorde hun faktisk det i håp om å finne igjen den lille jenta. Tusen spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde simpelthen glemt sitt eget miserable dritt-liv for en liten stund.
Og like ved postkasse-stativet sto den lille jenta og smilte. Og nok en gang strakte hun ut en hånd, som Iselin denne gangen valgte å ta imot. Den lille jenta strammet grepet, og nektet å slippe.
Denne lille handa føltes så varm. Så utrolig, utrolig varm.
Brått strakte hun også ut den andre hånden. Iselin tok i mot, og fikk seg så enda en overraskelse; den var iskald! Men til tross for grader-forskjellene var hendene hennes helt like både i farve og fasong.
“Kom, bli med meg, det vil ikke ta lang tid. 15 minutter, det er alt”, smilte jenta.
“Hvor skal vi hen”?, spurte Iselin.
“Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land”, svarte jenta, og tittet ned.
Iselin fortsatte å stirre på henne, men plutselig begynte hun å legge merke til en ting. Hun kunne ikke lengre føle asfalten som hun sto på. Hun tittet ned og oppdaget til sin store forskrekkelse at hun nå befant seg i løse lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være et mareritt.
De steg stadig høyere og høyere opp mot himmelen, i et større og større tempo. Iselin kjente at hjertet banket fortere og fortere. Pulsen steg, og hun var mildt sagt livredd. Hun HATET høyder, hun fryktet mørke, og var i tillegg svært skeptisk til fremmede mennesker. Dette ble rett og slett for mye på en gang.
Hun forsøkte å rive seg løs i håp om at hvis hun falt så ville hun kanskje våkne opp igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel. Hendene var rett og slett helt lam, hun hadde ingen kontroll på de overhode.
Hun knipte så igjen øynene, og ba om at det hele bare var en svært så ubehagelig drøm.
Og så ble alt helt borte. Hun kjente ikke lengre følelsen av å være så høyt oppe. Hun følte ikke lengre den lille jentas hender, og den intense frykten hun nettopp hadde følt for å dø, borte.
Alt var nå helt svart, helt til hun hørte en velkjent lyd fra det fjerne. En lyd hun hatet noe helt intenst, og som lett kunne minne om vekkerklokken hennes.
Iselin sperret opp øynene, og til hennes store lettelse var det nettopp en vekkerklokken som lå ved siden av henne og ringte. Men godfølelsen over å ikke lengre befinne seg flere meter over bakken falt derimot brått i grus da hun oppdaget at hun ikke lå i sin egen seng. Faktisk lå hun i en ganske så enorm seng, en prinsesseseng med silkedyne over hele seg. Og merkeligst av alt, hun befant seg midt i en åpen eng, med utellelige mange blomster i flere farver enn hva hun orket å telle. Hun hadde vært i denne blomsterengen mange ganger før. Faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde. Bor, bodde? Iselin visste ikke lengre.
Hun reiste seg langsomt, og gikk så ut av sengen. Bare noen meter unna la hun merke til et par ungdommer. De kunne ikke være mer enn 16 år gamle, 18 maks. Hun bestemte seg for å gå bort til dem, og spørre om de visste noe om den lille jenta hun akkurat hadde fått besøk av. Men til hennes fortvilelse ble hun bare ignorert av de to ungdommene, som forøvrig viste seg å være en gutt, og en jente. De ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin helt bort fra.
“Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente løpe forbi”.
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne denne gangen heller, enda hun nå sto rett foran dem. Var hun død? Var hun blitt til ett spøkelse? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet likevel?
“De kan ikke høre deg. Ikke ta deg nær av det, det er bare slik ting er nå”, kom det fra bak ryggen hennes. Denne stemmen kjente hun til. Hun snudde seg, og helt riktig, der sto den lille jenta.
“Er jeg død?”.
“Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår, og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge. Helt siden venninnen din ble voldtatt, og eks-mannen din ble arrestert, har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt foreldrene dine passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nå nøye på de to ungdommene. Jeg sverger på at du kjenner dem igjen hvis du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg da, så du må ikke være redd for å se veldig nøye etter”, sa den lille jenta med et sørgmodig smil om munnen.
Hun hadde rett. Det var virkelig noe kjent med dem. Klærne virket veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de disse ungdommene hadde på seg før, noen steder.. Etter å ha studert de opp og ned i ett minutts tid gikk det opp for henne at disse ungdommene godt kunne vært hennes egne barn, om noen år.
“Ja.. Det er dine egne barn du nå står og studerer”, kom det fra den lille jenta.
“Men.. Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang”, gapte Iselin.
“Nei, for det du ser nå er noe du aldri vil få oppleve om du velger å forlate denne verden”. Og så ble alt helt mørkt igjen.
Etter nok en liten stund kom lyset tilbake, og Iselin befant nå i en kirke, og hun var ikke alene.
Hun sto der, midt i gangen, sammen med den lille jenta.
“Gå inn til de andre!”.
“Men.. Det er jo en begravelse”.
“Nettopp derfor vil jeg at du skal gå inn til de andre. Stol på meg Iselin!”.
Iselin gjorde som den lille jenta ba om. Hun så seg rundt, og oppdaget at det var ikke så altfor mange mennesker i kirken, maks 30 stykker. Da hun så studerte alle menneskene oppdaget hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt. Men det så ikke ut som om noen av de så henne. Og der, på andre benk til venstre så hun nå sin absolutt beste venninne, som gråt, og gråt. Helt ustoppelig.
Iselin bestemte seg for å sette seg ned hos sin venninne, for å trøste henne. Men da hun satte seg, og skulle til å holde rundt henne, så fikk hun det ikke til. Armene gikk tvers gjennom henne, dette måtte være en drøm. Hun prøvde en gang til, men resultatet ble det samme. Hun var rett og slett blitt som et spøkelse.
“Det er helt nytteløst. Hun kan verken føle deg, se deg, eller høre deg. Hun har kanskje en liten anelse av at du er like ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk, samme hvor hardt du måtte ønske det, samme hvor mange ganger du måtte forsøke”.
Iselin reiste seg brått, og stirret skrekkslagen mot jenta.
“Hvem faen er du egentlig?? Hvem er dette sin begravelse?? Hvorfor kan ingen høre meg?? Hvorfor kan ingen se meg, eller høre meg??”, skrek hun, og kjente at hun kunne var i ferd med å falle totalt sammen når som helst nå. Jenta svarte ikke.
Hun måtte visst bare finne ut av det på egen hånd, hun hadde en anelse, men hun kunne likevel ikke være helt sikker. Hun gikk så skjelvende, men bestemt mot kisten, og da hun var kommet nærme nok så hun det mennesket hun fryktet aller mest i hele verden: hun så seg selv!
Hun falt så sammen mot det harde gulvet, og gråt, og gråt, og gråt. Hun var et gjenferd i sin egen begravelse, hun var omgitt av mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg nok om henne til å møte opp i kirken, forså å faktisk være så lei seg for at hun nå var blitt borte. Mennesker hun nå så desperat ønsket å trøste, men som hun bare ikke kunne.
“Vær så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra..”.
Den lille jenta som for bare litt siden sto helt stille i gangen, var nå like foran henne, på den andre siden av kisten.
“Se rundt deg Iselin. Se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det nå etter at du omsider har forlatt dem, se, SE!!”.
Iselin hulket og gråt helt uten stopp. Tårene rant nedover hennes bleke kinn, og da de omsider forlot kroppen hennes stupte de tvers gjennom det harde tregulvet, og ble borte.
Den lille jenta gikk bort til henne, løftet henne opp, og førte henne så rolig ut av kirken, og da de var kommet ut på trappen ble igjen alt helt svart.
Døden kan vente!
Klokken var halv ti, det var morgen, og hun befant seg i sin egen seng igjen. “Takk gud!”.
Lettet og glad over at alt bare hadde vært en drøm reiste hun seg rolig opp fra sengen med et smil som ingen hadde fått se på veldig, veldig lenge. Hun gikk inn på badet og tok seg en iskald dusj før hun så tuslet bort til kjøkkenet, og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar. Hun likte vanligvis ikke hvitost og kaviar, men denne morgenen gjorde hun det.
Dette var utvilsomt den beste frokosten hun hadde smakt på mange år. Hun skrudde på radioen, og nøyt følelsen av å endelig være våken igjen fra tidenes verste drøm.
Mobilen lå der hun hvor hun hadde lagt den sist, hun slo den på igjen, og bare noen få minutter senere ble hun oppringt av sin beste venninne.
“Hei vennen”, det var ingen tvil om hvem dette var, stemmen var ikke til å ta feil av.
“Hei vennen”, svarte Iselin tilbake, med et lettet smil.
“Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm. Jeg drømte at du var død, og at jeg befant meg i begravelsen din.. Alt var bare så jævlig fjernt, jeg bare satt der på en benk, og hylgråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, som sagt.. En jævlig fjern drøm”.
Iselin visste ikke helt hva hun skulle si. Hun forflyttet blikket ut mot vinduet mens hun lurte på hva hun skulle svare. Da så hun noe som overrasket henne – der sto den lille, mørke jenta. Hun smilte lurt til henne og blunket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant.
“Iselin? Er du der?”.
“Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang.. Mer enn noen gang!”.
Samme dag, når det omsider var blitt kveld igjen satt hun og stirret ut mot det åpne havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet etter den siste natten.
“Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt”, kom det fra like bak ryggen på henne.
Igjen var det den lille jenta som sto der, og smilte.
“Var ikke alt bare en drøm?”, kom det fra Iselin.
“Som jeg sa tidligere. Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje hvis du hadde blitt helt borte, og en påminnelse om hva du ikke ville fått opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en slutt på alt. Jeg har alltid forfulgt deg, tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe. Derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg”, sukket jenta.
“Hva det enn var som skjedde.. Hva du enn er for noe.. Tusen takk!”. Iselin bøyde seg ned og ga den lille jenta en varm klem.
“Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du alltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg”.
“Ja.. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd. Først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd, og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har omsider har skjønt nå”, hvisket Iselin og så takknemlig på den lille jenta.
“Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som vil svikte deg, såre deg, og dunke deg i ryggen. Men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er”, smilte jenta og forsvant igjen.
Og siden denne merksnodige, og skremmende hendelsen bestemte Iselin seg for å bli flinkere til å ta opp igjen kontakten med sine aller nærmeste, samtidig som hun ble stadig flinkere til å ta bedre vare på seg selv og sitt igjen. Og for hver dag som gikk ble hun også stadig litt flinkere til å sette pris på hver lille ting som livet har å tilby, og all motgang som hun hadde i vente var fra nå av først og fremst mer en utfordring, enn et problem.
Ta vare på dere selv! <3
