Syndens hotell
For noen dager siden postet jeg et lengre innlegg som tok for seg Hotel Cæsars eventuelle nedleggelse og hva vi fans kan gjøre for å redde serien fra å bli tatt av lufta. Enten man bare har lest litt av det innlegget eller alt så burde det uansett ikke hvile noe tvil om at denne serien betyr en del for meg. Men det som dessverre ikke kom like godt frem er hva den betyr for meg, og hvorfor.

I årevis har det hendt at jeg har fått spørsmål om hva som er så bra med nettopp Hotel Cæsar, og det er nettopp det jeg skal prøve å komme litt nærmere inn på nå.

© Bildet er tatt fra tv2.no

I starten var Hotel Cæsar først og fremst noe som halvveis var forbudt i heimen. Det vi si, mamma så på serien i starten og det hendte det var greit at vi barna også fikk se på sammen med henne (og pappa, som ifølge han selv “bare så på fordi mamma gjorde det”.. Saklig..) så lenge det ikke var noen mer spesielle episoder som de mente ikke var bra for oss å se. Husker spesielt fra da Linn Fylke var med og terroriserte Juni og Victoria at det ikke var like greit at vi fikk med oss alt..

Man kan si det hele startet som en spenning i hverdagen, og da tenker jeg ikke først og fremst på innholdet i samtlige episoder, men mest det faktum at jeg titt og ofte trosset mine foreldre og prøvde å få med meg episoder de ikke ville jeg skulle se. For jeg hadde jo min egen lille sort-hvitt-tv på rommet en stund som jeg så Hotel Cæsar på, selv om jeg ikke egentlig hadde lov.

© Bildet er tatt fra tv2.no

© Bildet er tatt fra tv2.no

Etterhvert skjønte de at det ikke hjalp med noe forbud lengre og jeg fikk omsider lov til å se på Hotel Cæsar som jeg ville. Husker fremdeles godt den dagen mamma fortalte meg dette, jeg var så utrolig happy. Det var vel bare snakk om et tidsspørsmål, de visste jo at det var mange andre på min alder som fikk lov til å se på og at jeg var en av de som da heller ble litt mer utenfor fordi jeg hadde noen overbeskyttende foreldre som sa nei.

Dessuten.. Selv om de delvis kunne kontrollere hva jeg gjorde og ikke hjemme kunne de likevel ikke styre hva jeg gjorde når jeg var hos andre, som foreksempel hos farmor som var den jeg som oftest så på det hos når jeg ikke gjorde det hjemme.

Men ja, Hotel Cæsar var vel først og fremst noe nytt, ukjent og delvis “forbudt” da det kom. Men i tillegg til det var det selvfølgelig også snakk om en serie jeg syntes var spennende å følge med på, ikke bare fordi mamma og pappa sa nei. Det bør jo egentlig si seg selv, hadde jeg ikke syntes at Hotel Cæsar var noe bra hadde jeg heller funnet noe annet “kult og hipt” å følge med på.

© Bildet er tatt fra tv2.no

I gode og onde dager inntil…
Siden den gang er det selvfølgelig mye som har forandret seg, både i serien og i mitt virkelige liv. Som med alt annet man har kjent til et helt liv har det også vært opp og ned-turer, og det har også vært perioder hvor jeg knapt har sett på, og jeg skal til og med innrømme det var en periode hvor jeg snakket dritt om serien enkelte steder og var mer opptatt av å fortelle folk for teit jeg syntes serien var blitt fremfor å beskytte den (Tror det var rundt 2007-2009-sesongen).

På mange måter kan man se på Hotel Cæsar som en slags bestevenn jeg har hatt i tre fjerdedeler av livet mitt. Det har vært utrolig mange gode stunder hvor alle de andre fikk mene og si hva de ville uten at det gjorde så masse fordi vi var uadskillelige og sammen best i verden UANSETT. Samtidig som det også har vært perioder hvor vennskapet har vært satt på prøve, men samme hva så har vi alltid funnet tilbake til hverandre til slutt. Akkurat slik som et ekte vennskap skal være.

© Bildet er tatt fra tv2.no

I starten var det altså først og fremst en serie som jeg syntes var kul å se på fordi det skjedde en del action, serien hadde en rekke flotte damer (som jeg hadde mine våtere drømmer om), i tillegg som jeg stadig syntes det var spennende å følge med for å se hva som skjer videre etter den ene og den andre nervepirrende cliffhangeren.

“Det vil helst gå bra – Loddet er kastet”
I dag er det ikke først og fremst fordi jeg lengre syns at serien er så vanvittig spennende som er årsaken til at jeg fremdeles følger med. Når det er sagt, jeg sier ikke at jeg IKKE synes serien er spennende lengre, for det syns jeg den er, men som jeg skrev i ste; ikke først og fremst derfor.

I tillegg til spenningen som er fra tid til annen så er Hotel Cæsar først og fremst i dag et fristed hvor jeg kan koble litt av. For selv om serien til tider har vært og fremdeles har sine mørkere sider så er den også fylt med en rekke goodfeel-øyeblikk. Hotel Cæsar er også et sted som er hyggelig å være på.

© Bildet tatt fra tv2.no

Hotel Cæsar er for meg et sted som veldig ekte, et sted hvor jeg har flere gode venner jeg faktisk bryr meg om og vil godt. Selv hvor dystert ting har vært til tider så går det som regel bra til slutt, akkurat som i den virkelige verden. Men for meg som ikke har så mange nære venner og som aldri har hatt det så er det som oftest på Hotel Cæsar jeg har fått disse påminnelsene, disse oppmuntringene, alle håpene og troen på ting.

© Bildet er tatt fra tv2.no

Hotel Cæsar er ikke lengre “bare” skummelt, spennende og hot, det er også blitt noe mer oppmuntrende, godt og vennlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av de siste årene har vært ganske nede, forså å sette på dagens episode og igjen bli minnet om at: “Vi er flere som har det vanskelig, men nok en gang så skal vi igjen klare å komme oss ut av elendighetene”.

© Bildet tatt fra tv2.no

Jeg kan forstå om en del av dere som nå leser dette innlegget tenker at det er veldig sært og kanskje også noe tragisk at en tv-serie kan bety alle disse tingene i så stor grad som det gjør for meg. Jeg kan forstå at noen kanskje reagerer litt på at jeg gjentatte ganger omtaler serien som en nær venn og at jeg kanskje i litt for stor grad til tider lever meg inn i den. Men på en annen side. Selv om det som gir meg disse følelsene “bare” er fiksjon så er i hvertfall følelsene jeg føler ekte, og for meg er det det viktigste.

Sånn. Da håper jeg i hvertfall at noen har blitt litt klokere når det kommer til mitt livslange forhold til det som etter min mening er blant de desidert beste, fineste og mest spennende kvalitetseriene som noen sinne er laget. Må Hotel Cæsar leve i mange år til, både i gode og onde dager.

© Bildet er tatt fra tv2.no

Vi reblogges!