Layers of Fear


© Bildet er tatt fra cdn3.dualshockers.com

Det begynner å bli en stund siden sist jeg skrev noe særlig om et eller annet spesifikt spill nå. Og det skyldes på ingen måte at jeg ikke har spilt noen interessante og/ eller gode spill den siste tiden, for visst faen har jeg det. Men jeg har bare ikke tenkt på å skrive om det etterpå, eller ganske enkelt ikke følt for det. Men aller mest bare ikke giddet.

Men i kveld skal jeg ganske enkelt ihvertfall komme med en liten anbefaling, selv om dette innlegget på ingen måte vil bli noen anmeldelse. De siste tre-fire timene har jeg spilt noe så ikke alt for sjeldent som et skrekkspill. Layers of Fear heter det, og skal i følge internett ha blitt utgitt tidligere i år, nærmere bestemt i februar.


© Bildet er tatt fra static4.gamespot.com


© Bildet er tatt fra static1.gamespot.com

Normalt sett så er jeg ikke så skrekkelig glad i skrekkspill. Særlig ikke spill som Outlast hvor man helt forsvarsløst må snike og gjemme seg for å ikke bli tatt av all verdens styggeligheter som GARANTERT river både lem og (under)liv i filler om de får tak i deg. Hvis man kan faile/ bli drept i et spill vil jeg i det minste ha muligheten til å forsvare meg, det har man IKKE i Outlast…

Når det er sagt, man er ikke utstyrt med noen form for våpen i Layers of Fear heller, man er ikke en gang i stand til å slå, eller sparke.. Og man kan på en måte dø i også dette spillet, men jeg er litt usikker her og nå på om de gangene det skjer, om det da faktisk er meningen?

For de gangene jeg jeg “døde” i Layers of Fear så var det liksom som om noe i spillet likevel fortsatte, uten at du ble satt et stykke tilbake og måtte gjøre om igjen ting du allerede har gjort tidligere. Jeg er kort fortalt ikke den mest tålmodige sjela i det mørke kleskottet, så når jeg blir bedt om å snike og være tålmodig, forså å bli drept gang på gang (eventuelt stue), og må gjøre ting om igjen gang på gang (eventuelt kjøkken), da blir jeg lett frustrert og lei.


© Bildet er tatt fra pcgamer.com


© Bildet er tatt fra hyperallergic.com

Men nå skal ikke dette innlegget handle om hvorfor jeg personlig ikke er så glad i å spille Outlast.. Hehe.. Såå, tilbake til Layers of Fear. Dvs. jeg har egentlig ikke så uhyrlig mer jeg faktisk vil legge til, annet enn at man muligens kan faile, uten at jeg egentlig føler det har noe å si, hvis det gir mening…

En annen ting er at jeg føler at.. Desto mindre man vet, desto bedre. Jeg lastet ned dette spillet helt impulsivt fra Play Station Store for noen dager siden, ante absolutt niks og ingenting verken da, eller når jeg satte i gang selve spillinga tidligere i kveld. Og det er jeg glad for. Så derfor vil jeg ikke “ødelegge” ved å si for mye til dere heller, annet enn at spillet fikk meg til å knytte både nerver og lem kraftig igjen gjentatte ganger, og at spillet til tider er mindfucka som faen.


© Bildet er tatt fra playstationlifestyle.net

Så budskapet er ganske enkelt dette: Har du lyst til å utsette deg og nervene dine for litt kunstnerisk ubehag, har du lyst på en opplevelse som vil sette nattesøvnen på prøve, har du generelt bare lyst til å ha det litt vondt, men dog på en litt deilig måte? – Spill Layers of Fear!! Retten og sletten.

Har du spilt noen skumle spill i det siste?

Vi reblogges!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg