Jeg sitter for meg selv, i mitt mørkeste rom, stille som i graven.
Rundt meg ligger rester fra den dødstrøtte ungen jeg myrdet i går.
Alt skjedde så fort. Skremmende lite å gjøre med det nå.

Med et hører jeg et dystert skrik fra loftet over.
Er det samvittigheten som har våknet til live?
Et siste drypp av medmenneskelighet og skam?

Neppe. Hjertets lysestake slukket verden for lenge, lenge siden.
Det er nok bare fantasien som står klar for å gi meg et siste stikk.
Jeg er klar nå, klar for å møte min skjebne, min grufulle død.

Brått blir tankene brutt av en skarp, skarp lyd. Svimer jeg av?
Hele tilværelsen blekner, og jeg med den. Hva skjer?
Er himmelen i ferd med å ta i mot sin første jævelsønn?

En liten stund etterpå begynner jeg å forstå.
Jeg befinner meg i en gammel, stygg seng. Fastbundet.
Jeg er tilbake, tilbake til realitetens mareritt. Sykehuset.

På andre siden av rommet står politi, og fandens oldemor.
Jeg tok feil. Jeg feilet. Helvete var visst ikke fult opp likevel.
Her ligger jeg, grav alvorlig, og det er ikke en døyt å gjøre med.