25.08.2017, 11:42



Da har jeg plassert rumpa mi trygt og godt tilbake i sofaen igjen etter det jeg vil kalle for en nokså idyllisk og flott tur fram og tilbake gjennom Oppdal sentrum. For etter at jeg hadde lest meg gjennom nok et kapittel av "Forbannelsens Hus" i dag grytidlig så tok jeg på meg klærne og gikk ut. Og i løpet av denne turen har jeg kjent på flere følelser jeg ikke har kjent så alt for mye på sånn ellers den siste tiden. For da klokken begynte å nærme seg halv åtte bestemte jeg meg for å gå forbi og gjennom de forskjellige skolene som ligger mest sentrert i sentrumsområdet. Og når jeg da observerte og tittet bort på alle elevene som sto og var opptatt med hverandre eller bare seg selv var det plutselig en del av meg som faktisk savnet å gå på skole igjen.

Vel, det var ihvertfall det jeg trodde der og da, men etter en liten stund innså jeg at det kanskje innerst inne var noe annet jeg sånn egentlig savner mer. Folk. Eller enda rettere sagt - jeg savner det å kunne dele hverdagen min litt med andre enn "bare" meg selv igjen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig stor pris på alle dere som leser bloggen min og sånn, men det blir jo likevel noe litt annet å faktisk være i samme rom som en og annen. Hmm.. Nå kom jeg til å tenke på noe igjen.. Kanskje jeg bare skulle gjort som min gode bloggvenn Due foreslo for meg i går.. Skal jeg rett og slett bare ta og melde meg på et reality-show? Mon tro om jeg fremdeles er ung nok for å være med i Paradise Hotel?

Ah! NÅ kom jeg forresten på hva jeg EGENTLIG tenkte å fortelle dere ved å blogge igjen i dag. For etter at jeg var ferdig med å traske meg gjennom de forskjellige skoleområdene vendte jeg så snuten mot Domus. Ved den ene inngangen oppdaget jeg fort en mørkhudet mann som satt alene på den harde asfalten med en hvit kopp foran seg. Da jeg begynte å nærme meg selve inngangen la jeg merke til at han forsøkte å snakke til meg, så jeg tok av meg øreklokkene og sa noe som "Sorry, but I only have card", for jeg antok jo at han bare ville mase om noen penger. Vel, så feil kan man faktisk ta. For brått og vennlig svarte han meg: "no, no. The door is closed". Ja selvfølgelig.. Jeg hadde jo akkurat gått forbi de forskjellige skolene i nærheten og studert alle elevene som straks skulle starte på en ny skoledag, og da var klokka enda bare sånn halv åtte-isj. "Ah, the clock is not nine yet!", svarte jeg. Mannen nikket vennlig med et litt forsiktig smil. Jeg takket så for at han var så snill og sa i fra, sa "thanks!", smilte litt, og gikk så videre.



Og moralen min er følgende - SELV OM folk sitter på gata med en kopp foran seg og plutselig begynner å snakke til deg er det ikke sikkert at de gjør det for å mase om penger fra deg. Ta dere gjerne litt tid å hør hva de faktisk har å si først, før dere svarer dem. For det kan gjerne være et vennlig råd eller en påminnelse de har å komme med i stede for det mange av oss velger å umiddelbart tenke og tro.  Vi mennesker har fortsatt en vei å gå når det kommer til å ikke la fordommene våre komme oss i forkjøpet, for det var i hvertfall det som igjen skjedde med meg i dag tidlig. Så nå sitter jeg her, og skulle ønske at jeg faktisk tok meg tid til å faktisk lytte til hva han hadde å si, før jeg bare åpnet min egen munn for å svare han et eller annet.

Er du flink til å høre etter når ukjente prater til deg?



#morgenstemning #bøker #lesing #tur #skole #vennlighet #nestekjærlighet #kjærlighet #fordommer #tiggere #samfunn #vennskap #tanker #fremtiden #barn #unge #tigging #tankevekker #frihet


Anonym

26.08.2017 kl.17:36

Jeg startet å snakke med en gutt på fb i februar som bodde tre timer unna meg. Det var i forbindelse med en status som dukket opp på min fb feed som jeg syntes var bra skrevet om fraværsgrensen, angst og det å ville klare seg selv uten å gå til behandling. Jeg sliter selv med dette og følte for å skrive til han, så vi fikk litt kontakt da. Vi hadde planlagt og skulle møtes, siden jeg skulle flytte dit han bor, men det ble ikke noe av at vi møtte hverandre. Nå som jeg bor her klarer jeg ikke og la vær å tenke på han. Vi går på samme vgs, samme trinn, men ikke samme klasse og møter aldri på han i friminuttene. Problemet er at jeg har skrevet to-tre meldinger som han bare har sett på fb for lenge siden, så vil ikke spamme mer egentlig, men trenger virkelig å snakke med han. Han er den eneste jeg kjenner til litt på skolen(er helt ny her på plassen) og kjenner til hva jeg sliter med, er lei av å snakke med lærere og voksne hele tiden... så hva burde jeg gjøre? Eller skrive til han? Vi har ikke møttes før, men sett hverandre en gang på skolen, så føler det blir litt rart også :/

Aylar Von Kuklinski

27.08.2017 kl.08:45

Anonym: Hmm, først og fremst leit å høre at du også sliter noe med angst og sånt.

Når det så kommer til det du spør meg om nå, er det veldig vanskelig for meg å si hva du burde og ikke burde i forhold til han fyren, da jeg (mest sannsynlig) ikke kjenner han. Men hvis det er en god stund siden du skrev noe til han sist, kan det jo være at han faktisk bare hadde glemt de meldingene, at han egentlig holdt på med noe da han leste den siste du skrev og siden faktisk har glemt å svare deg. Det har ihvertfall hendt med meg et par ganger, for å si det sånn. Så, jeg tenker her og nå at du kan prøve å ta kontakt med han en gang til. Hvis du er heldig, så svarer han. Og hvis ikke, så kan det muligens være at han ikke lengre vil ha kontakt, noe som jeg isåfall kan forstå er litt sårt, men samtidig noe man nesten bare må akseptere dessverre.. Men velger å håpe og tro at det ikke er DET som er tilfellet. Men 100% sikkerhet kan jeg nok ikke gi deg.

Håper det ordner seg!

Doner en dråpe blod



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits