Sammen etter døden

Jeg sitter ensom på taket og beundrer nattens stillhet. I natt er jeg helt alene i hele verden, og alt jeg kan tenke på er deg. Hvorfor må du være så ufattelig mange støvfnugg unna? Jeg antar det er skjebnen. Du ligger helt sikkert og sover nå, trygt og rolig i din varme, gode seng. Ligger du kanskje å drømmer om søte vampyr-flaggermus og enhjørninger? Vel, samme hvor hen i drømmeland du befinner deg nå så håper jeg at du har det fint. At ingen ondsinnede monstre holder deg fanget i en mørk og uhyggelig kjeller, eller noe. Isåfall skal jeg gjøre mitt for å finne deg, skjære hodet av dem alle sammen, og redde deg. Tvil aldri på det, jeg skal nok passe på deg.

Kanskje er det ikke meningen at det skal bli oss to, men jeg vil aldri helt gi opp håpet. Kanskje ligger vi begge ved siden av hverandre en fuktig sommerkveld, med hver vår stake godt plantet i våre bryst, dekket av hverandres glødende blod. Sammen med våre kropper vil så naturen rundt oss falle fra, og etter det.. Vinter. En vinter så kald og så blek, akkurat som deg og meg. En beinkald vinter som skal vise seg å vare i ulidelig mange år. Først etter et millennium vil så våren være tilbake, og når sola endelig titter ned på vårt hvilested vil vi omsider gjenoppstå opp fra asken før vi så klapper sammen våre vinger, og flyr inn i en helt ny evighet.

5 kommentarer
    1. Var dette starten på boka jeg venter på? Du er i det dype øyeblikket nå, ser jeg. Jeg prøvde å tolke dette, og forstår det som at det er forelskelse i noen du ikke kan få. Eller tar jeg feil?

    2. due: Hehe, du kommer ikke til å gi deg med den boken med det aller første, ser jeg? xD

      Ja, ble fort noe dypere og ihvertfall litt mørkere enn jeg tenkte det skulle bli. Opprinnelig var ideen at jeg skulle utfordre meg selv til å skrive en kjemperomantisk, og lykkelig tekst som er noe ulik alt annet jeg har skrevet til nå. Noe som kunne overraske folk litt å få folk til å tenke “okey, dette her hadde jeg ikke ventet”.

      Men når jeg så hadde begynt å skrive så var det noe helt annet som tok over, også ble det ikke fult sånn jeg hadde tenkt det fra starten av likevel. Men sånn er det alltid nesten. Jeg starter på noe, og jeg har egentlig aldri peiling på hva jeg ender opp med, ting liksom bare blir til xD Litt som om det er noen andre som tar over plutselig.

    3. Ja jeg forstår. Nei jeg gir meg ikke med det første, om dette om boka som jeg venter på . Vi skriver visst rett fra levra vi 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg