17.10.2017, 08:58



Gud bedre så utrolig utmattet jeg føler meg akkurat nå. Normalt sett skal søvn og hvile helst bidra til å lade batteriene dine. Men igjen, hva er egentlig "normalt"? EGENTLIG har jeg bare mest lyst til å legge meg ned på sofaen akkurat nå, men jeg tør ikke. Jeg har rett og slett hatt en helt forferdelig opplevelse i natt. Har vært utsatt for det mest intense marerittet jeg noen sinne kan huske å ha hatt, og selv hvor sliten jeg føler meg nå så våger jeg ikke å legge meg nedpå igjen. Redd for gjentagelse, eller REPRISE som de så fint kaller det på Nrk. Så derfor kan jeg like så godt heller gjøre et forsøk i å skrive ut om det, har tross alt litt å ta igjen her inne nå uansett.

Men før jeg går løs på selve "hendelsen" fra i natt ønsker jeg først å fortelle dere om noe annet som har "plaget meg" litt de siste par ukene. Som de fleste av dere vet har jeg i løpet av det siste året begynt å unne meg et par lengre gåturer igjen, så og si daglig med bare noen få unntak. Stort sett holder jeg meg til den samme ruta i en viss periode før jeg så blir lei og finner meg et annet område. Og i og med at høsten og dens mer kjølige vesen nå har begynt å melde sin ankomst har jeg STORT SETT holdt meg til nabolaget den siste måneden, og de lengre turene har igjen begynt å tilhøre sjeldenhetene. Så sånn for de av dere som eventuelt ikke måtte vite dette før nå - jeg kan ikke fordra kulde. Jeg HATER virkelig å fryse, det er og blir noe av det verste jeg vet..

Og jeg vet ikke helt hvorfor, men av en eller annen grunn så er det særlig ET hus her i nabolaget som har fått til vane for å sette opp gå-tempoet mitt når jeg begynner å nærme meg det. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, for jeg kjenner absolutt ingen som har bodd der. Og av hva jeg kjenner til er det heller ingen jeg liker eller misliker som bor der nå. Faktisk tror jeg ikke det er noen som bor der i hele tatt lengre. Uansett.. Jeg har gått forbi dette huset svært mange ganger, knapt "lagt merke til" det før nå nylig. Det har stått der så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri hatt noe forhold til det verken på godt eller på vondt. Før altså nå nylig - og igjen, jeg aner ikke hvorfor.

Det er nesten så jeg begynner å tro at jeg tar feil her jeg sitter. At sannheten er den at jeg faktisk HAR kjent noen som har bodd der en gang i tiden, og at den (eller de) som en gang levde der har utsatt meg for så slike traumer som på en eller annen måte er såpass alvorlige at de bare har blitt gravd ned av kroppens og sinnets eget forsvarsenter slik at "sjefen" (altså meg) skal ha noe som helst sjanse til å leve videre et noen lunde "normalt" og fredefullt "liv". Men selvfølgelig er det ikke noe sånt. Eller man kan jo aldri vite, men jeg tør likevel vedde alt jeg eier og har på at den følelsen jeg har bygget opp i det siste bare er et eller annet annet. IKKE ALT her verden har nødvendigvis noe grunn. IKKE ALT kan eller BØR kunne forklares, og sånn må det nesten også bare forbli.



Ja.. Så var det vel på tide å begynne å "snakke" om "nattens hendelse". Jeg tipper jeg la meg sånn omtrent i et eller halv to-tiden, og at det ikke tok så veldig lang tid før jeg omsider hadde sovnet. Det første jeg kan huske fra nattens mareritt er at jeg plutselig var blitt plassert i et temmelig mørkt og avstengt rom. Et vindu, to dører. Og både vinduet og disse to dørene var boltret temmelig godt igjen. Midt i rommet var det en gammel reise-tv. Jeg tror den var rosa uten at jeg kan si det for sikkert. På skjermen var det noe barne tv-greier, aner ikke hva da det hørtes ut som om det var et eller annet på russisk, men at det var et program for barn er jeg ikke litt usikker på en gang.

Etter en stund snudde jeg meg 80 grader og la merke til en gammel og temmelig slitt skinnsofa med et lite barn under. Først trodde jeg at det var dødt for det bare lå der med vidåpne øyne som stirret opp mot taket. Ingen bevegelser å se i hele tatt. Men så oppdaget jeg ved å ta en titt på barnets mave at det såvidt det var pustet. Men utenom det bare lå det der helt ubevegelig. Men før jeg visste ordet av det flyttet barnets øyne fokus fra å stirre opp mot taket, til å kun stirre mot meg. Og det mørke rommet jeg som da befant meg i ble med et veldig, VELDIG lyst. Og vips var jeg våken i min egen seng, på mitt eget soverom igjen, trodde jeg.

