Vet dere hva? Jeg savner kaos og fullstendighet

Livet mitt sånn akkurat her og nå har jeg igrunn litt blandede meninger om. På den ene siden så er det ikke noen spesielle årsaker til at jeg IKKE skulle være fornøyd, men samtidig så er jeg ikke det heller. Eller jeg er jo forsåvidt fornøyd, for det meste. Men det er likevel akkurat som om det er noe som mangler. Jeg vet ikke helt hva det er. Ja, faktisk så vet jeg ikke helt sikkert at det er noe i hele tatt. Alt jeg kan si helt sikkert er at det ihvertfall FØLES ut som det mangler noe. Men hva, nei det vet jeg altså ikke.

Fasiten kan ganske enkelt være så enkel som at jeg har tillat meg å være litt ekstra nostalgisk igjen i det siste. Og at jeg da først og fremst har fokusert på de POSITIVE tingene som jeg en gang hadde ganske mye av, eller i det minste noe av, men som nærmest er helt borte nå. Så.. Kanskje det hadde hjulpet om jeg hadde minnet meg selv litt på alle de DUMME tingene som en gang har vært også, men som jeg nå heller ikke har noe særlig av mer heldigvis. Skal man sette ting i perspektiv pleier det jo å være en fordel å se litt i alle retninger liksom.

Men.. La oss nå heller fokusere på de mer positive tingene for denne gang. De tingene jeg hadde en del av i livet mitt en gang før, de fra den positive skuffen, den som i dag har blitt merket “Savnet”.

1. En gjeng å “henge” med
Tro det eller ei, men for en del år tilbake så hadde jeg en gang en slags vennegjeng som jeg pleide å henge litt med. Og nå skal jeg være brutalt ærlig her.. Jeg savner ikke spesielt mange fra den gamle gjengen lengre. Det er en grunn til at jeg ikke har kontakt med disse folka i noe særlig stor grad lengre.. Men det er likevel et par ting jeg savner fra den tiden, noe vi gjorde sammen en god del, og det var at vi pleide å sitte sammen og snakke om mus og elefanter på diverse steder i Oppdal sentrum, da særlig inne på Mix eller Kiwi.

Men hva vet vel egentlig jeg. Nå har vi forsåvidt ikke Mix lengre i Oppdal, og Kiwi er ikke akkurat så veldig “sitte i en time og preike skit”-vennlig lengre, men vi har i det minste Narvesen. Men eh.. Jeg tviler på at det ville blitt det samme. No offence til Narvesen. Jeg liker Narvesen godt jeg, men det å sitte et sted helt for seg selv ute i sentrum blir jo ikke helt det samme som å sitte i lag med noen. Og som sagt så er det en grunn til at jeg ikke har kontakt med “folka” mer i dag, men igjen.. Ting har ikke alltid vært sånn som de er nå.

2. Noen å “Skype” med
En annen ting jeg savner er å ha noen å Skype med. Før hadde jeg særlig EI jeg kunne snakke i timesvis med nesten hver dag. Det varierte litt når på døgnet det ble mest aktuelt, men det fantes som regel et alltid et “smutthull” et eller annet sted i døgnet. Noen ganger kunne det være snakk om en times tid, andre ganger i flere timer. Men det var alltid som regel ikke så veldig lenge til neste gang. De senere årene har det nesten bare gått i skriftlig kommunikasjon med alt og alle jeg fremdeles har en slags connection med. Og det kan være fint det også, fint å skrive liksom.. Og noen fordeler har jo skriftlig kommunikasjon også forsåvidt, visse fordeler disse videosamtalene “mangler”. Foreksempel er jeg STORT SETT flinkere til å få forklart meg best mulig når jeg skriver noe fremfor når jeg må ta det muntlig. Men.. Man får ikke helt den samme nærhetsfølelsen av å skrive med noen som jeg føler man får av å faktisk kunne “se” og “høre” den som befinner seg på “den andre siden”..

OSTEPOP! – Det er vel ikke noen av dere jeg har skrevet litt med fra tid til annen i det siste på f.eks Facebook som kunne tenkt seg å være litt “modig” å videosamtale med meg en dag? Eventuelt kveld? Eventuelt midt på matta?

3. Fullstendig kaos
Helt på tampen nå så tenker jeg det er på tide at jeg skrur opp temperaturen litt igjen. For jeg er vel neppe den eneste som har merket det – det har rett og slett vært litt “kjølig” her en stund. Og jeg har prøvd og prøvd med å fått tent gnisten igjen, og noen ganger har jeg jo lyktes, jeg har jo det. Men som regel har det ikke vart så veldig lenge før den har sluknet igjen, eller før den litt varme temperaturen ihvertfall har senket seg litt igjen. Og slik har det absolutt ikke alltid vært. Før trengte jeg ikke tenne på noen ting liksom, for en gang i tiden så oppsto de mer større brannene av seg selv. Det skulle nesten ingenting til for å gjøre meg sint, det skulle nesten ingenting til for å gjøre meg overlykkelig, og det skulle ihvertfall lite til for å gjøre meg kåt.

I dag skal det en del mer til for å tenne opp i ovnen, enten det er det ene eller det andre som skal varmes opp. Og bare for å ha det helt klart, foreløpig er det heldigvis ikke i nærheten av å være så ille at jeg har begynt å vurdere verken sinnapiller, lykkepiller eller viagra. Alt jeg sier er at det nå gjerne tar lengre tid mellom hver flamme, og at jeg ikke er i nærheten av å kjenne den ekstreme varmen jeg så alt for ofte var så heldig å føle på før. Det gedigne, store, ja nærmest udødelige bålet jeg var i stand til å holde “evig liv” i før, DET savner jeg, selv om det til tider nærmest hadde utslettet både meg selv og de som var modig nok til å stå rundt meg. Men det var jo også en del av det som gjorde det hele så fordømt spennende..

Hva savner DU i livet ditt for tiden?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg