Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. I skrivende stund befinner jeg meg i en tåke som er temmelig tykk, tung og mørk. For en stund siden hadde jeg en samtale med noen jeg ikke har godt av. Denne personen har virkelig klart å provosere meg i natt, og nå føler jeg meg veldig langt nede og sitter og sliter med å tenke klart.
I skrivende stund sitter jeg bare og vokter vennelista mi på Skype og på Facebook i håp om at det dukker opp noen jeg kan snakke med… Jeg føler meg så ensom, lei meg… Verdiløs, mislykket… Ikke minst SINT! Jeg er heller ikke veldig keen på å snakke noe særlig med noen om det som plager meg nå… Men jeg skulle ønske jeg bare hadde hatt noen som var online som jeg bare kunne snakket med for å distrahere meg over til andre ting. Noen å spille med, noen å Skype med, snakke om være med, noen å veksle dårlige vitser med… What so fuck ever. Det som ødelegger meg nå kan ikke gjøres noe med likevel. Det er verken noe jeg selv eller andre kan fikse på…
Jeg bare håper at noen kanskje “popper opp” snart. Altså, jeg har flere som er pålogget til tross for at klokka er over 3 på natta, men det er egentlig ingen av de som jeg har så veldig lyst til å snakke med. Det er noen jeg har sendt en liten melding til, men de tror jeg sover, og det kan jeg forstå med tanke på tiden på døgnet…
Føler meg så hjelpeløs. Så utrolig ensom. Dette her er den verste natta på veldig, veldig lenge. Alt jeg føler nå er bare sinne, sorg og frustrasjon…
FAEN TA DET JÆVLA FORPULT MISLYKKA LIVET MITT AKKURAT NÅ!
OG FAEN TA DEG SOM HAR REVET MEG NED DER JEG ER NÅ! UVITENHET OG IGNORANSE AV VERSTE SORT!!!
Jeg er online ofte. Vet vi ikke har fult så mye kontakt alltid, men jeg er tilstedet om det trengs
*klem* veit hvor jævli det er å ha det sånn :/ håper du har klart å sove litt..
KnitLizzy: Takk 🙂
cc: Hmm, akkurat sånn? Takk i hvertfall.. 🙂
Det høres hvertfall akkurat ut som meg, når AS en min slår til for fullt.. Når hele meg er et kaos av stress og følelser som ikke helt klarer feste seg, så jeg veit ikke en gang hva jeg føler. Det er vanvittig slitsomt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det til å forsvinne. Alt jeg kjenner er kaos, stress, sinne, sorg om hverandre, og et veldig behov for _noen_, bare for å lindre, eller få det som skjer innvendig til å gå over.. Jeg blir nesten desperat etter noen, og går gjennom hele tlf lista mi for å finne en som jeg kanskje kan kontakte. Men jeg sliter ned at jeg da ofte har en del å ringe, men som jeg ikke _føler_ for å ringe, det er en slags sperre jeg har.. Eller angst.. Vet ikke.. Jeg følte bare at jeg kjente meg veldig igjen i det du skrev. Og ville bare gi deg en klem.