Dersom noen skulle ha behovet for å se en levende berg- og dalbane med føtter og puls er det bare å ta turen innom meg. For jeg er en.. Jeg har tider hvor jeg kan være veldig høy på meg selv, tenke at jeg nærmest er verdensmester i alt mens jeg koser meg med mitt. Men så skal det ikke mye til før jeg brått blir forvandlet til verdens mest selvutslettende og depressive einstøing. Skiftet kan godt bare ta noen millisekunder.
I den siste tiden har jeg brukt mye tid på å kose meg med mitt. Jeg har spilt en del, jeg har sett en del på film, skaffet meg litt planer fremover… Men de mer lystige tingene tenker jeg å skrive litt mer om i et annet innlegg. Så velkommen tilbake til “den store deppe-spalten”.
Akkurat som alle andre ønsker også jeg å finne godkjennelse og følelsen av å være likt. Dessverre, mer enn “alle andre”. Så og si hver eneste dag bruker jeg en del energi på å finne bekreftelse hos folk på sosiale medier. Legger jeg ut en status på Facebook som innen en liten time eller to ikke har fått noe særlig respons blir den gjerne slettet. Jeg vil at folk skal like meg, og jeg ha den følelsen nærmest hele tiden…
Det er ikke lengre en naturlig del av meg som menneske, det er blitt mer og mer en besettelse, en sykdom. Det går i stor grad utover kvaliteten på hverdagen min. Jeg stresser med å få ting til, og når resultatet ikke blir som jeg hadde håpet blir jeg naturligvis enda mer deprimert enn jeg var fra før av. Selv mistenker jeg at jeg har begynt å utvikle det som kalles for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, noe jeg vurderer å sjekke opp med profesjonelle.
De gangene jeg føler at jeg får ting noen lunde til så er det ikke måte på hvor høyt jeg kan forgude meg selv. Når jeg derimot igjen begynner å tenke over feil med meg og ting jeg mangler for å få det mer “perfekte” liv, ja da er selvforakten uendelig stor.
I løpet av de siste dagene har jeg nå begynt å betale Facebook for at de skal sponse samtlige av de blogginnleggene som jeg er mest fornøyd med. Per dags dato ligger lesertallene mine på ca. 80 unike lesere om dagen, det er veldig lite i sammenligning til hva jeg en gang har vært vandt med.
Men det er ikke bare på blogg jeg ønsker å være best mulig, det er også på Snapchat… Tragisk nok. Jeg vil gjerne ligge øverst på bestevenn-lista til samtlige, ikke alle, men noen. Finner jeg ut at jeg plutselig har falt ned en grad eller at jeg i verste fall ikke er blant de tre beste vennene hos enkelte lengre i hele tatt, ja da tar jeg det personlig. Det har blitt så ille at her om natten gikk det utover nattesøvnen min når jeg fant ut at jeg var blitt degradert et sted.
Før jeg la meg natt til i dag pusset jeg naturligvis tennene som jeg pleier mens jeg delvis sto og så meg selv i speilet. Jeg likte ikke det jeg studerte. Jeg begynte å registrere feil etter feil og til slutt ble jeg bare stående å hate meg selv. Hvor ble det av han fyren som påstår at han nærmest kan runke av sitt eget selvbilde? Vel, den mannen var ikke til stede i går i hvertfall.
Oppi det hele så skammer jeg meg litt over denne sykdommen. Jepp, for det er det det har blitt. Jeg vil jo som dere skarpeste der ute har skjønt ikke at noen skal tenke eller vite at det finnes noen feil med meg. Derfor har jeg også prøvd så godt jeg kan å ikke snakke til noen om dette. Vel, når sant skal sies er det to årsaker til at jeg har prøvd å holde sannheten om hvor ille det er for meg selv. Den andre årsaken er at jeg er redd for at de personene jeg bryr meg mest om (som heldigvis har begynt å blitt latterlig få) skal få dårlig samvittighet for ting og føle at det er de som gjør noe galt ved å ikke være nok til stede over alt, hele tiden.
Samtidig som jeg kan være veldig selvutslettende så mener jeg at jeg også har veldig god selvinnsikt, faktisk langt bedre enn gjennomsnittet. Jeg VET at det ikke er andres skyld at jeg har det sånn. Det er kanskje ikke min skyld heller, akkurat det er jeg litt usikker på hva jeg skal tenke om… Men det er i hvertfall ikke noen andres skyld. Det er ikke en gang mine mobberes skyld lengre. For jeg kunne ha flyttet fra Oppdal for en stund siden nå, om jeg bare hadde giddet å bli enda flinkere på å spare penger, og ikke stadig fylle opp leiligheta med enda flere ting som blir å flytte på senere.
Per dags dato så tenker jeg at hvis jeg ikke har fått flyttet innen jeg fyller 30 år så gir jeg meg. Dersom jeg fremdeles bor i Oppdal til da så skal min storebror/ søster få viljen sin, for da skal jeg gi meg og gjøre opp for det urettferdige faktumet at jeg ble født i stede for han/ henne.
Men, jeg vil ikke gi meg enda. Det er fremdeles en liten del av meg som mener at den hevnen jeg har blitt utsatt for i 23 år er feil, til tross for at jeg altså forstår og er enig i at det er urettferdig at det er jeg som ble født, og ikke det barnet som opprinnelig skulle komme først… Men i hvertfall, til den dagen jeg fyller 30, den 15. juni 2021, så må du kjempe i mot meg litte granne til… Jeg nekter å gi meg helt enda, selv om tanken ofte streifer meg.
Vi reblogges!
