Det er et par ting jeg har lurt på i en god stund nå. Hvorfor sier du stadig alle de forferdelige tingene til meg? Du sier jeg ser gammel ut, at tennene mine er stygge. Du viser meg bilder av andre på min alder, tvinger meg til å sammenligne. Tvinger meg til å finne mest mulig feil ved meg selv, i stede for å fokusere på det positive. Og greit nok, jeg har noen rynker i panna som jeg i en alder av 26 ikke er så stolt av, og ja tennene mine kunne definitivt ha vært hvitere.. Jeg er klar over alle disse tingene selv, jeg trenger ikke deg til å minne meg på dem hele tiden.
Senest i dag tok du tak i meg, dro meg inn på badet, holdt meg fast foran speilet og insisterte på at jeg skulle se. Jeg ville ikke se, ikke de tingene du vil ha meg til å se. Men du tvang meg til å stå der likevel helt til alle disse skavankene mine ble synlig nok igjen. Og selv når du hadde gjort det var du ikke fornøyd, du lot meg gå igjen, men du fortsatte å hviske alle disse fæle tingene i øret mitt. “Det er ikke rart du lever alene så ekkel som du er”. “Det er ikke det minste rart at du har vært singel nesten hele livet”. “Det er ikke rart dine venner stadig kutter deg ut etter så kort tid. Eller kort og kort, det som ER rart er at noen gidder å være venn med deg overhode”.
Hvis du ikke har noe positivt å si til meg, hvorfor si noe i hele tatt? Kan du ikke bare la meg være i fred? I stede for å stadig hakke løs på alt som kunne vært bedre med meg, kan du ikke heller hjelpe meg med å ihvertfall sørge for at ting ikke blir verre? Eller vil du rett og slett ikke at jeg skal få det bedre? Vil du at jeg skal leve med denne usikkerheten, det stadig så tøffe selvbildet? Er jeg bare et sykt eksperiment for deg? En forsøkskanin du stadig stikker med en skarp nål til den ikke orker mer, og nærmest trygler om å få dø? Er det det dette dreier seg om? Hvor mye jeg mer jeg kan orke? Hvor mye mer jeg kan tåle? Er det det?.. Er det det?..
For hva det er verdt, tror jeg vel at nær sagt alle mennesker har gått/går den runden der innimellom. – Iallefall har jeg det! Det er liksom ikke måte på hvor jævlig jeg ser ut på de dagene der, ass.. -Og for å gjøre det maximalt, setter jeg meg gjerne ved vinduet for å sørge for motlys med et forstørrelsesspeil for virkelig å få sett, forstørret & gasset meg i elendigheten! – Da kan jeg endelig være ’tilfreds’ med å ha klart å sette meg selv i et max dårlig lys, liksom.. 😛
Gry Henriksen: Ja, det er jeg også ganske overbevist om, heldigvis og også litt dessverre. Og de som sier at de ikke bryr seg noe som helst om hvordan man ser ut, tror jeg helt oppriktig lyver litt. Mulig jeg tar feil, men det er ihvertfall hva jeg tror og tenker, her og nå.
.. Eventuelt er det de som betrakter egen fremtoning som ‘flawless’, uansett.. -Noe som virker som en himla komfortabel sinnstilstand elv om det virker misunnelsesverdig i utgangspunktet, spørs det vel om ikke det brått kan gjøre en litt vel høy på seg selv (ha ha).
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Natascha Pettersen: 🙂