Nå skal jeg ramse opp et par tanker jeg har gått rundt med den siste timen. Men først vil jeg starte med å oppsummere de siste dagene sånn at det kanskje blir lettere for dere å forstå min tanke gang.

Natt til i går.
Slik jeg ser det startet all sammen natt til i går. Som jeg har beskrevet før hadde jeg en samtale med noen da som har preget meg en del i ettertid. Jeg kan si såpass som at samtalen dreiet seg i større grad om rus, nærmere bestemt alkohol. Vedkommende har kort sagt problemer med å ta hensyn til hvordan jeg reagerer og tenker rundt dette temaet.

Jeg skal herved sitere:
«Jo, men jeg forstår da fremdeles ikke de andre grunnene, for jeg har ikke fått noen andre grunner. Jeg kan ikke noe for det, jeg må ha en grunn for ting, ellers blir det jævlig vanskelig»

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg skal la være å komme med særlig flere sitater, men kort fortalt så klarer ikke vedkommende å respektere at jeg ikke vil snakke om, og ikke en gang høre om temaet alkohol, så lenge vedkommende ikke får noen konkret grunn til at jeg reagerer som jeg gjør. Det faktum at h*n faktisk har opplevd flere ganger at jeg har blitt ganske så ute av meg når dette temaet har kommet opp er ikke god nok grunn, vedkommende må ha en litt bedre grunn, hvis ikke så blir det visst for vanskelig for vedkommende å ta hensyn til det.

Vedkommende gjorde natta heller ikke stort bedre når h*n begynte å fortelle om forskjellige negative opplevelser h*n har hatt med folk som har drukket. Vedkommende fortalte om en del angrep h*n selv har blitt utsatt for, og at h*n flere ganger har vært vitne til en del slåsskamper som ikke har lignet grisen (for å sitere vedkommende ordrett). Og generelt en del andre negative ting som jeg ikke akkurat hadde lyst til å vite om da mitt forhold til temaet som dere som er noen oppegående sikkert kan skjønne ikke akkurat er særlig godt fra før. Moralen, altså årsaken til at h*n begynte å spytte ut om disse hendelsene er at til tross for alle disse tingene h*n har opplevd så synes ikke vedkommende at alkohol er noe ille, og at alkohol tross alt først og fremst er en positiv ting.

Vedkommende klarte ikke å respektere at jeg flere ganger skrev “STOPP! HOLDT KJEFT, JEG VIL IKKE HØRE MER OM DET, DU BRYTER MEG NED!!”… Jeg ba i hvertfall med store og klare bokstaver minst fem ganger om at vedkommende skulle respektere dette og slutte. Men vedkommende fortsatte og fortsatte i håp om at h*n kanskje likevel skulle klare å overbevise meg om at jeg overreagerer og at alkohol ikke er noe ille…

Som jeg håper og tror at dere fleste kan være enig med meg i utifra det jeg nå har fortalt så er dette en person jeg ikke har godt av da vedkommende mangler en del sosiale sperrer, forståelse og respekt for når nok er nok. Så jeg har ikke mer kontakt med denne personen nå for å si det sånn…

Dagen i går
Som jeg skrev på blogginnlegget jeg postet etter den samtalen så var jeg veldig nedfor, sint, provosert og ute av meg. Jeg hadde aggressive tanker, selvmordstanker til og med. Men likevel var det noe i underbevisstheten som sa at jeg skal ikke gi opp nå. Jeg har opparbeidet meg så mye positivt det siste halve året, og det er rett og slett ikke verdt å la denne personen ødelegge for meg med sin uvitenhet her i verden.

Jeg fikk omsider sove og når jeg våknet igjen på formiddagen følte jeg meg litt bedre. Før helga hadde jeg møtt igjen noen jeg ikke har hatt noe særlig med å gjøre i det siste, og vi ble enige om å møtes igjen til uken. Det kom jeg altså på igjen i går og sendte så en melding til min venninne og lurte på om hun hadde tid og anledning til å møtes.

Vi møttes utenfor Spar, før vi gikk hjem til meg måtte jeg innom butikken en tur for å handle inn et og annet jeg har gått tomt for. Da vi kom til der brusen og sånt står sa hun “Steike, det er så mye bra alkohol her jeg gjerne skulle hatt”… Jeg valgte å ikke si noe, og late som jeg ikke hørte der der og da. Men da vi kom ut igjen så sa jeg “Du, fint om du ikke nevner noe mer som har med alkohol og lignende å gjøre da jeg kjenner jeg reagerer litt på det.”. Og det var egentlig det, altså, virket som det var greit, og vi gikk videre uten noe drama.

Det gikk så noen timer. Vi hadde spilt litt. Snakket en del om randome ting, som vi alltid gjør.. Jeg hadde slått på pcen min på et tidspunkt og var inne på Facebook da hun fikk øye på et bilde som viste et bord som inneholdt en god del tomme flasker og bokser (alkohol)…. Da sa hun:

“Du, jeg vet at du ikke er så glad i alkohol og sånn, men gidder du likevel å klikke på det bildet”.

Da kjente jeg at jeg ble noe irritert… Men jeg lot være å lage noe scene ut av det. Jeg KUNNE ha sagt at om det absolutt er så viktig så kan hun enten gjøre det når hun kom hjem selv, eventuelt gå inn på Facebook på sin egen mobil. Hun har en meget god og bra telefon så det hadde ikke kostet henne verken noe spesielt med tid eller noe annet for den saks skyld… I stede sa jeg ingenting og bare åpnet bildet slik at vi fikk det opp i full skjerm…

Etter hun hadde sett seg ferdig lukket jeg det igjen, og tar jeg ikke feil så logget jeg meg helt ut av Facebook der og da. For sikkerhetsskyld.

Det som nå har skjedd er at jeg har fått tanker om å isolere meg fra folk… Jeg er så redd for flere episoder hvor folk ikke 100% klarer å respektere og forstå at alkohol er ikke bare noe jeg ikke synes noe særlig om, det er faktisk en ting jeg virkelig har store problemer med, og en ting jeg virkelig HATER med enormt store bokstaver.

Men på en annen side… De fleste jeg kjenner har ikke noe problem med å forstå og å respektere. Det er vel ingen som helt forstår hvordan jeg egentlig føler rundt dette, men de fleste som kjenner meg vet at jeg reagerer og sliter veldig sterkt med det hele, og heldigvis er det god nok grunn for de aller fleste til å respektere at jeg ikke liker at temaet kommer opp på noen måte.

Hun venninna mi som jeg hadde besøk av i går tror jeg forresten jeg skal få til å forstå, uten at jeg må gå så veldig detaljert inn på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. For jeg tror ikke jeg har vært tydelig nok for henne på hvor intenst alkohol-temaet faktisk plager meg og går innpå meg. Hvis jeg bare sier litt tydeligere i fra så tror jeg vedkommende ikke skal ha noe problem med å respektere det, i forhånd til den idioten jeg snakket med den natten.

En motgang kommer sjeldent alene
Etter at min venninne hadde gått tror jeg ærlig talt jeg ikke tenkte stort mer på det på en stund. Altså, den første timen etter hun hadde gått må jeg innrømme at jeg plagdes en stund og var lettere irritert. Men tross alt så føler jeg at resten av kvelden var ganske grei.

Når det så ble natt igjen bestemte jeg meg etter litt om og men for at jeg skulle ut en tur til sentrum for å kaste to ganske fulle poser med søppel. Dette var i 02-tiden natt til i dag. Når jeg hadde kommet til Spar som tar ca. 5 minutter å gå til fra der jeg bor måtte jeg snu. Det har kommet store gjerder der jeg vanligvis går, grunnet at de holder på å bygge om, jobber med å flytte på en vei og noe sånn.

Jeg visste om de gjerdene på forhånd, men jeg hadde håpet at den garasjen som tilhører Spar var åpen slik den er på dagtid sånn at folk i nabolaget mitt som ikke kjører bil slipper å gå omveier for å komme til sentrum. Vel, den garasjen var tydeligvis lukket der og da, så jeg måtte snu og ta en omvei som tom meg noen minutter ekstra. Ikke at det føltes som noe big deal der og da.

Når jeg omsider kom frem til der fellescontainerne vanligvis står, og har stått så lenge jeg kan huske viste det seg at, nei, de er visst plutselig blitt flyttet de, og jeg fant ikke ut hvor.
Jeg måtte altså gå hjem igjen med to fulle poser søppel. To poser jeg ikke har fått kastet enda. Altså, jeg tror jeg har en søppeldunk som er med i leien der jeg bor nå, men med tanke på mye søppel jeg kvitter meg med i uken (til tross for at jeg bor alene) så er ikke det nok. Jeg må ofte gå til sentrum for å kaste det jeg har der.

Når jeg fant ut av dette kjente jeg at nå hadde jeg fått nok. Jeg ble veldig irritert og var nok en gang ganske ute av meg. Da jeg kom jeg satt jeg meg ned i sofaen og var nesten på gråten. Jeg var så lei. Jeg hater forandringer, og jeg takler motgang noe dårligere enn jeg tror folk flest gjør… Jeg hadde igjen veldig vonde og vanskelige tanker… Og igjen var selvmordstankene tilbake… Heldigvis skjedde det noe jeg ikke trodde skulle skje.

Helt fra det blå fikk jeg plutselig i 03-tiden en melding på Skype fra bestevenninna mi, hun er som regel ikke våken på dette tidspunktet grunnet skole og sånn, men var det ved en ren tilfeldighet der og da. Hun spurte som vanlig om hvordan jeg har det og jeg svarte at jeg sliter en del nå, men at jeg ikke var sikker på om jeg orket å fortelle henne om det, pluss at jeg synes at hun burde legge seg i stede for å skrive til meg med tanke på eksamen og sånn i dag.

Men hun fikk likevel overtalt meg til å fortelle henne hva som har skjedd de siste timene. Jeg fortalte henne altså alt som jeg har skrevet her nå. Det er en samtale jeg er veldig takknemlig for, selv om jeg ikke føler det hjalp meg noe særlig. Samtalen endte med at jeg begynte å gråte en del, men det var ene og alene mest fordi jeg var veldig lei der og da og at jeg nok en gang innså hvor heldig jeg er som har henne. Camilla, jeg er virkelig veldig, veldig glad i deg, og takknemlig for at du var her for meg i natt <3

Dagen i dag
Så kan jeg fortelle litt om dagen i dag… Når jeg våknet var klokken 14.08, det vil si, jeg skulle vært hos terapeuten min for åtte minutter siden. Jeg våknet rett og slett av at hun (terapeuten) ringte meg. Jeg fortalte som det var at jeg hadde forsovet meg, men at jeg skulle kaste meg på sykkelen sånn at jeg var der om ikke veldig lenge. Timen ble riktignok noe kort, og vi rakk ikke å snakke om noe spesielt, men vi fikk i hvertfall skrevet og sendt en søknad sammen som vi har avtalt å gjøre. Altså, jeg har bestemt meg for å søke om aktivitets-kontakt igjen, da all den ensomheten og slik jeg sliter med nå holder på å ødelegge meg totalt, samtidig hjalp hun meg også om å søke sånn at jeg får noen innom en gang i uken som forteller meg hvordan jeg skal rengjøre enkelte, spesifikke steder her hjemme.

Altså ikke noen som skal vaske for meg, men som skal stå og fortelle meg hvordan jeg skal rengjøre foreksempel dusjen, og en del andre områder jeg ikke føler meg helt trygg og sikker på at jeg per dags dato gjør på riktig måte da det resultatet ikke akkurat blir bra nok slik som jeg skulle ønske.

© Bildet er tatt fra insaneymaney.deviantart.com

Når jeg så kom hjem igjen var det på tide å spise frokost, så da gjorde jeg det før jeg så gikk ut igjen for å hande… Og turen til butikken i dag ble ganske mer dramatisk enn jeg hadde forutsett på forhånd. Det som skjedde var at når jeg skulle krysse veien over til Kiwi oppdaget jeg en bil som kom mot meg i en større fart. Hadde jeg ikke reagert og rygget så brått som jeg gjorde da hadde jeg blitt påkjørt og sannsynligheten for at jeg hadde vært død anser jeg som ganske stor med tanke på den farten. Det som ikke gjør saken stort bedre er at denne episoden foregikk til tross for at jeg gikk på grønt lys. Men det er tydeligvis ikke alle som er like oppmerksom når man er ute og kjører, og hvor rødt, gult eller grønt ser ut til å være irrelevant…

Som dere nå sikkert forstår så er jeg ganske lei. Jeg er redd for å gå ut blant andre. Jeg er redd for å ha kontakt med folk i hele tatt, med tanke på hvor mange ubehagelige opplevelser og tyngre motganger jeg har møtte kjempe i mot de siste døgnene. Men… Jeg nekter å gi opp… Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene fremover… Men jeg nekter å gi opp.

Igjen, jeg har opparbeidet meg såpass mye positivt det siste halve året til at jeg akter å legge meg sju fot under jorden enda.
En siste ting: Til dere som ikke kan forskjellen på grønt, gult og rødt lys: SE TIL HELVETE Å LA BILEN STÅ I RO DIN JÆVLA INKOMPETENTE IDIOT!

Og jeg ser at det har skjedd noe med skriften i dette innlegget, jeg aner ikke hva som er galt, men noe har tydelig skjedd, og jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt får rettet det opp… Så beklager akkurat det, håper det gikk greit å lese fordiom…

Vi reblogges!