hits


17.11.2015, 18:56



For en måned siden postet jeg et innlegg for å minne meg selv (og andre) på hvor utrolig heldig jeg er. Faktisk har jeg vært så heldig den siste måneden at jeg ikke har hatt en dritt å skrive om, haha, så heldig er jeg.

Okei, jeg er faktisk litt usikker selv nå på om jeg var sarkastisk i ste, eller ikke.. Det er jo et godt tegn, sant? Vel, greit.. På tide å blogge igjen før noen holder en minnestund for meg i tro om at jeg har rullet syv og tredve synåler under jorda.

I og med at jeg var såpass positiv forrige måned er det på tide å skape litt balanse ved å skvise ut et ikke fult så positivt innlegg denne gangen. Jeg skal nå benytte anledningen til å lage en såkalt klage-liste. En liste over ting jeg er lei av for tiden.

Sååå, siden livet er så alt for kort, og i og med at en av de tingene jeg er litt lei av er å kaste bort dyrebar tid velger jeg herved å starte denne listen NÅ. Introduksjons-tekst ferdig.




JEG ER FOR TIDEN LEI AV:

 Tinder!
 Eller.. Ikke Tinder i seg selv, men det faktum at jeg aldri klarer å oppnå det jeg faktisk vil med denne appen. Nemlig å finne noen som ikke bor alt for langt unna som jeg kan møte mer enn bare 1-2 ganger i året.. Noen jeg har litt mer enn en eneste interesse felles med. No offence til enkelte som eventuelt måtte føle seg "truffet" nå.. Det er absolutt ikke min hensikt å skyte folk.

Jeg har vel og merke fått et par matcher de siste ukene, hurra!.. Nei, ikke hurra. Faktisk har hver eneste match enten forsvunnet så fort jeg har skrevet "hei"... Eller så har det vist seg å være falske profiler som kun har vært opprettet for å lokke meg inn til et og annet grumsete sted på nettet. Jeg har fortsatt kjæreste, så for meg er den slags spontane sex-treff like aktuelle som å operere bort nesen fra ansiktet forså å sy den fast to centimeter over rasshølet mitt... Nei.. Bare nei. Jeg er såå nær ved å faktisk opprette en kontaktannonse nå.

 Terror/ IS! Først og fremst. Nei, IS er ikke de eneste som bedriver terror og faenskap på denne kloden. Men det er først og fremst de vi hører og leser om nå. IS og Justin Bieber.. IS har bare blitt en av flere grunner til at jeg prøver å holde meg mest mulig unna diverse nyhetssider på nett. Jeg har aldri, og jeg kommer neppe heller til å helt forstå meg på slike "folk" som ikke gjør stort annet enn å ødelegge for andre.

Etter min mening er ikke disse IS-"folka" annet enn... Hmm, jeg kommer sannelig ikke på noen ord som er dekkende nok... Barbariske, inkompetente idioter av noen rasstapper føles liksom ikke nok, men det får holde for nå. Slik jeg ser det gjør ikke IS noe som helst annet enn å ødelegge. De ødelegger for andre muslimer rundt om verden som sliter med mer enn nok rasisme og fordommer fra før av. De bidrar til å gi hjernedøde innenfor høyreekstreme miljøer mer å gå på. De bidrar til at generelt enda flere mennesker rundt om kring i verden (uansett politisk tilknytting, religion og hudfarge) føler seg utrygge...

Ikke bare ødelegger de så og si for alle andre (med unntak av media eventuelt), men de ødelegger også for seg selv. Etter det som skjedde i Frankrike i helgen har de nå tatt på seg skylden. Greit nok, med mindre noen andre hadde tatt på seg skylden og kunne bevise det så hadde trolig IS fått skylda likevel. Men, jeg mener... Tror de virkelig at de vil komme unna med dette? Svaret er antakelig ja, de gjør faktisk det. De tror at de en dag skal vinne. At de med sine sinnssyke ugjerninger en dag skal klare å gjøre hele verden om til en islamsk slave. Man skal aldri si aldri, men... Det ser jeg bare ikke for meg kommer til å verken skje, kniv eller gaffel. Ikke i morgen, ikke om 10 år, ikke om 50 år... Jeg kan like gjerne bare si det... "Aldri".

 Mistolkinger! Blablabla, jeg har nevnt dette en god del ganger nå, og jeg skal skrive det igjen. Jeg er fortsatt diagnostisert med aspergers syndrom. Og allerede nå er det en større sannsynlighet for at noen av dere har misforstått meg ved å tro at jeg mener at folk med AS har monopol på misforståelser. Vel, det er så absolutt ikke det jeg mener i hele tatt. Årsaken til at jeg igjen nevner AS nå er at man med denne diagnosen har en lei tendens til å stadig bli misforstått en god del ganger mer enn hva man trolig hadde blitt om man var uten.

Jeg skal komme med et eksempel. Med asperger er man gjerne veldig direkte, og opptatt av fakta. Jeg blant annet har en viss uvane av å rette på folk om noen sier noe feil. Det har gjentatte ganger gjort at folk har oppfattet meg som både irritabel og kranglete, selv når jeg ikke egentlig har vært det. Greit, jeg har mine dårlige dager jeg også hvor jeg kan være begge disse tingene (irritabel og kranglete), men likevel.. Ved de fleste tilfellene jeg har fått disse to stemplene på meg har jeg ikke egentlig vært noen av delene.

Andre misforståelser som lett forekommer har gjerne med spøk/ ironi å gjøre. I motsetning til en del andre med AS/ autisme er jeg noe bedre trent på å skille spøk fra alvor, men det er fortsatt en utfordring. Folk som ikke er alt for godt kjent med meg kan f.eks fort tro at jeg fleiper og er ironisk i en rekke tilfeller hvor jeg ikke er det i hele tatt. Sånt forekommer ikke like ofte nå lengre som for en tid tilbake, men det skjer likevel såpass ofte at jeg har en grunn til å bringe det opp på denne listen her og nå.

 Overanalyseringer! Jeg er fremdeles en mester når det kommer til nettopp det å overtenke ting. Noen ganger kan det være en bra ting som hindrer meg fra å gjøre impulsive ting jeg fort ville ha angret på i ettertid. Men det får meg også til å angre innimellom på ting jeg IKKE har gjort.

Fordi... I ganske mange tilfeller er nettopp denne overtenkingen med på å hindre meg i å få gjort en god del ting jeg egentlig kunne hatt godt av. Et klassisk eksempel som aldri slår feil er følgende: Jeg har lyst til å være sosial med en venn, men ender opp med å ikke ta kontakt fordi hjernen overbeviser meg om at vedkommende er for bra for meg, at han eller hun er opptatt, eller rett og slett bare ikke vil ha kontakt med meg sånn egentlig, men ikke tør å si det fordi han eller hun er for "snill" til sånt.

Men dette rammer ikke bare det som går på det sosiale, det kan også gå minst like utover bloggen f.eks. Eller kanskje verst av alt... Å i hele tatt orke å stå opp enkelte dager.

 Selvmordstanker! Nei, jeg er ikke kvitt de. Man skulle kanskje tro det nå med tanke på at jeg har fått meg kjæreste og sånn, men nei... Selvmordstankene mine er kommet for å bli. Selv under de beste periodene mine er de der med jevne mellomrom.

Og i motsetning til IS så er jeg hakket mer redd for at mine selvmordstanker kommer til å vinne over meg og mitt en dag. Jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli realitet med det første. Til tross for en rekke ganske tøffe utfordringer innimellom føler jeg at jeg fremdeles har nok energi og grunner til å ikke "legge meg under kniven". Men jeg er usikker på hvor lenge det kommer til å vare.

Bare det å tenke på hvor mange dager i løpet av livet jeg har tenkt tanken på å gjøre slutt på alt er deprimerende i seg selv. Jeg har helt forgjeves kastet bort så mye tid og energi på disse tankene, og jeg lar det fortsatt skje. Senest i går gjorde jeg en ny vurdering på om livet var verdt å fortsette - og hvis nei - hvordan skal jeg klare å stoppe det.

Det som har reddet meg til syvende og sist i de aller mest ekstreme tilfellene foreløpig er at jeg har lest litt for mange artikler om folk som har overlevd helt utrolige ting. Kort fortalt... Uansett om det er snakk om å henging, fall fra tusen meter, påkjørsel fra et tog, et møte med en flokk rasende dinosaurer (også kalt fugler)... Jeg er redd for å overleve forså å ende opp som en stakkars krøpling som er lam fra (under)livet, (opp) og ned. DET er hovedårsaken til at jeg fremdeles "lever".





Sånn, da er det ikke så skrekkelig mye mer jeg har på hjertet for denne gang. Det er fremdeles en del ting som plager meg for tiden, men det er enten såpass små bagateller at de bare blir kjedelig å lese om, eller så er det ting jeg ikke bør skrive om med mindre jeg vil risikere å bli uvenner med en eller annen fjott. Akkurat nå føler jeg det er nok krig og ufred i verden fra før av...

Så.. Hva er du lei av for tiden?

Vi reblogges!


Vilde

19.11.2015 kl.16:14

Lei av å være syk, lei av verden, lei av terror og krig og what not, lei av å vente på papegøyen, lei av kulde, lei av langt hår.

Aylar Von Kuklinski

22.11.2015 kl.03:07

Vilde: :/... Men akkurat når det kommer til langt hår: Du kler det! :)

Charlotte

24.11.2015 kl.03:44

Jeg liker virkelig måten du skriver på! Etter at jeg fant bloggen din og begynte å lese greide jeg ikke å stoppe, så jeg leste og leste og leste. Faktisk ble jeg så oppslukt i å lese innleggene dine at jeg glemte helt å øve til historieprøven jeg har i morgen. Men jeg unnskylder meg med at dette var nyttigere ;-)

Du har ikke vurdert å bli frilansjournalist, da? Det synes jeg virker ganske morsomt.

Aylar Von Kuklinski

24.11.2015 kl.08:42

Charlotte: Tusen, tusen takk for en utrolig flott og hyggelig tilbakemelding! :)
Hva kan jeg si, jeg prøver så godt jeg kan. Særlig de innleggene som ellers handler om ganske hverdagslige og kjedelige ting prøver jeg å piffe opp med litt humor sånn at det er en viss sannsynlighet at i hvertfall noen skal orke å lese gjennom.

Jeg vet ikke hva slags syn du har på Facebook, og om du har noen regler for hvem du vil legge til og sånn, men: Hvis du vil er det fritt fram og legge til meg. Årsaken til at jeg skriver det er at Facebook-siden min ikke er opprettet først og fremst for å holde kontakten med venner og familie, men først og fremst for å dyrke mitt eget lille ego, litt på samme måte som med bloggen, hehe...

Apropos journalist. Jeg har faktisk vært utplassert i OPP en gang, altså den ene lokalavisen i Oppdal (der jeg bor). Men det varte ikke lenge før jeg ble lei (av saker som jeg hadde null interesser for), så jeg sluttet etter en stund.

Charlotte

30.11.2015 kl.08:51

Hei igjen! Beklager for sent svar. Jeg kan sjekke deg ut på Facebook!

Kult at du skrev for avisen. Jeg skjønner godt at du ble lei hvis du ikke fikk skrive om det du interesserer deg for da, det er jo det som er morsomt. Men hvis du er frilansjournalist så kan du jo skrive om hva enn du vil.. men det er sikkert lettere sagt enn gjort å få solgt tekstene sine..

Doner en dråpe blod



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...