Men tydeligvis så var jeg ikke det, altså våken.. For selv hvor mye jeg ønsket det motsatte var jeg blitt som det lille barnet i det forrige rommet, nærmest helt urørlig. Jeg husker såvidt det er at jeg følte en nærmest sykelig trang for å bevege lillefingeren, men at jeg ikke fikk det til. Jeg fikk det virkelig ikke til. Det var så utrolig ubehagelig. Det FØLTES som jeg lå der våken, men det må ha vært en del av den samme drømmen, for etter at det igjen hadde gått en liten stund var jeg ikke lengre alene i rommet. Rett ved siden av meg sto en helt ukjent kvinne. En veldig pen kvinne, og det virker som hun kan ha vært på min egen alder, altså i tyveårene. Og hun var lang, og tynn.



Akkurat som det fordømte barnet mot slutten av det forrige rommet så stirret også denne helt intenst kvinnen på meg. Hun virket nesten helt død mesteparten i ansiktet, det var akkurat som om det kun var de to intense øynene som enda var "i live". Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Hun bare sto der og stirret. Fortsatt kunne jeg ikke bevege meg. Jeg lå der helt lammet i hver eneste tomme av kroppen. Og en stund var alt jeg følte en uendelig stor redsel, men etter at det hadde gått litt tid gikk det over, og ble i stede for byttet ut med en følelse av tristhet, sorg og fortvilelse. Og når jeg så hadde begynt å føle på var jeg plutselig i stand til å bevege den ene armen min, og når jeg gjorde det så var det som om kvinnen i rommet også hadde fått den samme "tillatelsen".

For så fort jeg rørte på armen så beveget hun også sin og grep tak i meg, det vil si - den ene handa. Det var som om hun ville si meg noe, men at hun ikke fikk det til, eller ikke fikk lov. Og ingen av oss rakk heller noe mer, for før vi ante ordet av det kunne jeg omsider høre en litt for velkjent lyd, nemlig alarmen fra min egen mobil. Klokken var blitt syv og jeg forsto at det hele "bare" hadde vært en drøm. Kvinnen i rommet var borte. Når jeg endelig klarte å karre meg opp fra sengen oppdaget jeg at det var helt vått der og at jeg var helt gjennomvåt av svette. Så med tanke på hvor mye jeg hater å være svett så kastet meg i dusjen rimelig kvikt, forså å skifte på sengen etter det igjen.



Og det mine kjære lesere var alt jeg hadde å melde for denne gang. Og vet dere hva, det hjalp visst å sette meg her nå og skrive ned dette innlegget. For selv om jeg fortsatt føler på en enorm og nærmest umettelig tretthetsfølelse så tenker jeg ihvertfall at det nå skal gå greit å legge meg ned på sofaen og forhåpentligvis få sovet litt mer fredelig og i ro. Tenker jeg skal gi det 3-4 timer jeg, også skal jeg gi dagen en mer ordentlig sjanse igjen etter det, mekke meg litt frokost og forhåpentligvis pløye gjennom nok et par episoder av Orphan Black på Netflix. Jepp, satser på det.. DA sier jeg "god natt" igjen, også blogges vi helt plutselig.. Hvem vet?

Flere som har hatt mareritt i det siste?



#trauma #traumer #mareritt #drøm #drømmer #hus #fortid #tanker #oppsøkt #barn #barnetv #russisk #sorg #fortvilelse #tomhet #sabina #hvorersabina #fiksjon #wheressabina #halloween


julietalivstil

19.10.2017 kl.11:23

Flott innlegg:)

Aylar Von Kuklinski

21.10.2017 kl.00:05

julietalivstil: Hmm takk, tror jeg.. På hvilken måte syns du at dette er/ var et flott innlegg? ^^

Iselin Renée

20.10.2017 kl.19:36

Uff sånne mareritt kan være veldig plagsomme! Har perioder hvor jeg bare har mareritt, de sykeste ting som jeg rett og slett begynner å lure på noen ganger :P Våkner kjempe redd, men da hjelper det å lese litt eller sjekke instagram og sånn, få vekk tankene litt. Hjernen jobber nok veldig når vi sover, er vel noe den prøver å bearbeide antar jeg.Får håpe du får rolige netter fremover! :)

Aylar Von Kuklinski

21.10.2017 kl.00:08

Iselin Renée: Ja, de kan faktisk være det iblant, ihvertfall der og da. Men de kan også vise seg å være ganske inspirerende for ettertiden bare man orker å prøve å snu litt på det den veien. Men eh, ja.. - akkurat når det lå som aller ferskest tirsdag morgen var det ikke bare-bare å tenke i akkurat den retningen der.. xD

Doner en dråpe blod



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits