05.08.2014, 16:49

Har du noen gang hørt om Enekk Ensom? Enekk er egentlig ganske så alminnelig sånn som deg og meg. Han har et hjerte som slår og et hode som tenker når det syns at det passer seg. Ja, for ordens skyld, det at hjertet "slår" er egentlig bare et begrep for at det pumper. Litt teit, ikke sant? Man kunne jo tro et sekund eller helst flere at det er visse sider av Enekk som av og til tyr til vold, men sånn er det ikke. Langt i fra, Enekk har aldri gjort en flue for tred. Ja, hva nå enn det betyr.

Hmmm, kanskje vi heller skal begynne på historien før Enekk rekker å komme seg ut av huset? Ikke at det hadde vært så farlig om han hadde rukket å gjøre det, men nå var det en gang meningen at denne fortellingen skulle begynne før han kom så langt. Jo da, i verste fall kunne jeg jo bare fortalt han inn igjen, forså å fortalt han ut igjen litt senere, men det hadde jo vært litt unødvendig, syns du ikke?

Ok, da begynner vi. Det vil si, jeg. Det var en helt vanlig onsdag morgen da Enekk lå i sengen sin og følte seg så veldig ensom. Ikke noe mer ensom enn vanlig, så sånn sett kunne denne historien startet dagen før, men da hadde denne fortellingen blitt litt unødvendig lang fordi Enekk fant ikke ut av det samme på tirsdag som han gjorde denne onsdagen. Det holder at dere får lese om den ene dagen. Hvis dere vil lese mer om de andre dagene i Enekks liv kan jeg alltids spørre han om å starte sin egen blogg. Jeg har i hvertfall tenkt å bare fortelle om denne ene, ganske alminnelige onsdagen.

Uansett. Enekk lå ganske rolig i sengen sin og sjekket mobilen for å se om det var noe nytt. Etter en stund kjente han at han begynte å bli litt ekstra nedfor. Jo lengre han bladde seg ned på Facebook, desto mer ensom følte han seg. Det virket som om alle andre hadde et så mye bedre sosialt og mer vellykket liv enn han selv. Han la så fra seg telefonen og begynte å kle på seg.

Etter at han hadde vasket seg litt og pusset tennene satte han seg på kjøkkenet og prøvde å kose seg med litt frokost. Mens han satt og spiste la han merke til postmannen som dumpet litt post i de forskjellige kassene i nabolaget.

- Postmann. Det må da være et forferdelig stressende og ensomt yrke, tenkte han mens han tok sitt tredje jafs av den litt tørre brødskiva som han hadde i hånda.
- Jo, det er klart at man møter en del folk, men samtidig har man vel neppe veldig god tid til å snakke ordentlig med folk om all posten skal komme frem i tide, tenkte han videre.

Da han var ferdig å spise bestemte han seg for å ta seg en tur ut. Været var nemlig akkurat slik som han liker det best. Noe overskyet, ikke for mye sol, men samtidig ikke alt for kaldt. Akkurat slik som han liker det. Det første han la merke til når han var utenfor huset var den lille kattungen til Enekks huseiere, Helge og Ari.

Kattungen var for opptatt med å jage en plastpose i gården til at den la merke til Enekk. - Det må da være forferdelig ensomt å bare ha en plastpose å leke med, mumlet han lavt for seg selv. Likevel så det ikke ut som om det plaget katten. Nei, faktisk så virket det som om katten moret seg og virket ikke spesielt plaget i hele tatt. Enekk smilte litt for seg selv. Han har alltid vært litt svak for små kattunger, selv om han ofte spiller litt for tøff og hard til å innrømme det. Han gikk så videre.

Da han var kommet til sentrum la han raskt merke til et par ungdommer som alle satt på samme benk, men uten å kommunisere med hverandre. De var alle for opptatt med hvert sitt nettbrett til å snakke med hverandre. Likevel virket det ikke som om de så ut til å føle seg spesielt triste. Til tross for at ingen av de var særlig sosiale med hverandre så det likevel ut som de hadde fint med det de drev på med. Enekk trakk nok en gang litt på smilebåndet og gikk videre.

Når han omsider var kommet til butikken kunne han ikke la være å legge merke til to lagerarbeidere som begge sto på hver sin side av en hylle og jobbet. Ingen av de sa noe spesielt til hverandre, men likevel så det ikke ut som noen av de var så veldig triste heller. Det virket faktisk som om de trivdes med det de holdt på med. Enekk tenkte ikke stort mer over det og gikk til kassen for å betale.

Ved kassen var det en liten kø, slik som det hender at det er. Det var omtrent ti mennesker som sto i køen den dagen, og det var ingen som sa noe stort. Det vil si, det var en eldre dame som ga en noe yngre kvinne et komplement for den stilige tatoveringen hun hadde på venstre arm forså å spørre om det ikke var veldig vondt når hun tok den, men ellers var det ikke stort som ble sagt.

Etter at Enekk så hadde betalt og kommet seg hjem igjen tenkte han at han kanskje ikke var så mye mer ensom enn folk flest likevel. Han tenkte tilbake på alle de forskjellige menneskene han hadde sett og passert denne dagen. Han tenkte på postmannen, den lille kattungen, alle ungdommene som satt sammen på samme benk uten å kommunisere, han tenkte på de to lagerarbeiderne og alle de som sto i den køen. Alle hadde til felles at de så ut til å være litt alene med sitt, men uten å virke spesielt ensom.

Plutselig følte ikke Enekk seg så veldig ensom lengre. Han innså nemlig noe han aldri hadde tenkt på før. Han innså nemlig det faktum at han er helt alene, sammen med alle andre.



Håper dere likte den lille historien min. Er virkelig kjempelenge siden jeg skrev noe lignende sist nå, så derfor tenkte jeg det var på tide å prøve meg på å skrive noe nytt igjen.
Hvis dere likte denne og vil at jeg skal skrive flere fortellinger kan jeg godt gjøre det. Det er bare å si fra det, så skal jeg forsøke så godt jeg kan å komme med noe mer om ikke alt for lenge. Det kan det forresten hende jeg gjør uansett ^^



Vi reblogges!


Agnes

06.08.2014 kl.02:19

Hei!

Likte historien din veldig godt. Synes du er veldig flink å skrive, og det er spennende å lese innleggene dine. Veldig ærlig og reflektert! Keep up the good work!

Aylar Von Kuklinski

06.08.2014 kl.11:08

Agnes: Tusen takk for det. Kjempehyggelig at du liker skriveriene mine ^^

Doner en dråpe blod



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits