I skrivende stund har jeg mest lyst til å igjen bare slette Facebook for en periode, og rett og slett stenge helt ute folk ute og bare gi faen. Jeg er i skrivende stund noe sinna og jeg skal ikke legge skjul på at jeg nå mest bare ønsker å gjøre noe “drastisk”. Men.. Oppi all frustrasjonen jeg nå føler kom jeg på noe jeg tenkte på tidligere i dag angående noe litt annet, et blogginnlegg jeg tenkte å skrive tidligere i dag. Så i håp om at jeg i hvertfall skal klare å distrahere det som plager meg nå litte grann så skal jeg prøve å skrive det innlegget nå.
For ordens skyld, denne “Innledningen” har ingenting med resten av innlegget å gjøre. Jeg bare følte for å skrive det lille jeg nå har skrevet, i stede for å gi det et eget innlegg.
«I’m not man enough to be human but i’m trying to fit in and i’m learning to fake it»
– Marilyn Manson
Jeg vil aldri føle med deg
Satt i går og snakket litt med noen om det med sympati og empati, hva de to tingene egentlig er for noe. Og jeg skal innrømme at jeg ikke har vært helt sikker på hva som skiller disse to tingene fra hverandre før jeg akkurat NÅ bestemte meg å søke de opp på Wikipedia.
Det er først og fremst min mangel på sympati jeg skal prøve å la dette innlegget dreie seg om, og i den forbindelse ser jeg en flott anledning til å samtidig også nevne asperger igjen, for dette er etter det jeg har forstått veldig typisk når det kommer til autisme.
For meg høres det noe fjernt ut at det faktisk finnes mennesker der ute som er i stand til å føle med andre. Dersom jeg har opplevd noe lignende som et annet menneske nå gjør eller nylig har gjort kan jeg tenke tilbake og huske hvordan jeg hadde det da og utifra det ha en viss anelse om hvordan den andre personen forhåpentligvis føler. Men å føle med noen.. Nei.
Og det er altså det som skiller sympati fra empati, eller omvendt etter det jeg nå har lest og forstått. Med andre ord kan jeg være empatisk til tider, men ikke sympatisk.
Du syns jeg virker sympatisk? – Eksamen bestått!
Hvis noen har hatt inntrykk av at jeg noen gang har vist medfølelse i en eller annen sammenheng så er det mest sannsynlig ikke fordi jeg egentlig har følt med vedkommende, men fordi jeg har gjort noe jeg har lært i en eller annen tv-serie eller film vil være riktig i en slik situasjon.
De fleste gangene jeg har gjort noe for at noen skal føle seg bedre i en vanskelig situasjon er det rett og slett fordi jeg har lært det på tv eller fra en film. Takket være noe jeg har sett på en skjerm har jeg foreksempel en viss anelse om hvilket ansiktsuttrykk jeg bør ha til en hver tid.
Hadde jeg bare brukt den masken som passet best til mine egne følelser i en hver sosial situasjon hadde jeg trolig sett ut som Kirsten Stewart i 99% av de samtalene jeg har hatt med andre enn meg selv.
Hver gang noen forteller meg at de oppfatter meg som en sympatisk mann med mye medfølelse folk føler jeg enten at vedkommende ikke kjenner meg godt nok, eller at jeg har bestått en eller annen eksamen i skuespill. Helst er det snakk om en kombinasjon.
For det er absolutt ingen jeg vil påstå kjenner meg alt for godt. Samtidig så syns jeg i hvertfall selv at jeg er en veldig flink skuespiller.
Dobbeltmoral?
Nå er det sikkert noen som syns det er litt dobbeltmoralsk at jeg flere anledninger har gått hardt i mot folk som etter min mening er pretty much fake med tanke på at jeg nå innrømmer at jeg tidvis velger å ta på meg en maske når jeg kommuniserer med andre… Ja, dette gjør meg til en viss grad til en noe mer fake person. Likevel føler jeg at akkurat dette er innafor.
Når sant skal sies er det ikke så veldig ofte jeg bruker maske. De aller fleste gangene folk har vært deppa pga noe så har det helst vært situasjoner hvor jeg har tenkt at vedkommende kan veldig mye for at h*n har havnet i den situasjonen selv og at h*n absolutt burde ha visst bedre, og da gidder jeg ikke engang prøve å spille sympatisk.
De aller fleste er dessverre ikke like sterkt begavet når det kommer til fornuft og gjør etter min mening ganske tåpelige og tankeløse ting. Og da mener jeg folk heller kan ha det så godt og heller prøve å lære av den hendelsen som har oppstått, i stede for å klage og sutre og søke oppmuntring og trøst.
Jeg kan til og med finne det for godt å si akkurat dette rett ut til vedkommende der og da jeg, selv om h*n føler h*n kanskje har det vanskelig nok fra før av der og da og er lei seg.
Men ja.. Jeg kan kanskje være 5% fake til tider, men det føler jeg altså er langt bedre sammenlignet med så mange andre der ute som spiller, lyver og jatter med langt oftere enn hva jeg “føler for” å gjøre.
Etter min mening burde godt over gjennomsnittet i den norske befolkning fått et hardt slag i både ansiktet, maven og prostata for å jatte med såpass ofte som folk flest gjør…
For ordens skyld. Om noen nå skulle stille være i tvil. Det jeg skriver/ sier kan dere stole 110% at jeg mener. Ansiktet mitt kan dere innimellom strø med en liten klype salt.
Hvordan er du når det kommer til medfølelse og sympati?
Vi reblogges!
