Star Wars: The Force Awakens (2015)

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

“… it’s true. The force. The Jedi. All of it. It’s all true.”
Vi har alle hørt om det, og de aller fleste av oss har fått et eller annet forhold til det, frivillig eller ei. Gjennom et helt liv er det nærmest ikke til å unngå – med mindre man flytter til en annen galakse langt, langt borte. Jepp, jeg snakker selvfølgelig om Star Wars.

Før jeg nå starter sånn ordentlig med denne filmanmeldelsen er det et par ting jeg ønsker å klargjøre. For det første: Har du ikke sett “Star Wars: The Force Awakens” enda, kan det være lurt å stoppe lesingen her og nå. Hovedårsaken til at jeg velger å skrive dette innlegget er først og fremst i håp om å få luftet noen meninger. Få utløp for samtlige følelser. Eventuelt skape en debatt blant oss som allerede har sett den.

Nummer to: Elsker du denne filmen fanatisk, og har lett for å bli i dårlig humør dersom noen skulle komme med kritikk… Da vil jeg også anbefale å finne noe annet å gjøre på her og nå enn å lese videre på denne anmeldelsen. Jeg er ikke ute etter å ødelegge dagen for noen, og det er heller ikke noe alternativ for meg å lyve. Jeg trenger å få ut de meningene jeg har om denne filmen, her og nå. Sånn, da begynner jeg.

“There has been an awakening.”
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Jeg har vært fan av Star Wars så lenge jeg kan huske. Når foreldrene mine endelig sa ja til at jeg skulle få se min første film slet jeg med å få sove, hadde vanskeligheter for å fokusere på skolearbeidet, i hele tatt hadde jeg vansker for å fokusere på noe som helst annet. For min del tror jeg mitt forhold til dette uendelige universet startet da jeg for første gang spilte pc-spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II” en eller annen gang i det forrige århundret. Herregud for et fantastisk spill!!

Okei, nå skal ikke dette bli en biografi om min Star Wars-fortid, men jeg syns det er viktig å understreke at jeg har en ganske lang bakgrunn som nokså ihugga fan.

Når jeg i november 2012 fikk vite at Disney hadde kjøpt Star Wars, og at de hadde planer om å lage minst tre (som nå har blitt til ti eller noe sånt) nye var jeg først og fremst glad. Selvfølgelig kunne jeg ønske at den første nye filmen skulle være ute med en eneste gang, men jeg hadde i det minste noe å glede meg til fremover. Heldigvis, og dessverre. Desto lengre tiden gikk, desto flere store forventninger lot jeg det balle på seg forså å bli en ganske stor greie til slutt.

Like rundt juletider i fjor var tiden endelig kommet. ENDELIG skulle jeg få sett en helt ny Star Wars-film. De siste ukene hadde jeg diskutert litt med meg selv om jeg skulle vente helt til den kom ut på blu ray, eller om jeg skulle våge å se den på kino. Herregud, jeg vurderte til og med helt seriøst å droppe kinovisningen, forså å holde det meste av sosiale medier deaktivert i noen måneder i håp om at jeg skulle få den aller beste førsteopplevelsen av filmen UTEN spoilere og hele pakka i min egen stue.

Men så ble det altså til at jeg kjøpte kinobilletter forså å faktisk se den på kino. Damn, det skulle jeg ikke ha gjort. Alt for tidlig begynte jeg å henge meg opp i at dette føltes først og fremst som en lat og uoriginal remake av “SW: A New Hope” (1977). Og det faktum at jeg satt i en sal med noen mindreårige som ikke klarte å være stille nok gjorde ikke at jeg fikk det lettere med å fokusere på de faktisk positive elementene som også i aller høyeste grad er der.

Kort fortalt. Første gangen jeg så denne filmen var jeg mildt sagt skuffet, provosert, sint og nesten også litt lei meg. Faktisk var førsteopplevelsen av denne filmen en såpass stor nedtur at jeg endte opp med å isolere meg fra resten av omverdenen noen dager senere. Men heldigvis tok det ikke alt for lang tid før jeg kom på bedre tanker igjen. Det var jo ikke akkurat sånn at jeg HATET filmen heller, selv om det nok føltes litt sånn de dagene. Det var jo som sagt ting jeg likte og som jeg fremdeles LIKER også, og NOEN av de tingene skal jeg skrive litt mer om nå.

Sett fra den lyse siden av kraften
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

For ja, dette er en film som absolutt kan defineres som en retro-film (men ikke en remake, for det er det ikke). Og J.J. Abrams (filmens regissør og produsent) legger absolutt ikke skjul på at det nok er den første filmen fra -77 som er hans personlige favoritt. Men selv om denne filmen godt kunne vært mer original enn hva den er så skal jeg likevel innrømme at all den endeløse nostalgien episode 7 bringer med seg også klarer å gjøre meg glad. (Jeg nevnte kanskje tidligere at jeg har noen år bak meg som fan?)

Det er mange, og da mener jeg MANGE artige referanser til de tidligere filmene. Ikke bare fra episode 4 (A New Hope), men også de fem andre filmene. Mange av de er ganske (over)tydelige, men det er også mer enn nok “easter eggs” man nok må se filmen en del ganger for å oppdage. Jeg har foreløpig sett denne filmen tre ganger nå, og det er stadig noe nytt å oppdage. Så sånn sett kan filmen altså kalles for en skattejakt uten like.

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Også er det på tide å dra frem ihverfall noe av det nye denne filmen har å tilby (for det er en del det også). Og i den forbindelse vil jeg starte helt øverst på desserthylla – Nemlig med Rey (spilt av Daisy Ridley). OMG! – for en mildt sagt perfekt skapning. Dette er en karakter som jeg uten å overdrive elsker. Vi vet foreløpig ikke alt for mye av forhistorien hennes. Hun er på mange måter et mysterium, men det lille vi får vite syns jeg er spennende, absolutt ikke uinteressant, og jeg vil gjerne vite mer (men da helst uten at man overdriver slik som George Lucas særlig gjorde med Darth Vader/ Anakin Skywalker i episode 1-3).

Ikke bare er hun et mystisk vesen, men hun er i tillegg også utrolig kul å se på i diverse kampsekvenser. Hun er også UTROLIG PEN, samtidig som hun ikke er blitt spesielt seksualisert (enda. Noen som husker samtlige av scenene til prinsesse Leia under episode 6?). Og sist, men ikke minst: Hun så og si eier hele denne filmen. Hun er jo for god sake hovedrollen i denne filmen, mest sannsynlig skal hun også være det i hele denne nye trilogien. Og spør dere meg er det jammen på tide.

Jeg kjenner jeg kunne dedikert minst to hele innlegg til dette vesenet, det er så mye å ta tak i, men jeg skal prøve å ikke la det bli stort mer enn med et avsnitt til nå for denne gang. For, det er jo to ting til jeg føler for å nevne nå før jeg går videre. I tillegg til å være pen, ikke-overseksualisert, mystisk, og kul så er hun heller ikke en hjelpeløs skikkelse. Joda, hun får naturligvis hjelp av andre i en del sammenhenger. Men hun er på ingen måte totalt avhengig av det. Hun er smart, hun er absolutt i stand til å tenke og handle selv, ja, også var det en ting til. Hun har fadderrullan meg britisk aksent. Rey, vil du gifte deg med meg?

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

En annen skikkelse som også stikker seg ganske bra ut er den nye droiden BB-8 som godt kan kalles for denne generasjonens svar på R2-D2, som forsåvidt også er med, men da stort sett i en slags komatilstand før den helt mot slutten finner det for godt å slå seg på (eventuelt at det er noen som lusker litt i “bakgrunnen” gjennom stort sett hele filmen som på det tidspunktet syns det er greit at R2 kan “våkne” igjen).

Enyway. BB-8 er en utrolig søt (i den grad man kan si det om en rullende datamaskin) droide. Den snakker ikke menneskespråket, men likevel lager den lyder titt og ofte som ikke er til å ta feil av. Det er foreksempel en scene hvor Rey feller en stormtropper, noe BB-8 tydeligvis får med seg forså å komme med en lyd som høres litt ut som et “wow!”. Skal jeg være helt ærlig tror jeg faktisk at jeg har begynt å like denne nykomlingen hakket bedre enn jeg liker både C-3PO og R2-D2. Ikke mer enn jeg liker de to til sammen, men hver for seg. Så ja, BB-8, du er en ganske utrolig søt og sjarmerende ting.

Jeg tenker nå snart å gå litt tilbake til de mer kritiske sidene jeg føler denne filmen har, men før jeg gjør det er det fremdeles en positiv ting igjen jeg føler jeg ikke kan la være å dra frem i en slik anmeldelse som jeg ønsker at dette skal ende opp som.

For når det gikk opp for meg at det var Disney som George Lucas hadde solgt blant annet alle Star Wars-rettighetene til så tenkte jeg først og fremst to ting: “Kult, nå blir det garantert en hel del nye Star Wars-stuff fremover”, men også “Jeg håper bare ikke de nye filmene blir alt for preget av at det er Disney som står bak dem”. Nå har jeg allerede ikke lagt skjul på at, jo “SW: The Force Awakens” kunne definitivt ha våget litt mer på å skille seg enda mer ut, så akkurat DER var ikke bekymringene jeg har hatt på forhånd akkurat grunnløse.

Likevel føler jeg Disney heldigvis har klart å berolige meg på det andre feltet jeg har vært litt bekymret på, ja jeg snakker selvfølgelig om frykten for et alt for barnevennlig Star Wars. Man kan si hva man vil om diverse karakterer og generelt TING som nok først og fremst er plassert i denne filmen i håp om å tjene best mulig på en rekke spin off-produkter (som f.eks hjelmen til Kylo Ren/ Spoilerwarning: Ben Solo spilt av Adam Driver), men en alt for barnevennlig Star Wars-film er likevel The Force Awakens på mange måter ikke. Det er jeg veldig glad for av en del årsaker jeg trooor jeg skal spare til en senere anledning.

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Bildet tilhører: The Walt Disney Company

Åpningsekvensen er det ingen ting å si på her. Den er MØRK, den er riktignok noe “sensurert” i den forstand at vi ikke får sett det aller mest grusomme som foregår i de verste detaljer, men det er likevel ingen tvil om at en rekke uskyldige blir massakrert av en gjeng iskalde stormtroopere. Det er også en scene hvor Kylo Ren helt nådeløst tar livet av den noe eldre og forsvarsløse mannen Lor San Tekka (spilt av Max von Sydow), som man har grunn til å mistenke kan være et av Kylos egne familiemedlemmer. Alt dette i løpet av de aller første minuttene etter den ikoniske introen som HELDIGVIS også er på plass denne gangen.

Og tro meg, det virkelige helvete har knapt startet. For det lille jeg dro frem nå blir likevel peanøttsmør i forhold til den enorme kransekaka fansen nærmest får forsøkt trådd gjennom halsen senere. Det er vel ingen hemmelighet at Harrison Ford er en av flere gamle veteraner som har sagt ja til å returnere i denne filmen, og etter en viss sekvens et godt stykke uti er plutselig mulighetene for at han gjør comeback i episode 8 og 9 temmelig forminsket. Altså, så vidt jeg vet så har Han Solo aldri helt vært inn i de jedi-greiene, så sannsynligheten for at han tar en “Yoda” eller “Obi Wan” ser jeg også som ganske liten. Og ja, for dere som måtte være i tvil: Han Solo blir faktisk drept i denne filmen.

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Ah, EN SISTE TING på den derre “the light side of the force”-greia før jeg ganske snart nå skal bevege meg litt over til “the dark side”… Jeg vet det har blitt en del tilfeller av blasfemi nå, men TAKK GUD for at det nok en gang er selveste John Williams som står for det musikalske. John er og blir en legende innen sitt yrke. Jeg vet at “legende” er først og fremst noe man er etter sin død (og John Williams er en av de mer heldige kjendisene som har overlevd 2016 foreløpig..), om man skal være litt pirkete på det, men… AH, John Williams har altså nok en gang laget musikken til Star Wars, og han har på ingen måter sure noter i stjerneboka denne gangen heller. Heller tvert i mot.

