Jeg husker første gangen jeg så ditt vakreste smil. En grensesprengende varme boret seg tvers gjennom hele min kropp, mens hårene på mine lange armer reiset seg til nye høyder. Du var der da, men samtidig var du så himla langt vekk. Men akkurat der, og akkurat da gjorde det fint lite. For smilet ditt kunne fade vekk hele verdens sorger, alle mine livs bekymringer.

Men så en dag kom lynet, og vips var alt helt mørkt. Jeg lå der, halvveis i svime. Smilet ditt kunne jeg ikke lengre se. Alt jeg for litt siden hadde sett, var nå glemt. Du var sporløst forsvunnet. Og tiden gikk. Det føltes aldri sånn da, men den gjorde det. Langt og lenge famlet jeg rundt i blinde. Forfallen, og halvt slått ihjel. Bak meg hadde jeg lagt igjen meg en sti, en sti av blod.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etter det hadde gått noen år kom det dalende en vilt fremmed herremann på min dør. Han lovte en lysere fremtid, maste vilt om hell og lykke. Jeg reagerte med å slå han ned. Men han reiste seg raskt igjen, sa at jeg ikke skulle være lei meg, at det ikke var min skyld. Så var han borte. Borte i røyk. Borte i mørket. Jeg fortsatte med mitt. Fortsatte å gå rundt i mørket.

Da det hadde gått enda noen år begynte jeg å forstå. Og til min store forferdelse begynte lysene igjen å blinke. Lungene ble for første gang på jævlig lenge fylt opp med luft, og så kunne jeg nok en gang høre hjertet banke og skrike. Og først da visste jeg hvor det ville være lurt å gå. Jeg visste hva jeg skulle gjøre, og jeg visste hvem jeg skulle nå.

Men når jeg etter fjorten lange hadde kommet på plass var det slettes ikke noe hyggelig syn som ventet meg. For du hadde gått lei av å vente, lei av å vente på meg. Jeg kunne høre vinden suse, en skikkelig sørgemelodi. Du var borte for alltid, men minnene etter deg hadde du lagt igjen. Det lille jeg klarte å finne plukket jeg opp, før jeg så stupte ned fra den høye klippen.

Nå er vi borte begge to. Nå er det bare alle de andre igjen. Verden går sin gang, sies det. “The show must go on”. En dag skal vi reise oss igjen. Skape et skikkelig rabalder. Men akkurat nå er det bare resten av verden som gjelder. Alt kaoset, alle lydene, alle sorgene, og dens glede. Vel, det er vel som faren din sa: – Ingen vet helt hvor eller når toget en dag kommer frem.