Det sies at himmelen, ja den er alltid blå. Men det er ikke alltid like lett å huske når alt man kan se er sky, på sky, på sky. Og selv om de ikke er så fordømt gråe av seg, og lufta ikke så alt for tung å puste inn, ja så er det gjerne fort gjort å frykte seg det aller verste – en lang og kaotisk orkan som kan komme til å bringe med seg langt flere ødeleggelser enn den gjør noe positivt for seg.

I løpet av det siste døgnet har jeg ikke bare vært plaget av en noe tildekket, grønn himmel, jeg har også delvis gått meg bort i en tett og fuktig tåke. Jeg syns stadig jeg ser et par lysglimter her og der, men før jeg rekker å finne ordentlig fram til de så slukner de og blir borte. Og jeg er igjen like langt. Jeg kan fra tid til annen også høre stemmer, fremmede som roper “kom hit, jeg er din venn”, men enn så lenge er disse stemmene bare lyder uten ansikt.

Men når det igjen er sagt, jeg har vært i denne knipa før. Jeg nekter å slå på panikk-knappen riktig enda. For jeg har greid å finne frem til byen igjen et par ganger tidligere, og jeg SKAL klare det igjen. Om så jeg må krype i mitt eget blod de siste meterne.. Jeg SKAL greie det. Det må dere ikke tvile på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå