hits

13.01.2015, 19:05

Helt siden jeg var liten har jeg fra tid til annen fantasert om hvordan det ville vært å være usynlig. Jeg vet ikke helt hvilken "super-evne" som oftest har stått høyest opp, men det å kunne snike seg rundt hvor som helst i hele verden uten å bli sett har definitivt lenge vært blant de tre mest etterlengtende.

Vi mennesker er noen rare skapninger. Det er ikke alltid vi helt vet hva vi egentlig ønsker oss. Når vi oppnår noe og har fått beholde det en stund er det gjerne slik at mange av oss til slutt finner oss selv i å lengte tilbake til hvordan ting var før igjen. Mennesker er mestre på å fokusere på alt man ikke har.



Jeg skal fortelle dere en hemmelighet. Jeg har litt for ofte fått mitt gamle ønske om å være usynlig oppfylt. Jeg har foreksempel ikke tall på hvor mange friminutt på skolen jeg har sittet for meg selv i skolegården og bare sett alle de andre drive med sitt uten å en gang legge merke til at jeg var der.

Men i løpet av noen år begynte folk å legge merke til meg igjen, jeg hadde omsider klart å kvitte meg med usynlighetskappen - for en periode. Plutselig var jeg ikke bare litt synlig, men VELDIG synlig.

Jeg som gjennom nesten hele barndommen bare ble latt merke til av min bror, farfar, farmor, samt en av tantene mine på morsiden hadde omsider minst et øye fra stort sett hele Norge som så hvem jeg var, eller, hvem jeg i hvertfall trodde at jeg var...

Nå har det igjen gått noen år og synligheten har nok en gang begynt å forfalle. Og det merkes veldig at den berømte kappen ikke er særlig begeistret for at jeg på et tidspunkt klarte å ta den av... For per dags dato sitter kappen nå sterkere enn noen sinne. Per dags dato er det ingen som ser meg... Ikke en gang jeg.

Om jeg nå skulle forsvinne helt er det neppe noen som hadde latt merke til det likevel. For alt jeg vet finnes det en gravstein et eller annet sted i Oppdal med mitt navn på. For alt jeg vet kan det hende jeg nå er i helvete. Jeg har jo hørt historier om folk som har gått bort uten at de har funnet ut av det selv. Isåfall... Det å gå igjen er sykelig oppskrytt. Bare nok en idiotisk myte skapt av dere levende...

Ah.. Hvorfor gidder jeg.. Det er sikkert ingen som kommer å legge merke til dette innlegget engang. Men dersom det er noen som faktisk kommer til å lese dette innlegget noen gang - Hver forsiktig med hva du ønsker deg, i hvertfall så lenge det ikke har en av/på-knapp...




1991 - ????


Smiley

13.01.2015 kl.22:47

kjenner meg igjen...

Alle som såg meg såret meg på et punkt da...|

Det føles ikkje godt!

Aylar Von Kuklinski

13.01.2015 kl.23:49

Tabra: Sant, det er akkurat det det ikke gjør.. :/

ida

15.01.2015 kl.20:13

selv om jeg ikke kjenner deg så liker jeg deg veldig godt, og jeg hadde definitivt merket det om du ble borte og sluttet å blogge! Det er ikke så ofte jeg kommenterer på innleggene dine, men jeg leser alle.

Aylar Von Kuklinski

16.01.2015 kl.00:09

ida: Takk, det er hyggelig å lese.

Doner en dråpe blod

Aylar Von Kuklinski




I know that I`m not so beautiful, sweet and pretty... BUT, I still belivie in myselv, and I know who I am. Do you?



FORSIDE





Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...