Sett fra den mørke siden av kraften
Men som nevnt et par ganger nå. Det er ikke alt som tilfredsstiller meg like mye. La oss nok en gang gå inn på det faktum at dette i veldig stor grad er en retro-film. Man kan si mye rart om George Lucas, men han klarte faktisk å få vær bidige film til å skille seg godt ut fra hverandre. En annerledes story i hver film, samtidig som de seks første kapitlene i stor grad foregikk på helt forskjellige steder. Han gjorde IKKE alle filmene like bra (jepp tenker spesielt på episode 1 og 2), men han gjorde dem i det minste unik.


Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Nå er “SW: The Force Awakens” riktignok ikke en remake av verken “SW: A New Hope” (selv om det i ganske stor grad føles sånn enkelte ganger) eller andre filmer. Og jeg kan forstå litt hvorfor de har valgt å gjøre det de nå har gjort, men nok en gang føler jeg for å understreke at jeg ikke helt klarer å like det. Alle de mer skjulte “easter egg”-tingene digger jeg, men den overdosen av alle de stadig overtydelige referansene syns jeg stort sett er noe irriterende, jeg vil nærmest gå så langt å kalle det litt feigt.

Altså, folk flest har jo for pokker allerede tilgang til de tidligere filmene. De er ikke spesielt vanskelige å få tak i verken på dvd eller blu ray, og særlig nå i 2016 kan man ved noen få klikk også streame de over nett. Hadde det vært sånn at de gamle filmene hadde vært supervanskelige å få tak i og at de færreste hadde de, DA hadde det vært noe annet. Men nå som det ikke er sånn syns jeg ikke alt for mye om at denne ene filmen har “rappet” såpass mye fra de andre i såpass stor grad som den har gjort. Det er irriterende, jeg syns det er noe unødvendig. Nok en gang, ja jeg skjønner hvorfor de har gjort det, men igjen, jeg liker det ikke. Så kjære Disney, i neste film FORVENTER jeg at dere har turt å ta litt flere sjanser enn det dere har gjort denne gangen.

Men sånn alt i alt…
Sånn, da hadde jeg faktisk ikke mer negativt å komme med. Så i det store bildet har jeg heldigvis langt flere positive ting å trekke frem enn negative. Bare så synd at den ENE tingen jeg finner negativt til tider er i stand til å irritere meg såpass som den gjør..

Sånn alt i alt skal det jo sies at jeg liker denne filmen ganske så godt. Jeg har jo tross alt sett den tre ganger allerede. Første gangen så følte jeg på det aller verste at jeg nærmest hatet den (da jeg så den på kino). Andre gang så koste jeg meg gjennom så og si hele filmen og hadde knapt et eneste “mørkt øyeblikk” (første gangen jeg så den helt alene, hjemme på blu ray). Tredje gangen ble det litt mer fokus på de visse irritasjons-momentene igjen, men lot det likevel ikke plage meg alt for mye, jeg så den faktisk ferdig den gangen også, hehe (og da var det også her hjemme på blu ray-formatet).

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Og selv om jeg altså ikke heldigger dette retro-opplegget så altfor masse så har jeg ihvertfall et nytt håp (see what I just did?) om at de kommende filmene fra den enorme produksjonsmaskinen våger å stå litt mer på egne bein. Og om de ikke gjør det så kommer jeg garantert til å se alle sammen likevel, for jeg er jo fan, tross alt. Det tror jeg kanskje lengden på denne anmeldelsen nå har visket bort all mulig tvil om. Meg og Star Wars er og blir et evig kjærlighetsforhold. Det vil alltid være noen gode, og onde dager, men jeg kommer nok ikke til å svikte likevel, inntil døden skiller oss ad.

Vi reblogges!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg